Orienteringsmøte: WTO og veien videre etter ministermøtet

Handelskampanjen arrangerer orienteringsmøte 26 februar kl12:30-14 i Oslo: status WTO forhandlingene og veien videre

WTOs ministermøte i desember i fjor ble arrangert i Buenos Aires, Argentina. Det ble ingen nye handelsavtaler, men det var flere saker på agendaen blant annet forbud mot fiskerisubsidier, landbrukssubsidier, liberalisering av den digitale handelen og personvern, og bruk/ikke bruk av matsikkerhetsprogrammer i fattige land.

Flere av medlemsorganisasjonene i Handelskampanjen deltok på ministermøtet, og vi ønsker å invitere til et orienteringsmøte om status nå samt veien videre.

Folkeaksjonen mot TISA er medlem av Handelskampanjen. Meld deg på her. Det er ingen krav til forkunnskaper! Kom hvis du er litt nysgjerrig, eller hvis du ønsker å ta opp noen spørsmål du sitter inne med.

Tid: 26. februar kl. 12:30 til 14:00
Sted: Fagforbundet, Keysers gate 15, Oslo

Handelskampanjen samler organisasjoner fra bonde-, fag-, miljø- og solidaritetsbevegelsen. Medlemmer er Attac Norge, Fagforbundet, For velferdsstaten, Handel og Kontor i Norge, Latin-Amerikagruppene i Norge, Natur og Ungdom, Nei til EU, Norges Bondelag, Norges Bygdekvinnelag, Norges Bygdeungdomslag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Oikos - Økologisk Norge, Press, Spire, Ungdom mot EU, Utviklingsfondet, og Folkeaksjonen mot TISA.

WTO ministermøte- topptungt møte med svekket tillit

WTOs ministermøte MC11 i Buenos Aires er nå i gang, men sivilsamfunnet er blokkert og forhandlingene foregår i lukka grupper.

Tekst Anniken Storbakk, koordinator i Handelskampanjen.

11 desember 2017WTOs ministermøte MC11 i Buenos Aires som samler ministere fra hele verden er forventet å vare fra 10-13 desember.

Uprofesjonell behandling av sivilsamfunnet.
Den Argentinske regjeringen har fullstendig feila i sin rolle som vertsland for en internasjonal konferanse ved å nekte innreise og fjerne akkrediteringen til allerede akkrediterte organisasjoner pga anklager om voldelig adferd. Handelskampanjen ble ramma av dette ved at Petter Slaatrem Titland, leder i Attac Norge, ble nekta innreise og hastesendt ut av Argentina til Brasil. Etter mye arbeid fra den norske ambassaden, Utenriksdepartementet og Utenriksministeren så fikk Petter komme tilbake til Argentina og er nå på ministerkonferansen. Utenriksdepartementet fikk bekreftet til Argentinske myndigheter at Petter Titland eller Attac ikke er voldelige aktører som utgjør en trussel. Se her for mer info

Argentina har også plassert de frivillige organisasjonene, sivilsamfunnet og interesseorganisasjoner i et helt annet bygg enn selve konferansen skilt av en elv med ei bru og masse politisperringer.

Dette gjør samhandling og kontakt mellom ministerne og sivilsamfunnet veldig vanskelig.

Status i forhandlingene:

Norske posisjoner.
Vi har hatt et møte med den norske delegasjonen og tilbakemeldingen derfra er at de er optimistiske til at det kanskje blir en avtale på fiskerisubsidier. På innenlands støtte til landbruket er det visst lite sannsynlig for at det blir en avtale, men at det kan bli enighet på hva de skal diskutere videre. De norske forhandlerne har lagt fram en tekst til forhandlinger på offentlige matlagerprogrammer der de foreslår at nye land også kan bruke slike programmer (ikke bare de som hadde slike programmer før 2015) så lenge de holdes innenfor 15% av produksjonsvolumet. I det norske forslaget er det lagt inn en fotnote om at produkter under disse programmene ikke må eksporteres.

Det er veldig positivt at norske forhandlere engasjerer seg i konflikten om offentlige matlagerprogrammer da en løsning er viktig for at Utviklingsland skal kunne gi støtte til sine bønder og sikre matsikkerhet til sine innbyggere.

Offentlige matlagerprogrammer.
Offentlige matlagerprogrammer blir brukt i utviklingsland for å sikre matsikkerhet til fattige. Myndighetene gir bøndene en fast pris på deres produkter, lagrere dette i et matlager og selger det videre til fattige konsumenter. Denne støtten er ulovlig i WTO hvis den går over 10% av produksjonsverdien. Utviklingsland krever å få lov til å gi en slik støtte til sine bønder.

Nå er det kommet en tekst fra forhandlingslederen der det står at:

• Utviklingsland som ikke hadde slike programmer fra før skal få lov til å opprette slike programmer så lenge de er under 12% av det totale produksjonsvolumet for den varen.
• Både India og USA avviser foreløpig dette forslaget.

Fiskerisubsidier.

• Norge er kjent for å ha den beste fiskeriforvaltningen for å unngå overfiske og sikre arbeidsplasser og fordeling
• I utkastet til ministererklæring på fiskerisubsidier er det flere alternativer til tekst
• Det er foreløpig bare enighet, så langt vi vet, om at de skal fortsette å forhandle om fiskerisubsidier.
• Stillehavslandene er bekymret for at et forbud mot fiskerisubsidier skal påvirke deres forvaltning av fiskeriressursene og deres oppbygging av egen fiskeflåte.
• Fiske er også en utrolig viktig næring for fattige over hele verden, og mye foregår av småskala og tradisjonelle fiskere i uregulert form.
• Det er viktig at småskala og tradisjonelle fiskere med passive redskaper ikke rammes av forbudene mot fiskerisubsidier.
• Afrika, Karibien og Stillehavet har kommet med et forslag om at forbudene bare skal gjelde utenfor landenes økonomiske sone (dette vil holde forbudene unna kystfiskere, småskala og tradisjonelle fiskere)
• De norske forhandlerne, slik vi forsto det, vil ikke at begrepet om økonomiske soner skal inn i forhandlingene og støtter et generelt forbud mot fiskerisubsidier til overfiske.

Se notat om fiskeriforhandlingene her

Investeringer
Det er ingen enighet i WTO om å forhandle om en investeringsavtale.
Tidligere i år stoppa India at investeringer ble tatt opp på agendaen på WTO møtet.
Nå har det derimot blitt oppretta en fasilitator fra Nigeria som skal fasilitere diskusjoner på investeringsfasilitering. Det er veldig usikkert om det har vært konsensus på å opprette denne gruppen og hva konsekvensene er for videre status av investeringsforhandlinger i WTO.

Regler på investeringer kan innebære forbud mot krav til investorer og selskap som betyr at land ikke kan stille krav om teknologi overføring, eller bruk av lokal arbeidskraft og produksjon.

Lukka forhandlinger
Det er fem områder der det er oppretta fasilitatorer som betyr at det blir forhandlinger på dette. Disse fem områdene er e-handel, utvikling, fiskesubsidier, tjenester, og jordbruk. Det vil være et møte i hvert av disse temaene hver dag. Vi har nettopp funnet ut at hver delegasjon skal kunne komme med innspill på 3 min hver i disse møtene.

Det betyr at de virkelige forhandlingene vil foregå et annet sted og det er ikke sikkert at alle land vil kunne delta her!

Lukka green rooms har vært et problem i WTO i mange år og generaldirektøren hadde lovet at det ikke skulle skje i år.

E-handel og små grundere.

• E-handel fremmes i forhandlingene som noe som skal være til stor fordel for små produsenter og grundere. Det er derimot ikke sant.
• Det som er foreslått i forhandlingene er regler rundt eierskap til data, forbud mot innsyn av kildekode, og fri flyt av data som kommer til å tjene de store it-selskapene og etablere deres plass i markedet.
• Krav om ingen innsyn i kildekode får store konsekvenser for myndighetenes og eksperters mulighet til å sjekke produkters sikkerhet. Hvis det er problemer med Toyota biler og det ikke er krav om innsyn i kildekoden blir det umulig å sjekke at disse fungerer som de skal. Japan krever i forhandlingene ingen innsyn i kildekode.

Se vårt notat om e-handel forhandlingene her

Krav fra sivilsamfunnet.
Etter strenge sikkerhetskontroller fikk de frivillige organisasjonene lov til å holde markeringer på konferansen. Alle plakater ble tatt bilde av i sikkerhetskontrollen.

