Faren er ikke over!

Folkeaksjonen mot TISA deltar i årets 1. mai tog i Oslo med parolen: FORSVAR FOLKESTYRET - NEI TIL TISA. Vi har også med håndplakater til de som vil ha. Du finner oss på Youngstorget kl.12.00 i pulje 12. Les mer om 1. mai i Oslo her. 

TISA-forhandlingene har vært lagt på is i 2017, men avtalen er ikke død! 

"Som mange veit er den norske regjeringa ivrig tilhengar av den kontroversielle frihandelsavtalen for tenester TiSA. Ein avtale som sterkt vil redusere nasjonalt politisk handlingsrom gjennom å opne opp landegrensene for dei sterkaste internasjonale aktørane på denne marknaden. Skriver Odd Tarberg.

Særleg etter at president Trump spreidde kaos også i forhandlingane både om TiSA og om andre handelsavtalar, kan det vere at enkelte trur at faren er over når det gjeld den avtalen.

Men vi kan vere sikre på ein ting: Faren for at TiSA (Trade in Services Agreement), eller liknande avtalar, blir vedtekne, vil aldri gå over. Dertil er interessekonflikten, mellom dei som vil tene på TiSA og dei som vil tape på slike avtalar, for kronisk. Kampen mot dei udemokratiske kreftene som vil ha slike avtalar, kan aldri vinnast ein gong for alle. Men vi kan derfor heller ikkje tillate oss å gi opp ein slik kamp. (...)"

Hva er TISA?

TISA omtales gjerne som en handelsavtale, men er i virkeligheten en avtale for å beskytte flernasjonale selskapers økonomiske interesser. Avtalen forhandles i hemmelighet mellom 50 land, deriblant USA, EU-landene og Norge. Formålet med avtalen er å gjøre tjenester til en global handelsvare og liberalisere handelen med tjenester. Det skal skje gjennom å åpne markeder for flernasjonale selskaper som driver med handel innen tjenestesektoren og fjerne politiske og sosiale begrensninger mot slik handel. «Tjenester» er en svært vid betegnelse som inkluderer alt som ikke er håndfaste varer. Det som omfattes er blant annet helsetjenester, utdanning, kollektivtransport, elektrisitet, vannforsyning, renovasjon, finans og forsikring, kultur og medier. Avtalen vil med andre ord omfatte mye mer enn det vi vanligvis anser som handel og vil gripe dypt inn i politikk og samfunnsliv.

TISA-forhandlingene foregår bak lukkede dører og verken befolkningen, organisasjonene eller Stortinget har innsyn i hva det forhandles om. Det meste vi vet om avtalen, er informasjon vi har fått fra lekkasjer, særlig fra Wikileaks. De store tjenestekonsernene og deres interesseorganisasjoner er imidlertid dypt involvert i prosessen. Langt på vei er forhandlingene en respons på den massive lobbyvirksomheten som drives av grupper som European Services Forum (ESF) og US Coalition of Services Industries (CSI). Disse mektige organisasjonene har utelukkende tanke for selskapenes profittmuligheter.

TISA vil presse fram kommersialisering, konkurranseutsetting og privatisering av offentlige tjenester. Avtalen vil innskrenke det politiske handlingsrommet og retten til å regulere områder som arbeidstakerrettigheter, forbrukerbeskyttelse, helse, miljø og sikkerhet. På mange viktige samfunnsområder vil beslutningene bli overført fra folkevalgte, lokale og nasjonale myndigheter til administrasjonen og styremøtene i de store selskapene. Eventuelle tvister skal ikke avgjøres i det vanlige rettssystemet, men i lukkede, internasjonale tribunaler.

TISA vil være bindende på både nasjonalt, regionalt og lokalt plan. Avtalen utgjør en trussel mot lokaldemokratiet fordi den vil frata kommunene og fylkeskommunene retten til å velge hvordan tjenester til befolkninga skal organiseres. Vann- og energiforsyning, renovasjon og avløp, redningstjeneste, helse- og sosialtjenester, offentlig transport, boligbygging, byutvikling og utdanning er eksempler på tjenester som i dag er offentlige.

TISAs regelverk inneholder to klausuler, de såkalte frys- og skralleklausulene, som i praksis vil gjøre det umulig å reversere liberalisering og deregulering etter at den er gjennomført. Når en tjeneste først er deregulert, vil det være slik så lenge avtalen eksisterer. En regjering eller et kommunestyre kan ikke på et senere tidspunkt vedta å regulere denne tjenesten igjen. Med TISA vil det bare være mulig å gå i én politisk retning: i retning av mer og mer kommersialisering, ikke mindre. Avtalen vil på denne måten låse samfunnsutviklingen fast i ett bestemt spor og framtidige generasjoner vil miste den demokratiske friheten til å velge en annen politikk. 

TISA-forhandlingene foregår utenfor Verdens handelsorganisasjon (WTO), men tanken er at avtalen skal gjøres til en del av WTO-regelverket etter at den er ferdigforhandlet. Det store flertallet av landene i WTO har ikke deltatt i forhandlingene, men skal likevel tvinges til å godta avtalen.

Målet er at TISA skal omfatte alle tjenestesektorer. Det eneste unntaket er tjenester der det er offentlig monopol og det omfatter kun noen svært få tjenester som politi, forsvar og
brannvesen. Forhandlingspartene kan i tillegg unnta sensitive tjenestesektorer fra TISAs
regelverk. Norge har for eksempel unntatt grunnskole og videregående skole, samt enkelte helsetjenester (såkalte sykehustjenester). Disse unntakene er vel å merke bare midlertidige.

TISA er utformet som en levende eller dynamisk avtale. Det innebærer at forhandlingene vil fortsette også etter at en avtale er inngått. Forhandlerne vil ha mandat til å utvide og  videreutvikle avtalen, gjennom blant annet å inkludere nye sektorer og regelverk. Om det bare er én ting du skal huske om TISA, så er det nettopp dette: TISA er en dynamisk avtale uten retrettmuligheter. Det lover ikke godt for demokratiet og det er grunnen til at mange omtaler TISA som en grunnleggende udemokratisk avtale. 

Norges deltakelse i TISA-forhandlingene kom i stand uten debatt på Stortinget. Når avtalen er ferdigforhandlet, vil den bli lagt fram for Stortinget til godkjenning. Da får Stortinget bare anledning til å stemme ja eller nei til avtalen. Om vi kommer så langt, er det for sent å endre innholdet.

Den omstridte investor-stat-domstolen (ISDS) strider mot EUs lovgivning

Pressemelding Attac Norge
Petter Slaatrem Titland
Tlf: 950 38 128

Domstolen i EU (European Court of Justice, ECJ) slo i dag fast at den omstridte investor-stat-domstolen strider mot EUs lovgivning.

- Debatten om hvorvidt selskaper skal ha en egen domstol for å saksøke stater har pågått i noen år. I Sentral-Europa har den fått hundretusener ut på gatene. Nå kan vi ha vunnet den kampen, sier Petter Slaatrem Titland, leder i Attac Norge.

Den såkalte «Investor State Dispute Settlement (ISDS)» er en privat domstol som skal løse konflikter når de oppstår mellom et selskap og landet der selskapet investerer. Slike private domstoler er regulert gjennom handels- og investeringsavtaler mellom land.

Dommen fra ECJ kommer etter en konflikt mellom det nederlandske forsikringsselskapet Achmea og Slovakia. En investeringsavtale mellom Nederland og Slovakia inneholdt en slik investordomstol.

Achmea saksøkte Slovakia etter at landet innførte helsereformer som gjorde det vanskeligere for det nederlandske selskapet å selge forsikringer i Slovakia.

Achmea vant saken i investor-stat-domstolen, og Slovakia ble dømt til å betale 25 millioner euro i erstatning. Slovakia nektet derimot å betale. Derfor tok Achmea saken til tysk rett, slik at dommen kunne håndheves. Tysk høyesterett ba Domstolen i EU om å avgjøre om domstolen i investeringsavtalen mellom Slovakia og Nederland var i tråd med EU-traktatene.

I dag har ECJ slått fast at investor-stat-domstolen bryter med EUs traktater.

- Sivilsamfunnet har pekt på urettferdigheten ved at et selskap kan saksøke stater for lover de innfører på demokratisk vis. Nå har vi endelig fått støtte fra EU-domstolen. Vi forventer nå at dette får konsekvenser også for Norges handelspoltikk, sier Titland.

