Mar 25, 2016

UNIO kritisk til TISA og TTIP: "Handelsavtaler og handel med tjenester"

Foto: Johanna Engen
























Dette er en gjesteblogg først publisert på Lærerbloggen. UNIO er Norges nest største hovedorganisasjon med over 330 000 medlemmer fordelt på 12 forbund: blant annet Utdanningsforbundet, Akademikerforbundet og Forskerforbundet. De har også uttalt seg kritisk TISA og TTIP i saken "Handelsavtaler og handel med tjenester" (Sak 34/2014). Jeg gjengir hele referatet i dette innlegget. Takk til Harald Skulberg i Utdanningsforbundet for informasjon.

Det er på tide at lærere og skolefolk engasjerer seg i denne viktige saken!

Utdanningsforbundet, Forskerforbundet og Skolenes landsforbund er alle meget kritiske til en eventuell TISA- og TTIP-avtale.

Les flere TISA-relaterte innlegg her. 


Referat: Styremøte i UNIO - 13.05.2014
Verdens handelsorganisasjon, WTO, ble etablert for å bygge ned ulike handelsbarrierer og sikre vareflyt (og tjenesteflyt) og friest mulig konkurranse. Parallelt med forhandlinger innad i WTO, og ikke minst i forlengelsen av den mislykkede siste forhandlingsrunden i WTO, forhandler mange land ulike avtaler på siden av WTO-systemet, både regionalt, bilateralt og multilateralt. Det foregår med andre ord en rekke frihandelsavtale-forhandlinger.

I dette saksframlegget vil vi se nærmere på to av de pågående forhandlingene, som begge omfatter handel med tjenester, som begge har betydning for Norge og som begge berører offentlig sektor. Det dreier seg om TISA (the Trade in Services Agreement) og TTIP (the Transatlantic Trade and Investment Partnership).


TISA-forhandlingene berører oss direkte, da Norge er part i forhandlingene. TTIP er forhandlinger som pågår mellom USA og EU, og berører Norge indirekte gjennom EØS-avtalen.

Saksframlegget ser også nærmere på hvordan bærekraft og menneskerettigheter blir forsøkt inkludert i ulike handelsavtaler.


1. Ikke-diskriminering som prinsipp
Tjenesteproduksjon blir en stadig større og viktigere del av økonomien, og handel med tjenester utgjør en stadig større del av verdenshandelen. På samme måte som man innenfor varehandelen har etablert avtaler for å bygge ned barrierer som oppleves som handelshindrende (f eks toll på import), etableres det også avtaler for å fjerne barrierer for markedsadgang på tvers av landegrenser for tjenestenæringene. Barrierene innenfor tjenestehandel dreier seg gjerne om offentlige reguleringer, subsidier eller kravspesifikasjoner til for eksempel sikkerhet eller kompetanse. Dette er gjerne regler og ordninger land har utviklet for å sikre kontroll over eller kvaliteten ved sin tjenesteproduksjon. Men slike barrierer oppleves som et hinder for frihandel, og i forhandlingene om tjenestehandel blir nedbygging av slike barrierer et sentralt mål.


Gjennom WTO og de multilaterale handelsavtalene etableres et internasjonalt regime og et sett av regler for handel med tjenester. Den første multilaterale avtalen for handel med tjenester, Generalavtalen om handel med tjenester - GATS, ble etablert i forbindelse med opprettelsen av WTO i 1995. Den bygger på to viktige ikke-diskrimineringsprinsipp, som også ligger til grunn for TISA og TTIP:


  • Bestevilkårsprinsippet (Most Favoured Nation Treatment), som innebærer at ingen land skal kunne behandles dårligere/ få dårligere betingelser enn det landet som blir behandlet best/har de beste betingelsene blant avtalepartnerne. Med andre ord, de beste betingelsene om markedsadgang som er gitt til ett land, må automatisk utvides til å gjelde alle de andre deltakende landene. 
  • Prinsippet om nasjonal behandling (National Treatment), som innebærer at tilbydere av tjenester fra andre land skal få like gode vilkår som nasjonale tjenestetilbydere. Ved forhandlinger om avtalen, kan enkeltland spesifisere unntak fra dette prinsippet


I utgangspunktet omfattes alle former for tjenester av avtalene, både offentlige og private.

2. TISA – the Trade in Services Agreement
Norge deltar sammen med 49 andre land i forhandlinger om den såkalte TISA-avtalen. Formålet er å styrke den internasjonale handelen med tjenester. De 50 landene, som alle er medlemmer av WTO, utgjør 70 prosent av global tjenestehandel.

TISA –forhandlingene kom som en reaksjon på at man ikke lykkes i å komme i havn med GATS-forhandlingene i den siste forhandlingsrunden i WTO (Doha-runden). En gruppe land, deriblant Norge, som var blant de som ønsket å gå lengst i å liberalisere tjenestesektoren, valgte å innlede egne samtaler om en tjenestehandelsavtale i 2012. Selve forhandlingsrunden startet i 2013 og det er ønskelig at avtalen skal være ferdigstilt innen utgangen av 2014. TISA bygger på GATS, og til tross for at forhandlingene pågår utenfor WTO-regi har de landene som forhandler TISA som siktemål å integrere avtalen i WTO. Det er derfor lagt opp til at andre WTO-medlemmer som ønsker det og som er enig i de målsettinger gruppen har stadfestet i rammeverket, skal kunne innlemmes i forhandlingene underveis i prosessen. 


