Jul 25, 2016

TISA-oppspinn og realiteter


Dette er et innlegg av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA og styremedlem i Attac Oslo. Hun er også 
koordinator for handelsgruppa til Attac. 

I et debattinnlegg i Namdalsavisa 19. juli kommer Høyrepolitiker Elin Agdestein med en rekke udokumenterte og feilaktige påstander om TISA-avtalen. Innlegget hennes er en reaksjon på Grong kommunestyres uttalelse om TISA og kommunens krav om at Norge må trekke seg fra forhandlingene.


Agdestein hevder – i fullt alvor – at TISA-forhandlingene «er ikke preget av hemmelighold». Dette er en forbløffende påstand, all den tid forhandlingene foregår bak lukkede dører og både befolkningen og folkevalgte på Stortinget og i kommunene nektes innsyn i de aller fleste tekstene som det forhandles om. Forhandlingsutkastene, som viser hva forhandlerne legger på bordet på våre vegne, skal dessuten holdes hemmelige i inntil fire år etter at forhandlingene er avsluttet.

Det meste vi vet om innholdet i TISA-forhandlingene er informasjon som vi har fått fra lekkasjer, ikke fra regjeringen. Fra regjeringshold får vi stort sett spinn.

Som et argument for at TISA angivelig ikke vil true offentlige tjenester og velferdstilbud, skriver Agdestein at regjeringen har unntatt såkalte sykehustjenester, samt utdanning, fra TISAs bestemmelser. Men det hun ikke nevner, er at de faktisk har bundet en lang rekke helsetjenester til avtalen, deriblant konsultasjoner innen barnemedisin, gynekologi, nevrologi og psykriatri, kirurgiske konsultasjoner, strålebehandling, cellegift, røntgen, EKG og endoskopi, samt svangerskapsomsorg, sykepleietjenester, fysioterapi og ambulansetjenester.

Når det gjelder utdanning, så har regjeringen (foreløpig) unntatt grunnskole og videregående, men høyere utdanning har de derimot bundet til TISA.

Videre fastslår Agdestein at det ikke er noe som tilsier at det blir aktuelt å gi avkall på politisk handlingsrom innen velferdstjenester i TISA-forhandlingene. Dette er feil. TISA skal på sikt omfatte nesten alle tjenestesektorer, med unntak av en håndfull tjenester som politi, forsvar og rettsvesen. Når landene på nåværende tidspunkt gjør unntak for enkelte velferdstjenester, så er dette bare midlertidig.

I likhet med lignende avtaler som TTIP og TPP, er TISA en «levende» avtale, noe som blant annet vil innebære kontinuerlige forhandlinger, også etter at avtalen er vedtatt. Forhandlerne vil da ha mandat til å videreutvikle avtalens regelverk, samt legge til nye sektorer. Det betyr at tjenester som i første omgang ble unntatt fra avtalen kan bli bundet til den på et senere tidspunkt – uten at Stortinget skal stemme over dette.

En annen påstand som Agdestein kommer med, er at TISA ikke handler om deregulering, og at avtalen ikke vil berøre politikernes mulighet til å regulere. Dette er usant. Selve formålet med TISA er nettopp å fjerne regulering (politikk) som begrenser handel med tjenester.

TISA-lekkasjer fra Wikileaks viser at det forhandles om et eget kapittel om innenlandske reguleringer som vil legge en lang rekke restriksjoner på nasjonale og lokale myndigheters rett til å regulere når det gjelder kvalifikasjonskrav, lisensekrav og –prosedyrer, samt tekniske standarder for tjenester. Disse defineres svært bredt i teksten, noe som dermed vil åpne opp for brede tolkninger.

Jussprofessor Jane Kelsey, som har analysert lekkasjene, gir flere eksempler på poltiiske tiltak som kan bli begrenset av TISAs bestemmelser, deriblant kvalitetsstandarder for vann, kvalifikasjoner for helsepersonell og lærere, bemanningsnormer i helsevesenet, kommunale områdeplaner, akkreditering av utdanningsinstitusjoner, standarder for skoleeksamener, regler for reklame og for salg av alkohol og tobakk, standarder for gruvedrift, og tillatelser til å håndtere giftig avfall.

