WTO ministermøte- topptungt møte med svekket tillit

WTOs ministermøte MC11 i Buenos Aires er nå i gang, men sivilsamfunnet er blokkert og forhandlingene foregår i lukka grupper.

Tekst Anniken Storbakk, koordinator i Handelskampanjen.

11 desember 2017WTOs ministermøte MC11 i Buenos Aires som samler ministere fra hele verden er forventet å vare fra 10-13 desember.

Uprofesjonell behandling av sivilsamfunnet.
Den Argentinske regjeringen har fullstendig feila i sin rolle som vertsland for en internasjonal konferanse ved å nekte innreise og fjerne akkrediteringen til allerede akkrediterte organisasjoner pga anklager om voldelig adferd. Handelskampanjen ble ramma av dette ved at Petter Slaatrem Titland, leder i Attac Norge, ble nekta innreise og hastesendt ut av Argentina til Brasil. Etter mye arbeid fra den norske ambassaden, Utenriksdepartementet og Utenriksministeren så fikk Petter komme tilbake til Argentina og er nå på ministerkonferansen. Utenriksdepartementet fikk bekreftet til Argentinske myndigheter at Petter Titland eller Attac ikke er voldelige aktører som utgjør en trussel. Se her for mer info

Argentina har også plassert de frivillige organisasjonene, sivilsamfunnet og interesseorganisasjoner i et helt annet bygg enn selve konferansen skilt av en elv med ei bru og masse politisperringer.

Dette gjør samhandling og kontakt mellom ministerne og sivilsamfunnet veldig vanskelig.

Status i forhandlingene:

Norske posisjoner.
Vi har hatt et møte med den norske delegasjonen og tilbakemeldingen derfra er at de er optimistiske til at det kanskje blir en avtale på fiskerisubsidier. På innenlands støtte til landbruket er det visst lite sannsynlig for at det blir en avtale, men at det kan bli enighet på hva de skal diskutere videre. De norske forhandlerne har lagt fram en tekst til forhandlinger på offentlige matlagerprogrammer der de foreslår at nye land også kan bruke slike programmer (ikke bare de som hadde slike programmer før 2015) så lenge de holdes innenfor 15% av produksjonsvolumet. I det norske forslaget er det lagt inn en fotnote om at produkter under disse programmene ikke må eksporteres.

Det er veldig positivt at norske forhandlere engasjerer seg i konflikten om offentlige matlagerprogrammer da en løsning er viktig for at Utviklingsland skal kunne gi støtte til sine bønder og sikre matsikkerhet til sine innbyggere.

Offentlige matlagerprogrammer.
Offentlige matlagerprogrammer blir brukt i utviklingsland for å sikre matsikkerhet til fattige. Myndighetene gir bøndene en fast pris på deres produkter, lagrere dette i et matlager og selger det videre til fattige konsumenter. Denne støtten er ulovlig i WTO hvis den går over 10% av produksjonsverdien. Utviklingsland krever å få lov til å gi en slik støtte til sine bønder.

Nå er det kommet en tekst fra forhandlingslederen der det står at:

• Utviklingsland som ikke hadde slike programmer fra før skal få lov til å opprette slike programmer så lenge de er under 12% av det totale produksjonsvolumet for den varen.
• Både India og USA avviser foreløpig dette forslaget.

Fiskerisubsidier.

• Norge er kjent for å ha den beste fiskeriforvaltningen for å unngå overfiske og sikre arbeidsplasser og fordeling
• I utkastet til ministererklæring på fiskerisubsidier er det flere alternativer til tekst
• Det er foreløpig bare enighet, så langt vi vet, om at de skal fortsette å forhandle om fiskerisubsidier.
• Stillehavslandene er bekymret for at et forbud mot fiskerisubsidier skal påvirke deres forvaltning av fiskeriressursene og deres oppbygging av egen fiskeflåte.
• Fiske er også en utrolig viktig næring for fattige over hele verden, og mye foregår av småskala og tradisjonelle fiskere i uregulert form.
• Det er viktig at småskala og tradisjonelle fiskere med passive redskaper ikke rammes av forbudene mot fiskerisubsidier.
• Afrika, Karibien og Stillehavet har kommet med et forslag om at forbudene bare skal gjelde utenfor landenes økonomiske sone (dette vil holde forbudene unna kystfiskere, småskala og tradisjonelle fiskere)
• De norske forhandlerne, slik vi forsto det, vil ikke at begrepet om økonomiske soner skal inn i forhandlingene og støtter et generelt forbud mot fiskerisubsidier til overfiske.

Se notat om fiskeriforhandlingene her

Investeringer
Det er ingen enighet i WTO om å forhandle om en investeringsavtale.
Tidligere i år stoppa India at investeringer ble tatt opp på agendaen på WTO møtet.
Nå har det derimot blitt oppretta en fasilitator fra Nigeria som skal fasilitere diskusjoner på investeringsfasilitering. Det er veldig usikkert om det har vært konsensus på å opprette denne gruppen og hva konsekvensene er for videre status av investeringsforhandlinger i WTO.

Regler på investeringer kan innebære forbud mot krav til investorer og selskap som betyr at land ikke kan stille krav om teknologi overføring, eller bruk av lokal arbeidskraft og produksjon.

Lukka forhandlinger
Det er fem områder der det er oppretta fasilitatorer som betyr at det blir forhandlinger på dette. Disse fem områdene er e-handel, utvikling, fiskesubsidier, tjenester, og jordbruk. Det vil være et møte i hvert av disse temaene hver dag. Vi har nettopp funnet ut at hver delegasjon skal kunne komme med innspill på 3 min hver i disse møtene.

Det betyr at de virkelige forhandlingene vil foregå et annet sted og det er ikke sikkert at alle land vil kunne delta her!

Lukka green rooms har vært et problem i WTO i mange år og generaldirektøren hadde lovet at det ikke skulle skje i år.

E-handel og små grundere.

• E-handel fremmes i forhandlingene som noe som skal være til stor fordel for små produsenter og grundere. Det er derimot ikke sant.
• Det som er foreslått i forhandlingene er regler rundt eierskap til data, forbud mot innsyn av kildekode, og fri flyt av data som kommer til å tjene de store it-selskapene og etablere deres plass i markedet.
• Krav om ingen innsyn i kildekode får store konsekvenser for myndighetenes og eksperters mulighet til å sjekke produkters sikkerhet. Hvis det er problemer med Toyota biler og det ikke er krav om innsyn i kildekoden blir det umulig å sjekke at disse fungerer som de skal. Japan krever i forhandlingene ingen innsyn i kildekode.

Se vårt notat om e-handel forhandlingene her

Krav fra sivilsamfunnet.
Etter strenge sikkerhetskontroller fikk de frivillige organisasjonene lov til å holde markeringer på konferansen. Alle plakater ble tatt bilde av i sikkerhetskontrollen.

• Utviklingslandene må få "spesiell og differensiert" behandling i WTO, som betyr at de ikke kan få de samme kravene som industrilandene.
• På e-handel burde det ikke startes opp forhandlinger, men fortsette å diskutere temaet i Geneve. Vi trenger et godt regelverk for å regulere digital handel og overføring av data, men på det nåverende tidspunkt har ikke landene gode nok systemer for å sikre personvern og en deltakelse i den teknologiske utviklingen.
• På fiskerisubsidier burde det ikke bli en avtale som forplikter land til å slutte med fiskerisubsidier, men en avtale om å fortsette å diskutere dette i Geneve. Hvis ministerne signerer en generell erklæring på forbud mot fiskerisubsidier er det uklart hvordan dette kommer til å påvirke forvaltningen av fiskeriressursene. Det er også uklart hvem som skal bestemme om det skjer overfiske. For utviklingsland med liten kapasitet til å overvåke sin fiskerisektor kan dette resultere i at småskala og tradisjonelle fiskere faller inn under forbudet mot subsidier.
• Alle Utviklingsland må ha lov til å bruke matsikkerhetsprogramer for matsikkerhet og WTO regler burde ikke begrense slike programmer.

Nordmenn på konferansen.
Norske stortingspolitikere som deltar i den norske delegasjonen er Torgeir Knag Fylkesnes (SV), Ingunn Foss (H), Svein Roald Hansen (Ap), Liv Signe Navarsete (Sp) og Eirik Sivertsen (Ap).
Andre i delegasjonen er Torkel Thorsen fra NHO, Kristin Alnes fra Norsk Sjømatråd, Bjørn Gimming fra Norges Bondelag og Marianne Breiland fra LO.

For kontakt:
Helene Bank, For Velferdsstaten og styreleder Handelskampanjen: helene.bank@velferdsstaten.no, + 47 926 67 518
Rolv Rynning Hanssen, Fagforbundet, rrh@fagforbundet.no, + 47 99376726
Aksel Nærstad, styremedlem Handelskampanen, aksel@moreandbetter.org , + 47 482 58 285
Anniken Storbakk, koordinator Handelskampanjen, + 47 95977104, handelskampanjen@handelskampanjen.no

Foto: Andreas Saaghus, Karibu

En annen handelspolitikk er mulig

Dette er et artikkel av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA. Hun er også koordinator i handelsgruppa til Attac Norge og er spesielt opptatt av demokrati og handelspolitikk. Artikkelen stod først på trykk i UTVEIER 1 2016

Alternativer til nyliberal handelspolitikk er ikke bare mulig – det finnes. The Alternative Trade Mandate, utformet av over 50 europeiske sivilsamfunnsorganisasjoner, foreslår en helt ny handelspolitikk for EU som setter mennesker og miljø foran profitt.

I 2013 lanserte over 50 europeiske sivilsamfunnsorganisasjoner et forslag til en alternativ handelspolitikk for EU som er demokratisk, respekterer menneskerettighetene og som er økologisk bærekraftig. Forslaget ble lagt fram i form av et 20 siders dokument, The Alternative Trade Mandate, som fremmer konkrete reformer innenfor ti politiske områder som er relatert til eller som berøres av handel, deriblant mat og jordbruk, arbeid, menneskerettigheter, naturressurser, klima, finans og offentlige tjenester.[1] I tillegg til selve hovedteksten, ble det også utformet vedlegg med mer detaljerte forslag innenfor enkelte av disse områdene.[2]

Alliansen bak det alternative handelsmandatet, som inkluderer bønder, fagforeninger, menneskerettighetsforkjempere, miljøvernere, kvinneorganisasjoner, fair trade-aktivister – og flere Attac-nettverk, utviklet forslagene gjennom en fire år lang deltakende prosess med offentlige møter i en rekke europeiske land, samt konsultasjoner på internett. Alliansens medlemmer og støttespillere er ikke nødvendigvis enige om hver eneste detalj i dokumentet, men alle støtter opp om prinsippene og den generelle retningen.

