En annen handelspolitikk er mulig

Dette er et artikkel av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA. Hun er også koordinator i handelsgruppa til Attac Norge og er spesielt opptatt av demokrati og handelspolitikk. Artikkelen stod først på trykk i UTVEIER 1 2016

Alternativer til nyliberal handelspolitikk er ikke bare mulig – det finnes. The Alternative Trade Mandate, utformet av over 50 europeiske sivilsamfunnsorganisasjoner, foreslår en helt ny handelspolitikk for EU som setter mennesker og miljø foran profitt.

I 2013 lanserte over 50 europeiske sivilsamfunnsorganisasjoner et forslag til en alternativ handelspolitikk for EU som er demokratisk, respekterer menneskerettighetene og som er økologisk bærekraftig. Forslaget ble lagt fram i form av et 20 siders dokument, The Alternative Trade Mandate, som fremmer konkrete reformer innenfor ti politiske områder som er relatert til eller som berøres av handel, deriblant mat og jordbruk, arbeid, menneskerettigheter, naturressurser, klima, finans og offentlige tjenester.[1] I tillegg til selve hovedteksten, ble det også utformet vedlegg med mer detaljerte forslag innenfor enkelte av disse områdene.[2]

Alliansen bak det alternative handelsmandatet, som inkluderer bønder, fagforeninger, menneskerettighetsforkjempere, miljøvernere, kvinneorganisasjoner, fair trade-aktivister – og flere Attac-nettverk, utviklet forslagene gjennom en fire år lang deltakende prosess med offentlige møter i en rekke europeiske land, samt konsultasjoner på internett. Alliansens medlemmer og støttespillere er ikke nødvendigvis enige om hver eneste detalj i dokumentet, men alle støtter opp om prinsippene og den generelle retningen.

Demokratisk og gjennomsiktig
Nettopp demokrati og åpenhet er et underliggende prinsipp i det alternative handelsmandatet. For å kunne endre EUs handels- og investeringspolitikk, er det nødvendig å endre måten beslutningene tas på. EUs handelsforhandlinger foregår i hemmelighet og er dominert av EU-kommisjonens uvalgte teknokrater og de store selskapenes lobbyister som nyter privilegert tilgang og eksklusivt innsyn i prosessen. The Alternative Trade Mandate setter seg fore å endre denne praksisen og åpner med et konkret og detaljert forslag til en helt ny prosess for initiering, forhandling og fullføring av handelsforhandlinger, med formål om å sikre demokratisk kontroll over EUs handelspolitikk gjennom å styrke parlamentenes og sivilsamfunnets rolle.

Mandatet foreslår blant annet at det er parlamentene, og ikke Kommisjonen, som skal kunne initiere de forberedende prosessene som leder til forhandlinger om en handelsavtale. Parlamentene, både på nasjonalt og på EU-nivå, skal ha rett til å foreslå og kreve endringer i en avtaletekst, også etter at en avtale er inngått. Et forslag er også at en omfattende og gjennomsiktig behovstest skal gjøres i forkant, før eventuelle forhandlinger settes i gang, for å undersøke om en handelsavtale vil være i offentlighetens interesse. En slik behovstest skal gjøres i EUs medlemsland så vel som i partnerland, med bred og meningsfull deltakelse fra sivilsamfunnsorganisasjoner og fagforeninger. Videre skal det holdes regelmessige offentlige høringer i medlemslandene under hele forhandlingsprosessen, og alle forhandlingstekster skal publiseres offentlig.

For å hindre at prosessen overtas og domineres av storselskapenes lobbygrupper, foreslår mandatet at alle møter og all korrespondanse mellom parlamentarikere, byråkrater og lobbyister publiseres online, og at det publiseres «legislative footprint reports» som viser hvilke lobbygrupper som har blitt konsultert, hvilke innspill som har blitt vurdert, og hvorfor.[3]

Selvbestemmelse og økologisk bærekraft
Et utgangspunkt for det alternative handelsmandatet er at land, lokalsamfunn og regioner skal gis politisk handlingsrom og frihet til å selv avgjøre sin handels- og investeringspolitikk. Dette inkluderer frihet til å bestemme egne reguleringer av produksjon, forbruk og distribusjon av varer og tjenester, og til å prioritere lokal og regional handel foran global.

Rett til selvbestemmelse gjelder ikke minst innenfor jordbruk og matproduksjon, der mandatet understreker at land og lokalsamfunn skal ha frihet til å prioritere lokale og regionale matsystemer, og at EU skal fremme prinsippet om matsuverenitet. Som et alternativ til EUs nåværende system for matproduksjon, som er eksportorientert, industrialisert og dominert av store selskaper, anbefales det at EU skal støtte småbrukere, lokale markeder og økologisk bærekraftige jordbrukspraksiser både i Europa og i land i Sør. EU skal ikke tvinge handelspartnere i Sør til å åpne sine markeder for billig import av europeiske produkter, da dette fører til destruksjon av lokale markeder og småskala jordbruk. Videre anbefales det at EU på sikt skal bli mest mulig selvforsynt i varer som kan produseres i Europa. For varer som må importeres, så skal EU bistå eksporterende land i å heve sosiale og økologiske standarder og å sikre matsikkerhet og lokale arbeidsplasser. Mandatet går også inn for at EU skal styrke sin politikk mot genmodifiserte organismer (GMO), og anvende føre-var-prinsippet innen alle reguleringer og innen alle regler for handel og investeringer.

For å oppnå et rettferdig og økologisk bærekraftig ressursforbruk, anbefaler mandatet at EU skal sette klare målsetninger om å redusere sin ressursbruk. EU må ikke bruke handels- og investeringsavtaler til å hindre andre land i å regulere og begrense sin eksport av naturressurser, og unionen må sikre at importerte råvarer ikke bidrar til menneskerettighetsbrudd. Mandatet foreslår også å redusere internasjonal transport, blant annet gjennom differensiert skattelegging av importerte varer. Et annet tiltak som foreslås er å begrense råvareselskapers makt og størrelse og splitte opp store selskaper innen markedene for gruvedrift, energi og jordbruksvarer gjennom antitrustlover.

Det alternative handelsmandatet utfordrer paradigmet om ubegrenset økonomisk vekst, og understreker at for å takle klimakrisen så må EU gå bort fra sitt fokus på «economic growth at all costs» og erstatte det med en ny, ambisiøs og rettferdig lavkarbon-tilnærming.[4] Mandatet foreslår også at EU skal betale sin klimagjeld til land i Sør, blant annet gjennom å støtte lokale produsenter, overføre lavkarbon-teknologier og støtte småbrukeres utvikling av klimavennlige avlinger.

Mennesker og miljø foran profitt
Et kjerneprinsipp i det alternative handelsmandatet er at menneskerettigheter har forrang foran kommersielle interesser. EU skal ikke inngå handelsavtaler som begrenser andre lands politiske handlingsrom til å gjennomføre tiltak som er nødvendige for å realisere menneskerettighetene. Likeledes skal internasjonale konvensjoner og avtaler om menneskerettigheter, miljø og klima settes over handels- og investeringsavtaler.