Uvalgte handelsbyråkrater i TISAs tvisteløsningsdomstol vil bli de som i siste instans skal avgjøre hvorvidt et lands eller en kommunes politiske tiltak innen tjenestesektoren er «nødvendige», «objektive», «upartiske» og «fornuftige» og hvorvidt de kan godkjennes. Erfaring fra WTO med denne typen tvisteløsning viser at kommersielle hensyn nesten alltid gis forrang foran andre hensyn som helse, miljø eller forbrukervern.

Lekkasjene fra Wikileaks viser også at det er foreslått at restriksjonene i kapitlet om innenlandske reguleringer skal gjelde for absolutt alle tjenestesektorer, inkludert de som landene har unntatt fra TISAs regler om markedsadgang og nasjonal behandling.

I tillegg, og i motsetning til hva Agdestein hevder, så forhandles det om bestemmelser som vil presse TISA-landene til å harmonisere sine regelverk innen tjenestesektoren. I likhet med TTIP, vil TISA bidra til å senke standarder for helse, miljø, sikkerhet, forbrukervern og arbeidstakerrettigheter ned til minste felles multiplum.

Agdestein bruker mesteparten av sitt innlegg på å beskrive fordelene av TISA for norske selskaper som eksporterer tjenester utenlands. For henne og for regjeringen er «norske interesser» synonymt med interessene til de største selskapene, ikke vanlige folk og lokalsamfunn. Spørsmålet om TISA dreier seg i bunn og grunn om prioritering av verdier. Er vi virkelig villige til å ofre demokrati, miljø og sosiale rettigheter for at Statoil og Telenor skal erobre nye markeder?

Innlegget stod på trykk i Namdalsavisa 25. juli 2016 som et svar på Elin Agdestein sitt innlegg 19. juli.

Jul 12, 2016

Når politikk blir spill


Dette er en kronikk av Erling Laugsand
leder i Senterungdommen og Ada Johanna Arnstad politisk nestleder i Senterungdommen. Kronikken ble først publisert på NRK Ytring.

Hemmeligheter. Konkurranse. Penger. Maktspill. Nei, det er ikke Paradise Hotel det er snakk om, men TISA-avtalen. 


De fleste av oss har hørt om realityserien Paradise Hotel, hvor en rekke deltagere tilbringer noen måneder sammen på et hotell. Deltagerne går sammen i par, flytter inn på samme soverom og kjemper om å komme til finalen hvor man kan vinne en pengepremie. Noen ender opp alene på solorommet og må kjempe om å finne en partner, siden den som står alene i en parseremoni ryker ut.

For øyeblikket finnes det skremmende likhetstrekk mellom verdenspolitikken og den beryktede TV-serien.

TISA endrer spillereglene
Se for dere at vi ankommer hotellet. I dag er spillereglene slik at nesten alle verdens land er deltagere og de kan bestemme selv hvilken strategi som passer best for dem. For en deltager som Norge betyr det at alle med stemmerett er med å bestemme strategien gjennom å gi vår stemme i hvert valg.

TISA-avtalen kan forandre dagens spilleregler drastisk. Kort fortalt står TISA for Trade in Services Agreement, og er en frihandelsavtale om tjenester som forhandles frem mellom EUs 28 medlemsland og 23 andre land, inkludert Norge.

Avtalen forhandles frem under radaren til folk flest, fordi forhandlingene er strengt hemmelige.

Ved forhandlingsbordet sitter også multinasjonale selskap som Google, Apple og Walmart og velferdsprofitører som tjener penger på for eksempel sykehjem, skoler og asylmottak. Målet er å fjerne regler og lover som gjør det vanskeligere for selskap å operere på tvers av landegrensene.

Avtalen forhandles frem under radaren til folk flest, fordi forhandlingene er strengt hemmelige. Lite av innholdet i avtalen er offentlig kjent. Men, det vi vet er at den kan få stor innvirkning på norsk politikk og norske velferdstjenester i fremtiden.

Ingen fordeler uten gjenytelser
Hvis man vedtar nye spilleregler med TISA-avtalen medfører det endringer for alle deltagerne, både fordeler og ulemper. Først og fremst vil det bety at de store selskapene, som Google og Apple, får mer makt på hotellet, mens resten av deltagerne får mindre.

