Facebook-skandalen er et grelt eksempel på misbruk av persondata

Dette er et innlegg av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA. Hun er også koordinator i Handelsgruppa til Attac Norge og er spesielt opptatt av demokrati og handelspolitikk.

Cambridge Analytica-skandalen har gitt oss et innblikk i hvordan informasjonen som selskapene samler inn om oss kan brukes til psykologisk manipulasjon og til å påvirke utfallet av presidentvalg. 

Facebook solgte personlig informasjon om over 50 millioner amerikanske Facebook-brukere – uten deres samtykke og viten – til Cambridge Analytica, som brukte dataene til å målrette og skreddersy politisk reklame og falske nyheter. De sensitive og private opplysningene som Facebook har samlet inn om brukerne gjorde Cambridge Analytica istand til å lage psykologiske profiler av hver enkelt velger, finne ut hvilke former for budskap en person er spesielt mottakelig for og hva som mest effektivt vil kunne endre vedkommendes oppfatninger, uten at personen selv er klar over hva som foregår. I følge selskapets direktører, er det Cambridge Analytica som har «æren» for at Donald Trump nå sitter i Det hvite hus. 

I kjølvannet av #DeleteFacebook-kampanjen som brer om seg verden over, har Facebook-sjef Mark Zuckerberg gått ut og beklaget og sagt at Cambridge Analyticas bruk av Facebook-data var et brudd på selskapets regler. Men allerede i 2015 dokumenterte The Guardian at Cambridge Analytica brukte Facebook-profiler til å påvirke den amerikanske valgkampen – uten at Facebook gjorde noe. For i likhet med de andre store teknologiselskapene, lever Facebook av å selge våre personlige data. Alt det vi skriver, deler, liker og foretar oss på Facebook er selskapets eiendom. Det innebærer at de kan gjøre hva de vil med informasjonen om oss og våre venner – inkludert å selge den til selskaper som Cambridge Analytica. 

Hver gang vi bruker sosiale medier og apper, søker på Google, shopper på Amazon, eller bruker de mange fysiske produktene (fra TV, kjøleskap og biler, til klokker og barneleker) som nå er koblet til internett, legger vi fra oss tonnevis av data om oss selv; våre interesser og oppfatninger, våre vaner og helsetilstand, hvem vår familie og venner er, og hvor vi til enhver tid befinner oss. De som eier og kontrollerer disse dataene er noen få store teknologiselskaper som Facebook, Google, Apple, Amazon og Microsoft.

Teknologiselskapene tilbyr oss tilsynelatende gratis tjenester mot at de får kartlegge våre privatliv. Dataene om oss ble tidligere brukt hovedsakelig til å vise oss målrettet reklame, men nå brukes de i stadig større grad til å utvikle kunstig intelligens og til å bygge nye teknologier. Verdien av dataene vi produserer når vi bruker selskapenes digitale plattformer er mye høyere enn tjenestene selskapene tilbyr. I løpet av få år har de store teknologiselskapene vokst seg gigantiske på å utvinne våre data. Vi vet ikke hvem de deler informasjonen om oss med eller hva de kan komme til å bruke den til i framtiden. Cambridge Analytica er bare toppen av isfjellet.

Kulturminister Trine Skei Grande mener at svaret på Cambridge Analytica-skandalen er å gjøre personvern til en vare som folk kan betale for. Grande står her på linje med USA og de store teknologiselskapene, som ser personvern som en kommersiell tjeneste, ikke en rettighet. Konsekvensen av en slik politikk er at personvern blir et privilegium forbeholdt de som har råd til å betale for det og at det blir opp til selskapene å velge hvem de vil tilby denne tjenesten til, i hvilken grad og til hvilken pris. 

I Norge og Europa har personvern tradisjonelt vært en offentlig garantert rettighet som alle borgere har, og ikke en vare som et selskap kan velge om det vil tilby. En ny personvernlov som vil bli innført i Norge og EU i mai i år vil kunne beskytte oss mot noe av det som truer vårt personvern – vel og merke dersom den ikke forhandles bort i handelsavtaler som TISA. Den nye loven vil gjøre all data om oss tilgjengelig og den vil gi oss rett til å be om å få å se dataene og kreve å få dem slettet. Det betyr at hvis du for eksempel sletter Facebook-kontoen din, så kan du kreve å få overlevert all dataen om deg i papirformat på døren.

