Apr 29, 2016

La oss vise våre folkevalgte at demokratiet ikke er til salgs!


Folkeaksjonen mot TISA deltar i årets 1. mai tog i Oslo. Vi møtes ved fontenen på Youngstorget kl.12.00 I selve toget finner du oss i pulje seks. Vi oppfordrer folk landet rundt til å kontakte oss på Facebook dersom TISA og TTIP står på plakaten den 1. mai.

I Arendal kan folk gå bak parolen: «Trekk Norge ut av TISA-forhandlingene» og på Bryne lyder parolen: «Nei til TISA/TTIP». Vi håper motstanden mot 
«handelsavtalen» TISA blir fargerik og synlig! TISA-avtalen er grunnleggende udemokratisk. La oss vise våre folkevalgte at demokratiet ikke er til salgs!

Folkeaksjonen mot TISA krever at Norge trekker seg fra TISA-forhandlingene og at alle forhandlingsdokumenter offentliggjøres umiddelbart. Videre krever vi at Norge ikke skal slutte seg til liknende avtaler, som TTIP og CETA, og at investor-stat tvisteløsning (ISDS) ikke skal innlemmes i Norges bilaterale investeringsavtaler. 


Hva er TISA?
TISA omtales gjerne som en handelsavtale, men er i virkeligheten en avtale for å beskytte flernasjonale selskapers økonomiske interesser. Avtalen forhandles i hemmelighet mellom 50 land, deriblant USA, EU-landene og Norge. Formålet med avtalen er å gjøre tjenester til en global handelsvare og liberalisere handelen med tjenester. Det skal skje gjennom å åpne markeder for flernasjonale selskaper som driver med handel innen tjenestesektoren og fjerne politiske og sosiale begrensninger mot slik handel. «Tjenester» er en svært vid betegnelse som inkluderer alt som ikke er håndfaste varer. Det som omfattes er blant annet helsetjenester, utdanning, kollektivtransport, elektrisitet, vannforsyning, renovasjon, finans og forsikring, kultur og medier. Avtalen vil med andre ord omfatte mye mer enn det vi vanligvis anser som handel og vil gripe dypt inn i politikk og samfunnsliv.

TISA-forhandlingene foregår bak lukkede dører og verken befolkningen, organisasjonene eller Stortinget har innsyn i hva det forhandles om. Det meste vi vet om avtalen, er informasjon vi har fått fra lekkasjer, særlig fra Wikileaks. De store tjenestekonsernene og deres interesseorganisasjoner er imidlertid dypt involvert i prosessen. Langt på vei er forhandlingene en respons på den massive lobbyvirksomheten som drives av grupper som European Services Forum (ESF) og US Coalition of Services Industries (CSI). Disse mektige organisasjonene har utelukkende tanke for selskapenes profittmuligheter.

TISA vil presse fram kommersialisering, konkurranseutsetting og privatisering av offentlige tjenester. Avtalen vil innskrenke det politiske handlingsrommet og retten til å regulere områder som arbeidstakerrettigheter, forbrukerbeskyttelse, helse, miljø og sikkerhet. På mange viktige samfunnsområder vil beslutningene bli overført fra folkevalgte, lokale og nasjonale myndigheter til administrasjonen og styremøtene i de store selskapene. Eventuelle tvister skal ikke avgjøres i det vanlige rettssystemet, men i lukkede, internasjonale tribunaler.

TISA vil være bindende på både nasjonalt, regionalt og lokalt plan. Avtalen utgjør en trussel mot lokaldemokratiet fordi den vil frata kommunene og fylkeskommunene retten til å velge hvordan tjenester til befolkninga skal organiseres. Vann- og energiforsyning, renovasjon og avløp, redningstjeneste, helse- og sosialtjenester, offentlig transport, boligbygging, byutvikling og utdanning er eksempler på tjenester som i dag er offentlige.

TISAs regelverk inneholder to klausuler, de såkalte frys- og skralleklausulene, som i praksis vil gjøre det umulig å reversere liberalisering og deregulering etter at den er gjennomført. Når en tjeneste først er deregulert, vil det være slik så lenge avtalen eksisterer. En regjering eller et kommunestyre kan ikke på et senere tidspunkt vedta å regulere denne tjenesten igjen. Med TISA vil det bare være mulig å gå i én politisk retning: i retning av mer og mer kommersialisering, ikke mindre. Avtalen vil på denne måten låse samfunnsutviklingen fast i ett bestemt spor og framtidige generasjoner vil miste den demokratiske friheten til å velge en annen politikk.

