En annen handelspolitikk er mulig

Dette er et artikkel av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA. Hun er også koordinator i handelsgruppa til Attac Norge og er spesielt opptatt av demokrati og handelspolitikk. Artikkelen stod først på trykk i UTVEIER 1 2016

Alternativer til nyliberal handelspolitikk er ikke bare mulig – det finnes. The Alternative Trade Mandate, utformet av over 50 europeiske sivilsamfunnsorganisasjoner, foreslår en helt ny handelspolitikk for EU som setter mennesker og miljø foran profitt.

I 2013 lanserte over 50 europeiske sivilsamfunnsorganisasjoner et forslag til en alternativ handelspolitikk for EU som er demokratisk, respekterer menneskerettighetene og som er økologisk bærekraftig. Forslaget ble lagt fram i form av et 20 siders dokument, The Alternative Trade Mandate, som fremmer konkrete reformer innenfor ti politiske områder som er relatert til eller som berøres av handel, deriblant mat og jordbruk, arbeid, menneskerettigheter, naturressurser, klima, finans og offentlige tjenester.[1] I tillegg til selve hovedteksten, ble det også utformet vedlegg med mer detaljerte forslag innenfor enkelte av disse områdene.[2]

Alliansen bak det alternative handelsmandatet, som inkluderer bønder, fagforeninger, menneskerettighetsforkjempere, miljøvernere, kvinneorganisasjoner, fair trade-aktivister – og flere Attac-nettverk, utviklet forslagene gjennom en fire år lang deltakende prosess med offentlige møter i en rekke europeiske land, samt konsultasjoner på internett. Alliansens medlemmer og støttespillere er ikke nødvendigvis enige om hver eneste detalj i dokumentet, men alle støtter opp om prinsippene og den generelle retningen.

Demokratisk og gjennomsiktig
Nettopp demokrati og åpenhet er et underliggende prinsipp i det alternative handelsmandatet. For å kunne endre EUs handels- og investeringspolitikk, er det nødvendig å endre måten beslutningene tas på. EUs handelsforhandlinger foregår i hemmelighet og er dominert av EU-kommisjonens uvalgte teknokrater og de store selskapenes lobbyister som nyter privilegert tilgang og eksklusivt innsyn i prosessen. The Alternative Trade Mandate setter seg fore å endre denne praksisen og åpner med et konkret og detaljert forslag til en helt ny prosess for initiering, forhandling og fullføring av handelsforhandlinger, med formål om å sikre demokratisk kontroll over EUs handelspolitikk gjennom å styrke parlamentenes og sivilsamfunnets rolle.

Mandatet foreslår blant annet at det er parlamentene, og ikke Kommisjonen, som skal kunne initiere de forberedende prosessene som leder til forhandlinger om en handelsavtale. Parlamentene, både på nasjonalt og på EU-nivå, skal ha rett til å foreslå og kreve endringer i en avtaletekst, også etter at en avtale er inngått. Et forslag er også at en omfattende og gjennomsiktig behovstest skal gjøres i forkant, før eventuelle forhandlinger settes i gang, for å undersøke om en handelsavtale vil være i offentlighetens interesse. En slik behovstest skal gjøres i EUs medlemsland så vel som i partnerland, med bred og meningsfull deltakelse fra sivilsamfunnsorganisasjoner og fagforeninger. Videre skal det holdes regelmessige offentlige høringer i medlemslandene under hele forhandlingsprosessen, og alle forhandlingstekster skal publiseres offentlig.

For å hindre at prosessen overtas og domineres av storselskapenes lobbygrupper, foreslår mandatet at alle møter og all korrespondanse mellom parlamentarikere, byråkrater og lobbyister publiseres online, og at det publiseres «legislative footprint reports» som viser hvilke lobbygrupper som har blitt konsultert, hvilke innspill som har blitt vurdert, og hvorfor.[3]

Selvbestemmelse og økologisk bærekraft
Et utgangspunkt for det alternative handelsmandatet er at land, lokalsamfunn og regioner skal gis politisk handlingsrom og frihet til å selv avgjøre sin handels- og investeringspolitikk. Dette inkluderer frihet til å bestemme egne reguleringer av produksjon, forbruk og distribusjon av varer og tjenester, og til å prioritere lokal og regional handel foran global.

Rett til selvbestemmelse gjelder ikke minst innenfor jordbruk og matproduksjon, der mandatet understreker at land og lokalsamfunn skal ha frihet til å prioritere lokale og regionale matsystemer, og at EU skal fremme prinsippet om matsuverenitet. Som et alternativ til EUs nåværende system for matproduksjon, som er eksportorientert, industrialisert og dominert av store selskaper, anbefales det at EU skal støtte småbrukere, lokale markeder og økologisk bærekraftige jordbrukspraksiser både i Europa og i land i Sør. EU skal ikke tvinge handelspartnere i Sør til å åpne sine markeder for billig import av europeiske produkter, da dette fører til destruksjon av lokale markeder og småskala jordbruk. Videre anbefales det at EU på sikt skal bli mest mulig selvforsynt i varer som kan produseres i Europa. For varer som må importeres, så skal EU bistå eksporterende land i å heve sosiale og økologiske standarder og å sikre matsikkerhet og lokale arbeidsplasser. Mandatet går også inn for at EU skal styrke sin politikk mot genmodifiserte organismer (GMO), og anvende føre-var-prinsippet innen alle reguleringer og innen alle regler for handel og investeringer.

For å oppnå et rettferdig og økologisk bærekraftig ressursforbruk, anbefaler mandatet at EU skal sette klare målsetninger om å redusere sin ressursbruk. EU må ikke bruke handels- og investeringsavtaler til å hindre andre land i å regulere og begrense sin eksport av naturressurser, og unionen må sikre at importerte råvarer ikke bidrar til menneskerettighetsbrudd. Mandatet foreslår også å redusere internasjonal transport, blant annet gjennom differensiert skattelegging av importerte varer. Et annet tiltak som foreslås er å begrense råvareselskapers makt og størrelse og splitte opp store selskaper innen markedene for gruvedrift, energi og jordbruksvarer gjennom antitrustlover.

Det alternative handelsmandatet utfordrer paradigmet om ubegrenset økonomisk vekst, og understreker at for å takle klimakrisen så må EU gå bort fra sitt fokus på «economic growth at all costs» og erstatte det med en ny, ambisiøs og rettferdig lavkarbon-tilnærming.[4] Mandatet foreslår også at EU skal betale sin klimagjeld til land i Sør, blant annet gjennom å støtte lokale produsenter, overføre lavkarbon-teknologier og støtte småbrukeres utvikling av klimavennlige avlinger.

Mennesker og miljø foran profitt
Et kjerneprinsipp i det alternative handelsmandatet er at menneskerettigheter har forrang foran kommersielle interesser. EU skal ikke inngå handelsavtaler som begrenser andre lands politiske handlingsrom til å gjennomføre tiltak som er nødvendige for å realisere menneskerettighetene. Likeledes skal internasjonale konvensjoner og avtaler om menneskerettigheter, miljø og klima settes over handels- og investeringsavtaler.