TISA omfatter i utgangspunktet alle typer tjenester og alle former for tjenesteutøvelse. Som i GATS operer TISA med fire former for internasjonal handel med tjenester:


  1. Grensekryssende tjenester (for eksempel fjernundervisning fra et universitet i et annet land)
  2. konsum i utlandet (for eksempel utenlandsstudier)
  3. kommersiell tilstedeværelse (for eksempel at utenlandske selskaper etablerer skole i Norge)
  4. bevegelse av personer (for eksempel at utenlandske lærere følger med selskap som er etablert i Norge og underviser her).


Handel med tjenester har etter hvert hatt en større vekst enn handel med varer, og utgjør en stadig større andel av verdensøkonomien. Det er derfor et sterkt press fra tjenesteindustrien for å få tilgang til så store tjenestemarked som mulig. Norske selskaper innenfor tele-, shipping- og energitjenester har for eksempel stor interesse av å få markedsadgang for disse tjenestene i andre land. 

TISA består av en rammeavtale som inneholder generelle regler og ordninger, så og si identisk med GATS. Det inkluderer blant annet prinsippet om nasjonal behandling. Men mens man i GATS-forhandlingene spesifiserte hvilke områder man ville inkludere i avtalen (en positiv liste) skal man i TISA spesifisere hvilke områder som ikke skal inkluderes. Med andre ord gjelder nasjonal behandling automatisk i alle tilfeller og innenfor alle sektorer med mindre de er eksplisitt unntatt. I praksis kan dette innebære at offentlig støtte til for eksempel sykehus eller skoler vil bli oppfattet som uheldige og konkurransevridende subsidier (ikke like vilkår) og enten må kuttes eller gjøres likeverdig tilgjengelig for utenlandske private tilbydere. Det kan med andre ord få store konsekvenser dersom myndighetene unnlater å beskytte viktige tjenesteområder. De ulike landenes unntak vil også kunne bli utfordret i de løpende forhandlingene.

2.1. Reaksjoner mot TISA
Internasjonal fagbevegelse, blant annet PSI, har kommet med sterk kritikk av TISA-forhandlingene. Det er en bekymring for at avtalen vil svekke muligheten for å beskytte offentlig tjenester fra konkurranse og liberalisering. TISA, på samme måte som GATS, har en dynamikk som innebærer stadig høyere liberaliseringsnivå for handel med tjenester og økende markedsadgang. Det innebærer at unntak man har fått gjennomslag for, for å beskytte offentlig tjenester, vil kunne bli utfordret i nye forhandlingsrunder og stadig bli gjenstand for forhandlinger. Samtidig er det slik at når man først har åpnet for markedsadgang innenfor et tjenesteområde, kan man ikke reversere det. PSI har påpekt hvordan dette bidrar til en forhandlingsdynamikk på de private bedriftenes premisser. De som forsvarer offentlig interesser og ønsker å beskytte særskilte offentlige tjenesteområder fra å være omfattet av avtalen, må kjempe og vinne ved hver forhandlingsrunde. Mens de private interessene bare behøver å vinne en gang.

Både PSI og EI argumenterer for at det burde være en enkel sak å holde offentlige tjenester utenfor avtalen.

2.2. Norsk posisjon
Det har ikke vært mye offentlig debatt om Norges deltakelse i TISA-forhandlingene. Norges innledende tilbud i forhandlingene tar utgangspunkt i de forpliktelsene Norge hadde i GATS, og ble lagt fram 15. november 2013. I Norges tilbud er tjenester som utøves av offentlig myndighet ikke inkludert. Det vil si at tilbudet lister unntakene fra hovedregelen om ikke å forskjellsbehandle utenlandske tjenester på det norske markedet. Norge har altså listet opp alle de ulike tjenesteområdene hvor Norge vil beholde retten til å kunne gi særskilte vilkår, som for eksempel offentlig støtte (subsidiering). Den norske listen er lang og inneholder blant annet posttjenester, audiovisuelle tjenester, ulike distribusjonstjenester (f.eks. elektrisitet), offentlige utdanningstjenester, sykehustjenester, helse- og sosialtjenester. Norge har med andre ord lagt de nødvendige beskyttelsene av vitale offentlige tjenester inn i sitt forhandlingstilbud. 

Videre har Norge listet opp positivt de delene av det norske markedet som er åpne for utenlandske tjenester og der disse gis markedsadgang på like vilkår som norske tjenstetilbydere. 

Tilbudet gjenspeiler ambisjonsnivået i de mest forpliktende frihandelsavtalene som Norge har inngått.