Personvern er imidlertid bare en liten del av et mye større bilde. For det dreier seg i bunn og grunn om hvem som skal eie og kontrollere våre data og hvem som skal styre den teknologiske utviklingen og forme framtidens samfunn.

De store teknologiselskapene investerer flere titalls milliarder årlig i forskning og utvikling avteknologier og tjenester basert på kunstig intelligens. De bruker oss, ikke bare til å produsere data for dem, men også til å trene og perfeksjonere de nye teknologiene når vi bruker deres plattformer. Selskaper som Google, Amazon og Microsoft har utviklet tjenester som automatisert transport, systemer for overvåkning av folk, trafikk og bygninger, analyse av helsedata (Google har inngått en samarbeidsavtale med det britiske helsevesenet, NHS), digitale utdanningstjenester – og mye mer. De private gigantene tar i stadig større grad over og drifter det som tidligere var offentlige tjenester, og mye av det offentlige livet foregår nå på deres plattformer.

Selskapene som eier og kontrollerer de nye teknologiene og tjenestene har formuer større enn statsbudsjetter, de betaler lite eller ingen skatt, og de ødelegger lokale konkurrenter. Likevel har byer og kommuner – etter mange år med privatisering, konkurranseutsetting og budsjettkutt – gjort seg avhengige av dem. Faren er, at om vi overgir kontrollen over essensielle tjenester og infrastruktur til selskapene, blant annet gjennom regler i handelsavtaler, så vil det bli nesten helt umulig for innbyggere og lokale myndigheter å ta den tilbake senere. Googles moderselskap Alphabet, for eksempel, er allerede i gang med et prosjekt for å utvikle og ta over driften av en hel bydel i Toronto.

Forfatter og teknologiforsker Evgeny Morozov advarer mot at dersom vi lar denne utviklingen fortsette, kan vi i framtiden få et høyteknologisk føydalsamfunn, et svært hierarkisk samfunn der makt er konsentrert i private hender og de globale teknologiselskapene dikterer hvordan samfunnet skal fungere. Morozov argumenterer derfor for at vi må ta tilbake makten fra selskapene gjennom å innføre offentlig eierskap og demokratisk kontroll av data og bygge offentlige og desentraliserte alternativer til selskapenes plattformer og tjenester.

Nyliberale handelsavtaler som TISA, TTIP og TPP kan imidlertid komme til å gjøre politiske alternativer og demokratisk styring av den teknologiske utviklingen praktisk umulig. Selskapene, som er dypt involvert og har stor innflytelse på internasjonale handelsforhandlinger, kjemper for avtaler som tjener deres interesser og som vil befeste deres makt langt inn i framtiden.

De nye handelsvtalene har egne kapitler om «elektronisk handel» som inneholder regler for den digitale økonomien. Disse reglene vil blant annet gjøre det forbudt å kreve at et selskap skal lagre innbyggernes persondata lokalt i landet de opererer i. Hensikten er å legge til rette for fri flyt av data over landegrensene, uten hensyn til at land har ulik personvernlovgivning. Strenge personvernregler, som den nye europeiske personvernloven, vil dermed kunne bli avtalestridige eller ubrukelige. Samtidig vil reglene gi selskapene en lovfestet rett til å nekte både sivilsamfunn og offentlige myndigheter innsyn i kildekodene de bruker i sine tjenester og til å holde programvare for alt fra pacemakere og medisinproduksjon til biler og atomkraftverk hemmelig. Bestemmelsene er en oppskrift på de store teknologiselskapenes dominans.

Etter at TISA-forhandlingene stoppet opp i desember 2016, har selskapene og nyliberale regjeringer vendt blikket mot Verdens handelsorganisasjon (WTO), og presser nå på for å innlemme TISA-lignende regler om «elektronisk handel» i WTO.

Dersom vi vil ha et demokratisk og menneskelig samfunn i framtiden, så må vi stoppe storselskapenes maktovertakelse. Et første skritt er å stoppe TISA og andre nyliberale handelsavtaler.

Alternativet til udemokratiske handelsavtaler er mer demokrati, ikke mindre

Dette er et innlegg av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA. Hun er også koordinator i handelsgruppa til Attac Norge og er spesielt opptatt av demokrati og handelspolitikk. Innlegget er kommet til i samarbeid med Folkeaksjonen mot TISA.

