Facebook-skandalen er et grelt eksempel på misbruk av persondata

Dette er et innlegg av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA. Hun er også koordinator i Handelsgruppa til Attac Norge og er spesielt opptatt av demokrati og handelspolitikk.

Cambridge Analytica-skandalen har gitt oss et innblikk i hvordan informasjonen som selskapene samler inn om oss kan brukes til psykologisk manipulasjon og til å påvirke utfallet av presidentvalg. 

Facebook solgte personlig informasjon om over 50 millioner amerikanske Facebook-brukere – uten deres samtykke og viten – til Cambridge Analytica, som brukte dataene til å målrette og skreddersy politisk reklame og falske nyheter. De sensitive og private opplysningene som Facebook har samlet inn om brukerne gjorde Cambridge Analytica istand til å lage psykologiske profiler av hver enkelt velger, finne ut hvilke former for budskap en person er spesielt mottakelig for og hva som mest effektivt vil kunne endre vedkommendes oppfatninger, uten at personen selv er klar over hva som foregår. I følge selskapets direktører, er det Cambridge Analytica som har «æren» for at Donald Trump nå sitter i Det hvite hus. 

I kjølvannet av #DeleteFacebook-kampanjen som brer om seg verden over, har Facebook-sjef Mark Zuckerberg gått ut og beklaget og sagt at Cambridge Analyticas bruk av Facebook-data var et brudd på selskapets regler. Men allerede i 2015 dokumenterte The Guardian at Cambridge Analytica brukte Facebook-profiler til å påvirke den amerikanske valgkampen – uten at Facebook gjorde noe. For i likhet med de andre store teknologiselskapene, lever Facebook av å selge våre personlige data. Alt det vi skriver, deler, liker og foretar oss på Facebook er selskapets eiendom. Det innebærer at de kan gjøre hva de vil med informasjonen om oss og våre venner – inkludert å selge den til selskaper som Cambridge Analytica. 

Hver gang vi bruker sosiale medier og apper, søker på Google, shopper på Amazon, eller bruker de mange fysiske produktene (fra TV, kjøleskap og biler, til klokker og barneleker) som nå er koblet til internett, legger vi fra oss tonnevis av data om oss selv; våre interesser og oppfatninger, våre vaner og helsetilstand, hvem vår familie og venner er, og hvor vi til enhver tid befinner oss. De som eier og kontrollerer disse dataene er noen få store teknologiselskaper som Facebook, Google, Apple, Amazon og Microsoft.

Teknologiselskapene tilbyr oss tilsynelatende gratis tjenester mot at de får kartlegge våre privatliv. Dataene om oss ble tidligere brukt hovedsakelig til å vise oss målrettet reklame, men nå brukes de i stadig større grad til å utvikle kunstig intelligens og til å bygge nye teknologier. Verdien av dataene vi produserer når vi bruker selskapenes digitale plattformer er mye høyere enn tjenestene selskapene tilbyr. I løpet av få år har de store teknologiselskapene vokst seg gigantiske på å utvinne våre data. Vi vet ikke hvem de deler informasjonen om oss med eller hva de kan komme til å bruke den til i framtiden. Cambridge Analytica er bare toppen av isfjellet.

Kulturminister Trine Skei Grande mener at svaret på Cambridge Analytica-skandalen er å gjøre personvern til en vare som folk kan betale for. Grande står her på linje med USA og de store teknologiselskapene, som ser personvern som en kommersiell tjeneste, ikke en rettighet. Konsekvensen av en slik politikk er at personvern blir et privilegium forbeholdt de som har råd til å betale for det og at det blir opp til selskapene å velge hvem de vil tilby denne tjenesten til, i hvilken grad og til hvilken pris. 

I Norge og Europa har personvern tradisjonelt vært en offentlig garantert rettighet som alle borgere har, og ikke en vare som et selskap kan velge om det vil tilby. En ny personvernlov som vil bli innført i Norge og EU i mai i år vil kunne beskytte oss mot noe av det som truer vårt personvern – vel og merke dersom den ikke forhandles bort i handelsavtaler som TISA. Den nye loven vil gjøre all data om oss tilgjengelig og den vil gi oss rett til å be om å få å se dataene og kreve å få dem slettet. Det betyr at hvis du for eksempel sletter Facebook-kontoen din, så kan du kreve å få overlevert all dataen om deg i papirformat på døren.

Personvern er imidlertid bare en liten del av et mye større bilde. For det dreier seg i bunn og grunn om hvem som skal eie og kontrollere våre data og hvem som skal styre den teknologiske utviklingen og forme framtidens samfunn.

De store teknologiselskapene investerer flere titalls milliarder årlig i forskning og utvikling avteknologier og tjenester basert på kunstig intelligens. De bruker oss, ikke bare til å produsere data for dem, men også til å trene og perfeksjonere de nye teknologiene når vi bruker deres plattformer. Selskaper som Google, Amazon og Microsoft har utviklet tjenester som automatisert transport, systemer for overvåkning av folk, trafikk og bygninger, analyse av helsedata (Google har inngått en samarbeidsavtale med det britiske helsevesenet, NHS), digitale utdanningstjenester – og mye mer. De private gigantene tar i stadig større grad over og drifter det som tidligere var offentlige tjenester, og mye av det offentlige livet foregår nå på deres plattformer.

Selskapene som eier og kontrollerer de nye teknologiene og tjenestene har formuer større enn statsbudsjetter, de betaler lite eller ingen skatt, og de ødelegger lokale konkurrenter. Likevel har byer og kommuner – etter mange år med privatisering, konkurranseutsetting og budsjettkutt – gjort seg avhengige av dem. Faren er, at om vi overgir kontrollen over essensielle tjenester og infrastruktur til selskapene, blant annet gjennom regler i handelsavtaler, så vil det bli nesten helt umulig for innbyggere og lokale myndigheter å ta den tilbake senere. Googles moderselskap Alphabet, for eksempel, er allerede i gang med et prosjekt for å utvikle og ta over driften av en hel bydel i Toronto.

Forfatter og teknologiforsker Evgeny Morozov advarer mot at dersom vi lar denne utviklingen fortsette, kan vi i framtiden få et høyteknologisk føydalsamfunn, et svært hierarkisk samfunn der makt er konsentrert i private hender og de globale teknologiselskapene dikterer hvordan samfunnet skal fungere. Morozov argumenterer derfor for at vi må ta tilbake makten fra selskapene gjennom å innføre offentlig eierskap og demokratisk kontroll av data og bygge offentlige og desentraliserte alternativer til selskapenes plattformer og tjenester.

Nyliberale handelsavtaler som TISA, TTIP og TPP kan imidlertid komme til å gjøre politiske alternativer og demokratisk styring av den teknologiske utviklingen praktisk umulig. Selskapene, som er dypt involvert og har stor innflytelse på internasjonale handelsforhandlinger, kjemper for avtaler som tjener deres interesser og som vil befeste deres makt langt inn i framtiden.

De nye handelsvtalene har egne kapitler om «elektronisk handel» som inneholder regler for den digitale økonomien. Disse reglene vil blant annet gjøre det forbudt å kreve at et selskap skal lagre innbyggernes persondata lokalt i landet de opererer i. Hensikten er å legge til rette for fri flyt av data over landegrensene, uten hensyn til at land har ulik personvernlovgivning. Strenge personvernregler, som den nye europeiske personvernloven, vil dermed kunne bli avtalestridige eller ubrukelige. Samtidig vil reglene gi selskapene en lovfestet rett til å nekte både sivilsamfunn og offentlige myndigheter innsyn i kildekodene de bruker i sine tjenester og til å holde programvare for alt fra pacemakere og medisinproduksjon til biler og atomkraftverk hemmelig. Bestemmelsene er en oppskrift på de store teknologiselskapenes dominans.

Etter at TISA-forhandlingene stoppet opp i desember 2016, har selskapene og nyliberale regjeringer vendt blikket mot Verdens handelsorganisasjon (WTO), og presser nå på for å innlemme TISA-lignende regler om «elektronisk handel» i WTO.