For å sikre at multinasjonale selskaper gjøres ansvarlige for konsekvensene av sine aktiviteter, foreslår mandatet å innføre bindende forpliktelser og sanksjoner mot selskaper som bryter miljø- og menneskerettighetsforpliktelser, samt full transparens i globale verdikjeder. I tillegg går det inn for at det skal bli mulig for lokalsamfunn å gå til søksmål mot selskaper som bryter lovverket, både gjennom nasjonale og internasjonale domstoler, og foreslår at det etableres en internasjonal straffedomstol for forbrytelser som begås av multinasjonale selskaper. Disse forslagene står i motsetning til dagens praksis, hvor handelsavtaler som oftest beskytter de multinasjonale selskapene, blant annet gjennom investor-stat tvisteløsningsordninger som gir selskaper makt til å saksøke stater i private internasjonale tribunbaler for lover og reguleringer som truer et selskaps framtidige profitt.

Et annet viktig prinsipp som ligger til grunn for mandatet er prinsippet om universell tilgang til offentlige tjenester av høy kvalitet. For å sikre alle lik tilgang til offentlige tjenester, må EU gå bort fra sin offensive liberaliseringsstrategi og beskytte tjenester som vann, energi, helse og utdanning ved å ekskludere dem fra handels- og investeringsavtaler. I tillegg foreslår mandatet å ekskludere finanstjenester fra handels- og investeringsavtaler, og at EU skal gjøre finansiell stabilitet til et offentlig gode, blant annet gjennom tiltak som å innføre skatt på finanstransaksjoner, avskaffe skatteparadiser, og å forby svært kompliserte og risikable finansprodukter. EU skal også sikre at finansinstitusjoner som banker, hekkefond og forsikringsselskaper ikke blir «too big to fail» eller for store til at de kan reguleres og overvåkes.

De overnevnte forslagene er bare et lite knippe av de mange reformene og tiltakene som foreslås i det alternative handelsmandatet og som til sammen vil transformere EUs handelspolitikk The Alternative Trade Mandate dannet grunnlaget for en kampanje i forkant av EUs parlamentsvalg i mai 2014, hvor kandidatene ble oppfordret til å støtte det alternative handelsmandatet. Nesten 200 av kandidatene lovet å støtte mandatet, hvorav 66 ble valgt inn i parlamentet.[5] Kampanjen og prosessen ser ut til å ha blitt avsluttet i 2014.

Det alternative handelsmandatet viser ikke bare hvordan en rettferdig og økologisk bærekraftig handelspolitikk kan se ut, men også at sivilsamfunnsorganisasjoner og sosiale bevegelser som representerer et bredt mangfold av samfunnsgrupper, interesser og perspektiver gjennom en demokratisk og deltakende prosess sammen kan utforme politiske alternativer.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Trade: time for a new vision. The Alternative Trade Mandate kan lastes ned fra nettsidene til Transnational Institute (TNI): https://www.tni.org/files/download/trade-time_for_a_new_vision.pdf

Noen av de tilhørende tekstene kan lastes ned fra Alternative Trade Mandates arkiverte nettsider: https://web.archive.org/web/20150315022506/http://www.alternativetrademandate.org/

[1] Se Trade: time for a new vision. The Alternative Trade Mandate: https://www.tni.org/files/download/trade-time_for_a_new_vision.pdf

[2] Noen av vedleggene kan lastes ned her: http://web.archive.org/web/20140419021341/http://www.alternativetrademandate.org/news/2013/05/atm-democracy-consultation-outcome-paper/

[3] Se The Alternative Trade Mandates vedlegg om demokrati s. 8: http://web.archive.org/web/20140929055304/http://www.alternativetrademandate.org/wp-content/uploads/2013/05/democracy-paper-FINAL.pdf

[4] Trade: time for a new vision. The Alternative Trade Mandate: https://www.tni.org/files/download/trade-time_for_a_new_vision.pdf
[5] I følge en artikkel av NOAH, Friends of the Earth, Danmark. Se: http://noah.dk/det-alternative-handelsmandat-et-alternativ-til-frihandel/

Podcast: Norge foreslår farlig avfall som en miljøtjeneste i TISA

Handel med farlig avfall har blitt big-business! Og regjeringen bidrar til å øke handelen av farlig avfall gjennom TISA og EGA. Selskaper importerer farlig avfall til Norge og tjener gode penger på deponering.

I denne episoden av Handelsdebatten får vi høre om hvordan farlig avfall har blitt en handelsvare som importeres og eksporteres over landegrenser.  Dette er farlig avfall som inneholder stoffer som både kan være farlig for miljøet og folks helse. Vi får høre om hvordan farlig avfall håndteres her til lands men også andre steder i verden.

I TISA-forhandlingene har Norge lagt inn farlig avfall som en miljøtjeneste. Det er en tydelig interesse for å handle mer med farlig avfall. Dette er stikk i strid med Baselkonvensjonen som er en FN avtale som ble opprettet for å redusere frakt av farlig avfall over landgrenser. Konvensjonen ble opprettet spesielt med tanke på å beskytte utviklingsland. 



I Norge planlegges det et avfallsdeponi i Brevik. Brevik er en liten by med omtrent 2500 innbyggere. En gruppe lokale folk jobber for å forhindre at det planlagte avfallsdeponiet blir lagt til noen gamle gruveganger som allerede ligger under fjorden og byen. Det er NOAH AS som er eid av Bjørn Rune Gjelsten som ønsker dette deponiet. NOAH AS tar i mot og behandler det meste av Norges farlige avfall.

Til nå har avfallet blitt lagret på Langøya utenfor Holmestrand men her begynner det å bli fullt. Derfor er NOAH AS på jakt etter et nytt sted å lagre farlig avfall. NOAH AS har forsikret innbyggerne i Brevik om at de ikke har noe å frykte. Men mange er skeptiske. 

Det snakkes om at det kan oppstå lekkasjer ut i fjorden. Det er også fare for lekkasjer over gruvene der gassutslipp kan føre til eksplosjoner. Gassen vil kunne ledes oppover i sprekker i fjellet. Gassen kan faktisk komme inn i folks kjellere og eksplodere. Dette er alvorlig med tanke på at det bor tusenvis av mennesker over gruvene. Det er det som er så spesielt med denne saken.

Når Jan Erik Parr snakker om vern av Brevik og motstanden mot NOAH AS sine planer for lokalområdet så snakker han om en kamp mot kommersielle interesser. Det er masse penger å tjene for de som håndterer avfallet på en enklest mulig måte. Men vi er ikke alene om å være redd for å bli utnytta av noen som på billigst vis vil kvitte seg med avfall. Gjerne ved å plassere det der det finnes et hull i bakken. Noen betaler gode penger for å bli kvitt farlig avfall. Da er det også store muligheter for å tjene gode penger hvis du ikke behandler avfallet ordentlig i sluttenden.

Farlig avfall på avveie er farlig. Det har i stor grad vært befolkning i utviklingsland som har blitt rammet hardest. Baselkonvensjonen er ment å beskytte lokalsamfunn mot store multinasjonale selskaper som leter etter smutthull for å bli kvitt farlig avfall. Det bør ikke bare være pengene som til slutt avgjør hvor det farlige avfallet ender. En fri uregulert handel med farlig avfall fungerer ikke og er livsfarlig for mennesker og miljø.