• Utviklingslandene må få "spesiell og differensiert" behandling i WTO, som betyr at de ikke kan få de samme kravene som industrilandene.
• På e-handel burde det ikke startes opp forhandlinger, men fortsette å diskutere temaet i Geneve. Vi trenger et godt regelverk for å regulere digital handel og overføring av data, men på det nåverende tidspunkt har ikke landene gode nok systemer for å sikre personvern og en deltakelse i den teknologiske utviklingen.
• På fiskerisubsidier burde det ikke bli en avtale som forplikter land til å slutte med fiskerisubsidier, men en avtale om å fortsette å diskutere dette i Geneve. Hvis ministerne signerer en generell erklæring på forbud mot fiskerisubsidier er det uklart hvordan dette kommer til å påvirke forvaltningen av fiskeriressursene. Det er også uklart hvem som skal bestemme om det skjer overfiske. For utviklingsland med liten kapasitet til å overvåke sin fiskerisektor kan dette resultere i at småskala og tradisjonelle fiskere faller inn under forbudet mot subsidier.
• Alle Utviklingsland må ha lov til å bruke matsikkerhetsprogramer for matsikkerhet og WTO regler burde ikke begrense slike programmer.

Nordmenn på konferansen.
Norske stortingspolitikere som deltar i den norske delegasjonen er Torgeir Knag Fylkesnes (SV), Ingunn Foss (H), Svein Roald Hansen (Ap), Liv Signe Navarsete (Sp) og Eirik Sivertsen (Ap).
Andre i delegasjonen er Torkel Thorsen fra NHO, Kristin Alnes fra Norsk Sjømatråd, Bjørn Gimming fra Norges Bondelag og Marianne Breiland fra LO.

For kontakt:
Helene Bank, For Velferdsstaten og styreleder Handelskampanjen: helene.bank@velferdsstaten.no, + 47 926 67 518
Rolv Rynning Hanssen, Fagforbundet, rrh@fagforbundet.no, + 47 99376726
Aksel Nærstad, styremedlem Handelskampanen, aksel@moreandbetter.org , + 47 482 58 285
Anniken Storbakk, koordinator Handelskampanjen, + 47 95977104, handelskampanjen@handelskampanjen.no

Foto: Andreas Saaghus, Karibu

Åpenhet om TISA nå!

Handel for folk: våre alternativer til TISA 
Folkeaksjonen mot TISA krever at Norge trekker seg fra TISA-forhandlingene og at alle forhandlingsdokumenter offentliggjøres umiddelbart. Hemmeligholdet berører millioner av mennesker som avtalen kan komme til å omfatte.

TISA-forhandlingene foregår bak lukkede dører og verken befolkningen, organisasjonene eller Stortinget har innsyn i hva det forhandles om. Det meste vi vet om avtalen, er informasjon vi har fått fra lekkasjer, særlig fra Wikileaks. Hvis avtalen er så bra for oss som tilhengerne hevder, er det vel ingen grunn til  å holde tilbake informasjon for befolkningen.

Millioner av mennesker har de siste årene tatt til gatene i protest mot udemokratiske handelsavtaler som TISA, TTIP og CETA. Sosiale bevegelser verden over kjemper mot disse avtalene fordi de truer demokrati, menneskerettigheter, matsikkerhet og miljø.

Bevegelsene mot de udemokratiske handelsavtalene er ikke mot internasjonalt samarbeid og handel, men for en rettferdig og solidarisk handelspolitikk som gir forrang til mennesker og miljø og til lands og lokalsamfunns demokratiske selvråderett.

Hva er alternativene til dagens nyliberale handelsregime? Hvordan kan en folkets handelsavtale se ut? Hvilke alternativer eksisterer allerede? Hvordan kan sosiale bevegelser i Norge og internasjonalt samarbeide om å utvikle og fremme demokratiske og rettferdige alternativer?

Folkeaksjonen mot TISA, Attac Norge og GRAPAL har invitert tre dyktige innledere som vil belyse disse spørsmålene fra flere perspektiver:

- Leder i Attac, Petter Slaatrem Titland: om Attacs krav til en alternativ handelspolitikk og kampanjen for en Folkets handelsavtale

- Styremedlem i Handelskampanjen, Heidi Lundeberg: om Latin-Amerikas alternative handelsavtale, ALBA.

- Koordinator for Handelsutvalget i Spire, Bjørnar Berntsen: om alternativ handelspolitikk fra utviklingslandenes perspektiv, med fokus på jordbruk, matsikkerhet og miljø.

Etter innledningene vil det bli god tid til spørsmål og diskusjon.

Arrangementet vil finne sted på Tøyengata Bodega, i underetasjen, fra kl. 17.00 - 19.00.Tøyengata Bodega ligger i Heimdalsgata 37 på Tøyen. 

Mer informasjon om stedet her: http://www.toyengatabodega.no/#matbar-mteplass

Norges deltakelse i TISA-forhandlingene kom i stand uten debatt på Stortinget. Når avtalen er ferdigforhandlet, vil den bli lagt fram for Stortinget til godkjenning. Da får Stortinget bare anledning til å stemme ja eller nei til avtalen. Om vi kommer så langt, er det for sent å endre innholdet.

Podcast: Er fisk den nye oljen for Norge?

Må vi inngå frihandelsavtaler så ikke oppdrettsnæringen blir utkonkurrert i utlandet? Markedsadgang for fisk blir ofte fremma av regjeringen som en prioritering når Norge skal inngå handelsavtaler. I TTIP-debatten ble denne problemstillingen tatt opp hele tiden: fiskerinæringen vil tape på TTIP – altså må vi få en avtale med USA. Men hvor viktig er egentlig tollspørsmålet for fisken? 

I denne episoden av Handelsdebatten skal det handle om tollbarrierer på fisk og hvilke konsekvenser det kan få om Norge inngår handelsavtaler for å redusere toll. Toll har blitt sett på som et hinder for at næringen skal vokse. Noen kaller laksen den nye oljen og statsministeren har kalt næringen Norges IKEA. 

Den norske laksen må gjennom tollen før den selges på det europeiske markedet fordi vi ikke har en avtale med EU på dette området. Men hvor stort er egentlig dette problemet for «Norges IKEA»?

Nupi-forsker Arne Melchior er en av forskerne som har stilt spørsmål ved om fiskeeksporten lider ved at Norge har så høyt importvern på landbruksvarer. Det vil si at Norge beskytter landbruket ved å ha høye tollsatser på importerte landbruksvarer. 

Melchior mener at det ikke er avgjørende, men ganske viktig at Norge får senka tollen på fisk inn til EU. Men betyr det at vi må fjerne vår toll på landbruksvarer inn til Norge. Og må vi gi full tilgang til alle som vil fiske i norske farvann? Hva må Norge ofre for at fiskerinæringa skal få null toll inn til EU? I dag har ikke Norge fri tilgang til EU sitt marked på fisk og EU har ikke fri markedstilgang til å eksportere landbruksvarer inn til Norge. Begge næringene er holdt utenfor EØS-avtalen.

Professor ved Universitet i Tromsø, Peter Ørebech mener tollen ikke gir store grunner til bekymring. Han mener at tollsatsene har blitt en «tonypandy». Det vil si en løgn som blir sagt veldig mange ganger og til slutt blir en sannhet. Man gjør fiksjonen om til virkelighet. Ørebech mener det finnes mange myter om tollbarrierer. 

Når det er snakk om hva som skal være den nye oljen så handler det ikke bare om hva som kommer til å overta som den største eksportnæringa. Det handler også om hva som vil føre til verdiskapning og arbeidsplasser og om hva som kan komme hele Norge til gode. Oppdrettsnæringen har i dag ca. 6700 arbeidsplasser. Det er ikke er så veldig mye hvis du for eksempel sammenligner det med oljebransjen.

Så man kan jo spørre seg om hvor mye denne næringen bidrar til felles velferd. En problemstilling er at den kalles den norske oppdrettsnæringen, men problemstillingen er jo at veldig mye av  oppdrettsnæringen eies av utenlandske eiere. Det betyr at mye av laksen fraktes ut av Norge og at mye av de pengene som tjenes fraktes rett ut av Norge. 

