Facebook-skandalen er et grelt eksempel på misbruk av persondata

Dette er et innlegg av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA. Hun er også koordinator i Handelsgruppa til Attac Norge og er spesielt opptatt av demokrati og handelspolitikk.

Cambridge Analytica-skandalen har gitt oss et innblikk i hvordan informasjonen som selskapene samler inn om oss kan brukes til psykologisk manipulasjon og til å påvirke utfallet av presidentvalg. 

Facebook solgte personlig informasjon om over 50 millioner amerikanske Facebook-brukere – uten deres samtykke og viten – til Cambridge Analytica, som brukte dataene til å målrette og skreddersy politisk reklame og falske nyheter. De sensitive og private opplysningene som Facebook har samlet inn om brukerne gjorde Cambridge Analytica istand til å lage psykologiske profiler av hver enkelt velger, finne ut hvilke former for budskap en person er spesielt mottakelig for og hva som mest effektivt vil kunne endre vedkommendes oppfatninger, uten at personen selv er klar over hva som foregår. I følge selskapets direktører, er det Cambridge Analytica som har «æren» for at Donald Trump nå sitter i Det hvite hus. 

I kjølvannet av #DeleteFacebook-kampanjen som brer om seg verden over, har Facebook-sjef Mark Zuckerberg gått ut og beklaget og sagt at Cambridge Analyticas bruk av Facebook-data var et brudd på selskapets regler. Men allerede i 2015 dokumenterte The Guardian at Cambridge Analytica brukte Facebook-profiler til å påvirke den amerikanske valgkampen – uten at Facebook gjorde noe. For i likhet med de andre store teknologiselskapene, lever Facebook av å selge våre personlige data. Alt det vi skriver, deler, liker og foretar oss på Facebook er selskapets eiendom. Det innebærer at de kan gjøre hva de vil med informasjonen om oss og våre venner – inkludert å selge den til selskaper som Cambridge Analytica. 

Hver gang vi bruker sosiale medier og apper, søker på Google, shopper på Amazon, eller bruker de mange fysiske produktene (fra TV, kjøleskap og biler, til klokker og barneleker) som nå er koblet til internett, legger vi fra oss tonnevis av data om oss selv; våre interesser og oppfatninger, våre vaner og helsetilstand, hvem vår familie og venner er, og hvor vi til enhver tid befinner oss. De som eier og kontrollerer disse dataene er noen få store teknologiselskaper som Facebook, Google, Apple, Amazon og Microsoft.

Teknologiselskapene tilbyr oss tilsynelatende gratis tjenester mot at de får kartlegge våre privatliv. Dataene om oss ble tidligere brukt hovedsakelig til å vise oss målrettet reklame, men nå brukes de i stadig større grad til å utvikle kunstig intelligens og til å bygge nye teknologier. Verdien av dataene vi produserer når vi bruker selskapenes digitale plattformer er mye høyere enn tjenestene selskapene tilbyr. I løpet av få år har de store teknologiselskapene vokst seg gigantiske på å utvinne våre data. Vi vet ikke hvem de deler informasjonen om oss med eller hva de kan komme til å bruke den til i framtiden. Cambridge Analytica er bare toppen av isfjellet.

Kulturminister Trine Skei Grande mener at svaret på Cambridge Analytica-skandalen er å gjøre personvern til en vare som folk kan betale for. Grande står her på linje med USA og de store teknologiselskapene, som ser personvern som en kommersiell tjeneste, ikke en rettighet. Konsekvensen av en slik politikk er at personvern blir et privilegium forbeholdt de som har råd til å betale for det og at det blir opp til selskapene å velge hvem de vil tilby denne tjenesten til, i hvilken grad og til hvilken pris. 

I Norge og Europa har personvern tradisjonelt vært en offentlig garantert rettighet som alle borgere har, og ikke en vare som et selskap kan velge om det vil tilby. En ny personvernlov som vil bli innført i Norge og EU i mai i år vil kunne beskytte oss mot noe av det som truer vårt personvern – vel og merke dersom den ikke forhandles bort i handelsavtaler som TISA. Den nye loven vil gjøre all data om oss tilgjengelig og den vil gi oss rett til å be om å få å se dataene og kreve å få dem slettet. Det betyr at hvis du for eksempel sletter Facebook-kontoen din, så kan du kreve å få overlevert all dataen om deg i papirformat på døren.

Personvern er imidlertid bare en liten del av et mye større bilde. For det dreier seg i bunn og grunn om hvem som skal eie og kontrollere våre data og hvem som skal styre den teknologiske utviklingen og forme framtidens samfunn.

De store teknologiselskapene investerer flere titalls milliarder årlig i forskning og utvikling avteknologier og tjenester basert på kunstig intelligens. De bruker oss, ikke bare til å produsere data for dem, men også til å trene og perfeksjonere de nye teknologiene når vi bruker deres plattformer. Selskaper som Google, Amazon og Microsoft har utviklet tjenester som automatisert transport, systemer for overvåkning av folk, trafikk og bygninger, analyse av helsedata (Google har inngått en samarbeidsavtale med det britiske helsevesenet, NHS), digitale utdanningstjenester – og mye mer. De private gigantene tar i stadig større grad over og drifter det som tidligere var offentlige tjenester, og mye av det offentlige livet foregår nå på deres plattformer.