2.3. Vurderinger
En av de største utfordringene med TISA er at alle tjenester i utgangspunktet er omfattet av avtalen, og at målet med avtalen er å tilrettelegge for stadig økende frihandel gjennom en stadig utvidelse av markedsadgang. I kombinasjon med det faktum at når markedsadgang først er etablert, så er den nesten irreversibel, skaper det et press mot økt liberalisering av tjenester som det kan være politisk ønskelig å beskytte mot konkurranse. 

I Norge har vi nå en regjering som blant annet har uttalt følgende: "Regjeringen mener i utgangspunktet at produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester. Bruk av konkurranse stimulerer til verdiskaping, bedre tjenester og effektivisering. Det er nødvendig at konkurranse blir et gjennomgående element i offentlig virksomhet".

Dersom denne holdningen etter hvert også blir gjenspeilet i norske forhandlingstilbud, kan vi få store utfordringer med å beholde en rekke nasjonale politiske ordninger som konsesjonsordninger, kravspesifikasjoner til for eksempel kompetanse eller sikkerhet, subsidier og andre offentlig reguleringer. 

3. TTIP - forhandlingene om frihandelsavtale mellom EU og USA 
TTIP (The Transatlantic Trade and Investment Partnership) dreier seg om pågående forhandlinger mellom EU og USA om handels- og investeringspartnerskap. Forhandlingene startet sommeren 2013 og 5. forhandlingsrunde gjennomføres 19-23. mai. Ambisjonene er en ferdigforhandlet avtale i løpet av 18 måneder, dvs før den sittende europakommisjonen går av mot slutten av 2014. 

TTIP skal omfatte tre hovedområder: markedsadgang, ikke-tariffære handelshindringer og regler og prinsipper for globale handelsutfordringer .

Målsettingen med avtalen er å eliminere handelsbarrierer for å forenkle kjøp og salg av varer og tjenester mellom EU og USA og på den måten skape økonomisk vekst.

Forhandlingene foregår i lukkede rom, så utover partenes åpningstilbud og annen offisiell informasjon fra partene, er det lite konkret informasjon fra forhandlingsprosessen. EU-parlamentet og EU-kommisjonen gjennomfører imidlertid åpne høringer om enkelttema det forhandles om.

3.1. Mulige konsekvenser for EU
En avtale vil kunne gi økonomisk vekst og nye arbeidsplasser, samt en ”dypere økonomisk og regulativ integrasjon mellom USA og EU” (regjeringen.no). Videre: ”det konkluderes videre med at reduksjon i ikke-tariffære handelsbarrierer, sammen med liberalisering av handel med tjenester og offentlige anskaffelser, vil utgjøre opptil 80 prosent av den totale, potensielle gevinst med en avtale”.

Spørsmålet er om TTIP vil bety en dårligere regulering av arbeidsmarkedet. Selv om europeisk fagbevegelse kanskje er på defensiven, framstår europeisk fagbevegelse som langt mer slagkraftig enn amerikansk. I tillegg er standarder for medbestemmelse, arbeidstakervern og utvikling høyere i Europa enn i USA. Når partene ønsker harmonisering av standarder, frykter europeisk fagbevegelse av TTIP bidrar til å forverre europeiske standarder og europeisk arbeidsliv.

3.2. Handel med tjenester, liberalisering og privatisering?
Det vektlegges at en TTIP-avtale vil åpne for store fortjenester gjennom liberalisering av tjenestesektoren. I følge EU-kommisjonens studie konkluderes det eksempelvis med at ”reduksjon i ikke-tariffære handelsbarrierer, sammen med liberalisering av handel med tjenester og offentlige anskaffelser, vil utgjøre opptil 80 prosent av den totale, potensielle gevinst med en avtale”.

Selv om rammene for forhandlingene om handel med tjenester fremdeles er uklare, og problemstillingene varierer fra sektor til sektor, forventes en vridning fra offentlige til private tjenester. Det legges også opp til ambisiøse målsettinger for investeringer i TTIP. Dette gjelder for investeringsliberalisering, men spesielt for investeringsbeskyttelse. Det dreier seg om et problematisk punkt for internasjonal fagbevegelse der investeringsbeskyttelse og offentlige interesser kommer i konflikt.


3.4. Mulige konsekvenser for Norge
Ettersom EU og USA er Norges viktigste handelspartnere vil realisering av TTIP nødvendigvis få store konsekvenser for Norge. Avtalen vil ha ringvirkninger over hele verden. Norge og EFTA er naturlig nok ikke involvert i forhandlingene, men norske myndigheter driver aktivt research og nettverksarbeid for å få kjennskap til hva det forhandles om og hvordan forhandlingene forløper. Dette i tillegg til å søke handlingsrom nasjonalt (eller gjennom EFTA) i prosessen eller etter en eventuell avtaleinngåelse.

