Oct 31, 2016

Børge Brende inviterer til WTO-møte, men undergrev WTO gjennom norsk deltaking i TiSA-forhandlingane.



Dette er et innlegg av Odd Tarberg. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten.


Det er liten grunn til å rekne med at dette WTO-møtet vil foregå i respekt for interessene til dei landa som i WTO med god grunn stemde nei til vidare liberalisering av handel med tenester.

Børge Brende har invitert ei lang rekke ministrar til Oslo til eit sokalla WTO-møte no den 21. og 22. oktober, og UD presenterer formålet med møtet slik: «Ved å invitere til et WTO-ministermøte i Oslo i høst ønsker utenriksministeren å skape en ny dynamikk som kan bidra til å bringe WTO-forhandlingene fremover og å styrke det multilaterale byggverket som betyr så mye både for norsk og global økonomi».

Børge Brende burde ha tenkt på dette før, dersom hensikta var å «styrke det multilaterale byggverket», altså WTO. I staden har Brende vore svært så ivrig på å undergrave WTO gjennom norsk deltaking i forhandlingane om handelsavtalen TiSA. Desse forhandlingane, om ein avtale om handel med tenester, skjer utanfor og i brot med WTO, og som blir sett på som ein trussel nettopp mot autoriteten til denne organisasjonen.

Det er derfor liten grunn til å rekne med at dette WTO-møtet vil foregå i respekt for interessene til dei landa som i WTO med god grunn stemde nei til vidare liberalisering av handel med tenester. Avtalar som TiSA, som Børge Brende er ivrig pådrivar for, blir brukte som brekkstang for å tvinge svakare land til å akseptere ei liberalisering dei slett ikkje er tente med. Ei rekke uland er urolege for at dei får redusert sitt politiske handlingsrom, også gjennom nye WTO-reglar som dei blir tvinga til å akseptere. Dette bør store deler av norsk næringsliv også vere uroleg for.

Når formålet med dette WTO-møtet blir sagt å vere «å bringe WTO-forhandlingene fremover», så peikar dessverre dette «fremover» i FEIL retning. Nemleg mot ei negativ utvikling både for politisk handlingrom, og for forholda i arbeidslivet både her til lands og elles. Det er ingen tvil om at det her er snakk om ei utvikling i tråd med ideologien bak avtalar som TiSA, TTIP, CETA og TPP, som mange med god grunn protesterer mot.

I over tre år har Norge vore i forhandlingar om TiSA-avtalen.Ein avtale med konsekvensar hinsides EØS-avtalen, men likevel heilt utan ein seriøs politisk debatt. Stortinget blir halde på mange armlengders avstand frå det som foregår i forhandlingane, og alle forsøk på debatt om dei urovekkande konsekvensane av avtalen som har dukka opp dei siste par åra, blir effektivt dyssa ned. Dette får regjeringa god hjelp til av Jonas Gahr Støre, som konsekvent nektar å delta i ein debatt om TiSA i sitt parti…

Regjeringa har til å med direkte feilinformert Stortinget når den for eks har påstått at TiSA vil vere i tråd med norsk WTO-politikk. Når faktum er at dei femti TiSA-landa forhandlar utanfor, og i klart brot med WTO, og blir sett på som ein trussel mot autoriteten til dette forumet for internasjonale handelsreglar. Påstandane frå TiSA-tilhengarane om at avtalen vil vere «bra for Norge» er også direkte feil. Det rette er at nokre store og konkurransedyktige bedrifter kan tene på avtalen. Andre, som i dag opererer på den norske heimemarknaden, under ein overkomeleg konkurranse, vil bli trua av eit vesentleg verre trykk frå utanlandske aktørar som vil få kraftig styrka sine rettar gjennom TiSA. Konkurransetrykket frå utlandet gjennom EØS-avtalen, er alt i dag såpass stort at riksrevisor Per Kristian Foss kritiserer styresmaktene for å handtere for eks problemet vil alt har med sosial dumping for dårleg.

Truleg er det også direkte feilinformering frå regjeringa si side når den nyleg kom med ein budsjettlekkasje om at den vil reservere bygging av nye kystvaktskip for norske verft. For om lag ti år sidan vart nye fregattar til Marinen bygde i Spania fordi Norge var forplikta til å lyse ut dette oppdraget i EØS-området. Ingen ting tyder på at forpliktingane Norge har i denne samanheng, har blitt mindre. Tvert i mot. Og hovedprinsippet i TiSA-avtalen, er også definitivt i strid med slik favorisering av nasjonalt næringsliv. Så dersom regjeringa i framtida meiner at den bør kunne skjerme ei norsk næring som måtte få problem, så er TiSA-avtalen så avgjort det siste den bør gå inn for. Det utrulege er at statsminister og TiSA-tilhengar Solberg ser ut til å tru at ho framleis kan skjerme norsk næringsliv når ho finn det for godt – som om vi ikkje alt har inngått forpliktande handelsavtalar, og faktisk er på veg inn i det som verre er. Det er derfor grunn til å stille spørsmål ved om statsministeren også er for dårleg orientert om kva som skjer på handelsavtalefronten.

Forhandlingane om TiSA burde aldri finne stad. Men når dei kom i gang, så var det fordi ei rekke land ville halde på retten til også i framtida å gjere det Erna Solberg nyleg foreslo i sin budsjettlekkasje: Altså gi deler av næringslivet eit visst vern mot konkurranse frå utlandet, for å bygge opp eller halde på innenlands kompetanse og arbeidsplassar. Desse landa blokkerte derfor, med god grunn, vidare liberalisering av handel med tenester under WTO-forhandlingane om dette. Dette vil Børge Brende og dei andre som står bak dette WTO-møtet ikkje akseptere.