For å sikre at multinasjonale selskaper gjøres ansvarlige for konsekvensene av sine aktiviteter, foreslår mandatet å innføre bindende forpliktelser og sanksjoner mot selskaper som bryter miljø- og menneskerettighetsforpliktelser, samt full transparens i globale verdikjeder. I tillegg går det inn for at det skal bli mulig for lokalsamfunn å gå til søksmål mot selskaper som bryter lovverket, både gjennom nasjonale og internasjonale domstoler, og foreslår at det etableres en internasjonal straffedomstol for forbrytelser som begås av multinasjonale selskaper. Disse forslagene står i motsetning til dagens praksis, hvor handelsavtaler som oftest beskytter de multinasjonale selskapene, blant annet gjennom investor-stat tvisteløsningsordninger som gir selskaper makt til å saksøke stater i private internasjonale tribunbaler for lover og reguleringer som truer et selskaps framtidige profitt.

Et annet viktig prinsipp som ligger til grunn for mandatet er prinsippet om universell tilgang til offentlige tjenester av høy kvalitet. For å sikre alle lik tilgang til offentlige tjenester, må EU gå bort fra sin offensive liberaliseringsstrategi og beskytte tjenester som vann, energi, helse og utdanning ved å ekskludere dem fra handels- og investeringsavtaler. I tillegg foreslår mandatet å ekskludere finanstjenester fra handels- og investeringsavtaler, og at EU skal gjøre finansiell stabilitet til et offentlig gode, blant annet gjennom tiltak som å innføre skatt på finanstransaksjoner, avskaffe skatteparadiser, og å forby svært kompliserte og risikable finansprodukter. EU skal også sikre at finansinstitusjoner som banker, hekkefond og forsikringsselskaper ikke blir «too big to fail» eller for store til at de kan reguleres og overvåkes.

De overnevnte forslagene er bare et lite knippe av de mange reformene og tiltakene som foreslås i det alternative handelsmandatet og som til sammen vil transformere EUs handelspolitikk The Alternative Trade Mandate dannet grunnlaget for en kampanje i forkant av EUs parlamentsvalg i mai 2014, hvor kandidatene ble oppfordret til å støtte det alternative handelsmandatet. Nesten 200 av kandidatene lovet å støtte mandatet, hvorav 66 ble valgt inn i parlamentet.[5] Kampanjen og prosessen ser ut til å ha blitt avsluttet i 2014.

Det alternative handelsmandatet viser ikke bare hvordan en rettferdig og økologisk bærekraftig handelspolitikk kan se ut, men også at sivilsamfunnsorganisasjoner og sosiale bevegelser som representerer et bredt mangfold av samfunnsgrupper, interesser og perspektiver gjennom en demokratisk og deltakende prosess sammen kan utforme politiske alternativer.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Trade: time for a new vision. The Alternative Trade Mandate kan lastes ned fra nettsidene til Transnational Institute (TNI): https://www.tni.org/files/download/trade-time_for_a_new_vision.pdf

Noen av de tilhørende tekstene kan lastes ned fra Alternative Trade Mandates arkiverte nettsider: https://web.archive.org/web/20150315022506/http://www.alternativetrademandate.org/

[1] Se Trade: time for a new vision. The Alternative Trade Mandate: https://www.tni.org/files/download/trade-time_for_a_new_vision.pdf

[2] Noen av vedleggene kan lastes ned her: http://web.archive.org/web/20140419021341/http://www.alternativetrademandate.org/news/2013/05/atm-democracy-consultation-outcome-paper/

[3] Se The Alternative Trade Mandates vedlegg om demokrati s. 8: http://web.archive.org/web/20140929055304/http://www.alternativetrademandate.org/wp-content/uploads/2013/05/democracy-paper-FINAL.pdf

[4] Trade: time for a new vision. The Alternative Trade Mandate: https://www.tni.org/files/download/trade-time_for_a_new_vision.pdf
[5] I følge en artikkel av NOAH, Friends of the Earth, Danmark. Se: http://noah.dk/det-alternative-handelsmandat-et-alternativ-til-frihandel/

TISA-oppspinn og realiteter

Dette er et innlegg av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA og styremedlem i Attac Oslo. Hun er også koordinator for handelsgruppa til Attac. 

I et debattinnlegg i Namdalsavisa 19. juli kommer Høyrepolitiker Elin Agdestein med en rekke udokumenterte og feilaktige påstander om TISA-avtalen. Innlegget hennes er en reaksjon på Grong kommunestyres uttalelse om TISA og kommunens krav om at Norge må trekke seg fra forhandlingene.

Agdestein hevder – i fullt alvor – at TISA-forhandlingene «er ikke preget av hemmelighold». Dette er en forbløffende påstand, all den tid forhandlingene foregår bak lukkede dører og både befolkningen og folkevalgte på Stortinget og i kommunene nektes innsyn i de aller fleste tekstene som det forhandles om. Forhandlingsutkastene, som viser hva forhandlerne legger på bordet på våre vegne, skal dessuten holdes hemmelige i inntil fire år etter at forhandlingene er avsluttet.

Det meste vi vet om innholdet i TISA-forhandlingene er informasjon som vi har fått fra lekkasjer, ikke fra regjeringen. Fra regjeringshold får vi stort sett spinn.

Som et argument for at TISA angivelig ikke vil true offentlige tjenester og velferdstilbud, skriver Agdestein at regjeringen har unntatt såkalte sykehustjenester, samt utdanning, fra TISAs bestemmelser. Men det hun ikke nevner, er at de faktisk har bundet en lang rekke helsetjenester til avtalen, deriblant konsultasjoner innen barnemedisin, gynekologi, nevrologi og psykriatri, kirurgiske konsultasjoner, strålebehandling, cellegift, røntgen, EKG og endoskopi, samt svangerskapsomsorg, sykepleietjenester, fysioterapi og ambulansetjenester.

Når det gjelder utdanning, så har regjeringen (foreløpig) unntatt grunnskole og videregående, men høyere utdanning har de derimot bundet til TISA.

Videre fastslår Agdestein at det ikke er noe som tilsier at det blir aktuelt å gi avkall på politisk handlingsrom innen velferdstjenester i TISA-forhandlingene. Dette er feil. TISA skal på sikt omfatte nesten alle tjenestesektorer, med unntak av en håndfull tjenester som politi, forsvar og rettsvesen. Når landene på nåværende tidspunkt gjør unntak for enkelte velferdstjenester, så er dette bare midlertidig.

I likhet med lignende avtaler som TTIP og TPP, er TISA en «levende» avtale, noe som blant annet vil innebære kontinuerlige forhandlinger, også etter at avtalen er vedtatt. Forhandlerne vil da ha mandat til å videreutvikle avtalens regelverk, samt legge til nye sektorer. Det betyr at tjenester som i første omgang ble unntatt fra avtalen kan bli bundet til den på et senere tidspunkt – uten at Stortinget skal stemme over dette.