Denne podcasten er laget i regi av Handelskampanjen. Handelskampanjen arbeider for en verden der hensynet til mennesker, miljø og samfunn ligger til grunn for utvikling, der viktige avgjørelser for samfunnet tas av demokratiske organ og ikke overlates til snevre økonomiske interesser. Folkeaksjonen mot TISA er medlem av Handelskampanjen.

Solidaritet med Standing Rock

Samiske artister, folk og organisasjoner, miljøorganisasjoner og andre markerte sin solidaritet med StandingRock i Oslo i går! Standing Rock Sioux-indianerne trenger internasjonal støtte i kampen mot den sorte slangen (Dakota Access Pipeline).

"For halvannen uke siden kunne Aftenposten fortelle at den delvis statseide banken DNB bidrar med milliarder i lån til selskaper som bygger oljerørledningen Dakota Access.

Prosjektet er svært omstridt, fordi oljerørledningen skal legges under Standing Rock Sioux-indianernes hovedkilde til rent drikkevann. Urfolket frykter fremtidige oljelekkasjer vil forurense vannet deres og mener hellige områder vil bli ødelagt under utbyggingen."

DNB må trekke ut pengene umiddelbart og volden mot Standing Rock Sioux Nation og deres støttespillere må stanses.

Den økologiske krisen rammer hele kloden. Det er en krise som er et resultat av store selskapenes forurensing, utvinning og forbruk av fossilt drivstoff, utvinning av naturressurser, ran av matjord fra bønder og lokalsamfunn og rasering av lokale økonomier.

Vi ser også hvordan "verdens ledere" vil bidra til å videreføre og intensivere miljøødeleggelser og klimaendringer gjennom antidemokratiske handels- og investeringsavtaler som TTIP, TPP og TISA. Dette er avtaler som setter de multinasjonale selskapenes kommersielle interesser foran alt annet.

Les mer her og her

Foto: Martin Johannessen

MDG mener TISA og TTIP utgjør en trussel mot demokratiet

Dette er et innlegg av Benedicte Lund bystyremedlem og varaordfører (MDG) i Moss. Innlegget ble først publisert i Moss Avis 23.08.16

MDG advarer mot effekten av TISA (Trade in Services Agreement). TISA er en frihandelsavtale mellom 51 rike land (blant andre EU ogUSA, og Norge). Avtalen handler om å sikre internasjonale aktører adgang til å drive fri konkurranse på viktige tjenestetilbud som f.eks helse, omsorg og kultur, bl.a gjennom å hindre at de ulike nasjonenes myndigheters mulighet til å regulere nasjonale betingelser for slike aktørers handel med tjenester.

TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership) er en annen frihandelsavtale det er mye snakk om for tiden. Denne handler om handel med varer, og skal dessuten sikre de ulike selskaper i EU og USA sine investeringer innen deres felles indre marked.

I forhandlingene om denne avtalen har Norge ingen stemme. Vi blir imidlertid sterkt berørt av en eventuell avtale siden mesteparten av vår handel er med EU. Det kan hende vi kan tilslutte oss den senere men har ingen forhandlingsrett nå. Avtalen, dersom den blir inngått, skal gi alle aktører lik tilgang til dette nye indre markedet, og de enkelte land får svært begrensede muligheter for å stille krav til hvordan slike internasjonale selskap skal drive sin produksjon.

Særlig er dette problemet fremtredende innen matproduksjon og landbruk, da de enkelte land med en slik avtale ikke lenger kan regulere forhold som krav til miljøutslipp, bruk av GMO, sprøyting, medisinbruk, dyrevelferd og mattrygghet. EU har svært mye strengere regler innen landbrukssektoren enn det USA har, men vil ikke kunne stille samme strenge krav til varer fra USA.

Et annet aspekt med TTIP er at avtalen gir sterk beskyttelse av investeringer. Det betyr at om et utenlandsk selskap har investert i et land for å produsere noe, og dette vertskapslandet i ettertid innfører strengere krav til for eksempel miljøutslipp eller arbeidsmiljø, så vil det selskapet kunne kreve erstatning for ALLE FREMTIGE tap de mener å måtte få som følge av at strengere krav gir dyrere produksjon. Dette åpner for at store internasjonale selskap får vokse seg enda større og sterkere på bekostning av nasjonalstatenes styringsmuligheter og demokratiske prinsipper.

MDG mener altså at vi står ovenfor en rekke negative effekter på Norges mulighet for å bestemme hvordan varer og tjenester skal produseres og handles med i vårt eget land. Mange mener det vil være umulig å opprettholde noe norsk landbruk dersom avtalen inngås. I tillegg er selve forhandlingsprosessene rundt disse avtalene svært lukkede. Det er svært få personer som har innsyn i forhandlingsdokumentene.

Til slutt legger vi til at motivet for å få til disse avtalene handler om å sikre de rike vestlige lands fortsatte dominans i verdenshandelen, i en tid der forhandlingene i WTO (World Trade Organisation) går svært sakte, og betydningen av store land som Kina, India og Brasil sin økonomiske vekst øker fort. Ønsket om å sikre fortsatt vestlig dominans er i seg selv svært kritikkverdig etter MDG sitt syn, da skjevfordeling av de ulike lands faktiske handelsadgang er viktige årsaker til fattigdomsproblematikk i verden. EU og USA har til sammen 835 millioner innbyggere. Det betyr at det er over 6 milliarder mennesker utenfor dette handelsregimet. Disse vil miste adgangen til å handle med verdens mest kjøpesterke marked.

MDG håper regjeringen holder seg godt orientert, og ber EU om å avstå fra å inngå en slik avtale.

Vi må slåss sammen for folkestyre og demokrati

Gambler den sittende regjeringen med skolen, helsetjenestene og eldreomsorgen vår? Forhandlingene av TISA-avtalen preges i stor grad av hemmelighold. Mange har ikke en gang hørt om avtalen. Men motstanden øker og stadig flere engasjerer seg. Jo mer de folkevalgte forsøker å holde den udemokratiske TISA-avtalen under radaren, jo mer synlig blir motstanden! Videoen er fra 1. mai toget i Oslo 2016. Seksjonen var en av de lengste i hele toget!

Det meste av det vi vet om den udemokratiske TISA-avtalen vet vi fra lekkasjer. Handelsbyråkrater forhandler på Norges vegne. I tillegg er store private selskaper sterkt involvert i forhandlingene. Det hele foregår i stillhet bak vår rygg. Selv ikke Stortingspolitikerne våre vet hva som skjer. Det forhandles om å privatisere offentlige tjenester. Og ikke minst jobbes det for å innskrenke det politiske handlingsrommet. Med andre ord vil TISA kunne komme til å gi norske politikere og norske velgere mindre innflytelse over Norge. Er det et demokrati verdig?

Det er et mål å holde kunnskapen om TISA på et lavt nivå i befolkningen. Den tidligere handelsrepresentanten for Obama, Ron Kirk har vært veldig klar på hvorfor han er i mot offentliggjøring av TISA-tekstene. Han sa til NY Times 2.6.2013, at: "Det å offentliggjøre ville reise en så stor opposisjon at det ville bli umulig å undertegne avtalen"

Faren med TISA-avtalen er at den kan komme til å binde opp og privatiserte tjenester for all framtid. Avtalens frys- og skralleklausuler vil sørge for det. Det vil si at en ikke kan lage "nye hindre for tjenester". I praksis betyr det at privatisering blir irreversibel og at fremtidige folkevalgte ikke kan endre på inngåtte avtaler. Målet med TISA ser ut til å være at markedskreftene skal være rådende, uten det som anses som plagsom offentlig kontroll.