Demokratisk og gjennomsiktig
Nettopp demokrati og åpenhet er et underliggende prinsipp i det alternative handelsmandatet. For å kunne endre EUs handels- og investeringspolitikk, er det nødvendig å endre måten beslutningene tas på. EUs handelsforhandlinger foregår i hemmelighet og er dominert av EU-kommisjonens uvalgte teknokrater og de store selskapenes lobbyister som nyter privilegert tilgang og eksklusivt innsyn i prosessen. The Alternative Trade Mandate setter seg fore å endre denne praksisen og åpner med et konkret og detaljert forslag til en helt ny prosess for initiering, forhandling og fullføring av handelsforhandlinger, med formål om å sikre demokratisk kontroll over EUs handelspolitikk gjennom å styrke parlamentenes og sivilsamfunnets rolle.

Mandatet foreslår blant annet at det er parlamentene, og ikke Kommisjonen, som skal kunne initiere de forberedende prosessene som leder til forhandlinger om en handelsavtale. Parlamentene, både på nasjonalt og på EU-nivå, skal ha rett til å foreslå og kreve endringer i en avtaletekst, også etter at en avtale er inngått. Et forslag er også at en omfattende og gjennomsiktig behovstest skal gjøres i forkant, før eventuelle forhandlinger settes i gang, for å undersøke om en handelsavtale vil være i offentlighetens interesse. En slik behovstest skal gjøres i EUs medlemsland så vel som i partnerland, med bred og meningsfull deltakelse fra sivilsamfunnsorganisasjoner og fagforeninger. Videre skal det holdes regelmessige offentlige høringer i medlemslandene under hele forhandlingsprosessen, og alle forhandlingstekster skal publiseres offentlig.

For å hindre at prosessen overtas og domineres av storselskapenes lobbygrupper, foreslår mandatet at alle møter og all korrespondanse mellom parlamentarikere, byråkrater og lobbyister publiseres online, og at det publiseres «legislative footprint reports» som viser hvilke lobbygrupper som har blitt konsultert, hvilke innspill som har blitt vurdert, og hvorfor.[3]

Selvbestemmelse og økologisk bærekraft
Et utgangspunkt for det alternative handelsmandatet er at land, lokalsamfunn og regioner skal gis politisk handlingsrom og frihet til å selv avgjøre sin handels- og investeringspolitikk. Dette inkluderer frihet til å bestemme egne reguleringer av produksjon, forbruk og distribusjon av varer og tjenester, og til å prioritere lokal og regional handel foran global.

Rett til selvbestemmelse gjelder ikke minst innenfor jordbruk og matproduksjon, der mandatet understreker at land og lokalsamfunn skal ha frihet til å prioritere lokale og regionale matsystemer, og at EU skal fremme prinsippet om matsuverenitet. Som et alternativ til EUs nåværende system for matproduksjon, som er eksportorientert, industrialisert og dominert av store selskaper, anbefales det at EU skal støtte småbrukere, lokale markeder og økologisk bærekraftige jordbrukspraksiser både i Europa og i land i Sør. EU skal ikke tvinge handelspartnere i Sør til å åpne sine markeder for billig import av europeiske produkter, da dette fører til destruksjon av lokale markeder og småskala jordbruk. Videre anbefales det at EU på sikt skal bli mest mulig selvforsynt i varer som kan produseres i Europa. For varer som må importeres, så skal EU bistå eksporterende land i å heve sosiale og økologiske standarder og å sikre matsikkerhet og lokale arbeidsplasser. Mandatet går også inn for at EU skal styrke sin politikk mot genmodifiserte organismer (GMO), og anvende føre-var-prinsippet innen alle reguleringer og innen alle regler for handel og investeringer.

For å oppnå et rettferdig og økologisk bærekraftig ressursforbruk, anbefaler mandatet at EU skal sette klare målsetninger om å redusere sin ressursbruk. EU må ikke bruke handels- og investeringsavtaler til å hindre andre land i å regulere og begrense sin eksport av naturressurser, og unionen må sikre at importerte råvarer ikke bidrar til menneskerettighetsbrudd. Mandatet foreslår også å redusere internasjonal transport, blant annet gjennom differensiert skattelegging av importerte varer. Et annet tiltak som foreslås er å begrense råvareselskapers makt og størrelse og splitte opp store selskaper innen markedene for gruvedrift, energi og jordbruksvarer gjennom antitrustlover.

Det alternative handelsmandatet utfordrer paradigmet om ubegrenset økonomisk vekst, og understreker at for å takle klimakrisen så må EU gå bort fra sitt fokus på «economic growth at all costs» og erstatte det med en ny, ambisiøs og rettferdig lavkarbon-tilnærming.[4] Mandatet foreslår også at EU skal betale sin klimagjeld til land i Sør, blant annet gjennom å støtte lokale produsenter, overføre lavkarbon-teknologier og støtte småbrukeres utvikling av klimavennlige avlinger.

Mennesker og miljø foran profitt
Et kjerneprinsipp i det alternative handelsmandatet er at menneskerettigheter har forrang foran kommersielle interesser. EU skal ikke inngå handelsavtaler som begrenser andre lands politiske handlingsrom til å gjennomføre tiltak som er nødvendige for å realisere menneskerettighetene. Likeledes skal internasjonale konvensjoner og avtaler om menneskerettigheter, miljø og klima settes over handels- og investeringsavtaler.

For å sikre at multinasjonale selskaper gjøres ansvarlige for konsekvensene av sine aktiviteter, foreslår mandatet å innføre bindende forpliktelser og sanksjoner mot selskaper som bryter miljø- og menneskerettighetsforpliktelser, samt full transparens i globale verdikjeder. I tillegg går det inn for at det skal bli mulig for lokalsamfunn å gå til søksmål mot selskaper som bryter lovverket, både gjennom nasjonale og internasjonale domstoler, og foreslår at det etableres en internasjonal straffedomstol for forbrytelser som begås av multinasjonale selskaper. Disse forslagene står i motsetning til dagens praksis, hvor handelsavtaler som oftest beskytter de multinasjonale selskapene, blant annet gjennom investor-stat tvisteløsningsordninger som gir selskaper makt til å saksøke stater i private internasjonale tribunbaler for lover og reguleringer som truer et selskaps framtidige profitt.

Et annet viktig prinsipp som ligger til grunn for mandatet er prinsippet om universell tilgang til offentlige tjenester av høy kvalitet. For å sikre alle lik tilgang til offentlige tjenester, må EU gå bort fra sin offensive liberaliseringsstrategi og beskytte tjenester som vann, energi, helse og utdanning ved å ekskludere dem fra handels- og investeringsavtaler. I tillegg foreslår mandatet å ekskludere finanstjenester fra handels- og investeringsavtaler, og at EU skal gjøre finansiell stabilitet til et offentlig gode, blant annet gjennom tiltak som å innføre skatt på finanstransaksjoner, avskaffe skatteparadiser, og å forby svært kompliserte og risikable finansprodukter. EU skal også sikre at finansinstitusjoner som banker, hekkefond og forsikringsselskaper ikke blir «too big to fail» eller for store til at de kan reguleres og overvåkes.

De overnevnte forslagene er bare et lite knippe av de mange reformene og tiltakene som foreslås i det alternative handelsmandatet og som til sammen vil transformere EUs handelspolitikk The Alternative Trade Mandate dannet grunnlaget for en kampanje i forkant av EUs parlamentsvalg i mai 2014, hvor kandidatene ble oppfordret til å støtte det alternative handelsmandatet. Nesten 200 av kandidatene lovet å støtte mandatet, hvorav 66 ble valgt inn i parlamentet.[5] Kampanjen og prosessen ser ut til å ha blitt avsluttet i 2014.

Det alternative handelsmandatet viser ikke bare hvordan en rettferdig og økologisk bærekraftig handelspolitikk kan se ut, men også at sivilsamfunnsorganisasjoner og sosiale bevegelser som representerer et bredt mangfold av samfunnsgrupper, interesser og perspektiver gjennom en demokratisk og deltakende prosess sammen kan utforme politiske alternativer.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Trade: time for a new vision. The Alternative Trade Mandate kan lastes ned fra nettsidene til Transnational Institute (TNI): https://www.tni.org/files/download/trade-time_for_a_new_vision.pdf

Noen av de tilhørende tekstene kan lastes ned fra Alternative Trade Mandates arkiverte nettsider: https://web.archive.org/web/20150315022506/http://www.alternativetrademandate.org/

[1] Se Trade: time for a new vision. The Alternative Trade Mandate: https://www.tni.org/files/download/trade-time_for_a_new_vision.pdf

[2] Noen av vedleggene kan lastes ned her: http://web.archive.org/web/20140419021341/http://www.alternativetrademandate.org/news/2013/05/atm-democracy-consultation-outcome-paper/

[3] Se The Alternative Trade Mandates vedlegg om demokrati s. 8: http://web.archive.org/web/20140929055304/http://www.alternativetrademandate.org/wp-content/uploads/2013/05/democracy-paper-FINAL.pdf

[4] Trade: time for a new vision. The Alternative Trade Mandate: https://www.tni.org/files/download/trade-time_for_a_new_vision.pdf
[5] I følge en artikkel av NOAH, Friends of the Earth, Danmark. Se: http://noah.dk/det-alternative-handelsmandat-et-alternativ-til-frihandel/

Åpenhet om TISA nå!

Handel for folk: våre alternativer til TISA 
Folkeaksjonen mot TISA krever at Norge trekker seg fra TISA-forhandlingene og at alle forhandlingsdokumenter offentliggjøres umiddelbart. Hemmeligholdet berører millioner av mennesker som avtalen kan komme til å omfatte.

TISA-forhandlingene foregår bak lukkede dører og verken befolkningen, organisasjonene eller Stortinget har innsyn i hva det forhandles om. Det meste vi vet om avtalen, er informasjon vi har fått fra lekkasjer, særlig fra Wikileaks. Hvis avtalen er så bra for oss som tilhengerne hevder, er det vel ingen grunn til  å holde tilbake informasjon for befolkningen.

Millioner av mennesker har de siste årene tatt til gatene i protest mot udemokratiske handelsavtaler som TISA, TTIP og CETA. Sosiale bevegelser verden over kjemper mot disse avtalene fordi de truer demokrati, menneskerettigheter, matsikkerhet og miljø.

Bevegelsene mot de udemokratiske handelsavtalene er ikke mot internasjonalt samarbeid og handel, men for en rettferdig og solidarisk handelspolitikk som gir forrang til mennesker og miljø og til lands og lokalsamfunns demokratiske selvråderett.

