Apr 29, 2018

Faren er ikke over!


Folkeaksjonen mot TISA deltar i årets 1. mai tog i Oslo med parolen: FORSVAR FOLKESTYRET - NEI TIL TISA. Vi har også med håndplakater til de som vil ha. Du finner oss på Youngstorget kl.12.00 i pulje 12. Les mer om 1. mai i Oslo her. 

TISA-forhandlingene har vært lagt på is i 2017, men avtalen er ikke død! 

"Som mange veit er den norske regjeringa ivrig tilhengar av den kontroversielle frihandelsavtalen for tenester TiSA. Ein avtale som sterkt vil redusere nasjonalt politisk handlingsrom gjennom å opne opp landegrensene for dei sterkaste internasjonale aktørane på denne marknaden. Skriver Odd Tarberg.

Særleg etter at president Trump spreidde kaos også i forhandlingane både om TiSA og om andre handelsavtalar, kan det vere at enkelte trur at faren er over når det gjeld den avtalen.

Men vi kan vere sikre på ein ting: Faren for at TiSA (Trade in Services Agreement), eller liknande avtalar, blir vedtekne, vil aldri gå over. Dertil er interessekonflikten, mellom dei som vil tene på TiSA og dei som vil tape på slike avtalar, for kronisk. Kampen mot dei udemokratiske kreftene som vil ha slike avtalar, kan aldri vinnast ein gong for alle. Men vi kan derfor heller ikkje tillate oss å gi opp ein slik kamp. (...)"


Hva er TISA?
TISA omtales gjerne som en handelsavtale, men er i virkeligheten en avtale for å beskytte flernasjonale selskapers økonomiske interesser. Avtalen forhandles i hemmelighet mellom 50 land, deriblant USA, EU-landene og Norge. Formålet med avtalen er å gjøre tjenester til en global handelsvare og liberalisere handelen med tjenester. Det skal skje gjennom å åpne markeder for flernasjonale selskaper som driver med handel innen tjenestesektoren og fjerne politiske og sosiale begrensninger mot slik handel. «Tjenester» er en svært vid betegnelse som inkluderer alt som ikke er håndfaste varer. Det som omfattes er blant annet helsetjenester, utdanning, kollektivtransport, elektrisitet, vannforsyning, renovasjon, finans og forsikring, kultur og medier. Avtalen vil med andre ord omfatte mye mer enn det vi vanligvis anser som handel og vil gripe dypt inn i politikk og samfunnsliv.

TISA-forhandlingene foregår bak lukkede dører og verken befolkningen, organisasjonene eller Stortinget har innsyn i hva det forhandles om. Det meste vi vet om avtalen, er informasjon vi har fått fra lekkasjer, særlig fra Wikileaks. De store tjenestekonsernene og deres interesseorganisasjoner er imidlertid dypt involvert i prosessen. Langt på vei er forhandlingene en respons på den massive lobbyvirksomheten som drives av grupper som European Services Forum (ESF) og US Coalition of Services Industries (CSI). Disse mektige organisasjonene har utelukkende tanke for selskapenes profittmuligheter.


TISA vil presse fram kommersialisering, konkurranseutsetting og privatisering av offentlige tjenester. Avtalen vil innskrenke det politiske handlingsrommet og retten til å regulere områder som arbeidstakerrettigheter, forbrukerbeskyttelse, helse, miljø og sikkerhet. På mange viktige samfunnsområder vil beslutningene bli overført fra folkevalgte, lokale og nasjonale myndigheter til administrasjonen og styremøtene i de store selskapene. Eventuelle tvister skal ikke avgjøres i det vanlige rettssystemet, men i lukkede, internasjonale tribunaler.

TISA vil være bindende på både nasjonalt, regionalt og lokalt plan. Avtalen utgjør en trussel mot lokaldemokratiet fordi den vil frata kommunene og fylkeskommunene retten til å velge hvordan tjenester til befolkninga skal organiseres. Vann- og energiforsyning, renovasjon og avløp, redningstjeneste, helse- og sosialtjenester, offentlig transport, boligbygging, byutvikling og utdanning er eksempler på tjenester som i dag er offentlige.