Selskapene som eier og kontrollerer de nye teknologiene og tjenestene har formuer større enn statsbudsjetter, de betaler lite eller ingen skatt, og de ødelegger lokale konkurrenter. Likevel har byer og kommuner – etter mange år med privatisering, konkurranseutsetting og budsjettkutt – gjort seg avhengige av dem. Faren er, at om vi overgir kontrollen over essensielle tjenester og infrastruktur til selskapene, blant annet gjennom regler i handelsavtaler, så vil det bli nesten helt umulig for innbyggere og lokale myndigheter å ta den tilbake senere. Googles moderselskap Alphabet, for eksempel, er allerede i gang med et prosjekt for å utvikle og ta over driften av en hel bydel i Toronto.

Forfatter og teknologiforsker Evgeny Morozov advarer mot at dersom vi lar denne utviklingen fortsette, kan vi i framtiden få et høyteknologisk føydalsamfunn, et svært hierarkisk samfunn der makt er konsentrert i private hender og de globale teknologiselskapene dikterer hvordan samfunnet skal fungere. Morozov argumenterer derfor for at vi må ta tilbake makten fra selskapene gjennom å innføre offentlig eierskap og demokratisk kontroll av data og bygge offentlige og desentraliserte alternativer til selskapenes plattformer og tjenester.

Nyliberale handelsavtaler som TISA, TTIP og TPP kan imidlertid komme til å gjøre politiske alternativer og demokratisk styring av den teknologiske utviklingen praktisk umulig. Selskapene, som er dypt involvert og har stor innflytelse på internasjonale handelsforhandlinger, kjemper for avtaler som tjener deres interesser og som vil befeste deres makt langt inn i framtiden.

De nye handelsvtalene har egne kapitler om «elektronisk handel» som inneholder regler for den digitale økonomien. Disse reglene vil blant annet gjøre det forbudt å kreve at et selskap skal lagre innbyggernes persondata lokalt i landet de opererer i. Hensikten er å legge til rette for fri flyt av data over landegrensene, uten hensyn til at land har ulik personvernlovgivning. Strenge personvernregler, som den nye europeiske personvernloven, vil dermed kunne bli avtalestridige eller ubrukelige. Samtidig vil reglene gi selskapene en lovfestet rett til å nekte både sivilsamfunn og offentlige myndigheter innsyn i kildekodene de bruker i sine tjenester og til å holde programvare for alt fra pacemakere og medisinproduksjon til biler og atomkraftverk hemmelig. Bestemmelsene er en oppskrift på de store teknologiselskapenes dominans.

Etter at TISA-forhandlingene stoppet opp i desember 2016, har selskapene og nyliberale regjeringer vendt blikket mot Verdens handelsorganisasjon (WTO), og presser nå på for å innlemme TISA-lignende regler om «elektronisk handel» i WTO.

Dersom vi vil ha et demokratisk og menneskelig samfunn i framtiden, så må vi stoppe storselskapenes maktovertakelse. Et første skritt er å stoppe TISA og andre nyliberale handelsavtaler.

Storebror ser deg: Personvern som vare eller rettighet?

Handelsekspert Sanya Reid Smith møter leder i Attac, Petter Slaatrem Titland til samtale i et åpent møte 13 mars kl 19, på Vespa & Humla i Oslo.

Ville du gitt fra deg informasjon om dine interesser og vaner, din helsetilstand, hvem familien din og vennene dine er og hvor du til enhver tid befinner deg til en fremmed? 

Sanya Reid Smith

Data om oss produseres hele tiden når vi bruker smarttelefoner og en mengde andre produkter og tjenester som er koblet til internett. Disse personlige opplysningene er gull verdt. Persondata er den nye oljen i den digitale økonomien og de som sitter på dataene er en håndfull gigantiske selskaper som Facebook, Google, Amazon og Apple. Selskapene tilbyr oss gratis tjenester mot at de får kartlegge privatlivet vårt, men vi vet ikke hva de gjør med informasjonen og hva de vil bruke den til i framtiden. 

Petter Slaatrem Titland. Foto: Attac

Noen land har strengere personvernlover enn andre. I Norge og i EU er vår rett til privatliv mye bedre beskyttet enn for eksempel i USA. Men selskapene anser streng personvernlovgivning som en handelshindring som de vil kvitte seg med gjennom å fremme regler som tjener dem i internasjonale handelsavtaler.

Handelsbyråkrater forhandler om reglene for den digitale økonomien i forhandlinger om handelsavtaler som TISA, TTIP og CETA. I disse forhandlingene presser USA og flere andre land på for fri flyt av persondata og ingen krav til hvor dataene skal lagres.

Tirsdag 13. mars kl. 19.00 kommer Sanya Reid Smith, juridisk rådgiver og seniorforsker i Third World Network, til Vespa for å snakke om internasjonale handelsavtaler, persondata og konsekvenser for personvernet og muligheten for demokratisk styring av den teknologiske utviklingen. Sanya Reid Smith er en av verdens fremste eksperter på feltet.

Leder i Attac Norge, Petter Slaatrem Titland, vil gi en introduksjon til samfunnsendringene som konsekvens av den digitale økonomien.

Arrangører: Attac og Folkeaksjonen mot TISA. Møtet vil bli livestreamet på Facebook-siden til Attac Norge.

VELKOMMEN!

Tid: 13. mars kl. 19:00 til 21:00 
Sted: Café Vespa & Humla, Københavngata 2c, Oslo

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------

Tre artikler til ettertanke:

Big data-diktaturet: "Kina planlegger å overvåke statens borgere totalt ved hjelp av datalagring og ansiktsgjenkjenning. Hver og en får en poengkonto. Her begynner fremtiden." 

Overvåking i 21. århunderet: "Datainnsamling og overvåking i det 21. århundre handler ikke om staten." 