Så da er spørsmålet hvorfor er det så maktpågivende for norske myndigheter å sørge for at disse utenlandske investorene skal få best mulig muligheter til å ta dette overskuddet med seg? Dette er jo et paradoks og vanskelig spørsmål. Det er ingen som bestrider at næringen går godt i dag. 

Denne podcasten er laget i regi av Handelskampanjen. Handelskampanjen arbeider for en verden der hensynet til mennesker, miljø og samfunn ligger til grunn for utvikling, der viktige avgjørelser for samfunnet tas av demokratiske organ og ikke overlates til snevre økonomiske interesser. Folkeaksjonen mot TISA er medlem av Handelskampanjen.

Podcast: Norge foreslår farlig avfall som en miljøtjeneste i TISA

Handel med farlig avfall har blitt big-business! Og regjeringen bidrar til å øke handelen av farlig avfall gjennom TISA og EGA. Selskaper importerer farlig avfall til Norge og tjener gode penger på deponering.

I denne episoden av Handelsdebatten får vi høre om hvordan farlig avfall har blitt en handelsvare som importeres og eksporteres over landegrenser.  Dette er farlig avfall som inneholder stoffer som både kan være farlig for miljøet og folks helse. Vi får høre om hvordan farlig avfall håndteres her til lands men også andre steder i verden.

I TISA-forhandlingene har Norge lagt inn farlig avfall som en miljøtjeneste. Det er en tydelig interesse for å handle mer med farlig avfall. Dette er stikk i strid med Baselkonvensjonen som er en FN avtale som ble opprettet for å redusere frakt av farlig avfall over landgrenser. Konvensjonen ble opprettet spesielt med tanke på å beskytte utviklingsland. 



I Norge planlegges det et avfallsdeponi i Brevik. Brevik er en liten by med omtrent 2500 innbyggere. En gruppe lokale folk jobber for å forhindre at det planlagte avfallsdeponiet blir lagt til noen gamle gruveganger som allerede ligger under fjorden og byen. Det er NOAH AS som er eid av Bjørn Rune Gjelsten som ønsker dette deponiet. NOAH AS tar i mot og behandler det meste av Norges farlige avfall.

Til nå har avfallet blitt lagret på Langøya utenfor Holmestrand men her begynner det å bli fullt. Derfor er NOAH AS på jakt etter et nytt sted å lagre farlig avfall. NOAH AS har forsikret innbyggerne i Brevik om at de ikke har noe å frykte. Men mange er skeptiske. 

Det snakkes om at det kan oppstå lekkasjer ut i fjorden. Det er også fare for lekkasjer over gruvene der gassutslipp kan føre til eksplosjoner. Gassen vil kunne ledes oppover i sprekker i fjellet. Gassen kan faktisk komme inn i folks kjellere og eksplodere. Dette er alvorlig med tanke på at det bor tusenvis av mennesker over gruvene. Det er det som er så spesielt med denne saken.

Når Jan Erik Parr snakker om vern av Brevik og motstanden mot NOAH AS sine planer for lokalområdet så snakker han om en kamp mot kommersielle interesser. Det er masse penger å tjene for de som håndterer avfallet på en enklest mulig måte. Men vi er ikke alene om å være redd for å bli utnytta av noen som på billigst vis vil kvitte seg med avfall. Gjerne ved å plassere det der det finnes et hull i bakken. Noen betaler gode penger for å bli kvitt farlig avfall. Da er det også store muligheter for å tjene gode penger hvis du ikke behandler avfallet ordentlig i sluttenden.

Farlig avfall på avveie er farlig. Det har i stor grad vært befolkning i utviklingsland som har blitt rammet hardest. Baselkonvensjonen er ment å beskytte lokalsamfunn mot store multinasjonale selskaper som leter etter smutthull for å bli kvitt farlig avfall. Det bør ikke bare være pengene som til slutt avgjør hvor det farlige avfallet ender. En fri uregulert handel med farlig avfall fungerer ikke og er livsfarlig for mennesker og miljø.

Denne podcasten er laget i regi av Handelskampanjen. Handelskampanjen arbeider for en verden der hensynet til mennesker, miljø og samfunn ligger til grunn for utvikling, der viktige avgjørelser for samfunnet tas av demokratiske organ og ikke overlates til snevre økonomiske interesser. Folkeaksjonen mot TISA er medlem av Handelskampanjen.

Podcast: Patenter på frø gir selskaper som Monsanto enorm makt

Hva tenker du om at det går an å ta patent på noe som er levende? At man skal kunne ta patent på naturen selv? 

I denne episoden av Handelsdebatten handler det om patenter på frø. 86 år gamle Percy Schmeiser fra Canada er kjent for sin kamp mot Monsanto. Han har også vært en talsmann for bønder som har blitt saksøkt av selskapet. Vi får høre om hvordan Monsanto ikke skyr noen middel når de i tillegg til å saksøke han og familien også truer naboene hans.

For Percy startet det hele med et brev i postkassa i 1998. Familien dyrker raps og utvikler sine egne rapsplanter. Noen fra Monstano hadde vært i åkeren deres og sett planter som lignet på planter selskapet har patent på. Dermed anklaget Monsanto dem for å ha brukt deres patenterte frø uten å ha betalt for dem. Det hele har endt med flere runder i retten.

Frø kan patenteres ved at selskaper hevder de har endret så mye av frøet at det er nytt frø. Men hvor mye som er endret, og om lokalbefolkningen egentlig har brukt slike frø over flere generasjoner, skaper konflikter om tilgang på ressursene. Frøselskaper anklages for genrøveri. 

Monsanto eier masse typer jordbruksvarer og har rettigheter på en stor del av verdens matproduksjon. De er dermed et veldig mektig selskap. Maktforholdet mellom dem som kjemper for biologisk mangfold og dem som kjemper for patenter er utrolig skeiv. Patenter på frø har skapt store konflikter mellom dem som ønsker å eie retten til liv og de som mener at ingen bør ha denne rettigheten. 

En ting er sikkert, den som har patent på det vi spiser eller lever av har utrolig stor makt over oss. Patenter på frø truer bønders muligheter til å lagre og så egne frø.  Hvem skal ha makt over matkjeden vår? Hvem skal bokstavelig talt ha makt over liv og død?  Det er et tankekors at den som kontrollerer matkjeden også kontrollerer verden.

Denne podcasten er laget i regi av Handelskampanjen. Handelskampanjen arbeider for en verden der hensynet til mennesker, miljø og samfunn ligger til grunn for utvikling, der viktige avgjørelser for samfunnet tas av demokratiske organ og ikke overlates til snevre økonomiske interesser. Folkeaksjonen mot TISA er medlem av Handelskampanjen.

Kommentar til ukritisk Civita-forsvar av TiSA-avtalen

Dette er et innlegg av Odd Tarberg. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten.

Civita-notat nr 2 2017 tar mål av seg til å forsvare norsk deltaking i TiSA, handelsavtalen Trade in Services Agreement som 50 land, mellom dei Norge, har forhandla om i over tre år.

Jan Erik Grindheim som har ført dette notatet i pennen, skriv innleiingsvis at han her vil «diskutere hvilke muligheter og utfordringer den skaper for norske bedrifter og arbeidsplasser.» Dessverre gløymer han heilt diskusjonen om utfordringane som TiSA vil skape for norske bedrifter og arbeidsplassar. Derimot er notatet fullt av påstandar om at TiSA vil vere bra for norsk næringsliv (når han eigentleg snakkar om dei fordelane av TiSA som den delen av norsk næringsliv som pt er internasjonalt konkurransedyktig og orientert mot eksport av tenester til utlandet, kan ha). Til liks med andre tilhengarar av TiSA, teier Grindheim om det fleirtalet av norske bedrifter og arbeidsplassar som ikkje opererer i konkurranseutsette sektorar, og som dermed har grunn til å sjå på vidare liberalisering gjennom TiSA som ein trussel.

Grindheim skal ha ros for å vere ærleg nok til også å ta med denne setninga innleiingsvis: «TISA-avtalen er omdiskutert, ikke minst fordi den blir forhandlet utenfor WTO-systemet. Den nettbaserte «Folkeaksjonen mot TISA» mener for eksempel at TISA-avtalen vil «innskrenke det demokratiske handlingsrommet ytterligere og omdanne politikk til handelsjuss». Ei slik setning gir i det minste lesarane eit visst inntrykk av at TiSA ikkje er eit udiskutabalt gode, slik tilhengarane av den elles har for vane å gjere.