TISAs regelverk inneholder to klausuler, de såkalte frys- og skralleklausulene, som i praksis vil gjøre det umulig å reversere liberalisering og deregulering etter at den er gjennomført. Når en tjeneste først er deregulert, vil det være slik så lenge avtalen eksisterer. En regjering eller et kommunestyre kan ikke på et senere tidspunkt vedta å regulere denne tjenesten igjen. Med TISA vil det bare være mulig å gå i én politisk retning: i retning av mer og mer kommersialisering, ikke mindre. Avtalen vil på denne måten låse samfunnsutviklingen fast i ett bestemt spor og framtidige generasjoner vil miste den demokratiske friheten til å velge en annen politikk. 



TISA-forhandlingene
foregår utenfor Verdens handelsorganisasjon (WTO), men tanken er at avtalen skal gjøres til en del av WTO-regelverket etter at den er ferdigforhandlet. Det store flertallet av landene i WTO har ikke deltatt i forhandlingene, men skal likevel tvinges til å godta avtalen.

Målet er at TISA skal omfatte alle tjenestesektorer. Det eneste unntaket er tjenester der det er offentlig monopol og det omfatter kun noen svært få tjenester som politi, forsvar og
brannvesen. Forhandlingspartene kan i tillegg unnta sensitive tjenestesektorer fra TISAs
regelverk. Norge har for eksempel unntatt grunnskole og videregående skole, samt enkelte helsetjenester (såkalte sykehustjenester). Disse unntakene er vel å merke bare midlertidige.

TISA er utformet som en levende eller dynamisk avtale. Det innebærer at forhandlingene vil fortsette også etter at en avtale er inngått. Forhandlerne vil ha mandat til å utvide og  videreutvikle avtalen, gjennom blant annet å inkludere nye sektorer og regelverk. Om det bare er én ting du skal huske om TISA, så er det nettopp dette: TISA er en dynamisk avtale uten retrettmuligheter. Det lover ikke godt for demokratiet og det er grunnen til at mange omtaler TISA som en grunnleggende udemokratisk avtale. 


Norges deltakelse i TISA-forhandlingene kom i stand uten debatt på Stortinget. Når avtalen er ferdigforhandlet, vil den bli lagt fram for Stortinget til godkjenning. Da får Stortinget bare anledning til å stemme ja eller nei til avtalen. Om vi kommer så langt, er det for sent å endre innholdet.

Mar 27, 2018

Facebook-skandalen er et grelt eksempel på misbruk av persondata



Dette er et innlegg av Camilla Hansen, styremedlem i 
Folkeaksjonen mot TISAHun er også koordinator i Handelsgruppa til Attac Norge og er spesielt opptatt av demokrati og handelspolitikk.

Cambridge Analytica-skandalen har gitt oss et innblikk i hvordan informasjonen som selskapene samler inn om oss kan brukes til psykologisk manipulasjon og til å påvirke utfallet av presidentvalg. 


Facebook solgte personlig informasjon om over 50 millioner amerikanske Facebook-brukere – uten deres samtykke og viten – til Cambridge Analytica, som brukte dataene til å målrette og skreddersy politisk reklame og falske nyheter. De sensitive og private opplysningene som Facebook har samlet inn om brukerne gjorde Cambridge Analytica istand til å lage psykologiske profiler av hver enkelt velger, finne ut hvilke former for budskap en person er spesielt mottakelig for og hva som mest effektivt vil kunne endre vedkommendes oppfatninger, uten at personen selv er klar over hva som foregår. I følge selskapets direktører, er det Cambridge Analytica som har «æren» for at Donald Trump nå sitter i Det hvite hus. 

I kjølvannet av #DeleteFacebook-kampanjen som brer om seg verden over, har Facebook-sjef Mark Zuckerberg gått ut og beklaget og sagt at Cambridge Analyticas bruk av Facebook-data var et brudd på selskapets regler. Men allerede i 2015 dokumenterte The Guardian at Cambridge Analytica brukte Facebook-profiler til å påvirke den amerikanske valgkampen – uten at Facebook gjorde noe. For i likhet med de andre store teknologiselskapene, lever Facebook av å selge våre personlige data. Alt det vi skriver, deler, liker og foretar oss på Facebook er selskapets eiendom. Det innebærer at de kan gjøre hva de vil med informasjonen om oss og våre venner – inkludert å selge den til selskaper som Cambridge Analytica. 

