Hva politikerne vil at du ikke skal vite noe om

Dette er et innlegg av Inger Schriwer. Hun er engasjert i problematikken rundt TISA-avtalen.

Norge deltar ved forhandlingsbordet om TISA-avtalen. TISA står for Trade in Services Agreement, og er en internasjonal avtale om handel med tjenester. 50 land inkludert USA, EU og Norge, forhandler om avtalen og er med i gruppen som kaller seg Really Good Friends of Services.

TISA-avtalen har en klausul som gjør at når man først har åpnet en tjenestesektor for kommersielle aktører, så er det ikke lov å stenge dem ute igjen. Privatisering og konkurranseutsetting blir dermed umulig å angre innenfor avtalen.

Regjeringspartnerne Høyre og Frp, samt Arbeiderpartiets ledelse er for TISA-avtalen. Blant medlemmene i Arbeiderpartiet begynner motstanden å vokse. Venstre og Krf har ikke hatt klare uttalelser om de er for eller imot. Senterpartiet, SV, Rødt og MDG er imot avtalen.

Hva vil dette bety for det norske folk?

Ligger det en agenda bak regjeringens hastverk vedrørende sammenslåing av kommuner, fylker og helt eller delvis nedleggelse av flere lokalsykehus? Denne sentraliseringen fjerner offentlige tjenestetilbud bort fra befolkningen og gjør det vanskelig for folk å vite hvem som er ansvarlige. Det skaper også en utrygghet for de som mister sine lokalsykehus og som må belage seg på flere timer transport til nærmeste sykehus, om været tillater det.

Ta for eksempel alle de små lokalsykehusene hvor det foregår en utarming, med nedleggelser og hvor viktige helsetjenester for lokalbefolkningen blir flyttet til sykehus langt unna. 

Når sykehusene blir utarmet får private investorer lettere tilgang til å overta de tjenester offentlige sykehus idag har ansvar for. 

Selv om de har unntatt selve sykehuset fra å bli overtatt av private investorer, er mange av de tjenestene sykehusene står for ikke blitt unntatt i avtalen fra norske politikeres side. De kan dermed bli overtatt av private aktører og investorer.

Private kommersielle aktører skal tjene penger. Da er det ikke vanskelig å forstå hvem som får regningen.

TISA vil medføre at nødvendige tjenester blir dyrere for befolkningen. Dette vil medføre ennå et økende gap i befolkningen, hvor forskjellene mellom de som har og de som ikke har vil bli markant større. 

Da vil de som har råd skaffe seg dyre helseforsikringer, mens de som har svak økonomi vil måtte behandles på de få offentlige sykehusene som fortsatt eksisterer, men som da vil ha et dårligere behandlingstilbud. For det er ikke der pengene ligger.

Dette er ikke noe som ligger langt inn i fremtiden, men er nært forestående med dagens Høyre og Frp regjering og ledelsen i Arbeiderpartiet. 

Jeg håper virkelig at det norske folk gjennomfører et protestvalg mot disse fremtidsutsiktene og forteller våre politikere at slike udemokratiske forhold ønsker vi ikke å få. De som sitter ved forhandlingsbordet for Norge nekter å opplyse det norske folket om disse avtalenes innhold, men det som har kommet frem om avtalen er basert på lekkasjer fra varslere, og press fra sivilsamfunnet for å få åpenhet om forhandlingene.

Protestene har vært massive i Europa, mens her i Norge blir protestene boikottet av stort sett et samlet media.

På forsiden av forhandlingsdokumentet for TISA-avtalen står det at dokumentet skal holdes hemmelig i fem år etter at forhandlingene er avsluttet. Offentligheten skal ikke få vite hva det forhandles om. Bare denne setningen forteller oss jo at dette kommer ikke til å gagne befolkningen. 

Nå er det knappe 2 uker igjen til Stortingsvalget. Jeg ønsker alle et godt valg og håper alle velger bort de partiene som med disse forhandlingene ønsker å svekke de demokratiske rettighetene det norske folk har brukt lang tid på å opparbeide seg.

Hvordan truer TiSA menneskeretten til helse?

Dette er et innlegg av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA. Hun er også koordinator i Handelsgruppa til Attac Norge og er spesielt opptatt av demokrati og handelspolitikk.

TiSA vil få dramatiske konsekvenser for det offentlige helsesystemet, begrense våre folkevalgtes rett til å regulere helsetjenester og true menneskeretten til helse og medisinsk behandling. 