George Orwell som Kinas læremester: "Selv Orwell hadde ikke fantasi til å forestille seg omfanget av dagens digitale kontrollsystemer. Men han ga oss begrepene som setter oss i stand til å tenke oss hvilken verden vi har i vente når vårt mentale indre invaderes av en tyrannisk stat. Som i Kina i dag."

Hvorfor er informasjonen om deg så ettertraktet for selskaper som Facebook, Google og Apple?

Dette er et innlegg av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA. Hun er også koordinator i Handelsgruppa til Attac Norge og er spesielt opptatt av demokrati og handelspolitikk.

Hvorfor er informasjonen om deg så ettertraktet for selskaper som Facebook, Google og Apple? Hvorfor er det IT-industrien som lobber mest for TISA? Og hva skjer om sensitive opplysninger om deg og dine - som din pasientjournal, hva barna dine forteller til dukkene sine, eller hva du deler med familie og venner på Messenger og Instagram - havner i land med mye svakere personvern enn Norge?

Vi er så heldige å få besøk av Audun Skeidsvoll, leder av forbrukerpolitisk avdeling i Forbrukerrådet, i TISA Reading Room Oslo torsdag 30. november kl. 14. Han vil snakke og svare på spørsmål om hvilke konsekvenser TISA kan få for personvernet og retten til privatliv.

Personvern er det store stridsspørsmålet i TISA-forhandlingene og grunnen til at forhandlingene stoppet opp i desember 2016. USA og flere andre land krever at persondata skal kunne selges, kjøpes og flyte fritt over landegrensene. Det betyr at sensitiv informasjon om deg kan havne i andre TISA-land med dårligere personvernregulering enn hva vi har i Norge og i Europa. Der kan informasjonen selges videre til selskaper - eller de kan utleveres til myndighetene.

Dukkene Cayla og I-Que illustrerer hvilke utfordringer personvernet står overfor. Når barnet snakker til de internett-tilkoblede dukkene, sendes samtalen automatisk til et selskap i USA som kan bruke opptakene til hva de vil og dele de med hvem de vil. Det er også mulig for uvedkommende å hacke seg inn på dukkene og avlytte og snakke til barna dine over lange avstander. Forbrukerrådets video viser hvordan dukkene bryter personvernet.

TISA-avtalen vil kunne hindre politikerne i å utforme strenge personvernregler som skal bekjempe slike brudd på personvernet og retten til et privatliv. 

TISA Reading Room OSLO er en aksjon arrangert av Attac og Folkeaksjonen mot TISA. En aksjon der vi setter fokus på demokrati og åpenhet om handelsavtaler. I et showrom på Jernbanetorget legger vi ut alle de lekkede TISA-dokumentene. Der finner du blant annet kapittelet om elektronisk handel, som vil påvirke personvernet. Folk inviteres inn til å lese dokumentene og få informasjon om TISA. I tillegg streamer vi arrangementet på Facebook.

Les mer om aksjonen her.

 

En annen handelspolitikk er mulig

Dette er et artikkel av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA. Hun er også koordinator i handelsgruppa til Attac Norge og er spesielt opptatt av demokrati og handelspolitikk. Artikkelen stod først på trykk i UTVEIER 1 2016

Alternativer til nyliberal handelspolitikk er ikke bare mulig – det finnes. The Alternative Trade Mandate, utformet av over 50 europeiske sivilsamfunnsorganisasjoner, foreslår en helt ny handelspolitikk for EU som setter mennesker og miljø foran profitt.

I 2013 lanserte over 50 europeiske sivilsamfunnsorganisasjoner et forslag til en alternativ handelspolitikk for EU som er demokratisk, respekterer menneskerettighetene og som er økologisk bærekraftig. Forslaget ble lagt fram i form av et 20 siders dokument, The Alternative Trade Mandate, som fremmer konkrete reformer innenfor ti politiske områder som er relatert til eller som berøres av handel, deriblant mat og jordbruk, arbeid, menneskerettigheter, naturressurser, klima, finans og offentlige tjenester.[1] I tillegg til selve hovedteksten, ble det også utformet vedlegg med mer detaljerte forslag innenfor enkelte av disse områdene.[2]

Alliansen bak det alternative handelsmandatet, som inkluderer bønder, fagforeninger, menneskerettighetsforkjempere, miljøvernere, kvinneorganisasjoner, fair trade-aktivister – og flere Attac-nettverk, utviklet forslagene gjennom en fire år lang deltakende prosess med offentlige møter i en rekke europeiske land, samt konsultasjoner på internett. Alliansens medlemmer og støttespillere er ikke nødvendigvis enige om hver eneste detalj i dokumentet, men alle støtter opp om prinsippene og den generelle retningen.

Demokratisk og gjennomsiktig
Nettopp demokrati og åpenhet er et underliggende prinsipp i det alternative handelsmandatet. For å kunne endre EUs handels- og investeringspolitikk, er det nødvendig å endre måten beslutningene tas på. EUs handelsforhandlinger foregår i hemmelighet og er dominert av EU-kommisjonens uvalgte teknokrater og de store selskapenes lobbyister som nyter privilegert tilgang og eksklusivt innsyn i prosessen. The Alternative Trade Mandate setter seg fore å endre denne praksisen og åpner med et konkret og detaljert forslag til en helt ny prosess for initiering, forhandling og fullføring av handelsforhandlinger, med formål om å sikre demokratisk kontroll over EUs handelspolitikk gjennom å styrke parlamentenes og sivilsamfunnets rolle.