Avgjørelsen setter 200 investeringsavtaler i EU som inneholder en slik domstol i tvil. Mange kontroversielle handels- og investeringsavtaler kan bli stoppet på grunn av dommen fra ECJ. En av dem er CETA-avtalen mellom EU og Canada, som enda ikke er ratifisert i alle EU-landene.

De siste årene har debatten om de private domstolene dratt seg til. I 2015 forsøkt regjeringen å innføre slike domstoler i Norge. Da reagerte både opposisjonen og støttepartiene på Stortinget. For øyeblikket forhandler Norge en handelsavtale med Kina som kan komme til å inneholde en slik investor-stat-domstol.

Attac Østerrike skriver i en pressemelding at de krever at EU-landene stemmer nei til CETA-avtalen, og at EU-kommisjonen trekker seg fra forhandlinger med Japan og Mexico.

Les EU-dommen her:
https://curia.europa.eu/jcms/upload/docs/application/pdf/2018-03/cp180026en.pdf

Hva er ISDS?

Les her: http://attac.no/2016/03/18/investordomstolen-kommer/

Presseoppslag fra Aftenposten om debattene om ISDS-domstoler i Norge:
https://www.aftenposten.no/okonomi/i/pxGR/KrF-Vi-er-skeptiske-til-a-outsource-politisk-makt
https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/8zQd/Regjeringen-vil-innfore-kontroversielle-investoravtaler
https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/6eXQ/Ap-politiker--Norge-gir-fra-seg-kontroll-til-andre
https://www.aftenposten.no/norge/i/5kGK/Flertall-vil-bremse-muligheten-til-a-saksoke-Norge

Klassekampen:
http://www.klassekampen.no/article/20150811/ARTICLE/150819975

Innlegg om handelsavtale med Kina (2017)
https://www.nrk.no/ytring/demokratikonflikten-er-ikke-over-1.13576555

TiSA? Ein usynleg elefant i stemmelokalet

Dette er et innlegg av Odd Tarberg. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten.

Det fundamentale spørsmålet om å seie ja eller nei til TiSA-avtalen, ser ikkje ut til å bli det sentrale tema i valkampen som det burde vere.

For svært mange veljarar vil ein stor, men usynleg «elefant» vere umerkeleg til stades i stemmelokalet den 11. september. «Elefanten i romet» vil vere den konsekvenstunge, men lite omtala TiSA-avtalen. Ein farleg, ny-liberalistisk handelsavtale, som Norge og 50 andre land har forhandla om i 4 år.

Spørsmålet er fundamentalt fordi ein slik avtale sterkt og negativt vil påvirke rammevilkåra for stordelen av norsk næringsliv, og ikkje minst redusere styresmaktene sitt politiske handlingsrom til å føre ein sjølvstendig økonomisk politikk. Eksempelvis vil lovnader i valkampen om å arbeide for trygge arbeidsplassar, bli heller «luftige» dersom TiSA-avtalen blir ein realitet.

At denne avtalen ikkje er tydeleg framme i valkampen, er ekstra merkeleg fordi det faktisk i partiprogramma går klart fram at ei gruppe parti vil akseptere ytterlegare redusert politisk handlingrom, og seie ja til denne avtalen, medan andre parti seier eit klart nei til TiSA.

Ja til TiSA-gjengen er ikkje uventa den liberalismeivrige Høgre/FrP-regjeringa med støttepartia Krf og Venstre. Det typiske for TiSA-tilhengarane er at dei konsentrerer all sin argumentasjon rundt interessene til eksportnæringane. Eksempelvis kan vi lese i Høgre sitt program at Norge har «en klar interesse av en avtale som vil sikre forutsigbare spilleregler og åpnere markeder for vår tjenesteeksport, basert på likebehandling». At denne «likebehandlinga» vil føre til ein forverra konkurranse FRÅ utanlandske bedrifter for fleirtalet av norske bedrifter - som faktisk ikkje er eksportbedrifter - det er TiSA-tilhengarane flinke til ikkje å snakke om.

Skuffande nok må også Ap reknast som eit Ja til TiSA-parti, fordi leiinga der stadig held fast ved den feilaktige og udokumenterte påstanden om at TiSA vil vere bra for sysselsettinga. Ein sysselsettingseffekt som i beste fall kanskje vil gjelde for enkelte eksportbedrifter, men altså ikkje for fleirtalet av norske bedrifter.

Dei av veljarane som har sett seg inn i effekten av TiSA, vil vite at avtalen vil vere meir ein trussel mot, enn til hjelp for storparten av norsk næringsliv. Dei vil derfor vite å stemme på eit av dei andre partia, SV, Sp, Raudt eller MDG, som alle argumenterer mot TiSA i sine partiprogram. Ettersom det i denne samanheng er svært viktig å få Høgre og FrP ut av regjeringskontora, vil det for Nei til TiSA-veljarar vere mest aktuelt å stemme på eit av dei tre partia SV, Sp eller Raudt.

I SV sitt program står det for eksempel dette om TiSA-avtalen: «Flere inngåtte frihandelsavtaler og pågående forhandlinger inneholder en uakseptabel flytting av makt fra stater til flernasjonale selskaper...SV vil gå mot TiSA-avtalen, som legger press på offentlige tjenester både i Norge og andre land, og som hindrer demokratisk selvbestemmelse».

Så lenge valkampen ikkje har med eit så fundamentalt spørsmål som ja eller nei til denne svære handelsavtalen, som vil bety ei kraftig redusering av det politiske handlingsromet, då vil Ja til TiSA-partia kunne halde fram med å presentere sine «gode hensikter», men etter valet igjen skulde på manglande politisk handlingsrom - som dei sjølve har sørga for - når lovnadane ikkje kan innfriast. Alt no har vi sett eksempel på at politikarar avviser ulike forslag om krisehjelp for norske bedrifter fordi «det vil vere i strid med inngåtte avtalar».

Det er alvorleg når slike politikarar vil inngå nye avtalar som ytterlegare vil innskrenke det politiske handlingsromet, og det er derfor særdeles alvorleg dersom spørsmålet om vi skal akseptere eller seie Nei til TiSA-avtalen ikkje blir eit viktig tema i stortingsvalkampen.

TISA-avtalen og LO-kongressen 2017

Over 1800 forslag fra medlemsforbundene og fylkene skal opp til behandling på LO-kongressen. Her finner du forslagene med LO-sekretariatets innstilling. To forslag tar for seg TISA og TTIP. Disse finner du under dagsorden 7: Den faglige og politiske situasjonen.

Forslagsnummer: 7020 Forslagsstiller:
EL og IT Forbundet (EL og IT) 

Stopp TISA forhandlingene nå 

Norge deltar i forhandlinger om en ny internasjonal handelsavtale om service- og tjenesteytende sektor. Forhandlingene gjennomføres i hemmelighet og det er kun via Wikileaks at befolkningen i Norge har fått innsyn i hva denne avtalen vil inneholde. Målsettingen med TISA-avtalen ser ut til å være å skape forutsigbare vilkår for investorer i service- og tjenesteytende sektor, i tillegg til å skape vekst i privat næringsliv ved ytterligere privatisering av offentlig sektor. 

Måten dette skal oppnås på er ved å sterkt begrense de folkevalgtes handlefrihet. Dagens reguleringer og restriksjoner av service- og tjenesteytende sektors settes som det nye maksimalnivået for regulering av disse sektorene. Det vil kun være mulig for de folkevalgte å fjerne reguleringer, ikke regulere strengere i fremtiden. Dersom de folkevalgte velger å fjerne reguleringer vil nivået for maksimal regulering flyttes i takt med dereguleringen. En ny sammensetting av folkevalgte har derfor ikke lenger frihet til å gjøre om på tidligere vedtatt politikk. 

TISA-avtalen vil også regulere offentlig sektor i form av hva som kan være del av offentlig sektor. Avtalen tar som utgangspunkt at i alle deler av service- og tjenesteytende sektor hvor det i dag finnes private aktører, så skal denne delen i sin helhet være del av privat næringsliv. Ved inngåelse av TISA-avtalen får hvert land mulighet til å liste opp hvilke tjenester som skal unntas fra avtalens innhold. Det innebærer at de tjenestene som ikke blir listet opp, i sin helhet vil være privatisert og ikke kan tas tilbake i offentlig sektor. Dersom det oppstår nye næringer i fremtiden, så skal disse tilfalle privat sektor. 