Fredag 4. april (2014) offentliggjorde regjeringen en rapport angående mulige konsekvenser av TTIP for Norge (heretter betegnet som rapporten). Rapporten er utarbeidet av NFD med innspill fra ulike fagdepartement. Alle departement har vært involvert i analysen av mulige konsekvenser for Norge. I rapporten vises det til at deler av avtalen antakelig vil falle direkte innenfor EØS-avtalen, andre deler kan Norge be om inkluderes i avtalen. Norge kan også forsøke å fremforhandle en liknende avtale for eksempel vil forsøke å «kobles på avtalen» gjennom EØS-avtalen eller om Norge via EFTA vil forsøke å få en liknende avtale med USA. Hvorvidt norske myndigheter velger den ene eller andre tilnærmingen er fortsatt et åpent spørsmål.

Kort oppsummert omhandler rapporten informasjon om TTIP generelt, positive konsekvenser for Norge, utfordringer knyttet til fiskeindustri og norske investorer i USA, muligheter for næringslivet generelt og planer for nasjonal oppfølging. Det foretas også koblingen til andre handelsprosesser (eks TISA).

3.5. Mulige konsekvenser for Unio-medlemmer
Svært mye i TTIP kan være av relevans for Unio-medlemmer direkte eller indirekte. Det gjelder spesielt økt handel med tjenester, regulatoriske handelshindre og arbeidstakerstandarder. Det blir av stor betydning hvordan TTIP og eventuelt TISA kobles.

Handel med tjenester – økt liberalisering
Når det gjelder implikasjoner for Norge framheves det i rapporten at det er mulig at en avtale mellom USA og EU vil generere mer handel med tjenester med Norge. Som nevnt over, vil mye av økningen og fortjenesten ligge i velferdstjenester som i dag er offentlige tjenester.

Høynivågruppen (HLWG) for TTIP framhever liberalisering og tilgang til nye markeder som grunnleggende for inngåelse av avtaler:

"The HLWG recommends that in the services area the goal should be to bind the highest level of liberalization that each side has achieved in trade agreements to date, while seeking to achieve new market access by addressing remaining long-standing market access barriers, recognizing the sensitive nature of certain sectors. Furthermore, we recommend that the agreement include binding commitments to provide transparency, impartiality, and due process with regard to licensing and qualification requirements and procedures, as well as to enhance the regulatory disciplines included in existing U.S. and EU trade agreements.”


Regulatoriske handelshindre – harmonisering av kvalifikasjonskrav
I tillegg til å sikre markedsadgang for tjenester, legges det opp til å redusere regulatoriske handelshindringer gjennom samarbeid om blant annet utvikling av regelverk. Et slikt regelverk som er relevant for oss, er godkjenning av yrkeskvalifikasjoner: Det vil her kunne dreie seg om harmonisering av regelverk, men også at partene enes om internasjonale eller felles standarder, samsvarserklæringer og gjensidig godkjenning av kvalifikasjoner. EU har signalisert at avtalen på dette området vil kunne ha en dynamisk karakter, slik at den regulatoriske dimensjonen utvikles over tid.

Rammene for dette arbeidet er fremdeles uklare og partenes egne målsettinger synes å være flytende og vil utvikles i løpet av forhandlingene.

I lys av at en av konklusjonene fra høynivåarbeidsgruppen mellom EU og USA er å forhandle om lisens- og kvalifikasjonskrav, påregnes endringer mellom EU og USA på dette feltet. I rapporten trekkes følgende yrker fram som eksempler harmonisering mellom partenes lisens- og kvalifikasjonskrav kan være svært praktisk: - Helsepersonell som leger, tannleger og sykepleiere - Regnskapsførere, revisjon og advokatvirksomhet - Ingeniørvirksomhet

Dette er også et tema i TISA-forhandlingene. Hvorvidt TTIP vil gå lenger på dette området enn TISA vil, som på andre områder, avhenge av hva man eventuelt oppnår i TISA og tidsrammene for de to prosessene.

I NFD-rapporten betegnes direktiver som regulerer godkjenning av yrkeskvalifikasjoner mer som ”arbeidsmarkedsdirektiver” enn utdanningsdirektiver. Dvs direktiver utviklet for å fremme felles arbeidsmarked i EØS.

4. Handelsavtaler og bærekraft
Innholdet i frihandelsavtaler har endret seg over tid. Mens avtalene tidligere var begrenset til varer og tollsatser, er tjenester, imaterielle rettigheter, investeringer, eksempler på hva som kan inkluderes i den nye ”generasjonens avtaler”.

Internasjonal fagbevegelse har et stort engasjement og mange krav til hvordan frihandelsavtaler kan bidra til bedre samfunn og økonomisk vekst. Krav om arbeidstakerstandarder inn i avtalene er et eksempel på dette. I EU og EFTA er slike referanser inne:

I 2008 innførte EU et bærekraftkapitel i sine handelsavtaler. Bærekraftkapitler inkluderer økonomisk, sosial og miljømessig utvikling. I dette kapitlet vises det også til at sivilsamfunn involveres i oppfølging av avtalen på dette området. EUs sosiale og økonomiske komite (der arbeidsgiver-, arbeidstaker- og NGO-grupper er likt representert) har det formelle ansvaret å følge opp dette. I forkant av oppstart av handelsavtaler med nye land/partnere gjennomfører også EU-kommisjonen en uavhengig konsekvensutredning med fokus på bærekraft (sustainability impact assesment SIA). Studien diskuteres med sivilsamfunnsrepresentanter før offentliggjøringen. EU har mao en viss åpenhet med tanke på valg av handelspartner og oppfølging av bærekraftkapitlet.