Nokre kritiske kommentarar baserte på bruk av andre «briller» enn dei Grindheim ser ut til å ha på:

Grindheim skriv: «Bakgrunnen for at forhandlingene om en internasjonal handelsavtale for tjenester ble satt i gang i mars 2013, var at den eksisterende WTO-avtalen General Agreement on Trade in Services (GATS) ikke var omfattende nok og i tråd med kravene til dagens og fremtidens globale handelsrelasjoner» (mine uthevingar). Dette er ei typisk tilslørande setning som underslår at desse «kravene til dagens og fremtidens globale handelsrelasjoner» IKKJE er krav som alle er samde om. Dei kom slett ikkje frå dei ulanda og andre som har behov for å bygge opp eigne tenestenæringar, og som derfor brukte retten sin i WTO til å seie nei til ei sterk liberalisering av handelen med tenester, øydeleggande for ein slik fornuftig nasjonal politikk. Desse krava kom derimot frå heilt andre hald. Nemleg frå lobbygruppene til dei store internasjonale teneste-konserna som fekk USA og EU til å fronte initiativet om å tromme saman eit femtitals land kalla «Really Good Friends of Services» (!) til forhandlingar om TiSA, «for å etablere et ikke-diskriminerende handelsregime for tjenester seg imellom». (NB: «ikkje-diskriminerende» betyr for ordens skuld at det ikkje vil vere lov å favorisere nasjonale eller lokale bedrifter framfor utanlandske, for eks for å ta vare på eller bygge opp nasjonal kompetanse i ei næring…!)

Grindheim sitt forsøk på å imøtegå kritikken om at TiSA og liknande avtalar er øydeleggande for WTO, er svært lite overtydande. Når han siterer at «The EU will welcome any WTO members which shares the objectives of the agreement to join the negotiations at any time», så viser berre det tydeleg at den integreringa av TiSA i WTO-systemet han snakkar om, berre vil skje dersom dei landa som til no har vegra seg mot denne liberaliseringa, legg seg langflate og gir etter for presset frå dei sterke landa. Grindheim vedgår faktisk med denne setninga det problematiske i det opplegget han forsvarar: «Men hvis en slik integrasjon i flere hastigheter skal lykkes, må det antagelig gjennom WTO på en eller annen måte bygges bro over de store forskjellene som allerede eksisterer mellom medlemsstatene som følge av variasjoner i økonomisk utviklingsnivå, og politisk og administrativ effektivitet». Det er tydeleg at Grindheim heller ikkje så lett ser korleis det kan «bygges bro over de store forskjellene» han her nemner… Og utan det blir i så fall TiSA del av eit brutalt handelsregime som berre dei sterkaste kan profitere på…

Grindheim skriv side 3 i notatet: «Siden norsk tjenesteeksport har økt kraftig de siste 10 årene, må Norge knytte seg til nye avtaler som TISA». Dette er ei underleg setning. For det første: dersom det er slik at norsk tenesteeksport har auka kraftig dei siste 10 år utan ein TiSA-avtale, kvifor skulle vi så trenge TiSA?? Og for det andre: kvifor akkurat TiSA, og ikkje ein annan handelsavtale som faktisk kunne innehalde eit minimum av forsvar for arbeidstakarinteressene og ikkje berre snevert ha vern av dei meir og meir «nasjonslause» storinvestorane sine interesser som hovedfokus??

På side 4 i notatat skriv Grindheim: «Ifølge en rapport fra analysefirmaet Menon Economics, som er basert på deres egen eksportdatabase, osv..» Poenget mitt med dette sitatet, er at det nok ein gong berre er snakk om TiSA sin effekt for eksportbedriftene. Det er i grunnen heilt fantastisk at det frå NHO si side vart bestilt ein konsekvensanalyse for TiSA-avtalen UTEN at analysefirmaet skulle vurdere effekten også av den auka konkurransen FRÅ utlandet! Når Grindheim til og med må vedgå at «I Menons rapport argumenteres det for at TISA-avtalen vil ha en begrenset, men positiv, effekt for norsk tjenesteeksport på kort sikt», så gir det faktisk næring til den uroa mange gir uttrykk for, nemleg at TiSA-tilhengarane ser på avtalen som ein langsiktig reidskap for vidare og irreversibel liberalisering og privatisering av tenestemarknadane..

På side 6 i notatet er Grindheim, til det eksemplariske, tydeleg: «Formålet med TISA-avtalen passer derfor store norske aktører som opptrer i andre land godt, siden den skal sikre utenlandske tjenester ikke-diskriminerende adgang på markeder som er kommersialisert, basert på felles spilleregler». Igjen har Grindheim ingen tanke for andre enn dei store og eksportorienterte, og dei som «ved hjelp av nye elektroniske plattformer kan være like flernasjonale som de tradisjonelle multinasjonale storselskapene»..

På side 7 kjem Grindheim med informasjon som burde vere direkte alarmerande for mange. Han skriv at «tjenestebalansen (differansen mellom eksport og import av tjenester) med EU var negativ med 53 milliarder kroner» (tal for 2015). Det betyr altså at norske tenesteleverandørar er i dag i stand til å levere langt mindre tenester til EU-landa enn EU-bedriftene leverer til Norge! Dersom Grindheim, Civita, den norske regjeringa og andre TiSA-tilhengarar får Norge inn i TiSA, så betyr det at vi vil stå i ein tenestemarknad som er to-tre gongar så stor som EØS! Talet på utanlandske bedrifter som vil selje tenester til Norge blir tilsvarande større! Kvifor skulle tenestebalansen i ein slik situasjon plutseleg bli vesentleg betre?? Er det ikkje grunn til heller å forvente at den kan bli vesentleg verre??

På side 10 har Grindheim gjort meg den ære at han har sitert innleiinga eg hadde på eit innlegg med tittelen «TiSA-avtalen og problemet Jonas Gahr Støre», basert på at Støre er uforståeleg positiv til TiSA, og nektar å vere med på å diskutere dei negative konsekvensane av avtalen. Der skreiv eg ma at «Den informasjonen som har kome frå regjeringshald, har vore bagatelliserande, ubalansert, og grensande til rein feilinformasjon». Grindheim avviser, ikkje uventa, kritikken om at både forhandlingane og sjølve grunnprinsippet i TiSA er sterkt udemokratiske. Men når Grindheim hevder at «det fremdeles være opp til hvert enkelt land selv å bestemme for hvilke sektorer og i hvilket omfang avtalen skal gjelde», så «underkommuniserer» han noko TiSA er sterkt kritisert for: Før var det slik at dei ulike landa aktivt skulle melde inn dei områda som skulle konkurranseutsettast. Viktige deler av TiSA-avtalen brukar no eit nytt prinsipp kalla «negativ listing». Der er ting snudd opp ned, på den måten at prinsippet no er at «alt» skal konkurranseutsettast. Berre det som dei ulike landa IKKJE vil konkurranseutsette, skal førast opp som unnatak. Eit sterkt liberaliseringsdrivande element.. Når dette så blir kopla til sterke element av irreversibilitet (skralleklausular), så blir det meir enn tydeleg at framtidige, og mindre liberaliseringshissige styresmakter vil sjå sitt politiske handlingsrom vesentleg svekka…

Grindheim skriv på side 12:» Ifølge den sittende regjeringen, var det norske åpningstilbudet (i TiSA-forhandlingane) vurdert til å være blant de mest ambisiøse i TISA-gruppen, slik Norges tilbud i Doha-forhandlingene i sin tid var. Grunnen er at Norge allerede i stor grad har et liberalisert tjenestemarked, ikke minst som følge av EØS-avtalen». Dette er truleg korrekt, men det betyr ikkje at det norske opningstilbodet var eit fornuftig tilbod. Fleire land fann som nemnt krava frå dei sterke i-landa under Doha-runden, uakseptable med tanke på behov desse landa har for å utvikle eigne tenestenæringar. I det minste ropar dette temaet etter ein grundig debatt i Stortinget, noko vi slett ikkje har sett spor av.