Hver gang vi bruker sosiale medier og apper, søker på Google, shopper på Amazon, eller bruker de mange fysiske produktene (fra TV, kjøleskap og biler, til klokker og barneleker) som nå er koblet til internett, legger vi fra oss tonnevis av data om oss selv; våre interesser og oppfatninger, våre vaner og helsetilstand, hvem vår familie og venner er, og hvor vi til enhver tid befinner oss. De som eier og kontrollerer disse dataene er noen få store teknologiselskaper som Facebook, Google, Apple, Amazon og Microsoft.

Teknologiselskapene tilbyr oss tilsynelatende gratis tjenester mot at de får kartlegge våre privatliv. Dataene om oss ble tidligere brukt hovedsakelig til å vise oss målrettet reklame, men nå brukes de i stadig større grad til å utvikle kunstig intelligens og til å bygge nye teknologier. Verdien av dataene vi produserer når vi bruker selskapenes digitale plattformer er mye høyere enn tjenestene selskapene tilbyr. I løpet av få år har de store teknologiselskapene vokst seg gigantiske på å utvinne våre data. Vi vet ikke hvem de deler informasjonen om oss med eller hva de kan komme til å bruke den til i framtiden. Cambridge Analytica er bare toppen av isfjellet.

Kulturminister Trine Skei Grande mener at svaret på Cambridge Analytica-skandalen er å gjøre personvern til en vare som folk kan betale for. Grande står her på linje med USA og de store teknologiselskapene, som ser personvern som en kommersiell tjeneste, ikke en rettighet. Konsekvensen av en slik politikk er at personvern blir et privilegium forbeholdt de som har råd til å betale for det og at det blir opp til selskapene å velge hvem de vil tilby denne tjenesten til, i hvilken grad og til hvilken pris. 

I Norge og Europa har personvern tradisjonelt vært en offentlig garantert rettighet som alle borgere har, og ikke en vare som et selskap kan velge om det vil tilby. En ny personvernlov som vil bli innført i Norge og EU i mai i år vil kunne beskytte oss mot noe av det som truer vårt personvern – vel og merke dersom den ikke forhandles bort i handelsavtaler som TISA. Den nye loven vil gjøre all data om oss tilgjengelig og den vil gi oss rett til å be om å få å se dataene og kreve å få dem slettet. Det betyr at hvis du for eksempel sletter Facebook-kontoen din, så kan du kreve å få overlevert all dataen om deg i papirformat på døren.

Personvern er imidlertid bare en liten del av et mye større bilde. For det dreier seg i bunn og grunn om hvem som skal eie og kontrollere våre data og hvem som skal styre den teknologiske utviklingen og forme framtidens samfunn.

De store teknologiselskapene investerer flere titalls milliarder årlig i forskning og utvikling avteknologier og tjenester basert på kunstig intelligens. De bruker oss, ikke bare til å produsere data for dem, men også til å trene og perfeksjonere de nye teknologiene når vi bruker deres plattformer. Selskaper som Google, Amazon og Microsoft har utviklet tjenester som automatisert transport, systemer for overvåkning av folk, trafikk og bygninger, analyse av helsedata (Google har inngått en samarbeidsavtale med det britiske helsevesenet, NHS), digitale utdanningstjenester – og mye mer. De private gigantene tar i stadig større grad over og drifter det som tidligere var offentlige tjenester, og mye av det offentlige livet foregår nå på deres plattformer.