Hva er alternativene til dagens nyliberale handelsregime? Hvordan kan en folkets handelsavtale se ut? Hvilke alternativer eksisterer allerede? Hvordan kan sosiale bevegelser i Norge og internasjonalt samarbeide om å utvikle og fremme demokratiske og rettferdige alternativer?

Folkeaksjonen mot TISA, Attac Norge og GRAPAL har invitert tre dyktige innledere som vil belyse disse spørsmålene fra flere perspektiver:

- Leder i Attac, Petter Slaatrem Titland: om Attacs krav til en alternativ handelspolitikk og kampanjen for en Folkets handelsavtale

- Styremedlem i Handelskampanjen, Heidi Lundeberg: om Latin-Amerikas alternative handelsavtale, ALBA.

- Koordinator for Handelsutvalget i Spire, Bjørnar Berntsen: om alternativ handelspolitikk fra utviklingslandenes perspektiv, med fokus på jordbruk, matsikkerhet og miljø.

Etter innledningene vil det bli god tid til spørsmål og diskusjon.

Arrangementet vil finne sted på Tøyengata Bodega, i underetasjen, fra kl. 17.00 - 19.00.Tøyengata Bodega ligger i Heimdalsgata 37 på Tøyen. 

Mer informasjon om stedet her: http://www.toyengatabodega.no/#matbar-mteplass

Norges deltakelse i TISA-forhandlingene kom i stand uten debatt på Stortinget. Når avtalen er ferdigforhandlet, vil den bli lagt fram for Stortinget til godkjenning. Da får Stortinget bare anledning til å stemme ja eller nei til avtalen. Om vi kommer så langt, er det for sent å endre innholdet.

Podcast: Er fisk den nye oljen for Norge?

Må vi inngå frihandelsavtaler så ikke oppdrettsnæringen blir utkonkurrert i utlandet? Markedsadgang for fisk blir ofte fremma av regjeringen som en prioritering når Norge skal inngå handelsavtaler. I TTIP-debatten ble denne problemstillingen tatt opp hele tiden: fiskerinæringen vil tape på TTIP – altså må vi få en avtale med USA. Men hvor viktig er egentlig tollspørsmålet for fisken? 

I denne episoden av Handelsdebatten skal det handle om tollbarrierer på fisk og hvilke konsekvenser det kan få om Norge inngår handelsavtaler for å redusere toll. Toll har blitt sett på som et hinder for at næringen skal vokse. Noen kaller laksen den nye oljen og statsministeren har kalt næringen Norges IKEA. 

Den norske laksen må gjennom tollen før den selges på det europeiske markedet fordi vi ikke har en avtale med EU på dette området. Men hvor stort er egentlig dette problemet for «Norges IKEA»?

Nupi-forsker Arne Melchior er en av forskerne som har stilt spørsmål ved om fiskeeksporten lider ved at Norge har så høyt importvern på landbruksvarer. Det vil si at Norge beskytter landbruket ved å ha høye tollsatser på importerte landbruksvarer. 

Melchior mener at det ikke er avgjørende, men ganske viktig at Norge får senka tollen på fisk inn til EU. Men betyr det at vi må fjerne vår toll på landbruksvarer inn til Norge. Og må vi gi full tilgang til alle som vil fiske i norske farvann? Hva må Norge ofre for at fiskerinæringa skal få null toll inn til EU? I dag har ikke Norge fri tilgang til EU sitt marked på fisk og EU har ikke fri markedstilgang til å eksportere landbruksvarer inn til Norge. Begge næringene er holdt utenfor EØS-avtalen.

Professor ved Universitet i Tromsø, Peter Ørebech mener tollen ikke gir store grunner til bekymring. Han mener at tollsatsene har blitt en «tonypandy». Det vil si en løgn som blir sagt veldig mange ganger og til slutt blir en sannhet. Man gjør fiksjonen om til virkelighet. Ørebech mener det finnes mange myter om tollbarrierer. 

Når det er snakk om hva som skal være den nye oljen så handler det ikke bare om hva som kommer til å overta som den største eksportnæringa. Det handler også om hva som vil føre til verdiskapning og arbeidsplasser og om hva som kan komme hele Norge til gode. Oppdrettsnæringen har i dag ca. 6700 arbeidsplasser. Det er ikke er så veldig mye hvis du for eksempel sammenligner det med oljebransjen.

Så man kan jo spørre seg om hvor mye denne næringen bidrar til felles velferd. En problemstilling er at den kalles den norske oppdrettsnæringen, men problemstillingen er jo at veldig mye av  oppdrettsnæringen eies av utenlandske eiere. Det betyr at mye av laksen fraktes ut av Norge og at mye av de pengene som tjenes fraktes rett ut av Norge. 

Så da er spørsmålet hvorfor er det så maktpågivende for norske myndigheter å sørge for at disse utenlandske investorene skal få best mulig muligheter til å ta dette overskuddet med seg? Dette er jo et paradoks og vanskelig spørsmål. Det er ingen som bestrider at næringen går godt i dag. 

Denne podcasten er laget i regi av Handelskampanjen. Handelskampanjen arbeider for en verden der hensynet til mennesker, miljø og samfunn ligger til grunn for utvikling, der viktige avgjørelser for samfunnet tas av demokratiske organ og ikke overlates til snevre økonomiske interesser. Folkeaksjonen mot TISA er medlem av Handelskampanjen.

Podcast: Patenter på frø gir selskaper som Monsanto enorm makt

Hva tenker du om at det går an å ta patent på noe som er levende? At man skal kunne ta patent på naturen selv? 

I denne episoden av Handelsdebatten handler det om patenter på frø. 86 år gamle Percy Schmeiser fra Canada er kjent for sin kamp mot Monsanto. Han har også vært en talsmann for bønder som har blitt saksøkt av selskapet. Vi får høre om hvordan Monsanto ikke skyr noen middel når de i tillegg til å saksøke han og familien også truer naboene hans.

For Percy startet det hele med et brev i postkassa i 1998. Familien dyrker raps og utvikler sine egne rapsplanter. Noen fra Monstano hadde vært i åkeren deres og sett planter som lignet på planter selskapet har patent på. Dermed anklaget Monsanto dem for å ha brukt deres patenterte frø uten å ha betalt for dem. Det hele har endt med flere runder i retten.

Frø kan patenteres ved at selskaper hevder de har endret så mye av frøet at det er nytt frø. Men hvor mye som er endret, og om lokalbefolkningen egentlig har brukt slike frø over flere generasjoner, skaper konflikter om tilgang på ressursene. Frøselskaper anklages for genrøveri. 

Monsanto eier masse typer jordbruksvarer og har rettigheter på en stor del av verdens matproduksjon. De er dermed et veldig mektig selskap. Maktforholdet mellom dem som kjemper for biologisk mangfold og dem som kjemper for patenter er utrolig skeiv. Patenter på frø har skapt store konflikter mellom dem som ønsker å eie retten til liv og de som mener at ingen bør ha denne rettigheten. 

En ting er sikkert, den som har patent på det vi spiser eller lever av har utrolig stor makt over oss. Patenter på frø truer bønders muligheter til å lagre og så egne frø.  Hvem skal ha makt over matkjeden vår? Hvem skal bokstavelig talt ha makt over liv og død?  Det er et tankekors at den som kontrollerer matkjeden også kontrollerer verden.

Denne podcasten er laget i regi av Handelskampanjen. Handelskampanjen arbeider for en verden der hensynet til mennesker, miljø og samfunn ligger til grunn for utvikling, der viktige avgjørelser for samfunnet tas av demokratiske organ og ikke overlates til snevre økonomiske interesser. Folkeaksjonen mot TISA er medlem av Handelskampanjen.

Vil du selge demokratiet for 2236 kroner?

Dette er en pressemelding Attac Norge slapp den 2. november 2016

Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) overleverte den 2. november en konsekvensutredning av TTIP-avtalen til næringsminister Monica Mæland.

Ved hjelp av økonomiske modeller har NUPI konkludert med at Norges BNP kan øke med 0,37 prosent. NUPI kaller dette en “betydelig gevinst”.

Makroutregningene viser at hver innbygger i Norge kan tjene 2236 kroner i året dersom Norge blir med i TTIP-avtalen.

– Vil du selge demokratiet for 2236 kroner? Det er spørsmålet vi må stille hverandre nå, sier Petter Slaatrem Titland, leder i Attac Norge.

Det avgjørende er om regjeringen nå vil bruke NUPI-beregningene, mener Attac Norge.

NUPI har beregnet en økning i BNP, som måler økonomisk vekst for et land. Men de har omregnet dette til inntekt per person.

– Det mest interessante nå er å se om Monica Mæland vil argumentere med 2236 kroner per innbygger. For demokratiet er det uredelig å blande uklar vekst for et land med konkret inntektsøkning for en innbygger, sier Titland.

Tjenestenæringen og fiskenæringen vil tjene mest i følge NUPI. Landbruket vil tape stort.
Matproduksjonen i Norge kan synke med opptil 30 prosent, avhengig av hvor mye staten kompanserer med ekstra utgifter til landbruket.

Man raserer landets viktigste industri med 90 000 ansatte, samtidig som man øker utgiftene til staten.

– Færre arbeidsplasser og økte skatter er ikke noe du vinner valg på noe sted i verden, sier Titland.

Titland råder Mæland til å ikke bruke beregningene til NUPI, fordi de er basert på svært tvilsomme modeller.

– For tre år siden prøvde EU å selge inn TTIP-avtalen ved å si at hver familie ville tjene 545 euro. De fikk så mye kritikk for tallene at de måtte trekke tallene tilbake og beklage at de hadde beregnet feil, sier Titland.

Les om EUs feilgrep her.

En annen del av NUPI-studiet øker “inntekten” til hver innbygger til 6772 kroner. Her har NUPI gjort enkeltstudier av noen eksempler og overført gevinsten til samfunnsnivå.

Men hvem tjener? Hvordan er omfordelingen?

– Dette er enda mer problematisk. Ikke bare fordi man antar at et eksempel er gyldig for hele samfunnet og overdriver massivt. Hva som er lønnsomt for noen få kan du ikke bare dele på en hel befolkning, sier Titland.

Gevinsten på 6772 har NUPI beregnet på følgende måte:

“”Bottom-up”-tilnærmingen innebærer innsamling av informasjon fra bedrifter og andre kilder med formål om å kvantifisere handelskostnader på sektornivå, og deretter spesifisere liberaliseringsscenarioer og plassere parameterne inn i en passende modell”

Les mer om landbruk og TTIP-analysen her.

