Dette er et innlegg av Christian Torseth. Han er mangeårig samfunnsdebattant. Innlegget ble først publisert på Radikal Portal.
Stykkevis og delt. Litt etter litt. I stillhet. På tvers av folkeviljen. Ved å si at ingen alternativer finnes.
Det sies at om man slipper en frosk i en kjele med kokende vann, vil den straks hoppe ut, men hvis man derimot skrur på varmen først etter at frosken er i kjelen, vil den ikke merke den gradvise oppvarmingen, og bli kokt før den reagerer. Jeg har vanskelig for å tro at nerveceller fungerer på denne måten, men det er et interessant bilde, spesielt med tanke på Norges forhold til EU.
En ekspansiv EØS-avtale
Folket har to ganger sagt klart og tydelig nei til den Europeiske Union. Stortingsflertallet har derimot alltid vært positive til norsk medlemskap. Så hvordan utøve ens politikergjerning i spennet mellom folkeviljen og personlig vurdering? Ved å legge seg totalt på rygg for alle direktiver og forordninger fra EU. Arbeiderpartiet og Høyre har med vekslende flertall akseptert absolutt alle forslag EU har kommet med. Allegorien med frosken ser ikke helt misvisende ut, for det norske folk har samtidig beholdt sitt positive inntrykk av EØS.
Oppfatningen av at EØS er en ferdigforhandlet avtale er feil. Avtalen er ekspansiv, og leder uvegerlig til medlemskap. Før eller siden må EØS-landenes tilpasning vurderes å være gått så langt at de heller enn suverene stater må regnes for medlemmer av EU. Norge har nylig avgitt suverenitet over finanssektoren, og energi, telekom og data kommer snart. Hvis EU vedtar TTIP, vil den også bli gjort EØS-relevant, og flertallet på Stortinget vil så gjøre avtalen til norsk lov.
Hvordan selge et land?
Spørsmålet blir: Hvordan selger man et land? Svaret er stykkevis og delt. Litt etter litt, på skiftende områder, tilpasser man lovgivningen til den nye eierens ønsker. Tidligere avtaler blir skrotet, fordi de egentlig var ment å være midlertidige. Slik fjernes for eksempel den differensierte arbeidsgiveravgiften som har bidratt til å opprettholde og utvikle næringslivet i distriktene i Norge. Ordningen er nedbygd, og vil snart forsvinne – fordi EU ønsker det, ikke fordi noen på Stortinget har foreslått dette. Distriktspolitikken var en av områdene EØS-avtalen «garanterte» at Norge skulle få bestemme helt selv… helt til EU bestemmer den i stedet.
Hvordan selger man et land? I total stillhet. Man sørger for at forhandlinger om avtaler som TISA er strengt hemmelige, man informerer ikke engang Stortinget. Man legger ut til behandling avgivelse av suverenitet på finanssektoren bare uker før vedtaket skal fattes. Opinionen reagerer med en viss treghet, det tar ofte måneder før folkets vilje kommer til uttrykk. Klarer man å vedta ting raskt, kan man i ettertid ikke anklages for å ha ignorert folkets røst.
EU er målet og middelet
Hvordan selger man et land? Ved å late som om man har en definitiv grense for hva man tåler. Løftene som ble gitt til fagforeningene da EØS ble signert, var at Norge under ingen omstendigheter kom til å tåle et angrep på faglige rettigheter. Tjuefire år etter er norsk arbeidsliv i krise, med sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, og hele bransjer er utradert fordi EU-direktiver og bemanningsselskaper tillater omgåelse av norsk lov. Grensen for hva man tåler fra EU eksisterer ikke. EU er både målet og middelet.
Hvordan selger man et land? Ved å skape et inntrykk av at ingen alternativer finnes. Norge klarer seg ikke uten EØS. Norge vil ikke få solgt sine varer uten EØS. Norge lever på EUs velvilje. Løgn, løgn og atter løgn. Norge har mange alternativer, som Alternativutredningen fra 2010 demonstrerte definitivt. Sannheten er at Høyre og Arbeiderpartiet ikke ønsker alternativer. Monica Mæland avviste et utspill i EFTA om å tilby Storbritannia EFTA-medlemskap. «Det som er viktig no, er at vi sikrar interessene våre inn mot Storbritannia, ikkje at vi startar ein heilt ny debatt om EØS-avtalen,» sa Mæland. «Vi er en liten, åpen eksportorientert økonomi. Vi har ingen andre intensjoner enn å forsvare norske interesser,» sa Mæland. Samtidig signaliserte Siv Jensen at hun er blitt motstander av norsk EU-medlemskap. Man skal være bevisst ignorant for å ikke stemple regjeringens EU-holdning som spill for galleriet. Hør hva vi sier, ignorer hva vi gjør, er mantraet.
På tvers av folkeviljen
Hvordan selger man et land? Ved å utsette diskusjonen til det ikke er mer å diskutere. Ved å kaste blår i øynene på velgerne. Ved å trekke oppmerksomheten bort fra det som foregår. Ved å følge sin personlige overbevisning på tvers av folkets uttrykkelige vilje. Over sytti prosent av oss er mot EU, men Norge blir mer og mer integrert i unionen. Snart vil AP- og Høyre-politikere riste sorgtungt på hodet, og innrømme at det «eneste fornuftige valget» er å melde seg inn. Et lite land som Norge kan ikke stå alene, derfor må det selges i løndom. Vannet nærmer seg kokepunktet, og frosken er fortsatt i kjelen.