TISA-forhandlingene
foregår utenfor Verdens handelsorganisasjon (WTO), men tanken er at avtalen skal gjøres til en del av WTO-regelverket etter at den er ferdigforhandlet. Det store flertallet av landene i WTO har ikke deltatt i forhandlingene, men skal likevel tvinges til å godta avtalen.

Målet er at TISA skal omfatte alle tjenestesektorer. Det eneste unntaket er tjenester der det er offentlig monopol og det omfatter kun noen svært få tjenester som politi, forsvar og
brannvesen. Forhandlingspartene kan i tillegg unnta sensitive tjenestesektorer fra TISAs
regelverk. Norge har for eksempel unntatt grunnskole og videregående skole, samt enkelte helsetjenester (såkalte sykehustjenester). Disse unntakene er vel å merke bare midlertidige.

TISA er utforme
t som en levende eller dynamisk avtale. Det innebærer at forhandlingene vil fortsette også etter at en avtale er inngått. Forhandlerne vil ha mandat til å utvide og
videreutvikle avtalen, gjennom blant annet å inkludere nye sektorer og regelverk.
Om det bare er én ting du skal huske om TISA, så er det nettopp dette: TISA er en dynamisk avtale uten retrettmuligheter. Det lover ikke godt for demokratiet og det er grunnen til at mange omtaler TISA som en grunnleggende udemokratisk avtale.

Norges deltakelse i TISA-forhandlingene kom i stand uten debatt på Stortinget. Når avtalen er ferdigforhandlet, vil den bli lagt fram for Stortinget til godkjenning. Da får Stortinget bare anledning til å stemme ja eller nei til avtalen. Om vi kommer så langt, er det for sent å endre innholdet.

Apr 19, 2016

TiSA-avtalen sitt sanne - og grimme - ansikt.

Foto: Johanna Engen



















Dette er en gjesteblogg skrevet av Odd Tarberg. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten. 



“Sjølve kjerna i dette er å overføre nasjonal sjølvråderett til eit verdensomspennande diktatur av internasjonale storselskap.”


“Sjølve kjerna i dette er å overføre nasjonal sjølvråderett til eit verdensomspennande diktatur av internasjonale storselskap.” Kven i alle dagar er det som brukar så store ord, og kva er det han snakkar om?!

Ja, eg skal meir enn gjerne gjere desse orda til mine, men det er faktisk parlamentsmedlem og tidlegare handels- og industriminister både under Margaret Thatcher og John Major, briten Peter Liley, som på denne måten no i april, omtala TTIP, handelsavtalen som EU og USA no forhandlar om.

Det som gjer at dette bør uroe også oss her i landet like sterkt som det uroar Peter Liley, er at denne demonteringa av politisk og demokratisk autoritet, også vil treffe oss. Både gjennom det faktum av Norge også vil merke effekten av TTIP sjølv om vi ikkje er med i forhandlingane om den avtalen, men først og fremst fordi “regjeringa har bestemt” at Norge skal forhandle om TiSA, ein avtale for handel med tenester, som er “kliss lik” TTIP, bortsett frå at TiSA gjeld eit vesentleg større område, og at den avtalen gjeld spesielt for alle former for tenester.

Også TiSA er uhyggeleg udemokratisk, både på måten avtalen blir framforhandla på mellom dei femti landa som er med, men også i si ekstreme målsetting om å sikre storinvestorane sine interesser gjennom vingeklipping av politiske styresmakter.

Dersom du ikkje trur at verken Peter Liley eller eg har grunn til å bruke så store ord om ein “skarve avtale om tenestehandel”, så kan eg vise kvifor dersom du brukar fem minutt på å lese resten av dette innlegget.

Det er ein del bråk i media om korrupsjon og skatteparadis-svindel. Dette er svært så TiSA-relevant fordi bank- og finanssektoren er slikt som TiSA skal omfatte. Mange har høyrt om at det i mange tiår har blitt jobba for å få til meir innsyn, transparency, i finanstransaksjonane til dei store internasjonale konserna, for ikkje minst å kome plyndringa av uland, t.d. gjennom bruk av skatteparadis, til livs. Organisasjonar som Transparency International, Publish What You Pay, og Attac, har internasjonalt jobba med dette i mange år.

Ikkje uventa har også TiSA-avtalen sitt avsnitt om “transparency”, altså innsyn. Det som er ekstremt avslørande for “kva slags folk det er” som skriv denne avtalen, er at det i det avsnittet IKKJE er snakk om å stille krav om innsyn i det storselskapa foretar seg. DERIMOT blir det kravd at storselskapa skal ha innsyn i det som politiske styresmakter har planar om når de gjeld lovreguleringar som kan påvirke profitten til desse utanlandske konserna. Det ligg også forslag om at styresmaktene skal måtte bevise at slike tiltak og reguleringar er nødvendige (“necessity test“), og at formålet ikkje kan oppnåast på andre måtar osv, osv. (TiSA sitt Transparency Annexe er å finne gjennom eit søk på nettet).