Fellesordninger som den skandinaviske velferdsmodellen bygger på er truet. På sikt kan TISA komme til å avskaffe store deler av den norske velferdsstaten til fordel for et system som kun baserer seg på private ordninger. Der resultatet kan bli at stadig flere kommunale tjenester legges ut på anbud. Og en skal ikke bare konkurrere selskap i mellom her hjemme, men også i konkurranse med store internasjonale aktører. Derfor er det er grunn til å være engstelig. Blir vi med i TISA har vi ingen retrettmuligheter! Ønsker vi virkelig en avtale som vil svekke det norske folkestyret?

En TISA-avtale vil også være et svik mot kommende generasjoner. Det er de som virkelig vil kjenne effektene av avtalen på kroppen. Vi har ingen rett til å ta fra dem muligheten til å forme sin egen framtid. Lokalt folkestyre har en egenverdi i seg selv. Selvråderett bidrar til eierskap over eget liv.

En TISA-avtale vil også være et svik mot utviklingsland fordi den vil ta fra dem muligheten til å utvikle sitt eget tjenestemarked. Handel må forgå på en måte som styrker arbeiderrettigheter og ikke minst beskytter klima og miljø. Handel må organiseres på en måte som sikrer bærekraftig vekst og sosial rettferdighet. Vi er ikke tjent med at multinasjonale selskaper og markedskrefter skal bestemme stadig mer over våre livsvilkår.

Video og foto: Martin Johannessen

TISA setter kvinners jobber ut på anbud

Folkeaksjonen mot TISA deltok i  8. marstoget 2016. Vi stillte med nymalt banner. Vår parole lød slik: "TISA SETTER KVINNERS JOBBER UT PÅ ANBUD!"

Handelsavtaler burde være til for å nå mål som er til det beste for mennesker og klode. Menneskerettigheter, økologisk bærekraft, likestilling, sosial og global rettferdighet bør gå foran økonomiske interesser.

Hvordan rammer TISA kvinner? TISA-avtalen legger tilrette for multinasjonale selskaper og privatisering av offentlig sektor. TISA omfatter i utgangspunktet ikke offentlige tjenester. Men definisjonen på hva som er offentlige tjenester bygger på GATS. GATS definerer offentlige tjenester som tjenester som tilbys uten konkurranse eller supplement av private tilbydere. I Norge er det veldig få sektorer uten private tilbydere. Og dermed kan nesten hele velferden vår bli konkurranseutsatt dersom vi får en TISA-avtale.

Nei til EU skriver: " Velferdsordninger som er tilgjengelige for alle bidrar til likestilling mellom kjønnene og reduserer kvinners gratisarbeid i hjemmene. Barnehager, utdanning, helse og sosiale tjenester er blant de områder som åpnes for vanlig forretningsdrift. Vi har etter hvert fått ganske mye erfaring med privatisering og konkurranseutsetting: Det gir hverken billigere eller bedre tjenester. Byråkratiet vokser, uten at vi får bedre kontroll med virksomhetene. Lønn og pensjonsforhold svekkes for mange kvinner.

Ofte leder konkurranseutsetting til dårligere arbeidsvilkår. Mange ansatte i helse- og omsorgssektoren har fått merke dette. Dette er sektorer der et flertall er kvinner. Konkurranseutsetting baner vei for lavere lønn og pensjon og lengre arbeidstider. Internasjonal handel bør utvikles i en rettferdig retning. Med TISA er det er kvinnene som blir hardest rammet. Det er de som er i flertall blant arbeidstagerne innen helse og skole."

Lise Rødland, nestleder i Attac skriver: "Handelspolitikk er definitivt kvinnesak. TiSA-avtalen vil ramme kvinner så hardt at den er en av de viktigste kampsakene i dag.

Videre skriver hun: "Om Norge i TiSA forplikter seg til å tillate utenlandske tjenesteleverandører å drive barnehage, bank, oljeutvinning eller sykehjem er det usikkert hvorvidt en kan gå tilbake på dette. Kritikerne frykter derfor for statens handlingsrom i møte med klimakriser, matkriser, økonomiske kriser, offentlige tjenester og likestillingspolitikk.

Innen offentlig sektor utgjør kvinner 70 prosent av de ansatte. Når barnehager og sykehjem settes ut på anbud, er det hovedsakelig kvinner som betaler prisen gjennom tap av pensjonsrettigheter og arbeidsvilkår.

TiSA er ikke den eneste megaavtalen som er under forhandling. TTIP, CETA og TPP er handelsavtaler mellom henholdsvis EU og USA, EU og Canada, og USA og elleve Stillehavsland. Gjennom disse avtalene ønsker den vestlige verden å sette nye globale standarder uten å ta med flertallet av utviklingsland på høringen, slik de er tvunget til i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Dette gjør kampen mot TiSA til en kamp mot globale strukturer som bidrar til å opprettholde en skjevfordeling av makt, ressurser og frihet."

Kvinnekamp handler om menneskerettigheter. Kvinners rettigheter angår også menn. Kvinners rettigheter har også direkte innvirkning på livene til deres barn. Handelsavtaler som TISA og TTIP kan komme til å ofre fundamentale menneskerettigheter til fordel for økonomiske og strategiske hensyn. Det er ikke en utvikling vi ønsker velkommen!

Når demokratisk politikk anses som handelshindringer

Foto. Kristin Brenna

Dette er et innlegg skrevet av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA og styremedlem i Attac Oslo. Hun er også aktiv i handelsgruppa til Attac. Dette innlegget er et tilsvar til et innlegg Nikolai Fjågesund, leder i Europeisk Ungdom hadde på trykk i Klassekampen 29.01.16

Du kan lese hele innlegget hans her.

I sitt tilsvar til Tarberg og Kleveland den 29. januar, fremstiller leder i Europeisk Ungdom, Nikolai Fjågesund, TISA og TTIP som avtaler som har som formål å regulere store multinasjonale selskaper, og hevder at de som står bak disse avtalene «hegner om menneskerettigheter og bedring av standarder».

Det er en forbløffende påstand, da TISA og TTIP jo dreier seg om det stikk motsatte, nemlig om å senke standarder innen blant annet miljø, matsikkerhet, arbeitstakerrettigheter, folkehelse og forbrukerrettigheter for å frigjøre globale selskaper fra de handelshindringene som slike lover og regler utgjør.

At store multinasjonale selskaper søker å fri seg fra «uakseptable handelsbarrierer» som føre-var-prinsippet, forbud mot kreftfremkallende kjemikalier, begrensninger på bankers størrelse, regulering av butikkers åpningstider eller brysomme arbeidsmiljølover, er ikke en konspirasjonsteori slik Fjågesund hevder; men går klart fram fra selskapenes egne krav til avtalene og interne referater fra lobbymøter, så vel som offisielle rapporter fra EU-kommisjonen og USAs handelsdepartement. Til og med den amerikanske finansministeren har sagt at i denne typen handelsavtaler er det vanligvis press for «å senke standarder for ting som finansregulering eller miljøreguleringer eller arbeidsregler».