Dersom vi vil ha et demokratisk og menneskelig samfunn i framtiden, så må vi stoppe storselskapenes maktovertakelse. Et første skritt er å stoppe TISA og andre nyliberale handelsavtaler.

Kva skjer med TiSA-avtalen?

Dette er et innlegg av Odd Tarberg. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten.

Faren er ikkje over.
Som mange veit er den norske regjeringa ivrig tilhengar av den kontroversielle frihandelsavtalen for tenester TiSA. Ein avtale som sterkt vil redusere nasjonalt politisk handlingsrom gjennom å opne opp landegrensene for dei sterkaste internasjonale aktørane på denne marknaden.

Særleg etter at president Trump spreidde kaos også i forhandlingane både om TiSA og om andre handelsavtalar, kan det vere at enkelte trur at faren er over når det gjeld den avtalen.

Men vi kan vere sikre på ein ting: Faren for at TiSA (Trade in Services Agreement), eller liknande avtalar, blir vedtekne, vil aldri gå over. Dertil er interessekonflikten, mellom dei som vil tene på TiSA og dei som vil tape på slike avtalar, for kronisk. Kampen mot dei udemokratiske kreftene som vil ha slike avtalar, kan aldri vinnast ein gong for alle. Men vi kan derfor heller ikkje tillate oss å gi opp ein slik kamp. Det er dramatisk viktig å ha ein tilstrekkeleg styrkebalanse mellom desse motstridande interessene, sjølv om det ikkje akkurat ser lyst ut. I denne samanheng er det ikkje minst farleg at vi har ei regjering som lar seg diktere av den delen av norsk næringsliv som trur seg tent med at «den sterkaste sin rett» blir gjeldande internasjonalt handelsregime.

Kvar står så TiSA-forhandlingane i dag?
Den 30. november i fjor inviterte mellom andre EPSU (European Federation of Public Service Unions) ei rekke fagfolk til ein workshop i Brussel der temaet nettopp var den aktuelle statusen for forhandlingane og ei vurdering av konsekvensar av ein TiSA-avtale.

I omtalen frå møtet ( www.bilaterals.org/?ak-europa-even-economically-tisa ) kan vi mellom anna lese at Oliver Prausmüller, som er handelsekspert ve AK Wien, i hovudsak ser for seg tre moglege senarier når det gjeld den vidare utviklinga av TiSA-initiativet:

«Det eine er at forhandlingane heilt blir gitt opp, og at dei viktigaste handelspartnerane, som USA og EU, i staden vil fokusere på bilaterale avtalar.

Det andre er at USA trekker seg offisielt frå forhandlingane om TiSA, men at forhandlingane held fram med EU som drivkraft.

Det tredje er at USA, etter ein pause, igjen tek opp igjen TiSA-forhandlingane med fornya styrke og kanskje med eit endå meir offensivt mandat.»

Like interessant er det at Prausmüller fann grunn til uansett å understreke at - «dei offensive lobbyinteressene bak TiSA på områder som offentleg infrastruktur, datavern eller miljøtenester på ingen måte er ute av bildet.»

Dette siste viser at vi, med TiSA eller uten, står overfor ein konstant trussel om at den skadelege handelsliberaliseringa gjennom meir «anonyme» bilaterale handelsavtalar vil skyte fart med endå mindre offentleg debatt enn vi til og med har hatt om TiSA og dei andre store fleirnasjonale avtalane.

Som eksempel på andre avtalar Norge er i ferd med å forhandle, kan nemnast ein avtale som vi som EFTA-medlem forhandlar med MERCOSUR-landa Argentinga, Brasil, Uruguay og Paraguay.

«Dette er land som har kapasitet til å utkonkurrere norsk landbruk totalt», seier generalsekretær Per Skorge i Bondelaget til bondebladet.no. Fagsjefen for internasjonale spørsmål i Norsk Landbrukssamvirke, Arne Ivar Sletnes, legg til at – «Om jeg må plukke ut en enkeltavtale, er det Mercosur som virker mest truende. Men den største trusselen er summen av alle avtaler Norge kan tenkes å inngå i årene framover».

Når vi veit kor lite den sittande regjeringa bryr seg om næringar som permanent, eller i kortare periodar, treng eit visst vern mot øydeleggande konkurranse frå utlandet, då er det heller urovekkande når handelsministeren vår melder om «framgang i forhandlingane».

Også andre land er utsette for liknande overfall frå ny-liberalistiske krefter.
Ein kontroversiell regional frihandelsavtale for deler av Stillehavsområdet vart signert sist sommar mellom Australia, New Zealand og dei små øystatane Tonga, Niue, Nauru, Samoa, Solomon Islands, Kiribati, Tuvalu og Cook Islands. Tre av dei viktigaste mindre øystatane, - Fiji, Papua Ny Guinea and Vanuatu, nekta å vere med fordi dei såg avtalen som ubalansert til fordel for Australia og New Zealand.

Det er gjenkjennelege og trist å sjå korleis Stillehavslanda blir valsa over av dei same interessene og den same taktikken som vi her til lands opplever med for eks TiSA-avtalen. Motstandarane av avtalen på Papua Ny Guinea skriv at “Trade deals are negotiated in secret and are often full of legal jargon that makes them completely inaccessible to governments, parliaments and ordinary people attempting to understand what they mean in practice» («Handelsavtalar blir forhandla med stor grad av hemmeleghald og er ofte fulle av juridisk sjargong som gjer dei totalt utilgjengelege når folk frå regjeringane, nasjonalforsamlingane og vanlege borgarar prøver å sette seg inn i kva avtalane tyder i praksis.»)

Det er å vone at det finns mange nok oppegåande stortingsrepresentantar til at det blir pressa fram nøytrale konsekvensanalyser og ein skikkeleg offentleg debatt for kvar av dei handelsavtalane den sittande regjeringa vil inngå. Alle slike avtalar medfører reduksjon av det politiske handlingsromet som vi sårt kan trenge for å skape og forsvare eit godt samfunn å bu i. Derfor bør ikkje ei liberalismefrelst regjering få frie hender på dette området.

WTO ministermøte- topptungt møte med svekket tillit

WTOs ministermøte MC11 i Buenos Aires er nå i gang, men sivilsamfunnet er blokkert og forhandlingene foregår i lukka grupper.

Tekst Anniken Storbakk, koordinator i Handelskampanjen.

11 desember 2017WTOs ministermøte MC11 i Buenos Aires som samler ministere fra hele verden er forventet å vare fra 10-13 desember.

Uprofesjonell behandling av sivilsamfunnet.
Den Argentinske regjeringen har fullstendig feila i sin rolle som vertsland for en internasjonal konferanse ved å nekte innreise og fjerne akkrediteringen til allerede akkrediterte organisasjoner pga anklager om voldelig adferd. Handelskampanjen ble ramma av dette ved at Petter Slaatrem Titland, leder i Attac Norge, ble nekta innreise og hastesendt ut av Argentina til Brasil. Etter mye arbeid fra den norske ambassaden, Utenriksdepartementet og Utenriksministeren så fikk Petter komme tilbake til Argentina og er nå på ministerkonferansen. Utenriksdepartementet fikk bekreftet til Argentinske myndigheter at Petter Titland eller Attac ikke er voldelige aktører som utgjør en trussel. Se her for mer info

Argentina har også plassert de frivillige organisasjonene, sivilsamfunnet og interesseorganisasjoner i et helt annet bygg enn selve konferansen skilt av en elv med ei bru og masse politisperringer.

Dette gjør samhandling og kontakt mellom ministerne og sivilsamfunnet veldig vanskelig.

Status i forhandlingene:

Norske posisjoner.
Vi har hatt et møte med den norske delegasjonen og tilbakemeldingen derfra er at de er optimistiske til at det kanskje blir en avtale på fiskerisubsidier. På innenlands støtte til landbruket er det visst lite sannsynlig for at det blir en avtale, men at det kan bli enighet på hva de skal diskutere videre. De norske forhandlerne har lagt fram en tekst til forhandlinger på offentlige matlagerprogrammer der de foreslår at nye land også kan bruke slike programmer (ikke bare de som hadde slike programmer før 2015) så lenge de holdes innenfor 15% av produksjonsvolumet. I det norske forslaget er det lagt inn en fotnote om at produkter under disse programmene ikke må eksporteres.