For Norge kan fordelen bli at vi får henge mer med de rike og kule selskapene. Men, som i realityserien får man ikke fordeler uten å risikere å bli backstabbet i runde to. For å få lov til å henge med den rike og kule gjengen med mest makt må Norge ofre det norske folks forbrukerrettigheter. Vi må også godta begrensninger for hvor mye folket skal få bestemme i sitt eget demokrati.

Det påstås at avtalen ikke skal gå på bekostning av offentlige tjenester. Men i likhet med Paradise Hotel er spillereglene mer kompliserte og utspekulerte enn som så.

Ved å bruke en smal definisjon på hva offentlige tjenester er – nemlig at offentlige tjenester kun er tjenester hvor staten har monopol og hvor det ikke finnes private aktører – så betyr det at norske innbyggere kun får lov til å bestemme over hvordan brannvesenet, politiet og fengsler skal styres. TISA vil bestemme spillereglene for sykehusene, skolene, eldreomsorgen og barnevernet, slik at norske innbyggere får mindre og si for hvordan disse samfunnstjenestene skal styres.

Spiller spillet for å vinne
Formålet med TISA er å fjerne reguleringer – som i praksis er en annen måte å si at man vil fjerne politikk, og vår mulighet til å bestemme hvordan politikken skal utformes.

Det betyr at man risikerer å bli henvist til et postkasseselskap i Mexico når man vil klage på behandlingen bestefar får på sykehjemmet, i stedet for å kunne gå til rådhuset. Det betyr at man må få overtalt et selskap – som, i likhet med alle selskaper, har som hovedoppgave å holde sine aksjonærer fornøyde – for at lillesøster skal få bedre luft i klasserommet, i stedet for å stemme ved kommunevalget. Det blir som å gå i parseremoni med Walmart og håpe at de tar ansvar for norske interesser, selv om vi vet at de bare spiller spillet for å vinne.

TISA-tilhengerne sier vi kan stole 110 prosent på at vi skal få beholde like mye makt som før. Men vi har sett for mange slu spillere i Paradise Hotel til å la oss lure. Vi vil ikke våkne opp med tidenes fylleangst for hva vi har gjort.






Demokratiet må ikke bli som Paradise Hotel
Vi vil ikke at Norge blir låst inn på rom sammen med Google, uten mulighet til å bytte partner. Noen vil kanskje påstå at det er bedre å være innelåst med Google enn å være alene på det triste solorommet, men det er en høy pris å betale om vi ikke kan bestemme noe selv resten av sesongen.

Senterungdommen mener Norge ikke skal gi bort muligheten til å avgjøre hvilken politikk som skal føres for viktige velferdstjenester. Vi mener Norge ikke bør skrive under på en handelsavtale som tar makt fra det norske folk.

Basert på det vi vet via lekkasjer fra Wikileaks om forhandlingene så langt, mener vi det allerede nå er klart at Norge må trekke seg fra avtalen.

Demokratiet vårt kan ikke bli som Paradise Hotel, det norske folk skal ikke kunne låses inne i et dårlig parforhold. Vi vil ikke la rike selskap slippe kula mot folket i finalen, for å stikke av med premien selv.


Erling Laugsand @erlinglaugsand
Ada Johanna Arnstad @adaarnstad

Foto: Johanna Engen


Jul 4, 2016

Modige politikere tenker på utvikling. Hva gjør Norge?


Dette er et innlegg skrevet av Petter Slaatrem Titland leder i Attac Norge. Innlegget sto først på trykk i Vårt Land 14. juni 2016.

For øyeblikket trengs det klare politiske stemmer for å forsvare internasjonalt samarbeid i handelspolitikken. Nå kjemper regjeringen for en avtale som ødelegger utviklingslandenes seire i Verdens Handelsorganisasjon.

TISA-avtalen om tjenester (Trade in Services Agreement) bryter med internasjonalt samarbeid i Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Forrige uke møttes TISA-ministrene i Geneve. Utenriksminister Børge Brende var der – hvis noen skulle lure på hvor han er. Utviklingslandene blir holdt utenfor. Dette får konsekvenser både for Norge og for bærekraftig utvikling.