Det er også veldokumentert at det er storselskapenes lobbygrupper som har presset på og vært pådrivere for avtaler som TISA og TTIP. Corporate Europe Observatory (CEO) har for eksempel lagt fram omfattende dokumentasjon på at selskapenes lobbyister helt fra starten av har fått priviligert tilgang og har vært med på å forme TTIP-forhandlingene i hundrevis av lukkede lobbymøter med EUs handelsforhandlere. Og i USA har The New York Times dokumentert at flere hundre industrilobbyister har fått eksklusivt innsyn i de strengt hemmelige TTIP-tekstene.

I tillegg går det fram av referater som EU-kommisjonen offentliggjorde i november i fjor at de store tjenestekonsernenes lobbyister har vært dypt involvert i TISA-prosessen, helt siden de første forberedende forhandlingene begynte tidlig i 2012. Global Services Coalition, en koalisjon bestående av en rekke mektige lobbygrupper innen tjenestesektoren, har dessuten åpent erklært at TISA-forhandlingene er et resultat av forhandlernes forsøk på å «roe ned næringslivets frustrasjon» over stillstanden i WTO.

For de globale storselskapene medfører demokratisk vedtatte reguleringer som har som hensikt å beskytte mennesker og miljø økte omkostninger, og avtaler som TISA og TTIP er perfekte verktøy for å svekke slike reguleringer og underordne land og lokalsamfunn selskapenes kommersielle interesser.

Vi trenger internasjonalt samarbeid, men ikke udemokratiske avtaler som TISA og TTIP. I stede trenger vi internasjonale regler som setter menneskerettigheter, miljø og demokrati foran kommersielle interesser, og ikke omvendt.

TISA-avtalen vil forby politikk som fremmer miljøvennlig teknologi og fornybar energi

Dette er et innlegg skrevet av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA og styremedlem i Attac Oslo.

Samtidig som verdens statsledere forhandler om en klimavtale på FNs klimatoppmøte i Paris, så sitter handelsbyråkrater fra den norske regjeringen sammen med handelsbyråkrater fra 50 andre land i Geneve og forhandler i all hemmelighet om den udemokratiske TISA-avtalen – en avtale som vil gi selskaper innen olje- og fossilindustiren frie tøyler og hindre politiske tiltak som har som hensikt å redusere klimagassutslipp og beskytte miljøet.

Den 3. desember publiserte Wikileaks flere hemmelige TISA-tekster, deriblant et kapittel om ”energi-relaterte tjenester” som er et forslag lagt fram av Norge og Island. Denne teksten viser at TISA-landene – med Norge i spissen – forhandler om regler som vil forby politikk som fremmer miljøvennlig teknologi og fornybar energi foran olje, gass og kull.

Teksten foreslår å innføre et prinsipp om "teknologisk nøytralitet," noe som innebærer at offentlige myndigheter ikke har lov til å prioritere grønn teknologi og fornybare energikilder som solenergi og vindkraft foran f.eks. olje, kull og atomkraft. Det er altså ikke lov å skille mellom ulike teknologier og å velge de mest miljøvennelige - da dette vil føre til ”diskriminering” av de store selskapene innen fossil- og atomindustrien.

Videre er det foreslått at TISA skal kreve at landene oppretter "frie" markeder for utenlandske selskaper som selger energirelaterte tjenester, der alle selskaper gis lik tilgang til å utnytte et lands energiressurser. Folkevalgte organer vil ikke lenger kunne regulere energimarkeder, selskaper og infrastruktur, og landenes kontroll over sine energiressurser vil dermed bli begrenset.

Også lisenskrav, som krav til utredning av miljøkonsekvenser og utslipp, krav om å legge til rette for offentlig debatt, sikkerhetsprosedyrer, m.m. kan bli fjernet. Dermed vil det bli vanskelig å avdekke miljøkonsekvenser av energiutvinning, og lokalbefolkninger som rammes av f.eks. et oljeutvinningsprosjekt vil miste retten til å bli hørt.

Hvorvidt en lov eller et politisk tiltak er ”nødvendig” eller ”objektivt” og dermed akseptabelt, vil bli avgjort av internasjonale tribunaler bestående av handelsbyråkrater som setter kommersielle hensyn foran alle andre hensyn, inkludert klima og miljø.

Som Rosa Pavanelli, generalsekretær i Public Services International (PSI), sier: “This is the great climate change swindle. As modest targets are being discussed in Paris, in Geneva the means to achieve them are being negotiated away in the interests of the largest corporations on earth. It is becoming clear why our governments try to hide these negotiations by conducting them in secret”.


Les mer om TISA på WikiLeaks:  https://wikileaks.org/tisa/ og les også deres ekspert analyse: The Free Fracking Agreement

TTIP-avtalen kaster likhet for loven på historiens skraphaug

Det bør være gode grunner når en regjering foreslår å forlate grunnleggende rettsprinsipper som likhet for loven. Likhet for loven kan ikke fjernes ved et pennestrøk, kan det vel? Les hva George Monbiot skriver og døm selv. 

The TTIP trade deal will throw equality before the law on the corporate bonfire

Den britiske regjeringen ønsker sammen med 13 andre EU-land og USA å opprette et eget rettsystem eksklusivt for investorer. Mens resten av oss må sette vår lit til domstolene, vil bedrifter i hele EU og USA kunne saksøke regjeringer i en utenomrettslige domstol ført av forretningsadvokater. De vil være i stand til å utfordre lover de ikke liker, og søke om store erstatningsbeløp dersom dette anses å påvirke deres "fremtidige forventede profitt". TTIP er nemlig ingen vanlig handelsavtale. Det er en avreguleringsavtale der stater som ikke adlyder skal kunne saksøkes av multinasjonale selskaper.

Monbiot snakker her om den foreslåtte TTIP-avtalen og avtalens foreslåtte tvisteløsning "investor-stat-tvisteløsning" (ISDS). Hvis dette høres uforståelig ut, er hensikten oppnådd: for dersom befolkningen forstår vil dette være dødsstøtet for konsernenes forsøk på å kuppe rettstaten.

I Norge har den norske regjeringen foreslått å ta i bruk investor-stat-tvisteløsning (ISDS) i fremtidige handelsavtaler.

TTIP beskrives vanligvis som en handelsavtale. Men mens tidligere handelsavtaler handlet om tollbarrierer og proteksjonisme, handler det nå om såkalt harmonisering av regelverk. Den nye generasjonen handelsavtaler fremmer interessene til multinasjonale selskaper og investorer ved å svekke reguleringer som ivaretar menneskers rettigheter til helse, miljølovgivning, arbeidstageres rettigheter og de fattige og sårbare sine rettigheter mot bedrifter som driver rovdrift. Det handler om å regulere retten til å regulere.

Den foreslåtte avtalen har blitt beskrevet av professor Colin Crouch som "post-demokrati i sin reneste form". Post-demokrati refererer til en politikk, der gamle strukturer som valg og parlamenter blir stående, men der den politiske makten uthules. Makt flyttes til andre fora. Makt flyttes til lukkede rom der en politisk elite inngår avtaler med bedriftslobbyer.

Selskaper kan bruke domstolene til å forsvare sine interesser der det aller mest graverende er måten man skal straffe stater som ikke adlyder på. Helt uten grunnleggende sikkerhetstiltak som en juridisk gjennomgang i en stats rettsapparat. Grunnmuren i avtalen som er investor-stat tvisteløsningen (ISDS) lar selskaper saksøke selve nasjonalstatene gjennom et overnasjonalt organ – uten ankemulighet.