Stortingsmeldingen «Globalisering og handel» ble vedtatt den 19. januar 2016. Med den vedtok Stortinget begrunnelsen for å fullføre TISA-avtalen. Kun norske eksportbehov og norsk næringsliv i utlandet som er nevnt som viktig for Norge og TISA i stortingsmeldingen.

TISA avtalen vil i realiteten innebære at det innføres en mer diktatorisk retning på styringen av økonomien. Demokratiet vil kun ha muligheten til å bestemme om samfunnet skal bli mer liberalt, aldri mindre. En slik handelsavtale kan vi ikke akseptere. LO kongressen krever regjeringen nå stopper forhandlingene og gjennomfører en konsekvensanalyse som må danne grunnlaget for en bred demokratisk behandling før vidtrekkende avtaler kan signeres.

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Forslagsnummer: 7048

Forslagsstiller: Telemark

Stopp TISA og TTIP 

Frihandelsavtalen for tjenester, TISA (Trade in Services Agreement), og frihandelsavtalen mellom EU og USA, TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership) forhandles frem med stor grad av hemmelighold, med Norge som aktiv pådriver. Avtalene kan presse fram konkurranseutsetting og privatisering av offentlige tjenester på alle felt, hindre regulering av finanssektoren, undergrave personvernlovgivning på nett og føre til at store selskaper saksøker stater. 

LO må gjøre alt vi kan for å stoppe TISA og TTIP. Vi oppfordrer alle parter til å få norske myndigheter til å avvise avtaler som vil svekke det offentlige tjenestetilbudet, arbeidstakernes rettigheter og vår mulighet til å styrke befolkningens rettigheter.

Stopp den udemokratiske TISA-avtalen nå!

Foto: Kristin Brenna

Over 400 000 har til nå besøkt bloggen til Folkeaksjonen mot TISA. Tusen takk til alle som leser og deler. Og en ekstra tusen takk til alle som bidrar med gjesteinnlegg! Dere bidrar til å spre informasjon om denne udemokratiske avtalen! Her er de 7 mest leste sakene på bloggen til nå:

Politikernes forakt for folket

Dette innlegget av Christian Torseth er det mest leste på bloggen til nå. Over 18 000 fikk det med seg i løpet av uka som gikk. Torseth er mangeårig samfunnsdebattant. Innlegget ble først publisert på Radikal portal.

Regjeringa trosser demokratiet ved privatisering, snikinnmelding i EU og TISA. Det er deres forakt for folket som skaper politikerforakt.

Det snakkes ofte om politikerforakt, i betydning folks forakt for politikere. Begrepet kan imidlertid for tiden vel så presist benyttes om om det motsatte: politikernes forakt for folket. Forakt innebærer en mangel på respekt, en følelse av overlegenhet, og inkluderer ofte å se ned på den man forakter. (...)

Mer spesifikt kan vi se på regjeringen Solberg, som har vist en imponerende evne til brutal maktpolitikk som vi knapt har sett maken til i nyere tid. Deres planer skal gjennomføres, helt uavhengig av sedvane, forskning, folkevilje eller ren skjær folkeskikk. Man kan bli litt imponert, på samme måte som blir av hardbarkede kriminelle på film: man står ikke inne for det de gjør, men man fascineres av deres selvtilfredse nådeløshet.

I Høyres verden er det nemlig ingenting som ikke kan bli bedre av privatisering. Derfor ønsker de store kommuner, slik at det blir størst mulig enheter som kan konkurranseutsettes. Ingen gidder å konkurrere om fire gamle kjerringer med rullator, men stuer man sammen fire hundre av dem i et gammelt skolebygg, da snakker vi kroner.

Storkommuner med store enheter er perfekt som forberedelse til forhandlingene om TISA-avtalen straks er ferdig. Da handler det bare om å få regjeringsmakt én eneste gang til, så avtalen kan signeres, og så er hele offentlig sektor permanent privatisert, og umulig å ta tilbake i offentlig kontroll. TISA-avtalen forbyr nemlig rekommunalisering, eller andre varianter som reduserer det konkurranseutsatte markedets andel av totalen.

Én gang privatisert – alltid privatisert. Til tross for at privatisering i et flertall av tilfellene er både dyrere og dårligere, og i alle fall ikke er noe man kan klage effektivt på. Man kan ikke stemme ut eierne av Oransje Helse. Et sted må dette demokratitullet ta slutt.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------


Ulvedebatten raser mens det jobbes i kulissene med å ferdigstille TISA

Ulvedebatten setter "fyr" på Norge. Over 30 000 leste dette innlegget på knappe fire dager. 

Samtidig som det jobbes i kulissene med å ferdigstille den antidemokratiske TISA-avtalen raser ulvedebatten her hjemme. Selve forhandlingene er utsatt til etter at Trump innsettes som president, men det er stor sannsynlighet for at han vil gå for TISA.

Attac Norge skriver: "TISA-forhandlingene er utsatt til januar. Mens forhandlerne legger en plan for hva de må bli enige om, erklærer Donald Trump sitt nære vennskap med TISA-industrien.

«Dette er virkelig en fantastisk gruppe mennesker».

Slik åpnet Donald Trump møtet med USAs ledende teknologiselskaper i Trump Tower forrige uke. Her var sjefene for Amazon, Apple, Facebook, Alphabet (Google) og Microsoft, melder NY Times.

«Jeg er her for å hjelpe dere», sa USAs neste president.

Presidenten for næringslivsorganisasjonen Coalition of Services Industries (CSI) slo fast til Inside US Trade at de «jobber med den nye Trump-administrasjonen for å diskutere viktigheten av tjenesteindustrien og å fremme amerikansk konkurransedyktighet»."

Det er fare for at Tisa-avtalen blir ferdig forhandla og klar for ratifisering i de aktuelle nasjonalforsamlingene tidlig i 2017. Det er også fare for at til og med Arbeiderpartiet kan komme til å stemme for ei slik ratifisering i Stortinget.


------------------------------------------------------------------------------------------------------------


Kunsten å selge et land



Dette er et innlegg av Christian Torseth. Han er mangeårig samfunnsdebattant. Innlegget ble først publisert på Radikal Portal.

Stykkevis og delt. Litt etter litt. I stillhet. På tvers av folkeviljen. Ved å si at ingen alternativer finnes.

Hvordan selger man et land? I total stillhet. Man sørger for at forhandlinger om avtaler som TISA er strengt hemmelige, man informerer ikke engang Stortinget.

Man legger ut til behandling avgivelse av suverenitet på finanssektoren bare uker før vedtaket skal fattes. Opinionen reagerer med en viss treghet, det tar ofte måneder før folkets vilje kommer til uttrykk. Klarer man å vedta ting raskt, kan man i ettertid ikke anklages for å ha ignorert folkets røst.

Hvordan selger man et land? Ved å utsette diskusjonen til det ikke er mer å diskutere. Ved å kaste blår i øynene på velgerne. Ved å trekke oppmerksomheten bort fra det som foregår. Ved å følge sin personlige overbevisning på tvers av folkets uttrykkelige vilje. Over sytti prosent av oss er mot EU, men Norge blir mer og mer integrert i unionen.

Snart vil AP- og Høyre-politikere riste sorgtungt på hodet, og innrømme at det «eneste fornuftige valget» er å melde seg inn. Et lite land som Norge kan ikke stå alene, derfor må det selges i lønndom. Vannet nærmer seg kokepunktet, og frosken er fortsatt i kjelen.


------------------------------------------------------------------------------------------------------------


La oss vise våre folkevalgte at demokratiet ikke er til salgs!



Folkeaksjonen mot TISA krever at Norge trekker seg fra TISA-forhandlingene og at alle forhandlingsdokumenter offentliggjøres umiddelbart. Videre krever vi at Norge ikke skal slutte seg til liknende avtaler, som TTIP og CETA, og at investor-stat tvisteløsning (ISDS) ikke skal innlemmes i Norges bilaterale investeringsavtaler.

TISA-forhandlingene foregår bak lukkede dører og verken befolkningen, organisasjonene eller Stortinget har innsyn i hva det forhandles om. Det meste vi vet om avtalen, er informasjon vi har fått fra lekkasjer, særlig fra Wikileaks. De store tjenestekonsernene og deres interesseorganisasjoner er imidlertid dypt involvert i prosessen. Langt på vei er forhandlingene en respons på den massive lobbyvirksomheten som drives av grupper som European Services Forum (ESF) og US Coalition of Services Industries (CSI). Disse mektige organisasjonene har utelukkende tanke for selskapenes profittmuligheter.