Mandatet foreslår blant annet at det er parlamentene, og ikke Kommisjonen, som skal kunne initiere de forberedende prosessene som leder til forhandlinger om en handelsavtale. Parlamentene, både på nasjonalt og på EU-nivå, skal ha rett til å foreslå og kreve endringer i en avtaletekst, også etter at en avtale er inngått. Et forslag er også at en omfattende og gjennomsiktig behovstest skal gjøres i forkant, før eventuelle forhandlinger settes i gang, for å undersøke om en handelsavtale vil være i offentlighetens interesse. En slik behovstest skal gjøres i EUs medlemsland så vel som i partnerland, med bred og meningsfull deltakelse fra sivilsamfunnsorganisasjoner og fagforeninger. Videre skal det holdes regelmessige offentlige høringer i medlemslandene under hele forhandlingsprosessen, og alle forhandlingstekster skal publiseres offentlig.

For å hindre at prosessen overtas og domineres av storselskapenes lobbygrupper, foreslår mandatet at alle møter og all korrespondanse mellom parlamentarikere, byråkrater og lobbyister publiseres online, og at det publiseres «legislative footprint reports» som viser hvilke lobbygrupper som har blitt konsultert, hvilke innspill som har blitt vurdert, og hvorfor.[3]

Selvbestemmelse og økologisk bærekraft
Et utgangspunkt for det alternative handelsmandatet er at land, lokalsamfunn og regioner skal gis politisk handlingsrom og frihet til å selv avgjøre sin handels- og investeringspolitikk. Dette inkluderer frihet til å bestemme egne reguleringer av produksjon, forbruk og distribusjon av varer og tjenester, og til å prioritere lokal og regional handel foran global.

Rett til selvbestemmelse gjelder ikke minst innenfor jordbruk og matproduksjon, der mandatet understreker at land og lokalsamfunn skal ha frihet til å prioritere lokale og regionale matsystemer, og at EU skal fremme prinsippet om matsuverenitet. Som et alternativ til EUs nåværende system for matproduksjon, som er eksportorientert, industrialisert og dominert av store selskaper, anbefales det at EU skal støtte småbrukere, lokale markeder og økologisk bærekraftige jordbrukspraksiser både i Europa og i land i Sør. EU skal ikke tvinge handelspartnere i Sør til å åpne sine markeder for billig import av europeiske produkter, da dette fører til destruksjon av lokale markeder og småskala jordbruk. Videre anbefales det at EU på sikt skal bli mest mulig selvforsynt i varer som kan produseres i Europa. For varer som må importeres, så skal EU bistå eksporterende land i å heve sosiale og økologiske standarder og å sikre matsikkerhet og lokale arbeidsplasser. Mandatet går også inn for at EU skal styrke sin politikk mot genmodifiserte organismer (GMO), og anvende føre-var-prinsippet innen alle reguleringer og innen alle regler for handel og investeringer.

For å oppnå et rettferdig og økologisk bærekraftig ressursforbruk, anbefaler mandatet at EU skal sette klare målsetninger om å redusere sin ressursbruk. EU må ikke bruke handels- og investeringsavtaler til å hindre andre land i å regulere og begrense sin eksport av naturressurser, og unionen må sikre at importerte råvarer ikke bidrar til menneskerettighetsbrudd. Mandatet foreslår også å redusere internasjonal transport, blant annet gjennom differensiert skattelegging av importerte varer. Et annet tiltak som foreslås er å begrense råvareselskapers makt og størrelse og splitte opp store selskaper innen markedene for gruvedrift, energi og jordbruksvarer gjennom antitrustlover.

Det alternative handelsmandatet utfordrer paradigmet om ubegrenset økonomisk vekst, og understreker at for å takle klimakrisen så må EU gå bort fra sitt fokus på «economic growth at all costs» og erstatte det med en ny, ambisiøs og rettferdig lavkarbon-tilnærming.[4] Mandatet foreslår også at EU skal betale sin klimagjeld til land i Sør, blant annet gjennom å støtte lokale produsenter, overføre lavkarbon-teknologier og støtte småbrukeres utvikling av klimavennlige avlinger.

Mennesker og miljø foran profitt
Et kjerneprinsipp i det alternative handelsmandatet er at menneskerettigheter har forrang foran kommersielle interesser. EU skal ikke inngå handelsavtaler som begrenser andre lands politiske handlingsrom til å gjennomføre tiltak som er nødvendige for å realisere menneskerettighetene. Likeledes skal internasjonale konvensjoner og avtaler om menneskerettigheter, miljø og klima settes over handels- og investeringsavtaler.

For å sikre at multinasjonale selskaper gjøres ansvarlige for konsekvensene av sine aktiviteter, foreslår mandatet å innføre bindende forpliktelser og sanksjoner mot selskaper som bryter miljø- og menneskerettighetsforpliktelser, samt full transparens i globale verdikjeder. I tillegg går det inn for at det skal bli mulig for lokalsamfunn å gå til søksmål mot selskaper som bryter lovverket, både gjennom nasjonale og internasjonale domstoler, og foreslår at det etableres en internasjonal straffedomstol for forbrytelser som begås av multinasjonale selskaper. Disse forslagene står i motsetning til dagens praksis, hvor handelsavtaler som oftest beskytter de multinasjonale selskapene, blant annet gjennom investor-stat tvisteløsningsordninger som gir selskaper makt til å saksøke stater i private internasjonale tribunbaler for lover og reguleringer som truer et selskaps framtidige profitt.