Oct 28, 2016

TiSAs forhold til Grunnloven og demokratiske verdier



    Espen Busman (34) er utdannet jurist ved UiO, med særlig vekt på menneskerettigheter. Espen har i mange år lurt på hvorfor verden er som den er og skriver for øyeblikket sin debutroman om de store spørsmålene innen demokrati, økonomi og filosofi. Espen har tidligere jobbet innen diplomati og samfunnssikkerhet, både nasjonalt og internasjonalt.

    Ettersom jordens ressurser er ulikt fordelt, er det i utgangspunktet fornuftig at stater tilrettelegger for handel med hverandre. Det er imidlertid spesielle trekk ved forhandlingene om en “Trade in Services Agreement” (heretter kalt TiSA eller TiSA-avtalen) og deres forhold til Grunnloven som er verdt å undersøke nærmere. 

    Generelt om Grunnloven og generelt om TiSA
    I Grunnloven (1) hører de verdier vi anser for å være fundamentale og som vi ønsker å gi rettsstatens høyeste beskyttelse. Dette gjelder for eksempel demokratiet som styreform, menneskerettigheter og hensynet til miljøet. Grunnloven rager høyest i vårt hierarkisk ordnede rettssystem, ettersom andre lover utleder sin legitimitet fra den. I praksis betyr dette enkelt sagt at intet kan stride mot Grunnloven. 

    De lukkede forhandlingene rundt TiSA-avtalen går ut på hvilke forutsetninger som skal gjelde for å levere tjenester i de respektive land som er med i forhandlingene, og ca 50 land deltar. Ønsket med forhandlingene er å fjerne hindringer for at utenlandske selskaper skal kunne levere tjenester i Norge, og tilsvarende for norske selskaper i utlandet. Målet er at dette skal medføre økonomisk vekst.

    TiSA-avtalen opererer imidlertid med noen spesielle avtalemekanismer. For det første er det slik at man ikke forhandler om hva som skal med i avtalen, men om hva som skal unntas. Det må vitterlig innebære at det som ikke er unntatt når avtalen har blitt bindende heller ikke kan unntas senere. Dette gjelder dermed også eventuelle tjenester som ikke eksisterer i dag. Hvem vet hvilke tjenester vi kommer til å ha i fremtiden og hvordan vi ønsker å råde over disse? En annen mekanisme som brukes på deler av avtalen er den såkalte frys-mekanismen, hvilket vil si å fryse de tilstander og forutsetninger som gjelder for markedsaktørene i dag. Disse tilstandene og forutsetningene kan altså ikke senere endres til ulempe for markedsaktørene. Til sist kommer skralle-mekanismen, en mekanisme som hindrer at opphevede begrensninger kan gjeninnføres. Her kan en altså heller ikke senere endre forutsetningene til ulempe for markedsaktørene. Samlet sett bærer TiSA-forhandlingene preg av at avtalen vil være irreversibel.

    Vi er nå i den merkverdige situasjon at informasjonen om TiSA som Regjeringen har lagt ut på sine hjemmesider synes aldeles tilforlatelig, det leser som om det ikke praktisk betydning for annet enn økonomisk vekst og økt sysselsetting, mens organisasjoner som Folkeaksjonen mot TiSA (2), Greenpeace (3), Global Justice Now (4), til og med anerkjente samfunnskommentatorer påpeker at det dreier seg om et evig veiskille mellom demokrati og økonomi (5). Ettersom det ikke er helhetlig informasjon å få, fordi forhandlingene ikke er åpne, forblir dette dessverre i stor grad en rettsfilosofisk betraktning. Markedsliberalister og andre kritikere får kappes i å kalle dette upresis spekulasjon, men de får huske å skylde seg selv, det er jo deres fortjeneste at jeg ikke har noe substansielt å gå ut fra. 

    Om forhandingene
    Etter Grunnlovens §26 er det Regjeringens oppgave å “…inngå og oppheve forbund…”, hvilket er et av Regjeringens såkalte “prerogativer”. I tråd med dette er det Regjeringen ved Utenriksdepartementet som deltar i forhandlingene på vegne av Norge. Dersom Regjeringen er i forhandlinger som må sies å være av “særlig stor viktighet”, eller som etter Grunnloven krever “ny lov eller stortingsbeslutning” blir slike avtaler først bindende etter at Stortinget har samtykket. TiSA-avtalen vil med all rimelighet måtte sies å være en avtale av “særlig stor viktighet”, og Regjeringen har derfor gjort det klart at avtalen forelegges Stortinget til godkjenning etter at forhandlingene er sluttført. Det er likevel ikke slik at Regjeringen kan bli for egenrådig underveis, Stortinget kan og skal føre demokratisk kontroll med Regjeringen. Bruker Stortinget de virkemidler som er tilgjengelige? Svarer Regjeringen tilstrekkelig godt for seg? Er Stortinget eventuelt villig til å stille et mistillitsvotum? 