TISA er utformet som en levende eller dynamisk avtale. Det innebærer at forhandlingene vil fortsette også etter at en avtale er inngått. Forhandlerne vil ha mandat til å utvide og
videreutvikle avtalen, gjennom blant annet å inkludere nye sektorer og regelverk.

Om det bare er én ting du skal huske om TISA, så er det nettopp dette: TISA er en dynamisk avtale uten retrettmuligheter. Det lover ikke godt for demokratiet og det er grunnen til at mange omtaler TISA som en grunnleggende udemokratisk avtale.


------------------------------------------------------------------------------------------------------------


TiSAs forhold til Grunnloven og demokratiske verdier

Dette er et innlegg av Espen Busman. Han er utdannet jurist ved UiO, med særlig vekt på menneskerettigheter.

I Grunnloven (1) hører de verdier vi anser for å være fundamentale og som vi ønsker å gi rettsstatens høyeste beskyttelse. Dette gjelder for eksempel demokratiet som styreform, menneskerettigheter og hensynet til miljøet. Grunnloven rager høyest i vårt hierarkisk ordnede rettssystem, ettersom andre lover utleder sin legitimitet fra den. I praksis betyr dette enkelt sagt at intet kan stride mot Grunnloven.

TiSA-avtalen opererer imidlertid med noen spesielle avtalemekanismer. For det første er det slik at man ikke forhandler om hva som skal med i avtalen, men om hva som skal unntas.

Det må vitterlig innebære at det som ikke er unntatt når avtalen har blitt bindende heller ikke kan unntas senere. Dette gjelder dermed også eventuelle tjenester som ikke eksisterer i dag. Hvem vet hvilke tjenester vi kommer til å ha i fremtiden og hvordan vi ønsker å råde over disse?

Dersom avtalen blir godtatt har den nåværende sammensetning av Regjering og Storting i realiteten fattet en beslutning som er irreversibel utover den periode de er valgt for, hvilket i seg selv er et ikke ubetydelig demokratisk problem, og utelukker samtidig et politisk syn fra å ha praktisk betydning i fremtiden.


------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Regjeringa fortsetter å forhandle TISA-avtalen bak lukkede dører



Dette er en artikkel av Rolv Rynning Hanssen. Rynning Hanssen er internasjonal rådgiver i Fagforbundet. Han jobber særlig med handelsavtaler, og har tidligere jobbet i Public Service International (world-psi.org) som er en av drivkteftene mot de nye handelsavtalene. Artikkelen ble først publisert i Tidsskriftet Rødt

Regjeringa fortsetter å forhandle TISA-avtalen bak lukkede dører. Men de er ganske klar på hva de ønsker: – Binde markedsadgang på et betydelig høyere nivå enn GATS, sa statssekretær Tone Skogen i et møte med organisasjonene.

Den tidligere Handelsrepresentanten for Obama, Ron Kirk, sa til NY Times 2.6.2013 om hvorfor han var mot å gjøre tekstene offentlig kjent:

-Ved å gjøre dette, så vil vi reise en så sterk opposisjon at det vil gjøre det umulig å under- tegne avtalen.

Erklær kommunen din TISA-fri
Nå må motstanden bringes ut i hele landet. Et initiativ som er tatt, er å fremme forslag i alle kommunestyrer og erklære kommunen TISA-fri om ikke det skjer endringer. Slike vedtak har ingen lovlig betydning, dessverre kan ikke kommunen selv fri seg fra en slik avtale, men det skaper debatt og det kan synliggjøre motstanden og gjøre det verre for regjeringa å overkjøre folk slik de prøver på. Men det haster, det er ikke lang tid før vi kan øyne et sluttoppgjør.

Som i resten av frihandelsavtalene ser vi hvordan sikring av investorenes profitt trumfer folkehelse, arbeiderrettigheter, klimamål og andre viktige områder. TISA og resten av de nye handelsavtalene har ett formål: å deregulere for å sikre profitt og å fjerne alle hindringer og reguleringer som sikrer folks liv og rettigheter.


------------------------------------------------------------------------------------------------------------


TiSA-avtalen og problemet Jonas Gahr Støre



Dette er et innlegg av Odd Tarberg. Innlegget ble først publisert av Attac. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet.

Det at Støre nektar å vere med på ein open debatt om alle sider ved denne avtalen, også dei negative, er hovedgrunnen til at regjeringa og Børge Brende har fått lov til å avfeie alle initiativ til TiSA-debatt som Sp og SV har prøvd å få til i Stortinget.

Norge har i over tre år forhandla om TiSA-avtalen, ein udemokratisk og arbeiderfiendtleg avtale for alle slags tenester, uten at verken Storting eller den offentlege opinionen har fått skikkeleg informasjon om konsekvensane av ein slik avtale. Den informasjonen som har kome frå regjeringshald, har vore bagatelliserande, ubalansert, og grensande til rein feilinformasjon.

Det er ikkje overraskande at den blå-blå regjeringa og ei entusiastisk NHO-leiing går inn for denne avtalen. Eit NHO som forresten suverent overser det fleirtalet av medlemsbedriftene sine som TiSA vil true. Desse kreftene har langt på veg lukkast i å legge lokk på alle tilløp til debatt om dei urovekkande lekkasjane frå forhandlingane som særleg Wikileaks har skaffa fram dei siste par åra.

Når det likevel er grunn til å framheve Jonas Gahr Støre som eit problem for oss som vil ha denne avtalen skikkeleg debattert i det politiske og offentlege rom, så er det fordi Arbeiderpartiet og særleg partileiar Støre, er like redde som regjeringa for å gå inn i ein diskusjon om dei opplagte negative konsekvensane av TiSA. (...)

Med andre ord: Dette vil han ikkje at andre lenger ut i partiorganisasjonen (eller fagrørsla for den del) skal blande seg bort i! Med tanke på at det er dei siste par åra det har kome særleg mykje urovekkande informasjon frå forhandlingane, som viser at det ligg ein skremande liberalistisk og udemokratisk ideologi bak denne avtalen, då er det å klamre seg til ein fastlåst «utarbeidd politikk» på dette området heilt frå starten av, berre heilt uforståeleg.

Jonas Gahr Støre kunne, i staden for å blokkere debatten om TiSA, brukt dette til å utfordre regjeringa, og gjort TiSA-motstand til ei svært god valkampsak.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------

TiSA burde vere det viktigaste temaet på landsmøtet i Arbeiderpartiet.

Dette er et innlegg av Odd Tarberg. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten.

TiSA-avtalen vil vere sterkt negativ for sysselsettinga og arbeidslivet generelt, og likevel held Ap fram med å feilinformere om avtalen med å påstå det motsette. AP-landsmåtet bør rydde opp!

Arbeiderpartiet har denne veka eit viktig landsmøte. Viktig fordi vi står rett framfor ein stortingsvalkamp, og fordi dette kan vere siste sjansen partiet har til å snu i det dramatisk viktige spørsmålet om TiSA-avtalen.

Ting tyder på at partileiinga vil gjere sitt beste for dysse ned den usemja som faktisk også i partiet eksisterer rundt TiSA-avtalen som Norge no har forhandla om utanfor WTO i snart fire år. Denne handelsavtalen for tenester går ut på å fjerne flest mogleg av hindringane som utanlandske selskap møter når dei vil inn og «erobre» fristande godbitar i dei ulike nasjonale marknadane. Det er tydeleg, og oppløftande, at AUF har lest seg opp på denne avtalen og innser at TiSA kan får stygge konsekvensar også for norsk arbeidsliv. AUF skriv ma på sine heimesider at organisasjonen vil «At Norge stanser forhandlingene om TISA-avtalen inntil de eventuelt flyttes tilbake til WTO».

Dette står i sterk kontrast til det Ap-leiinga forfektar når dei i sin omtale av TiSA feilaktig påstår at avtalen vil vere positiv for sysselsettinga: «TISA-avtalens har stor betydning for norsk verdiskaping og sysselsetting.» Dette er altså rein feilinformering, ettersom det blir underslått at dette berre gjeld ein forventa positiv effekt for eksportnæringane. For dei bedriftene som ikkje opererer på eksportmarknadane, vil TiSA-avtalen derimot utgjere ein alvorleg trussel gjennom den auka konkurransen frå utlandet som avtalen uttrykkeleg legg opp til. Alvoret i dette blir tydeleg når vi får vite (av SSB) at 8 av 10 arbeidsplassar i Norge er å finne i ikkje-konkurranseutsette næringar!