Et annet viktig prinsipp som ligger til grunn for mandatet er prinsippet om universell tilgang til offentlige tjenester av høy kvalitet. For å sikre alle lik tilgang til offentlige tjenester, må EU gå bort fra sin offensive liberaliseringsstrategi og beskytte tjenester som vann, energi, helse og utdanning ved å ekskludere dem fra handels- og investeringsavtaler. I tillegg foreslår mandatet å ekskludere finanstjenester fra handels- og investeringsavtaler, og at EU skal gjøre finansiell stabilitet til et offentlig gode, blant annet gjennom tiltak som å innføre skatt på finanstransaksjoner, avskaffe skatteparadiser, og å forby svært kompliserte og risikable finansprodukter. EU skal også sikre at finansinstitusjoner som banker, hekkefond og forsikringsselskaper ikke blir «too big to fail» eller for store til at de kan reguleres og overvåkes.

De overnevnte forslagene er bare et lite knippe av de mange reformene og tiltakene som foreslås i det alternative handelsmandatet og som til sammen vil transformere EUs handelspolitikk The Alternative Trade Mandate dannet grunnlaget for en kampanje i forkant av EUs parlamentsvalg i mai 2014, hvor kandidatene ble oppfordret til å støtte det alternative handelsmandatet. Nesten 200 av kandidatene lovet å støtte mandatet, hvorav 66 ble valgt inn i parlamentet.[5] Kampanjen og prosessen ser ut til å ha blitt avsluttet i 2014.

Det alternative handelsmandatet viser ikke bare hvordan en rettferdig og økologisk bærekraftig handelspolitikk kan se ut, men også at sivilsamfunnsorganisasjoner og sosiale bevegelser som representerer et bredt mangfold av samfunnsgrupper, interesser og perspektiver gjennom en demokratisk og deltakende prosess sammen kan utforme politiske alternativer.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Trade: time for a new vision. The Alternative Trade Mandate kan lastes ned fra nettsidene til Transnational Institute (TNI): https://www.tni.org/files/download/trade-time_for_a_new_vision.pdf

Noen av de tilhørende tekstene kan lastes ned fra Alternative Trade Mandates arkiverte nettsider: https://web.archive.org/web/20150315022506/http://www.alternativetrademandate.org/

[1] Se Trade: time for a new vision. The Alternative Trade Mandate: https://www.tni.org/files/download/trade-time_for_a_new_vision.pdf

[2] Noen av vedleggene kan lastes ned her: http://web.archive.org/web/20140419021341/http://www.alternativetrademandate.org/news/2013/05/atm-democracy-consultation-outcome-paper/

[3] Se The Alternative Trade Mandates vedlegg om demokrati s. 8: http://web.archive.org/web/20140929055304/http://www.alternativetrademandate.org/wp-content/uploads/2013/05/democracy-paper-FINAL.pdf

[4] Trade: time for a new vision. The Alternative Trade Mandate: https://www.tni.org/files/download/trade-time_for_a_new_vision.pdf
[5] I følge en artikkel av NOAH, Friends of the Earth, Danmark. Se: http://noah.dk/det-alternative-handelsmandat-et-alternativ-til-frihandel/

TTIP har feilet - men ingen våger å innrømme det

En rekke nyhetskanaler melder i dag at frihandelsforhandlingene mellom EU og USA har feilet, men ingen vil innrømme det ifølge Tysklands visekansler Sigmar Gabriel. "Frihandelsavtalen" har blitt diskutert i flere år uten å komme i mål. Sigmar Gabriel konstaterer at de seneste 14 forhandlingsrundene ikke har ført noe sted. De to partene har ikke klart å bli enige om et eneste av de totalt 27-avsnittene som har blitt diskutert i TTIP-avtalen.

Forhandlingene om TTIP-avtalen ble innledet i 2013. Målsettingen har blant annet vært å fjerne toll og etablere felles standarder for mat, produktsikkerhet og beskyttelse av data gjennom dannelsen av verdens største frihandelsområde.

Motstanderne av avtalen mener store multinasjonale selskaper kan få for mye makt på bekostning av demokratisk valgte myndigheter.

Ledende politikere fra Frankrike og Italia har signaliserer at avtalen er død. Denne giftige avtalen som er presset fram av Brussel (EU) og USA tjener en liten økonomisk elite. Avtalen går på bekostning arbeidstakerrettigheter, forbrukerstandarder og offentlige tjenester.

Grasrotbevegelser over hele Europa har mobilisert mot den nye generasjonen "handelsavtaler". Over 3 millioner EU-borgere har skrevet under på et opprop mot TTIP! 250 000 mennesker tok til gatene i Berlin i oktober 2015 og protesterte mot TISA, TTIP og TPP. Disse "handelsavtalene" er en trussel mot demokrati og folkestyre! 

Hundretusner av mennesker har tatt til gatene og protestert mot udemokratiske avtaler som TTIP, TPP og TISA. Sivilsamfunnsgrupper, fagforeninger og aktivister har sloss sammen for å stoppe disse antidemokratiske avtalene. Folk over hele Europa har mobilisert i store antall for å stoppe dette forsøkt fra multinasjonale selskaper på å kuppe demokratiet.

Samtidig som 250 000 tok til gatene i Berlin i oktober 2015 demonstrerte mellom 1000 og 2000 mennesker mot TISA-avtalen i Oslo. Men verken NRK eller TV2 mente det var bryet verdt å dekke denne begivenheten. At svært få norske medier finner det bryet verdt å informere om den massive folkelige mobiliseringen gjør det nødvendig å ta egne grep!. Enda godt at den "frivillige støttegruppa for NRK og TV2" tok oppdraget.