The Guardian avdekker det nære forholdet mellom EU og oljeselskapene

Dette er et innlegg skrevet av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA og styremedlem i Attac Oslo.

Dokumenter som The Guardian har fått fatt i avdekker det nære forholdet mellom EU-kommisjonen og de store oljeselskapene, og viser hvordan Kommisjonen samarbeider med selskapene i TTIP-forhandlingene. Dokumentene viser bl.a. at Kommisjonen har delt hemmelige forhandlingsstrategier med det amerikanske oljeselskapet ExxonMobil.

TTIP talks: EU alleged to have given ExxonMobil access to confidential strategies

EU-kommisjonen samarbeider tett med olje- og gassindustrien om å utforme en avtaletekst som åpner for fri og uhemmet import av olje og gass fra USA til EU. I følge dokumentene så har bl.a. representanter fra Kommisjonen bedt oljeindustriens lobbygrupper om "konkrete innspill" til TTIPs energikapittel, og lobbygruppen BusinessEurope (hvor bl.a. NHO er medlem) har tilbudt Kommisjonen "kontaktpunkter" til amerikanske forhandlere.

Sivilsamfunnsorganisasjoner og miljøbevegelsen er rystet over avsløringene. Som John Hilary fra den britiske solidaritetsorganisasjonen War on Want sier: 

“This is an extraordinary glimpse into the full degree of collusion between the European commission and multinational corporations seeking to use TTIP to increase US exports of fossil fuels,” ... “The commission is allowing the oil majors to write the proposed energy chapter of TTIP in their favour.”

Rettferdig klimapolitikk må bestå av mer enn fagre løfter

Lørdag deltok mer enn 3600 mennesker i “Folkets klimamarsj" i Oslo. Like før verdens ledere samles om en ny klimaavtale i Paris, stilte et bredt spekter av mer enn 70 organisasjoner seg bak en mobilisering med klare krav til klimatoppmøtet. Vi krever at politikerne må bli enige om en global klima-avtale. Med over 2000 arrangementer i mer enn 150 land vil millioner av mennesker gå for klimarettferdighet. Vi er mange som vil ha en rettferdig politikk der klima settes foran profitt. 

I Norge er markeringen koordinert av klimavalgalliansen, som er et samarbeid mellom miljøbevegelsen, fagbevegelsen og kirka.

Parolene og kravene til til norske myndigheter under markeringen var:

1. Norge må bidra – kutt norske utslipp!
2. Klimaendringer sender folk på flukt – vi vil ha klimarettferdighet!
3. Grip muligheten – grønne jobber nå!

Appeller ble holdt av Victor (Miljøagentene), Trine Lise Sundnes (Handel og Kontor), Helga Byfuglien (Bispemøtet), Børge Brende (utenriksminister) og Marjorie Pamintuan (Asia Pacific Research Network). 

Det er verdt å reflektere over hva andre deler av internasjonal politikk kan ha å si for styrken til klimaavtalen i Paris? Kan internasjonale handelsavtaler være et middel for å gjennomføre klimapolitikk, eller vil de stikke kjepper i hjulene for en ambisiøs nasjonal og internasjonal miljøpolitikk? Må det systemendring og nytenking rundt handel til for å hanskes med miljøproblemene vi står overfor?

Marjorie Pamintuan (Asia Pacific Research Network) fra Filippinene holdt en appell hvor hun satte miljø og klima i sammenheng med handelsavtaler som TISA, TTIP og TPP. Vi ser en utvikling der store selskaper undergraver demokratiet på bekosting av de folkevalgte og befolkningen. Når profitt blir det altoverskyggende målet, blir menneskerettigheter og miljøet taperne. Hun fortalte også om hvordan klimaendringene rammer land som eksempelvis Filippinene og de fattige spesielt. 

Marjorie Pamintuan var den eneste av appellantene på gårsdagens klimamarsj i Oslo som våget å snakke om de virkelige årsakene til den globale oppvarmingen og den økologiske krisen: nemlig de store selskapenes forurensing, utvinning og forbruk av fossilt drivstoff, utvinning av naturressurser, ran av matjord fra bønder og lokalsamfunn og rasering av lokale økonomier - og hvordan "verdens ledere" vil bidra til å videreføre og intensivere miljøødeleggelser og klimaendringer gjennom antidemokratiske handels- og investeringsavtaler som TTIP, TPP og TISA som setter de multinasjonale selskapenes kommersielle interesser foran alt annet. 

Hvorfor nevnte ingen av de norske appellantene på Folkets klimamarsj det åpenbare: at storselskapenes makt, hemmelige og konserndrevne handelsavtaler, og mangel på ekte demokrati, er de største barrierene mot klimahandling?




- Det må arbeides for at menneskerettighetsperspektivet blir innlemmet i selve avtaleteksten. Ord er ikke nok. Vi har snakket om grønn omstilling i en årrekke. Klimaendringene er fysiske og lar seg ikke løse med retorikk. Vi trenger politiske grep som skaper endring, sa Helga Haugland Byfuglien (Bispemøtet) i sin appell.

Folkeaksjonen mot TISA mener at vi må jobbe for handel som setter samarbeid foran konkurranse. Handel er bra, men kan ikke være et mål i seg selv. I stedet må handel hjelpe oss til å nå mål som er til det beste kloden og for folk. For å oppnå det må stater ha mulighet til å regulere handel og ikke, som det legges opp til i disse avtalene der selskaper sitter i førersetet. Høyinntektsland har et særlig ansvar fordi vårt levesett eksporterer klimaproblemer til fattigere regioner. Vi kan ikke ha en handelspolitikk som hindrer klimapolitikk. Vi kan ikke ha en politikk som setter vern av investor høyere en vanlige folk og klima.

TISA og TTIP hindrer klimatiltak

Folkeaksjonen mot TISA stiller med nymalt banner i klimamarsjen i morgen klokken 13.00 på Jernbanetorget. Vi stiller under parolen "TISA OG TTIP HINDRER KLIMATILTAK". Vi stiller blant annet fordi regjeringen ønsker å ta i bruk investor-stat-tvisteløsning (ISDS) i fremtidige norske handelsavtaler.

Forslaget om ISDS er kontroversielt. Regjeringen har sagt at forslaget om ISDS blant annet er en forberedelse til TTIP. ISDS er en del av ryggraden i TTIP-avtalen. ISDS fører til at 60% av søksmålene rettet mot EU-land dreier seg om miljølovgivning. Eksperter i FN peker på at ISDS truer grunnleggende menneskerettigheter. Også LO har gått klart ut og sagt at de er i mot ISDS, og over 3 millioner EU-borgere har sagt nei til TTIP og ISDS.

Vi stiller også fordi frys- og skralleklausulene i TISA-avtalen gjør politikk irreversibel. TISA-forhandlingene kan virke abstrakte og fjerne. Men vi vet at tjenester som sykehus og medisinsk behandling, eldreomsorg, barnehager, skoler og universiteter, drikkevannsforsyning og sanitæranlegg, elektrisitet, kollektivtransport, finanstjenester, TV og radio, drift av nasjonalparker, museer, konserter og kulturarrangementer ligger på forhandlingsbordet.