Det er tydeleg at Ap-leiinga så langt har lytta meir til NHO og norsk storkapital, enn til AUF og store deler av fagbevegelsen når partiet baserer sitt positive syn på TiSA på det som tener dei store eksportbedriftene: «Det internasjonale tjenestemarkedet er stort, og vi har offensive interesser knyttet til at norske tjenesteprodusenter får økt tilgang til det globale tjenestemarkedet». Dette er pinleg likt den smalspora synsvinkelen Børge Brende også brukar når han reklamerer for TiSA.

Det at NHO ikkje evner å løfte blikket og sjå at TiSA har konsekvensar for andre enn eksportnæringane, seier ganske mykje om den organisasjonen. Men at Arbeiderpartiet risikerer å selje restane av den sosialdemokratiske sjela si ved å akseptere ein så ny-liberalistisk handelsavtale som TiSA, er berre regelrett sjokkerande.

Dersom Ap endar opp med å akseptere ein TiSA-avtalen, vil partiet med det latterleggjere sitt valkamputspel om at partiet denne gongen vil lage «tidenes valgkamp for fagorganiserte».

TiSA vil nemleg i alvorleg grad innsnevre det politiske handlingsromet Ap-leiinga hevdar framleis er stort nok (under EØS) til å drive ein forsvarleg næringslivspolitikk. Det å love å bruke offensivt eit politisk handlingsrom til å styrke arbeidstakarsida, blir heilt meiningslaust dersom partiet evt er villig til å forhandle dette handlingsromet heilt bort gjennom TiSA-avtalen.

En annen handelspolitikk er mulig

Dette er et artikkel av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA. Hun er også koordinator i handelsgruppa til Attac Norge og er spesielt opptatt av demokrati og handelspolitikk. Artikkelen stod først på trykk i UTVEIER 1 2016

Alternativer til nyliberal handelspolitikk er ikke bare mulig – det finnes. The Alternative Trade Mandate, utformet av over 50 europeiske sivilsamfunnsorganisasjoner, foreslår en helt ny handelspolitikk for EU som setter mennesker og miljø foran profitt.

I 2013 lanserte over 50 europeiske sivilsamfunnsorganisasjoner et forslag til en alternativ handelspolitikk for EU som er demokratisk, respekterer menneskerettighetene og som er økologisk bærekraftig. Forslaget ble lagt fram i form av et 20 siders dokument, The Alternative Trade Mandate, som fremmer konkrete reformer innenfor ti politiske områder som er relatert til eller som berøres av handel, deriblant mat og jordbruk, arbeid, menneskerettigheter, naturressurser, klima, finans og offentlige tjenester.[1] I tillegg til selve hovedteksten, ble det også utformet vedlegg med mer detaljerte forslag innenfor enkelte av disse områdene.[2]

Alliansen bak det alternative handelsmandatet, som inkluderer bønder, fagforeninger, menneskerettighetsforkjempere, miljøvernere, kvinneorganisasjoner, fair trade-aktivister – og flere Attac-nettverk, utviklet forslagene gjennom en fire år lang deltakende prosess med offentlige møter i en rekke europeiske land, samt konsultasjoner på internett. Alliansens medlemmer og støttespillere er ikke nødvendigvis enige om hver eneste detalj i dokumentet, men alle støtter opp om prinsippene og den generelle retningen.

Demokratisk og gjennomsiktig
Nettopp demokrati og åpenhet er et underliggende prinsipp i det alternative handelsmandatet. For å kunne endre EUs handels- og investeringspolitikk, er det nødvendig å endre måten beslutningene tas på. EUs handelsforhandlinger foregår i hemmelighet og er dominert av EU-kommisjonens uvalgte teknokrater og de store selskapenes lobbyister som nyter privilegert tilgang og eksklusivt innsyn i prosessen. The Alternative Trade Mandate setter seg fore å endre denne praksisen og åpner med et konkret og detaljert forslag til en helt ny prosess for initiering, forhandling og fullføring av handelsforhandlinger, med formål om å sikre demokratisk kontroll over EUs handelspolitikk gjennom å styrke parlamentenes og sivilsamfunnets rolle.

Mandatet foreslår blant annet at det er parlamentene, og ikke Kommisjonen, som skal kunne initiere de forberedende prosessene som leder til forhandlinger om en handelsavtale. Parlamentene, både på nasjonalt og på EU-nivå, skal ha rett til å foreslå og kreve endringer i en avtaletekst, også etter at en avtale er inngått. Et forslag er også at en omfattende og gjennomsiktig behovstest skal gjøres i forkant, før eventuelle forhandlinger settes i gang, for å undersøke om en handelsavtale vil være i offentlighetens interesse. En slik behovstest skal gjøres i EUs medlemsland så vel som i partnerland, med bred og meningsfull deltakelse fra sivilsamfunnsorganisasjoner og fagforeninger. Videre skal det holdes regelmessige offentlige høringer i medlemslandene under hele forhandlingsprosessen, og alle forhandlingstekster skal publiseres offentlig.

For å hindre at prosessen overtas og domineres av storselskapenes lobbygrupper, foreslår mandatet at alle møter og all korrespondanse mellom parlamentarikere, byråkrater og lobbyister publiseres online, og at det publiseres «legislative footprint reports» som viser hvilke lobbygrupper som har blitt konsultert, hvilke innspill som har blitt vurdert, og hvorfor.[3]

Selvbestemmelse og økologisk bærekraft
Et utgangspunkt for det alternative handelsmandatet er at land, lokalsamfunn og regioner skal gis politisk handlingsrom og frihet til å selv avgjøre sin handels- og investeringspolitikk. Dette inkluderer frihet til å bestemme egne reguleringer av produksjon, forbruk og distribusjon av varer og tjenester, og til å prioritere lokal og regional handel foran global.

Rett til selvbestemmelse gjelder ikke minst innenfor jordbruk og matproduksjon, der mandatet understreker at land og lokalsamfunn skal ha frihet til å prioritere lokale og regionale matsystemer, og at EU skal fremme prinsippet om matsuverenitet. Som et alternativ til EUs nåværende system for matproduksjon, som er eksportorientert, industrialisert og dominert av store selskaper, anbefales det at EU skal støtte småbrukere, lokale markeder og økologisk bærekraftige jordbrukspraksiser både i Europa og i land i Sør. EU skal ikke tvinge handelspartnere i Sør til å åpne sine markeder for billig import av europeiske produkter, da dette fører til destruksjon av lokale markeder og småskala jordbruk. Videre anbefales det at EU på sikt skal bli mest mulig selvforsynt i varer som kan produseres i Europa. For varer som må importeres, så skal EU bistå eksporterende land i å heve sosiale og økologiske standarder og å sikre matsikkerhet og lokale arbeidsplasser. Mandatet går også inn for at EU skal styrke sin politikk mot genmodifiserte organismer (GMO), og anvende føre-var-prinsippet innen alle reguleringer og innen alle regler for handel og investeringer.

For å oppnå et rettferdig og økologisk bærekraftig ressursforbruk, anbefaler mandatet at EU skal sette klare målsetninger om å redusere sin ressursbruk. EU må ikke bruke handels- og investeringsavtaler til å hindre andre land i å regulere og begrense sin eksport av naturressurser, og unionen må sikre at importerte råvarer ikke bidrar til menneskerettighetsbrudd. Mandatet foreslår også å redusere internasjonal transport, blant annet gjennom differensiert skattelegging av importerte varer. Et annet tiltak som foreslås er å begrense råvareselskapers makt og størrelse og splitte opp store selskaper innen markedene for gruvedrift, energi og jordbruksvarer gjennom antitrustlover.

Det alternative handelsmandatet utfordrer paradigmet om ubegrenset økonomisk vekst, og understreker at for å takle klimakrisen så må EU gå bort fra sitt fokus på «economic growth at all costs» og erstatte det med en ny, ambisiøs og rettferdig lavkarbon-tilnærming.[4] Mandatet foreslår også at EU skal betale sin klimagjeld til land i Sør, blant annet gjennom å støtte lokale produsenter, overføre lavkarbon-teknologier og støtte småbrukeres utvikling av klimavennlige avlinger.