En annen påstand som Agdestein kommer med, er at TISA ikke handler om deregulering, og at avtalen ikke vil berøre politikernes mulighet til å regulere. Dette er usant. Selve formålet med TISA er nettopp å fjerne regulering (politikk) som begrenser handel med tjenester.

TISA-lekkasjer fra Wikileaks viser at det forhandles om et eget kapittel om innenlandske reguleringer som vil legge en lang rekke restriksjoner på nasjonale og lokale myndigheters rett til å regulere når det gjelder kvalifikasjonskrav, lisensekrav og –prosedyrer, samt tekniske standarder for tjenester. Disse defineres svært bredt i teksten, noe som dermed vil åpne opp for brede tolkninger.

Jussprofessor Jane Kelsey, som har analysert lekkasjene, gir flere eksempler på poltiiske tiltak som kan bli begrenset av TISAs bestemmelser, deriblant kvalitetsstandarder for vann, kvalifikasjoner for helsepersonell og lærere, bemanningsnormer i helsevesenet, kommunale områdeplaner, akkreditering av utdanningsinstitusjoner, standarder for skoleeksamener, regler for reklame og for salg av alkohol og tobakk, standarder for gruvedrift, og tillatelser til å håndtere giftig avfall.

Uvalgte handelsbyråkrater i TISAs tvisteløsningsdomstol vil bli de som i siste instans skal avgjøre hvorvidt et lands eller en kommunes politiske tiltak innen tjenestesektoren er «nødvendige», «objektive», «upartiske» og «fornuftige» og hvorvidt de kan godkjennes. Erfaring fra WTO med denne typen tvisteløsning viser at kommersielle hensyn nesten alltid gis forrang foran andre hensyn som helse, miljø eller forbrukervern.

Lekkasjene fra Wikileaks viser også at det er foreslått at restriksjonene i kapitlet om innenlandske reguleringer skal gjelde for absolutt alle tjenestesektorer, inkludert de som landene har unntatt fra TISAs regler om markedsadgang og nasjonal behandling.

I tillegg, og i motsetning til hva Agdestein hevder, så forhandles det om bestemmelser som vil presse TISA-landene til å harmonisere sine regelverk innen tjenestesektoren. I likhet med TTIP, vil TISA bidra til å senke standarder for helse, miljø, sikkerhet, forbrukervern og arbeidstakerrettigheter ned til minste felles multiplum.

Agdestein bruker mesteparten av sitt innlegg på å beskrive fordelene av TISA for norske selskaper som eksporterer tjenester utenlands. For henne og for regjeringen er «norske interesser» synonymt med interessene til de største selskapene, ikke vanlige folk og lokalsamfunn. Spørsmålet om TISA dreier seg i bunn og grunn om prioritering av verdier. Er vi virkelig villige til å ofre demokrati, miljø og sosiale rettigheter for at Statoil og Telenor skal erobre nye markeder?

Innlegget stod på trykk i Namdalsavisa 25. juli 2016 som et svar på Elin Agdestein sitt innlegg 19. juli.

TISA: En avtale om å vri samfunnet mot høyre

Dette er et innlegg av Helene Bank. Hun er styreleder i Handelskampanjen. Spesialrådgiver i For Velferdsstaten. Tidligere nestleder og generalsekretær i Naturvernforbundet, tidligere nestleder i Attac. Medlem i Attacs fagråd, og styremedlem i det sør-øst-afrikanske handelsinstituttet SEATINI.

– Betyr denne avtalen at vi ikke kan gjøre om på det dagens politikere bestemmer? spør vantro ungdommer under en markering mot TISA-avtalen i Trondheim. Etter tjue minutters kryssforhør var meldingen klar: – Vi er imot!

TISA er en internasjonal avtale som er under forhandling mellom 50 land. Målet er å fjerne reguleringer på handel med tjenester slik at internasjonale storselskaper kan konkurrere fritt. Dette høres kanskje ikke så viktig ut, men handelspolitikk er ikke lenger for spesielt interesserte. De nye avtalene kan svekke demokratiet, velferdsstaten og våre nasjonale rettssystemer, og få store konsekvenser for norske arbeidstakere – ikke minst i offentlig sektor.

Avtalene skal sikre selskapenes «frie» konkurranse, og begrense mulighetene for å føre en politikk som tar andre hensyn. Dersom TISA-avtalen vedtas og Norge blir med, betyr det at alt annet enn mer høyrepolitikk kan bli umulig eller svært dyrt.

I 2005 samlet vi i Norge brede allianser for å endre Kristin Clemets (H) privatskolelov, som ga frislipp for kommersielle skoler, og mot den brutaliseringen som Bondevik-regjeringen hadde lagt opp til gjennom endringer i arbeidsmiljøloven. Gjennom mobilisering og valg vant vi fram. Den rødgrønne regjeringen endret begge disse lovene.

Ungdommene i Trondheim stilte de rette spørsmålene, og de forsto svarene. Det er en kamp om demokratiet som utspiller seg, på helt nye arenaer og på helt nye måter. Derfor kan det være lurt å vite dette om Tisa:

1) Forhandlingene foregår i hemmelighet
Lekkasjer gjennom Wikileaks har skaffet oss avtale- og forhandlingstekster som gjør at vi kan begynne å sette puslespillet sammen, men mye er usikkert. Regjeringen og stortingsflertallet nekter å utrede realiteten i hva det kommer til å bety for samfunnet vårt.

Den blåblå regjeringen lover å passe på at våre offentlige tjenester er unntatt, men kan vi stole på det? Bør vi ha tillit til det når Siv Jensen fortalte til sitt landsmøte i Frp i 2013 at den norske modellen sto i veien for det norske folket? Hun har lovet å endre det norske samfunnet. Høyres Linda Helleland, som var leder for Samferdselskomiteen, uttalte i forbindelse med utsalg av flytoget, at «vi skal skvise så mye tannkrem ut av tuben at Ap ikke får puttet det tilbake». TISA kan brukes til dette.

I Uruguay derimot, ble alle ministere bedt om å fortelle hvilke konsekvenser TISA-avtalen kunne få for landets offentlige tjenester, matproduksjon og arbeiderrettigheter. Etter denne øvelsen trakk Uruguay seg ut av forhandlingene. En av grunnene var at arbeidsministeren så at TISA ville hindre dem i å oppfylle landets forpliktelser som ILO-konvensjonene om arbeideres rettigheter pålegger dem.

2) Offentlige tjenester ikke unntatt
Den blåblå regjeringen hevder at offentlige tjenester ikke er inkludert i Tisa. Men hva er en offentlig tjeneste, ifølge TISA? Regjeringen skriver selv at det bare er slike tjenester som leveres av det offentlige, som er skattefinansiert og som ikke leveres i konkurranse med noen private aktører.

På så godt som alle velferdsområder i Norge fins det private tilbydere parallelt med de offentlige. Tidligere var dette mest ideelle organisasjoner, men i dag dominerer kommersielle velferdsprofitører.

Regjeringen nevner selv politi, domstoler og militæret som eksempler på offentlige tjenester. I verste fall kan dette bli de eneste unntakene. Resten blir sett på som marked, og kan risikere å bli åpent for fri konkurranse.