TTIP-avtalen har blitt kritisert for å gi urettmessig sterk beskyttelse for investorene. Tvisteløsningsmekanismen investor-stat-tvisteløsning (ISDS) har blitt et ankepunkt. EU har foreslått en ny mekanisme som kalles Investor-Court-System (ICS), som ikke skiller seg særlig fra ISDS. Dette har fått mange til å påpeke at en gris er en gris uansett hvor mye du sminker den. At de utenlandske storselskapene kan stevne staten for reguleringer kan få regjeringer til å kvie seg for å innføre viktige politiske tiltak.

Slike tvisteløsningsmekanismer innskrenker det politiske handlingsrommet og retten til å regulere områder som arbeidstakerrettigheter, forbrukerbeskyttelse, helse, miljø og sikkerhet. Dette åpner for at store internasjonale selskap får vokse seg enda større og sterkere på bekostning av nasjonalstatenes styringsmuligheter og våre demokratiske prinsipper. Ta dere tid til dokumentaren "TTIP: Might is Right". Den går i dybden på denne problematikken.

Når pengemakta trumfar stemmemakta

Dette er en kronikk av Mari Vold sekretær i Grønn Ungdom Sør Trøndelag. Kronikken ble først publisert på NRK Ytring.  

Er du interessert i at handelsselskap og pengesterke interesser skal undergrave makta til norske lover og politikarar? Ikkje? Då må du seie nei til TTIP.

Veit du kva den internasjonale handelsavtalen TTIP eigentleg går ut på? Det burde du. Fryktar du TTIP? Det burde du også. Iallfall om du ikkje er overhovud i eit digert, internasjonalt handelsselskap. Det handlar om makt og ansvar, og om kven som skal sitte med det. Det handlar om demokrati, og om kva din stemme skal vere verd i det landet du bur i. Det handlar om kva slags offer du må gjere, og kva slags verdiar du har.

Makta blir flytta
Vi har så mange pengar i Noreg, og så mykje fridom til å bruke pengane på det vi vil. Vi bur jo trass alt i eit demokrati! Men visste du at stemma din blir svakare av alle pengane? Eller, sagt på ein annan måte: Alle pengane dine gjer at det du kjøper utgjer ein sterkare stemme enn den stemma du gir frå seg ved eit Stortingsval. Pengestemma blir sterkare enn verdistemma, kan du seie.

“ Internasjonale handelsavtalar, som TTIP, er med på å flytte makta bort frå regjeringa, bort frå politikarane, bort frå din stemme (...)

Noreg er kjend som eit sterkt demokrati, men internasjonale handelsavtalar, som TTIP, er med på å flytte makta bort frå regjeringa, bort frå politikarane, bort frå din stemme, og over til handelsselskapa. Og du kan ikkje stemme over kven som skal vere sjef i handelsselskapa. I internasjonal handel er det éin ting som blir gjort, og det er det som er mest lønsamt. Ikkje det som er best for deg, for landet ditt, eller for verda globalt. Verdiar finst ikkje, om dei ikkje kan målast i pengar. Du er ikkje verd noko som menneske, berre som forbrukar. Dei einaste som har fordel av TTIP er dei største handelsselskapa, men dei lokkar deg med at du som individ skal få meir fridom og fleire val. Du får kanskje større utval i butikken, men til gjengjeld blir landet ditt misbrukt og undertrykt av pengemakta.

Politikarane mistar makt
Du kan altså ikkje berre tenke at pengestemma din skal erstatte verdistemma din. Da har du ikkje forstått kva tapet av ein verdistemme betyr. Det betyr til dømes at du ikkje kan vente at politikarane skal løyse miljøproblema for deg. Det får dei ikkje makt til. Du må gjere det sjølv, ved å bruke pengestemma til å styre forbruket ditt. Den største globale utfordringa vi står framfor er altså avhengig av dine personlege offer og din personlege innsats, basert på din vilje og din kunnskap.

Kjennest det som eit stort ansvar? Det er det. Men her har du det. Værsågod.

Du synst kanskje det er urettferdig at eg gir deg dette ansvaret, men slapp av, du deler det med alle andre vanlege forbrukarar. Ditt bidrag blir berre ein drope i havet. Du kan puste ut, og leve som før. Nei, vent! Vi veit kva som skjer om alle tenkjer sånn: Ingenting, og problema held fram som før.

Eg klandrar deg ikkje. Det er for mykje å forlange av enkeltindivid som deg og meg at vi allveg skal vite kva som er best å gjere, og allveg gjere det beste. Det skal vere nok å bruke stemmeretten, følgje lova og leve eit normalt liv. Ikkje minst skal det vere lov å slappe av litt. Da må politikarane ta ansvaret og makta som dei har fått frå oss. Men no er dei i ferd med å gi det frå seg, ved å forville seg inn i TTIP.

Med TTIP vil handelsselskapa kunne saksøke landet ditt om dei ikkje får gjere som dei vil på grunn av norsk lov. Den lova som du har stemt fram. Da kan Staten måtte betale erstatning til selskapet som straff for å følgje eigen lov. Erstatning, det er norske skattepengar, det.

“ Med TTIP vil handelsselskapa kunne saksøke landet ditt om dei ikkje får gjere som dei vil på grunn av norsk lov.

Har gitt konkrete utslag
Det finst allereie TTIP-liknande avtalar mellom ulike land. Det viser seg at dersom erstatningssummen eit selskap ber om blir stor nok, kan landet rett og slett måtte la selskapet gjere som det vil, fordi landet ikkje har råd til å betale straffa. I Guatemala, der ureining frå ei gullgruve førte til helse- og miljøproblem lokalt, lét myndigheitene drifta fortsette, truleg på grunn av trugselen om søksmål og store erstatningssummar frå selskapet som eigde gruva. Den eigentlege prisen, den som ikkje kan målast i pengar, den er det lokalbefolkninga som betaler.