TISA ser ut til å være utsatt enn så lenge. Det samme gjelder to andre, udemokratiske handelsavtaler: TTIP og TPP. Ifølge massemediene er det USAs nyvalgte president Donald Trump som har skrotet disse avtalene, men det stemmer ikke. I virkeligheten er det de sosiale bevegelsene, drevet fram av vanlige folk, som har satt en stopper for avtalene. Vår motstand og våre alternativer er basert på helt andre verdier enn de Trump står for.

Forhandlingene om TTIP-avtalen gikk i baklås lenge før Trump ble valgt. Det var et resultat av enorme demonstrasjoner og utrettelig organisering og informasjonsarbeid gjennom tre år. De som sto bak motstanden var fagforeninger, miljøorganisasjoner, småbønder, forbrukerorganisasjoner, menneskerettighetsaktivister, solidaritetsorganisasjoner og andre sosiale bevegelser i EU og USA. Hva TPP angår, så har aktivister og sosiale bevegelser stukket kjepper i hjulene for forhandlingene helt fra starten av. De første demonstrasjonene mot TPP i USA startet i juni 2010 – fem år før Trump begynte sin valgkamp.

Det er den nyliberale politikken og den konsernstyrte globaliseringen som har skapt grobunn for Trump og høyreradikalismens frammarsj både i USA og i Europa. I USA har dette kommet lengst og har resultert i lange perioder med stor arbeidsledighet. Samtidig har lønnsutviklingen de siste 40 årene stagnert for store grupper av arbeidstakere, slik at folk må ha tre og fire jobber for å klare seg. Middelklassen har blitt stadig mindre og de økonomiske ulikhetene er større enn noen gang siden den store depresjonen på 1930-tallet. Den superrike 0,1 prosenten eier nå like mye som 90 prosent av den amerikanske befolkningen.

Samtidig er det amerikanske politiske systemet dominert av selskapenes lobbygrupper, Wall Street og de superrikes særinteresser. En omfattende studie ved Princeton-universitetet i 2014 dokumenterte at USA ikke lenger er et demokrati, men et oligarki – et fåmannsvelde hvor det er finansnæringene og de store selskapenes lobbyister som kontrollerer politikken, mens vanlige folks innflytelse nærmest er lik null. Da er det ikke rart at mange amerikanere er sinte, desillusjonerte og har mistet tilliten til både det politiske og økonomiske systemet, til elitene, til etablissementet.

Trump utnyttet kynisk denne avmakten, sinnet og desperasjonen. Med god hjelp fra media skapte han et falskt bilde av seg selv under valgkampen som anti-establishment og som et talerør for de glemte og de ignorerte – for de mange millionene som har tapt mest på den konsernstyrte globaliseringen og det nyliberale handelsregimet.

Men Trump har ingen intensjoner om å avvikle de multinasjonale selskapenes makt, for å demokratisere økonomien og det politiske systemet. Tvert i mot: mangemilliardæren og eiendomsmagnaten Donald Trump er en del av den samme eliten som velgerne protesterte mot. Til tross for hans valgløfte om å «drain the swamp» - å tappe det politiske systemet i Washington D.C. for lobbyister og særinteresser, består Trumps team av folk som lobber eller som nylig har lobbet for USAs største selskaper og banker. Det gjelder ikke minst de han har valgt ut til sin egen administrasjon. Dersom det ikke stoppes, tegner det kommende Trump-regimet til å gjøre Wall Streets våteste drømmer til virkelighet. Hans regime vil befeste storselskapenes herredømme – basert på et autoritært og fascistisk styresett preget av hat, rasisme, forfølgelse av minoriteter og angrep på sivile rettigheter.

Trump motsetter seg avtaler som TPP og TTIP fordi de, i følge ham, ikke går langt nok i å fremme storselskapenes interesser. Hans politiske plattform er basert på mange av de samme prinsippene som ligger til grunn for de nyliberale handelsavtalene, som for eksempel privatisering av offentlige tjenester og en omfattende deregulering som vil frigjøre selskapene fra ethvert hensyn til mennesker og miljø.