Selskapene som eier og kontrollerer de nye teknologiene og tjenestene har formuer større enn statsbudsjetter, de betaler lite eller ingen skatt, og de ødelegger lokale konkurrenter. Likevel har byer og kommuner – etter mange år med privatisering, konkurranseutsetting og budsjettkutt – gjort seg avhengige av dem. Faren er, at om vi overgir kontrollen over essensielle tjenester og infrastruktur til selskapene, blant annet gjennom regler i handelsavtaler, så vil det bli nesten helt umulig for innbyggere og lokale myndigheter å ta den tilbake senere. Googles moderselskap Alphabet, for eksempel, er allerede i gang med et prosjekt for å utvikle og ta over driften av en hel bydel i Toronto.

Forfatter og teknologiforsker Evgeny Morozov advarer mot at dersom vi lar denne utviklingen fortsette, kan vi i framtiden få et høyteknologisk føydalsamfunn, et svært hierarkisk samfunn der makt er konsentrert i private hender og de globale teknologiselskapene dikterer hvordan samfunnet skal fungere. Morozov argumenterer derfor for at vi må ta tilbake makten fra selskapene gjennom å innføre offentlig eierskap og demokratisk kontroll av data og bygge offentlige og desentraliserte alternativer til selskapenes plattformer og tjenester.

Nyliberale handelsavtaler som TISA, TTIP og TPP kan imidlertid komme til å gjøre politiske alternativer og demokratisk styring av den teknologiske utviklingen praktisk umulig. Selskapene, som er dypt involvert og har stor innflytelse på internasjonale handelsforhandlinger, kjemper for avtaler som tjener deres interesser og som vil befeste deres makt langt inn i framtiden.

De nye handelsvtalene har egne kapitler om «elektronisk handel» som inneholder regler for den digitale økonomien. Disse reglene vil blant annet gjøre det forbudt å kreve at et selskap skal lagre innbyggernes persondata lokalt i landet de opererer i. Hensikten er å legge til rette for fri flyt av data over landegrensene, uten hensyn til at land har ulik personvernlovgivning. Strenge personvernregler, som den nye europeiske personvernloven, vil dermed kunne bli avtalestridige eller ubrukelige. Samtidig vil reglene gi selskapene en lovfestet rett til å nekte både sivilsamfunn og offentlige myndigheter innsyn i kildekodene de bruker i sine tjenester og til å holde programvare for alt fra pacemakere og medisinproduksjon til biler og atomkraftverk hemmelig. Bestemmelsene er en oppskrift på de store teknologiselskapenes dominans.

Etter at TISA-forhandlingene stoppet opp i desember 2016, har selskapene og nyliberale regjeringer vendt blikket mot Verdens handelsorganisasjon (WTO), og presser nå på for å innlemme TISA-lignende regler om «elektronisk handel» i WTO.

Dersom vi vil ha et demokratisk og menneskelig samfunn i framtiden, så må vi stoppe storselskapenes maktovertakelse. Et første skritt er å stoppe TISA og andre nyliberale handelsavtaler.

Mar 11, 2018

Storebror ser deg: Personvern som vare eller rettighet?















Handelsekspert Sanya Reid Smith møter leder i Attac, Petter Slaatrem Titland til samtale i et åpent møte 13 mars kl 19, på Vespa & Humla i Oslo.


Ville du gitt fra deg informasjon om dine interesser og vaner, din helsetilstand, hvem familien din og vennene dine er og hvor du til enhver tid befinner deg til en fremmed? 

Sanya Reid Smith
















Data om oss produseres hele tiden når vi bruker smarttelefoner og en mengde andre produkter og tjenester som er koblet til internett. Disse personlige opplysningene er gull verdt. Persondata er den nye oljen i den digitale økonomien og de som sitter på dataene er en håndfull gigantiske selskaper som Facebook, Google, Amazon og Apple. Selskapene tilbyr oss gratis tjenester mot at de får kartlegge privatlivet vårt, men vi vet ikke hva de gjør med informasjonen og hva de vil bruke den til i framtiden. 


Petter Slaatrem Titland. Foto: Attac


















Noen land har strengere personvernlover enn andre. I Norge og i EU er vår rett til privatliv mye bedre beskyttet enn for eksempel i USA. Men selskapene anser streng personvernlovgivning som en handelshindring som de vil kvitte seg med gjennom å fremme regler som tjener dem i internasjonale handelsavtaler.