3) Enveis kjøring mot høyre
Det dramatisk nye i Tisa-avtalen er de såkalte frys- og skralleklausulene. Frys-klausulen betyr at vi ikke kan endre de reglene som gjelder når TISA vedtas, i retning mindre kommersialisering.

En skralle er en pipenøkkel som er laget slik at den kan vri en mutter i én retning, men når vi trekker den tilbake, så glipper den. Skralle-klausulen betyr at vi får lov til å endre vårt lovverk og vår praksis til mer markedsretting, men vi kan ikke endre regler i retning av mindre markedsretting og konkurranse. For eksempel kan en blåblå regjering enkelt gjennomføre et privatskolefrislipp, men det kan bli svært problematisk for et senere Storting å stramme inn igjen på regelverket.

4) Vi kan risikere milliarderstatninger
Næringslivsorganisasjoner i EU og USA, og vårt eget Telenor, ønsker ordninger i Tisa der selskaper kan saksøke stater hvis deres profitt reduseres på grunn av nye lover og regler. Det kalles investor/stat-tvisteløsning (ISDS).

I et land som er bundet til en avtale med ISDS, vil regjeringen kunne bli saksøkt utenfor våre egne domstoler. Hvis vi vedtar bedre arbeidslivsreguleringer, stopp i rett til dumping av gruveavfall i Førdefjorden, endret formueskatt, bedre forbrukerbeskyttelse og får en dom mot oss, kan vi måtte betale milliarderstatning til et selskap.

Vi vet ikke om TISA kommer til å gi utenlandske selskaper slike rettigheter, men vi vet at den blåblå regjeringen ønsker at de skal gjelde i Norge.

Dette er noen av grunnene til at det er viktig å kjempe mot TISA-avtalen. Både i Norge og internasjonalt har slike avtaler blitt forhindret ved flere anledninger tidligere. Uruguay meldte seg ut av forhandlingene. India har sagt at de ikke vil inn. På 1990-tallet havarerte liknende forhandlinger da det ble kjent at byråkratiet (også det norske Utenriksdepartement) forhandlet i all hemmelighet.

KS har uttrykt bekymring for innskrenking av det kommunale folkestyret. Mange fagorganisasjoner – LO, Unio og frivillige organisasjoner – frykter også konsekvensen for demokratiet. Derfor er det god grunn til å engasjere de nye kommunestyrene i spørsmålet om disse avtalene.

UNIO kritisk til TISA og TTIP: "Handelsavtaler og handel med tjenester"

Foto: Johanna Engen

Dette er en gjesteblogg først publisert på Lærerbloggen. UNIO er Norges nest største hovedorganisasjon med over 330 000 medlemmer fordelt på 12 forbund: blant annet Utdanningsforbundet, Akademikerforbundet og Forskerforbundet. De har også uttalt seg kritisk TISA og TTIP i saken "Handelsavtaler og handel med tjenester" (Sak 34/2014). Jeg gjengir hele referatet i dette innlegget. Takk til Harald Skulberg i Utdanningsforbundet for informasjon.

Det er på tide at lærere og skolefolk engasjerer seg i denne viktige saken!

Utdanningsforbundet, Forskerforbundet og Skolenes landsforbund er alle meget kritiske til en eventuell TISA- og TTIP-avtale.

Les flere TISA-relaterte innlegg her. 


Referat: Styremøte i UNIO - 13.05.2014
Verdens handelsorganisasjon, WTO, ble etablert for å bygge ned ulike handelsbarrierer og sikre vareflyt (og tjenesteflyt) og friest mulig konkurranse. Parallelt med forhandlinger innad i WTO, og ikke minst i forlengelsen av den mislykkede siste forhandlingsrunden i WTO, forhandler mange land ulike avtaler på siden av WTO-systemet, både regionalt, bilateralt og multilateralt. Det foregår med andre ord en rekke frihandelsavtale-forhandlinger.

I dette saksframlegget vil vi se nærmere på to av de pågående forhandlingene, som begge omfatter handel med tjenester, som begge har betydning for Norge og som begge berører offentlig sektor. Det dreier seg om TISA (the Trade in Services Agreement) og TTIP (the Transatlantic Trade and Investment Partnership).

TISA-forhandlingene berører oss direkte, da Norge er part i forhandlingene. TTIP er forhandlinger som pågår mellom USA og EU, og berører Norge indirekte gjennom EØS-avtalen.

Saksframlegget ser også nærmere på hvordan bærekraft og menneskerettigheter blir forsøkt inkludert i ulike handelsavtaler.

1. Ikke-diskriminering som prinsipp
Tjenesteproduksjon blir en stadig større og viktigere del av økonomien, og handel med tjenester utgjør en stadig større del av verdenshandelen. På samme måte som man innenfor varehandelen har etablert avtaler for å bygge ned barrierer som oppleves som handelshindrende (f eks toll på import), etableres det også avtaler for å fjerne barrierer for markedsadgang på tvers av landegrenser for tjenestenæringene. Barrierene innenfor tjenestehandel dreier seg gjerne om offentlige reguleringer, subsidier eller kravspesifikasjoner til for eksempel sikkerhet eller kompetanse. Dette er gjerne regler og ordninger land har utviklet for å sikre kontroll over eller kvaliteten ved sin tjenesteproduksjon. Men slike barrierer oppleves som et hinder for frihandel, og i forhandlingene om tjenestehandel blir nedbygging av slike barrierer et sentralt mål.

Gjennom WTO og de multilaterale handelsavtalene etableres et internasjonalt regime og et sett av regler for handel med tjenester. Den første multilaterale avtalen for handel med tjenester, Generalavtalen om handel med tjenester - GATS, ble etablert i forbindelse med opprettelsen av WTO i 1995. Den bygger på to viktige ikke-diskrimineringsprinsipp, som også ligger til grunn for TISA og TTIP:

• Bestevilkårsprinsippet (Most Favoured Nation Treatment), som innebærer at ingen land skal kunne behandles dårligere/ få dårligere betingelser enn det landet som blir behandlet best/har de beste betingelsene blant avtalepartnerne. Med andre ord, de beste betingelsene om markedsadgang som er gitt til ett land, må automatisk utvides til å gjelde alle de andre deltakende landene. 
• Prinsippet om nasjonal behandling (National Treatment), som innebærer at tilbydere av tjenester fra andre land skal få like gode vilkår som nasjonale tjenestetilbydere. Ved forhandlinger om avtalen, kan enkeltland spesifisere unntak fra dette prinsippet

I utgangspunktet omfattes alle former for tjenester av avtalene, både offentlige og private.

2. TISA – the Trade in Services Agreement

Norge deltar sammen med 49 andre land i forhandlinger om den såkalte TISA-avtalen. Formålet er å styrke den internasjonale handelen med tjenester. De 50 landene, som alle er medlemmer av WTO, utgjør 70 prosent av global tjenestehandel.