Vår motstand mot de udemokratiske handelsavtalene springer ut fra helt andre verdier og visjoner enn de Trump står for. Vi motsetter oss avtaler som TISA, TTIP og CETA fordi de vil innskrenke det demokratiske handlingsrommet ytterligere og omdanne politikk til handelsjuss. Vi motsetter oss disse avtalene fordi de vil frata vanlige mennesker enhver makt og innflytelse over de beslutningene som påvirker våre liv, våre lokalsamfunn og de unges framtid. Avtalene vil legge denne makten i hendene på handelsbyråkrater og storselskapenes lobbyister. Det motsetter vi oss.

Våre alternativer er basert på respekt for menneskeverdet, på demokrati og solidaritet. Vi kjemper for et rettferdig og demokratisk handelssystem som beskytter menneskerettighetene, demokratiet og lokalsamfunnenes selvråderett. Et slikt handelssystem skal sørge for trygge jobber og humane arbeidsforhold, offentlige tjenester av høy kvalitet, folkehelse, matsikkerhet, klimarettferdighet og vern av naturen. Vi ønsker beskyttelse av mennesker og miljø, ikke proteksjonisme for mektige selskaper og rike investorer.

Amerikansk ungdom saksøker USA for ikke å beskytte fremtidige generasjoner mot global oppvarming

Den beryktede investor-stat-tvisteløsningen (ISDS) gir store multinasjonale selskaper makt til å saksøke hele land for milliardbeløp i private tribunaler dersom landets parlament eller kommunestyrer gjør politiske beslutninger som er økonomisk ufordelaktige for selskapene.

Ordningen er totalt udemokratisk og stater og folk kan ikke gå til sak mot selskapene. Den sittende regjeringen ønsker dette særs udemokratiske og urettferdige "rettssystemet" til Norge. Når et land blir idømt å betale erstatning, er det landets skattebetalere som må betale.

Det er gledelig å se at en gruppe amerikanske ungdommer saksøker USAs føderale regjeringen for å kreve at de øker innsatsen mot klimaendringene. De vant en bemerkelsesverdig kamp forrige torsdag da en føderal domstol avviste regjeringens anmodning om å avvise saken.

16-år gamle Xiuhtezcatl Martinez er en av disse ungdommene. Han tar neste torsdag imot Children´s Climate Prize 2016. Martinez er leder for miljøorganisasjonen Earth Guardians. Til tross for sin unge alder har klimaforkjemperen snakket for FN ved flere anledninger. Han mener den amerikanske staten har feilet i å beskytte fremtidige generasjoner mot global oppvarming.

I vår la han og 20 andre ungdommer i gruppa Our Children's trust inn et søksmål mot president Barack Obama og den amerikanske stat der de anklagde dem for å feile i å beskytte fremtidige generasjoner mot global oppvarming.

Martinez sier at regjeringen og kull- og oljeindustrien gikk sammen for å prøve å stoppe søksmålet, men at anmodningen om å stanse det ble avslått av to dommere.

– Det betyr at en av de mektigste og mest pengesterke industriene i verden har gått sammen med vår egen regjering og sier til ungdommen at våre stemmer ikke betyr noe, fortsetter han.

Vi kjemper for å beskytte alt det vi elsker - jorda, vannet, fjellene, elvene og skogene våre. Dette er øyeblikket hvor vi bestemmer hvilken arv vi skal etterlate til fremtidige generasjoner sier Martinez.

Videon er hentet fra VICE video. Les mer her.

Personvern til salgs i TISA-avtalen: de vil, de vil, men får det ikke til?

Dette er et innlegg fra Attac Norge. Innlegget er publisert med tillatelse fra Attac.

Strid om personvern kan slå sprekker i TISA-avtalen. EU og USA står på hver sin side.

Poenget med TISA-avtalen er uregulert flyt av tjenester over landegrenser og innenfor TISA-landene. Når du kjøper en privat tjeneste eller bruker en offentlig tjeneste, gir du fra deg informasjon om deg selv. USA krever at denne informasjonen skal kunne kjøpes, selges og sendes fritt over landegrensene.

Dette gjelder ikke bare informasjon du gir til private selskaper, men også til det offentlige. Flere stater gir tillatelse til å selge helseinformasjon du gir til legen og videre, for eksempel til farmasiselskaper.