Det er veldig positivt at norske forhandlere engasjerer seg i konflikten om offentlige matlagerprogrammer da en løsning er viktig for at Utviklingsland skal kunne gi støtte til sine bønder og sikre matsikkerhet til sine innbyggere.

Offentlige matlagerprogrammer.
Offentlige matlagerprogrammer blir brukt i utviklingsland for å sikre matsikkerhet til fattige. Myndighetene gir bøndene en fast pris på deres produkter, lagrere dette i et matlager og selger det videre til fattige konsumenter. Denne støtten er ulovlig i WTO hvis den går over 10% av produksjonsverdien. Utviklingsland krever å få lov til å gi en slik støtte til sine bønder.

Nå er det kommet en tekst fra forhandlingslederen der det står at:

• Utviklingsland som ikke hadde slike programmer fra før skal få lov til å opprette slike programmer så lenge de er under 12% av det totale produksjonsvolumet for den varen.
• Både India og USA avviser foreløpig dette forslaget.

Fiskerisubsidier.

• Norge er kjent for å ha den beste fiskeriforvaltningen for å unngå overfiske og sikre arbeidsplasser og fordeling
• I utkastet til ministererklæring på fiskerisubsidier er det flere alternativer til tekst
• Det er foreløpig bare enighet, så langt vi vet, om at de skal fortsette å forhandle om fiskerisubsidier.
• Stillehavslandene er bekymret for at et forbud mot fiskerisubsidier skal påvirke deres forvaltning av fiskeriressursene og deres oppbygging av egen fiskeflåte.
• Fiske er også en utrolig viktig næring for fattige over hele verden, og mye foregår av småskala og tradisjonelle fiskere i uregulert form.
• Det er viktig at småskala og tradisjonelle fiskere med passive redskaper ikke rammes av forbudene mot fiskerisubsidier.
• Afrika, Karibien og Stillehavet har kommet med et forslag om at forbudene bare skal gjelde utenfor landenes økonomiske sone (dette vil holde forbudene unna kystfiskere, småskala og tradisjonelle fiskere)
• De norske forhandlerne, slik vi forsto det, vil ikke at begrepet om økonomiske soner skal inn i forhandlingene og støtter et generelt forbud mot fiskerisubsidier til overfiske.

Se notat om fiskeriforhandlingene her

Investeringer
Det er ingen enighet i WTO om å forhandle om en investeringsavtale.
Tidligere i år stoppa India at investeringer ble tatt opp på agendaen på WTO møtet.
Nå har det derimot blitt oppretta en fasilitator fra Nigeria som skal fasilitere diskusjoner på investeringsfasilitering. Det er veldig usikkert om det har vært konsensus på å opprette denne gruppen og hva konsekvensene er for videre status av investeringsforhandlinger i WTO.

Regler på investeringer kan innebære forbud mot krav til investorer og selskap som betyr at land ikke kan stille krav om teknologi overføring, eller bruk av lokal arbeidskraft og produksjon.

Lukka forhandlinger
Det er fem områder der det er oppretta fasilitatorer som betyr at det blir forhandlinger på dette. Disse fem områdene er e-handel, utvikling, fiskesubsidier, tjenester, og jordbruk. Det vil være et møte i hvert av disse temaene hver dag. Vi har nettopp funnet ut at hver delegasjon skal kunne komme med innspill på 3 min hver i disse møtene.

Det betyr at de virkelige forhandlingene vil foregå et annet sted og det er ikke sikkert at alle land vil kunne delta her!

Lukka green rooms har vært et problem i WTO i mange år og generaldirektøren hadde lovet at det ikke skulle skje i år.

E-handel og små grundere.

• E-handel fremmes i forhandlingene som noe som skal være til stor fordel for små produsenter og grundere. Det er derimot ikke sant.
• Det som er foreslått i forhandlingene er regler rundt eierskap til data, forbud mot innsyn av kildekode, og fri flyt av data som kommer til å tjene de store it-selskapene og etablere deres plass i markedet.
• Krav om ingen innsyn i kildekode får store konsekvenser for myndighetenes og eksperters mulighet til å sjekke produkters sikkerhet. Hvis det er problemer med Toyota biler og det ikke er krav om innsyn i kildekoden blir det umulig å sjekke at disse fungerer som de skal. Japan krever i forhandlingene ingen innsyn i kildekode.

Se vårt notat om e-handel forhandlingene her

Krav fra sivilsamfunnet.
Etter strenge sikkerhetskontroller fikk de frivillige organisasjonene lov til å holde markeringer på konferansen. Alle plakater ble tatt bilde av i sikkerhetskontrollen.

• Utviklingslandene må få "spesiell og differensiert" behandling i WTO, som betyr at de ikke kan få de samme kravene som industrilandene.
• På e-handel burde det ikke startes opp forhandlinger, men fortsette å diskutere temaet i Geneve. Vi trenger et godt regelverk for å regulere digital handel og overføring av data, men på det nåverende tidspunkt har ikke landene gode nok systemer for å sikre personvern og en deltakelse i den teknologiske utviklingen.
• På fiskerisubsidier burde det ikke bli en avtale som forplikter land til å slutte med fiskerisubsidier, men en avtale om å fortsette å diskutere dette i Geneve. Hvis ministerne signerer en generell erklæring på forbud mot fiskerisubsidier er det uklart hvordan dette kommer til å påvirke forvaltningen av fiskeriressursene. Det er også uklart hvem som skal bestemme om det skjer overfiske. For utviklingsland med liten kapasitet til å overvåke sin fiskerisektor kan dette resultere i at småskala og tradisjonelle fiskere faller inn under forbudet mot subsidier.
• Alle Utviklingsland må ha lov til å bruke matsikkerhetsprogramer for matsikkerhet og WTO regler burde ikke begrense slike programmer.

Nordmenn på konferansen.
Norske stortingspolitikere som deltar i den norske delegasjonen er Torgeir Knag Fylkesnes (SV), Ingunn Foss (H), Svein Roald Hansen (Ap), Liv Signe Navarsete (Sp) og Eirik Sivertsen (Ap).
Andre i delegasjonen er Torkel Thorsen fra NHO, Kristin Alnes fra Norsk Sjømatråd, Bjørn Gimming fra Norges Bondelag og Marianne Breiland fra LO.

For kontakt:
Helene Bank, For Velferdsstaten og styreleder Handelskampanjen: helene.bank@velferdsstaten.no, + 47 926 67 518
Rolv Rynning Hanssen, Fagforbundet, rrh@fagforbundet.no, + 47 99376726
Aksel Nærstad, styremedlem Handelskampanen, aksel@moreandbetter.org , + 47 482 58 285
Anniken Storbakk, koordinator Handelskampanjen, + 47 95977104, handelskampanjen@handelskampanjen.no

Foto: Andreas Saaghus, Karibu

Norsk organisasjon nektes deltakelse på WTO ministermøte

Attac leder Petter Titland er blant de som nektes deltakelse på WTOs ministermøte i Buenos Aires

Pressemelding 4.12.2017. Tekst Anniken Storbakk, koordinator i Handelskampanjen.

Den Argentiske regjeringen har avkreditert 63 representanter fra sivilsamfunnet til å delta på det kommende ministermøtet i WTO 10-13 desember. Begrunnelsen er at regjeringen mener disse representantene har "ytret ønske om voldelige demonstrasjoner gjennom sosiale medier og uttrykker ønsker om å generere frykt og kaos" (oversatt presseuttalelse).

Begrunnelsen er helt hoderystende og grunnløs.

Petter Slaatrem Titland, leder i Attac Norge, er blant de som er avkreditert ministermøtet.

"Argentina prøver å hindre sivilsamfunnet å delta når de nå avregistrerer en rekke internasjonale eksperter fra både fagforbund og miljøbevelgelsen, sier Helene Bank, styreleder i Handelskampanjen."