På den måten vil TISA-avtalen gripe dypt inn i politikk og samfunnsliv. Allerede i dag ønsker regjeringen å jobbe for å konkurranseutsette og privatisere jernbanen. Med TISA-avtalen på plass vil frys- og skralleklausulene gjøre en slik privatisering permanent. I England har resultatet av en slik politikk blant annet ført til at lite lønnsomme ruter legges ned. Det er ikke god klimapolitikk!

Jernbanen står i fare for å rives i filler og konkurranseutsettes bit for bit.

Line Steinseth Foto: Kristin Brenna

Den 10. oktober startet den internasjonale aksjonsuken mot de nye handelsavtalene som ryster demokratiet. Det ble avholdt over 150 arrangementer i Europa og på den andre siden av Atlanteren denne dagen. 250 000 tok til gatene i Berlin! 10 000 i Amsterdam, 3000 i München, 2000 i Brussel og hundrevis i byer som Paris, Madrid og Helsinki. Og i Oslo var vi minst 1500 som samlet oss foran Stortinget!

TISA forhandlingene kan virke abstrakte og fjerne. Men vi vet at tjenester som sykehus og medisinsk behandling, eldreomsorg, barnehager, skoler og universiteter, drikkevannsforsyning og sanitæranlegg, elektrisitet, kollektivtransport, finanstjenester, TV og radio, drift av nasjonalparker, museer, konserter og kulturarrangementer ligger på forhandlingsbordet. 

På den måten vil TISA-avtalen gripe dypt inn i politikk og samfunnsliv. Allerede i dag ønsker regjeringen å jobbe for å konkurranseutsette og privatisere jernbanen. Med TISA-avtalen på plass vil en slik privatisering bli permanent. Line Steinseth leder i Lokomotivpersonalets Forening Oslo står midt i denne stormen. Les hennes appell! 

Jeg vil starte denne appellen med å sitere Mikael Wiehes Keops Pyramid:

 "Bak høye barrikader og bak tungt byråkrati holder rikdommen fest i maktas saler. Her finnes ingenting som truer, langt vekk er gatas bråk, her er tankene og romma like svale."

Og det er nettopp dette TISA-avtalen går ut på; å åpne maktas saler for rikdom og næringsliv og i samme slengen lukke den for den jevne kvinne og mann.

Og hvem er med i forhandlingene om TISA-avtalen? Jo, det er vår regjering. I den aller dypeste hemmelighet sitter de I forhandlinger om en frihandelsavtale som ønsker å sette næringslivet med sine handelsinteresser over både staten, de folkevalgte og folket selv. Og mens regjeringa prøver det den kan for å fremme denne avtalen som en økonomisk viktig avtale, og helst ikke vil si noe mer enn akkurat det, så ser resten av samfunnet på TISA-avtalen som en trussel mot demokratiet.

Ikke så rart kanskje når målet med avtalen på mange måter rett og slett er å kvitte seg med alle reguleringer samtidig som en gjør det umulig å gå tilbake til et reguleringsregime.

Altså; gjennom TISA reguleres det offentliges rett til å regulere. Avtalen blir på denne måten en trussel mot demokrati og offentlig velferd, en trussel mot opparbeida rettigheter innen arbeidslivet og en trussel mot nasjonal sjølråderett. Ved å vedta denne avtalen vil Norge være forpliktet til å legge forholda til rette for store selskaper som kun tenker på penger. Vi vil forplikte oss til mer konkurranseutsetting, out-sourcing og privatisering av viktige tjenester i samfunnet vårt.

På jernbanen er vi allerede i den situasjonen at regjeringa ønsker, og jobber for, at vi skal rives i filler og konkurranseutsettes, bit for bit. Men fragmentering og privatisering av et helhetssystem som jernbanen er, hindrer innovasjon for bransjen som helhet. Dette fordi togselskapene vil prioritere egen kortsiktig profitt framfor innovasjon og langsiktige investeringer og utvikling av jernbanen.

Og det er ikke slik at staten driver jernbane for å tjene penger. Staten driver jernbanen for å frakte folk til og fra jobb på en effektiv og miljøvennlig måte. Og konsekvensen av å ikke ha et miljøvennlig kollektivtilbud, vil være samfunnsmessig katastrofe med store CO2-utslipp og trafikkork.

Jernbanen er et viktig virkemiddel for å oppnå andre samfunnspolitiske mål - et virkemiddel som er for viktig til å skusle bort til private aktører som kun er ute etter profitt i egne lommer.

Og når det da kommer til spørsmålet om profitt, så er heller ikke persontrafikken på jernbanen bedriftsøkonomisk lønnsom - noe den heller ikke vil bli! Persontrafikken betales over offentlig kjøp og staten kjøper i dag denne tjenesten direkte av NSB for 3 milliarder kroner

I 2014 hadde NSB konsernet et overskudd på over 2 milliarder. NSB persontog samme år, hadde et overskudd på 659 millioner kroner. Så langt i år har NSB nok et rekordoverskudd på 1,7 milliarder. Dette er overskudd av penger som skattebetalerne har investert og som i dag går tilbake igjen til staten som utbytte - penger som kan pløyes tilbake til jernbanen eller andre samfunnsnyttige formål.

Det er disse 3 offentlige milliardene, dette overskuddet og dette utbyttet TISA-avtalen vil gjøre tilgjengelig for det globale, private næringsliv. På denne måten vil private aktører høste fruktene av skatteyternes investeringer.

TISA-avtalen legger opp til at en aldri vil kunne gå tilbake og lukke tjenesteområder som har blitt liberalisert. Blir et område liberalisert under ei regjering, la oss si jernbanesektoren, kan f.eks ikke den neste ta dette tilbake. I praksis vil altså denne avtalen svekke både sjølråderetten og det politiske handlingsrommet vårt.

Vi i Lokomotivpersonalets Forening Oslo krever åpenhet rundt TISA-forhandlingene. Vi mener også at det må kreves at det avholdes en folkeavstemning om TISA-avtalen. For å få til dette kreves et bredt folkelig opprør mot regjeringas hemmelighold. Derfor maner vi nå alle gode krefter til å drive aktivt opplysningsarbeidet om TISA-avtalen. For får vi denne avtalen kjent, kan denne kampen vinnes.

Hansken er kastet - å tape denne kampen er IKKE et alternativ!

.................................................................................................................................

Følgende organisasjoner og fagforeninger var tilsluttet demonstrasjonen:

Folkeaksjonen mot TISA
Fagforbundet
Attac
Nei til EU
Handelskampanjen
For velferdsstaten
LO i Oslo
LO Kommune
Fagforbundet Oslo
Fellesorganisasjonen FO
Skolenes landsforbund
Musikernes fellesorganisasjon
EL og IT forbundet
Spire
Norsk Tjenestemannslag NTL
NTL Universitetet i Oslo
Postkom
Handel og Kontor
Industri Energi Ungdom

Oslo Bygningsarbeiderforening
Lokomotivpersonalets forening Oslo

STOPP TISA/TTIP
Kvinnefronten
Kvinneruppa Ottar
Framtiden i våre hender Oslo
Changemaker
Norges Sosiale Forum
Greenpeace

Eit nei til TISA er ja til folkestyre!