Eit anna døme på at pengemakta gir blanke i folket sitt ve og vel har vi frå Egypt, som ville auke minstelønna og dermed vart saksøkt av Veolia. Dette er elementære ting som ein stat skal ha råderett over, utan innblanding eller press utanfrå. Men handelsselskapa vil berre trygge investeringane sine, til og med om det betyr at staten ikkje lenger kan trygge folket sitt.

“ Det er no vi må seie frå. Du kan ringe eller skrive om ditt syn til dei som forhandlar, og til regjeringa di.

Sei nei til TTIP!
Demokratiet vårt er avhengig av at verdistemma har tyngde, og vi kan ikkje akseptere at den bli redusert av nokon som ikkje har våre interesser i tankane. Våre interesser blir ikkje med i forhandlingane, fordi Noreg ikkje er med i EU. Likevel må vi ta konsekvensane, gjennom handelsavtalen vi allereie er ein del av, EØS. Med mindre vi bestemmer oss for at TTIP ikkje skal gjelde i vårt land. Og JA, det kan vi bestemme!

Det er no vi må seie frå. Du kan ringe eller skrive om ditt syn til dei som forhandlar, og til regjeringa di. Du kan bli med i ein organisasjon som jobbar mot TTIP, som Attac, eller eit politisk parti, som MDG. Du kan gå i demonstrasjonstog, signere underskriftskampanjar, og ikkje minst delta i debatten.

Kvart bidrag teller. For at verdiane dine ikkje skal gå tapt: Sei nei til TTIP!

Sjå Urix si spesialsending om TTIP, med dokumentaren «TTIP: Might is Right» her.

TISA-oppspinn og realiteter

Dette er et innlegg av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA og styremedlem i Attac Oslo. Hun er også koordinator for handelsgruppa til Attac. 

I et debattinnlegg i Namdalsavisa 19. juli kommer Høyrepolitiker Elin Agdestein med en rekke udokumenterte og feilaktige påstander om TISA-avtalen. Innlegget hennes er en reaksjon på Grong kommunestyres uttalelse om TISA og kommunens krav om at Norge må trekke seg fra forhandlingene.

Agdestein hevder – i fullt alvor – at TISA-forhandlingene «er ikke preget av hemmelighold». Dette er en forbløffende påstand, all den tid forhandlingene foregår bak lukkede dører og både befolkningen og folkevalgte på Stortinget og i kommunene nektes innsyn i de aller fleste tekstene som det forhandles om. Forhandlingsutkastene, som viser hva forhandlerne legger på bordet på våre vegne, skal dessuten holdes hemmelige i inntil fire år etter at forhandlingene er avsluttet.

Det meste vi vet om innholdet i TISA-forhandlingene er informasjon som vi har fått fra lekkasjer, ikke fra regjeringen. Fra regjeringshold får vi stort sett spinn.

Som et argument for at TISA angivelig ikke vil true offentlige tjenester og velferdstilbud, skriver Agdestein at regjeringen har unntatt såkalte sykehustjenester, samt utdanning, fra TISAs bestemmelser. Men det hun ikke nevner, er at de faktisk har bundet en lang rekke helsetjenester til avtalen, deriblant konsultasjoner innen barnemedisin, gynekologi, nevrologi og psykriatri, kirurgiske konsultasjoner, strålebehandling, cellegift, røntgen, EKG og endoskopi, samt svangerskapsomsorg, sykepleietjenester, fysioterapi og ambulansetjenester.

Når det gjelder utdanning, så har regjeringen (foreløpig) unntatt grunnskole og videregående, men høyere utdanning har de derimot bundet til TISA.

Videre fastslår Agdestein at det ikke er noe som tilsier at det blir aktuelt å gi avkall på politisk handlingsrom innen velferdstjenester i TISA-forhandlingene. Dette er feil. TISA skal på sikt omfatte nesten alle tjenestesektorer, med unntak av en håndfull tjenester som politi, forsvar og rettsvesen. Når landene på nåværende tidspunkt gjør unntak for enkelte velferdstjenester, så er dette bare midlertidig.

I likhet med lignende avtaler som TTIP og TPP, er TISA en «levende» avtale, noe som blant annet vil innebære kontinuerlige forhandlinger, også etter at avtalen er vedtatt. Forhandlerne vil da ha mandat til å videreutvikle avtalens regelverk, samt legge til nye sektorer. Det betyr at tjenester som i første omgang ble unntatt fra avtalen kan bli bundet til den på et senere tidspunkt – uten at Stortinget skal stemme over dette.

En annen påstand som Agdestein kommer med, er at TISA ikke handler om deregulering, og at avtalen ikke vil berøre politikernes mulighet til å regulere. Dette er usant. Selve formålet med TISA er nettopp å fjerne regulering (politikk) som begrenser handel med tjenester.

TISA-lekkasjer fra Wikileaks viser at det forhandles om et eget kapittel om innenlandske reguleringer som vil legge en lang rekke restriksjoner på nasjonale og lokale myndigheters rett til å regulere når det gjelder kvalifikasjonskrav, lisensekrav og –prosedyrer, samt tekniske standarder for tjenester. Disse defineres svært bredt i teksten, noe som dermed vil åpne opp for brede tolkninger.