Det finns fleire eksempel som dette, men dette åleine børe vere tilstrekkeleg til å vise kva slags folk det er som står bak TiSA-avtalen. Kor uhyggeleg udemokratiske dei er. Norge bør derfor straks må kome seg ut av forhandlingane om denne avtalen (slik Uruguay og Paraguay gjorde i fjor). Påstandane frå “vente-å-sjå”-tilhengarane av avtalen, dei som hevdar at vi må vente på detaljane i ein ferdigforhandla avtale før vi tar debatten om avtalen, blir i alle fall for meg hengande i si eiga meiningsløyse. Vel vitande om at det då vil vere for seint å stanse dette udemokratiske svineriet.

Apr 7, 2016

Ikke i mitt navn



Dette er et innlegg skrevet av Petter Slaatrem Titland leder i Attac Norge. Innlegget ble først publisert i Attacs magasin Utveier. Innlegget publiseres her på bloggen med hans tillatelse.



Hvor lenge skal vi tillate regjeringen å definere hva som er våre interesser?


Til nå har TiSA-debatten handlet om vårt eget, enten det er «norske interesser» eller beskyttelse av offentlig sektor. Men dersom vi virkelig vil riste i grunnmuren til TiSA-avtalen, trengs et større internasjonalt perspektiv.

Da Norge satt i gang TiSA-avtalen i 2013, visste Utenriksdepartementet at de var innblandet i noe kontroversielt. Strategien fra første dag har hatt to fundament: Forhandlingene er en forlengelse av WTO, og at avtalen sikrer norske interesser.

Ordet eksport er faktisk første ordet i setningen som svarer på spørsmålet «Hvorfor er TiSA viktig for Norge?» på regjeringen.no: «Eksport av tjenester er viktig for norsk økonomi og sysselsetting».

Er dette norske interesser? Det er i så fall en svært snever definisjon, fordi den kun handler om norske eksportbedrifter som har interesse av større markeder eller norske bedrifter i utlandet. Andre bedrifter i Norge er nedprioritert i denne forståelsen. En sterk offentlig sektor, som også bør anses som en norsk interesse, er utelatt.

Regjeringen har ikke invitert til en debatt om hva politikere skal legge i begrepet «norske interesser». Det har de ingen grunn til heller – i forbindelse med TiSA-avtalen har de ikke blitt utfordret på dette spørsmålet.

I debatten om TiSA har vi en glimrende mulighet til å slå fast hva vi mener ligger i «norske interesser». Dersom vi bare protesterer mot TiSA-avtalen fordi den truer norske offentlige tjenester, mister vi denne muligheten. Regjeringen vil fortsatt lage handelsavtaler som ikke ødelegger norsk velferd, men som øker makt og spillerom til norske selskaper i utlandet, og gjør at livet blir dyrere og mer usikkert for folk i Latin-Amerika, Asia eller Afrika. Om du ikke er rik, selvsagt.

Stortingsmelding med konsekvenser
I Norge er det ikke tradisjon for å avgjøre handelspolitikk i Stortinget. Det har vært regjeringens bord. Selv med en mindretallsregjering tillater opposisjonen at regjeringen gjør som de vil i handelspolitikken. Arbeiderpartiet vet at de snart kan havne i regjering, og vil ikke gjøre endringer i spilleregler som vil gi dem trøbbel senere. Stortingsmeldingen «Globalisering og handel» ble vedtatt den 19. januar. Men den vedtok Stortinget begrunnelsen for å fullføre TiSA-avtalen. Kun norske eksportbehov og norsk næringsliv i utlandet som er nevnt som viktig for Norge og TiSA i stortingsmeldingen.

Dagen før vedtok EU-parlamentet noen nokså kritiske føringer når EU skal sluttføre forhandlingene. De vedtok å kreve «klare og eksplisitte unntak» for alle offentlige tjenester, som utdanning, helse, sosiale tjenester, trygdesystem og audiovisuelle tjenester, slik som for eksempel TV og radio. De vedtok et ønske om fullt politisk handlingsrom for EUs nasjonale og lokale styringsmakter.

Selv om vedtaket i EU-parlamentet er bra, gjør det ingenting med de største problemene med TiSA-avtalen. For det første skal alt gjøres om til en handelsvare, fordi handel er det viktigste virkemiddelet for utvikling. For det andre, og som en forlengelse av dette, vil presset mot mindre mektige land bare øke, mens sterke land kan beskytte sine egne interesser som det passer dem. Beskyttelsen av egne offentlige tjenester er helt i tråd med å samtidig ha sterke interesser i å ta over markeder i utlandet.