EFTA innførte ”bærekraftkapitel” i sine handelsavtaler f.o.m. sommeren 2010. EFTA har imidlertid ikke, som EU, noe systematisk oppfølging av bærekraftkapitlet eller gitt EFTA KK (som tilsvarer EUs sosiale og økonomiske komite) mandat til oppfølging eller involvering ifbm avtaleprosessen. Det foreligger heller ingen åpen konsekvensutredning i forkant.

Pr i dag har EU handelsavtaler med 50 partnere (enkeltland eller handelssammenslutninger). Ved slutten av 2013 hadde EU 10 ferdigforhandlede avtaler, men som ennå ikke var realisert (blant annet EU-Ukraina) og 12 pågående forhandlinger (bl.a TTIP og TISA).

Pr i dag har EFTA handelsavtaler med 25 frihandelsavtaler med 35 partnere utenfor EU. EFTA forhandler med flere partnere.

Menneskerettighetssituasjonen i flere av landene EFTA (og EU) velger å inngå avtale/forhandle med er problematisk. I EFTA vises det til at valg av avtalepartner henger sammen med ønske om å hindre diskriminering i forhold til EUs eksportbedrifter (følge EU), men i de senere år har EFTA i økende grad lagt vekt på å etablere handelsavtaler med land av økonomisk betydning, uavhengig av EUs prioriteringer. Dette innebærer at de landene som antas å kunne gi det største bidraget til økt handel og verdiskaping prioriteres som forhandlingsmotparter. I tillegg vises det til at det fra ”norsk side vektlegges også menneskerettigheter, arbeidsrettigheter, miljø, kulturelt mangfold, bedriftenes samfunnsansvar og god offentlig forvaltning i arbeidet med EFTAs handelsavtaler” (regjeringen.no).

Det siste er vanskelig å ivareta i møte med enkelte av handelspartnerne (Hviterussland, Georgia, Colombia, mfl).

Effekten av handelsavtaler måles i økt handel (eksport/import). I møte med EFTA-ministere har Unio jevnlig etterlyst en systematisk oppfølging av avtalepunktet knyttet til bærekraft (miljø og arbeidstakerstandarder). Dette ettersom det ikke er ikke utarbeidet noe system for monitorering, og at norske myndigheter og EFTA mangler kunnskap om effekter. Avtaleteksten kan oppfattes som tom dersom ikke følges opp.

5. Unios videre arbeid med handelspolitikken
Som vi har vært innom både når det gjelder TISA-forhandlingene og TTIP-forhandlingene kjennetegnes de av lukkede forhandlinger med minimalt innsyn og lite offentlig oppmerksomhet. Slik var det også i begynnelsen av forhandlingene om GATS-avtalen. Men etter hvert som fagbevegelsen og andre sosiale bevegelser begynte å engasjere seg i saken og skaffe til veie informasjon, ble det store protester mot å åpne opp for offentlige tjenester, og flere land som var på vei mot å åpne utdanningsmarkedet sitt ble oppmerksomme på hva som faktisk var i ferd med å skje. Politisk press blant annet fra Utdanningsforbundet førte for eksempel til at den norske regjeringen trakk sitt krav overfor Sør-Afrika om å få tilgang til deres marked for høyere utdanning. Med andre ord, informasjon om det som skjer og gjennom det et press for mest mulig åpenhet om prosessene, vil være viktig også når det gjelder TISA og TTIP.

Da EUs tjenestedirektiv skulle ferdigforhandles lykkes fagbevegelsen på europeisk nivå – men også med aktiv hjelp i de enkelte land- med å holde utdanningspolitikk utenfor direktivet. Det var resultat av kombinasjon av informasjon, påvirkning og aksjon.

I vårt nasjonale arbeid bør nettopp informasjon, påvirkning og eventuelt aksjon være utgangspunktet. I første omgang vil det være aktuelt for Unio å lage et notat/flere notater som på så grei måte som mulig informerer om TISA, TTIP og andre handelsavtaler/initiativer. Det bør vurderes om vi skal arrangere et seminar med tjenestehandel som tema. I tillegg bør vi:


  • ha løpende kontakt med TISA-forhandlerne i UD.
  • delta på møter i EFTA-sammenheng, med næringsministeren, EFTA-næringsministermøte og i EFTAs konsultative komite.
  • initiere andre møter med norsk forvalting: UD, AD, KD, HOD.
  • følge med på – og eventuelt delta i - initiativer fra de Internasjonale bransjeorganisasjonene: EPSU, PSI, EI + ETUCE, ETUC.
  • ta sakene opp i nordisk samarbeid.



Forslag til vedtak: 
Styret slutter seg til saksframstillingen og forslagene til det videre arbeidet med handelspolitikk.