    At Norge er et demokrati fremgår av Grunnlovens §2, som postulerer at Grunnloven “skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.” Det kan derfor stilles spørsmål ved om det hører til demokratiet at internasjonale forhandlinger som griper inn i den enkelte nasjons statsliv skjer i lukkethet. Et demokrati er et folkestyre, det vil si at landet skal styres på et vis som gjenspeiler ønsket hos befolkningen. I et representativt demokrati uttrykker vi dette ønsket gjennom valg, og det er en grunnleggende forutsetning at den faktiske politikk står i et rimelig forhold til valgresultatet. En tør her altså minne politikerene om at i et representativt demokrati, slik som i Norge, er politikernes legitimitet utledet fra velgerne. Det er derfor begrenset hvilke hensyn som kan sies å rettferdiggjøre et hemmelighold overfor de samme velgerne, ettersom en ikke med sikkerhet kan vite om eller hvordan tilgangen på slik informasjon ville ha endret valgresultatet. Dersom velgerne ikke tillates innblikk i hvilke hensyn og vurderinger de folkevalgte gjør seg i forhandlinger eller der beslutninger fattes, har man ved valget i realiteten ikke oppnådd annet enn å legitimere at en gruppe personer styrer etter eget forgodtbefinnende. Til tross for at det finnes områder der hemmelighold kan være berettiget, så som i saker angående rikets sikkerhet, skal man i et demokrati derfor være meget skeptisk overfor elementer som skjer i lukkethet. Hertil kommer også at selve avgjørelsen om at TiSA-forhandlingene skal foregå i lukkethet, skjedde i lukkethet. Ikke bare må folket stole blindt på at deres egne interesser ivaretas på egnet måte, folket tillates altså heller innblikk i hensynene som taler for lukketheten. På et gitt punkt vil manglende åpenhet gå på bekostning av politikkens legitimitet, det er altså et uomtvistelig faktum at åpenhet er en nødvendig forutsetning for demokratiet.

    Regjeringen hevder på sine nettsider at det er “umulig å ivareta nasjonale interesser på en effektiv måte…. gjennom fullstendig åpenhet” (6), men redegjør ikke for hvilke interesser det er eller hvorfor så er tilfellet. Tidligere forhandlinger har vist at åpenhet og debatt bremser slike avtaler, fordi elementene et demokrati ikke kan være bekjent av kommer frem. Hvorfor skulle man tro at det er annerledes denne gang?

    Regjeringen nevner videre at selv om TiSA-forhandlingene ikke foregår i det åpne rom, er ikke dette “ensbetydende med at de er hemmelige.” Det er nokså utydelig hva Regjeringen her mener å uttrykke, ettersom det i praksis er uten betydning for den jevne borger hvorvidt en forhandling foregår i lukkede rom eller er hemmelig på annen måte. Det er mulig at Regjeringen med “hemmelig” her mener HEMMELIG i sikkerhetslovens forstand, hvilket er et uttrykk for hvem som ikke skal ha tilgang til informasjon av hensyn til rikets og de alliertes sikkerhet. Regjeringen vil altså kunne gradere TiSA-relaterte dokumenter både BEGRENSET og KONFIDENSIELT, som krever sikkerhetsklarering og/eller autorisasjon, og ha sine ord på nettsiden i behold (7). 

    Regjeringen hevder til sist å jobbe for åpenhet rundt forhandlingene, og viser til å ha offentliggjort både åpningstilbud og et forslag på energirelaterte tjenester. Det er til og med publisert en veileder. En iherdig leser vil kanskje kunne makte å etablere en viss forståelse av hva de offentliggjorte dokumenter innebærer. Det er likevel ikke noe som tyder på at det er spesielt nyttig, ettersom det begrenser seg til åpningstilbud og ikke inkluderer senere forhandlinger. Regjeringen forsøker å imøtekomme dette ved at det legges ut oppsummeringer fra forhandlingsrundene. Disse må i alle tilfeller sies å være særdeles magre, blottet for et håndgripelig innhold, og gir naturligvis ikke noe reelt inntrykk av forhandlingene (8). Det kan de ikke, forhandlingene er jo ikke åpne. 

    Den manglende åpenheten skal naturligvis beskytte enkelte interesser. Spørsmålet er så hvilke det er og hvorfor de mener seg berettiget til dette hemmeligholdet. Alminnelig logikk tilsier at å hemmeligholde forhandlinger som ivaretar allmenhetens interesser fra allmenheten selv er en absurditet. Det er derfor naturlig å anta at de interesser som beskyttes av lukketheten rundt TiSA er den andre part i en utveksling av tjenester, altså tjenesteleverandørene. Forhandlerne kaller seg da også “The Really Good Friends of Services”, og inkluderer verdens største selskaper. Det er en pussig trend i vår tid at store selskapers interesser skal hensyntas så meget. De er da vitterlig ikke en ressurssvak gruppe som behøver særskilt omsorg, når de på den annen side uten blygsel hevder sin egen fortreffelighet i det de påstår er et marked der den sterkeste vinner. 

    Finanskrisen i 2008 er et godt eksempel. Krisen kom som et resultat av at finansaktører, som til stadighet hevder å ansette klodens smarteste hoder, spilte seg selv utover sidelinjen. Alle de kompliserte finansproduktene kan sammenlignes med stolleken, det er om å gjøre å ha et sted å sitte når musikken stopper. Ironien er selvfølgelig at disse aktørene, samtidig som de anser seg selv som voktere av den rene kapitalisme, ba om hjelp til å overleve. I følge deres egen ideologi hadde de jo akkurat vist seg å ikke være overlevelsesdyktige. Det krevdes ikke engang en motstander. Deregulering av markedet, som de selv lobbyerte for, var tilstrekkelig. Hvorfor aksepterer vi dette? Hva taler for ytterligere deregulering? Den anerkjente økonomen og forfatteren Ha-Joon Chang (9), fra universitetet i Cambridge, sammenligner finanssektoren med prestene i middelalderen, som ved å unnlate å oversette Bibelen til lokalspråket beholdt makten til å lese og fortolke. Han forklarer til danske Politiken at “Samme magtgreb ser vi hos økonomerne i dag, der insisterer på, at økonomi er så kompliceret, at almindelige mennesker ikke kan følge med.” (10)