TISA –forhandlingene kom som en reaksjon på at man ikke lykkes i å komme i havn med GATS-forhandlingene i den siste forhandlingsrunden i WTO (Doha-runden). En gruppe land, deriblant Norge, som var blant de som ønsket å gå lengst i å liberalisere tjenestesektoren, valgte å innlede egne samtaler om en tjenestehandelsavtale i 2012. Selve forhandlingsrunden startet i 2013 og det er ønskelig at avtalen skal være ferdigstilt innen utgangen av 2014. TISA bygger på GATS, og til tross for at forhandlingene pågår utenfor WTO-regi har de landene som forhandler TISA som siktemål å integrere avtalen i WTO. Det er derfor lagt opp til at andre WTO-medlemmer som ønsker det og som er enig i de målsettinger gruppen har stadfestet i rammeverket, skal kunne innlemmes i forhandlingene underveis i prosessen. 

TISA omfatter i utgangspunktet alle typer tjenester og alle former for tjenesteutøvelse. Som i GATS operer TISA med fire former for internasjonal handel med tjenester:

1. Grensekryssende tjenester (for eksempel fjernundervisning fra et universitet i et annet land)
2. konsum i utlandet (for eksempel utenlandsstudier)
3. kommersiell tilstedeværelse (for eksempel at utenlandske selskaper etablerer skole i Norge)
4. bevegelse av personer (for eksempel at utenlandske lærere følger med selskap som er etablert i Norge og underviser her).

Handel med tjenester har etter hvert hatt en større vekst enn handel med varer, og utgjør en stadig større andel av verdensøkonomien. Det er derfor et sterkt press fra tjenesteindustrien for å få tilgang til så store tjenestemarked som mulig. Norske selskaper innenfor tele-, shipping- og energitjenester har for eksempel stor interesse av å få markedsadgang for disse tjenestene i andre land. 

TISA består av en rammeavtale som inneholder generelle regler og ordninger, så og si identisk med GATS. Det inkluderer blant annet prinsippet om nasjonal behandling. Men mens man i GATS-forhandlingene spesifiserte hvilke områder man ville inkludere i avtalen (en positiv liste) skal man i TISA spesifisere hvilke områder som ikke skal inkluderes. Med andre ord gjelder nasjonal behandling automatisk i alle tilfeller og innenfor alle sektorer med mindre de er eksplisitt unntatt. I praksis kan dette innebære at offentlig støtte til for eksempel sykehus eller skoler vil bli oppfattet som uheldige og konkurransevridende subsidier (ikke like vilkår) og enten må kuttes eller gjøres likeverdig tilgjengelig for utenlandske private tilbydere. Det kan med andre ord få store konsekvenser dersom myndighetene unnlater å beskytte viktige tjenesteområder. De ulike landenes unntak vil også kunne bli utfordret i de løpende forhandlingene.

2.1. Reaksjoner mot TISA

Internasjonal fagbevegelse, blant annet PSI, har kommet med sterk kritikk av TISA-forhandlingene. Det er en bekymring for at avtalen vil svekke muligheten for å beskytte offentlig tjenester fra konkurranse og liberalisering. TISA, på samme måte som GATS, har en dynamikk som innebærer stadig høyere liberaliseringsnivå for handel med tjenester og økende markedsadgang. Det innebærer at unntak man har fått gjennomslag for, for å beskytte offentlig tjenester, vil kunne bli utfordret i nye forhandlingsrunder og stadig bli gjenstand for forhandlinger. Samtidig er det slik at når man først har åpnet for markedsadgang innenfor et tjenesteområde, kan man ikke reversere det. PSI har påpekt hvordan dette bidrar til en forhandlingsdynamikk på de private bedriftenes premisser. De som forsvarer offentlig interesser og ønsker å beskytte særskilte offentlige tjenesteområder fra å være omfattet av avtalen, må kjempe og vinne ved hver forhandlingsrunde. Mens de private interessene bare behøver å vinne en gang.

Både PSI og EI argumenterer for at det burde være en enkel sak å holde offentlige tjenester utenfor avtalen.

2.2. Norsk posisjon

Det har ikke vært mye offentlig debatt om Norges deltakelse i TISA-forhandlingene. Norges innledende tilbud i forhandlingene tar utgangspunkt i de forpliktelsene Norge hadde i GATS, og ble lagt fram 15. november 2013. I Norges tilbud er tjenester som utøves av offentlig myndighet ikke inkludert. Det vil si at tilbudet lister unntakene fra hovedregelen om ikke å forskjellsbehandle utenlandske tjenester på det norske markedet. Norge har altså listet opp alle de ulike tjenesteområdene hvor Norge vil beholde retten til å kunne gi særskilte vilkår, som for eksempel offentlig støtte (subsidiering). Den norske listen er lang og inneholder blant annet posttjenester, audiovisuelle tjenester, ulike distribusjonstjenester (f.eks. elektrisitet), offentlige utdanningstjenester, sykehustjenester, helse- og sosialtjenester. Norge har med andre ord lagt de nødvendige beskyttelsene av vitale offentlige tjenester inn i sitt forhandlingstilbud. 

Videre har Norge listet opp positivt de delene av det norske markedet som er åpne for utenlandske tjenester og der disse gis markedsadgang på like vilkår som norske tjenstetilbydere. 

Tilbudet gjenspeiler ambisjonsnivået i de mest forpliktende frihandelsavtalene som Norge har inngått.

2.3. Vurderinger

En av de største utfordringene med TISA er at alle tjenester i utgangspunktet er omfattet av avtalen, og at målet med avtalen er å tilrettelegge for stadig økende frihandel gjennom en stadig utvidelse av markedsadgang. I kombinasjon med det faktum at når markedsadgang først er etablert, så er den nesten irreversibel, skaper det et press mot økt liberalisering av tjenester som det kan være politisk ønskelig å beskytte mot konkurranse. 

I Norge har vi nå en regjering som blant annet har uttalt følgende: "Regjeringen mener i utgangspunktet at produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester. Bruk av konkurranse stimulerer til verdiskaping, bedre tjenester og effektivisering. Det er nødvendig at konkurranse blir et gjennomgående element i offentlig virksomhet".

Dersom denne holdningen etter hvert også blir gjenspeilet i norske forhandlingstilbud, kan vi få store utfordringer med å beholde en rekke nasjonale politiske ordninger som konsesjonsordninger, kravspesifikasjoner til for eksempel kompetanse eller sikkerhet, subsidier og andre offentlig reguleringer. 

3. TTIP - forhandlingene om frihandelsavtale mellom EU og USA 

TTIP (The Transatlantic Trade and Investment Partnership) dreier seg om pågående forhandlinger mellom EU og USA om handels- og investeringspartnerskap. Forhandlingene startet sommeren 2013 og 5. forhandlingsrunde gjennomføres 19-23. mai. Ambisjonene er en ferdigforhandlet avtale i løpet av 18 måneder, dvs før den sittende europakommisjonen går av mot slutten av 2014. 

TTIP skal omfatte tre hovedområder: markedsadgang, ikke-tariffære handelshindringer og regler og prinsipper for globale handelsutfordringer .

Målsettingen med avtalen er å eliminere handelsbarrierer for å forenkle kjøp og salg av varer og tjenester mellom EU og USA og på den måten skape økonomisk vekst.

