Urettens profitører blir alltid rike uansett

Har du hørt om ISDS og BIT? Hvis svaret er nei er du ikke alene. Den store majoriteten av det norske folk har heller ikke hørt om ISDS og BIT. ISDS står for "investor-stat tvisteløsning". BIT står for "bilaterale investeringsavtaler", det vil si handelsavtaler mellom land. Med ISDS kan selskapene saksøke land som truer selskapets framtidige profitt og kommersielle interesser. Man kan spørre seg om hvem som tjener på ISDS? Multinasjonale selskaper selvsagt, men ISDS er også "big business" og "urettens profitører", ekspertene, dommerne og advokatene blir alltid rike uansett utfall.

Nå vil regjeringen innføre investor-stat-tvisteløsning (ISDS). I den anledning har de sendt sitt forslag til BITs ut på høring den 13. mai 2015. Dette gjorde de vel vitende om at mange, inkludert politikerne på stortinget, snart gikk ut i ferie. De har sagt at forslaget om ISDS også er en forberedelse til TTIP. Forslaget er kontroversielt og eksperter i FN peker på at ISDS truer grunnleggende menneskerettigheter.

Dersom TTIP og TISA inneholder en paraplyklausul betyr det at regler i en avtale også gjelder i andre avtaler. Det vil si at for eksempel investor-stat-tvisteløsning i TTIP også kan brukes inn mot TISA. Dermed vil TISA og TTIP overføre makt fra kommuner og storting til multinasjonale selskaper. På den måten undergraves nasjonale regelverk og lokale domstoler. Man er ikke lenger herrer i eget hus når makten overføres til en overnasjonal domstol. Avtalene styrker investorinteressene på bekostning av grunnleggende menneskerettigheter, arbeidstageres rettigheter og miljølovgivning.

LE MONDE diplomatique skriver i sin artikkel Urettens industri: Multinasjonale selskaper som saksøker stater for å kreve erstatning for «tapt framtidig profitt» er et viktig ankepunkt mot frihandels­avtalen TTIP. Men dette er allerede en realitet som truer med å skape en udemokratisk rettspraksis.

248 kroner var alt som skulle til for at Veolia (fransk industrikonsern med hovedvirksomhet innen vannforsyning, avfallshåndtering, energi og transport) gikk til angrep på en av de få seirene til de egyptiske lønnstakerne under den arabiske våren i 2011, nemlig økningen av minstelønnen fra 400 til 700 pund i måneden (328 til 576 kroner). Dette var uakseptabelt for det multinasjonale franske selskapet som 25. juni 2012 trakk Egypt inn for Verdensbankens voldgiftsdomstol, ICSID. (...) Veolias søksmål, som ennå ikke er ferdigbehandlet, ble tatt ut på bakgrunn av en investeringsavtale mellom Frankrike og Egypt. Det finnes 3000 avtaler av denne typen i verden, enten inngått mellom to land eller som del av frihandelsavtaler. De beskytter utenlandske selskaper mot alle typer offentlige beslutninger (lover, regelverk, forskrifter) som kan skade deres investeringer.

Investor-stat-tvisteløsning er blitt en lukrativ bransje som allerede har gjort en rekke private selskaper rike. Hver tvistesak involverer en hærskare av advokater fra de største firmaene med honorarer fra 350 til 700 euro i timen. Også dommerne blir rikelig belønnet. Med tanke på at sakene ofte varer mer 500 timer er det ikke vanskelig å regne seg til at aktørene tjener grovt på disse sakene. Vi vet at søksmålene er i milliardklassen med saksomkostninger på gjennomsnittlig 60 millioner kroner. Miljøvernlovgivning rammes i 60% av søksmålene rettet mot EU-land. Og regningen den betales av staten eller med andre ord, skattebetalerne i de respektive land.

Selskapene har tre hovedprinsipper for å beskytte sine investeringer. Utenlandske og nasjonale selskaper skal likebehandles. Dermed blir det umulig å prioritere nasjonale bedrifter for å sikre et lands sysselsetting. Investeringene skal sikres gjennom at offentlige myndigheter ikke kan endre driftsbetingelsene. Et grelt eksempel er det svenske kjernekraft og vannkraftselskapet Vattenfall som har saksøkt Tyskland etter avgjørelsen om å fase ut landets atomkraftverk etter Fukushima-ulykken i Japan i 2011. I dag rettsforfølger Vattenfall også Angela Merkels ambisjon om å gjøre Tyskland atomfritt innen 2022. Vattenfall hevder de vil tape 1,18 milliarder euro på den tyske regjeringens beslutning. Det tredje kravet er at selskapene skal kunne overføre kapital utenlands. Med andre ord skal de fritt kunne sende kapital ut av landet.

Joakim Birkeli Jacobsen skriver i sin artikkel Skyggedomstol brer om seg: Selvyn Seidel er en av verdens rikeste advokater. Det var en lukrativ dag på jobben for ham da tsunamien rammet Fukushima. Hver gang lokale myndigheter ser seg nødt til å endre spillereglene i økonomien på grunn av noe uforutsett - som en katastrofe - er en mulighet for økt fortjeneste for Seidel. Han driver et investeringsselskap som kjøper seg inn i tvister som internasjonale selskaper fremmer i Verdensbankens avdeling for voldgift, ICSID.

Under navnet «investment litigation» er praksisen til Selvyn Seidel blitt svært populær. I 1995 utkom en artikkel som ga forretningsadvokater som ham en lukrativ ide. Artikkelen beskrev hvordan investeringsbeskyttelsesavtaler og voldgiftsdomstoler kunne gi bedrifter erstatning, ikke bare i tilfeller av åpenbar ekspropriasjon. Du måtte bare tolke begrepet ekspropriasjon langt nok, så ville flere muligheter åpne seg.

Men det var ikke før Seidel fant en måte å tilby prosedyre uten økonomisk risiko for selskapene at det tok av. Seidel tok kostnadene ved et tap. Og når han vant tok han opp til 80 prosent av erstatningsutbetalingen, ifølge det tyske magasinet Zeit.

Det hender selvsagt at de multinasjonale selskapene taper en sak. Og når de taper, taper de alle millionene de har brukt i prosessen. Men "urettens profitører", som en rapport fra Corporate Europe Observatory kaller dem, blir alltid rike. Systemet sørger alltid for at dommerne og advokatene i disse internasjonale instansene blir rike uansett utfall.

Motstanden mot ISDS er stor på begge sider av Atlanterhavet. Fagforbund og miljø- og forbrukerorganisasjoner roper varsko. Det blir tydeligere og tydeligere at dette handler om å flytte makt fra folkevalgte organer og inn i styrerommene i multinasjonale selskaper. Fattige land har liten mulighet til å forsvare seg når når deres sosial- eller miljøpolitikk blir truet. Det er urettferdighet satt i system.

I Norge har LO gått klart ut og sagt at de er i i mot ISDS. Over 2 millioner EU-borgere har sagt nei til TTIP og ISDS. I Sverige har over 35 000 gjort det samme. Folkeaksjonen oppfordrer folk til  å mobilisere mot at multinasjonale selskaper skal kunne true grunnleggende menneskerettigheter, arbeidstageres rettigheter og miljølovgivning! Skriv under mot investor-stat-tvisteløsning her.