    Vi har de senere år hatt mange anledninger til å erfare hva manglende åpenhet betyr når store selskaper og myndigheter møtes bak lukkede dører, hvilket gir liten grunn til å tro at de er noe annet enn “The Really Good Friends of Making Money”. “Big business” har hittil båret preg av “small ethics”. En skal være temmelig bedøvet for å ikke bli opprørt etter å ha lest Naomi Kleins “This changes everything” (11), sett en dokumentar eller to om nevnte finanskrise (12) eller om de store aktørene i hvilken som helst industri, den siste tids avsløring av skatteparadiser, eller for å ikke forundre seg over hvordan et medlem av FNs Sikkerhetsråd kan nekte å etterkomme en uttalelse fra FNs arbeidsgruppe mot vilkårlig fengsling (13). Varslere som Wikileaks og Edward Snowden viser hvor asymmetrisk retten til overvåkning er blitt. Staten og selskaper har rett til å overvåke folket, være seg av sikkerhetshensyn eller målrettet reklame, men folket har ingen rett til å føre kontroll med stat eller selskap på en måte som ikke de selv har godkjent. Den som avfeier dette som overdrivelse og konspirasjonsteorier får ta i betraktning at FN formelt har anklaget USA for nedverdigende og inhuman behandling i saken mot Bradley Manning (14), at man gikk til krig mot Irak på et syltynt folkerettslig grunnlag (15), og at det bolivianske presidentflyet ble tvunget ned og inspisert i strid bestemmelser om diplomatisk immunitet fordi man trodde Snowden befant seg ombord (16). Man vil kanskje påstå at alt dette ikke har noe med TiSA å gjøre. Det er for så vidt riktig, men det har til felles at det foregikk, og kunne foregå, som følge av manglende åpenhet. Samlet sett er det intet grunnlag for å anta at manglende åpenhet skjer til fordel for demokratiske verdier. Det er da også derfor at hundretusener tar til gatene i Europa og demonstrerer mot slike avtaler som TiSA, TTIP og CETA. 

    Folkets tillit til politikere, finansinstitusjoner og store selskaper er tynnslitt i mange land. Lukkethet rundt forhandlinger som vil få betydning for den vanlige borgers liv skaper frykt. I et demokrati, som skal voktes av en gravende presse, er det naturligvis prinsipielt sett særdeles betenkelig at folkets primære kilde til informasjon er lekkasjer. Videre er det et stort problem at informasjonen som er tilgjengelig på Regjeringens nettsider ikke samsvarer spesielt godt med det som kommer frem i lekkasjene. Dette forklaringsproblemet må selvfølgelig ligge på Regjeringen. Er det ikke politikernes ansvar å skape en atmosfære der folket ikke skal behøve å frykte hva de driver med? I Norge harmonerer den manglende åpenheten rundt TiSA-forhandlingene uansett fryktelig dårlig med mottoet “mer åpenhet, mer demokrati”, som vi trykket til vårt bryst etter 22. juli. 

    Som nevnt hevder Regjeringen at de demokratiske hensyn ivaretas ved at avtalen forelegges Stortinget til godkjenning. At avtalen offentliggjøres ved forhandlingenes slutt kan neppe sies å være en garanti for at de som ikke deltok i forhandlingene forstår avtalens virkelige omfang. Slike avtaler er vanligvis ikke skrevet på et språk som den jevne borger kan kjenne seg igjen i. En må gå ut fra at spørsmål om hvordan avtalen skal tolkes også utgjør en del av de lukkede forhandlingene, og derfor ikke nødvendigvis kommer Stortinget til kjenne. Stortinget kan heller ikke be om endringer på enkelte punkter. Det er dermed ikke utenkelig at Stortinget kan oppleve et press for å godkjenne avtalen. Videre betyr jo ikke et flertall i Stortinget nødvendigvis at det er et flertall i folket. Stortinget kan naturligvis be om en rådgivende folkeavstemning, men kommer Stortinget til å gjøre det?

    Til syvende og sist dreier TiSA-forhandlingene seg om balansen mellom staten og det såkalte frie markedet. I en tid der grådighet i stor grad er blitt institusjonalisert ville man i et demokrati forventet at noe av slikt kaliber ble diskutert i åpenhet. Det faktum at det eksisterer lekkasjer beviser at noen på innsiden er enige i den vurderingen. 

    På bakgrunn av argumentene ovenfor kan lukkede forhandlinger, altså en bevisst unnlatelse av å opplyse folket om forhold som angår dem mens disse forholdene utformes, vanskelig sies å være i tråd med demokratiske verdier. Dersom ikke grensen allerede er overskredet, befinner vi oss her i det absolutte ytterpunkt av hva som er demokratisk akseptabelt. 

    Om avtalemekanismene og deres forhold til Grunnloven
    En naturlig forståelse av demokratiet som styresett har hittil vært at den politiske debatt er fri, med unntak av det som er å betrakte som hatefulle ytringer, og at valget faller på den eller de politiske alternativer som oppnår flest stemmer.