Personvernlovgivningen varierer stort mellom TISA-landene. USA er ikke kjent som et foregangsland. Dersom Norge går med på dette, godtar regjeringen at svært mye persondata blir flyttet ut av landet og havner i land som har svært dårlige personvernregler.

EU ser problemet og protesterer mot USAs krav.

Problemet er riktignok løsningen EU har valgt. De vil godta regelverket, men skrive inn et unntak for EU. De anerkjenner at reglene truer personvernet, men de vil beholde regelen, og heller lage et unntak for seg selv. Norge vil antageligvis følge samme strategi.

Konsekvens: Et svekket personvern på globalt nivå, halvhjertet reddet av usikre unntak.

Målet er nemlig å bli ferdig med TISA-avtalen i år. Personvern-spørsmålet er aktuelt i det såkalte «E-handel»-kapittelet. USA fikk ikke fjernet personvernhensyn i TPP-avtalen med stillehavslandene, som er ferdigforhandlet. Derfor er personvern-salget topp prioritet for USA, har forhandlere sagt til Attac Norge.

Hvem presser på EU for å svekke personvernet? Det er NHO Service sin europeiske paraplyorganisasjon. “Hvis TISA faller sammen på grunn av denne saken, er det EUs feil. Hele verden kommer til å beskylde EU for å være dataproteksjonistiske”, sier Pascal Kerneis, direktør i European Services Forum, til EurActive. Han representerer tjenesteselskaper innenfor telecom, internett og forsikring.

“Persondata skal ikke være en del av en handelsavtale”, svarer Maryant Fernández Pérez fra organisasjonen European Digital Rights. Fokuset for handelsavtaler er ikke å beskytte menneskerettighetene, men å beskytte handel”, sier hun til EurActive.

Attac-leder Petter Slaatrem Titland møtte USAs forhandlere i Géneve i September, sammen med et dusin representanter fra Attacs samarbeidspartnere i USA, Europa, Asia og Latin-Amerika.

USAs forhandlere ble stilt kritiske spørsmål om personvern blant annet fra Forbrukerrådets europeiske paraply, BEUC. «Vi har forhandlet i tre år. Hvor mye tror dere at dere kan klare å forandre på de neste tre månedene?», var svaret fra sjefsforhandler Chris Melly.

Etter flere kritiske bemerkninger fra organisasjonen Public Citizen og BEUC, viste det seg at USA var langt fra skråsikre på å lande TISA-avtalen med USAs krav om svekket personvern. Uklare svar fra USA viste tydelige tegn på uenigheter de sliter med å finne løsninger på.

Hva skjer nå? Enten må USA gi seg, eller så må EU gi seg. Kompromisset fra EU om et unntak for dem er mest sannsynlig. Men en TISA-avtale som sikrer kjøp og salg av personopplysninger, uten EU, har lite verdi for USA.

TISA-avtalen kommer i alle tilfeller til å sette en ny standard for personvernregler i alle framtidige avtaler. Dette gjelder ikke bare handelsavtaler, men andre regelverk innenfor G20 og OECD. Derfor blir EU presset til å stå på kravene. I Norge må vi gjøre det samme.

TISA-avtalen kan falle sammen på grunn av denne striden. Men landene kan alltids bli enige seg i mellom. Vanskeligere blir det for TISA-myndighetene å bli enige med sine egne innbyggere.

Les mer om personvernstriden her.

Les hva den europeiske paraplyorganisasjonen for Forbrukerrådene mener om TISA her.

Solidaritet med Standing Rock

Samiske artister, folk og organisasjoner, miljøorganisasjoner og andre markerte sin solidaritet med StandingRock i Oslo i går! Standing Rock Sioux-indianerne trenger internasjonal støtte i kampen mot den sorte slangen (Dakota Access Pipeline).

"For halvannen uke siden kunne Aftenposten fortelle at den delvis statseide banken DNB bidrar med milliarder i lån til selskaper som bygger oljerørledningen Dakota Access.

Prosjektet er svært omstridt, fordi oljerørledningen skal legges under Standing Rock Sioux-indianernes hovedkilde til rent drikkevann. Urfolket frykter fremtidige oljelekkasjer vil forurense vannet deres og mener hellige områder vil bli ødelagt under utbyggingen."

DNB må trekke ut pengene umiddelbart og volden mot Standing Rock Sioux Nation og deres støttespillere må stanses.