Ingjerd Hovdenakk
sekretariatssjef
Unio har over 330 000 medlemmer fordelt på 12 forbund (antall medlemmer i parentes per 1.1.2015):

Utdanningsforbundet (162 838)
Norsk Sykepleierforbund (103 445)
Forskerforbundet (19 036)
Politiets Fellesforbund (15 530)
Norsk Fysioterapeutforbund (10 066)
Det norske maskinistforbund (6 662)
Akademikerforbundet (4 288)
Norsk Ergoterapeutforbund (3 885)
Norsk Radiografforbund (2 742)
Presteforeningen (2 276)
Skatterevisorenes Forening (560
Det Norske Diakonforbund (496)


Mar 20, 2016

TISA setter kvinners jobber ut på anbud


Folkeaksjonen mot TISA deltok i  8. marstoget 2016. Vi stillte med nymalt banner. Vår parole lød slik: "TISA SETTER KVINNERS JOBBER UT PÅ ANBUD!"

Handelsavtaler burde være til for å nå mål som er til det beste for mennesker og klode. 
Menneskerettigheter, økologisk bærekraft, likestilling, sosial og global rettferdighet bør gå foran økonomiske interesser.

Hvordan rammer TISA kvinner? 
TISA-avtalen legger tilrette for multinasjonale selskaper og privatisering av offentlig sektor. TISA omfatter i utgangspunktet ikke offentlige tjenester. Men definisjonen på hva som er offentlige tjenester bygger på GATS. GATS definerer offentlige tjenester som tjenester som tilbys uten konkurranse eller supplement av private tilbydere. I Norge er det veldig få sektorer uten private tilbydere. Og dermed kan nesten hele velferden vår bli konkurranseutsatt dersom vi får en TISA-avtale.


Nei til EU skriver: Velferdsordninger som er tilgjengelige for alle bidrar til likestilling mellom kjønnene og reduserer kvinners gratisarbeid i hjemmene. Barnehager, utdanning, helse og sosiale tjenester er blant de områder som åpnes for vanlig forretningsdrift. Vi har etter hvert fått ganske mye erfaring med privatisering og konkurranseutsetting: Det gir hverken billigere eller bedre tjenester. Byråkratiet vokser, uten at vi får bedre kontroll med virksomhetene. Lønn og pensjonsforhold svekkes for mange kvinner.

Ofte leder konkurranseutsetting til dårligere arbeidsvilkår. Mange ansatte i helse- og omsorgssektoren har fått merke dette. Dette er sektorer der et flertall er kvinner. Konkurranseutsetting baner vei for lavere lønn og pensjon og lengre arbeidstider. Internasjonal handel bør utvikles i en rettferdig retning. Med TISA er det er kvinnene som blir hardest rammet. Det er de som er i flertall blant arbeidstagerne innen helse og skole."



Lise Rødland, nestleder i Attac skriver:
"Handelspolitikk er definitivt kvinnesak. TiSA-avtalen vil ramme kvinner så hardt at den er en av de viktigste kampsakene i dag.


Videre skriver hun: "Om Norge i TiSA forplikter seg til å tillate utenlandske tjenesteleverandører å drive barnehage, bank, oljeutvinning eller sykehjem er det usikkert hvorvidt en kan gå tilbake på dette. Kritikerne frykter derfor for statens handlingsrom i møte med klimakriser, matkriser, økonomiske kriser, offentlige tjenester og likestillingspolitikk.

Innen offentlig sektor utgjør kvinner 70 prosent av de ansatte. Når barnehager og sykehjem settes ut på anbud, er det hovedsakelig kvinner som betaler prisen gjennom tap av pensjonsrettigheter og arbeidsvilkår.


TiSA er ikke den eneste megaavtalen som er under forhandling. TTIP, CETA og TPP er handelsavtaler mellom henholdsvis EU og USA, EU og Canada, og USA og elleve Stillehavsland. Gjennom disse avtalene ønsker den vestlige verden å sette nye globale standarder uten å ta med flertallet av utviklingsland på høringen, slik de er tvunget til i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Dette gjør kampen mot TiSA til en kamp mot globale strukturer som bidrar til å opprettholde en skjevfordeling av makt, ressurser og frihet."

Kvinnekamp handler om menneskerettigheter. Kvinners rettigheter angår også menn. Kvinners rettigheter har også direkte innvirkning på livene til deres barn. Handelsavtaler som TISA og TTIP kan komme til å ofre fundamentale menneskerettigheter til fordel for økonomiske og strategiske hensyn. Det er ikke en utvikling vi ønsker velkommen!

Regjeringen vil la selskaper saksøke land i beryktede private domstoler


Dette er et innlegg skrevet av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA og styremedlem i Attac Oslo. Hun er også aktiv i handelsgruppa til Attac.


Solberg-regjeringen vil innføre den beryktede ISDS-ordningen som vil gi store multinasjonale selskaper makt til å saksøke hele land for milliardbeløp i private tribunaler dersom landets parlament eller kommunestyrer gjør politiske beslutninger som er økonomisk ufordelaktige for selskapene.