Handelsbyråkrater forhandler om reglene for den digitale økonomien i forhandlinger om handelsavtaler som TISA, TTIP og CETA. I disse forhandlingene presser USA og flere andre land på for fri flyt av persondata og ingen krav til hvor dataene skal lagres.

Tirsdag 13. mars kl. 19.00 kommer Sanya Reid Smith, juridisk rådgiver og seniorforsker i Third World Network, til Vespa for å snakke om internasjonale handelsavtaler, persondata og konsekvenser for personvernet og muligheten for demokratisk styring av den teknologiske utviklingen. Sanya Reid Smith er en av verdens fremste eksperter på feltet.

Leder i Attac Norge, Petter Slaatrem Titland, vil gi en introduksjon til samfunnsendringene som konsekvens av den digitale økonomien.

Arrangører: Attac og Folkeaksjonen mot TISA. Møtet vil bli livestreamet på Facebook-siden til Attac Norge.

VELKOMMEN!

Tid: 13. mars kl. 19:00 til 21:00 
Sted: Café Vespa & Humla, Københavngata 2c, Oslo


-----------------------------------------------------------------------------------------------------------

Tre artikler til ettertanke:

Big data-diktaturet: "Kina planlegger å overvåke statens borgere totalt ved hjelp av datalagring og ansiktsgjenkjenning. Hver og en får en poengkonto. Her begynner fremtiden." 

Overvåking i 21. århunderet: "Datainnsamling og overvåking i det 21. århundre handler ikke om staten." 

George Orwell som Kinas læremester: "Selv Orwell hadde ikke fantasi til å forestille seg omfanget av dagens digitale kontrollsystemer. Men han ga oss begrepene som setter oss i stand til å tenke oss hvilken verden vi har i vente når vårt mentale indre invaderes av en tyrannisk stat. Som i Kina i dag."

Mar 7, 2018

Den omstridte investor-stat-domstolen (ISDS) strider mot EUs lovgivning




Pressemelding Attac Norge
Petter Slaatrem Titland
Tlf: 950 38 128

Domstolen i EU (European Court of Justice, ECJ) slo i dag fast at den omstridte investor-stat-domstolen strider mot EUs lovgivning.

- Debatten om hvorvidt selskaper skal ha en egen domstol for å saksøke stater har pågått i noen år. I Sentral-Europa har den fått hundretusener ut på gatene. Nå kan vi ha vunnet den kampen, sier Petter Slaatrem Titland, leder i Attac Norge.

Den såkalte «Investor State Dispute Settlement (ISDS)» er en privat domstol som skal løse konflikter når de oppstår mellom et selskap og landet der selskapet investerer. Slike private domstoler er regulert gjennom handels- og investeringsavtaler mellom land.

Dommen fra ECJ kommer etter en konflikt mellom det nederlandske forsikringsselskapet Achmea og Slovakia. En investeringsavtale mellom Nederland og Slovakia inneholdt en slik investordomstol.

Achmea saksøkte Slovakia etter at landet innførte helsereformer som gjorde det vanskeligere for det nederlandske selskapet å selge forsikringer i Slovakia.

Achmea vant saken i investor-stat-domstolen, og Slovakia ble dømt til å betale 25 millioner euro i erstatning. Slovakia nektet derimot å betale. Derfor tok Achmea saken til tysk rett, slik at dommen kunne håndheves. Tysk høyesterett ba Domstolen i EU om å avgjøre om domstolen i investeringsavtalen mellom Slovakia og Nederland var i tråd med EU-traktatene.

I dag har ECJ slått fast at investor-stat-domstolen bryter med EUs traktater.

- Sivilsamfunnet har pekt på urettferdigheten ved at et selskap kan saksøke stater for lover de innfører på demokratisk vis. Nå har vi endelig fått støtte fra EU-domstolen. Vi forventer nå at dette får konsekvenser også for Norges handelspoltikk, sier Titland.

Avgjørelsen setter 200 investeringsavtaler i EU som inneholder en slik domstol i tvil. Mange kontroversielle handels- og investeringsavtaler kan bli stoppet på grunn av dommen fra ECJ. En av dem er CETA-avtalen mellom EU og Canada, som enda ikke er ratifisert i alle EU-landene.

