Folkeaksjonen mot TISA er medlem av Handelskampanjen

Folkeaksjonen mot TISA krever at Norge trekker seg fra TISA-forhandlingene og at alle forhandlingsdokumenter offentliggjøres. Videre krever vi at Norge ikke skal slutte seg til liknende avtaler, som TTIP og CETA, og at investor-stat tvisteløsning (ISDS) ikke skal innlemmes i Norges bilaterale investeringsavtaler. 

Folkeaksjonen mot TISA er medlem av Handelskampanjen og samarbeider med dem. Det er en allianse av ulike organisasjoner fra fagforbund, bondeorganisasjoner, til miljø,- solidaritets,- og utviklingsorganisasjoner. Nettverket ble oppretta 27. april 2004.

TISA-forhandlingene foregår bak lukkede dører og verken befolkningen, organisasjonene eller Stortinget har innsyn i hva det forhandles om. Det meste vi vet om avtalen, er informasjon vi har fått fra lekkasjer, særlig fra Wikileaks. De store tjenestekonsernene og deres interesseorganisasjoner er imidlertid dypt involvert i prosessen. Langt på vei er forhandlingene en respons på den massive lobbyvirksomheten som drives av grupper som European Services Forum (ESF) og US Coalition of Services Industries (CSI). Disse mektige organisasjonene har utelukkende tanke for selskapenes profittmuligheter.

TISA er utformet som en levende eller dynamisk avtale. Det innebærer at forhandlingene vil fortsette også etter at en avtale er inngått. Forhandlerne vil ha mandat til å utvide og
videreutvikle avtalen, gjennom blant annet å inkludere nye sektorer og regelverk.

Om det bare er én ting du skal huske om TISA, så er det nettopp dette: TISA er en dynamisk avtale uten retrettmuligheter. Det lover ikke godt for demokratiet og det er grunnen til at mange omtaler TISA som en grunnleggende udemokratisk avtale.

Folkeaksjonen mot TISA mener at handel må forgå på en måte som styrker arbeiderrettigheter og ikke minst beskytter klima og miljø. Handel må organiseres på en måte som sikrer bærekraftig vekst og sosial rettferdighet. Vi er ikke tjent med at multinasjonale selskaper og markedskrefter skal bestemme stadig mer over våre livsvilkår. 

Handelskampanjen skriver dette om sitt arbeid:

Vi følger internasjonale handelsforhandlinger, regionale handelsavtaler, og Norges handels-og investeringsavtaler. Vi bistår med analyser, kursing, foredrag og skriftlige innspill. Vi har et aktivt styre som har bred erfaring og kompetanse innenfor internasjonal handelspolitikk.

Hvis du lurer på noe eller trenger informasjon, ta kontakt med vår koordinator Anniken Storbakk på handelskampanjen@handelskampanjen.no

Dagens handelssystem er urettferdig og fungerer i all hovedsak på de sterkestes premisser. Vi trenger et internasjonalt handelsregelverk og internasjonale handelsorganisasjoner som støtter og beskytter verdens fattige land og folk, som beskytter lokale markeder og lokale produsenter, som gjør det lettere for lokale myndigheter å føre en politikk for utvikling av egen økonomi og egen befolkning, og som tar hensyn til de store forskjellene i økonomi og behov mellom ulike land, regioner og distrikter.

Handelskampanjen vil motarbeide den rådende, nyliberalistiske handelspolitikken og grunnleggende reformere det handelspolitiske systemet. Ubegrenset frihandel og frie kapitalbevegelser forsterker skjevhetene i verdensøkonomien og øker belastningen på natur og miljø. Klimagassutslipp fra en voksende global handel fører til klimaendringer som først og fremst vil ramme verdens fattige. I en verden med svært skjeve maktforhold vil fri verdenshandel på formelt like vilk år først og fremst tjene de økonomiske stormaktene og de store multinasjonale selskapene. Handel kan ikke være et mål i seg selv, men et middel til økonomisk og sosial utvikling, rettferdig fordeling, utryddelse av nød og fattigdom, økt demokrati og en bærekraftig utvikling.