Gjennom hele 2000-tallet har utviklingslandene stoppet en tjenesteavtale innenfor WTO. Særlig små vestafrikanske land krevde politisk handlingsrom på tjenester som helse, utdanning, vann og energi. Nå står utviklingslandene på sidelinjen mens de ser de rikeste landene lager reglene for dem.

At Børge Brende og de andre TISA-ministrene møtes betyr to ting: Avtalen er viktig, og den er snart ferdigforhandlet. Det haster å stoppe den. Både for vår egen del og for utviklingslandene som fikk stoppet en slik avtale i WTO. Uruguay og Paraguay har allerede trukket seg.

Når den norske regjeringen forklarer hvorfor de ønsker handelsavtaler utenfor WTO fremmes «norske interesser» som det mest sentral argumentet. I debatten om tjenesteavtalen TISA er det kun norske eksportbehov og norsk næringsliv i utlandet som blir nevnt som viktige for Norge.

Her har politiske partier og sivilsamfunnet en glimrende mulighet til å diskutere hva som skal defineres som «norske interesser».

Stort politisk handlingsrom for utviklingsland er en av de viktigste verktøyene for utvikling. Forhandlingsposisjonen til utviklingsland er sterk i WTO. Fordi man forhandler i blokker er ikke enkeltland avhengig av individuell forhandlingsmakt vis a vis større økonomier. Norges mål er å inkludere TISA-avtalen i WTO. Dette vil skape et stort press på utviklingsland om å godta en avtale de ikke er med og forhandler om. De blir tvunget til å spise sine seire.

TISA-forhandlingene foregår mellom mellominntektsland og rike land. Men Norge er bedre tjent med å delta i forhandlinger som også inkluderer fattigere land. Dette gir Norge en mulighet til å ta modige politiske valg, som gagner oss selv så vel som utviklingsland.

Debatten om TISA-avtalen i Norge er alt for snever. Den handler om hva vi skal beskytte i Norge. Men debatten må også handle om hva TISA-avtalen gjør med utviklingspolitikken og fattige lands behov. De fleste land i verden trenger de virkemidlene vi er i ferd med å ta fra dem i TISA-avtalen.

Norge kan forhandle seg fram til nasjonale unntak i TISA-avtalen. Samtidig bidrar vi til å begrense politisk handlingsrom ute. Norsk beskyttelse hjemme og mindre offentlig styring i fattigere er to sider av samme TISA-mynt, dersom regjeringen får det som de vil.

Heldigvis har vi hatt modige politikere som har en langt mer bærekraftig holdning til utvikling og internasjonalt samarbeid.

Fire gode eksempler viser hvorfor Norge må sitte på samme side av bordet som utviklingslandene:


  1. Norge har hatt en nøkkelrolle i å snu vanskelige forhandlinger hvor interessekonfliktene har vært store mellom land i Nord og utviklingsland. Norges allianse med utviklingsland fikk EU til å skifte side i de fire år lange forhandlingene om biotrygghetsprotokollen (Montreal 2000). Til slutt var 128 land enige om å beholde det nasjonale handlingsrommet på genmodifisert mat og genmodifiserte planter.
  2. En tilsvarende rolle spilte Norge i Roma på en konferanse i regi av FAO i november 2001, hvor 116 land ble enige om å sikre bønder og planteforedlere en tryggere stilling i forhold til dem som har tatt patent på genmodifiserte frø eller frø-gener.
  3. På FN-toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg i august 2002 var Norge sterkt delaktige i å få en blokk på hele 100 land (inkl. EU-landene) til å hindre at framtidige miljøavtaler skulle underlegges WTO-regelverket. Dette elementet var det først bare Norge og Etiopia som reagerte på – mens USA, EU og den store u-landsblokken (G77) sto på den andre siden. Slaget syntes tapt, men iherdig innsats fra norske forhandlere fikk Sveits og enkelte u-land til å bryte ut. Etiopia fikk deretter hele u-landsblokken til å snu. Norge snudde Sverige og Danmark, og med dem støttet til slutt hele EU-deligasjonen Norge og Etiopias posisjon.
  4. På et plenumsmøte under WTOs ministermøte i Hong Kong i 2005 trakk Norge som første i-land alle krav om markedsretting av tjenester til de minst utviklede landene og alle krav til utviklingsland innen sentrale offentlige tjenester som vann, utdanning og strømnett. Det er en anerkjennelse av at utviklingsland skal få mulighet til å bruke de samme virkemidlene som Norge har gjort, som har stått i regjeringserklæringene både til den rødgrønne regjeringen og til den borgelige regjeringen.