Kontakt: Petter Slaatrem Titland, leder i Attac, tlf: 950 38 128

Regjeringa fortsetter å forhandle TISA-avtalen bak lukkede dører

Dette er en artikkel av Rolv Rynning Hanssen og den gjengis her på bloggen med hans tillatelse. Rynning Hanssen er internasjonal rådgiver i Fagforbundet. Han jobber særlig med handelsavtaler, og har tidligere jobbet i Public Service International (world-psi.org) som er en av drivkteftene mot de nye handelsavtalene. Artikkelen ble først publisert i Tidsskriftet Rødt

Regjeringa fortsetter å forhandle TISA-avtalen bak lukkede dører. Men de er ganske klar på hva de ønsker: – Binde markedsadgang på et betydelig høyere nivå enn GATS, sa statssekretær Tone Skogen i et møte med organisasjonene.

Tone Skogen er ansvarlig for TISA- forhandlingene i Utenriksdepartementet. Videre hører vi at: 

Partene skal i størst mulig grad forplikte seg til å videreføre eksisterende åpenhet for handel med tjenester som er oppnådd gjennom reformer og bilaterale handelsavtaler, og vurdere muligheter for ytterligere ny markedsadgang. 

Og:

Vi har en godt samarbeid med alle berørte departementer for å identifisere mulig for- handlingskapital fra norsk side.

Med andre ord, den 20 år gamle GATS- avtalen om handel med tjenester innen WTO-systemet er på langt nær liberal nok. Man skal nå åpne for fullt for utenlandske storselskaper i Norge, og til og med identifisere ny forhandlingskapital, dvs mer liberalisering på alle områder av tjeneste- sektoren.

Forhandlingene foregår i all stillhet og utilgjengelig for folk flest og for organisasjonene. Den norske regjering har offentliggjort tre dokumenter, to «tilbudsdokumenter» og et norsk–islandsk forslag til engergitjenesteanneks (mer om det seinere).

Samtidig forsøker de å berolige oss med at det kontroversielle som vi vet er i avtalene, ikke skal ramme oss. Bestemmelsene om frys og skralle er helt uvesentlige for Norge, samtidig er offentlig sektor skjerma. Dette sier de samtidig som de har programfesta mer konkurranse og private inn på offentlig tjenesteområde. Det kan være flere grunner til manglende åpenhet ut over generelle politiske deklarasjoner og intensjoner vi finner på regjeringen.no. 

Den tidligere Handelsrepresentanten for Obama, Ron Kirk, sa til NY Times 2.6.2013 om hvorfor han var mot å gjøre tekstene offentlig kjent: 

Ved å gjøre dette, så vil vi reise en så sterk opposisjon at det vil gjøre det umulig å under- tegne avtalen. 

Ron Kirk har inntil nylig vært Obamas topp når det gjelder særlig TPP-forhandlingene inntil han forlot posisjonen for å jobbe for et lobbyistselskap som representerer internasjonale storselskap.

Hemmelighetskremmeriet
Derfor er det helt naturlig at den norske regjeringa fortsatt er hemmelighetsfull. Den 9. mai 2016 la de fram et revidert tilbud». Det er like uleselig som det tidligere, med CPC-koder og komplisert tekst. Man referer til hovedrammeverket i TISA- forhandlingene, men dette rammeverket blir holdt hemmelig. Dermed er det umulig å sjekke ut realiteten i endringene. 

Enda verre er det når regjeringa skifter posisjon slik at man ikke lenger baserer seg på dagens tilstand når det gjelder finansielle tjenester (slik det eksisterer i GATS og var referert til i det opprinnelige tilbudet fra regjeringa). Nå slutter regjeringa seg til TISA-annekset om finansielle tjenester slik det eksisterte når revisjonen av tilbudet ble skrevet. Dette annekset er hemmelig. Strengt hemmelig, men det er jo lekket av Wikileaks.

Finanssektoren er et område som trenger sterkere reguleringer. Etter finanskrisa i 2008 så til og med EU og USA de store negative konsekvensene for økonomien og samfunnet som helhet av det avregulert finansmarked. De ble enig om at sterkere regulering trengtes. Resultatet ble en rekke finansielle reformer. Men TISA støtter ikke slike reformer, tvert om så fortsetter de taktikken med å «disiplinere» og begrense hvordan lovgiverne, finanstilsyn og andre kan regulere sektoren, de går til og med lenger enn GATS-reglene gjorde før finanskrisa i henhold til det lekkede dokumentet.

I følge lekkasjene ser det altså ut som et enormt håndslag til spekulasjonsøkonomien i de store finansinstitusjonene, men regjeringa velger altså bare å si at de endrer politikken, ikke til hva. Dette er nok et eksempel på den udemokratiske framferda. 

Men vi ser også på andre områder at man er på glid. Unntaket fra likebehandling på utdanningstjenester gjaldt i det første tilbudet alle former for levering av utdanning, mens nå gjelder det bare på grunnskole og videregående skole.

Alvorligst: offentlig sektor
Allikevel er det største ankepunktet offentlige tjenester. Vi har lenge fått høre at det følger GATS-regelverket, dvs. en offentlig tjeneste er en tjeneste som verken er kommersiell (tar betalt) eller er i konkurranse med andre tjenesteleverandører. Det er svært få offentlige tjenester i Norge i dag som oppfyller en slik definisjon, men regjeringa sier nå at den kan definere offentlige tjenester som den vil. Det bringer tanken hen på EØS-avtalen hvor man forsikret at norske arbeidslivsregler ikke skulle trues. Men uansett om intensjonen med forsikringene kunne vært gode, så slo domstolene i EØS-systemet fast at det var EUs fire friheter som gjaldt. Nå, i TISA, vet vi ikke engang hvilken domstol som skal brukes. Mange frykter at vi får inn ISDS i TISA, men det er lite trulig. Men uansett vil det være tvisteløsningsdomstolen som definerer offentlige tjenester, og da er det svært lite trolig at denne definisjonen vil skille seg fra GATS-definisjonen.

Dermed kan man ønske så mye man vil at Norges rikholdige offentlige tjenestetilbud skal være unntatt i TISA, men det vil avgjøres i domstolen. I TISA vil, akkurat som i regjeringens program, offentlige og private tjenester være tjenester uten særstatus for offentlige tjenester. Om du driver et hotell eller et sjukehjem vil være tjenesteyting, og avtalen vil her ta sikte på å sikre fortjeneste for den som investerer i tjenesten. 

Tvisteløsningsmekanismen vil være avgjørende for å se i hvilken grad Norge kan holde på retten til å opprette ny, holde vedlike og utøve nasjonal lovgivning for å oppnå legitime mål innen f.eks. forbrukervern, helse, utdanning og miljø.

En gris er en gris
I TTIP-avtalen mellom USA og EU er tvisteløsningsmekanismen blitt et kjernepunkt. Det har vært massive demonstrasjoner mot denne løsningen som gir investorer rett til direkte å saksøke stater, og EU-kommisjonen har blitt drevet fra skanse til skanse. Nå har de vedtatt å foreslå en ny mekanisme som kalles Investor Court System, som ikke skiller seg særlig fra Investor State Dispute Settlement, men her må man velge dommere (advokater fra et fastsatt utvalg), man kan anke sakene og det skal være offentlig innsyn i dokumentene. Men som demonstrantene har sagt: En gris er en gris uansett hvor mye du sminker den. Denne løsningen vil også ha en nedkjølende effekt, dvs at regjeringene kvier seg for å innføre nye reguleringer da disse kan bli tatt til retten av de utenlandske storselskapene (for innenlandske selskap kan ikke bruke domstolen). 

Den 2. mai lekket Greenpeace 13 av 17 kapitler i TTIP-avtalen. Det var en ekstremt kontroversiell tekst. Den viser hvordan EU ser ut til å være villig til å gi opp sitt førevar-prinsipp til fordel USAs prinsipper som sier at et produkt må være vitenskapelig bevist skadelig før det kan forbys. En enorm trussel for folkehelse og matvarestandarder.

Samtidig viser lekkasjen hvordan EU gir amerikanske storselskap stor makt til å påvirke europeisk lovgivning gjennom retten til å bli konsultert før nye regler innføres og dermed føre inn argumentene om at de vil tape profitt på nye lover til og med før de foreslås for parlamentene. Sammen med en slik konsultasjonsbrems, vil ideen om gjensidig godkjenning av standarder på begge sider av Atlanteren føre til store fordeler for USA. De har gjennomgående lavere standarder på matsikkerhet og kjemikalier. For eksempel har EU forbud mot 1300 stoffer til bruk i kosmetikk, mens USA kun forbyr 13 stoffer. Hvor ender en samordning av disse standardene? USA har kun godkjent 2 av 8 kjernekonvensjoner i ILO, den internasjonale arbeidsorganisasjonen i FN. De fleste europeiske land har godkjent alle. F.eks. har ikke USA godkjent retten til å organisere seg og drive kollektive forhandlinger, herunder retten til streik (ILO- konvensjon 98). Dette vil ikke bli enkelt for europeisk fagbevegelse å leve med.

Norge utafor, en stund
Norge er ikke med i TTIP-forhandlingene, i og med at vi er utenfor EU. Men den norske regjeringa er desperat for å få til flere liberaliseringer og flere angrep på arbeidsfolk. Derfor ønsker de å bli med i avtalen. I møte med Europaminister Elisabeth Alsaker får vi bekreftet at man nå kan få åpning for at EFTA-landene (Norge, Island og Lichtenstein) kan få slutte seg til avtalen samla eller enkeltvis ETTER at avtalen er ferdigforhandlet. Altså fullstendig uten innflytelse på resultatet, og den norske befolkninga er fullstendig uten mulighet til å påvirke forhandlerne. Dette er den ekstreme mangel på demokrati. 

Dette blir enda verre når skralleklausulen nå innføres i TTIP-avtalen. I lekkasjene leser vi:

[EU: 3. Article X (Market Access) does not apply to: 

(a) any existing measure that is maintained by a Party at the level of a local government; (1) the continuation or prompt renewal of such a non-conforming measure; (2) or an amendment to such a measure to the extent that the amendment does not decrease the conformity of the measure, as it existed immediately before the amendment with Article X (Market Access).

(b) any measure that a Party adopts or main- tains with respect to committed sectors or subsectors as set out in its Annex III.]

Dette er et godt eksempel på det ugjennomtrengelige språket i forhandlingsdokumentene, men det betyr i følge professor Peter Ørbech:

Iht. vanlig EU/WTO domspraksis vil ISDS (Investor State Dispute Settlement Body) forstå denne slik at hovedregel om markedsadgang tolkes utvidende mens unntak tolkes innskren- kende. Dvs. at den part som mener seg ikke omfattet av en «skralle-klausul» må si klart ifra. Gjør en ikke det, «fanger bordet». Nye og skjerpede bestemmelser som har virkning for salget av et produkt, rammes da av artikkel X og blir ugyldig og grunnlag for erstatning for utenlandske selskap med salg i Norge.