Mennesker og miljø foran profitt
Et kjerneprinsipp i det alternative handelsmandatet er at menneskerettigheter har forrang foran kommersielle interesser. EU skal ikke inngå handelsavtaler som begrenser andre lands politiske handlingsrom til å gjennomføre tiltak som er nødvendige for å realisere menneskerettighetene. Likeledes skal internasjonale konvensjoner og avtaler om menneskerettigheter, miljø og klima settes over handels- og investeringsavtaler.

For å sikre at multinasjonale selskaper gjøres ansvarlige for konsekvensene av sine aktiviteter, foreslår mandatet å innføre bindende forpliktelser og sanksjoner mot selskaper som bryter miljø- og menneskerettighetsforpliktelser, samt full transparens i globale verdikjeder. I tillegg går det inn for at det skal bli mulig for lokalsamfunn å gå til søksmål mot selskaper som bryter lovverket, både gjennom nasjonale og internasjonale domstoler, og foreslår at det etableres en internasjonal straffedomstol for forbrytelser som begås av multinasjonale selskaper. Disse forslagene står i motsetning til dagens praksis, hvor handelsavtaler som oftest beskytter de multinasjonale selskapene, blant annet gjennom investor-stat tvisteløsningsordninger som gir selskaper makt til å saksøke stater i private internasjonale tribunbaler for lover og reguleringer som truer et selskaps framtidige profitt.

Et annet viktig prinsipp som ligger til grunn for mandatet er prinsippet om universell tilgang til offentlige tjenester av høy kvalitet. For å sikre alle lik tilgang til offentlige tjenester, må EU gå bort fra sin offensive liberaliseringsstrategi og beskytte tjenester som vann, energi, helse og utdanning ved å ekskludere dem fra handels- og investeringsavtaler. I tillegg foreslår mandatet å ekskludere finanstjenester fra handels- og investeringsavtaler, og at EU skal gjøre finansiell stabilitet til et offentlig gode, blant annet gjennom tiltak som å innføre skatt på finanstransaksjoner, avskaffe skatteparadiser, og å forby svært kompliserte og risikable finansprodukter. EU skal også sikre at finansinstitusjoner som banker, hekkefond og forsikringsselskaper ikke blir «too big to fail» eller for store til at de kan reguleres og overvåkes.

De overnevnte forslagene er bare et lite knippe av de mange reformene og tiltakene som foreslås i det alternative handelsmandatet og som til sammen vil transformere EUs handelspolitikk The Alternative Trade Mandate dannet grunnlaget for en kampanje i forkant av EUs parlamentsvalg i mai 2014, hvor kandidatene ble oppfordret til å støtte det alternative handelsmandatet. Nesten 200 av kandidatene lovet å støtte mandatet, hvorav 66 ble valgt inn i parlamentet.[5] Kampanjen og prosessen ser ut til å ha blitt avsluttet i 2014.

Det alternative handelsmandatet viser ikke bare hvordan en rettferdig og økologisk bærekraftig handelspolitikk kan se ut, men også at sivilsamfunnsorganisasjoner og sosiale bevegelser som representerer et bredt mangfold av samfunnsgrupper, interesser og perspektiver gjennom en demokratisk og deltakende prosess sammen kan utforme politiske alternativer.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Trade: time for a new vision. The Alternative Trade Mandate kan lastes ned fra nettsidene til Transnational Institute (TNI): https://www.tni.org/files/download/trade-time_for_a_new_vision.pdf

Noen av de tilhørende tekstene kan lastes ned fra Alternative Trade Mandates arkiverte nettsider: https://web.archive.org/web/20150315022506/http://www.alternativetrademandate.org/

[1] Se Trade: time for a new vision. The Alternative Trade Mandate: https://www.tni.org/files/download/trade-time_for_a_new_vision.pdf

[2] Noen av vedleggene kan lastes ned her: http://web.archive.org/web/20140419021341/http://www.alternativetrademandate.org/news/2013/05/atm-democracy-consultation-outcome-paper/

[3] Se The Alternative Trade Mandates vedlegg om demokrati s. 8: http://web.archive.org/web/20140929055304/http://www.alternativetrademandate.org/wp-content/uploads/2013/05/democracy-paper-FINAL.pdf

[4] Trade: time for a new vision. The Alternative Trade Mandate: https://www.tni.org/files/download/trade-time_for_a_new_vision.pdf
[5] I følge en artikkel av NOAH, Friends of the Earth, Danmark. Se: http://noah.dk/det-alternative-handelsmandat-et-alternativ-til-frihandel/

TISA truer menneskeretten til helse

TISA truer det offentlige helsesystemet og menneskeretten til helse!

TISA er en avtale om handel med tjenester som Norge forhandler fram med 50 andre land. Avtalen vil presse fram privatisering og kommersialisering av en lang rekke offentlige velferdstjenester som vi er avhengige av, som sykepleiertjenester, jordmortjenester, gynekologi, psykiatri, og ambulansetjenester. 

Et stadig mer privatisert helsevesen strider mot prinsippet om universelle helsetjenester. Avtalen legger til rette for at store multinasjonale helsekonsern kan overta og profittere på disse tjenestene og gjøre velferd til et privilegium for de rike. 

TISA vil sterkt innskrenke folkevalgtes demokratiske frihet til å regulere og utforme politikk innen helse- og velferd og vil føre til lavere standarder når det gjelder helse, miljø, sikkerhet og arbeidstakerrettigheter. Avtalen vil i praksis gjøre privatisering og liberalisering av tjenester irreversibel. En privatisert jordmortjeneste eller ambulansetjeneste vil ikke kunne tas tilbake og leveres av det offentlige i framtiden. 

Dersom TISA vedtas, vil hele det offentlige helsesystemet og verdiene som helsetjenestene er basert på, som solidaritet, likhet og rettferdighet, komme under angrep. 

I anledning 8. mars: Stopp den udemokratiske TISA-avtalen! Bli medlem av Folkeaksjonen mot TISA!

TiSA-avtalen og problemet Jonas Gahr Støre

Dette er et innlegg av Odd Tarberg. Innlegget ble først publisert av Attac. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten.

Då Jonas Gahr Støre tidlegare i haust var på eit verftsbesøk på Sunnmøre, kom direktøren med ei oppfordring om å opprette eit statleg krisefond som kunne brukast til å hjelpe ei næring over kortvarige, men alvorlege kriser. Støre kunne då ikkje svare anna enn at ei slik favorisering av nasjonale bedrifter vil vere i strid med alt inngåtte avtalar (EØS). Denne hjelpeløysa sentrale politikarar, og ikkje minst Støre sjølv, har sett seg i gjennom alt inngåtte handelsavtalar, vil i alvorleg grad bli forsterka gjennom TiSA-avtalen, som er dikterte av, og til fordel for, internasjonal storkapital. Det at Støre nektar å vere med på ein open debatt om alle sider ved denne avtalen, også dei negative, er hovedgrunnen til at regjeringa og Børge Brende har fått lov til å avfeie alle initiativ til TiSA-debatt som Sp og SV har prøvd å få til i Stortinget.

Norge har i over tre år forhandla om TiSA-avtalen, ein udemokratisk og arbeiderfiendtleg avtale for alle slags tenester, uten at verken Storting eller den offentlege opinionen har fått skikkeleg informasjon om konsekvensane av ein slik avtale. Den informasjonen som har kome frå regjeringshald, har vore bagatelliserande, ubalansert, og grensande til rein feilinformasjon.

TiSA-forhandlingane kom i gang i 2013, utanfor WTO-systemet og på initiativ frå USA og EU, etter at eit tilsvarande liberalistisk regelverk vart stansa i WTO av ei rekke u-land som såg at slik liberalisering ikkje var i deira interesse. Når regjeringa melde til Stortinget i 2013 at Norge hadde gått inn i forhandlingar om TiSA saman med 50 andre land, vart det likevel misvisande påstått å vere i «i tråd med norsk WTO-politikk». Denne feilinformeringa frå Utenriksdepartementet si side, må vere motivert av håpet om at ingen i Stortinget skulle ane uråd.

Hemmeleghaldet rundt forhandlingane er ekstremt overfor det politiske miljøet i alle landa som er med. På same tid er det dokumentert at lobbykreftene frå storkonserna i tenestesektoren, som European Services Forum og Coalition of Services Industries, rett og slett blir inviterte til å kome med sine forslag og behov overfor forhandlerane, særleg frå EU-kommisjonen og USA. Nasjonalforsamlingspolitikarar, arbeidstakarorganisasjonar, og miljøverninteresser blir derimot haldne på mange armlengders avstand. Dette gir ei ekstrem ubalansert påvirkning av forhandlingsprosessen i favør av investorinteressene.