    Det er vanskelig å se hvordan avtalemekanismene i TiSA, slik de er redegjort for ovenfor, ikke får som følge at de låser tjenesteområdene som omfattes av avtalen fra politisk endring. Det er jo nettopp dette som er hensikten, her nevnes forutsigbarhet for selskaper som et hensyn. Spørsmålet blir dermed om slik låsing av statslivet kan tillates i et demokrati. En slik låsing hindrer i praksis fremtidige politikere i å gjenspeile et eventuelt ønske om endring i befolkningen. Dersom avtalen blir godtatt har den nåværende sammensetning av Regjering og Storting i realiteten fattet en beslutning som er irreversibel utover den periode de er valgt for, hvilket i seg selv er et ikke ubetydelig demokratisk problem, og utelukker samtidig et politisk syn fra å ha praktisk betydning i fremtiden. Den politiske debatt kan ikke lenger sies å være fri når politikken de facto er avskåret fra å kunne gjenspeile befolkningens ønske, og skiftningene som følger med tiden.

    Man har altså kommet i den absurde situasjon at man avdemokratiserer ens eget demokrati, attpåtil gjennom det som tilsynelatende skal være en demokratisk prosess. At demokratiet innsnevrer seg selv slik at det ikke lenger er å betrakte som et fullverdig demokrati, uten en grunnlovsendring som innebærer en annen styreform, kan ikke med rimelighet sies å være i Grunnlovens ånd. 

    Om enkelte punkter vedrørende TiSA-avtalens innhold og deres forhold til Grunnloven 
    Den manglende åpenheten rundt TiSA-forhandlingene umuliggjør å si noe konkret om avtalens innhold og dens forhold til Grunnloven. Dette er naturligvis betenkelig i seg selv, da Grunnloven er et forpliktende dokument og ikke noe som kun foranlediger en årlig feiring i gatene.

    Etter Grunnlovens §1 er Norge “et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike.” Det kan muligvis herske forskjellige oppfatninger om hva et “rike” egentlig er, men det synes naturlig at det er noe mer enn bare landegrenser på et kart. Eksempelvis vil naturressurser innenfor landegrensene, samt forvaltningene av disse, kunne sees på som en del av riket. Dersom TiSA-avtalen i praksis medfører en privatisering av naturressurser til utenlandske selskaper, vil ikke dette være å anse som en deling og avhending av riket i Grunnlovens forstand? 

    Som et konkret eksempel på hva som unntas fra TiSA-avtalen nevner Regjeringen utdanning, til og med videregående. En rimelig forståelse av dette vil da være at universitetsutdannelse kan reguleres gjennom TiSA-avtalen. Dette vil kunne tenkes å stride mot Grunnlovens §109, der “Statens myndigheter skal sikre adgang til videregående opplæring og like muligheter til høyere utdannelse på grunnlag av kvalifikasjoner.” Dersom TiSA-avtalen innebærer en privatisering av utdannelse på universitetsnivå, hvilket må antas betyr å betale en vesentlig sum for adgang til å studere, er ikke mulighetene lenger like “på grunnlag av kvalifikasjoner”.

    Greenpeace Nederland har publisert lekkasjer fra TiSA-forhandlingene som etter deres analyse truer klimamålene inntatt i Paris-avtalen fra 2015 (17). Kort oppsummert baserer deres konklusjon seg på at staten må ha alle virkemidler tilgjengelig, til enhver tid, dersom klimamålene skal kunne nås. Greenpeace Nederland uttrykker også bekymring for at TiSA-dokumentene ikke ser ut til å nevne hverken bærekraftig utvikling eller Paris-avtalen.

    Grunnlovens §112 forsikrer oss om at “Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.” At myndighetene har en aktiv plikt til å ivareta miljøet kommer også frem i bestemmelsen, siden “Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.” Hvordan kan den minste forpliktelse som hindrer norske politikere i å takle klimautfordringene på det som til enhver tid anses som beste måte, være i tråd med Grunnloven?

    Det har vært mye snakk om hva slags mekanismer for tvisteløsning som gjelder i slike avtaler. Den mest omtalte er antagelig investor-stat-tvisteløsningen. Denne løsningen ser ut til å gi utenlandske selskaper mulighet til å saksøke norske myndigheter om de mener sine inntjeningsmuligheter i Norge vanskeliggjort av norsk politikk. Professor Eivind Smith har tidligere uttalt at dette står i et kontroversielt og uavklart forhold til Grunnloven (18). 

    Regjeringen hevder at det ikke er snakk om en slik ordning i TiSA-avtalen (19). Dette stemmer imidlertid ikke med lekkasjene fra Greenpeace Nederland (20), hvilket i grunn illustrerer hele problemet.

    Prinsippene forankret i Grunnloven vernes om av domstolene. Det er alminnelig akseptert at domstolene har rett til prøve hvorvidt lover eller vedtak strider mot Grunnlovens bestemmelser. Dette ble tatt inn i Grunnloven, i §89, i 2015. 
    Skulle en ha utforsket denne muligheten? 

    ---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------



    Oct 27, 2016

    TISA-avtalen presses fram på bekostning av menneskerettigheter og demokrati


    Dette er et innlegg av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA og styremedlem i Attac Oslo.


    Storselskapenes lobbyister har fra første stund vært dypt involvert i TISA-forhandlingene. Hovedformålet med avtalen er å avvikle demokratisk politikk og svekke vanlige folks rettigheter.