Den økologiske krisen rammer hele kloden. Det er en krise som er et resultat av store selskapenes forurensing, utvinning og forbruk av fossilt drivstoff, utvinning av naturressurser, ran av matjord fra bønder og lokalsamfunn og rasering av lokale økonomier.

Vi ser også hvordan "verdens ledere" vil bidra til å videreføre og intensivere miljøødeleggelser og klimaendringer gjennom antidemokratiske handels- og investeringsavtaler som TTIP, TPP og TISA. Dette er avtaler som setter de multinasjonale selskapenes kommersielle interesser foran alt annet.

Les mer her og her

Foto: Martin Johannessen

Styres fra USA & EU?

Dette er et innlegg av Torgeir Havik. Havik er lokallagsleder for Naturvernforbundet i Steinkjer og Oljefritt LOVESE i Nord-Trøndelag. Han er aktiv i Besteforeldrenes Klimaaksjon og sivilaritekt MMAL.

Norge sa Nei til EU ved folkeavstemninger i 1972 og 1994. Siden har EU-motstanden vokst. Dessverre viser flertallet av stortingspolitikerne liten respekt for folkeviljen. Bare se hvordan EUs lovverk vedtas som norsk politikk.

Annerledeslandet er en illusjon. Schengenavtalen ga oss innvandring som forringer norsk arbeidsmiljø, og åpne grenser kan gi økt kriminalitet. Det er EU som tilrår sammenslåing av fylker og kommuner. Og Høyre, Frp og Ap utfører ivrig EUs ønsker.

Norsk økonomi har likevel klart seg bra takket være høy arbeidsdeltakelse/ høy kvinneandel og inntekter fra olje og gassnæring i 40 år. Det statskontrollerte «pensjonsfondet» vokser ved investeringer i utlandet og gir Norge en foreløpig trygghet for framtida.

Nå foreslår Regjeringen at norsk finanspolitikk skal underordnes EUs finanstopper. Det vil medføre at den europeiske sentralbanksjefen Mario Draghi skal bestemme over norske milliarder. Mario Draghi er en pengetrikser fra Italia og mest en garantist for innføring av føydal vilkårlighet og maktutøvelse i vesle Norge. Som leder for Goldman Sachs Europaavdeling bedrev Draghi innsidehandel og jukset kjempebeløp over til Sachs privatbank. Banken er registrert i et av de mange korrupte skatteparadisene. Mario Draghi huskes i Italia best som direktør for finansdepartementet da de solgte statsbedrifter på billigsalg. At den norske regjering fremmer et forslag som overlater ansvaret for vårt statlige pensjonsfond på 7082 mrd. kr til slike banditter er skremmende, og tyder på at fornuften er fraværende i visse sentrale posisjoner.

Regjeringen driver også forhandlinger med USA om TTIP og TISA. Det er en unødvendig frihandelsavtale mellom USA og EU. Avtalene gir private multinasjonale selskap makt til å saksøke nasjonale myndigheter ved politiske justeringer, og mange land har brent seg på tilsvarende avtaler. Innholdet i de hemmelige forhandlingene ble skikkelig avkledd i et NRK program i forrige uke. Det er grunn til uro over at politikere blir blindet av egne ideologiske briller. Frihandel, privatisering og skattelettelser for de rike er innord som gir aksept for farlige paragrafer. Norske pengeinstitusjoner forvalter på vegne av et helt folk. Det er maktmisbruk av sentrale politikere å overføre nasjonal pengemakt til EUs sentralbank (ECB).

Om 14 dager skal Stortinget stemme over å gi EUs finanstilsyn makt over norsk bank, forsikring, pensjon og verdipapirhandel. Det er ikke noe småtteri av verdioverføringer som det plutselig haster med å vedta. Dette skjer samtidig som England vurderer å gå ut av EU, Hellas er i knestående, og få år etter at Kypros og Irland ble forsøkt robbet av EUs finansinstitusjoner. Alle ser at EU skaker i hele sitt byggverk. Da er det gal kvinnes verk å overlate makta over Norges sunne finanser til et slikt makkverk.

TTIP-avtalen kaster likhet for loven på historiens skraphaug

Det bør være gode grunner når en regjering foreslår å forlate grunnleggende rettsprinsipper som likhet for loven. Likhet for loven kan ikke fjernes ved et pennestrøk, kan det vel? Les hva George Monbiot skriver og døm selv. 