Disse to elementene settes pent sammen i argumentasjonen for TiSA-avtalen. Den er helt i tråd med den svært ideologisk påstanden om at handel har skapt velstanden vår. Her er to eksempler på denne påstanden fra den norske debatten:

«(…) hvem andre er det som tror at den norske velferden ville vært så god som den er i dag om det ikke hadde vært for vår utstrakte handel med omverdenen?», skriver Høyres Gunnar Gundersen i Nationen i oktober i fjor, som et svar på Nei til EUs kritikk av TiSA-avtalen.

«Import, eksport og grensekryssende investeringer bidrar til å øke levestandarden vår, påvirker næringsstrukturen og skaper arbeidsplasser. Derfor er Norge avhengig av handel, men også av en aktiv, strategisk handelspolitikk som vektlegger norske interesser», sier Høyres Elin Rodum Agdestein i debatten om Globaliseringsmeldingen på Stortinget.

Politikk, ikke marked

Borte er beskyttelse av små og nye bedrifter, før de ble store; konsensjonskrav til investorer; hjemfallsretten; råfiskeloven som sikret av norske fiskere tjente på å fiske; sterk fagbevegelse som har sikret fordeling. Særlig gjaldt dette naturressursene våre, fordi vi var et fattig land med lite makt overfor sterke kolonimakter. Industrispionasje har til og med vært et verktøy for å få tilgang til kunnskap og teknologi.[1] Legg til velferdsstaten som sikret en bred forståelse av det offentlige og offentlig infrastruktur. Når du har fortalt om alt dette, kan du begynne å snakke om handel, vekst og velstand. Dessverre hopper norske politikere over alle politiske virkemidlene, og gir markedet all æren.

I TiSA-avtalen skal markedet erstatte mange av de politiske virkemidlene vi har brukt til å bygge opp vår egen tjenestesektor. Det blir ekstra ubekvemt å tenke på at utviklingsland fikk stoppet tjenesteavtalen i WTO, og at Norge ble med utbrytergruppen i WTO for å lage TiSA på tross av utviklingslandenes seier.

Et større bilde

På WTOs ministermøte i Hong Kong i 2005 førte Norge imidlertid en annen linje. På et plenumsmøte trakk vi alle krav om markedsretting av tjenester til de minst utviklede landene og alle krav til utviklingsland innen sentrale offentlige tjenester som vann, utdanning og strømnett.[2]

Kanskje fordi vi ville bremse markedsrettingen av samfunnet? Fordi vi mente at utviklingsland skal ta i bruk de samme virkemidlene som oss, som det har stått i regjeringserklæringen både til Ap, Sv, Sp, Frp og Høyre? Eller er det fordi vi innså at vi ikke kan klare å opprettholde en skjermet offentlig sektor i Norge, hvis vi krevde at alle land rundt oss markedsretter den? Et politisk system overlever som kjent aldri alene.


KrF-leder Knut Arild Hareide sier
 det svært treffende i debatten om den nevnte stortingsmeldingen:


«Internasjonale regelverk bør ta vare på viktige verdiar og omsyn som gjeld meir enn våre nasjonale eigeninteresser. Omsyn til demokrati og menneskerettar samt vilkåra til arbeidstakarar er eksempel på det – omsyn til klima og natur òg. Me har ikkje berre interesse av ein open økonomi, men òg av ein rettferdig og berekraftig økonomi.»

Norges oppsiktsvekkende avgjørelse i Hong Kong i 2005 framstår som bemerkelsesverdig global, fordi vi ønsker andre land et politisk handlingsrom. Det er langt mer progressivt enn den nasjonale vinklingen TiSA-debatten har hatt i Norge, som Attac også har vært medskyldig i. Framover bør vi gjøre en innsats for å gjøre TiSA-avtalen til noe mer enn et nasjonalt spørsmål – selv om det internasjonale ikke engasjerer like mye. Ikke fordi det nasjonale ikke er viktig, men fordi vi glemmer den mest grunnleggende kritikken av denne type avtaler.

Bare fra et globalt perspektiv kan vi vise TiSA-tilhengerne at de er de som er nasjonalt orienterte, mens det er vi som anerkjenner at vi lever i et globalisert og internasjonalt samfunn, med alt det fører med seg. Fordi det også er i Norges interesse å ha en rettferdig og bærekraftig økonomi.

[1] Helene Bank, Interessekonflikter mellom Norge og Latin-Amerika, i Latin-Amerikaboken 2010, Solidaritet Forlag.

[2] Helene Bank, Til tjeneste for hvem? Attac Norge og Stiftelsen IGNIS, 2003.