Forhandlingene foregår i lukkede rom, så utover partenes åpningstilbud og annen offisiell informasjon fra partene, er det lite konkret informasjon fra forhandlingsprosessen. EU-parlamentet og EU-kommisjonen gjennomfører imidlertid åpne høringer om enkelttema det forhandles om.

3.1. Mulige konsekvenser for EU

En avtale vil kunne gi økonomisk vekst og nye arbeidsplasser, samt en ”dypere økonomisk og regulativ integrasjon mellom USA og EU” (regjeringen.no). Videre: ”det konkluderes videre med at reduksjon i ikke-tariffære handelsbarrierer, sammen med liberalisering av handel med tjenester og offentlige anskaffelser, vil utgjøre opptil 80 prosent av den totale, potensielle gevinst med en avtale”.

Spørsmålet er om TTIP vil bety en dårligere regulering av arbeidsmarkedet. Selv om europeisk fagbevegelse kanskje er på defensiven, framstår europeisk fagbevegelse som langt mer slagkraftig enn amerikansk. I tillegg er standarder for medbestemmelse, arbeidstakervern og utvikling høyere i Europa enn i USA. Når partene ønsker harmonisering av standarder, frykter europeisk fagbevegelse av TTIP bidrar til å forverre europeiske standarder og europeisk arbeidsliv.

3.2. Handel med tjenester, liberalisering og privatisering?

Det vektlegges at en TTIP-avtale vil åpne for store fortjenester gjennom liberalisering av tjenestesektoren. I følge EU-kommisjonens studie konkluderes det eksempelvis med at ”reduksjon i ikke-tariffære handelsbarrierer, sammen med liberalisering av handel med tjenester og offentlige anskaffelser, vil utgjøre opptil 80 prosent av den totale, potensielle gevinst med en avtale”.

Selv om rammene for forhandlingene om handel med tjenester fremdeles er uklare, og problemstillingene varierer fra sektor til sektor, forventes en vridning fra offentlige til private tjenester. Det legges også opp til ambisiøse målsettinger for investeringer i TTIP. Dette gjelder for investeringsliberalisering, men spesielt for investeringsbeskyttelse. Det dreier seg om et problematisk punkt for internasjonal fagbevegelse der investeringsbeskyttelse og offentlige interesser kommer i konflikt.

3.4. Mulige konsekvenser for Norge

Ettersom EU og USA er Norges viktigste handelspartnere vil realisering av TTIP nødvendigvis få store konsekvenser for Norge. Avtalen vil ha ringvirkninger over hele verden. Norge og EFTA er naturlig nok ikke involvert i forhandlingene, men norske myndigheter driver aktivt research og nettverksarbeid for å få kjennskap til hva det forhandles om og hvordan forhandlingene forløper. Dette i tillegg til å søke handlingsrom nasjonalt (eller gjennom EFTA) i prosessen eller etter en eventuell avtaleinngåelse.

Fredag 4. april (2014) offentliggjorde regjeringen en rapport angående mulige konsekvenser av TTIP for Norge (heretter betegnet som rapporten). Rapporten er utarbeidet av NFD med innspill fra ulike fagdepartement. Alle departement har vært involvert i analysen av mulige konsekvenser for Norge. I rapporten vises det til at deler av avtalen antakelig vil falle direkte innenfor EØS-avtalen, andre deler kan Norge be om inkluderes i avtalen. Norge kan også forsøke å fremforhandle en liknende avtale for eksempel vil forsøke å «kobles på avtalen» gjennom EØS-avtalen eller om Norge via EFTA vil forsøke å få en liknende avtale med USA. Hvorvidt norske myndigheter velger den ene eller andre tilnærmingen er fortsatt et åpent spørsmål.

Kort oppsummert omhandler rapporten informasjon om TTIP generelt, positive konsekvenser for Norge, utfordringer knyttet til fiskeindustri og norske investorer i USA, muligheter for næringslivet generelt og planer for nasjonal oppfølging. Det foretas også koblingen til andre handelsprosesser (eks TISA).

3.5. Mulige konsekvenser for Unio-medlemmer

Svært mye i TTIP kan være av relevans for Unio-medlemmer direkte eller indirekte. Det gjelder spesielt økt handel med tjenester, regulatoriske handelshindre og arbeidstakerstandarder. Det blir av stor betydning hvordan TTIP og eventuelt TISA kobles.

Handel med tjenester – økt liberalisering

Når det gjelder implikasjoner for Norge framheves det i rapporten at det er mulig at en avtale mellom USA og EU vil generere mer handel med tjenester med Norge. Som nevnt over, vil mye av økningen og fortjenesten ligge i velferdstjenester som i dag er offentlige tjenester.

Høynivågruppen (HLWG) for TTIP framhever liberalisering og tilgang til nye markeder som grunnleggende for inngåelse av avtaler:

"The HLWG recommends that in the services area the goal should be to bind the highest level of liberalization that each side has achieved in trade agreements to date, while seeking to achieve new market access by addressing remaining long-standing market access barriers, recognizing the sensitive nature of certain sectors. Furthermore, we recommend that the agreement include binding commitments to provide transparency, impartiality, and due process with regard to licensing and qualification requirements and procedures, as well as to enhance the regulatory disciplines included in existing U.S. and EU trade agreements.”

Regulatoriske handelshindre – harmonisering av kvalifikasjonskrav

I tillegg til å sikre markedsadgang for tjenester, legges det opp til å redusere regulatoriske handelshindringer gjennom samarbeid om blant annet utvikling av regelverk. Et slikt regelverk som er relevant for oss, er godkjenning av yrkeskvalifikasjoner: Det vil her kunne dreie seg om harmonisering av regelverk, men også at partene enes om internasjonale eller felles standarder, samsvarserklæringer og gjensidig godkjenning av kvalifikasjoner. EU har signalisert at avtalen på dette området vil kunne ha en dynamisk karakter, slik at den regulatoriske dimensjonen utvikles over tid.

Rammene for dette arbeidet er fremdeles uklare og partenes egne målsettinger synes å være flytende og vil utvikles i løpet av forhandlingene.

I lys av at en av konklusjonene fra høynivåarbeidsgruppen mellom EU og USA er å forhandle om lisens- og kvalifikasjonskrav, påregnes endringer mellom EU og USA på dette feltet. I rapporten trekkes følgende yrker fram som eksempler harmonisering mellom partenes lisens- og kvalifikasjonskrav kan være svært praktisk: - Helsepersonell som leger, tannleger og sykepleiere - Regnskapsførere, revisjon og advokatvirksomhet - Ingeniørvirksomhet

Dette er også et tema i TISA-forhandlingene. Hvorvidt TTIP vil gå lenger på dette området enn TISA vil, som på andre områder, avhenge av hva man eventuelt oppnår i TISA og tidsrammene for de to prosessene.

I NFD-rapporten betegnes direktiver som regulerer godkjenning av yrkeskvalifikasjoner mer som ”arbeidsmarkedsdirektiver” enn utdanningsdirektiver. Dvs direktiver utviklet for å fremme felles arbeidsmarked i EØS.