The TTIP trade deal will throw equality before the law on the corporate bonfire

Den britiske regjeringen ønsker sammen med 13 andre EU-land og USA å opprette et eget rettsystem eksklusivt for investorer. Mens resten av oss må sette vår lit til domstolene, vil bedrifter i hele EU og USA kunne saksøke regjeringer i en utenomrettslige domstol ført av forretningsadvokater. De vil være i stand til å utfordre lover de ikke liker, og søke om store erstatningsbeløp dersom dette anses å påvirke deres "fremtidige forventede profitt". TTIP er nemlig ingen vanlig handelsavtale. Det er en avreguleringsavtale der stater som ikke adlyder skal kunne saksøkes av multinasjonale selskaper.

Monbiot snakker her om den foreslåtte TTIP-avtalen og avtalens foreslåtte tvisteløsning "investor-stat-tvisteløsning" (ISDS). Hvis dette høres uforståelig ut, er hensikten oppnådd: for dersom befolkningen forstår vil dette være dødsstøtet for konsernenes forsøk på å kuppe rettstaten.

I Norge har den norske regjeringen foreslått å ta i bruk investor-stat-tvisteløsning (ISDS) i fremtidige handelsavtaler.

TTIP beskrives vanligvis som en handelsavtale. Men mens tidligere handelsavtaler handlet om tollbarrierer og proteksjonisme, handler det nå om såkalt harmonisering av regelverk. Den nye generasjonen handelsavtaler fremmer interessene til multinasjonale selskaper og investorer ved å svekke reguleringer som ivaretar menneskers rettigheter til helse, miljølovgivning, arbeidstageres rettigheter og de fattige og sårbare sine rettigheter mot bedrifter som driver rovdrift. Det handler om å regulere retten til å regulere.

Den foreslåtte avtalen har blitt beskrevet av professor Colin Crouch som "post-demokrati i sin reneste form". Post-demokrati refererer til en politikk, der gamle strukturer som valg og parlamenter blir stående, men der den politiske makten uthules. Makt flyttes til andre fora. Makt flyttes til lukkede rom der en politisk elite inngår avtaler med bedriftslobbyer.

Selskaper kan bruke domstolene til å forsvare sine interesser der det aller mest graverende er måten man skal straffe stater som ikke adlyder på. Helt uten grunnleggende sikkerhetstiltak som en juridisk gjennomgang i en stats rettsapparat. Grunnmuren i avtalen som er investor-stat tvisteløsningen (ISDS) lar selskaper saksøke selve nasjonalstatene gjennom et overnasjonalt organ – uten ankemulighet.

Politikk som trenger hemmelighold

Foto: Johanna Engen

Dette er et innlegg skrevet av Petter Slaatrem Titland leder i Attac Norge. Innlegget publiseres her på bloggen med hans tillatelse.

Hvordan gjennomfører man politikk som aldri vil få flertall i befolkningen? Både i kommunene og i internasjonale handelsavtaler er hemmelighold svaret.

Lørdag 10. oktober arrangeres den internasjonale aksjonsdagen mot de nye handelsavtalene som ryster demokratiet vårt. Ved forrige aksjonsdag i april var det over 700 arrangementer over hele verden. 20 av dem var i Norge – fra Alta i nord til Kristansand i sør. Avtalene bak forkortelser som TISA, TTIP og ISDS har klart å få titusener ut i gatene. Handelsavtalene fremmer selskapers rett til å påvirke politikkutforming, og avtalefester deres inntog i offentlig velferd.

Medbestemmelsen truet. Verken EU og USAs TTIP-avtale eller TISA-avtalen som Norge er med på, er ferdigforhandlet. Innholdet i avtalene var lenge helt ukjent, fordi hemmeligstemplede dokumenter skulle sikre arbeidsro til partene.

Debatten om handelsavtalene viser store forskjeller i demokratiforståelsen hos regjeringen og sivilsamfunnet. Aktivister som driver med politisk påvirkning, mener at demokrati er noe som utspiller seg hver dag, og at man alltid må lete etter måter å drive politikk på. Regjeringen mener at demokratiet utspiller seg hvert fjerde år.