TISA-forhandlingene gir ikke rom for initiativ som dette. Forhandlingene foregår uten noen form for offentlig korrektur og åpenhet om ulike synspunkter. Norske myndigheter rapporterer om «stabil fremgang i forhandlingene». Men en slik forhandlingsdynamikk er det ikke mulig for Norge å føre en annerledes utviklingspolitikk.

Å støtte WTO som en arena for multilaterale handelsavtaler er en anerkjennelse at at vi lever i et globalisert og internasjonalt samfunn. For øyeblikket trengs det klare politiske stemmer for å forsvare internasjonalt samarbeid i handelspolitikken.

Jul 3, 2016

TiSA-avtalen: Open konflikt mellom Europaparlamentet og EU-kommisjonen.



Dette er en gjesteblogg skrevet av Odd Tarberg. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten.


Kommisjonen nektar å innfri klare krav frå Parlamentet knytta til frys- og skralleklausulane.

Det er organisasjonen Attac som gav meg tipset om denne konflikten som , ifylgje Trade reporter Joanna Sopinska i EU Trade Insight, blussa opp under eit møte den 30. juni. (Sjå evt denne linken)

Bakgrunnen er at Europaparlamentet i februar vedtok ein resolusjon om at frys- og skralleklausulane (standstill- og ratchet) skulle heilt ut av store deler av TiSA , investeringsvernavtalen for tenester. EU-kommisjonen avviser no bryskt dette kravet frå parlamentet.

EU sin sjefsforhandlar for TiSA, Christophe Kiener, påstod overfor EU-parlamentet sin Komite for internasjonal handel på møtet den 30. juni, at ”Dette ville bety slutten for TiSA”. Han hevda vidare at desse klausulane er ein ”viktig pilar i TiSA sin arkitektur”, og at det å avvise dei på dette stadiet i forhandlingane, ville ha svært negative konsekvensar for ambisjonane med avtalen, og sette forhandlingane på det næraste attende til start. EU-kommisjonen åtvarer også mot å gjere tydelegare unnatak i TiSA for offentlege tenester slik Europaparlamentet også har gått inn for. (Jfr den norske regjeringa si lemfeldige haldning til korleis dei offentlege tenestene vil bli påvirka av TiSA)

Europaparlamentet sin rapportør for TiSA, Viviane Reding, uttrykker skuffelse over denne steile haldninga frå EU-kommisjonen si side. Ikkje rart, ettersom det er ho som på vegne av Parlamentet, har presentert dei krava (red lines) som ho har hevda må vere innfridde før avtalen kan aksepterast politisk, men som no delvis ser ut til å ryke.
Denne skarpe avvisinga frå EU-kommisjonen i forhold til dei uttrykte krava frå Europaparlamentet, kjem på toppen av at EU-leiinga, i kjent udemokratisk og arogant stil, også har avvist at nasjonalforsamlingane i dei ulike EU-landa skal få uttale seg om ratifiseringa av CETA, ein TTIP-liknande avtale som er forhandla fram mellom Canada og EU.

Det gjenstår å sjå korleis EU-parlamentarikarane vil handtere denne øyrefiken dei no har fått frå EU-kommisjonen. Sjefsforhandlar Kiener gir eit ekstra uttrykkeleg eksempel på den arrogante, udemokratiske haldninga i EU-kommisjonen, når han seier dette: “I happen to operate under the negotiating mandate, which is in conflict with Parliament’s request”. (”Tilfeldigvis arbeider eg utfrå forhandlingsmandatet, som er i konflikt med Parlamentet sitt ynskje”).

Dei stadige utspela frå norsk UD som prøver å framstille norsk deltaking i TiSA-forhandlingane som heilt ukontroversielle, kjem på bakgrunn av konflikten i EU, i eit meir og meir underleg lys.