Dette er et eksempel på hvor kynisk disse handelsavtalene er, og hvor ivrig storkapitalen er for å lage irreversible ordninger som fratar framtidige politikere manøvreringsmuligheter.

På et kasino
Like kynisk er nyliberalistene i TPP-avtalen som nå er ferdigforhandla, undertegna i et kasino i New Zealand og ute til ratifisering hos medlemslandene rundt Stillehavet. 

På områder fra klimaendring til matsikkerhet, fra åpent internett til tilgang til medisiner, så er TPP en katastrofe sier Nick Dearden fra den store NGOen Global Justice Now. 

TPP gir de store farmasøytiske firmaene nye rettigheter og makt til å øke medisinprisene og begrense forbrukernes tilgang til billige generiske medisiner. Dette skjer særlig gjennom å utvide den tida selskapene har monopol på patentene, og til og med gjennom å tillate monopolrettigheter til kirurgiske prosedyrer. For folk i utviklingsland som blir involvert i TPP vil disse reglene bli dødelige da de praksis nekter forbrukerne adgang til HIV/AIDS-, tuberkulose- og kreftmedisiner.

TPP har avskaffet en del fleksible ordninger som fantes under TIPS-avtalen og i Doha Declaration on Public Health. Disse ordningene gjorde det mulig å produsere generiske medisiner raskere. Avtalen lar de store farmasøytiske selskapene få rett til å definere ny «patentable» kriterier, og de har fått rett til å ta nye patenter på nye bruksområder for kjente produkter, ny metoder for å bruke et kjent produkt eller nye prosesser hvor de bruker et kjent produkt. Dette gir selskapene retten til «eviggrønne» patenter og utvider den gjennomsnittlige patenttida betydelig.

Økte medisinpriser
Organisasjonen Leger uten Grenser sier at bestemmelsene om intellektuell eiendom i Trans-Pacific Partneravtalen vil drive opp globale legemiddelpriser og gjøre det vanskeligere å behandle sykdommer i utviklingsland. For generiske legemiddelprodusenter vil TPP skape legale barrierer som kommer i veien for å starte produksjon av nye produkter. TPP vil øke medisinprisene, spesielt i utviklingsland, og dette vil påvirke vår kapasitet til å hjelpe men også kapasiteten til helsedepartementene vi arbeider sammen med: Det vil ikke være mulig å øke kapasiteten på behandlingsprogrammene eller nå så mange folk vi trenger.

Dette er den ytterste kynisme. For å sikre profitten for den farmasøytiske industrien, gjennomfører man en politikk som vil koste kanskje millioner av mennesker livet. Dette er nyliberal politikk i et nøtteskall, man går bokstavelig talt over lik.

Avtalene angriper alt som progressive krefter har slåss for lenge. Kynismen over er bare ett eksempel, men et mer nærliggende eksempel er når Norge foreslår tiltak som vil forverre klimakrisa og gjøre miljøtiltak veldig vanskelig.

TISA-avtalen har i tillegg til en kjernetekst, ni annekser. Disse forhandles det fortsatt om, og som nevnt foran vil annekset om finansielle tjenester forrykke maktbalansen på finansområdet. Norge og Island har sammen foreslått et anneks på energirelaterte tjenester. Samtidig som man på COP21 i Paris forhandlet om å redusere klimautslippene, ble dette annekset kjent gjennom lekkasjer. Seinere har den norske regjeringen offentliggjort annekset, noe som for øvrig viser hvor korrekte lekkasjene fra Wikileaks er.

WTO og GATS-avtalen behandler ikke energi spesifikt og få medlemmer av WTO har påtatt seg noen forpliktelser. Selv om olje er verdens mest omsatte vare, har energispørsmål historisk sett blitt ignorert av de som lager handelsavtaler. GATS-avtalens artikkel XIV (som er det stedet stater blir tillatt å gjøre tiltak som å beskytte seg mot ekstreme situasjoner) tillater ikke tiltak som tar vare på naturressursene.

Den norske regjeringa ønsker derfor at TISA skal ha en bred tilnærming til energi på alle tjenesteområder, slik som konsekvensanalyser, utforskning, utvinning, utforming, bygging, utvikling, produksjon, lagring, transport, distribusjon, markedsføring, forbruk, utslipp og energi effektivisering. 

Altså, totalt alt som handler om energirelaterte tjenester, ingenting utelatt. Men det viktigste er det Norge og Island sier om energinøytralitet. Forslaget gjelder energirelaterte tjenester, uansett energikilde, hvilken teknologi som brukes, om det onshore eller offshore og om det er fornybar eller ikke-fornybar energi.

Teksten som Island og Norge har foreslått, har fått sterk støtte fra de store amerikanske energiserviceselskapene. Norge med sin olje og Island med sin geotermiske energi har blitt topp talsmenn for liberaliseringa av energitjenestene. I motsetning til GATS, er ikke noe OPEC-land med i TISA. Russland er heller ikke med. Men andre store land som produserer skitten energi er med, slik som Canada (oljesand) Australia (kull) og USA med alle former. 

TISA-strategien 

Etter at forhandlingene om handelsavtalen med tjenester i WTO, GATS, gikk i stå, fant USA 23 allierte (EU er en) de trodde de kunne oppnå enighet med om en ny tjenesteavtale. Når avtalen her er ratifisert og i kraft, skal man invitere flere land til å slutte seg til (uten å delta i forhandlingene), og når man har fått nok nye medlemmer, skal man få dette inn som WTOs nye tjenesteavtale i stedet for dagens GATS- avtale. Da unngår man alle de problematiske u-landene og BRICS-landene (Brasil, Russland, India, China og Sør-Afrika). De vil måtte akseptere avtalen som WTO- medlemmer uten å ha deltatt i forhandlingene. TISA har derfor også et mål om å bryte opp makta til de store statseide oljeselskapene i OPEC-landa gjennom å ekskludere dem fra forhandlingene, men inkludere dem når avtalen blir gjort til gjeldende WTO-avtale. 

I likhet med resten av TISA-avtalen er det prinsippet om negative lister som gjelder. Alle tjenester er liberalisert, om man ikke uttrykkelig reserverer seg mot det. Det betyr at nye energityper/tjenester også vil være dekket, ettersom ingen kan reservere seg mot man ikke kjenner.

Hovedproblemet er at regjeringa med applaus fra energiselskapene snakker om energinøytralitet. Det spiller ingen rolle om det er fornybar energi eller ikke. Dette vil stoppe folkevalgte fra å oppmuntre til bruk av fornybar energi, og lokalt produserte tjenester framfor importerte tjenester. Teknologinøytralitet er et godt etablert WTO-prinsipp fra avtalen som likestilte telekommunikasjonstjenester f.eks. levering via kabel og satellitt. 

Selv om man i teksten anerkjenner eierskapet til energiressursene, så vil den foreslåtte teksten kreve at landene etablerer uregulerte tjenestemarkeder for utenlandske leverandører og dermed kreve ubegrenset tilgang for private aktører uansett nasjonalitet. 

TISA-landenes forpliktelse er enten «uten begrensninger» eller «i tråd med avtalen» hvor unntak, betingelser og begrensninger ikke er tillatt. Dermed kan man ikke pålegge utenlandske energibedrifter å ta i bruk lokal teknologi, forskning, arbeidere eller andre leveranser, slik man har gjort til nå. 

Det åpner også for kommersiell tilstedeværelse for utenlandske investorer i alle TISA-land. Det vil si at uansett energiform, er investorene velkomne og myndighetene vil ikke kunne stille spesielle betingelser pga energinøytraliteten. Slik sett åpnes Norge for bedrifter som f.eks. vil drive fracking her, om det skulle være økonomisk grunnlag for det. En hel del av tiltakene som i dag gjøres for å få til det grønne skiftet, bl.a. gjennom diskriminering av fossilt brennstoff, vil kunne bli mye vanskeligere ved teknologinøytralitet.

Suverenitetsbløff
En overskrift i dokumentet heter Suverenitet over energiressursene, mens teksten her legger opp til mange unntak. Suvereniteten er imidlertid begrenset da den må utøves i samsvar med og underlagt internasjonal lov. Det vil si at suvereniteten ikke må utøves i strid med den internasjonale TISA-avtalen. 

Avtalene er initiert av Obama-administrasjonen, og man håper å sluttføre de før hans president tid er ute i januar 2017. Det skal holde hardt, og alle de andre presidentkandidatene har uttrykt skepsis til avtalene. Særlig Trumph og Sanders, men også Clinton har vært skeptisk – sannsynligvis presset av den amerikanske fagbevegelsen. Men Clinton forventes uansett å gå tilbake, støtte sine millionsponsorer og sikre avtalene. 

Motstanderne mot avtalene jobber hardt over hele verden. Fagbevegelsen, miljøbevegelsen og forbrukerorganisasjonene er sterkt imot. I Norge og Norden er et en kamp innad i fagbevegelsen om avtalene, men det er spesielt for Norden. Alle de yrkesfaglige internasjonalene som er involvert har satt kampen mot megaavtalene høyt på prioriteringslista. Motstanden vokser i Norge også, se på 1. maimarkeringene, der var TISA dominerende sammen med streikestøtte. 

Erklær kommunen din TISA-fri 

Nå må motstanden bringes ut i hele landet. Et initiativ som er tatt, er å fremme forslag i alle kommunestyrer og erklære kommunen TISA-fri om ikke det skjer endringer. Slike vedtak har ingen lovlig betydning, dessverre kan ikke kommunen selv fri seg fra en slik avtale, men det skaper debatt og det kan synliggjøre motstanden og gjøre det verre for regjeringa å overkjøre folk slik de prøver på. Men det haster, det er ikke lang tid før vi kan øyne et sluttoppgjør. 

Som i resten av frihandelsavtalene ser vi hvordan sikring av investorenes profitt trumfer folkehelse, arbeiderrettigheter, klimamål og andre viktige områder. TISA og resten av de nye handelsavtalene har ett formål: å deregulere for å sikre profitt og å fjerne alle hindringer og reguleringer som sikrer folks liv og rettigheter.


Fakta om de ulike handelsavtalene:

Hva er alle handelsavtalene?
WTO – World Trade Organisation, Verdens Handelsorganisasjon Etablert 1995, har ca 160 medlemsland. Norge er medlem. Forhandler fram avtaler på flere områder, for eksempel på tjenester:

GATS – General Agreement on Trade in Services, i kraft fra 1995. Norge er medlem.

TISA – Trade in Services Agrement. Forhandles mellom 23 partnere hvor EU er en part, altså mellom 50 land. Norge er aktivt medlem i forhandlingene. Starta i 2011. Omfatter kun tjenester.