Da Fagforbundet krevde innsyn i TISA-avtalen, fikk de følgende svar fra Ingrid Skjøtskift, som var rådgiver for Utenriksminister Børge Brende:

«I vårt politiske system ivaretas hensynet til demokratiet først og fremst ved at forhandlingene av internasjonale avtaler foregår i regi av en regjering med basis i en folkevalgt nasjonalforsamling, og at internasjonale avtaler legges fram for nasjonalforsamlingen for debatt og godkjenning.»

Oversatt fra tungvint byråkratispråk betyr dette bare: «Befolkningen har valgt dem som har satt ned Regjeringen, derfor kan Regjeringen gjøre som den vil.»

Dette er en undervurdering av retten til medbestemmelse, og er en klar beskjed til politisk engasjerte folk om at de skal holde seg unna. Og dessverre er ikke dette en enkelthendelse. Hemmelighold er et element som går igjen når demokratisk debatt blir stagget.

Bak lukkede dører. En junidag vedtok flertallet i Stortingets justiskomite å endre den såkalte offentlighetsloven. Endringen innebærer at kommuner og fylkeskommuner som har parlamentarisk styresett, kan unnta dokumenter og sakslister fra offentligheten. Vi har tre byer med parlamentarisk styresett i Norge: Oslo, Bergen og Tromsø. Grunnen som ble gitt er at det skulle sørge for et mer effektivt styresett.

Regjeringen mener at demokratiet utspiller seg bare hvert fjerde år.
Oddvar Nygård er politisk journalist i Tromsø. Nygård forteller at han rett og slett ikke får tilgang til saker og dokumenter som skal diskuteres av folkevalgte. Dette sier han til Journalisten.no:

«Vi blir totalt avhengige av at kilder i systemet er villige til å fortelle hva som foregår. Dermed oppstår problemstillingen for oss i journalistikken ved at det blir vanskelig å lage saker med åpne kilder. Varslerne vil rimeligvis ha anonymitet.»

Høres det kjent ut? De som har engasjert seg mot de nye handelsavtalene, har vært prisgitt varslere for å vite det mest grunnleggende om forhandlingene som foregår bak lukkede dører.

I sommer slapp Wikileaks de største lekkasjene fra handelsavtaler vi har sett. Dokumenter viste at TISA kommer til å avtalefeste deregulering av finanssektoren. Norge og USA presser på for å fjerne lokale krav til privatskoler. Flybransjen blir enda mer oppsplittet. Å innføre strengere reguleringer etter at avtalen er signert, er ulovlig.

Lekkasjen satte fart på debatten i Norge. Vi er avhengig av varslere for å ha en demokratisk debatt.

For lokaldemokratiet betyr hemmeligholdet i den nye offentlighetsloven at byrådet på egen hånd kan privatisere eller konkurranseutsette deler av forvaltningen, uten at mediene engang vet at spørsmålet er til behandling. Forespørsler om innsyn i saker blir trenert eller avvist.

Nygård forteller om møter byrådet i Tromsø har hatt med private aktører innen omsorgsindustrien. Møtene har ikke ført til noe konkret, men de kunne ført til privatisering av sykehjem eller barnehager uten at velgerne visste at det var aktuelt.
Stavanger Aftenblad fant i desember ut at 106 av 140 undersøkte kommuner i Norge hadde regler som pålegger politikerne generell taushetsplikt ved lukkede møter i kommunestyrene.

Lobbymakt. Likheten med de nye handelsavtalene er påfallende. EU-kommisjonen har fortløpende møter med storselskapene. I august ble de nødt til å offentliggjøre korrespondanse med British American Tobacco. Av de 14 sidene som er offentliggjort, er det bare fem setninger som ikke er strøket over med svart tusj. Lobbymakt er helt sentralt i utformingen av handelsavtalene.

Hemmelighold er fellesnevneren for samfunnsutviklingen – både lokalt og internasjonalt. Målet er å gjennomføre politikk som ikke har støtte i befolkningen. Det representative demokratiet er under hardt press.

Markeringene den 10. oktober er protester mot hemmelighold og demonstrasjoner for offentlighet. I Oslo er det en bred koalisjon som arrangerer det som antakeligvis blir den største demonstrasjonen mot handelsavtaler og for demokrati siden protestene mot WTO på 00-tallet. Vel møtt!