«Med en svært åpen økonomi har Norge åpenbare og klare interesser av mest mulig forutsigbare rammebetingelser og åpne markeder for tjenestehandel.» Dette er ei klassisk setning som heller ikkje Grindheim kan dy seg for å bruke. Dette med «mest mulig forutsigbare rammebetingelser» er innlysande korrekt. Men påstanden om at Norge skulle ha «åpenbare og klare interesser av mest mulig åpne markeder for tjenestehandel», heng derimot i lause lufta. For deler av næringslivet er det rett, for andre slett ikkje. Det er berre å minne om «krangelen» nyleg mellom to NHO-toppar: På den eine sida Stein Lier-Hansen i Norsk Industri, som tydelegvis er for opne grenser (fri bevegelse for arbeidskraft uten fordyrande kompensasjon knytta til reise-, kost og losji), og på den andre Jon Sandnes i Byggenæringens Landsforening, som ser at dette medfører konkurransefordelar for utenlandske bedrifter og dermed blir ein trussel mot norske bedrifter i hans bransje.

Grindheim har så på side 13 og 14 ei lengre bagatelliserande utlegging om klausulane frys og skralle. Klausular som er knytta til det sterkt kritiserte elementet av irreversibilitet i TiSA. Berre det faktum at prinsipp som frys og skralle er foreslått i TiSA-avtalen for å hindre at framtidige politiske fleirtal i eit land eksempelvis skal kunne rekommunalisere ei privatisert og konkurranseutsett teneste, er i seg sjølv kritikkverdig med tanke på det politiske handlingsromet mange av oss framleis meiner vi skal forsvare. Det ligg til og med på bordet eit framlegg til eit Annex on Transparency i TiSA, som skal forplikte politiske styresmakter til å halde utanlandske bedrifter løpande orienterte straks det kjem på tale å endre lover og reglar som kan påvirke profitten til slike bedrifter. Som vi ser er det heile tida snakk om innskrenkande krav til nasjonale styresmakter, men vanskeleg å sjå krav til dei internasjonale konserna.

Når Grindheim i sin konklusjon klarer å påstå at «TISA-forhandlingene er solid forankret i Stortinget», då har han ei forståing av uttrykket «solid forankring» som eg trur skiller seg ein god del frå den vanlege. Den passiviteten vi har sett frå dei aller fleste stortingsrepresentantane si side når det gjeld TiSA-avtalen, skuldast heilt tydeleg altfor dårleg informasjon. Først og fremst rundt dei negative konsekvensane avtalen opplagt vil ha for svært mange norske bedrifter og arbeidsplassar. Dette er dennegative medaljebaksida ved TiSA som Regjeringa og dei andre tilhengarane av avtalen gjer sitt ytterste for å feie under teppet. Ettersom Grindheim også no har gløymt å diskutere dei «utfordringer den skaper for norske bedrifter og arbeidsplasser», slik han lova innleiingsvis, så har heller ikkje dette notatet gitt eit særleg godt bidrag i så måte.

Les Civita notatet her.

Børge Brende inviterer til WTO-møte, men undergrev WTO gjennom norsk deltaking i TiSA-forhandlingane.

Dette er et innlegg av Odd Tarberg. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten.

Det er liten grunn til å rekne med at dette WTO-møtet vil foregå i respekt for interessene til dei landa som i WTO med god grunn stemde nei til vidare liberalisering av handel med tenester.

Børge Brende har invitert ei lang rekke ministrar til Oslo til eit sokalla WTO-møte no den 21. og 22. oktober, og UD presenterer formålet med møtet slik: «Ved å invitere til et WTO-ministermøte i Oslo i høst ønsker utenriksministeren å skape en ny dynamikk som kan bidra til å bringe WTO-forhandlingene fremover og å styrke det multilaterale byggverket som betyr så mye både for norsk og global økonomi».

Børge Brende burde ha tenkt på dette før, dersom hensikta var å «styrke det multilaterale byggverket», altså WTO. I staden har Brende vore svært så ivrig på å undergrave WTO gjennom norsk deltaking i forhandlingane om handelsavtalen TiSA. Desse forhandlingane, om ein avtale om handel med tenester, skjer utanfor og i brot med WTO, og som blir sett på som ein trussel nettopp mot autoriteten til denne organisasjonen.

Det er derfor liten grunn til å rekne med at dette WTO-møtet vil foregå i respekt for interessene til dei landa som i WTO med god grunn stemde nei til vidare liberalisering av handel med tenester. Avtalar som TiSA, som Børge Brende er ivrig pådrivar for, blir brukte som brekkstang for å tvinge svakare land til å akseptere ei liberalisering dei slett ikkje er tente med. Ei rekke uland er urolege for at dei får redusert sitt politiske handlingsrom, også gjennom nye WTO-reglar som dei blir tvinga til å akseptere. Dette bør store deler av norsk næringsliv også vere uroleg for.

Når formålet med dette WTO-møtet blir sagt å vere «å bringe WTO-forhandlingene fremover», så peikar dessverre dette «fremover» i FEIL retning. Nemleg mot ei negativ utvikling både for politisk handlingrom, og for forholda i arbeidslivet både her til lands og elles. Det er ingen tvil om at det her er snakk om ei utvikling i tråd med ideologien bak avtalar som TiSA, TTIP, CETA og TPP, som mange med god grunn protesterer mot.

I over tre år har Norge vore i forhandlingar om TiSA-avtalen.Ein avtale med konsekvensar hinsides EØS-avtalen, men likevel heilt utan ein seriøs politisk debatt. Stortinget blir halde på mange armlengders avstand frå det som foregår i forhandlingane, og alle forsøk på debatt om dei urovekkande konsekvensane av avtalen som har dukka opp dei siste par åra, blir effektivt dyssa ned. Dette får regjeringa god hjelp til av Jonas Gahr Støre, som konsekvent nektar å delta i ein debatt om TiSA i sitt parti…

Regjeringa har til å med direkte feilinformert Stortinget når den for eks har påstått at TiSA vil vere i tråd med norsk WTO-politikk. Når faktum er at dei femti TiSA-landa forhandlar utanfor, og i klart brot med WTO, og blir sett på som ein trussel mot autoriteten til dette forumet for internasjonale handelsreglar. Påstandane frå TiSA-tilhengarane om at avtalen vil vere «bra for Norge» er også direkte feil. Det rette er at nokre store og konkurransedyktige bedrifter kan tene på avtalen. Andre, som i dag opererer på den norske heimemarknaden, under ein overkomeleg konkurranse, vil bli trua av eit vesentleg verre trykk frå utanlandske aktørar som vil få kraftig styrka sine rettar gjennom TiSA. Konkurransetrykket frå utlandet gjennom EØS-avtalen, er alt i dag såpass stort at riksrevisor Per Kristian Foss kritiserer styresmaktene for å handtere for eks problemet vil alt har med sosial dumping for dårleg.

Truleg er det også direkte feilinformering frå regjeringa si side når den nyleg kom med ein budsjettlekkasje om at den vil reservere bygging av nye kystvaktskip for norske verft. For om lag ti år sidan vart nye fregattar til Marinen bygde i Spania fordi Norge var forplikta til å lyse ut dette oppdraget i EØS-området. Ingen ting tyder på at forpliktingane Norge har i denne samanheng, har blitt mindre. Tvert i mot. Og hovedprinsippet i TiSA-avtalen, er også definitivt i strid med slik favorisering av nasjonalt næringsliv. Så dersom regjeringa i framtida meiner at den bør kunne skjerme ei norsk næring som måtte få problem, så er TiSA-avtalen så avgjort det siste den bør gå inn for. Det utrulege er at statsminister og TiSA-tilhengar Solberg ser ut til å tru at ho framleis kan skjerme norsk næringsliv når ho finn det for godt – som om vi ikkje alt har inngått forpliktande handelsavtalar, og faktisk er på veg inn i det som verre er. Det er derfor grunn til å stille spørsmål ved om statsministeren også er for dårleg orientert om kva som skjer på handelsavtalefronten.

Forhandlingane om TiSA burde aldri finne stad. Men når dei kom i gang, så var det fordi ei rekke land ville halde på retten til også i framtida å gjere det Erna Solberg nyleg foreslo i sin budsjettlekkasje: Altså gi deler av næringslivet eit visst vern mot konkurranse frå utlandet, for å bygge opp eller halde på innenlands kompetanse og arbeidsplassar. Desse landa blokkerte derfor, med god grunn, vidare liberalisering av handel med tenester under WTO-forhandlingane om dette. Dette vil Børge Brende og dei andre som står bak dette WTO-møtet ikkje akseptere.