4. Handelsavtaler og bærekraft

Innholdet i frihandelsavtaler har endret seg over tid. Mens avtalene tidligere var begrenset til varer og tollsatser, er tjenester, imaterielle rettigheter, investeringer, eksempler på hva som kan inkluderes i den nye ”generasjonens avtaler”.

Internasjonal fagbevegelse har et stort engasjement og mange krav til hvordan frihandelsavtaler kan bidra til bedre samfunn og økonomisk vekst. Krav om arbeidstakerstandarder inn i avtalene er et eksempel på dette. I EU og EFTA er slike referanser inne:

I 2008 innførte EU et bærekraftkapitel i sine handelsavtaler. Bærekraftkapitler inkluderer økonomisk, sosial og miljømessig utvikling. I dette kapitlet vises det også til at sivilsamfunn involveres i oppfølging av avtalen på dette området. EUs sosiale og økonomiske komite (der arbeidsgiver-, arbeidstaker- og NGO-grupper er likt representert) har det formelle ansvaret å følge opp dette. I forkant av oppstart av handelsavtaler med nye land/partnere gjennomfører også EU-kommisjonen en uavhengig konsekvensutredning med fokus på bærekraft (sustainability impact assesment SIA). Studien diskuteres med sivilsamfunnsrepresentanter før offentliggjøringen. EU har mao en viss åpenhet med tanke på valg av handelspartner og oppfølging av bærekraftkapitlet.

EFTA innførte ”bærekraftkapitel” i sine handelsavtaler f.o.m. sommeren 2010. EFTA har imidlertid ikke, som EU, noe systematisk oppfølging av bærekraftkapitlet eller gitt EFTA KK (som tilsvarer EUs sosiale og økonomiske komite) mandat til oppfølging eller involvering ifbm avtaleprosessen. Det foreligger heller ingen åpen konsekvensutredning i forkant.

Pr i dag har EU handelsavtaler med 50 partnere (enkeltland eller handelssammenslutninger). Ved slutten av 2013 hadde EU 10 ferdigforhandlede avtaler, men som ennå ikke var realisert (blant annet EU-Ukraina) og 12 pågående forhandlinger (bl.a TTIP og TISA).

Pr i dag har EFTA handelsavtaler med 25 frihandelsavtaler med 35 partnere utenfor EU. EFTA forhandler med flere partnere.

Menneskerettighetssituasjonen i flere av landene EFTA (og EU) velger å inngå avtale/forhandle med er problematisk. I EFTA vises det til at valg av avtalepartner henger sammen med ønske om å hindre diskriminering i forhold til EUs eksportbedrifter (følge EU), men i de senere år har EFTA i økende grad lagt vekt på å etablere handelsavtaler med land av økonomisk betydning, uavhengig av EUs prioriteringer. Dette innebærer at de landene som antas å kunne gi det største bidraget til økt handel og verdiskaping prioriteres som forhandlingsmotparter. I tillegg vises det til at det fra ”norsk side vektlegges også menneskerettigheter, arbeidsrettigheter, miljø, kulturelt mangfold, bedriftenes samfunnsansvar og god offentlig forvaltning i arbeidet med EFTAs handelsavtaler” (regjeringen.no).

Det siste er vanskelig å ivareta i møte med enkelte av handelspartnerne (Hviterussland, Georgia, Colombia, mfl).

Effekten av handelsavtaler måles i økt handel (eksport/import). I møte med EFTA-ministere har Unio jevnlig etterlyst en systematisk oppfølging av avtalepunktet knyttet til bærekraft (miljø og arbeidstakerstandarder). Dette ettersom det ikke er ikke utarbeidet noe system for monitorering, og at norske myndigheter og EFTA mangler kunnskap om effekter. Avtaleteksten kan oppfattes som tom dersom ikke følges opp.

5. Unios videre arbeid med handelspolitikken

Som vi har vært innom både når det gjelder TISA-forhandlingene og TTIP-forhandlingene kjennetegnes de av lukkede forhandlinger med minimalt innsyn og lite offentlig oppmerksomhet. Slik var det også i begynnelsen av forhandlingene om GATS-avtalen. Men etter hvert som fagbevegelsen og andre sosiale bevegelser begynte å engasjere seg i saken og skaffe til veie informasjon, ble det store protester mot å åpne opp for offentlige tjenester, og flere land som var på vei mot å åpne utdanningsmarkedet sitt ble oppmerksomme på hva som faktisk var i ferd med å skje. Politisk press blant annet fra Utdanningsforbundet førte for eksempel til at den norske regjeringen trakk sitt krav overfor Sør-Afrika om å få tilgang til deres marked for høyere utdanning. Med andre ord, informasjon om det som skjer og gjennom det et press for mest mulig åpenhet om prosessene, vil være viktig også når det gjelder TISA og TTIP.

Da EUs tjenestedirektiv skulle ferdigforhandles lykkes fagbevegelsen på europeisk nivå – men også med aktiv hjelp i de enkelte land- med å holde utdanningspolitikk utenfor direktivet. Det var resultat av kombinasjon av informasjon, påvirkning og aksjon.

I vårt nasjonale arbeid bør nettopp informasjon, påvirkning og eventuelt aksjon være utgangspunktet. I første omgang vil det være aktuelt for Unio å lage et notat/flere notater som på så grei måte som mulig informerer om TISA, TTIP og andre handelsavtaler/initiativer. Det bør vurderes om vi skal arrangere et seminar med tjenestehandel som tema. I tillegg bør vi:

• ha løpende kontakt med TISA-forhandlerne i UD.
• delta på møter i EFTA-sammenheng, med næringsministeren, EFTA-næringsministermøte og i EFTAs konsultative komite.
• initiere andre møter med norsk forvalting: UD, AD, KD, HOD.
• følge med på – og eventuelt delta i - initiativer fra de Internasjonale bransjeorganisasjonene: EPSU, PSI, EI + ETUCE, ETUC.
• ta sakene opp i nordisk samarbeid.

Forslag til vedtak: 
Styret slutter seg til saksframstillingen og forslagene til det videre arbeidet med handelspolitikk.

Ingjerd Hovdenakk
sekretariatssjefUnio har over 330 000 medlemmer fordelt på 12 forbund (antall medlemmer i parentes per 1.1.2015):

Utdanningsforbundet (162 838)
Norsk Sykepleierforbund (103 445)
Forskerforbundet (19 036)
Politiets Fellesforbund (15 530)
Norsk Fysioterapeutforbund (10 066)
Det norske maskinistforbund (6 662)
Akademikerforbundet (4 288)
Norsk Ergoterapeutforbund (3 885)
Norsk Radiografforbund (2 742)
Presteforeningen (2 276)
Skatterevisorenes Forening (560
Det Norske Diakonforbund (496)

Eit nei til TISA er ja til folkestyre!