Handelskampanjen arbeider for en verden der hensynet til mennesker, miljø og samfunn ligger til grunn for utviklingen, der viktige avgjørelser for samfunnet tas av demokratiske organ og ikke overlates til snevre økonomiske interesser. Vi vil motarbeide at kynisk profittjakt skal ødelegge livet til hundrevis av millioner av mennesker og ødelegge naturressursene og miljøet for framtidige generasjoner, slik det skjer i dag. Handelskampanjen vil bidra til å bygge opp folkelig aktivitet og motstand mot en slik politikk.

Når politikk blir spill

Dette er en kronikk av Erling Laugsand leder i Senterungdommen og Ada Johanna Arnstad politisk nestleder i Senterungdommen. Kronikken ble først publisert på NRK Ytring.

Hemmeligheter. Konkurranse. Penger. Maktspill. Nei, det er ikke Paradise Hotel det er snakk om, men TISA-avtalen. 

De fleste av oss har hørt om realityserien Paradise Hotel, hvor en rekke deltagere tilbringer noen måneder sammen på et hotell. Deltagerne går sammen i par, flytter inn på samme soverom og kjemper om å komme til finalen hvor man kan vinne en pengepremie. Noen ender opp alene på solorommet og må kjempe om å finne en partner, siden den som står alene i en parseremoni ryker ut.

For øyeblikket finnes det skremmende likhetstrekk mellom verdenspolitikken og den beryktede TV-serien.

TISA endrer spillereglene
Se for dere at vi ankommer hotellet. I dag er spillereglene slik at nesten alle verdens land er deltagere og de kan bestemme selv hvilken strategi som passer best for dem. For en deltager som Norge betyr det at alle med stemmerett er med å bestemme strategien gjennom å gi vår stemme i hvert valg.

TISA-avtalen kan forandre dagens spilleregler drastisk. Kort fortalt står TISA for Trade in Services Agreement, og er en frihandelsavtale om tjenester som forhandles frem mellom EUs 28 medlemsland og 23 andre land, inkludert Norge.

Avtalen forhandles frem under radaren til folk flest, fordi forhandlingene er strengt hemmelige.

Ved forhandlingsbordet sitter også multinasjonale selskap som Google, Apple og Walmart og velferdsprofitører som tjener penger på for eksempel sykehjem, skoler og asylmottak. Målet er å fjerne regler og lover som gjør det vanskeligere for selskap å operere på tvers av landegrensene.

Avtalen forhandles frem under radaren til folk flest, fordi forhandlingene er strengt hemmelige. Lite av innholdet i avtalen er offentlig kjent. Men, det vi vet er at den kan få stor innvirkning på norsk politikk og norske velferdstjenester i fremtiden.

Ingen fordeler uten gjenytelser
Hvis man vedtar nye spilleregler med TISA-avtalen medfører det endringer for alle deltagerne, både fordeler og ulemper. Først og fremst vil det bety at de store selskapene, som Google og Apple, får mer makt på hotellet, mens resten av deltagerne får mindre.

For Norge kan fordelen bli at vi får henge mer med de rike og kule selskapene. Men, som i realityserien får man ikke fordeler uten å risikere å bli backstabbet i runde to. For å få lov til å henge med den rike og kule gjengen med mest makt må Norge ofre det norske folks forbrukerrettigheter. Vi må også godta begrensninger for hvor mye folket skal få bestemme i sitt eget demokrati.

Det påstås at avtalen ikke skal gå på bekostning av offentlige tjenester. Men i likhet med Paradise Hotel er spillereglene mer kompliserte og utspekulerte enn som så.

Ved å bruke en smal definisjon på hva offentlige tjenester er – nemlig at offentlige tjenester kun er tjenester hvor staten har monopol og hvor det ikke finnes private aktører – så betyr det at norske innbyggere kun får lov til å bestemme over hvordan brannvesenet, politiet og fengsler skal styres. TISA vil bestemme spillereglene for sykehusene, skolene, eldreomsorgen og barnevernet, slik at norske innbyggere får mindre og si for hvordan disse samfunnstjenestene skal styres.

Spiller spillet for å vinne
Formålet med TISA er å fjerne reguleringer – som i praksis er en annen måte å si at man vil fjerne politikk, og vår mulighet til å bestemme hvordan politikken skal utformes.