WTO stiller seg ufortstående til Argentinas beslutning, og har forsøkt i to uker å fjerne denne svartelista, men de har ikke klart å reversere Argentinas beslutning.

Sivilsamfunnet har aldri vært vitne til en slik grunnløs avkreditering av sivilsamfunnet til internasjonale møter.

Det er bare en relatert situasjon fra 2006 på Verdensbankens og IMFs årsmøte i Singapore der 27 sivilsamfunnsdelegater ble nektet innreise i Singapore. Etter press fra sivilsamfunnet, presidenten i Verdensbanken, og administrerende direktør i IMF som mente Singapore hadde "skutt seg selv i foten», ba de Singapore å tillate de som hadde fått akkreditering å delta på møtet i samsvar med standard diplomatisk praksis for internasjonale møter. Dette førte til at 22 av 27 representanter fikk delta.

"Vi er svært kritiske til at Argentina blander seg inn i hvem som får komme på WTO ministermøter og ikke. Vertsland for internasjonale konferanser skal i følge diplomatiske avtaler sørge for at akkrediterte personer får nødvendig tilgang til landet, og bare i særs ekstreme tilfeller, som nasjonal sikkerhet, nekte noen innreise, sier Bank"

Vi er i kontakt med Utenriksdepartementet og ambassaden i Geneve for en løsning.

Lista over avkrediterte organisasjoner:
Access Now, Attac France, Attac Norway, Coalition of the Flemish North-South Movement, Derechos Digitales, Fundación Grupo Efecto Positivo, Global Justice Now, Instituto del Mundo del Trabajo J. Godio-Untref, Lifelong Education & Development, Oxfam Germany, Rede Brasileira pela Integracao dos Povos, UNI Americas, Federación Argentinas de la Industria de Bebidas Espirituosas, People Over Profit, Siemenpuu, Sociedad de Economía Crítica, The international Maize Alliance, Transnacional Institute, Friends of the Earth International, UNI Global Union Indonesia, The Redemption Health Foundation for Sustaintable Rural Development and Conservation.

Kontakt; Anniken Elise Storbakk, koordinator i Handelskampanjen, 95977104.

Foto av Mauricio Macris . Hans regjering blokkerer Attac fra å delta på WTOs ministermøte i Buenos Aires 10. – 13. desember.

Hvorfor er informasjonen om deg så ettertraktet for selskaper som Facebook, Google og Apple?

Dette er et innlegg av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA. Hun er også koordinator i Handelsgruppa til Attac Norge og er spesielt opptatt av demokrati og handelspolitikk.

Hvorfor er informasjonen om deg så ettertraktet for selskaper som Facebook, Google og Apple? Hvorfor er det IT-industrien som lobber mest for TISA? Og hva skjer om sensitive opplysninger om deg og dine - som din pasientjournal, hva barna dine forteller til dukkene sine, eller hva du deler med familie og venner på Messenger og Instagram - havner i land med mye svakere personvern enn Norge?

Vi er så heldige å få besøk av Audun Skeidsvoll, leder av forbrukerpolitisk avdeling i Forbrukerrådet, i TISA Reading Room Oslo torsdag 30. november kl. 14. Han vil snakke og svare på spørsmål om hvilke konsekvenser TISA kan få for personvernet og retten til privatliv.

Personvern er det store stridsspørsmålet i TISA-forhandlingene og grunnen til at forhandlingene stoppet opp i desember 2016. USA og flere andre land krever at persondata skal kunne selges, kjøpes og flyte fritt over landegrensene. Det betyr at sensitiv informasjon om deg kan havne i andre TISA-land med dårligere personvernregulering enn hva vi har i Norge og i Europa. Der kan informasjonen selges videre til selskaper - eller de kan utleveres til myndighetene.

Dukkene Cayla og I-Que illustrerer hvilke utfordringer personvernet står overfor. Når barnet snakker til de internett-tilkoblede dukkene, sendes samtalen automatisk til et selskap i USA som kan bruke opptakene til hva de vil og dele de med hvem de vil. Det er også mulig for uvedkommende å hacke seg inn på dukkene og avlytte og snakke til barna dine over lange avstander. Forbrukerrådets video viser hvordan dukkene bryter personvernet.

TISA-avtalen vil kunne hindre politikerne i å utforme strenge personvernregler som skal bekjempe slike brudd på personvernet og retten til et privatliv. 

TISA Reading Room OSLO er en aksjon arrangert av Attac og Folkeaksjonen mot TISA. En aksjon der vi setter fokus på demokrati og åpenhet om handelsavtaler. I et showrom på Jernbanetorget legger vi ut alle de lekkede TISA-dokumentene. Der finner du blant annet kapittelet om elektronisk handel, som vil påvirke personvernet. Folk inviteres inn til å lese dokumentene og få informasjon om TISA. I tillegg streamer vi arrangementet på Facebook.

Les mer om aksjonen her.

 

Når privatisering forhandles i stillhet - om TISA-avtalen

Illustrasjon: Attac Norge

Dette er et innlegg av Håvard Loeng, medlem av Rødt. Han er opptatt av alt som strider mot det grunnleggende i et demokrati herunder TISA og EØS-avtalen.

At private selskaper vil ha en større del av den offentlige kaken er kjent fra tidligere. At private vil tjene penger på barnehager, sykehjem og barnevernsinstitusjoner er også viden kjent, men at Norge er en del av arbeidsgruppen med navnet «Really Good Friends of Services» er vel kanskje ikke så godt kjent. De er ikke gode venner av offentlige tjenester, men av selskapene som vil tjene penger på offentlige tjenester og som i hemmelighet prøver å forhandle fram en avtale som omfatter dette.

Trade in Services Agreement eller TISA som avtalen er bedre kjent som er denne avtalen jeg snakker om. Avtalen omfatter alt som ikke er håndfaste varer. Her finner du helsetjenester, utdanning, elektrisitet, drikkevannsforsyning, kollektivtransport, jernbane, finanstjenester, og mye mer. Avtalen vil derfor gripe dypt inn i politikken og samfunnslivet. Alle tjenester er inkludert i avtalen, både offentlige og private. Og på grunn av dette prøver de å fremforhandle denne avtalen uten at det offentlige får si sin mening om saken.

Men hvorfor må dette foregå i stillet? Det finnes flere gode grunner for dette. Formålet med TISA er å beskytte multinasjonale investorer mot demokrati og nye reguleringen. Gjennom vårt medlemskap i WTO er vi allerede en del av en handelsavtale om tjenestesektoren, bedre kjent som GATS (General Agreement on Trade in Service). TISA vil gå lengre enn denne avtalen gjennom å deregulere, privatisere og konkurranseutsette. At Norge skal være en del av denne forhandlingen strider mot vår offisielle politikk, der vi skal forhandle innenfor WTO, men allikevel velger vi å gå inn i forhandlingene med hevet hode. For å si det enklere. TISA forhandlingene foregår på bakrommet med lukkede dører uten at offentligheten skal få si sin mening. At 50 land skal sitte og forhandle en avtale som de senere skal tvinge gjennom i WTO virker på meg uvirkelig, men en realitet vi bare må forholde oss til.

I 2013 starta forhandlingene om avtalen. Allerede fra starten av ble det ikke delt noen offentlig informasjon om avtalen. Første gang stortinget ble informert om saken var gjennom 3 setninger gjemt på side 32 i statsbudsjettet 2014. Siden da har regjeringen gitt veldig lite informasjon om forhandlingene, og det de har gitt offentlig viser seg å være svært forskjellig i forskjell til det lekkasjene fra forhandlingene viser. Fra disse lekkasjene som har kommet via andre lands regjeringer, Wikileaks m.fl. viser at denne avtalen er noe vi må frykte. Grunnen til det er at avtalen vil inneholde noe som kalles «frys»- og «skralle»- klausul. Frysklausulen sier at man ikke kan endre reglene for tjenester slik de er i dag til ulempe for internasjonale investorer, mens skralleklausulen sier at man ikke kan lage «nye hindre for tjenester». I praksis vil det bety at tjenester som blir privatisert aldri kunne bli offentlig igjen.