Foto: Senterpartiet

Den 10. oktober startet den internasjonale aksjonsuken mot de nye handelsavtalene som ryster demokratiet. Det ble avholdt over 150 arrangementer i Europa og på den andre siden av Atlanteren denne dagen. 250 000 tok til gatene i Berlin! 10 000 i Amsterdam, 3000 i München, 2000 i Brussel og hundrevis i byer som Paris, Madrid og Helsinki. Og i Oslo var vi minst 1500 som samlet oss foran Stortinget!

Liv Signe Navarsete, utenrikspolitisk talskvinne i Senterpartiet har spilt en viktig rolle i å sette TISA-avtalen på den politiske dagsordenen i Norge. Hun har ved en rekke anledninger avkrevd svar fra Børge Brende og fremmet sammen med SV et representantforslag om framlegging av rammeverket i TISA-avtalen. Noe som ble nedstemt av et flertall på Stortinget. Liv Signe Navarsete holdt en flott og engasjerende appell under demonstrasjonen mot TISA i Oslo 10. oktober. Her kan du lese den:

Kjære alle saman,
Kva er eigentleg TISA? spør mange meg om. TISA er ei handelsavtale, og dei har me jo mange av - så kvifor uroe seg?

Kjerneområda for forhandlingane flyttar seg frå tollspørsmål og grensehandtering til forhold innanfor grensene, inkludert reguleringar, standardar og støtteordningar», står det i regjeringa si eiga stortingsmelding om handel og globalisering. Det store spørsmålet i TISA-forhandlingane, som eg har stilt mange spørsmål om til regjeringa utan å få eit einaste klargjerande svar, det er på kva område kjem TISA til å endre reguleringar og standardar i Noreg? På kva måte vil TISA avgrense vår moglegheit til å styre landet vårt til det beste for kvar enkelt innbyggjar?

I vår kom den hittil største lekkasjen av forhandlingsdokument frå dei kontroversielle TISA-forhandlingane. Lekkasjen viser kor ille hemmeleghaldet kring forhandlingane er. The European Federation of Public Service Unions – altså den europeiske unionen for tenestesektoren – som er stor, seier at TISA vil avgrense regjeringa sin rett til å regulere høgare standardar. Standardar som er i folket si interesse, innan klima, helse, utdanning, avfallshandtering og kraftverk. Det vert vanskelegare å regulere energisektoren, telekommunikasjonar og dataflyt over landegrensene. Og i ei tid der mange land prøver å kome til hektene etter finanskrisa, vil det altså verte vanskelegare å regulere nett den sektoren – finanssektoren.

Ei av dei mest oppsiktsvekkande avsløringane som har komen fram i debatten kring TISA, er at regjeringa ikkje har skrive noko reelt mandat for forhandlingane. Eit mandat er ei bestilling frå dei folkevalde til handelsbyråkratane som forhandlar på vegne av det norske folk. Utan ei klar bestilling, får handelsbyråkratane meir makt til å forhandle slik dei sjølv meiner er riktig. I og med at konsekvensane av TISA kan bli svært store for mange i Noreg, er ein slik mangel på politisk styring svært urovekkande.

TISA kan legge til rette for ei omfattande privatisering av norske velferdstenester. Det blir ingen returbillett, og makta vert flytta frå opne prosessar i kommunestyre og storting til lukka styrerom i globale selskap. Kor lett blir det å ringe et globalt oppkjøpsfond og seie frå at mor di ikkje får den omsorga ho treng?

Utviklingslanda sette ned foten i siste runde i WTO. Dei vil ha same retten som oss til å verne sitt næringsliv, setje vilkår til nasjonale arbeidsplassar og utvinning av deira naturressursar. Slik me har bygd vår rikdom på konsesjonslover og lovverk som sikra norsk eigarskap og norske arbeidsplassar. Slik vart Noreg eit rikt land. No pressar ein rik overklasse fram ei avtale der utviklingslanda ikkje får høve til å påverke. Men dei kjem til å merke konsekvensane!

Me møter no mykje av den same forma for argumentasjon kring TISA-avtalen som me møtte i debatten før me underteikna EØS-avtalen – ein kombinasjon av latterleggjering og skjønnmåling. Før EØS-avtalen fekk me garantiar: Norske arbeidsreglar ville ikkje verte påverka. Differensiert arbeidsgivaravgift var ikkje på nokon måte trua. Konsesjonslovene for vasskrafta var ikkje relevant for EØS. Importmonopolet til Vinmonopolet hadde heller ikkje noko med EØS å gjere. Reguleringar av utanlandsk eigarskap i finanssektoren i Noreg kunne me fint styre som me ville. 100 prosent av løfta eg no ramsa opp, er brotne. Har nokon av dei som gav desse garantiane, nokon gong teke ansvar for det i etterkant? Svaret er nei. I dag høyrer me representantar frå dei same partia gi garantiar for offentleg kontroll med tenestemarknaden etter at ein TISA-avtale vert innført.

Ein av USA sine leiande forhandlarar kring handelsavtalar, Ron Kirk, blei i forbindelse med forhandlingane om TPP-avtala (Trans Pacific Partnership) spurd om kvifor ein ikkje kunne offentleggjere utkasta til avtaletekstane ein forhandla om. Kirk svarte at dei hadde erfaring i at å offentleggjere avtaleutkast til handelsavtaler gjorde det vanskelegare å få vedteke avtalane. Hemmeleghald ga USA både forhandlingsstyrke og gjorde det lettare å få deira forhandlingspartnarar til å gå med på ting dei «elles ikkje ville».

Kirk kunne også slå fast at førre gong USA offentleggjorde ein avtaletekst før forhandlingane var ferdige, blei det «umogleg» å få avtala vedteken. Lærdomen var klar: For å kunne binde landet sitt til ei overnasjonal avtale, må ein syte for at folket får vite minst mogeleg. Det er vanskeleg for folk å seie nei til noko ein ikkje veit kva er.

Difor godtfolk! Same kor mange forsøk på latterleggjering og motførestellingar skal me saman arbeide hardt for å snu kvar einaste stein. Noreg skal ikkje meir oppleve at me gir nasjonal suverenitet utan å ha full oversikt over konsekvensane av det me gjer.

Eit NEI til TISA er ja til folkestyre!

Nei til TISA er ja til å sikre folk moglegheit til å påverke si eiga framtid, arbeidsliv, miljø og helse! Til å behalde nasjonal og lokal styring over velferdstenestene!

Eit NEI til TISA ja til internasjonal solidaritet!

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Følgende organisasjoner og fagforeninger var tilsluttet demonstrasjonen:
Folkeaksjonen mot TISA
Fagforbundet
Attac
Nei til EU
Handelskampanjen
For velferdsstaten
LO i Oslo
LO Kommune
Fagforbundet Oslo
Fellesorganisasjonen FO
Skolenes landsforbund
Musikernes fellesorganisasjon
EL og IT forbundet
Spire
Norsk Tjenestemannslag NTL
NTL Universitetet i Oslo
Postkom
Handel og Kontor
Industri Energi Ungdom
Lokomotivpersonalets forening Oslo
STOPP TISA/TTIP
Kvinnefronten
Kvinneruppa Ottar
Framtiden i våre hender FIVH Oslo
Changemaker
Norges Sosiale Forum
Greenpeace