Det betyr at man risikerer å bli henvist til et postkasseselskap i Mexico når man vil klage på behandlingen bestefar får på sykehjemmet, i stedet for å kunne gå til rådhuset. Det betyr at man må få overtalt et selskap – som, i likhet med alle selskaper, har som hovedoppgave å holde sine aksjonærer fornøyde – for at lillesøster skal få bedre luft i klasserommet, i stedet for å stemme ved kommunevalget. Det blir som å gå i parseremoni med Walmart og håpe at de tar ansvar for norske interesser, selv om vi vet at de bare spiller spillet for å vinne.

TISA-tilhengerne sier vi kan stole 110 prosent på at vi skal få beholde like mye makt som før. Men vi har sett for mange slu spillere i Paradise Hotel til å la oss lure. Vi vil ikke våkne opp med tidenes fylleangst for hva vi har gjort.





Demokratiet må ikke bli som Paradise Hotel
Vi vil ikke at Norge blir låst inn på rom sammen med Google, uten mulighet til å bytte partner. Noen vil kanskje påstå at det er bedre å være innelåst med Google enn å være alene på det triste solorommet, men det er en høy pris å betale om vi ikke kan bestemme noe selv resten av sesongen.

Senterungdommen mener Norge ikke skal gi bort muligheten til å avgjøre hvilken politikk som skal føres for viktige velferdstjenester. Vi mener Norge ikke bør skrive under på en handelsavtale som tar makt fra det norske folk.

Basert på det vi vet via lekkasjer fra Wikileaks om forhandlingene så langt, mener vi det allerede nå er klart at Norge må trekke seg fra avtalen.

Demokratiet vårt kan ikke bli som Paradise Hotel, det norske folk skal ikke kunne låses inne i et dårlig parforhold. Vi vil ikke la rike selskap slippe kula mot folket i finalen, for å stikke av med premien selv.

Erling Laugsand @erlinglaugsand
Ada Johanna Arnstad @adaarnstad

Foto: Johanna Engen

Modige politikere tenker på utvikling. Hva gjør Norge?

Dette er et innlegg skrevet av Petter Slaatrem Titland leder i Attac Norge. Innlegget sto først på trykk i Vårt Land 14. juni 2016.

For øyeblikket trengs det klare politiske stemmer for å forsvare internasjonalt samarbeid i handelspolitikken. Nå kjemper regjeringen for en avtale som ødelegger utviklingslandenes seire i Verdens Handelsorganisasjon.

TISA-avtalen om tjenester (Trade in Services Agreement) bryter med internasjonalt samarbeid i Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Forrige uke møttes TISA-ministrene i Geneve. Utenriksminister Børge Brende var der – hvis noen skulle lure på hvor han er. Utviklingslandene blir holdt utenfor. Dette får konsekvenser både for Norge og for bærekraftig utvikling.

Gjennom hele 2000-tallet har utviklingslandene stoppet en tjenesteavtale innenfor WTO. Særlig små vestafrikanske land krevde politisk handlingsrom på tjenester som helse, utdanning, vann og energi. Nå står utviklingslandene på sidelinjen mens de ser de rikeste landene lager reglene for dem.

At Børge Brende og de andre TISA-ministrene møtes betyr to ting: Avtalen er viktig, og den er snart ferdigforhandlet. Det haster å stoppe den. Både for vår egen del og for utviklingslandene som fikk stoppet en slik avtale i WTO. Uruguay og Paraguay har allerede trukket seg.

Når den norske regjeringen forklarer hvorfor de ønsker handelsavtaler utenfor WTO fremmes «norske interesser» som det mest sentral argumentet. I debatten om tjenesteavtalen TISA er det kun norske eksportbehov og norsk næringsliv i utlandet som blir nevnt som viktige for Norge.

Her har politiske partier og sivilsamfunnet en glimrende mulighet til å diskutere hva som skal defineres som «norske interesser».

Stort politisk handlingsrom for utviklingsland er en av de viktigste verktøyene for utvikling. Forhandlingsposisjonen til utviklingsland er sterk i WTO. Fordi man forhandler i blokker er ikke enkeltland avhengig av individuell forhandlingsmakt vis a vis større økonomier. Norges mål er å inkludere TISA-avtalen i WTO. Dette vil skape et stort press på utviklingsland om å godta en avtale de ikke er med og forhandler om. De blir tvunget til å spise sine seire.