ISDS - investor-stat tvisteløsning - er et parallelt rettssystem av private tribunaler som ligger utenfor og står over det offentlige rettsapparatet. Disse tribunalene består ikke av vanlige dommere og en sivil jury, men av tre såkalte voldgiftsdommere som er forretningsadvokater fra verdens mektigste advokatfirmaer. Tribunalene er spesialdesignet for å tjene storselskapenes interesser, og det er derfor bare selskaper som kan gå til søksmål. Rettssakene er svært dyre; bare saksomkostningene ligger i gjennomsnitt på 60 millioner kr. Prosessene er ofte hemmelige, og tribunalets avgjørelser kan ikke ankes.

Dette høres vanvittig ut, men slike ISDS-tribunaler eksisterer faktisk allerede, som en del av de mange investeringsavtalene verden over. Erfaring viser at det ofte er lover og politiske tiltak som har som formål å beskytte miljø, folkehelse og menneskerettigheter som blir angrepet. De siste årene har multinasjonale selskaper gått til søksmål og angrepet blant annet miljølovgivning, reguleringer innen helse og sikkerhet, og arbeidstakerrettigheter.

Det kanadiske gruveselskapet Gabriel Resources sitt søksmål mot Romania er et eksempel. I juli 2015 gikk Gabriel Resources til søksmål mot Romania fordi landets nasjonalforsamling hadde trukket tilbake selskapets tillatelse til å utvikle Europas største gull- og sølvgruve i Rosia Montana-området etter flere år med massive folkelige protester mot prosjektet. Dersom gruven hadde blitt utviklet, ville det ha forurenset det historisk verneverdige og økologisk sårbare området med tonnevis av giften cyanid, ødelagt fire fjell og utslettet tre landsbyer. Gabriel Resources har sagt at selskapet vil kreve en kompesasjon på fire milliarder euro fra Romania - en sum som tilsvarer hele tre rumenske helsebudsjetter.

Andre eksempler på slike ISDS-søksmål inkluderer det svenske atomselskapet Vattenfalls søksmål mot Tyskland som følge av den tyske regjeringens vedtak om å fase ut landets atomkraftverk etter Fukushimakatastrofen; Det franske vannselskapet Suez sitt søksmål mot Argentina etter at regjeringen vedtok å ta tilbake den privatiserte drikkevannsforsyningen i Buenos Aires til offentlig drift; gruveselskapet Lone Pines søksmål mot Canada som følge av delstaten Quebecs innføring av et forbud mot fracking; tobakksgiganten Phillip Morris sitt søksmål mot både Australia og Uruguay på grunn av landenes røykelover; og forsikringsselskapet Achmeas søksmål mot Slovakia for regjeringens reverserering av en tidligere regjerings helseprivatisering.

Nå kommer altså dette særs udemokratiske og urettferdige "rettssystemet" til Norge. Neste gang Norge inngår en investeringsavtale med et annet land, vil denne inneholde en ISDS-ordning. Dette vil innebære at Norge kan bli saksøkt og måtte betale enorme erstatningssummer til et stort utenlandsk selskap dersom Stortinget eller en kommune vedtar en lov eller et politisk tiltak som selskapet ikke liker. Det vil også innebære at norske storselskaper som f.eks. Statoil, Telenor, Hydro eller Yara vil kunne saksøke andre land, inkludert fattige utviklingsland.

Når et land blir idømt å betale erstatning, er det landets skattebetalere som må betale. Særlig for utviklingsland kan dette få fatale konsekvenser. Hvert år må utviklingsland betale gigantbeløp til multinasjonale selskaper etter å ha blitt saksøkt i slike tvisteløsningstribunaler. Dette er penger som isteden kunne ha gått til befolkningen. Det tyske selskapet Fraports søksmål mot Fillipinene f.eks., kostet landets befolkning 58 millioner dollar, som isteden kunne ha dekket årslønnen til 12.500 lærere og vaksiner mot stivkrampe, polio, difteri og tuberkulose for 3,8 millioner barn.

På grunn av de enorme erstatningssummene, er trusselen om søksmål - og til og med bare eksistensen av ISDS - ofte nok til å avskrekke politikere og offentlige myndigheter fra å gjøre politiske beslutninger som setter mennesker og miljø over selskapenes kommersielle interesser. ISDS er et system som sørger for at selskapers interesser og "rettigheter" må prioriteres foran menneskerettigheter og som innskrenker land og lokalsamfunns demokratiske handlingsrom. Lobbyistene for de store selskapene som tjener på dette systemet har gjort det klart hva som er hensikten: Pascal Kerneis, fra den mektige lobbygruppen European Services Forum, har f.eks. sagt at selskapene vil «oppose any deal in which investment protection is traded off against public policy objectives, including human and labour rights.»

ISDS har møtt stor motstand fra sivilsamfunnsorganisasjoner og menneskerettighetsforkjempere over hele verden. Til og med FN-eksperter har advart om at disse private tribunalene er en trussel mot menneskerettighetene. Dette bryr imidlertid ikke den blåblå regjeringen seg om. Til tross for protester, underskriftskampanjer og en mengde kritiske høringssvar, vil regjeringen likevel ha med ISDS i norske bilaterale investeringsavtaler. For dem er big business og kommersielle verdier viktigere enn mennesker, miljø og demokrati.

