Mar 20, 2016

Regjeringen vil la selskaper saksøke land i beryktede private domstoler


Dette er et innlegg skrevet av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA og styremedlem i Attac Oslo. Hun er også aktiv i handelsgruppa til Attac.


Solberg-regjeringen vil innføre den beryktede ISDS-ordningen som vil gi store multinasjonale selskaper makt til å saksøke hele land for milliardbeløp i private tribunaler dersom landets parlament eller kommunestyrer gjør politiske beslutninger som er økonomisk ufordelaktige for selskapene.

ISDS - investor-stat tvisteløsning - er et parallelt rettssystem av private tribunaler som ligger utenfor og står over det offentlige rettsapparatet. Disse tribunalene består ikke av vanlige dommere og en sivil jury, men av tre såkalte voldgiftsdommere som er forretningsadvokater fra verdens mektigste advokatfirmaer. Tribunalene er spesialdesignet for å tjene storselskapenes interesser, og det er derfor bare selskaper som kan gå til søksmål. Rettssakene er svært dyre; bare saksomkostningene ligger i gjennomsnitt på 60 millioner kr. Prosessene er ofte hemmelige, og tribunalets avgjørelser kan ikke ankes.

Dette høres vanvittig ut, men slike ISDS-tribunaler eksisterer faktisk allerede, som en del av de mange investeringsavtalene verden over. Erfaring viser at det ofte er lover og politiske tiltak som har som formål å beskytte miljø, folkehelse og menneskerettigheter som blir angrepet. De siste årene har multinasjonale selskaper gått til søksmål og angrepet blant annet miljølovgivning, reguleringer innen helse og sikkerhet, og arbeidstakerrettigheter.

Det kanadiske gruveselskapet Gabriel Resources sitt søksmål mot Romania er et eksempel. I juli 2015 gikk Gabriel Resources til søksmål mot Romania fordi landets nasjonalforsamling hadde trukket tilbake selskapets tillatelse til å utvikle Europas største gull- og sølvgruve i Rosia Montana-området etter flere år med massive folkelige protester mot prosjektet. Dersom gruven hadde blitt utviklet, ville det ha forurenset det historisk verneverdige og økologisk sårbare området med tonnevis av giften cyanid, ødelagt fire fjell og utslettet tre landsbyer. Gabriel Resources har sagt at selskapet vil kreve en kompesasjon på fire milliarder euro fra Romania - en sum som tilsvarer hele tre rumenske helsebudsjetter.

Andre eksempler på slike ISDS-søksmål inkluderer det svenske atomselskapet Vattenfalls søksmål mot Tyskland som følge av den tyske regjeringens vedtak om å fase ut landets atomkraftverk etter Fukushimakatastrofen; Det franske vannselskapet Suez sitt søksmål mot Argentina etter at regjeringen vedtok å ta tilbake den privatiserte drikkevannsforsyningen i Buenos Aires til offentlig drift; gruveselskapet Lone Pines søksmål mot Canada som følge av delstaten Quebecs innføring av et forbud mot fracking; tobakksgiganten Phillip Morris sitt søksmål mot både Australia og Uruguay på grunn av landenes røykelover; og forsikringsselskapet Achmeas søksmål mot Slovakia for regjeringens reverserering av en tidligere regjerings helseprivatisering.

Nå kommer altså dette særs udemokratiske og urettferdige "rettssystemet" til Norge. Neste gang Norge inngår en investeringsavtale med et annet land, vil denne inneholde en ISDS-ordning. Dette vil innebære at Norge kan bli saksøkt og måtte betale enorme erstatningssummer til et stort utenlandsk selskap dersom Stortinget eller en kommune vedtar en lov eller et politisk tiltak som selskapet ikke liker. Det vil også innebære at norske storselskaper som f.eks. Statoil, Telenor, Hydro eller Yara vil kunne saksøke andre land, inkludert fattige utviklingsland.

Når et land blir idømt å betale erstatning, er det landets skattebetalere som må betale. Særlig for utviklingsland kan dette få fatale konsekvenser. Hvert år må utviklingsland betale gigantbeløp til multinasjonale selskaper etter å ha blitt saksøkt i slike tvisteløsningstribunaler. Dette er penger som isteden kunne ha gått til befolkningen. Det tyske selskapet Fraports søksmål mot Fillipinene f.eks., kostet landets befolkning 58 millioner dollar, som isteden kunne ha dekket årslønnen til 12.500 lærere og vaksiner mot stivkrampe, polio, difteri og tuberkulose for 3,8 millioner barn.

På grunn av de enorme erstatningssummene, er trusselen om søksmål - og til og med bare eksistensen av ISDS - ofte nok til å avskrekke politikere og offentlige myndigheter fra å gjøre politiske beslutninger som setter mennesker og miljø over selskapenes kommersielle interesser. ISDS er et system som sørger for at selskapers interesser og "rettigheter" må prioriteres foran menneskerettigheter og som innskrenker land og lokalsamfunns demokratiske handlingsrom. Lobbyistene for de store selskapene som tjener på dette systemet har gjort det klart hva som er hensikten: Pascal Kerneis, fra den mektige lobbygruppen European Services Forum, har f.eks. sagt at selskapene vil «oppose any deal in which investment protection is traded off against public policy objectives, including human and labour rights.»

ISDS har møtt stor motstand fra sivilsamfunnsorganisasjoner og menneskerettighetsforkjempere over hele verden. Til og med FN-eksperter har advart om at disse private tribunalene er en trussel mot menneskerettighetene. Dette bryr imidlertid ikke den blåblå regjeringen seg om. Til tross for protester, underskriftskampanjer og en mengde kritiske høringssvar, vil regjeringen likevel ha med ISDS i norske bilaterale investeringsavtaler. For dem er big business og kommersielle verdier viktigere enn mennesker, miljø og demokrati.

No comments:

Post a Comment