TISA-forhandlingene foregår mellom mellominntektsland og rike land. Men Norge er bedre tjent med å delta i forhandlinger som også inkluderer fattigere land. Dette gir Norge en mulighet til å ta modige politiske valg, som gagner oss selv så vel som utviklingsland.

Debatten om TISA-avtalen i Norge er alt for snever. Den handler om hva vi skal beskytte i Norge. Men debatten må også handle om hva TISA-avtalen gjør med utviklingspolitikken og fattige lands behov. De fleste land i verden trenger de virkemidlene vi er i ferd med å ta fra dem i TISA-avtalen.

Norge kan forhandle seg fram til nasjonale unntak i TISA-avtalen. Samtidig bidrar vi til å begrense politisk handlingsrom ute. Norsk beskyttelse hjemme og mindre offentlig styring i fattigere er to sider av samme TISA-mynt, dersom regjeringen får det som de vil.

Heldigvis har vi hatt modige politikere som har en langt mer bærekraftig holdning til utvikling og internasjonalt samarbeid.

Fire gode eksempler viser hvorfor Norge må sitte på samme side av bordet som utviklingslandene:

1. Norge har hatt en nøkkelrolle i å snu vanskelige forhandlinger hvor interessekonfliktene har vært store mellom land i Nord og utviklingsland. Norges allianse med utviklingsland fikk EU til å skifte side i de fire år lange forhandlingene om biotrygghetsprotokollen (Montreal 2000). Til slutt var 128 land enige om å beholde det nasjonale handlingsrommet på genmodifisert mat og genmodifiserte planter.
2. En tilsvarende rolle spilte Norge i Roma på en konferanse i regi av FAO i november 2001, hvor 116 land ble enige om å sikre bønder og planteforedlere en tryggere stilling i forhold til dem som har tatt patent på genmodifiserte frø eller frø-gener.
3. På FN-toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg i august 2002 var Norge sterkt delaktige i å få en blokk på hele 100 land (inkl. EU-landene) til å hindre at framtidige miljøavtaler skulle underlegges WTO-regelverket. Dette elementet var det først bare Norge og Etiopia som reagerte på – mens USA, EU og den store u-landsblokken (G77) sto på den andre siden. Slaget syntes tapt, men iherdig innsats fra norske forhandlere fikk Sveits og enkelte u-land til å bryte ut. Etiopia fikk deretter hele u-landsblokken til å snu. Norge snudde Sverige og Danmark, og med dem støttet til slutt hele EU-deligasjonen Norge og Etiopias posisjon.
4. På et plenumsmøte under WTOs ministermøte i Hong Kong i 2005 trakk Norge som første i-land alle krav om markedsretting av tjenester til de minst utviklede landene og alle krav til utviklingsland innen sentrale offentlige tjenester som vann, utdanning og strømnett. Det er en anerkjennelse av at utviklingsland skal få mulighet til å bruke de samme virkemidlene som Norge har gjort, som har stått i regjeringserklæringene både til den rødgrønne regjeringen og til den borgelige regjeringen.

TISA-forhandlingene gir ikke rom for initiativ som dette. Forhandlingene foregår uten noen form for offentlig korrektur og åpenhet om ulike synspunkter. Norske myndigheter rapporterer om «stabil fremgang i forhandlingene». Men en slik forhandlingsdynamikk er det ikke mulig for Norge å føre en annerledes utviklingspolitikk.

Å støtte WTO som en arena for multilaterale handelsavtaler er en anerkjennelse at at vi lever i et globalisert og internasjonalt samfunn. For øyeblikket trengs det klare politiske stemmer for å forsvare internasjonalt samarbeid i handelspolitikken.

Politiske kommuner og kampen om demokratiet

Dette er et artikkel av Helene Bank. Hun er styreleder i Handelskampanjen. Spesialrådgiver i For Velferdsstaten. Tidligere nestleder og generalsekretær i Naturvernforbundet, tidligere nestleder i Attac. Medlem i Attacs fagråd, og styremedlem i det sør-øst-afrikanske handelsinstituttet SEATINI. Artikkelen ble først publisert publisert i Klassekampen 4.6.2016 og hos For velferdsstaten.