Foto: Senterpartiet

Den 10. oktober startet den internasjonale aksjonsuken mot de nye handelsavtalene som ryster demokratiet. Det ble avholdt over 150 arrangementer i Europa og på den andre siden av Atlanteren denne dagen. 250 000 tok til gatene i Berlin! 10 000 i Amsterdam, 3000 i München, 2000 i Brussel og hundrevis i byer som Paris, Madrid og Helsinki. Og i Oslo var vi minst 1500 som samlet oss foran Stortinget!

Liv Signe Navarsete, utenrikspolitisk talskvinne i Senterpartiet har spilt en viktig rolle i å sette TISA-avtalen på den politiske dagsordenen i Norge. Hun har ved en rekke anledninger avkrevd svar fra Børge Brende og fremmet sammen med SV et representantforslag om framlegging av rammeverket i TISA-avtalen. Noe som ble nedstemt av et flertall på Stortinget. Liv Signe Navarsete holdt en flott og engasjerende appell under demonstrasjonen mot TISA i Oslo 10. oktober. Her kan du lese den:

Kjære alle saman,
Kva er eigentleg TISA? spør mange meg om. TISA er ei handelsavtale, og dei har me jo mange av - så kvifor uroe seg?

Kjerneområda for forhandlingane flyttar seg frå tollspørsmål og grensehandtering til forhold innanfor grensene, inkludert reguleringar, standardar og støtteordningar», står det i regjeringa si eiga stortingsmelding om handel og globalisering. Det store spørsmålet i TISA-forhandlingane, som eg har stilt mange spørsmål om til regjeringa utan å få eit einaste klargjerande svar, det er på kva område kjem TISA til å endre reguleringar og standardar i Noreg? På kva måte vil TISA avgrense vår moglegheit til å styre landet vårt til det beste for kvar enkelt innbyggjar?

I vår kom den hittil største lekkasjen av forhandlingsdokument frå dei kontroversielle TISA-forhandlingane. Lekkasjen viser kor ille hemmeleghaldet kring forhandlingane er. The European Federation of Public Service Unions – altså den europeiske unionen for tenestesektoren – som er stor, seier at TISA vil avgrense regjeringa sin rett til å regulere høgare standardar. Standardar som er i folket si interesse, innan klima, helse, utdanning, avfallshandtering og kraftverk. Det vert vanskelegare å regulere energisektoren, telekommunikasjonar og dataflyt over landegrensene. Og i ei tid der mange land prøver å kome til hektene etter finanskrisa, vil det altså verte vanskelegare å regulere nett den sektoren – finanssektoren.

Ei av dei mest oppsiktsvekkande avsløringane som har komen fram i debatten kring TISA, er at regjeringa ikkje har skrive noko reelt mandat for forhandlingane. Eit mandat er ei bestilling frå dei folkevalde til handelsbyråkratane som forhandlar på vegne av det norske folk. Utan ei klar bestilling, får handelsbyråkratane meir makt til å forhandle slik dei sjølv meiner er riktig. I og med at konsekvensane av TISA kan bli svært store for mange i Noreg, er ein slik mangel på politisk styring svært urovekkande.

TISA kan legge til rette for ei omfattande privatisering av norske velferdstenester. Det blir ingen returbillett, og makta vert flytta frå opne prosessar i kommunestyre og storting til lukka styrerom i globale selskap. Kor lett blir det å ringe et globalt oppkjøpsfond og seie frå at mor di ikkje får den omsorga ho treng?

Utviklingslanda sette ned foten i siste runde i WTO. Dei vil ha same retten som oss til å verne sitt næringsliv, setje vilkår til nasjonale arbeidsplassar og utvinning av deira naturressursar. Slik me har bygd vår rikdom på konsesjonslover og lovverk som sikra norsk eigarskap og norske arbeidsplassar. Slik vart Noreg eit rikt land. No pressar ein rik overklasse fram ei avtale der utviklingslanda ikkje får høve til å påverke. Men dei kjem til å merke konsekvensane!

Me møter no mykje av den same forma for argumentasjon kring TISA-avtalen som me møtte i debatten før me underteikna EØS-avtalen – ein kombinasjon av latterleggjering og skjønnmåling. Før EØS-avtalen fekk me garantiar: Norske arbeidsreglar ville ikkje verte påverka. Differensiert arbeidsgivaravgift var ikkje på nokon måte trua. Konsesjonslovene for vasskrafta var ikkje relevant for EØS. Importmonopolet til Vinmonopolet hadde heller ikkje noko med EØS å gjere. Reguleringar av utanlandsk eigarskap i finanssektoren i Noreg kunne me fint styre som me ville. 100 prosent av løfta eg no ramsa opp, er brotne. Har nokon av dei som gav desse garantiane, nokon gong teke ansvar for det i etterkant? Svaret er nei. I dag høyrer me representantar frå dei same partia gi garantiar for offentleg kontroll med tenestemarknaden etter at ein TISA-avtale vert innført.

Ein av USA sine leiande forhandlarar kring handelsavtalar, Ron Kirk, blei i forbindelse med forhandlingane om TPP-avtala (Trans Pacific Partnership) spurd om kvifor ein ikkje kunne offentleggjere utkasta til avtaletekstane ein forhandla om. Kirk svarte at dei hadde erfaring i at å offentleggjere avtaleutkast til handelsavtaler gjorde det vanskelegare å få vedteke avtalane. Hemmeleghald ga USA både forhandlingsstyrke og gjorde det lettare å få deira forhandlingspartnarar til å gå med på ting dei «elles ikkje ville».

Kirk kunne også slå fast at førre gong USA offentleggjorde ein avtaletekst før forhandlingane var ferdige, blei det «umogleg» å få avtala vedteken. Lærdomen var klar: For å kunne binde landet sitt til ei overnasjonal avtale, må ein syte for at folket får vite minst mogeleg. Det er vanskeleg for folk å seie nei til noko ein ikkje veit kva er.

Difor godtfolk! Same kor mange forsøk på latterleggjering og motførestellingar skal me saman arbeide hardt for å snu kvar einaste stein. Noreg skal ikkje meir oppleve at me gir nasjonal suverenitet utan å ha full oversikt over konsekvensane av det me gjer.

Eit NEI til TISA er ja til folkestyre!

Nei til TISA er ja til å sikre folk moglegheit til å påverke si eiga framtid, arbeidsliv, miljø og helse! Til å behalde nasjonal og lokal styring over velferdstenestene!

Eit NEI til TISA ja til internasjonal solidaritet!

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Følgende organisasjoner og fagforeninger var tilsluttet demonstrasjonen:
Folkeaksjonen mot TISA
Fagforbundet
Attac
Nei til EU
Handelskampanjen
For velferdsstaten
LO i Oslo
LO Kommune
Fagforbundet Oslo
Fellesorganisasjonen FO
Skolenes landsforbund
Musikernes fellesorganisasjon
EL og IT forbundet
Spire
Norsk Tjenestemannslag NTL
NTL Universitetet i Oslo
Postkom
Handel og Kontor
Industri Energi Ungdom
Lokomotivpersonalets forening Oslo
STOPP TISA/TTIP
Kvinnefronten
Kvinneruppa Ottar
Framtiden i våre hender FIVH Oslo
Changemaker
Norges Sosiale Forum
Greenpeace