TTIP – Transatlantic Trade and Investment Partnership Handelsavtalen som forhandles mellom EU og USA. Startet i 2011.

CETA – Comprehensive Economic and Trade Agreement Handelsavtalen mellom Kanada og EU. Er ferdigforhandlet, ligger til politisk godkjennelse. Innholdet likner på TTIP.

TPP – Trans-Pacific Partnership Handelsavtale mellom tolv land på begge sider av Stillehavet. Forhandlingene startet i 2008. Ble ferdigforhandlet i februar 2016. Venter på politisk godkjennelse. Likner på TTIP.

Foto: Kristin Brenna

Når demokratisk politikk anses som handelshindringer

Foto. Kristin Brenna

Dette er et innlegg skrevet av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA og styremedlem i Attac Oslo. Hun er også aktiv i handelsgruppa til Attac. Dette innlegget er et tilsvar til et innlegg Nikolai Fjågesund, leder i Europeisk Ungdom hadde på trykk i Klassekampen 29.01.16

Du kan lese hele innlegget hans her.

I sitt tilsvar til Tarberg og Kleveland den 29. januar, fremstiller leder i Europeisk Ungdom, Nikolai Fjågesund, TISA og TTIP som avtaler som har som formål å regulere store multinasjonale selskaper, og hevder at de som står bak disse avtalene «hegner om menneskerettigheter og bedring av standarder».

Det er en forbløffende påstand, da TISA og TTIP jo dreier seg om det stikk motsatte, nemlig om å senke standarder innen blant annet miljø, matsikkerhet, arbeitstakerrettigheter, folkehelse og forbrukerrettigheter for å frigjøre globale selskaper fra de handelshindringene som slike lover og regler utgjør.

At store multinasjonale selskaper søker å fri seg fra «uakseptable handelsbarrierer» som føre-var-prinsippet, forbud mot kreftfremkallende kjemikalier, begrensninger på bankers størrelse, regulering av butikkers åpningstider eller brysomme arbeidsmiljølover, er ikke en konspirasjonsteori slik Fjågesund hevder; men går klart fram fra selskapenes egne krav til avtalene og interne referater fra lobbymøter, så vel som offisielle rapporter fra EU-kommisjonen og USAs handelsdepartement. Til og med den amerikanske finansministeren har sagt at i denne typen handelsavtaler er det vanligvis press for «å senke standarder for ting som finansregulering eller miljøreguleringer eller arbeidsregler».

Det er også veldokumentert at det er storselskapenes lobbygrupper som har presset på og vært pådrivere for avtaler som TISA og TTIP. Corporate Europe Observatory (CEO) har for eksempel lagt fram omfattende dokumentasjon på at selskapenes lobbyister helt fra starten av har fått priviligert tilgang og har vært med på å forme TTIP-forhandlingene i hundrevis av lukkede lobbymøter med EUs handelsforhandlere. Og i USA har The New York Times dokumentert at flere hundre industrilobbyister har fått eksklusivt innsyn i de strengt hemmelige TTIP-tekstene.

I tillegg går det fram av referater som EU-kommisjonen offentliggjorde i november i fjor at de store tjenestekonsernenes lobbyister har vært dypt involvert i TISA-prosessen, helt siden de første forberedende forhandlingene begynte tidlig i 2012. Global Services Coalition, en koalisjon bestående av en rekke mektige lobbygrupper innen tjenestesektoren, har dessuten åpent erklært at TISA-forhandlingene er et resultat av forhandlernes forsøk på å «roe ned næringslivets frustrasjon» over stillstanden i WTO.

For de globale storselskapene medfører demokratisk vedtatte reguleringer som har som hensikt å beskytte mennesker og miljø økte omkostninger, og avtaler som TISA og TTIP er perfekte verktøy for å svekke slike reguleringer og underordne land og lokalsamfunn selskapenes kommersielle interesser.

Vi trenger internasjonalt samarbeid, men ikke udemokratiske avtaler som TISA og TTIP. I stede trenger vi internasjonale regler som setter menneskerettigheter, miljø og demokrati foran kommersielle interesser, og ikke omvendt.

De hemmelige avtalene som truer vår framtid

Foto Kristin Brenna

Dette er en gjesteblogg skrevet av Camilla Hansen. Hun er styremedlem i Attac Oslo

Verden over forhandles det nå i hemmelighet om en rekke antidemokratiske avtaler som vil frata oss retten til å påvirke vår egen framtid og overføre makt over våre livsvilkår til store multinasjonale selskaper.

Avtalene det dreier seg om er en ny type internasjonale handels- og investeringsavtaler. Mens handelsavtaler tidligere omhandlet tollavgifter på håndfaste varer, vil de nye avtalene gripe dypt inn i politikk og samfunnsliv og vil berøre så og si alle aspekter av livet. Av disse avtalene er Norge med på å forhandle om TISA, den internasjonale avtalen om handel med tjenester, sammen med 51 andre land, deriblant USA og EU-landene [1]. TTIP, det transatlantiske handels- og investeringspartnerskapet, som forhandles mellom USA og EU, vil også få konsekvenser for Norge dersom den inngås.

Har du ikke hørt om disse avtalene, så er ikke det så rart, for de forhandles nemlig i streng hemmelighet. TISA-forhandlingene har siden 2013 foregått bak lukkede dører, og verken befolkningen eller Stortingspolitikerne har rett til innsyn i forhandlingsprosessen. Faktisk så skulle forhandlingstekstene etter planen forbli hemmelige i hele fem år etter at forhandlingene er avsluttet. Når forhandlerne eventuelt blir enige om en avtale, vil denne bli lagt fram for Stortinget til ratifikasjon. Stortingspolitikerne kan da stemme ja eller nei til avtalen, men vil ikke kunne endre noe som helst av innholdet.

De nye handelsavtalene er ikke noe som har sitt utspring i befolkningene i landene som forhandler om dem, men er politiske prosjekter initiert av de største multinasjonale selskapene og deres mektige lobbygrupper [2]. Det er de som er de største pådriverne for avtalene, og mens sivilsamfunn og de fleste politikere nektes innsyn, nyter selskapenes lobbyister privilegert tilgang [3] og samarbeider tett med forhandlere og beslutningstakere i grupper som TEAM TISA [4].

Takket være lekkasjer, blant annet fra varslernettstedet Wikileaks, som har lekket en rekke tekster, blant annet fra TISA-forhandlingene, vet vi nå en del om hva det forhandles om. Mye er imidlertid fortsatt usikkert, og uten fullt innsyn i de pågående forhandlingene, er en informert offentlig debatt ikke mulig.

Altomfattende
Formålet med TISA-avtalen er å gjøre tjenester til en global handelsvare og å fjerne politiske og sosiale hindringer som står i veien for handel med tjenester. «Tjenester» er en svært vid betegnelse som inkluderer alt som ikke er håndfaste varer, så som sykehus og medisinsk behandling, eldreomsorg, barnehager, skoler og universiteter, drikkevannsforsyning og sanitæranlegg, elektrisitet, kollektivtransport, finanstjenester, TV og radio, drift av nasjonalparker, museer, konserter og kulturarrangementer, og mye mer. TISAs hovedavtaletekst definerer tjenester utelukkende som handelsvarer som skal selges og kjøpes på verdensmarkedet, mens de menneskelige, politiske, sosiale, kulturelle og økologiske formålene og aspektene ved disse ignoreres eller underordnes.

Et viktig prinsipp som ligger til grunn for de nye handelsavtalene er prinsippet om «likebehandling,» eller «ikke-diskriminering» av utenlandske selskaper. Under TISA forplikter dette landene til å åpne opp sine tjenesteområder for utenlandske selskaper som selger tjenester, og forbyr lokale og nasjonale myndigheter i å vedta lover eller gjennomføre politiske tiltak som gir forrang til offentlige virksomheter, ideelle organsiasjoner eller lokale bedrifter som utfører tjenester. Å gi forrang til, eller beskytte, offentlige, ikke-kommersielle eller små lokale aktører gjennom virkemidler som regulering, subisidier og offentlige innkjøp, gjøres ofte for å fremme politiske og sosiale målsetninger, som for eksempel å sikre innbyggerne lik tilgang til essensielle tjenester som helse og utdanning, opprettholde en lokal og kritisk presse og et mangfoldig kulturliv, og styrke lokal økonomi og sysselsetting. Med TISA vil dette bli forbudt.

Det at reglene for «ikke-diskriminering» også gjelder for subsidier, betyr at lokale og nasjonale myndigheter ikke kan subsidiere offentlige tjenester – med mindre de også subsidier de multinasjonale selskapene som har etablert seg innen samme tjenestesektor. Dette vil sterkt begrense staters, og ikke minst kommuners, mulighet til å finansiere offentlige tjenester og kan i ytterste konsekvens resultere i underfinansiering og forvitring av disse og til at myndighetene dermed ser seg nødt til å privatisere dem.

Privatiseringspress
Sivilsamfunnsorganisasjoner og fagforeninger over hele verden advarer om at TISA kan komme til å presse fram kommersialisering og privatisering av offentlige tjenester og dermed true grunnleggende rettigheter som retten til rent drikkevann, nødvendig helsehjelp og utdanning. I møte med kritikken har forhandlerne og regjeringene, Solberg-regjeringen inkludert, kommet med vage forsikringer om at offentlige tjenester er unntatt avtalens regler om konkurranseutsetting og at den ikke forplikter land til å privatisere disse. Men lekkede tekster viser imidlertid at dette ikke stemmer.

Selv om TISA ikke eksplisitt krever at landene skal privatisere offentlige tjenester, inneholder avtalen en rekke mekanismer og klausuler som på en indirekte måte vil drive fram en slik privatisering. For det første, så er TISAs definisjon av «offentlige tjenester» svært snever. I avtalen defineres disse som tjenester der det eksisterer et offentlig monopol, det vil si «som verken tilbys på kommersiell basis eller i konkurranse med en eller flere tjenestetilbydere.» [5] I Norge eksisterer et slikt rent offentlig monopol bare innen politi, forsvar, brannvesen og rettsvesen. Alt annet kan bli omfattet av TISA. De enkelte landene kan i tillegg liste opp tjenester de ønsker å skjerme fra internasjonal konkurranse, men heller ikke dette er noen garanti. TISAs regler om «negativ listing» gjør at tjenestesektorer som ikke listes opp ikke vil kunne skjermes av en annen regjering på et senere tidspunkt.