I årtier har statlig politikk bidratt til å avpolitisere kommunepolitikere og redusere dem til utførere av statlige vedtak om velferd og administrasjon av nedskjæringer, og til å begrense kommunepolitisk handlingsrom. Dette kan snu.

90-tallets markedstenkning har gitt føringer for reformer som har gjort det stadig mindre attraktivt å være lokalpolitiker. Reformene har gått hånd i hånd med markedsrettingen av offentlige tjenester, EØS-regler for offentlige anskaffelser, og svekking av arbeidstakeres medbestemmelse og rettigheter.

Kommunene engasjerer seg nå i statlig og internasjonal politikk med lokale vedtak og handlinger, for å motvirke deler av regjeringens avregulerings-, sentraliserings- og privatiseringsreformer.

Eksempler på viktige kommunale tiltak basert på lokalt folkevett er:

1) Folkeavstemninger om kommunesammenslåinger – mot regjeringens ønske.

2) Rødgrønn vind over landet etter lokalvalget 2015 førte til at omsorgstjenester tas tilbake til offentlig egenregi. Velferdskroner skal ikke gå til velferdsprofitører, men sikre fellesskapet.

3) Politiske vedtak i kommunestyrer avviser å ta i bruk regjeringens endringer i arbeidsmiljøloven, som svekker ansattes rettigheter og jobbsikkerhet.

4) Telemarksmodellen mot sosial dumping innfører sterke lokale anbudsregler i kommuner og fylkeskommuner, på anmodning fra lokale NHO og Fellesforbundet.

TISA-frie kommuner mot enveiskjøring og hemmelighold er den nyeste trenden. Stadig flere kommuner gjør vedtak om de pågående forhandlinger om frihandelsavtalen om tjenester – TISA. En økende uro murrer både ute i Kommune-Norge og i Kommunenes Sentralforbund (KS): En frihandelsavtale for tjenester, TISA, kan begrense det kommunale selvstyret. Det står om «lokale og regionale myndigheters mulighet til å reversere en markedsåpning av lokale og regionale offentlige tjenester», som det heter i vedtak fra KS. En slik begrensning er en sentral grunn til forhandlingene, så KS har nok rett, på tross av regjeringens forsøk på å berolige og tilsløre.

Stadig nye kommunestyrer og regioner erklærer seg TISA-frie, og gjør vedtak om krav om åpenhet, konsekvensutredninger, høringer og at Norge må trekke seg ut av de hemmelige forhandlingene som regjeringen er med på. Sist ut er Årdal, men tidligere har blant andre Trondheim, Grue, Tynset, Sunndal, Holtålen, Røros, Nesodden, Os i Hedmark, Tolga, Alvdal, Nord-Odal, Folldal, Rendalen og Snåsa, Hedmark og Sør-Trøndelag og Nord-Østerdalen regionråd gjort vedtak. Det voldsomme engasjementet rundt TISA knytter seg til at avtalen kan utgjøre en reell fare for demokratiet, og til folks rett til å endre politisk retning etter valg.

På spørsmål om hvorfor Paraguay og Uruguay trakk seg fra TISA-forhandlingene, rettet til statssekretær Tone Skogen i UD, var svaret: For Uruguay var det nok politikk. Ordet «politikk» ble nesten spyttet ut, som om det var det mest spekulative politikere kunne drive med. Avpolitisering av høypolitiske temaer svekker demokratiet. Synliggjøring av interessekampene er avgjørende for å ivareta viktige strukturer og verdier i samfunnet.

På alle de fem områdene som er beskrevet her, er det en fornyet tro på og bruk av kommunen som politisk arena. Det er en kamp om selve demokratiet – folks mulighet til selv å bestemme hvordan deres og deres barns lokalsamfunn skal kunne utvikle seg. Sterkere gjennomslag også på nasjonalt nivå, krever omfattende samordning, alliansebygging og organisering. Det må vi få til fram mot stortingsvalget i 2017.

helene.bank@velferdsstaten.no