Den neste forhandlingsrunden for TiSA skal starte i Geneve den 8. juli.

Odd Tarberg,
otarberg@mimer.no
Ålesund

Jul 1, 2016

TISA = enveisbillett til Blåmyra


Dette er et innlegg skrevet av Martin Austad. Han er styreleder i Folkeaksjonen mot TISA.

Du tror kanskje at du veit for lite om TISA. Politikerne våre vil gjerne at du skal tro det...


Du tror kanskje at du veit for lite om TISA. Politikerne våre vil gjerne at du skal tro det, så de kan få holde på med sitt i fred, uten innblanding fra brysomme velgere. Regjeringas hemmelighold rundt forhandlingene om TISA er en skandale. Til tross for alt hemmelighetskremmeriet kan vi likevel si at vi veit mer enn nok. Blant annet takket være Wikileaks er det tre ting vi veit med sikkerhet om TISA:

1. Avtalen vil være en enveisbillett; den kan ikke reverseres.

2. Avtalen skal sørge for at de fleste offentlige tjenester blir kommersialisert.

3. Avtalen vil inneholde en eller annen form for tvisteløsning .

Mer trenger du ikke å vite, men om du synes tre ting er for mye å forholde seg til, kan du nøye deg med det første punktet. Det holder lenge. Om vi ser bort fra situasjoner med kjøp og salg, skal det godt gjøres å finne et menneske ved sine fulle fem som vil inngå en avtale uten tidsbegrensning eller annen retrettmulighet.

1. Enveisbillett. Etter at avtalen er inngått skal det ikke være mulig å trekke seg fra den, uten å bli utsatt for enorme erstatningskrav eller andre sanksjoner. Offentlige tjenester som er kommersialisert kan aldri seinere overtas av det offentlige igjen så lenge avtalen eksisterer. Om staten på et tidspunkt kommersialiserer f. eks. togtrafikken, kan staten aldri noen gang overta denne tjenesten igjen, uten å bryte avtalen. Det skulle være nokså innlysende at avtalen på denne måten medfører ei dramatisk innskrenking av de folkevalgtes handlingsrom, både på statlig og kommunalt nivå. Når dette handlingsrommet begrenses, innebærer det samtidig at velgernes innflytelse reduseres. Du trenger ikke være professor i statsvitenskap for å skjønne at dette dreier seg om en massiv svekkelse av folkestyret.

Det kan virke underlig at ei regjering som ellers messer om handlefrihet i tide og utide, i det hele tatt kan tenke på å gi fra seg så mye politisk og økonomisk handlefrihet, ikke bare for sin egen del, men også for politikere i generasjoner framover. Årsaken kan bare være at de mener de oppnår en gevinst som har større verdi enn handlefriheten. For de borgerlige politikerne er TISA en gyllen sjanse til å dra oss enda lenger ut i Blåmyra, den mørkeblå sumpen av nyliberalistisk politikk som den store hopen av norske politikere elsker så høyt at de er villige til å ofre både folk og fedreland.

Først var det EU og EØS, nå er det TISA. Samma skiten – nytt navn. Nå skal de ikke bare dra oss nedi til halsen – nå skal vi også bli der for godt!

Jeg har ikke noe behov for å forsvare EØS, men det er tross alt en avtale vi kan gå ut av og som gir oss mulighet til velge bort enkelte deler, sjøl om vi aldri gjør det. Med TISA skal vi svinebindes til å følge nyliberalistiske prinsipper på helt sentrale samfunnsområder, ikke bare nå, men til evig tid. Ikke rart de gir handlefriheten på båten. Om vi seinere skulle få et stortingsflertall som vil føre en annen politikk, skal det ikke lenger være mulig, på grunn av en avtale inngått av ei blå-blå mindretallsregjering. Framgangsmåten er ikke bare frekk; den vitner om en hårreisende forakt for folkestyret.

For de som ikke har fått mer enn nok allerede, skal jeg kort dra gjennom de siste to punktene også.