For det andre, så er handelsforhandlinger en «gi og ta-prosess». Hvert av landene som forhandler om disse avtalene søker å fremme sine «offensive interesser,» og disse ligger i å skaffe det enkelte lands multinasjonale selskaper adgang til andre lands markeder. For at norske selskaper gjennom TISA-avtalen skal, som EU-kommissær Karel de Gucht uttrykker det, «erobre nye markeder» i andre land, må Norge også åpne opp våre hittil skjermede tjenestesektorer, slik at andre lands storselskaper kan erobre dem. Så selv om regjeringen unntok sykehustjenester og drikkevannsforsyningen fra konkurransutsetting i sitt åpningstilbud i 2013, så kan disse likevel bli lagt på bordet senere i forhandlingsprosessen. Og, for det tredje, så er TISA utformet som en «levende avtale.» Det betyr at avtalen kan oppdateres og videreutvikles etter at den er inngått [6]. Den avtalen som Stortinget skal stemme over er altså ikke den endelige avtalen. I lang tid etter at TISA er offisielt ferdigforhandlet og signert, vil den leve sitt eget liv bak lukkede dører, der den uten Stortingets innblanding kan utvides til blant annet å inkludere nye tjenestesektorer.

Fastlåser samfunnsutviklingen
Som om dette ikke er nok: TISA inneholder også to klausuler, frys- og skralleklausulene, som vil gjøre enhver privatisering og konkurranseutsetting irreversibel, det vil si at de ikke kan omgjores. Når en tjeneste, som for eksempel drikkevannsforsyningen, først er privatisert, vil det i praksis ikke være mulig å ta den tilbake i offentlig drift – uansett hva befolkningen måtte ønske eller hvem de stemmer på ved neste valg. Skralleklausulen vil sørge for at det bare vil være mulig å privatisere og konkurranseutsette mer og mer, ikke mindre. Så dersom Oslo kommune for eksempel privatiserer drikkevannet og selger vannverkene til et globalt vannselskap som Veolia eller Nestlé, så vil vannet forbli privat og i de multinasjonale selskapenes kontroll i all overskuelig framtid, selv om innbyggerne velger et nytt byråd og krever at kommunen tar vannet tilbake. De siste årene har kommuner og lokalsamfunn verden over rekommunalisert, tatt tilbake tjenester som vann og energi til offentlig drift. Med de nye handelsavtalene vil dette ikke lenger være mulig.

En skrallenøkkel er et verktøy som bare kan skru én vei. På samme måte, vil TISA-avtalen sørge for at samfunnsutviklingen bare kan skrus i én retning og i ett bestemt spor. Vi som samfunnsborgere vil fratas den grunnleggende demokratiske retten til å velge en annen retning og til å påvirke vår framtid.

Sentralisering
Mange offentlige tjenester drives av kommunene. TISAs rigide regelverk om «likebehandling» vil binde kommunene på hender og føtter og sterkt innskrenke det politiske handlingsrommet. Kommuner og lokalsamfunn over hele Europa frykter derfor at TISA og de andre nye handelsavtalene i praksis vil avvikle lokaldemokratiet. I Norge har KS, kommunenes og fylkeskommunenes interesseorganisasjon, gått ut og advart mot TISA og TTIPs konsekvenser for det politiske handlingsrommet og for lokale folkevalgte myndigheters rett til «å velge hvordan tjenester som vann- og energiforsyning, renovasjon og avløp, redningstjeneste, de offentlige helse- og sosialtjenester, offentlig transport, boligbygging og tiltak innen byplanlegging, byutvikling og utdanning skal organiseres.»

Flere har pekt på sammenhengen mellom regjeringens Kommunereform og TISA. Sammenslåing av kommuner vil skape større enheter og dermed gjøre kommunale tjenester mer attraktive for store multinasjonale selskaper som ønsker å overta dem. For internasjonal konkurranse fører nesten alltid til at store selskaper overtar. Små lokale tjenestetilbydere vil ikke ha noen sjanse mot de globale gigantene som har betydelige konkurransefortrinn i kraft av sin størrelse, så som tilgang til billige råvarer og billig arbeidskraft, markedsføringsbudsjetter i million- og milliardklassen, mektige lobbygrupper, og betydelig politisk innflytelse. Den tøylesløse globale konkurransen som TISA og de nye handelsavtalene vil lovfeste, vil på sikt føre til en storstilt sentralisering og maktkonsentrasjon der gigantselskaper gis kontroll over så å si alle samfunnsområder.

Kappløp mot bunnen
I tillegg til å forby «diskriminerende» politiske virkemidler som gir forrang til offentlige og lokale tjenesteytere, vil TISA også fjerne og forhindre andre typer lover og reguleringer som setter ikke-kommersielle hensyn først. Dette inkluderer lover og regler som har som formål å beskytte innbyggernes rettigheter og å verne naturen, som for eksempel arbeidstakerrettigheter, forbrukerbeskyttelse, personvernbestemmelser, regulering av finansmarkedet, folkehelsetiltak og miljølovgivning. Lekkede dokumenter viser blant annet at TISA vil frata offentlige myndigheter retten til å regulere flyt av personlige data for å beskytte vår rett til privatliv og til å regulere banker og finansinstitusjoner for å hindre at en ny finanskrise oppstår.

En slik deregulering – fjerning, redusering og forhindring av lover og regler som er i offentlighetens interesse, er også et av hovedmålene for TTIP-avtalen [7]. Dette skal TTIP oppnå gjennom å harmonisere, gjøre lovverket likt i USA og EU. Som kritikerne peker på, vil dette, tatt i betraktning avtalens mål om å fjerne ikke-tollmessige handelshindringer, nødvendigvis føre til at lover og reguleringer og standarder vil senkes ned til laveste nivå, som i «et kappløp mot bunnen». Og når EU senker sitt lovverk, kan Norge også komme til å bli pålagt å gjøre det samme gjennom EØS og EFTA.

Forskjellene mellom lovverkene i USA og EU er store. USA har mye svakere regelverk og lavere produktstandarder enn EU på mange områder, blant annet innen mattrygghet, helse, miljø og arbeidsliv. I amerikanske supermarkeder inneholder for eksempel 70 prosent av den bearbeidede maten genmdifiserte organismer (GMO), 90 prosent av storfekjøttet som selges er produsert med veksthormoner, og kyllingene er fulle i antibiotika og vasket i klorin. Tusener av giftige kjemikalier som er forbudt i Europa, deriblant neonicotinoider, som dreper bier, tillates i USA. Amerikanerne har også færre restriksjoner på kontroversielle og svært miljøskadelige teknologier som fracking.

I EU, og også i Norge, er regulering innen matsikkerhet, helse og miljø basert på føre-var-prinsippet. Det betyr at produkter og produksjonsmetoder forbys dersom det hersker tvil om deres innvirkning på helse og miljø. For at et produkt skal kunne godkjennes, må produsenten først bevise at det er trygt. Dette legger naturligvis en del hindringer i veien for amerikanske storselskaper som ønsker å eksportere uhemmet til Europa, og selskapene ser TTIP som en gyllen mulighet til å få fjernet dette prinsippet og overkjøre de europeiske befolkningenes motstand mot GMO [8].

I sine offisielle uttalelser har EU-kommisjonen, som forhandler om TTIP-avtalen sammen med USAs Handelsrepresentant, kommet med gjentatte forsikringer om at TTIP ikke vil føre til at EUs regler og standarder for mattrygghet, helse og miljø vil bli svekket, og bedyrer at føre-var-prinsippet vil bli opprettholdt. Uttalelser fra amerikanske forhandlere og storselskaper tyder imidlertid på noe helt annet [9]. Shaun Donnelly, tidligere amerikansk handelstjenestemann, sier for eksempel at «TTIP is only worth doing if the regulatory side is covered, such as getting rid of the precautionary principle.»

Selskaper som lovgivere
Amerikanske og europeiske storselskaper har en felles interesse i at lovverket på begge sider av Atlanterhavet svekkes. Selskapene har sammen gjennomgått hvilke lovverk og standarder de ønsker fjernet gjennom TTIP og samarbeider tett om å oppnå dette målet.

Både EU-kommisjonen og selskapene er imidlertid klar over at en TTIP-avtale som inneholder dype kutt i EUs lovverk på politisk sensitive områder som mat, helse og miljø kan bli nedstemt i EU-parlamentet eller i de nasjonale parlamentene. For å unngå dette har de funnet en måte TTIP kan snike reguleingeskuttene inn i ettertid. Gjennom et system for reguleringssamarbeid, Regulatory co-operation, skal man fortsette å harmonisere lovverkene og senke standardene etterat en TTIP-avtale eventuelt er inngått. Dette systemet er basert på en detaljert plan fra lobbygruppene BusinessEurope og US Chamber of Commerce, og vil blant annet opprette et permanent USA-EU organ, Regulatory co-operation Body, med makt til å godkjenne eller legge ned veto mot forslag om nye reguleringer og til å eliminere eller svekke eksisterende regler. I dette organet vil representanter for de store multinasjonale selskapene sitte ved samme bord og «essentially co-write regulation» sammen med USAs og EUs handelsbyråkrater. Som TISA, er også TTIP utformet som en «levende avtale». Intensjonen er at disse avtalene skal være kontinuerlige prosesser: det som legges fram for parlamentene til signering er bare begynnelsen.

Samtidig som lover og regler som beskytter mennesker og naturen skal fjernes og stoppes, vil de nye handelsavtalene også opprette og styrke regelverk som har et helt annet formål – nemlig å beskytte de multinasjonale selskapene og finansinstitusjonene. Dette inkluderer patentregler, copyright og andre former for intellektuelle eiendomsrettigheter (IPR), samt nye mekanismer og institusjoner som skal beskytte selskapenes investeringer.

Patenter og intellektuelle eiendomsrettigheter gir selskaper monoplrettigheter på alt fra frø og planter [10] til medisiner og programvare. I USA gir patentregler store farmasiselskaper monopol på medisiner, og konsekvensen av dette er at medisiner der koster dobbelt så mye som i Europa. Multinasjonale farmasiselskaper lobber for at et lignende regelverk skal innføres i Europa gjennom TTIP. Samtidig advarer borgerrettighetsaktivister på begge kontinenter om at både ytringsfriheten og vår rett til privatliv vil bli innskrenket dersom multinasjonale selskaper gis monopolrettigheter på internett. Selskapene vil at TTIP skal etablere og håndheve et strengt globalt IPR-system

Hemmelige domstoler
Et kjerneprinsipp i TTIP er investorbeskyttelse. Det går ut på at multinasjonale selskapers investeringer skal beskyttes mot politiske endringer som kan ha negativ innvirkning på disse og føre til reduksjon i selskapenes profitt. Slik det ligger an til, vil selskapenes rett til et stabilt og forutsigbart investeringsklima i TTIP gis forrang foran alle andre hensyn. Pascal Kerneis, fra lobbygruppen for europeiske storselskaper innen tjenester, European Services Forum, legger ikke skjul på at investorbeskyttelse skal være førsteprioritet i en TTIP-avtale. For, som han sier, vil selskapene «oppose any deal in which investment protection is traded off against public policy objectives, including human and labour rights.»