De siste årene har debatten om de private domstolene dratt seg til. I 2015 forsøkt regjeringen å innføre slike domstoler i Norge. Da reagerte både opposisjonen og støttepartiene på Stortinget. For øyeblikket forhandler Norge en handelsavtale med Kina som kan komme til å inneholde en slik investor-stat-domstol.

Attac Østerrike skriver i en pressemelding at de krever at EU-landene stemmer nei til CETA-avtalen, og at EU-kommisjonen trekker seg fra forhandlinger med Japan og Mexico.

Les EU-dommen her:

https://curia.europa.eu/jcms/upload/docs/application/pdf/2018-03/cp180026en.pdf

Hva er ISDS?

Feb 28, 2018

Konferanse: Verdien av persondata




Konferanse: Verdien av persondata 
12. mars kl. 09:00 til 15:00
Fagforbundet, Keysers gate 15, Oslo

Den mest verdifulle ressursen er ikke lenger olje, men data. Data om våre vaner, interesser og hvor vi befinner oss samles inn hele tiden gjennom apper og internett bruk. Hvem eier denne dataen og hvem skal eie den i fremtiden.

Mengdene med data gjør det mulig å utvikle tjenester og produkter som kjenner dine interesser, helsetilstand og hvor det er mest sannsynlig med trafikkø. I dag er det en håndfull selskaper som dominerer markedet da de sitter på alle data. Denne posisjonen kan befestes enda mer gjennom krav om fri flyt av data som fremmes i internasjonale handelsforhandlinger. 

Vi ønsker å reise spørsmålet: Hvordan ser en digital økonomi ut som både beskytter personvernet og gir mulighet for demokratisk styring?

Meld deg på her.
Konferansen er gratis.

PROGRAM:

9:00 -9:15 Velkommen v/styreleder Helene Bank

9:15- 10:15 Del 1: TEKNOLOGISUVERENITET

Innledning v/Evgeny Morozov, forfatter og forsker
De store teknologiselskapene Google, Facebook, Airbnb, og Uber gir oss gratis tjenester mot at de samler inn data om oss. Mengder med innsamlet data gjør det mulig å tilby tjenester som forutsier blant annet interesser, helsetilstand, og trafikkmønstre. Vi må snakke om eierskap til data og den politiske økonomien av data som vi er inne i.

Evgeny Morozov


















10:25 -11:25 Del 2: TINGENES INTERNETT

Innledning v/Audun Skeidsvoll, Forbrukerrådet
Data om oss samles inn gjennom apper og internett tilkoblede produkter. Vilkår for bruk er ofte så lange og kompliserte at ingen leser de. Hvor sterkt står personvernet i denne utviklingen? Hvilke utfordringer ser vi, og hva må gjøres?

Audun Skeidsvoll, Foto: Forbrukerrådet
















11:30 -12:00 Lunsj og pause

12:15 – 13:15 Del 3: POLITIKK I DEN DIGITALE ØKONOMIEN

Innledning v/Sanya Reid Smith, Third World Network
Regler for den digitale økonomien forhandles i internasjonale handelsforhandlinger som TTIP, TISA og CETA. Her er det flere aktører som ønsker fri flyt av data og ingen krav til hvor dataen skal lagres. Hva foreslås i handelsforhandlinger, og hvilke konsekvenser vil vi se i den norske konteksten?


Sanya Reid Smith
















13:30 -14:00 DEL 4: ERFARINGER FRA GOLVET

Hva mener Fagbevegelsen
V/ Svein Øverland tillitsvalgt for LO i Helse Sør-Øst
V/ May-Iren Arnøy divisjonstillitsvalgt Telenor Business, El & It.

14:00- 15:00 Del 4: PANELDEBATT MED POLITIKERE

Tema: hvordan politikken kan sikre personvern og en teknologisk utvikling som er demokratisk og til fordel for samfunnet.

15:00 Slutt

Det blir tolket norsk/engelsk.