Handelselitene samles i Oslo bak lukkede dører – énprosentens ønsker å prioriteres

Denne teksten er en bearbeidet utgave av en appell Joakim Møllersen holdt i forbindelse med demonstrasjonen mot WTO  21. oktober utenfor Næringslivets Hus i Oslo. Møllersen er redaktør for Radikal Portal og 2. nestleder i Attac. Appellen ble først publisert på Radikal Portal

Når énprosenten møtes så vet vi at det ikke er våre interesser, de 99 prosentene, de har i tankene.

Vi samles her ute, i det offentlige rom, på en åpen plass. Der inne i Næringslivets Hus møtes partitopper, næringslivstopper og sjefer i store internasjonale organisasjoner. Det kan virke som om de mener at handelspolitikk ikke angår andre enn dem. At internasjonale avtaler for utforming av offentlige tjenester er en sak for lukkede styrerom. At det er noen få folk i dress som skal bestemme politikken som skal påvirke arbeidsplassene og dagliglivene til folk her hjemme og hundrevis på hundrevis av millioner mennesker rundtom i verden.

Vi sier nei!

To av de som står på talelista på konferansen bak oss er sjefene i to av de mest korrupsjonsbefengte selskapene i Norge, Statoil og Telenor. De to partiene som snakker, Arbeiderpartiet og Høyre, er de to partiene som nesten bare vil åpne munmnen om disse temaene etter at døra er lukka og media, bekymra innbyggere og organisasjoner holdes på utsida. De to internasjonale organisasjonene, EU og WTO, er kjent for alt annet enn sitt demokratiske sinnelag. Cecilia Malmström, EUs handelskommisjonær og deres representant under dagens møter, har sagt det ganske klart selv:“Jeg tar ikke mandatet mitt fra det europeiske folket”.

Smak på den! En politiker som sier rett ut at det ikke er folket hun skal lytte til, at det ikke er innbyggerne hun handler på vegne av, at det vi sier er irrelevant.

Er det noen som lurer på hvor hun tar mandatet sitt fra er det bare å ta en titt på talelista fra det møtet som foregår inne i Næringslivets Hus akkurat nå.

Men en slik uttalelse kan egentlig ikke overraske oss i annet enn at Malmström viser et øyeblikks ærlighet. For er det én ting de har vist oss når det kommer til internasjonale regulerings-, handels- og investeringsavtaler så er det at de bryr seg pent lite om hva folk mener.

Det kom kanskje som en overraskelse på mange da WTO, Verdens Handelsorganisasjon, igjen var relevante. Men når de sliter med å få gjennom TISA, TTIP og andre avtaler, når handelsliberalismen i EU får seg et knekk og møter stadig større motstand, så vender de seg til andre fora, til avtaler man trodde var døde, for å presse gjennom den politikken vi gang på gang har avvist.

Det er ikke bare møteformen som er grunnleggende antidemokratisk. Avtalene de framforhandler tåler ikke dagens lys på grunn av sitt innhold. Det er irreversible liberaliseringer som står på agendaen. Avgjørelser i dag skal frata oss selvråderetten og vår rett til å bestemme over egen politikk i morgen. Det skal frata oss retten til å bestemme over viktige politiske områder resten av våre liv og resten av våre barns liv. Enerådende monarkier ble forkastet i Europa for lenge siden og vi er ikke interessert i et enevelde for storkapitalen i samråd med de politiske elitene.

Det som skjer på møtet bak oss og seinere på WTO-møtet på Voksenkollen er et kaldt gufs fra fortida hvor politikk som kun de som har aller mest fra før av har bedt om. Lyssky samtaler skal presse lite samarbeidsvillige land til å ta avgjørelser på tvers av interessene til egne innbyggere. Arbeiderpartiet og Høyre går sammen om traktater som de vet at de ikke kan gå til valg på, og som de vet at de ikke kan selge til velgere. I Arbeiderpartiets tilfelle er det også klinkende klart at de ikke kan selge det til grasrota i partiet og i hvert fall ikke til fagbevegelsen som de står så nært og er så avhengige av.

Hvis det er noen som lurer på hva The 1 % er, så finner vi de i Næringslivets Hus bak oss. Og når énprosenten møtes så vet vi at det ikke er våre interesser, de 99 prosentene, de har i tankene.

Mens det der inne er et kaldt gufs fra fortida er samlinga av folk her ute en varm påminnelse om den folkelige mobiliseringa som knuste deres forsøk på å tvinge sin agenda på resten av verden. De står for en politikk som har samlet hundretusenvis av mennesker i protest i gatene verden over. Om det var i Seattle, i Gøtenborg, Genova eller Oslo, om det er i de store aksjoner som foregår mot dagens avtaler i Tyskland, Spania eller Belgia. Demonstrasjonene og sivilsamfunnets samarbeid med utviklingsland gjorde at en urettferdig WTO-avtale strandet etter årtusenskiftet. På samme måte skal vi tvinge dem til å legge fra seg dagens forsøk på å snike vedtak inn bakdøra som fratar oss selvråderetten og demokratiet.

Den reelle makta ligger ikke der inne, det er vi som står her på gata som har den om vi bare organiserer oss og bestemmer oss for å ta den. Og nå er det på høy å samle krefter til motstand nok en gang.

Afrika under brutalt liberaliseringspress

Dette er et innlegg av Odd Tarberg. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten.

I desse tider når vi er vitne til ein enorme og brutal liberaliseringsprosess gjennom avtalar som TiSA, TTIP, TPP og CETA, må vi ta innover oss at det skjer svært mykje på dette området som vi normalt ikkje får kjennskap til.

Eit fransk tidsskrift som eg abonnerer på, Politis, har i siste nummeret (2. okt) eit temaoppslag om frihandelsavtalar som EU-kommisjonen prøver å presse ei rekke afrikanske land til å godta. Avtalane møter motstand fordi dei legg opp til reglar som mellom anna gjer at Afrika kan miste opp mot 75 % av sine toll-inntekter.

I ingressen til temaartiklane i Politis, skriv journalisten Erwan Manac’h dette:

"Afrika er under press.

Med bruk av utpressing og truslar vil EU presse på dei afrikanske landa frihandelsavtalar som vekker stor uro. EU-landa vil «skrive i marmor» førsteretten dei meiner å ha til handel i Arfika, i ein rettlinja ny-kolonialistisk tradisjon.

Frå starten av forhandlingane i 2003, har dei fleste afrikanske statsleiarane motsett seg desse avtalane som legg opp til i stor grad å oppheve retten til å legg toll på importen til desse afrikanske landa. Men Europa har sin agenda. Den går ut på at skaffe seg innpass i nye marknader over alt på kloden for å få fart på sin økonomi. Og EU-kommisjonen er no tydelegvis bestemt på også å bruke truslar for å kome vidare i denne offensiven på det afrikanske kontinentet. Dei som vegrar seg mot dette, blir bedne om ikkje å stå i vegen for «den vegen historia no går».

På same måte som med frihandelsavtalen med USA (TTIP), som den med Canada (CETA), eller myriaden av bilaterale avtalar som Europa signerer (Mercosur, Vietnam, Philipinane), blir heller ikkje avtalane med Afrika gjort til gjenstand for ein demokratisk prosess som alvoret i dette skulle tilseie.

Det er teikn på at ei mobilisering er veksande i Afrika, støtta av europeiske NGO-ar (ikkjestatlege organisasjonar), mot dette «dødskysset» frå dei gamle kolonimaktene. Men den har dårleg tid på seg".

Av Erwan Manac’h

"Med ei blanding av truslar og utpressing, vil EU presse på det afrikanske kontinentet ei liberalisering som kan kome til å koste Afrika dyrt."

MDG mener TISA og TTIP utgjør en trussel mot demokratiet

Dette er et innlegg av Benedicte Lund bystyremedlem og varaordfører (MDG) i Moss. Innlegget ble først publisert i Moss Avis 23.08.16

MDG advarer mot effekten av TISA (Trade in Services Agreement). TISA er en frihandelsavtale mellom 51 rike land (blant andre EU ogUSA, og Norge). Avtalen handler om å sikre internasjonale aktører adgang til å drive fri konkurranse på viktige tjenestetilbud som f.eks helse, omsorg og kultur, bl.a gjennom å hindre at de ulike nasjonenes myndigheters mulighet til å regulere nasjonale betingelser for slike aktørers handel med tjenester.

TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership) er en annen frihandelsavtale det er mye snakk om for tiden. Denne handler om handel med varer, og skal dessuten sikre de ulike selskaper i EU og USA sine investeringer innen deres felles indre marked.

I forhandlingene om denne avtalen har Norge ingen stemme. Vi blir imidlertid sterkt berørt av en eventuell avtale siden mesteparten av vår handel er med EU. Det kan hende vi kan tilslutte oss den senere men har ingen forhandlingsrett nå. Avtalen, dersom den blir inngått, skal gi alle aktører lik tilgang til dette nye indre markedet, og de enkelte land får svært begrensede muligheter for å stille krav til hvordan slike internasjonale selskap skal drive sin produksjon.

Særlig er dette problemet fremtredende innen matproduksjon og landbruk, da de enkelte land med en slik avtale ikke lenger kan regulere forhold som krav til miljøutslipp, bruk av GMO, sprøyting, medisinbruk, dyrevelferd og mattrygghet. EU har svært mye strengere regler innen landbrukssektoren enn det USA har, men vil ikke kunne stille samme strenge krav til varer fra USA.

Et annet aspekt med TTIP er at avtalen gir sterk beskyttelse av investeringer. Det betyr at om et utenlandsk selskap har investert i et land for å produsere noe, og dette vertskapslandet i ettertid innfører strengere krav til for eksempel miljøutslipp eller arbeidsmiljø, så vil det selskapet kunne kreve erstatning for ALLE FREMTIGE tap de mener å måtte få som følge av at strengere krav gir dyrere produksjon. Dette åpner for at store internasjonale selskap får vokse seg enda større og sterkere på bekostning av nasjonalstatenes styringsmuligheter og demokratiske prinsipper.

MDG mener altså at vi står ovenfor en rekke negative effekter på Norges mulighet for å bestemme hvordan varer og tjenester skal produseres og handles med i vårt eget land. Mange mener det vil være umulig å opprettholde noe norsk landbruk dersom avtalen inngås. I tillegg er selve forhandlingsprosessene rundt disse avtalene svært lukkede. Det er svært få personer som har innsyn i forhandlingsdokumentene.

Til slutt legger vi til at motivet for å få til disse avtalene handler om å sikre de rike vestlige lands fortsatte dominans i verdenshandelen, i en tid der forhandlingene i WTO (World Trade Organisation) går svært sakte, og betydningen av store land som Kina, India og Brasil sin økonomiske vekst øker fort. Ønsket om å sikre fortsatt vestlig dominans er i seg selv svært kritikkverdig etter MDG sitt syn, da skjevfordeling av de ulike lands faktiske handelsadgang er viktige årsaker til fattigdomsproblematikk i verden. EU og USA har til sammen 835 millioner innbyggere. Det betyr at det er over 6 milliarder mennesker utenfor dette handelsregimet. Disse vil miste adgangen til å handle med verdens mest kjøpesterke marked.

MDG håper regjeringen holder seg godt orientert, og ber EU om å avstå fra å inngå en slik avtale.

Folkeaksjonen mot TISA er medlem av Handelskampanjen

Folkeaksjonen mot TISA krever at Norge trekker seg fra TISA-forhandlingene og at alle forhandlingsdokumenter offentliggjøres. Videre krever vi at Norge ikke skal slutte seg til liknende avtaler, som TTIP og CETA, og at investor-stat tvisteløsning (ISDS) ikke skal innlemmes i Norges bilaterale investeringsavtaler. 

Folkeaksjonen mot TISA er medlem av Handelskampanjen og samarbeider med dem. Det er en allianse av ulike organisasjoner fra fagforbund, bondeorganisasjoner, til miljø,- solidaritets,- og utviklingsorganisasjoner. Nettverket ble oppretta 27. april 2004.

TISA-forhandlingene foregår bak lukkede dører og verken befolkningen, organisasjonene eller Stortinget har innsyn i hva det forhandles om. Det meste vi vet om avtalen, er informasjon vi har fått fra lekkasjer, særlig fra Wikileaks. De store tjenestekonsernene og deres interesseorganisasjoner er imidlertid dypt involvert i prosessen. Langt på vei er forhandlingene en respons på den massive lobbyvirksomheten som drives av grupper som European Services Forum (ESF) og US Coalition of Services Industries (CSI). Disse mektige organisasjonene har utelukkende tanke for selskapenes profittmuligheter.

TISA er utformet som en levende eller dynamisk avtale. Det innebærer at forhandlingene vil fortsette også etter at en avtale er inngått. Forhandlerne vil ha mandat til å utvide og
videreutvikle avtalen, gjennom blant annet å inkludere nye sektorer og regelverk.

Om det bare er én ting du skal huske om TISA, så er det nettopp dette: TISA er en dynamisk avtale uten retrettmuligheter. Det lover ikke godt for demokratiet og det er grunnen til at mange omtaler TISA som en grunnleggende udemokratisk avtale.

Folkeaksjonen mot TISA mener at handel må forgå på en måte som styrker arbeiderrettigheter og ikke minst beskytter klima og miljø. Handel må organiseres på en måte som sikrer bærekraftig vekst og sosial rettferdighet. Vi er ikke tjent med at multinasjonale selskaper og markedskrefter skal bestemme stadig mer over våre livsvilkår. 

Handelskampanjen skriver dette om sitt arbeid:

Vi følger internasjonale handelsforhandlinger, regionale handelsavtaler, og Norges handels-og investeringsavtaler. Vi bistår med analyser, kursing, foredrag og skriftlige innspill. Vi har et aktivt styre som har bred erfaring og kompetanse innenfor internasjonal handelspolitikk.

Hvis du lurer på noe eller trenger informasjon, ta kontakt med vår koordinator Anniken Storbakk på handelskampanjen@handelskampanjen.no

Dagens handelssystem er urettferdig og fungerer i all hovedsak på de sterkestes premisser. Vi trenger et internasjonalt handelsregelverk og internasjonale handelsorganisasjoner som støtter og beskytter verdens fattige land og folk, som beskytter lokale markeder og lokale produsenter, som gjør det lettere for lokale myndigheter å føre en politikk for utvikling av egen økonomi og egen befolkning, og som tar hensyn til de store forskjellene i økonomi og behov mellom ulike land, regioner og distrikter.

Handelskampanjen vil motarbeide den rådende, nyliberalistiske handelspolitikken og grunnleggende reformere det handelspolitiske systemet. Ubegrenset frihandel og frie kapitalbevegelser forsterker skjevhetene i verdensøkonomien og øker belastningen på natur og miljø. Klimagassutslipp fra en voksende global handel fører til klimaendringer som først og fremst vil ramme verdens fattige. I en verden med svært skjeve maktforhold vil fri verdenshandel på formelt like vilk år først og fremst tjene de økonomiske stormaktene og de store multinasjonale selskapene. Handel kan ikke være et mål i seg selv, men et middel til økonomisk og sosial utvikling, rettferdig fordeling, utryddelse av nød og fattigdom, økt demokrati og en bærekraftig utvikling.

Handelskampanjen arbeider for en verden der hensynet til mennesker, miljø og samfunn ligger til grunn for utviklingen, der viktige avgjørelser for samfunnet tas av demokratiske organ og ikke overlates til snevre økonomiske interesser. Vi vil motarbeide at kynisk profittjakt skal ødelegge livet til hundrevis av millioner av mennesker og ødelegge naturressursene og miljøet for framtidige generasjoner, slik det skjer i dag. Handelskampanjen vil bidra til å bygge opp folkelig aktivitet og motstand mot en slik politikk.

Vi må slåss sammen for folkestyre og demokrati

Gambler den sittende regjeringen med skolen, helsetjenestene og eldreomsorgen vår? Forhandlingene av TISA-avtalen preges i stor grad av hemmelighold. Mange har ikke en gang hørt om avtalen. Men motstanden øker og stadig flere engasjerer seg. Jo mer de folkevalgte forsøker å holde den udemokratiske TISA-avtalen under radaren, jo mer synlig blir motstanden! Videoen er fra 1. mai toget i Oslo 2016. Seksjonen var en av de lengste i hele toget!

Det meste av det vi vet om den udemokratiske TISA-avtalen vet vi fra lekkasjer. Handelsbyråkrater forhandler på Norges vegne. I tillegg er store private selskaper sterkt involvert i forhandlingene. Det hele foregår i stillhet bak vår rygg. Selv ikke Stortingspolitikerne våre vet hva som skjer. Det forhandles om å privatisere offentlige tjenester. Og ikke minst jobbes det for å innskrenke det politiske handlingsrommet. Med andre ord vil TISA kunne komme til å gi norske politikere og norske velgere mindre innflytelse over Norge. Er det et demokrati verdig?