Mar 19, 2016

TiSA-avtalen og dei små og mellomstore bedriftene.

Foto Johanna Engen




















Dette er en gjesteblogg skrevet av Odd Tarberg. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten. Innlegget ble først publisert i gratisavisa Nytt i Uka.    


I avisa Nytt i Uka den 2. mars kan vi lese at tre av fire bedrifter i Ålesund kommune
har fire tilsette eller færre. Informasjonen er basert på ei oversikt over storleiken på
norske bedrifter som Statistisk Sentralbyrå, SSB, nettopp har publisert.
Kjedeleg stoff? Det kan sjå slik ut, men faktisk er dette kriminelt viktig, når vi ser det
i samanheng med den politikken som regjeringa fører når det gjeld dei aktuelle
handelsavtalane av typen TiSA. Du kan vere ein av dei som mister jobben om nokre
få år pga effekten av TiSA-avtalen, ein avtale om alle slags tenester (transport,
byggebransje, helse, osv) som Norge forhandlar om med femti andre land, dvs eit
område som altså er langt større enn det dobbelte av EØS.


Korleis? Fordi TiSA-avtalen legg opp til sterkt å favorisere konkurransekraftige
utanlandske bedrifter - norske i utlandet, og utanlandske i Norge. Dette vil gi ei
kraftig skjerping av konkurransen frå utlandet for dei bedriftene som hittil har operert
på sin eigen nasjonale heimemarknad, og som hittil har hatt nok å stri med frå til dels
ufin konkurranse frå EØS-land (jfr sosial dumping i bygge- og transportnæringa for
eks).

Det ferske oppslaget i Nytt i Uka, er i tråd med ein annan rapport som Statistisk
Sentralbyrå kom med i 2013 (SSB Rapporter 58/2013), som viser at omlag 8 av 10
arbeidsplassar i Norge er å finne i ikkje-konkurranseutsette bedrifter (tal frå 2012).
Mange har derfor grunn til å vere urolege over at både regjeringa og NHO, i sine
handelspolitiske posisjonar, så sanselaust einsidig bryr seg om bedrifter som opererer
på utanlandsmarknaden, og som altså sysselset eit klart mindretal av norske
arbeidstakarar .

I Europa er det eit veksande rabalder rundt effekten av handelsavtalar av typen TTIP
og TiSA. I Tyskland hadde pr nov 2015 rundt 1700 små og mellomstore bedrifter
signert ein protest mot TTIP-avtalen som EU og USA forhandlar om. Ein kritikk som
også omfattar TiSA: "Bedriftene går først og fremst ut mot TTIP, men skriv også at
„Vår kritikk omfattar også liknande avtalar, for eksempel CETA, handels- og
investeringsavtalen med Kanada, og TISA, ein avtale om liberalisering av tenester”.
(Meir stoff om små og mellomstore bedrifter sin motstand mot TTIP i Tyskland og
Austerrike her: http://www.kmu-gegen-ttip.de/ )

Dei som måtte vere aldri så lite opptekne av den kategorien bedrifter som faktisk
sysselset eit klart fleirtal av norske arbeidstakarar, vil også kunne få tankevekkande
informasjon i ein publikasjon som Veblen Institute for Economic Reforms i Paris kom
ut med nyleg om effekten av TTIP på lokale økonomiar og små og mellomstore
bedrifter. ( “The potential effects of the United States / Europe free trade agreement
(ttip) on local economies and SMEs”). Denne rapporten etterlyser ikkje minst
grundige konsekvensanalyser av slike handelsavtalar, noko vi heller ikkje har sett
snurten av når det gjeld den avtalen som Norge faktisk forhandlar om, nemleg TiSA.
Det kan sjå ut som om Norge skal fortsette å forhandle “i blinde” om denne avtalen.


Det som lenge har forundra meg spesielt, er at så mange små og mellomstore bedrifter
i Norge, mange av dei medlemer i NHO, tillet denne organisasjonen å ivre så snevert
og einsidig for TiSA-avtalen, når denne avtalen så avgjort er i strid med desse
bedriftene sine interesser. Ein handelsavtale som er spesiallaga for at Statoil og
liknande selskap skal få endå friare spelerom til å boltre seg i utlandet, er slett ikkje
ein avtale som tar omsyn til dei legitime defensive interessene som små og
melomstore bedrifter har, verken i Norge eller i andre land som også har behov for
trygge og stabile arbeidsplassar. For å illustrere kor illojale og ”nasjonslause” slike
selskap har blitt, er det no meldt at Statoil vil flytte 1700 arbeidsplassar frå Norge til
eit lavkostland og dermed forsterke krisa i oljenæringa! Trusselen frå TiSA-avtalen
kan neppe gjerast tydelegare.

Berre så det er sagt.

Odd Tarberg,
otarberg@mimer.no
Ålesund