Tid: 12 mars kl 9:00-15:00
Sted: Fagforbundet, Keysers gate 15, 0165 Oslo


Handelskampanjen samler organisasjoner fra bonde-, fag-, miljø- og solidaritetsbevegelsen. Medlemmer er Attac, Fagforbundet, For Velferdsstaten, Handel og Kontor, Latin Amerikagruppene i Norge, Natur og Ungdom, Nei til EU, Norges Bondelag, Norges Bygdekvinnelag, Norges Bygdeungdomslag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Oikos- Økologisk Norge, PRESS, Spire, Ungdom mot EU, Utviklingsfondet, og Folkeaksjonen mot TISA.

Feb 23, 2018

Orienteringsmøte: WTO og veien videre etter ministermøtet


Handelskampanjen arrangerer orienteringsmøte 26 februar kl12:30-14 i Oslo: status WTO forhandlingene og veien videre

WTOs ministermøte i desember i fjor ble arrangert i Buenos Aires, Argentina. Det ble ingen nye handelsavtaler, men det var flere saker på agendaen blant annet forbud mot fiskerisubsidier, landbrukssubsidier, liberalisering av den digitale handelen og personvern, og bruk/ikke bruk av matsikkerhetsprogrammer i fattige land.

Flere av medlemsorganisasjonene i Handelskampanjen deltok på ministermøtet, og vi ønsker å invitere til et orienteringsmøte om status nå samt veien videre.

Folkeaksjonen mot TISA er medlem av Handelskampanjen. Meld deg på her. Det er ingen krav til forkunnskaper! Kom hvis du er litt nysgjerrig, eller hvis du ønsker å ta opp noen spørsmål du sitter inne med.

Tid: 26. februar kl. 12:30 til 14:00
Sted: Fagforbundet, Keysers gate 15, Oslo

Handelskampanjen samler organisasjoner fra bonde-, fag-, miljø- og solidaritetsbevegelsen. Medlemmer er Attac Norge, Fagforbundet, For velferdsstaten, Handel og Kontor i Norge, Latin-Amerikagruppene i Norge, Natur og Ungdom, Nei til EU, Norges Bondelag, Norges Bygdekvinnelag, Norges Bygdeungdomslag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Oikos - Økologisk Norge, Press, Spire, Ungdom mot EU, Utviklingsfondet, og Folkeaksjonen mot TISA.

Jan 23, 2018

Kva skjer med TiSA-avtalen?


Dette er et innlegg av Odd Tarberg. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten.

Faren er ikkje over.

Som mange veit er den norske regjeringa ivrig tilhengar av den kontroversielle frihandelsavtalen for tenester TiSA. Ein avtale som sterkt vil redusere nasjonalt politisk handlingsrom gjennom å opne opp landegrensene for dei sterkaste internasjonale aktørane på denne marknaden.

Særleg etter at president Trump spreidde kaos også i forhandlingane både om TiSA og om andre handelsavtalar, kan det vere at enkelte trur at faren er over når det gjeld den avtalen.

Men vi kan vere sikre på ein ting: Faren for at TiSA (Trade in Services Agreement), eller liknande avtalar, blir vedtekne, vil aldri gå over. Dertil er interessekonflikten, mellom dei som vil tene på TiSA og dei som vil tape på slike avtalar, for kronisk. Kampen mot dei udemokratiske kreftene som vil ha slike avtalar, kan aldri vinnast ein gong for alle. Men vi kan derfor heller ikkje tillate oss å gi opp ein slik kamp. Det er dramatisk viktig å ha ein tilstrekkeleg styrkebalanse mellom desse motstridande interessene, sjølv om det ikkje akkurat ser lyst ut. I denne samanheng er det ikkje minst farleg at vi har ei regjering som lar seg diktere av den delen av norsk næringsliv som trur seg tent med at «den sterkaste sin rett» blir gjeldande internasjonalt handelsregime.

Kvar står så TiSA-forhandlingane i dag?
Den 30. november i fjor inviterte mellom andre EPSU (European Federation of Public Service Unions) ei rekke fagfolk til ein workshop i Brussel der temaet nettopp var den aktuelle statusen for forhandlingane og ei vurdering av konsekvensar av ein TiSA-avtale.