Artikkel 1 i den lekkede avtaleteksten slår fast at alle tjenester er underlagt TiSA-avtalen, unntatt de som er et rent offentlig monopol. I Norge gjelder det for eksempel politi og brannvesen. Men hvert land lager en egen liste over sektorer de ikke vil ha med. Norge har unntatt bl.a. grunnskole og videregående utdanning, sykehustjenester, sosiale tjenester, vannforsyning og kloakktjenester. Høyere utdanning og «medisinske tjenester» er derimot med i avtalen. «Medisinske tjenester» er store deler av helsevesenet blant annet fødsel- og svangerskapsomsorg, sykepleiertjenester og en rekke spesialisttjenester som barnemedisin, gynekologi og røntgen. Alt som ikke er spesifikt unntatt avtalen vil være omfattet av avtalen. Avtalen legger opp til såkalte «negative lister», altså at man avtaler hva som ikke skal omfattes av avtalen. Alt annet som kan regnes som tjenester er dermed omfattet. Med den teknologiske utviklingen så blir stadig nye deler av samfunnet gjort om til kommersielle tjenester, gjennom for eksempel streaming-tjenester og såkalt «delingsøkonomi». Siden vi ikke kan liste opp tjenester som ikke finnes ennå, kan vi ikke utelukke dem fra TISA. Ny teknologi med nye tjenester vil derfor alltid være omfattet av TISA.

At vi i Norge nå er med på å fremforhandle en slik avtale som så til de grader går inn på den måte Norge driftes er for meg uvirkelig. At media i Norge ikke omtaler og graver dypere i denne saken er også for meg uvirkelig. At en avtale som griper så hardt inn på våre verdier ikke blir behandlet offentlig er for meg uvirkelig. Det er på tide at regjeringen legger kortene på bordet, informerer sine borgere om hva som foregår i stillet, for så legge hele denne avtalen død. Vi trenger ikke multinasjonale investorer som skal ha sugerørene sine ned i skattekista vår. Vår skatt skal gå direkte tilbake til mennesket, ikke som profitt til de med store tykke pengebøker fra før.

Hva politikerne vil at du ikke skal vite noe om

Dette er et innlegg av Inger Schriwer. Hun er engasjert i problematikken rundt TISA-avtalen.

Norge deltar ved forhandlingsbordet om TISA-avtalen. TISA står for Trade in Services Agreement, og er en internasjonal avtale om handel med tjenester. 50 land inkludert USA, EU og Norge, forhandler om avtalen og er med i gruppen som kaller seg Really Good Friends of Services.

TISA-avtalen har en klausul som gjør at når man først har åpnet en tjenestesektor for kommersielle aktører, så er det ikke lov å stenge dem ute igjen. Privatisering og konkurranseutsetting blir dermed umulig å angre innenfor avtalen.

Regjeringspartnerne Høyre og Frp, samt Arbeiderpartiets ledelse er for TISA-avtalen. Blant medlemmene i Arbeiderpartiet begynner motstanden å vokse. Venstre og Krf har ikke hatt klare uttalelser om de er for eller imot. Senterpartiet, SV, Rødt og MDG er imot avtalen.

Hva vil dette bety for det norske folk?

Ligger det en agenda bak regjeringens hastverk vedrørende sammenslåing av kommuner, fylker og helt eller delvis nedleggelse av flere lokalsykehus? Denne sentraliseringen fjerner offentlige tjenestetilbud bort fra befolkningen og gjør det vanskelig for folk å vite hvem som er ansvarlige. Det skaper også en utrygghet for de som mister sine lokalsykehus og som må belage seg på flere timer transport til nærmeste sykehus, om været tillater det.

Ta for eksempel alle de små lokalsykehusene hvor det foregår en utarming, med nedleggelser og hvor viktige helsetjenester for lokalbefolkningen blir flyttet til sykehus langt unna. 

Når sykehusene blir utarmet får private investorer lettere tilgang til å overta de tjenester offentlige sykehus idag har ansvar for. 

Selv om de har unntatt selve sykehuset fra å bli overtatt av private investorer, er mange av de tjenestene sykehusene står for ikke blitt unntatt i avtalen fra norske politikeres side. De kan dermed bli overtatt av private aktører og investorer.

Private kommersielle aktører skal tjene penger. Da er det ikke vanskelig å forstå hvem som får regningen.

TISA vil medføre at nødvendige tjenester blir dyrere for befolkningen. Dette vil medføre ennå et økende gap i befolkningen, hvor forskjellene mellom de som har og de som ikke har vil bli markant større. 

Da vil de som har råd skaffe seg dyre helseforsikringer, mens de som har svak økonomi vil måtte behandles på de få offentlige sykehusene som fortsatt eksisterer, men som da vil ha et dårligere behandlingstilbud. For det er ikke der pengene ligger.

Dette er ikke noe som ligger langt inn i fremtiden, men er nært forestående med dagens Høyre og Frp regjering og ledelsen i Arbeiderpartiet. 

Jeg håper virkelig at det norske folk gjennomfører et protestvalg mot disse fremtidsutsiktene og forteller våre politikere at slike udemokratiske forhold ønsker vi ikke å få. De som sitter ved forhandlingsbordet for Norge nekter å opplyse det norske folket om disse avtalenes innhold, men det som har kommet frem om avtalen er basert på lekkasjer fra varslere, og press fra sivilsamfunnet for å få åpenhet om forhandlingene.

Protestene har vært massive i Europa, mens her i Norge blir protestene boikottet av stort sett et samlet media.

På forsiden av forhandlingsdokumentet for TISA-avtalen står det at dokumentet skal holdes hemmelig i fem år etter at forhandlingene er avsluttet. Offentligheten skal ikke få vite hva det forhandles om. Bare denne setningen forteller oss jo at dette kommer ikke til å gagne befolkningen. 

Nå er det knappe 2 uker igjen til Stortingsvalget. Jeg ønsker alle et godt valg og håper alle velger bort de partiene som med disse forhandlingene ønsker å svekke de demokratiske rettighetene det norske folk har brukt lang tid på å opparbeide seg.

Hvordan truer TiSA menneskeretten til helse?

Dette er et innlegg av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA. Hun er også koordinator i Handelsgruppa til Attac Norge og er spesielt opptatt av demokrati og handelspolitikk.

TiSA vil få dramatiske konsekvenser for det offentlige helsesystemet, begrense våre folkevalgtes rett til å regulere helsetjenester og true menneskeretten til helse og medisinsk behandling. 

De siste ti årene har de store internasjonale helse- og omsorgskonsernene vokst enormt, og deres markedsandeler øker stadig. Disse selskapene og deres mektige lobbygrupper presser på for at avtaler som TISA skal gjøre dem i stand til å «utnytte en hel verden av sykepleiere og leger» gjennom å skape nye markeder og å fjerne politiske lover og reguleringer som begrenser global handel med helsetjenester. 

Den norske regjeringen har hele tiden hevdet at velferdstjenester som helse- og omsorgstjenester ikke vil bli omfattet av TiSA. Lekkede dokumenter fra forhandlingene, samt regjeringens eget forhandlingstilbud, viser imidlertid at de har bundet såkalte «medisinske tjenester» til avtalen, som blant annet omfatter konsultasjoner innen barnemedisin, gynekologi, nevrologi og psykiatri, kirurgiske konsultasjoner, medisinske behandlinger som dialyse, cellegift, strålebehandling, og analyse og tolkning av medisinske bilder som røntgen, EKG og endoskopi. I tillegg har regjeringen underlagt tjenester som gis av sykepleiere, jordmødre, fysioterapeuter og ambulansepersonell til TiSAs bestemmelser. Sistnevnte klassifiseres i TiSA-forhandlingene som profesjonelle businesstjenester. 