    Et av dokumentene fra Wikileaks sin siste TISA-lekkasje i oktober, viser EUs krav til en rekke land om markedsadgang for sine selskaper innen alle mulige samfunnsområder, deriblant kloakk og sanitæranlegg, naturvern, gruvedrift, byplanlegging, TV og radio, forsikring og postvesen. Dokumentet er smekkfullt av krav om at landene må «fjerne», «eliminere» og «redusere» politisk handlingsrom, det vil si, fjerne og redusere innbyggernes mulighet og rett til å velge en annen politikk enn den TISA foreskriver.

    Å fjerne demokratisk handlefrihet er hovedformålet med avtaler som TISA, iallefall når denne handlefriheten kan resultere i politikk som er «belastende» for storselskapene. På lukkede lobbymøter og i interne rapporter legger selskapenes lobbyister liten skjul på hva de vil. «Industrien vil motsette seg enhver avtale der investeringsbeskyttelse er forhandlet bort til fordel for offentlige politiske mål. inkludert menneskerettigheter og

    arbeidstakerrettigheter,» har Pascal Kerneis, direktør for de europeiske tjenesteselskapenes lobbygruppe og NHO Service sin paraplyorganisasjon, European Services Forum (ESF), sagt. Han sier her rett ut at når demokratisk politikk, menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter kommer i konflikt med selskapenes ønske om å investere hvor de vil og hvordan de vil, så skal våre rettigheter ofres. 

    Blant de mange rettighetene som ESF presser på for at TISA skal svekke, er personvern på internett og den grunnleggende menneskeretten til privatliv. Kerneis kritiserte nylig EU for å være «dataproteksjonistisk» fordi unionen har bedt om et unntak fra TISAs regler om e-handel og frie datastrømmer. Disse reglene går ut på at persondata skal kunne kjøpes, selges og flyte fritt mellom TISA-landene.

    ESF og selskapenes lobbyister krever at persondata, inkludert svært sensitiv informasjon, som for eksempel din medisinske journal, skal kunne kjøpes, selges og flyte fritt mellom TISA-landene, Blir dine persondata sendt til et annet TISA-land med svakere personvernlovgivning, så vil denne informasjonen kunne selges videre. Dette gjelder ikke bare informasjon som du gir til private selskaper - noen land tillater også at helseinformasjon du gir til legen og til det offentlige helsevesenet kan selges til blant annet farmasiselskaper.

    En kort rapport fra et seminar arrangert av ESF og den nyliberale tenketanken ECIPE i 2014 gir et innblikk i hvilken visjon lobbygruppen og dens støttespillere har for personvernet i Europa. Deres målsetning er nemlig at Europa skal følge den amerikanske modellen og at personvern skal omdannes fra å være en grunnleggende rettighet garantert av staten til kun å være en tjeneste som et selskap kan velge om de vil tilby. Får ESFs lobbyister det som de vil, så vil ikke personvern lenger være en menneskerett, men en salgsvare som selskapene kan velge om de vil tilby eller ei – en salgsvare som kun vil være tilgjengelig for de som har råd til å betale for den.

    Det er all grunn til å ta slike uttalelser alvorlig, da det meste som kommer fra ESF og tjenesteselskapenes lobbyister har en tendens til å havne på forhandlingsbordet. ESF, som ble opprettet i 1999 etter initaitiv fra tidligere handelskommissær Leon Brittan, skryter av at de har «et eksellent forhold» til EUs handelsforhandlere. Ledende handelsforhandlere deltar regelmessig på ESFs møter, hvor de gir selskapenes lobbyister «oppriktige» orienteringer om EUs handelsforhandlinger, og hvor de etterspør ESFs ønsker og krav, før de «forhandler på deres vegne». Så nær er relasjonen mellom ESF og EU-kommisjonens handelsforhandlere at tidligere forhandlingsleder Michel Servoz har sagt at for Kommisjonen så er ESFs bidrag «absolutt avgjørende», de kan rett og slett ikke forhandle uten dem: «Vi fikk forhandlingsposisjonene vi inntok bekreftet av ESF, slik at vi kunne være sikre på at de tilfreds-stilte deres behov.»

    ESF har sammen med en rekke andre lobbygrupper for selskaper innen tjenestesektoren dannet den globale koalisjonen Global Services Coalition (GSC). I følge WTOs internasjonale handelssenter (ITC), var det nettopp lobbygruppene i Global Services Coalition som i 2011 «initierte ideen» om TISA, og GSC og dens medlemslobbyer har helt siden de forberedende forhandlingene om avtalen startet i januar 2012 vært dypt involvert i utformingen av dens struktur og prinsipper. Lenge før sivilsamfunnet og folkevalgte i TISA-landene i det hele tatt visste om forhandlingene.

    GSC sender hvert år en egen delegasjon til Geneve som har møter med handelsforhandlere, ambassadører og WTO-sekretariatet under TISA-forhandlingene. Programmet for GSCs delegasjon til Geneve i mars 2013 viser at selskapslobbyistene hadde eksklusive, bilaterale (tosidige) møter med forhandlerne fra flere av nøkkellandene i TISA-forhandlingene, deriblant de norske forhandlerne.

    GSC og flere av dens medlemslobbyer, inkludert ESF og de amerikanske tjenesteselskapenes lobbygruppe, CSI, publiserer jevnlig uttalelser og programerklæringer hvor de kommer med krav til hva de vil ha inn i TISA-avtalen. Sammenligner vi disse med dokumentene som har blitt lekket fra TISA-forhandlingene, så ser vi at selskapene har fått gjennomslag for nesten alle sine krav. 
    Det levner liten tvil om at TISA er en avtale av og for de store tjenesteselskapene.