I omtalen frå møtet ( www.bilaterals.org/?ak-europa-even-economically-tisa ) kan vi mellom anna lese at Oliver Prausmüller, som er handelsekspert ve AK Wien, i hovudsak ser for seg tre moglege senarier når det gjeld den vidare utviklinga av TiSA-initiativet:

«Det eine er at forhandlingane heilt blir gitt opp, og at dei viktigaste handelspartnerane, som USA og EU, i staden vil fokusere på bilaterale avtalar.

Det andre er at USA trekker seg offisielt frå forhandlingane om TiSA, men at forhandlingane held fram med EU som drivkraft.

Det tredje er at USA, etter ein pause, igjen tek opp igjen TiSA-forhandlingane med fornya styrke og kanskje med eit endå meir offensivt mandat.»

Like interessant er det at Prausmüller fann grunn til uansett å understreke at - «dei offensive lobbyinteressene bak TiSA på områder som offentleg infrastruktur, datavern eller miljøtenester på ingen måte er ute av bildet.»

Dette siste viser at vi, med TiSA eller uten, står overfor ein konstant trussel om at den skadelege handelsliberaliseringa gjennom meir «anonyme» bilaterale handelsavtalar vil skyte fart med endå mindre offentleg debatt enn vi til og med har hatt om TiSA og dei andre store fleirnasjonale avtalane.

Som eksempel på andre avtalar Norge er i ferd med å forhandle, kan nemnast ein avtale som vi som EFTA-medlem forhandlar med MERCOSUR-landa Argentinga, Brasil, Uruguay og Paraguay.

«Dette er land som har kapasitet til å utkonkurrere norsk landbruk totalt», seier generalsekretær Per Skorge i Bondelaget til bondebladet.no. Fagsjefen for internasjonale spørsmål i Norsk Landbrukssamvirke, Arne Ivar Sletnes, legg til at – «Om jeg må plukke ut en enkeltavtale, er det Mercosur som virker mest truende. Men den største trusselen er summen av alle avtaler Norge kan tenkes å inngå i årene framover».

Når vi veit kor lite den sittande regjeringa bryr seg om næringar som permanent, eller i kortare periodar, treng eit visst vern mot øydeleggande konkurranse frå utlandet, då er det heller urovekkande når handelsministeren vår melder om «framgang i forhandlingane».

Også andre land er utsette for liknande overfall frå ny-liberalistiske krefter.

Ein kontroversiell regional frihandelsavtale for deler av Stillehavsområdet vart signert sist sommar mellom Australia, New Zealand og dei små øystatane Tonga, Niue, Nauru, Samoa, Solomon Islands, Kiribati, Tuvalu og Cook Islands. Tre av dei viktigaste mindre øystatane, - Fiji, Papua Ny Guinea and Vanuatu, nekta å vere med fordi dei såg avtalen som ubalansert til fordel for Australia og New Zealand.

Det er gjenkjennelege og trist å sjå korleis Stillehavslanda blir valsa over av dei same interessene og den same taktikken som vi her til lands opplever med for eks TiSA-avtalen. Motstandarane av avtalen på Papua Ny Guinea skriv at “Trade deals are negotiated in secret and are often full of legal jargon that makes them completely inaccessible to governments, parliaments and ordinary people attempting to understand what they mean in practice» («Handelsavtalar blir forhandla med stor grad av hemmeleghald og er ofte fulle av juridisk sjargong som gjer dei totalt utilgjengelege når folk frå regjeringane, nasjonalforsamlingane og vanlege borgarar prøver å sette seg inn i kva avtalane tyder i praksis.»)

Det er å vone at det finns mange nok oppegåande stortingsrepresentantar til at det blir pressa fram nøytrale konsekvensanalyser og ein skikkeleg offentleg debatt for kvar av dei handelsavtalane den sittande regjeringa vil inngå. Alle slike avtalar medfører reduksjon av det politiske handlingsromet som vi sårt kan trenge for å skape og forsvare eit godt samfunn å bu i. Derfor bør ikkje ei liberalismefrelst regjering få frie hender på dette området.