Det er ikkje overraskande at den blå-blå regjeringa og ei entusiastisk NHO-leiing går inn for denne avtalen. Eit NHO som forresten suverent overser det fleirtalet av medlemsbedriftene sine som TiSA vil true. Desse kreftene har langt på veg lukkast i å legge lokk på alle tilløp til debatt om dei urovekkande lekkasjane frå forhandlingane som særleg Wikileaks har skaffa fram dei siste par åra.

Når det likevel er grunn til å framheve Jonas Gahr Støre som eit problem for oss som vil ha denne avtalen skikkeleg debattert i det politiske og offentlege rom, så er det fordi Arbeiderpartiet og særleg partileiar Støre, er like redde som regjeringa for å gå inn i ein diskusjon om dei opplagte negative konsekvensane av TiSA. Når Jonas Gahr Støre blir utfordra på Ap si vage, til dels positive haldning til TiSA-avtalen, slik han vart det på Postkoms landsmøte tidlegare i haust, då får han seg til å svare at partiet «har en utarbeidet politikk på dette», og at «frykten for avtalene er ubegrunnet». Med andre ord: Dette vil han ikkje at andre lenger ut i partiorganisasjonen (eller fagrørsla for den del) skal blande seg bort i! Med tanke på at det er dei siste par åra det har kome særleg mykje urovekkande informasjon frå forhandlingane, som viser at det ligg ein skremande liberalistisk og udemokratisk ideologi bak denne avtalen, då er det å klamre seg til ein fastlåst «utarbeidd politikk» på dette området heilt frå starten av, berre heilt uforståeleg.

Jonas Gahr Støre kunne, i staden for å blokkere debatten om TiSA, brukt dette til å utfordre regjeringa, og gjort TiSA-motstand til ei svært god valkampsak. Etter kvart som lekkasjane kom om sjokkerande udemokratiske element i avtalen, skulle det vere rikeleg med ammunisjon å ta av. Det «uheldige» i at Støre sat i posisjon når Norge sa ja til å gå med i TiSA-forhandlingane (etter råd frå kven?), kan han lett forklare med at det meste av dei negative sidene ved denne avtalen, er ting som har kome fram nettopp dei siste to åra, noko som forresten har ført til at regjeringspartnerane SV og Sp har snudd, og no går skarpt ut mot TiSA-avtalen.

I sin tale til Landsstyret i Ap den 5. april 2016, snakka Støre om eit vegvalg: «Et politisk veivalg mellom en retning drevet av FrPs og Høyres kjølige markedsliberalisme – og en annen retning bygget på tillit, solidaritet og rettferdig fordeling, ledet an av Arbeiderpartiet.» Det nifse er at TiSA-avtalen vil vere ei sementering av nettopp dette markedsliberalistiske vegvalget Støre her snakkar om. Avtalen skal innehald ei rekke klausular og innretningar som vil gi ei irreversibel utvikling i ei slik retning. Stikkord her er standstill– og skralleklausulane, og eit nytt «snedig» forhandlingsopplegg, negative listing, som betyr at alt skal konkurranseutsettast internasjonalt dersom nasjonane ikkje uttrykkeleg reserverer seg på konkrete områder.

I ein kronikk i oktober skriv Støre dette: “Få land har så store fordeler av internasjonal handel som Norge. Men det krever at den nasjonale politikken har handlekraft til å sikre trygghet for jobb og trygghet i jobb“. Igjen er det uforståeleg at Støre går inn for TiSA-avtalen, når han bør vite at ideologien bak TiSA går ut på å vingeklippe den nasjonale poltiske handlekrafta så langt som råd. Avtalen styrkar rettane til utanlandske selskap på ein uhøyrt måte. Det er berre å sjekke korleis utanlandske selskap skal ha krav på å sjå politiske styresmakter i korta i deira arbeid med eventuelle lov- og regelendringar som kan påvirke desse selskapa sin forventa gevinst. (ref Transparency Annexe som er å finne på nettet mellom lekkasjane frå Wikileaks).

Dei to regjeringspartia sin politikk på dette området, som ukritiske tilhengarar av den utviklinga TiSA legg opp til, er ikkje overraskande. Det som både er overraskande og uforståeleg, er derimot at Arbeiderpartiet ikkje stiller opp som motkraft mot den farlege styrkinga av finans- og konserngigantane sine interesser som denne TiSA-avtalen så tydeleg vil vere. Gjennom å nekte å vere med på ein debatt om også dei negative sidene av avtalen, er Støre med på å overlate all påvirkning av norske posisjonar under forhandlingane, til dei som tydelegvis er indoktrinerte av nettopp av «FrPs og Høyres kjølige markedsliberalisme», støtta av eit NHO som er ivrig heiagjeng til dette, utan tanke på fleirtalet av sine medlemsbedrifter som denne TiSA-avtale faktisk vil vere ein trussel for.

Børge Brende inviterer til WTO-møte, men undergrev WTO gjennom norsk deltaking i TiSA-forhandlingane.

Dette er et innlegg av Odd Tarberg. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten.

Det er liten grunn til å rekne med at dette WTO-møtet vil foregå i respekt for interessene til dei landa som i WTO med god grunn stemde nei til vidare liberalisering av handel med tenester.

Børge Brende har invitert ei lang rekke ministrar til Oslo til eit sokalla WTO-møte no den 21. og 22. oktober, og UD presenterer formålet med møtet slik: «Ved å invitere til et WTO-ministermøte i Oslo i høst ønsker utenriksministeren å skape en ny dynamikk som kan bidra til å bringe WTO-forhandlingene fremover og å styrke det multilaterale byggverket som betyr så mye både for norsk og global økonomi».

Børge Brende burde ha tenkt på dette før, dersom hensikta var å «styrke det multilaterale byggverket», altså WTO. I staden har Brende vore svært så ivrig på å undergrave WTO gjennom norsk deltaking i forhandlingane om handelsavtalen TiSA. Desse forhandlingane, om ein avtale om handel med tenester, skjer utanfor og i brot med WTO, og som blir sett på som ein trussel nettopp mot autoriteten til denne organisasjonen.

Det er derfor liten grunn til å rekne med at dette WTO-møtet vil foregå i respekt for interessene til dei landa som i WTO med god grunn stemde nei til vidare liberalisering av handel med tenester. Avtalar som TiSA, som Børge Brende er ivrig pådrivar for, blir brukte som brekkstang for å tvinge svakare land til å akseptere ei liberalisering dei slett ikkje er tente med. Ei rekke uland er urolege for at dei får redusert sitt politiske handlingsrom, også gjennom nye WTO-reglar som dei blir tvinga til å akseptere. Dette bør store deler av norsk næringsliv også vere uroleg for.

Når formålet med dette WTO-møtet blir sagt å vere «å bringe WTO-forhandlingene fremover», så peikar dessverre dette «fremover» i FEIL retning. Nemleg mot ei negativ utvikling både for politisk handlingrom, og for forholda i arbeidslivet både her til lands og elles. Det er ingen tvil om at det her er snakk om ei utvikling i tråd med ideologien bak avtalar som TiSA, TTIP, CETA og TPP, som mange med god grunn protesterer mot.

I over tre år har Norge vore i forhandlingar om TiSA-avtalen.Ein avtale med konsekvensar hinsides EØS-avtalen, men likevel heilt utan ein seriøs politisk debatt. Stortinget blir halde på mange armlengders avstand frå det som foregår i forhandlingane, og alle forsøk på debatt om dei urovekkande konsekvensane av avtalen som har dukka opp dei siste par åra, blir effektivt dyssa ned. Dette får regjeringa god hjelp til av Jonas Gahr Støre, som konsekvent nektar å delta i ein debatt om TiSA i sitt parti…

Regjeringa har til å med direkte feilinformert Stortinget når den for eks har påstått at TiSA vil vere i tråd med norsk WTO-politikk. Når faktum er at dei femti TiSA-landa forhandlar utanfor, og i klart brot med WTO, og blir sett på som ein trussel mot autoriteten til dette forumet for internasjonale handelsreglar. Påstandane frå TiSA-tilhengarane om at avtalen vil vere «bra for Norge» er også direkte feil. Det rette er at nokre store og konkurransedyktige bedrifter kan tene på avtalen. Andre, som i dag opererer på den norske heimemarknaden, under ein overkomeleg konkurranse, vil bli trua av eit vesentleg verre trykk frå utanlandske aktørar som vil få kraftig styrka sine rettar gjennom TiSA. Konkurransetrykket frå utlandet gjennom EØS-avtalen, er alt i dag såpass stort at riksrevisor Per Kristian Foss kritiserer styresmaktene for å handtere for eks problemet vil alt har med sosial dumping for dårleg.