Jussprofessor Jane Kelsey, som har analysert lekkasjene, gir flere eksempler på poltiiske tiltak som kan bli begrenset av TISAs bestemmelser, deriblant kvalitetsstandarder for vann, kvalifikasjoner for helsepersonell og lærere, bemanningsnormer i helsevesenet, kommunale områdeplaner, akkreditering av utdanningsinstitusjoner, standarder for skoleeksamener, regler for reklame og for salg av alkohol og tobakk, standarder for gruvedrift, og tillatelser til å håndtere giftig avfall.

Uvalgte handelsbyråkrater i TISAs tvisteløsningsdomstol vil bli de som i siste instans skal avgjøre hvorvidt et lands eller en kommunes politiske tiltak innen tjenestesektoren er «nødvendige», «objektive», «upartiske» og «fornuftige» og hvorvidt de kan godkjennes. Erfaring fra WTO med denne typen tvisteløsning viser at kommersielle hensyn nesten alltid gis forrang foran andre hensyn som helse, miljø eller forbrukervern.

Lekkasjene fra Wikileaks viser også at det er foreslått at restriksjonene i kapitlet om innenlandske reguleringer skal gjelde for absolutt alle tjenestesektorer, inkludert de som landene har unntatt fra TISAs regler om markedsadgang og nasjonal behandling.

I tillegg, og i motsetning til hva Agdestein hevder, så forhandles det om bestemmelser som vil presse TISA-landene til å harmonisere sine regelverk innen tjenestesektoren. I likhet med TTIP, vil TISA bidra til å senke standarder for helse, miljø, sikkerhet, forbrukervern og arbeidstakerrettigheter ned til minste felles multiplum.

Agdestein bruker mesteparten av sitt innlegg på å beskrive fordelene av TISA for norske selskaper som eksporterer tjenester utenlands. For henne og for regjeringen er «norske interesser» synonymt med interessene til de største selskapene, ikke vanlige folk og lokalsamfunn. Spørsmålet om TISA dreier seg i bunn og grunn om prioritering av verdier. Er vi virkelig villige til å ofre demokrati, miljø og sosiale rettigheter for at Statoil og Telenor skal erobre nye markeder?

Innlegget stod på trykk i Namdalsavisa 25. juli 2016 som et svar på Elin Agdestein sitt innlegg 19. juli.

Børge Brende stadig villeiande om TISA-avtalen

Dette er en gjesteblogg skrevet av Odd Tarberg. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten.

Det er alvorleg at utenriksministeren held fram med å føre folk bak lyset når det gjeld TiSA-avtalen som Norge har forhandla om i tre år utanfor WTO.

I ein fersk artikkel i LO-Aktuelt har Brende igjen som tittel at «TISA tjener norske interesser». Dette er sterkt misvisande fordi dette gir inntrykk av at avtalen generelt er bra for Norge. Det er nok rett at visse norske interesser vil tene på TISA, men det er grunn til å tru at langt fleire arbeidsplassar blir utryggare med ein slik avtale. Faktisk ligg det ein innrømmelse i det som Brende skriv inne i artikkelen: «TISA vil virke positivt for våre offensive interesser internasjonalt». Her ligg det underforstått, sjølv om utenriksministeren passar seg vel for å seie det uttrykkeleg, at den delen av næringslivet som ikkje er «offensivt» aktive internasjonalt, slett ikkje vil tene på TISA! Dette er svært alvorleg villeiing frå utenriksministeren si side, særleg når vi veit at langt fleire arbeidstakarar er sysselsette i den delen av næringslivet som ikkje er i konkurranseutsett sektor. Statistisk sentralbyrå hevda i ein rapport frå 2013 at dette gjeld så mange som ca 80 prosent av norske arbeidstakarar!

I denne artikkelen gjentek han også ein finurleg påstand, som kan sjå ut til å tilbakevise kritikken om at TISA vil redusere norsk politisk handlingsrom, men som likevel viser seg å ikkje gjere det. Brende skriv: «Norske myndigheter vil fortsatt ha rett til å regulere helse, miljø og sikkerhet, forbrukerbeskyttelse og arbeidstakerrettigheter, på ikke-diskriminerende vis» . Det dei fleste som les denne setninga truleg ikkje legg vekt på, er den siste delen, om at slike reguleringar ikkje må foregå på «ikke-diskriminerende vis». Det det her altså er snakk om, er at utanlandske konsern ikkje skal diskriminerast i forhold til norske, og då står plutseleg norske styresmakter likevel ikkje lenger like fritt til å regulere slike tenester dersom vi går inn i denne avtalen som heilt tydeleg er konstruert for å favorisere dei femti TISA-landa sine bedrifter som har “offensive interesser internasjonalt”. Denne bisetninga om «ikke-diskriminering» er ofte brukt frå regjeringshald når dei prøver å bagatellisere konsekvensane av denne avtalen.

Ei formulering som går igjen frå tilhengarane i dei ulike TISA-landa som eit hovedargument for avtalen, er at «våre bedrifter vil med TISA lettare kunne gå ut og EROBRE marknader i utlandet», EU-kommisær Karel de Gucht er ein av dei som seier dette, og det same har eg sett frå amerikansk og kanadisk hald.

Spørsmålet blir då, når «alle» skal ut og erobre marknader: Kven er det då som skal miste jobbane sine i dei bedriftene som blir utkonkurrerte?

Kvifor kan ikkje utenriksministeren vere vaksen nok til å vedgå denne alvlorlege baksida ved TISA-avtalen?

Og kvifor får vi ikkje Arbeiderpartiet og Kristeleg Folkeparti til å kommentere konkret slike stygge konsekvensar av TISA?