TiSA er basert på en oppsplittingslogikk som går ut på at sammenhengende offentlige institusjoner, som for eksempel sykehus, brytes opp og løses ut i mange enkelttjenester. Helsetjenester omfatter en mengde ulike undertjenester, som medisinske behandlinger og konsultasjoner, testing og analyse av blant annet blodprøver og røntgenbilder, informasjons- og kommunikasjonsteknologi, forskning og utvikling av medisinsk teknologi, utdanning av helsepersonell, og forsikringstjenester, og mye mer. Disse bindes til avtalen og liberaliseres og kommersialiseres, en for en. 

Det hjelper dermed lite at regjeringen har tatt unntak for «sykehustjenester», når de samtidig binder mange av enkelttjenestene som sykehusene består av og profesjonene som jobber der til TiSAs regelverk. 

Heller ikke de tjenestene som regjeringen faktisk har tatt unntak for, er garantert. TiSA skal i utgangspunktet omfatte alle tjenester og sektorer, bortsett fra de svært få funksjonene som drives under fullt offentlig monopol, som politi, rettsapparatet, fengsler, militæret og grensekontroll. Som TiSA-landenes delegasjoner skrev i 2012, så ønsker de en omfattende avtale «der ingen sektorer eller leveringsmetoder holdes utenfor». Unntak er bare midlertidige: en rekke politiske låsemekanismer innebygget i TiSA vil sørge for at etterhvert som tjenester og sektorer blir liberalisert så vil de automatisk bli bundet til avtalen og vil ikke kunne tas tilbake i framtiden. 

TiSA vil ikke tvinge land til å privatisere, men avtalen vil føre til økt press for privatisering ved å utsette offentlige tjenester for massiv konkurranse fra de multinasjonale helse- og omsorgsgigantene og frata lokale og nasjonale myndigheter retten til å beskytte eller prioritere offentlige og ikke-kommersielle tjenesteytere. Når så en tjeneste først har blitt privatisert, så vil avtalens frys- og skralleklausuler gjøre det svært vanskelig eller praktisk umulig å ta den tilbake til offentlig regi. Å innføre profittforbud, slik Oslo og Bergen kommune har gjort innen eldreomsorg, vil også være i strid med TiSAs bestemmelser. 

TiSAs mål er å svekke og fjerne lover og reguleringer i TISA-landene som gir forrang til andre verdier og hensyn enn de rent kommersielle.

Dette vil avtalen gjøre gjennom å begrense politisk handlingsrom, det vil si lands og lokalsamfunns demokratiske rett og frihet til å selv bestemme hvordan de vil utforme lover og regler og hvilken politikk de vil føre innen tjenesteområdet. Det lekkede TiSA-kapitlet om innenlandsk regulering viser at det forhandles om en lang rekke bestemmelser som vil begrense TiSA-landenes rett til å regulere kvalifikasjonskrav, lisenser og standarder. Innen helsesektoren vil dette ramme lover og reguleringer som gjelder blant annet kvalifikasjonskrav til leger, sykepleiere og annet helsepersonell, lisenskrav til privatklinikker, og bemanningsnormer i helsevesenet. 

På denne måten vil TiSA låse framtidige regjeringer og lokale myndigheter til å føre en politikk som er i tråd med storselskapenes interesser - uansett hvilken politikk de har gått til valg på. 

Liberalisering og deregulering i TiSA vil bidra til en stadig mer brutal internasjonal konkurranse og øke profittkravene innen helse- og omsorgssektoren, Det største innsparingspotensialet for helse- og omsorgstjenester ligger i å kutte i antall ansatte, redusere lønninger og pensjoner, og å gi dårligere arbeidsvilkår. På denne måten kan selskapene underby ideelle og offentlige aktører i anbudskonkurranser og dominere markedet. 

Færre ansatte, lavere lønninger og uverdige arbeidsforhold, kortvarige kontrakter og svakere reguleringer, vil føre til helse- og omsorgstjenester av dårlig kvalitet, ustabile og utrygge institusjoner og true vår grunnleggende rett helse og medisinsk behandling. Ifølge World Medical Association er det «offentlig helse i seg selv og verdiene som helse- og omsorgssystemene baserer seg på, som solidaritet, likhet og rettferdighet, som er under angrep» dersom avtaler som TiSA signeres og vedtas. 

Vil du lære mer om hvordan regelverket i TISA virker og hva som står på spill for helsetjenestene våre? Mandag 28. august kl. 18:00 kommer Rolv Rynning Hanssen, rådgiver i Fagforbundet, til Dattera til Hagen i Oslo for å introdusere TiSA og snakke om hvordan avtalen vil påvirke det offentlige helsevesenet og true menneskeretten til helse. Rolv har jobbet med handelsavtaler siden 1995 og er den i Norge som kan mest om TiSA. 

Møtet er første del i en studiesirkel om TiSA som Handelsgruppa i Attac og Folkeaksjonen mot TiSA arrangerer i høst. Disse møtene vil både gi en innføring i TiSAs regelverk og gå dypere inn på hvilke konsekvenser avtalen vil få for ulike samfunnsområder. 

Det er snart Stortingsvalg og TiSA er den store, usynlige elefanten i stemmelokalet. Faktabasert kunnskap om TiSA-avtalens dramatiske konsekvenser for demokratiet og for våre grunnleggende rettigheter er helt avgjørende for at vi skal kunne gjøre et informert valg i september.

TiSA? Ein usynleg elefant i stemmelokalet

Dette er et innlegg av Odd Tarberg. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten.

Det fundamentale spørsmålet om å seie ja eller nei til TiSA-avtalen, ser ikkje ut til å bli det sentrale tema i valkampen som det burde vere.

For svært mange veljarar vil ein stor, men usynleg «elefant» vere umerkeleg til stades i stemmelokalet den 11. september. «Elefanten i romet» vil vere den konsekvenstunge, men lite omtala TiSA-avtalen. Ein farleg, ny-liberalistisk handelsavtale, som Norge og 50 andre land har forhandla om i 4 år.

Spørsmålet er fundamentalt fordi ein slik avtale sterkt og negativt vil påvirke rammevilkåra for stordelen av norsk næringsliv, og ikkje minst redusere styresmaktene sitt politiske handlingsrom til å føre ein sjølvstendig økonomisk politikk. Eksempelvis vil lovnader i valkampen om å arbeide for trygge arbeidsplassar, bli heller «luftige» dersom TiSA-avtalen blir ein realitet.

At denne avtalen ikkje er tydeleg framme i valkampen, er ekstra merkeleg fordi det faktisk i partiprogramma går klart fram at ei gruppe parti vil akseptere ytterlegare redusert politisk handlingrom, og seie ja til denne avtalen, medan andre parti seier eit klart nei til TiSA.

Ja til TiSA-gjengen er ikkje uventa den liberalismeivrige Høgre/FrP-regjeringa med støttepartia Krf og Venstre. Det typiske for TiSA-tilhengarane er at dei konsentrerer all sin argumentasjon rundt interessene til eksportnæringane. Eksempelvis kan vi lese i Høgre sitt program at Norge har «en klar interesse av en avtale som vil sikre forutsigbare spilleregler og åpnere markeder for vår tjenesteeksport, basert på likebehandling». At denne «likebehandlinga» vil føre til ein forverra konkurranse FRÅ utanlandske bedrifter for fleirtalet av norske bedrifter - som faktisk ikkje er eksportbedrifter - det er TiSA-tilhengarane flinke til ikkje å snakke om.

Skuffande nok må også Ap reknast som eit Ja til TiSA-parti, fordi leiinga der stadig held fast ved den feilaktige og udokumenterte påstanden om at TiSA vil vere bra for sysselsettinga. Ein sysselsettingseffekt som i beste fall kanskje vil gjelde for enkelte eksportbedrifter, men altså ikkje for fleirtalet av norske bedrifter.

Dei av veljarane som har sett seg inn i effekten av TiSA, vil vite at avtalen vil vere meir ein trussel mot, enn til hjelp for storparten av norsk næringsliv. Dei vil derfor vite å stemme på eit av dei andre partia, SV, Sp, Raudt eller MDG, som alle argumenterer mot TiSA i sine partiprogram. Ettersom det i denne samanheng er svært viktig å få Høgre og FrP ut av regjeringskontora, vil det for Nei til TiSA-veljarar vere mest aktuelt å stemme på eit av dei tre partia SV, Sp eller Raudt.