Det er et mål å holde kunnskapen om TISA på et lavt nivå i befolkningen. Den tidligere handelsrepresentanten for Obama, Ron Kirk har vært veldig klar på hvorfor han er i mot offentliggjøring av TISA-tekstene. Han sa til NY Times 2.6.2013, at: "Det å offentliggjøre ville reise en så stor opposisjon at det ville bli umulig å undertegne avtalen"

Faren med TISA-avtalen er at den kan komme til å binde opp og privatiserte tjenester for all framtid. Avtalens frys- og skralleklausuler vil sørge for det. Det vil si at en ikke kan lage "nye hindre for tjenester". I praksis betyr det at privatisering blir irreversibel og at fremtidige folkevalgte ikke kan endre på inngåtte avtaler. Målet med TISA ser ut til å være at markedskreftene skal være rådende, uten det som anses som plagsom offentlig kontroll.

Fellesordninger som den skandinaviske velferdsmodellen bygger på er truet. På sikt kan TISA komme til å avskaffe store deler av den norske velferdsstaten til fordel for et system som kun baserer seg på private ordninger. Der resultatet kan bli at stadig flere kommunale tjenester legges ut på anbud. Og en skal ikke bare konkurrere selskap i mellom her hjemme, men også i konkurranse med store internasjonale aktører. Derfor er det er grunn til å være engstelig. Blir vi med i TISA har vi ingen retrettmuligheter! Ønsker vi virkelig en avtale som vil svekke det norske folkestyret?

En TISA-avtale vil også være et svik mot kommende generasjoner. Det er de som virkelig vil kjenne effektene av avtalen på kroppen. Vi har ingen rett til å ta fra dem muligheten til å forme sin egen framtid. Lokalt folkestyre har en egenverdi i seg selv. Selvråderett bidrar til eierskap over eget liv.

En TISA-avtale vil også være et svik mot utviklingsland fordi den vil ta fra dem muligheten til å utvikle sitt eget tjenestemarked. Handel må forgå på en måte som styrker arbeiderrettigheter og ikke minst beskytter klima og miljø. Handel må organiseres på en måte som sikrer bærekraftig vekst og sosial rettferdighet. Vi er ikke tjent med at multinasjonale selskaper og markedskrefter skal bestemme stadig mer over våre livsvilkår.

Video og foto: Martin Johannessen

Pressemelding: Kan avvikle offentlig styrte selskaper på sikt

Dette er en pressmelding fra Attac Norge. Den gjengis her på bloggen med deres tillatelse. Gå til deres side her.

Ny TISA-lekkasje fra Wikileaks viser nye elementer som synliggjør retningen TISA-avtalen tar samfunnet. Nedenfor følger en oppsummering av TISA-avtalens kapittel for statseide selskaper.

– TISA-regelverket krever at landene lager en plan for hvordan å minimere konkurransekraften til et statseid selskap, dersom et annet TISA-land krever det, sier Petter Slaatrem Titland, leder i Attac Norge.

Se underoverskrift «Byråkratisk tvang» for mer informasjon.

Attac Norge har argumentert for at TISA-avtalen lager et regelverk som ensretter samfunnsutviklingen. Den markedsrettingen som har preget samfunnet de siste 20-30 årene har ført til mindre offentlig styring og mer konkurranseutsetting og privatisering. TISA-avtalen skal låse denne politikken. Reglementet for statlig eide selskaper bekrefter dette.

-TISA-avtalen ensretter samfunnet. Tidsånden i vår generasjon har dreid seg om mer privatisering og mindre offentlig styring. TISA-avtalen skal låse denne politikken, sier Titland.

TISA-avtalen tvinger ikke fram privatisering av statseide selskap, men den krever at det offentlige skal drives som private selskap. Avtalen lager også rammene for en avvikling av statlig eierskap på sikt.

-Når statlige bedrifter mister sin offentlige særegenhet er det lettere å privatisere dem senere, sier Titland.

Hvorfor vil TISA-landene ha et regelverk for statlig eide selskaper? Ler mer her.

Kapittelet om statlig eide bedrifter oppsummert:

• Statseide selskap må operere som private selskaper. Det er beskrevet et regelverk som skal sikre at statlige selskaper skal rette seg etter «kommersielle hensyn».
• TISA-avtalen krever en svært byråkratisk prosess for å holde selskaper orientert om statseide selskapers rolle i økonomien.Deretter skal man lage en plan for hvordan å minimere konkurransekraften til et statseid selskap vis a vis utenlandske aktører.
• All spesialbehandling et statseid selskap får, skal ikke diskriminere utenlandske selskaper. Dette vil gjøre det avtalestridig å etablere et nytt, statlig selskap, med alle offentlige tiltak det medfører. Det kan være finansering, eller favorisering av lokale leverandører i en oppstartsfase.
• Statseide selskap kan unnlates rene kommersielle hensyn dersom det har et offentlig mandat til å levere tjenester til den allmenne befolkningen, men det statlige selskapet har ikke lov til å prioritere lokale leverandører.
• Statseide selskaper skal ikke ha en «dominerende rolle» i økonomien

Kapittelet om statseide selskaper et eget avsnitt om «Framtidige forhandlinger» som gjelder etter avtalen er signert. Her kan en part kreve nye forhandlingsrunder dersom et statseid selskap spiller en «dominerende rolle» i et lands marked. I avsnittet legger man et tak på offentlig eide selskaper på 30 prosent. Dersom offentlige selskaper står for mer enn 30 prosent av økonomien, her mål ved bruttonasjonalinntekt (BNI). OECD har selv sagt at det er svært vanskelig å gjøre slike beregninger (side 11).

Dette er alvorlig for Norge, men enda mer kritisk for utviklingsland. Utviklingsland har mindre økonomier og større behov for å beskytte egne statlige aktører. Dette kan også sees som et tiltak rette spesielt mot India og Kina. Japan har også stor grad av offentlig eierskap som vil rammes av dette tiltaket.

Byråkratisk tvang

Det finnes et eget regelverk for «gjennomsiktighet» i reguleringen av statlig eide selskaper. I dette regelverket står det at alle land skal årlig publisere en liste over statlig eide selskaper. I denne listen krever TISA-avtalen at det føres opp detaljert informasjon om det statlige selskapet på en rekke områder.

Målet er å kartlegge «ikke-kommersiell assistanse» til statseide selskap – altså offentlige tiltak som hjelper et statseid selskap.

• Prosentandel eierskap av staten i selskapet
• Prosent stemmeandel i styre av selskapet
• En beskrivelse av spesielle rettigheter for staten i eierskaputøvelse, som utvidet stemmerett eller andre rettigheter.
• Kontaktperson for selskapet fra statens side
• Årlig omsetning og en oversikt over verdiene fra de tre foregående år
• Om det statlige selskapet har fordeler i norsk lovverk
• Annen offentlig informasjon om det statlige selskapet, som revisjoner og årsrapporter.
• Alt dette skal inkluderes i en rapport til andre TISA-land for å forklare hvordan statseide selskap kan påvirke markedet en utenlandsk aktør ønsker å operere i.

Det står ikke skrevet noen begrensinger for hvor mange statlige selskaper som blir nødt til å gjøre dette, eller hvor ofte det må gjøres. Det er ikke mulig å avstå fra å rapportere, av kapasitetetshensyn, prioriteringer eller konfidensialitet.

Hva som er definert som uakseptabel assistanse til statseide selskaper står ikke skrevet i dokumentet. Men det finnes en definisjon i TPP-avtalen mellom USA og Stillehavslandene, som gjelder dersom et statseid selskap opererer på tvers av grenser eller i et annet TPP-land:

a) rene finansielle overføringer; b) ettergiving av gjeld c) garantier som er bedre enn de som finnes på markedet; d) investeringer og kapitalinnskudd som er inkonsistent eller uvanlig i vanlig privat investeringspraksis og e) forsyning av varer og tjenester som er bedre enn det som finnes på markedet.

Denne definisjonen finnes i TPP. All den tid TISA-avtalen også trenger en nærmere spesifisering av dette, er det grunn til å tro at de vil ligne.

Foto: Kristin Brenna