Truleg er det også direkte feilinformering frå regjeringa si side når den nyleg kom med ein budsjettlekkasje om at den vil reservere bygging av nye kystvaktskip for norske verft. For om lag ti år sidan vart nye fregattar til Marinen bygde i Spania fordi Norge var forplikta til å lyse ut dette oppdraget i EØS-området. Ingen ting tyder på at forpliktingane Norge har i denne samanheng, har blitt mindre. Tvert i mot. Og hovedprinsippet i TiSA-avtalen, er også definitivt i strid med slik favorisering av nasjonalt næringsliv. Så dersom regjeringa i framtida meiner at den bør kunne skjerme ei norsk næring som måtte få problem, så er TiSA-avtalen så avgjort det siste den bør gå inn for. Det utrulege er at statsminister og TiSA-tilhengar Solberg ser ut til å tru at ho framleis kan skjerme norsk næringsliv når ho finn det for godt – som om vi ikkje alt har inngått forpliktande handelsavtalar, og faktisk er på veg inn i det som verre er. Det er derfor grunn til å stille spørsmål ved om statsministeren også er for dårleg orientert om kva som skjer på handelsavtalefronten.

Forhandlingane om TiSA burde aldri finne stad. Men når dei kom i gang, så var det fordi ei rekke land ville halde på retten til også i framtida å gjere det Erna Solberg nyleg foreslo i sin budsjettlekkasje: Altså gi deler av næringslivet eit visst vern mot konkurranse frå utlandet, for å bygge opp eller halde på innenlands kompetanse og arbeidsplassar. Desse landa blokkerte derfor, med god grunn, vidare liberalisering av handel med tenester under WTO-forhandlingane om dette. Dette vil Børge Brende og dei andre som står bak dette WTO-møtet ikkje akseptere.

TISA-avtalen presses fram på bekostning av menneskerettigheter og demokrati

Dette er et innlegg av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA og styremedlem i Attac Oslo.

Storselskapenes lobbyister har fra første stund vært dypt involvert i TISA-forhandlingene. Hovedformålet med avtalen er å avvikle demokratisk politikk og svekke vanlige folks rettigheter.

Et av dokumentene fra Wikileaks sin siste TISA-lekkasje i oktober, viser EUs krav til en rekke land om markedsadgang for sine selskaper innen alle mulige samfunnsområder, deriblant kloakk og sanitæranlegg, naturvern, gruvedrift, byplanlegging, TV og radio, forsikring og postvesen. Dokumentet er smekkfullt av krav om at landene må «fjerne», «eliminere» og «redusere» politisk handlingsrom, det vil si, fjerne og redusere innbyggernes mulighet og rett til å velge en annen politikk enn den TISA foreskriver.

Å fjerne demokratisk handlefrihet er hovedformålet med avtaler som TISA, iallefall når denne handlefriheten kan resultere i politikk som er «belastende» for storselskapene. På lukkede lobbymøter og i interne rapporter legger selskapenes lobbyister liten skjul på hva de vil. «Industrien vil motsette seg enhver avtale der investeringsbeskyttelse er forhandlet bort til fordel for offentlige politiske mål. inkludert menneskerettigheter og

arbeidstakerrettigheter,» har Pascal Kerneis, direktør for de europeiske tjenesteselskapenes lobbygruppe og NHO Service sin paraplyorganisasjon, European Services Forum (ESF), sagt. Han sier her rett ut at når demokratisk politikk, menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter kommer i konflikt med selskapenes ønske om å investere hvor de vil og hvordan de vil, så skal våre rettigheter ofres. 

Blant de mange rettighetene som ESF presser på for at TISA skal svekke, er personvern på internett og den grunnleggende menneskeretten til privatliv. Kerneis kritiserte nylig EU for å være «dataproteksjonistisk» fordi unionen har bedt om et unntak fra TISAs regler om e-handel og frie datastrømmer. Disse reglene går ut på at persondata skal kunne kjøpes, selges og flyte fritt mellom TISA-landene.

ESF og selskapenes lobbyister krever at persondata, inkludert svært sensitiv informasjon, som for eksempel din medisinske journal, skal kunne kjøpes, selges og flyte fritt mellom TISA-landene, Blir dine persondata sendt til et annet TISA-land med svakere personvernlovgivning, så vil denne informasjonen kunne selges videre. Dette gjelder ikke bare informasjon som du gir til private selskaper - noen land tillater også at helseinformasjon du gir til legen og til det offentlige helsevesenet kan selges til blant annet farmasiselskaper.

En kort rapport fra et seminar arrangert av ESF og den nyliberale tenketanken ECIPE i 2014 gir et innblikk i hvilken visjon lobbygruppen og dens støttespillere har for personvernet i Europa. Deres målsetning er nemlig at Europa skal følge den amerikanske modellen og at personvern skal omdannes fra å være en grunnleggende rettighet garantert av staten til kun å være en tjeneste som et selskap kan velge om de vil tilby. Får ESFs lobbyister det som de vil, så vil ikke personvern lenger være en menneskerett, men en salgsvare som selskapene kan velge om de vil tilby eller ei – en salgsvare som kun vil være tilgjengelig for de som har råd til å betale for den.

Det er all grunn til å ta slike uttalelser alvorlig, da det meste som kommer fra ESF og tjenesteselskapenes lobbyister har en tendens til å havne på forhandlingsbordet. ESF, som ble opprettet i 1999 etter initaitiv fra tidligere handelskommissær Leon Brittan, skryter av at de har «et eksellent forhold» til EUs handelsforhandlere. Ledende handelsforhandlere deltar regelmessig på ESFs møter, hvor de gir selskapenes lobbyister «oppriktige» orienteringer om EUs handelsforhandlinger, og hvor de etterspør ESFs ønsker og krav, før de «forhandler på deres vegne». Så nær er relasjonen mellom ESF og EU-kommisjonens handelsforhandlere at tidligere forhandlingsleder Michel Servoz har sagt at for Kommisjonen så er ESFs bidrag «absolutt avgjørende», de kan rett og slett ikke forhandle uten dem: «Vi fikk forhandlingsposisjonene vi inntok bekreftet av ESF, slik at vi kunne være sikre på at de tilfreds-stilte deres behov.»

ESF har sammen med en rekke andre lobbygrupper for selskaper innen tjenestesektoren dannet den globale koalisjonen Global Services Coalition (GSC). I følge WTOs internasjonale handelssenter (ITC), var det nettopp lobbygruppene i Global Services Coalition som i 2011 «initierte ideen» om TISA, og GSC og dens medlemslobbyer har helt siden de forberedende forhandlingene om avtalen startet i januar 2012 vært dypt involvert i utformingen av dens struktur og prinsipper. Lenge før sivilsamfunnet og folkevalgte i TISA-landene i det hele tatt visste om forhandlingene.

GSC sender hvert år en egen delegasjon til Geneve som har møter med handelsforhandlere, ambassadører og WTO-sekretariatet under TISA-forhandlingene. Programmet for GSCs delegasjon til Geneve i mars 2013 viser at selskapslobbyistene hadde eksklusive, bilaterale (tosidige) møter med forhandlerne fra flere av nøkkellandene i TISA-forhandlingene, deriblant de norske forhandlerne.

GSC og flere av dens medlemslobbyer, inkludert ESF og de amerikanske tjenesteselskapenes lobbygruppe, CSI, publiserer jevnlig uttalelser og programerklæringer hvor de kommer med krav til hva de vil ha inn i TISA-avtalen. Sammenligner vi disse med dokumentene som har blitt lekket fra TISA-forhandlingene, så ser vi at selskapene har fått gjennomslag for nesten alle sine krav. Det levner liten tvil om at TISA er en avtale av og for de store tjenesteselskapene.

Finner du deg ikke i at grunnleggende menneskerettigheter svekkes, demokratiet avvikles og at makten over samfunnsutviklingen og stadig flere aspekter av livet overføres til gigantiske selskaper? Da oppfordrer vi deg til å melde deg inn i Folkeaksjonen mot TISA og bli med oss og stoppe denne antidemokratiske avtalen.