    Finner du deg ikke i at grunnleggende menneskerettigheter svekkes, demokratiet avvikles og at makten over samfunnsutviklingen og stadig flere aspekter av livet overføres til gigantiske selskaper? Da oppfordrer vi deg til å melde deg inn i Folkeaksjonen mot TISA og bli med oss og stoppe denne antidemokratiske avtalen.

    Oct 26, 2016

    Handelselitene samles i Oslo bak lukkede dører – énprosentens ønsker å prioriteres



    Denne teksten er en bearbeidet utgave av en appell Joakim Møllersen holdt i forbindelse med demonstrasjonen mot WTO  21. oktober utenfor Næringslivets Hus i Oslo. Møllersen er redaktør for Radikal Portal og 2. nestleder i Attac. Appellen ble først publisert på Radikal Portal


    Når énprosenten møtes så vet vi at det ikke er våre interesser, de 99 prosentene, de har i tankene.

    Vi samles her ute, i det offentlige rom, på en åpen plass. Der inne i Næringslivets Hus møtes partitopper, næringslivstopper og sjefer i store internasjonale organisasjoner. Det kan virke som om de mener at handelspolitikk ikke angår andre enn dem. At internasjonale avtaler for utforming av offentlige tjenester er en sak for lukkede styrerom. At det er noen få folk i dress som skal bestemme politikken som skal påvirke arbeidsplassene og dagliglivene til folk her hjemme og hundrevis på hundrevis av millioner mennesker rundtom i verden.

    Vi sier nei!

    To av de som står på talelista på konferansen bak oss er sjefene i to av de mest korrupsjonsbefengte selskapene i Norge, Statoil og Telenor. De to partiene som snakker, Arbeiderpartiet og Høyre, er de to partiene som nesten bare vil åpne munmnen om disse temaene etter at døra er lukka og media, bekymra innbyggere og organisasjoner holdes på utsida. De to internasjonale organisasjonene, EU og WTO, er kjent for alt annet enn sitt demokratiske sinnelag. Cecilia Malmström, EUs handelskommisjonær og deres representant under dagens møter, har sagt det ganske klart selv:Jeg tar ikke mandatet mitt fra det europeiske folket”.

    Smak på den! En politiker som sier rett ut at det ikke er folket hun skal lytte til, at det ikke er innbyggerne hun handler på vegne av, at det vi sier er irrelevant.

    Er det noen som lurer på hvor hun tar mandatet sitt fra er det bare å ta en titt på talelista fra det møtet som foregår inne i Næringslivets Hus akkurat nå.

    Men en slik uttalelse kan egentlig ikke overraske oss i annet enn at Malmström viser et øyeblikks ærlighet. For er det én ting de har vist oss når det kommer til internasjonale regulerings-, handels- og investeringsavtaler så er det at de bryr seg pent lite om hva folk mener.

    Det kom kanskje som en overraskelse på mange da WTO, Verdens Handelsorganisasjon, igjen var relevante. Men når de sliter med å få gjennom TISA, TTIP og andre avtaler, når handelsliberalismen i EU får seg et knekk og møter stadig større motstand, så vender de seg til andre fora, til avtaler man trodde var døde, for å presse gjennom den politikken vi gang på gang har avvist.

    Det er ikke bare møteformen som er grunnleggende antidemokratisk. Avtalene de framforhandler tåler ikke dagens lys på grunn av sitt innhold. Det er irreversible liberaliseringer som står på agendaen. Avgjørelser i dag skal frata oss selvråderetten og vår rett til å bestemme over egen politikk i morgen. Det skal frata oss retten til å bestemme over viktige politiske områder resten av våre liv og resten av våre barns liv. Enerådende monarkier ble forkastet i Europa for lenge siden og vi er ikke interessert i et enevelde for storkapitalen i samråd med de politiske elitene.

    Det som skjer på møtet bak oss og seinere på WTO-møtet på Voksenkollen er et kaldt gufs fra fortida hvor politikk som kun de som har aller mest fra før av har bedt om. Lyssky samtaler skal presse lite samarbeidsvillige land til å ta avgjørelser på tvers av interessene til egne innbyggere. Arbeiderpartiet og Høyre går sammen om traktater som de vet at de ikke kan gå til valg på, og som de vet at de ikke kan selge til velgere. I Arbeiderpartiets tilfelle er det også klinkende klart at de ikke kan selge det til grasrota i partiet og i hvert fall ikke til fagbevegelsen som de står så nært og er så avhengige av.

    Hvis det er noen som lurer på hva The 1 % er, så finner vi de i Næringslivets Hus bak oss. Og når énprosenten møtes så vet vi at det ikke er våre interesser, de 99 prosentene, de har i tankene.

    Mens det der inne er et kaldt gufs fra fortida er samlinga av folk her ute en varm påminnelse om den folkelige mobiliseringa som knuste deres forsøk på å tvinge sin agenda på resten av verden. De står for en politikk som har samlet hundretusenvis av mennesker i protest i gatene verden over. Om det var i Seattle, i Gøtenborg, Genova eller Oslo, om det er i de store aksjoner som foregår mot dagens avtaler i Tyskland, Spania eller Belgia. Demonstrasjonene og sivilsamfunnets samarbeid med utviklingsland gjorde at en urettferdig WTO-avtale strandet etter årtusenskiftet. På samme måte skal vi tvinge dem til å legge fra seg dagens forsøk på å snike vedtak inn bakdøra som fratar oss selvråderetten og demokratiet.