En ekspansiv EØS-avtale
Folket har to ganger sagt klart og tydelig nei til den Europeiske Union. Stortingsflertallet har derimot alltid vært positive til norsk medlemskap. Så hvordan utøve ens politikergjerning i spennet mellom folkeviljen og personlig vurdering? Ved å legge seg totalt på rygg for alle direktiver og forordninger fra EU. Arbeiderpartiet og Høyre har med vekslende flertall akseptert absolutt alle forslag EU har kommet med. Allegorien med frosken ser ikke helt misvisende ut, for det norske folk har samtidig beholdt sitt positive inntrykk av EØS.
Oppfatningen av at EØS er en ferdigforhandlet avtale er feil. Avtalen er ekspansiv, og leder uvegerlig til medlemskap. Før eller siden må EØS-landenes tilpasning vurderes å være gått så langt at de heller enn suverene stater må regnes for medlemmer av EU. Norge har nylig avgitt suverenitet over finanssektoren, og energi, telekom og data kommer snart. Hvis EU vedtar TTIP, vil den også bli gjort EØS-relevant, og flertallet på Stortinget vil så gjøre avtalen til norsk lov.
Hvordan selge et land?
Spørsmålet blir: Hvordan selger man et land? Svaret er stykkevis og delt. Litt etter litt, på skiftende områder, tilpasser man lovgivningen til den nye eierens ønsker. Tidligere avtaler blir skrotet, fordi de egentlig var ment å være midlertidige. Slik fjernes for eksempel den differensierte arbeidsgiveravgiften som har bidratt til å opprettholde og utvikle næringslivet i distriktene i Norge. Ordningen er nedbygd, og vil snart forsvinne – fordi EU ønsker det, ikke fordi noen på Stortinget har foreslått dette. Distriktspolitikken var en av områdene EØS-avtalen «garanterte» at Norge skulle få bestemme helt selv… helt til EU bestemmer den i stedet.
Hvordan selger man et land? I total stillhet. Man sørger for at forhandlinger om avtaler som TISA er strengt hemmelige, man informerer ikke engang Stortinget. Man legger ut til behandling avgivelse av suverenitet på finanssektoren bare uker før vedtaket skal fattes. Opinionen reagerer med en viss treghet, det tar ofte måneder før folkets vilje kommer til uttrykk. Klarer man å vedta ting raskt, kan man i ettertid ikke anklages for å ha ignorert folkets røst.
EU er målet og middelet
Hvordan selger man et land? Ved å late som om man har en definitiv grense for hva man tåler. Løftene som ble gitt til fagforeningene da EØS ble signert, var at Norge under ingen omstendigheter kom til å tåle et angrep på faglige rettigheter. Tjuefire år etter er norsk arbeidsliv i krise, med sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, og hele bransjer er utradert fordi EU-direktiver og bemanningsselskaper tillater omgåelse av norsk lov. Grensen for hva man tåler fra EU eksisterer ikke. EU er både målet og middelet.
Hvordan selger man et land? Ved å skape et inntrykk av at ingen alternativer finnes. Norge klarer seg ikke uten EØS. Norge vil ikke få solgt sine varer uten EØS. Norge lever på EUs velvilje. Løgn, løgn og atter løgn. Norge har mange alternativer, som Alternativutredningen fra 2010 demonstrerte definitivt. Sannheten er at Høyre og Arbeiderpartiet ikke ønsker alternativer. Monica Mæland avviste et utspill i EFTA om å tilby Storbritannia EFTA-medlemskap. «Det som er viktig no, er at vi sikrar interessene våre inn mot Storbritannia, ikkje at vi startar ein heilt ny debatt om EØS-avtalen,» sa Mæland. «Vi er en liten, åpen eksportorientert økonomi. Vi har ingen andre intensjoner enn å forsvare norske interesser,» sa Mæland. Samtidig signaliserte Siv Jensen at hun er blitt motstander av norsk EU-medlemskap. Man skal være bevisst ignorant for å ikke stemple regjeringens EU-holdning som spill for galleriet. Hør hva vi sier, ignorer hva vi gjør, er mantraet.
På tvers av folkeviljen
Hvordan selger man et land? Ved å utsette diskusjonen til det ikke er mer å diskutere. Ved å kaste blår i øynene på velgerne. Ved å trekke oppmerksomheten bort fra det som foregår. Ved å følge sin personlige overbevisning på tvers av folkets uttrykkelige vilje. Over sytti prosent av oss er mot EU, men Norge blir mer og mer integrert i unionen. Snart vil AP- og Høyre-politikere riste sorgtungt på hodet, og innrømme at det «eneste fornuftige valget» er å melde seg inn. Et lite land som Norge kan ikke stå alene, derfor må det selges i løndom. Vannet nærmer seg kokepunktet, og frosken er fortsatt i kjelen.
No comments:
Post a Comment