I SV sitt program står det for eksempel dette om TiSA-avtalen: «Flere inngåtte frihandelsavtaler og pågående forhandlinger inneholder en uakseptabel flytting av makt fra stater til flernasjonale selskaper...SV vil gå mot TiSA-avtalen, som legger press på offentlige tjenester både i Norge og andre land, og som hindrer demokratisk selvbestemmelse».

Så lenge valkampen ikkje har med eit så fundamentalt spørsmål som ja eller nei til denne svære handelsavtalen, som vil bety ei kraftig redusering av det politiske handlingsromet, då vil Ja til TiSA-partia kunne halde fram med å presentere sine «gode hensikter», men etter valet igjen skulde på manglande politisk handlingsrom - som dei sjølve har sørga for - når lovnadane ikkje kan innfriast. Alt no har vi sett eksempel på at politikarar avviser ulike forslag om krisehjelp for norske bedrifter fordi «det vil vere i strid med inngåtte avtalar».

Det er alvorleg når slike politikarar vil inngå nye avtalar som ytterlegare vil innskrenke det politiske handlingsromet, og det er derfor særdeles alvorleg dersom spørsmålet om vi skal akseptere eller seie Nei til TiSA-avtalen ikkje blir eit viktig tema i stortingsvalkampen.

TiSA burde vere det viktigaste temaet på landsmøtet i Arbeiderpartiet.

Dette er et innlegg av Odd Tarberg. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten.

TiSA-avtalen vil vere sterkt negativ for sysselsettinga og arbeidslivet generelt, og likevel held Ap fram med å feilinformere om avtalen med å påstå det motsette. AP-landsmåtet bør rydde opp!

Arbeiderpartiet har denne veka eit viktig landsmøte. Viktig fordi vi står rett framfor ein stortingsvalkamp, og fordi dette kan vere siste sjansen partiet har til å snu i det dramatisk viktige spørsmålet om TiSA-avtalen.

Ting tyder på at partileiinga vil gjere sitt beste for dysse ned den usemja som faktisk også i partiet eksisterer rundt TiSA-avtalen som Norge no har forhandla om utanfor WTO i snart fire år. Denne handelsavtalen for tenester går ut på å fjerne flest mogleg av hindringane som utanlandske selskap møter når dei vil inn og «erobre» fristande godbitar i dei ulike nasjonale marknadane. Det er tydeleg, og oppløftande, at AUF har lest seg opp på denne avtalen og innser at TiSA kan får stygge konsekvensar også for norsk arbeidsliv. AUF skriv ma på sine heimesider at organisasjonen vil «At Norge stanser forhandlingene om TISA-avtalen inntil de eventuelt flyttes tilbake til WTO».

Dette står i sterk kontrast til det Ap-leiinga forfektar når dei i sin omtale av TiSA feilaktig påstår at avtalen vil vere positiv for sysselsettinga: «TISA-avtalens har stor betydning for norsk verdiskaping og sysselsetting.» Dette er altså rein feilinformering, ettersom det blir underslått at dette berre gjeld ein forventa positiv effekt for eksportnæringane. For dei bedriftene som ikkje opererer på eksportmarknadane, vil TiSA-avtalen derimot utgjere ein alvorleg trussel gjennom den auka konkurransen frå utlandet som avtalen uttrykkeleg legg opp til. Alvoret i dette blir tydeleg når vi får vite (av SSB) at 8 av 10 arbeidsplassar i Norge er å finne i ikkje-konkurranseutsette næringar!

Det er tydeleg at Ap-leiinga så langt har lytta meir til NHO og norsk storkapital, enn til AUF og store deler av fagbevegelsen når partiet baserer sitt positive syn på TiSA på det som tener dei store eksportbedriftene: «Det internasjonale tjenestemarkedet er stort, og vi har offensive interesser knyttet til at norske tjenesteprodusenter får økt tilgang til det globale tjenestemarkedet». Dette er pinleg likt den smalspora synsvinkelen Børge Brende også brukar når han reklamerer for TiSA.

Det at NHO ikkje evner å løfte blikket og sjå at TiSA har konsekvensar for andre enn eksportnæringane, seier ganske mykje om den organisasjonen. Men at Arbeiderpartiet risikerer å selje restane av den sosialdemokratiske sjela si ved å akseptere ein så ny-liberalistisk handelsavtale som TiSA, er berre regelrett sjokkerande.

Dersom Ap endar opp med å akseptere ein TiSA-avtalen, vil partiet med det latterleggjere sitt valkamputspel om at partiet denne gongen vil lage «tidenes valgkamp for fagorganiserte».

TiSA vil nemleg i alvorleg grad innsnevre det politiske handlingsromet Ap-leiinga hevdar framleis er stort nok (under EØS) til å drive ein forsvarleg næringslivspolitikk. Det å love å bruke offensivt eit politisk handlingsrom til å styrke arbeidstakarsida, blir heilt meiningslaust dersom partiet evt er villig til å forhandle dette handlingsromet heilt bort gjennom TiSA-avtalen.

En annen handelspolitikk er mulig

Dette er et artikkel av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA. Hun er også koordinator i handelsgruppa til Attac Norge og er spesielt opptatt av demokrati og handelspolitikk. Artikkelen stod først på trykk i UTVEIER 1 2016

Alternativer til nyliberal handelspolitikk er ikke bare mulig – det finnes. The Alternative Trade Mandate, utformet av over 50 europeiske sivilsamfunnsorganisasjoner, foreslår en helt ny handelspolitikk for EU som setter mennesker og miljø foran profitt.

I 2013 lanserte over 50 europeiske sivilsamfunnsorganisasjoner et forslag til en alternativ handelspolitikk for EU som er demokratisk, respekterer menneskerettighetene og som er økologisk bærekraftig. Forslaget ble lagt fram i form av et 20 siders dokument, The Alternative Trade Mandate, som fremmer konkrete reformer innenfor ti politiske områder som er relatert til eller som berøres av handel, deriblant mat og jordbruk, arbeid, menneskerettigheter, naturressurser, klima, finans og offentlige tjenester.[1] I tillegg til selve hovedteksten, ble det også utformet vedlegg med mer detaljerte forslag innenfor enkelte av disse områdene.[2]

Alliansen bak det alternative handelsmandatet, som inkluderer bønder, fagforeninger, menneskerettighetsforkjempere, miljøvernere, kvinneorganisasjoner, fair trade-aktivister – og flere Attac-nettverk, utviklet forslagene gjennom en fire år lang deltakende prosess med offentlige møter i en rekke europeiske land, samt konsultasjoner på internett. Alliansens medlemmer og støttespillere er ikke nødvendigvis enige om hver eneste detalj i dokumentet, men alle støtter opp om prinsippene og den generelle retningen.

Demokratisk og gjennomsiktig
Nettopp demokrati og åpenhet er et underliggende prinsipp i det alternative handelsmandatet. For å kunne endre EUs handels- og investeringspolitikk, er det nødvendig å endre måten beslutningene tas på. EUs handelsforhandlinger foregår i hemmelighet og er dominert av EU-kommisjonens uvalgte teknokrater og de store selskapenes lobbyister som nyter privilegert tilgang og eksklusivt innsyn i prosessen. The Alternative Trade Mandate setter seg fore å endre denne praksisen og åpner med et konkret og detaljert forslag til en helt ny prosess for initiering, forhandling og fullføring av handelsforhandlinger, med formål om å sikre demokratisk kontroll over EUs handelspolitikk gjennom å styrke parlamentenes og sivilsamfunnets rolle.

Mandatet foreslår blant annet at det er parlamentene, og ikke Kommisjonen, som skal kunne initiere de forberedende prosessene som leder til forhandlinger om en handelsavtale. Parlamentene, både på nasjonalt og på EU-nivå, skal ha rett til å foreslå og kreve endringer i en avtaletekst, også etter at en avtale er inngått. Et forslag er også at en omfattende og gjennomsiktig behovstest skal gjøres i forkant, før eventuelle forhandlinger settes i gang, for å undersøke om en handelsavtale vil være i offentlighetens interesse. En slik behovstest skal gjøres i EUs medlemsland så vel som i partnerland, med bred og meningsfull deltakelse fra sivilsamfunnsorganisasjoner og fagforeninger. Videre skal det holdes regelmessige offentlige høringer i medlemslandene under hele forhandlingsprosessen, og alle forhandlingstekster skal publiseres offentlig.