    Den reelle makta ligger ikke der inne, det er vi som står her på gata som har den om vi bare organiserer oss og bestemmer oss for å ta den. Og nå er det på høy å samle krefter til motstand nok en gang.

    Oct 23, 2016

    TISA fratar oss selvråderetten og vår rett til å bestemme over framtidens politikk


    Dette er et innlegg av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA og styremedlem i Attac Oslo.

    "Jeg tar ikke mitt mandat fra det europeiske folket", har EUs handelskommissær Cecilia Malmström svart John Hillary, daglig leder av War on Want, på spørsmål om hvorfor hun fortsetter å presse gjennom TTIP, til tross for den massive folkelige motstanden mot avtalen over hele Europa.

    Så hvem er det Malmström tar sitt mandat fra? Jo, det er direktørene og lobbyistene for de største europeiske selskapene. Disse selskapene har priviligert adgang til EU-kommisjonens handelsforandlere på hundresvis av lukkede lobbymøter, hvor de mottar detaljert og eksklusiv informasjon og samarbeider tett med forhandlerne om å utforme handelsavtalenes prinsipper og regelverk. Tidligere EU-kommissær Pierre Defraigne har kalt denne intime relasjonen mellom EU-kommisjonen og selskapenes lobbyister for "a de facto systemic collusion between the Commission and business circles”.

    I TISA-forhandlingene, så er det særlig European Services Forum (ESF), de europeiske tjenestekonsernenes lobbykoalisjon og NHO Service sin paraplyorganisasjon, som Cecilia Malmström og Kommisjonens handelsforhandlere lytter til og samarbeider med. Allerede høsten 2011 begynte EU-kommisjonen og ESF å diskutere prinsipper og strategier for TISA på lukkede lobbymøter. Malmström og hennes forhandlere har gang på gang forsikret ESFs lobbyister om at de tar deres krav og prioriteringer på alvor, at de deler deres målsetninger for TISA, og at "business support to such an initiative would be crucial for its success".

    I november i fjor offentliggjorde EU-kommisjonen interne møtereferater fra møter de har hatt med eksterne parter om TISA fra mars 2012 til mars 2015  Referatene viser at 90 prosent av møtene var med multinasjonale selskaper og deres lobbygrupper, mens bare syv prosent var med representanter fra sivilsamfunnsorganisasjoner og fagforeninger. Dette viser med all klarhet hvem Malmström og hennes forhandlere tar sitt mandat fra.

    Oct 8, 2016

    Er statministeren uvitande om TiSA og andre handelsavtalar?



    Dette er et innlegg av Odd Tarberg. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten.


    Statsministeren vil spesialbehandle norsk næringsliv - stikk i strid med hovedprinsippa i handelsavtalar som Norge har inngått og som vi er på veg inn i (TiSA)

    Som ledd i ein tidleg start på valkampen for det komande stortingsvalet, kom regjeringa nettopp med ein budsjettlekkasje om at den vil framskunde bygginga av nye kystvaktskip. Vi kan lese dette på NRK sine nettsider om kvar regjeringa vil at desse skipa skal byggast:

    "– Dette skal gå til norske verft, fordi vi trenger den maritime kompetansen på skip til marinen i Norge også", sier statsminister Erna Solberg (H).

    Dette utsagnet frå statsministeren kan tyde på at ho ikkje er særleg godt informert verken om konsekvensane av TiSA-avtalen som Norge no forhandlar om, eller om dei forpliktingane ma EØS-avtalen inneber. Det ville vere tilrådeleg at både statministeren og finansministeren fekk ei lita innføring frå UD sine TiSA-forhandlarar om kva "national treatment" i for eks TiSA-avtalen kan få å seie. For eksempel om den favoriseringa av norske verft som dei her foreslår vil vere i samsvar med TiSA-avtalen som regjeringa vil ha oss inn i...

    Om TiSA-avtalen står det for eks: "National Treatment commitments will be scheduled on a ‘negative list’ basis:  for any area where a party does not commit to apply full National Treatment, a reservation must be listed in the National Treatment column; any limitation on National Treatment that is not listed cannot be maintained; "

    National treatment-regelen tilseier altså at utanlandske bedrifter skal ha den same tilgongen på nasjonale marknader som dei nasjonale, dersom uttrykkelege reservasjonar ikkje er opplista.

    Når statsministeren grunngir intensjonen om å gi byggeoppdraga av kystvaktskipa til norske verft med at Norge treng slik kompetanse, så vil dette på ingen måte vere ei akseptert grunngjeving verken overfor TiSA slik den framstår, eller overfor EØS. Det er nettopp slike argument for å verne dei ulike landa sine nasjonale næringsliv, som desse avtalane er til for å hindre. Høyrt om frikonkurranse, eller??

    Når Norge for eit par ti-år sidan måtte bygge fregattar til marinen i Spania pga EØS-avtalen, trass i at det då også var tome ordrebøker for norske verft, er det heller ikkje grunn til å stole på at eit forsvarsrelatert argument denne gongen skal halde når nokre kystvaktskip skal byggast.

    Vi risikerer at dette utspelet frå regjeringa vil fungere godt som valgflesk, med at realiteten blir at det meste også av kystvaktskipsbygginga vil gå til utanlandske verft på grunn av handelsavtalar som regjeringa er ivrig tilhengar av...

    Eg vil prøve å utfordre UD på å gi ein kommentar til dette, sjølv om det er svært lite sannsynleg at dei eventuelt vil vere med på å kle av resten av regjeringa i denne saka..

    Les brevet til UD her.