En svært omstridt mekanisme som sikrer stabilitet og forutsigbarhet for selskaper som investerer i utlandet, er investor-stat-tvisteløsning (ISDS). Ordningen gir utenlandske selskaper makt til å saksøke stater og kreve milliardbeløp i erstatning dersom myndighetene vedtar lover eller gjennomfører politiske tiltak som kan føre til tap av framtidig profitt for selskapene. Det forhandles om ISDS i TTIP, og mye tyder på at ordningen også kan komme til å gjelde for TISA.

ISDS er et parallelt rettssystem av private tribunaler som ligger utenfor og står over både det nasjonale og det internasjonale offentlige rettsapparatet. Tribunalene består ikke av vanlige dommere og en sivil jury, men av tre voldgiftsdommere som er forretningsadvokater fra verdens mektigste advokatfirmaer. Det er bare utenlandske investorer (som regel multinasjonale selskaper) som kan gå til søksmål, ikke stater eller lokalsamfunn som berøres av et selskaps aktiviteter. Rettsakene er tunge og dyre; bare saksomkostningene ligger i gjennomsnitt på 60 millioner kroner. Prosessene er som oftest hemmelige, og tribunalets avgjørelser kan ikke ankes. Voldgiftsdommeren Juan Fernández-Armesto beskriver systemet slik:

«When I wake up at night and think about arbitration, it never ceases to amaze me that sovereign states have agreed to investment arbitration at all (…) Three private individuals are entrusted with the power to review, without any restriction or appeal procedure, all actions of the government, all decisions of the courts, and all laws and regulations emanating from parliament.»

Søksmål mot demokrati
Dette høres utrolig ut, men slike investor-stat-tvisteløsingsmekanismer eksisterer faktisk allerede, som en del av de mange bilaterale (tosidige) investeringsavtalene (BITs) verden over. Ordningen ble første gang opprettet på slutten av 1950-tallet, men det var svært få søksmål som ble reist før slutten av 90-årene, da de store multinasjonale selskapene virkelig fikk øynene opp for hvilke muligheter som ligger for dem i dette systemet. Siden da har antall søksmål økt eksponentielt, og mange av disse viser at det ofte er lover og politiske tiltak som har som formål å beskytte miljø, folkehelse og menneskerettigheter som blir angrepet.

Det kanadiske gruveselskapet Gabriel Resources’ søksmål mot Romania er et nylig eksempel. I juli gikk Gabriel Resources til søksmål mot Romania fordi landets nasjonalforsamling hadde trukket tilbake selskapets tillatelse til å utvikle Europas største gull- og sølvgruve i Rosia Montana-området som følge av flere år med massive protester mot prosjektet. Dersom gruven hadde blitt utviklet ville det ha forurenset det historisk verneverdige og økologisk sårbare området med tonnevis av giften cyanid, ødelagt fire fjell og utslettet tre landsbyer. Det at politikerne omsider tok en demokratisk avgjørelse i befolkningens og samfunnets interesse, resulterte i at Gabriel Resources nå krever en erstatning på fire milliarder euro av Romania og landets befolkning – en sum som tilsvarer hele det rumenske utdanningsbudsjettet.

Søksmålet mot Romania er bare ett av mange. Her følger noen flere eksempler:

•  2012 gikk det svenske atomenergiselskapet Vattenfall til sak mot Tyskland og krevde 3,7 milliardIer euro i erstatning fordi den tyske regjeringen hadde vedtatt å fase ut landets atomkraftverk etter Fukushimakatastrofen.
• Det franske vannselskapet Suez saksøkte Argentina etter at regjeringen i 2006 vedtok å ta tilbake den privatiserte drikkevannsforsyningen i Buenos Aires til offentlig drift. Voldgiftsdommerne slo fast at menneskeretten til rent drikkevann ikke kunne settes over Suez’ investeringsrettigheter og dømte Argentina til å betale 405 millioner dollar i erstatning til selskapet.
• Det amerikanske selskapet Lone Pine har saksøkt Canada for 250 millioner dollar fordi den kanadiske provinsen Quebec har innført et midlertidig forbud mot fracking.
• Den amerikanske tobakksgiganten Phillip Morris har saksøkt både Australia og Uruguay på grunn av at landene har innført lover om at sigarettpakker skal merkes med helseadvarsler.
• Det nederlandske forsikringsselskapet Achmea saksøkte Slovakia fordi regjeringen i 2012 reverserte privatisering og kommersialisering av helseforsikringer vedtatt av en tidligere regjering. Slovakia ble dømt til å betale 22 millioner euro i erstatning til Achmea.

Ofte er det imidlertid nok for et selskap å bare true med å anlegge et søksmål mot et land for å få stoppet nye lover og vedtak det ikke liker. ISDS har på denne måten en avkjølende effekt. Nasjonale og lokale myndigheter kan droppe eller la være å innføre lover og gjennomføre tiltak som er i offentlighetens interesse dersom de frykter at det kan resultere i et søksmål.

Også i Norge
I et forslag om modell for bilaterale investeringsavtaler lagt ut den 13. mai i år går regjeringen inn for at en slik investor-stat-tvisteløsningsordning også skal bli en del av de bilaterale investeringsavtalene Norge inngår i.

Avtalemodellen som regjeringen foreslår, vil innebære en enorm overføring av makt over landets politikk, samfunn og økonomi til multinasjonale selskaper og anonyme forretningsadvokater. På samme måte som utenlandske selskaper gis rett til å gå til søksmål mot Norge, vil også norske storselskaper kunne saksøke land de etablerer seg i. Vi kan dermed ende opp med situasjoner der befolkninger i fattige utviklingsland må betale milliarder i erstatning til selskaper som Statoil og Telenor fordi landenes myndigheter har tatt politiske beslutninger som setter menneskerettigheter og miljø foran beskyttelse av selskapenes investeringer. At regjeringen går inn for denne typen investeringsavtaler, som også FN-eksperter nå har gått ut og sagt at er en trussel mot menneskerettighetene, er skremmende og mildt sagt bekymringsfullt.

Voksende motstand
Etter hvert som mer informasjon om de nye handels- og investeringsavtalene har lekket ut, øker motstanden. I EU har over 2,6 millioner mennesker nå skrevet under på et borgerinitiativ mot TTIP. I Norge er avtalene fortsatt ukjent blant folk flest, men en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner og aksjonsgrupper jobber nå for å endre på det.

I Oslo vil det derfor bli arrangert en stor demonstrasjon mot TISA den 10. oktober. Samme dag vil det også arrangeres demonstrasjoner og aksjoner i flere land der titusener av mennesker vil ta til gatene for å stoppe de antidemokratiske avtalene som truer vår framtid.


[1]TISA skal etter planen utvides til å gjelde for alle de 160 landene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) når den er ferdigforhandlet og vil da bli en global avtale.

[2] I følge rapporten TISA versus Public Services fra Public Services International (PSI), er det mye som tyder på at TISA er et politisk prosjekt som først ble uttenkt og initiert av US Coalition of Service Industries, en lobbygruppe bestående av multinasjonale tjenestekonsern som inkluderer selskaper som AIG, AT&T, IBM, Google, Microsoft, Walmart, Walt Disney, JPMorgan og CitiGroup: http://www.world-psi.org/en/psi-special-report-tisa-versus-public-services. Og Transatlantic Business Dialogue (TABD), en lobbygruppe av direktørene for USAs og EUs største selskaper, har lenge lobbet etablering av en transatlantisk handelsavtale. Se Lori Wallach, ”The corporate invasion” i Le Monde Diplomatique: http://mondediplo.com/2013/12/02tafta#nb2

[3] Corporate Europe Observatory har for eksempel dokumentert at 88 prosent av de lukkede møtene EU-kommisjonen har hatt om TTIP, vært med lobbygrupper som representerer multinasjonale selskaper: http://corporateeurope.org/revolving-doors/2015/07/revolving-door-greasing-wheels-ttip-lobby

[4] Et eksempel er TEAM TISA, en gruppe av amerikanske selskaper i tjenestesektoren som har et nært samarbeid med amerikanske forhandlere, politikere og diplomater. Teamets stiftelsesmøte ble ledet av USAs handelsrepresentant Michael Froman: http://teamtisa.org.

[5] Dette er basert på definisjonen av offentlige tjenester i tjenesteavtalen GATS i WTO. Se Helene Bank, ”Seks ting du bør vite om TISA/TTIP: http://www.velferdsstaten.no/Forsiden/?article_id=128373.

[6] I følge TISA versus Public Services, er TISA “explicitly designed as a “livingagreement” that will mandate trade negotiators to develop new regulatory templates foradditional sectors far into the future.”

[7] Et av hovedmålene som ligger i EUs mandat for TTIP-forhandlingene er ”the elimination of unnecessary regulatory obstacles to trade.” Sehttp://ttip2015.eu/files/content/docs/Full%20documents/Mandate%20Council.pdf.

[8] Lobbyist og leder for det mektige lobbyselskapet Geiger and Alber, Andreas Geiger, uttaler for eksempel at ”The TTIP offers the perfect vehicle to overcome the overwhelming opposition to GMOs in the EU.” Se: http://thehill.com/blogs/congress-blog/economy-a-budget/329375-american-agriculture-gmos-and-europe.

Brev som Friends of the Earth Europe har fått tilgang til viser at EU-kommisjonen allerede er i ferd med å senke helse- og sikkerhetskrav til importerte varer som inneholder GMO som følge av press i TTIP-forhandlingene: http://stopthecrop.org/EU-US-trade-deals-pushing-GM-crops-270815.

[9] I en rapport fra USAs Handelsrepresentant står det for eksempel at “The United States continues to press the EU for fundamental improvements in its regulatory system with the goal of normalizing trade in agricultural products derived from modern biotechnology”:https://ustr.gov/sites/default/files/FINAL-2014-SPS-Report-Compiled_0.pdf.

[10] Det er fortsatt uklart hvorvidt TTIP vil omfatte patenter på livsformer (gener, frø, plante- og dyrearter) siden forhandlingene er hemmelige og det ennå ikke har kommet noen lekkasjer på dette området. Men siden slike patentregler er inkludert i flere av de andre nye handelsavtalene under forhandling, deriblant TPP, er det grunn til å tro at de også vil komme med i TTIP. Se Grain, “Trade deals criminalise farmers’ seeds”: https://www.grain.org/article/entries/5070-trade-deals-criminalise-farmers-seeds.