For å hindre at prosessen overtas og domineres av storselskapenes lobbygrupper, foreslår mandatet at alle møter og all korrespondanse mellom parlamentarikere, byråkrater og lobbyister publiseres online, og at det publiseres «legislative footprint reports» som viser hvilke lobbygrupper som har blitt konsultert, hvilke innspill som har blitt vurdert, og hvorfor.[3]

Selvbestemmelse og økologisk bærekraft
Et utgangspunkt for det alternative handelsmandatet er at land, lokalsamfunn og regioner skal gis politisk handlingsrom og frihet til å selv avgjøre sin handels- og investeringspolitikk. Dette inkluderer frihet til å bestemme egne reguleringer av produksjon, forbruk og distribusjon av varer og tjenester, og til å prioritere lokal og regional handel foran global.

Rett til selvbestemmelse gjelder ikke minst innenfor jordbruk og matproduksjon, der mandatet understreker at land og lokalsamfunn skal ha frihet til å prioritere lokale og regionale matsystemer, og at EU skal fremme prinsippet om matsuverenitet. Som et alternativ til EUs nåværende system for matproduksjon, som er eksportorientert, industrialisert og dominert av store selskaper, anbefales det at EU skal støtte småbrukere, lokale markeder og økologisk bærekraftige jordbrukspraksiser både i Europa og i land i Sør. EU skal ikke tvinge handelspartnere i Sør til å åpne sine markeder for billig import av europeiske produkter, da dette fører til destruksjon av lokale markeder og småskala jordbruk. Videre anbefales det at EU på sikt skal bli mest mulig selvforsynt i varer som kan produseres i Europa. For varer som må importeres, så skal EU bistå eksporterende land i å heve sosiale og økologiske standarder og å sikre matsikkerhet og lokale arbeidsplasser. Mandatet går også inn for at EU skal styrke sin politikk mot genmodifiserte organismer (GMO), og anvende føre-var-prinsippet innen alle reguleringer og innen alle regler for handel og investeringer.

For å oppnå et rettferdig og økologisk bærekraftig ressursforbruk, anbefaler mandatet at EU skal sette klare målsetninger om å redusere sin ressursbruk. EU må ikke bruke handels- og investeringsavtaler til å hindre andre land i å regulere og begrense sin eksport av naturressurser, og unionen må sikre at importerte råvarer ikke bidrar til menneskerettighetsbrudd. Mandatet foreslår også å redusere internasjonal transport, blant annet gjennom differensiert skattelegging av importerte varer. Et annet tiltak som foreslås er å begrense råvareselskapers makt og størrelse og splitte opp store selskaper innen markedene for gruvedrift, energi og jordbruksvarer gjennom antitrustlover.

Det alternative handelsmandatet utfordrer paradigmet om ubegrenset økonomisk vekst, og understreker at for å takle klimakrisen så må EU gå bort fra sitt fokus på «economic growth at all costs» og erstatte det med en ny, ambisiøs og rettferdig lavkarbon-tilnærming.[4] Mandatet foreslår også at EU skal betale sin klimagjeld til land i Sør, blant annet gjennom å støtte lokale produsenter, overføre lavkarbon-teknologier og støtte småbrukeres utvikling av klimavennlige avlinger.

Mennesker og miljø foran profitt
Et kjerneprinsipp i det alternative handelsmandatet er at menneskerettigheter har forrang foran kommersielle interesser. EU skal ikke inngå handelsavtaler som begrenser andre lands politiske handlingsrom til å gjennomføre tiltak som er nødvendige for å realisere menneskerettighetene. Likeledes skal internasjonale konvensjoner og avtaler om menneskerettigheter, miljø og klima settes over handels- og investeringsavtaler.

For å sikre at multinasjonale selskaper gjøres ansvarlige for konsekvensene av sine aktiviteter, foreslår mandatet å innføre bindende forpliktelser og sanksjoner mot selskaper som bryter miljø- og menneskerettighetsforpliktelser, samt full transparens i globale verdikjeder. I tillegg går det inn for at det skal bli mulig for lokalsamfunn å gå til søksmål mot selskaper som bryter lovverket, både gjennom nasjonale og internasjonale domstoler, og foreslår at det etableres en internasjonal straffedomstol for forbrytelser som begås av multinasjonale selskaper. Disse forslagene står i motsetning til dagens praksis, hvor handelsavtaler som oftest beskytter de multinasjonale selskapene, blant annet gjennom investor-stat tvisteløsningsordninger som gir selskaper makt til å saksøke stater i private internasjonale tribunbaler for lover og reguleringer som truer et selskaps framtidige profitt.

Et annet viktig prinsipp som ligger til grunn for mandatet er prinsippet om universell tilgang til offentlige tjenester av høy kvalitet. For å sikre alle lik tilgang til offentlige tjenester, må EU gå bort fra sin offensive liberaliseringsstrategi og beskytte tjenester som vann, energi, helse og utdanning ved å ekskludere dem fra handels- og investeringsavtaler. I tillegg foreslår mandatet å ekskludere finanstjenester fra handels- og investeringsavtaler, og at EU skal gjøre finansiell stabilitet til et offentlig gode, blant annet gjennom tiltak som å innføre skatt på finanstransaksjoner, avskaffe skatteparadiser, og å forby svært kompliserte og risikable finansprodukter. EU skal også sikre at finansinstitusjoner som banker, hekkefond og forsikringsselskaper ikke blir «too big to fail» eller for store til at de kan reguleres og overvåkes.

De overnevnte forslagene er bare et lite knippe av de mange reformene og tiltakene som foreslås i det alternative handelsmandatet og som til sammen vil transformere EUs handelspolitikk The Alternative Trade Mandate dannet grunnlaget for en kampanje i forkant av EUs parlamentsvalg i mai 2014, hvor kandidatene ble oppfordret til å støtte det alternative handelsmandatet. Nesten 200 av kandidatene lovet å støtte mandatet, hvorav 66 ble valgt inn i parlamentet.[5] Kampanjen og prosessen ser ut til å ha blitt avsluttet i 2014.

Det alternative handelsmandatet viser ikke bare hvordan en rettferdig og økologisk bærekraftig handelspolitikk kan se ut, men også at sivilsamfunnsorganisasjoner og sosiale bevegelser som representerer et bredt mangfold av samfunnsgrupper, interesser og perspektiver gjennom en demokratisk og deltakende prosess sammen kan utforme politiske alternativer.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Trade: time for a new vision. The Alternative Trade Mandate kan lastes ned fra nettsidene til Transnational Institute (TNI): https://www.tni.org/files/download/trade-time_for_a_new_vision.pdf

Noen av de tilhørende tekstene kan lastes ned fra Alternative Trade Mandates arkiverte nettsider: https://web.archive.org/web/20150315022506/http://www.alternativetrademandate.org/

[1] Se Trade: time for a new vision. The Alternative Trade Mandate: https://www.tni.org/files/download/trade-time_for_a_new_vision.pdf

[2] Noen av vedleggene kan lastes ned her: http://web.archive.org/web/20140419021341/http://www.alternativetrademandate.org/news/2013/05/atm-democracy-consultation-outcome-paper/

[3] Se The Alternative Trade Mandates vedlegg om demokrati s. 8: http://web.archive.org/web/20140929055304/http://www.alternativetrademandate.org/wp-content/uploads/2013/05/democracy-paper-FINAL.pdf

[4] Trade: time for a new vision. The Alternative Trade Mandate: https://www.tni.org/files/download/trade-time_for_a_new_vision.pdf
[5] I følge en artikkel av NOAH, Friends of the Earth, Danmark. Se: http://noah.dk/det-alternative-handelsmandat-et-alternativ-til-frihandel/