2. Kommersialisering av offentlige tjenester.
TISA står for Trades In Services Agreement og har som målsetting å liberalisere handelen med tjenester på verdensbasis. Idéen er at alle tjenester som ikke MÅ være i offentlig regi av formelle årsaker, slik som domstolene, forsvaret og politiet skal konkurranseutsettes. Regjeringa ønsker i første omgang å holde tjenester som undervisning, sjukehjem og vann og avløp utenfor avtalen. Erfaringa med blant annet EØS viser imidlertid at slike avtaler har lett for å bli langt mer omfattende enn det vi først får inntrykk av. Internasjonal storkapital ønsker utvilsomt å overta alle offentlige tjenester som det finnes muligheter for å tjene penger på. I industrialiserte land står tjenesteytende virksomhet for en stadig økende andel av verdiskapinga. Selskapene har naturligvis interesse av at denne virksomheten i størst mulig grad foregår i former som gir dem profittmuligheter.

Den erfaringa vi allerede har, forteller oss at økt kommersialisering av offentlige tjenester gir mindre forutsigbarhet mht kvaliteten på tjenestene, økt press for å redusere kravene til helse, miljø og sikkerhet og økt press på de ansattes arbeidsvilkår, slik som lønn, arbeidstider og pensjon. Kombinasjonen av TISA og EUs Tjenestedirektiv gir store muligheter for utenlandske selskaper til å drive sosial dumping gjennom import av arbeidskraft som får dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn norske arbeidstakere. Det vil gi økt press på lønns- og arbeidsvilkår generelt og sannsynligvis gi stagnasjon i lønnsutviklinga, slik som vi har sett i byggfagene etter at Tjenestedirektivet ble iverksatt. Trolig er det også en ønsket effekt, siden tjenesteyting er en arbeidsintensiv virksomhet. I EU er det ei uttalt målsetting at prisen på arbeidskrafta skal ned og det er utvilsomt ei målsetting også her til lands, sjøl om den ikke er like uttalt.

Som en følge av TISA vil det i det lange løp antakelig ikke være mange av dagens offentlige tjenester som fortsatt er offentlige. Når disse tjenestene ikke lenger drives i offentlig regi, blir det også litt meningsløst at de skal bekostes av det offentlige. Det vil da være mye mer rasjonelt og effektivt at den enkelte fritt velger hvilken tjenesteleverandør en vil benytte og betaler denne direkte av egen lomme. Det vil spare det offentlige for store utgifter og gi rom for flere skattelettelser. I tillegg vil det øke handlefriheten, i alle fall for de med velfylte bankkontoer.

3. Avtalen vil etter all sannsynlighet inneholde en eller annen form for tvisteløsning.
Etter det vi veit vil det ikke bli den vanlige Investor-stat-tvisteløsning eller Investor State Dispute Settlement (ISDS). Flere av de landene som forhandler om avtalen har motsatt seg å inkludere ei slik ordning. Dersom Norge på egen hånd begynner å bruke ISDS i andre, bilaterale avtaler, såkalte BIT-avtaler, kan Norge likevel bli utsatt for at selskaper ønsker å prøve saker for et slikt tribunal. Begrunnelsen vil da være at de skal ha samme rettigheter som partene i BIT-avtaler.

Mye er sagt og skrevet om ISDS, men kort sagt gir ordninga multinasjonale selskaper og investorer rett til å saksøke land dersom de innfører lovverk eller reguleringer som selskapene mener vil redusere deres profitt. Søksmålet føres ikke for en alminnelig, nasjonal domstol, men for et overnasjonalt tribunal som først og fremst tar stilling til om nye reguleringer er i strid med en inngått avtale og er til ulempe for saksøker. Denne formen for tvisteløsning vil gi internasjonale investorer og selskaper uforholdsmessig stor makt over norsk politikk, økonomi og samfunnsliv. Det er god grunn til å spørre om ikke en slik modell for tvisteløsning vil innebære så omfattende avståelse av suverenitet at den vil være i strid med Grunnloven.

Uavhengig av hva slags tvisteløsning som blir valgt er TISA det groveste angrepet på folkestyre og sjølråderett vi har sett siden EØS-avtalen ble signert. TISA må stoppes for enhver pris. Hvis ikke havner vi i Blåmyra for godt, uten mulighet til å komme ut.