De siste ti årene har de store internasjonale helse- og omsorgskonsernene vokst enormt, og deres markedsandeler øker stadig. Disse selskapene og deres mektige lobbygrupper presser på for at avtaler som TISA skal gjøre dem i stand til å «utnytte en hel verden av sykepleiere og leger» gjennom å skape nye markeder og å fjerne politiske lover og reguleringer som begrenser global handel med helsetjenester. 

Den norske regjeringen har hele tiden hevdet at velferdstjenester som helse- og omsorgstjenester ikke vil bli omfattet av TiSA. Lekkede dokumenter fra forhandlingene, samt regjeringens eget forhandlingstilbud, viser imidlertid at de har bundet såkalte «medisinske tjenester» til avtalen, som blant annet omfatter konsultasjoner innen barnemedisin, gynekologi, nevrologi og psykiatri, kirurgiske konsultasjoner, medisinske behandlinger som dialyse, cellegift, strålebehandling, og analyse og tolkning av medisinske bilder som røntgen, EKG og endoskopi. I tillegg har regjeringen underlagt tjenester som gis av sykepleiere, jordmødre, fysioterapeuter og ambulansepersonell til TiSAs bestemmelser. Sistnevnte klassifiseres i TiSA-forhandlingene som profesjonelle businesstjenester. 

TiSA er basert på en oppsplittingslogikk som går ut på at sammenhengende offentlige institusjoner, som for eksempel sykehus, brytes opp og løses ut i mange enkelttjenester. Helsetjenester omfatter en mengde ulike undertjenester, som medisinske behandlinger og konsultasjoner, testing og analyse av blant annet blodprøver og røntgenbilder, informasjons- og kommunikasjonsteknologi, forskning og utvikling av medisinsk teknologi, utdanning av helsepersonell, og forsikringstjenester, og mye mer. Disse bindes til avtalen og liberaliseres og kommersialiseres, en for en. 

Det hjelper dermed lite at regjeringen har tatt unntak for «sykehustjenester», når de samtidig binder mange av enkelttjenestene som sykehusene består av og profesjonene som jobber der til TiSAs regelverk. 

Heller ikke de tjenestene som regjeringen faktisk har tatt unntak for, er garantert. TiSA skal i utgangspunktet omfatte alle tjenester og sektorer, bortsett fra de svært få funksjonene som drives under fullt offentlig monopol, som politi, rettsapparatet, fengsler, militæret og grensekontroll. Som TiSA-landenes delegasjoner skrev i 2012, så ønsker de en omfattende avtale «der ingen sektorer eller leveringsmetoder holdes utenfor». Unntak er bare midlertidige: en rekke politiske låsemekanismer innebygget i TiSA vil sørge for at etterhvert som tjenester og sektorer blir liberalisert så vil de automatisk bli bundet til avtalen og vil ikke kunne tas tilbake i framtiden. 

TiSA vil ikke tvinge land til å privatisere, men avtalen vil føre til økt press for privatisering ved å utsette offentlige tjenester for massiv konkurranse fra de multinasjonale helse- og omsorgsgigantene og frata lokale og nasjonale myndigheter retten til å beskytte eller prioritere offentlige og ikke-kommersielle tjenesteytere. Når så en tjeneste først har blitt privatisert, så vil avtalens frys- og skralleklausuler gjøre det svært vanskelig eller praktisk umulig å ta den tilbake til offentlig regi. Å innføre profittforbud, slik Oslo og Bergen kommune har gjort innen eldreomsorg, vil også være i strid med TiSAs bestemmelser. 

TiSAs mål er å svekke og fjerne lover og reguleringer i TISA-landene som gir forrang til andre verdier og hensyn enn de rent kommersielle.

Dette vil avtalen gjøre gjennom å begrense politisk handlingsrom, det vil si lands og lokalsamfunns demokratiske rett og frihet til å selv bestemme hvordan de vil utforme lover og regler og hvilken politikk de vil føre innen tjenesteområdet. Det lekkede TiSA-kapitlet om innenlandsk regulering viser at det forhandles om en lang rekke bestemmelser som vil begrense TiSA-landenes rett til å regulere kvalifikasjonskrav, lisenser og standarder. Innen helsesektoren vil dette ramme lover og reguleringer som gjelder blant annet kvalifikasjonskrav til leger, sykepleiere og annet helsepersonell, lisenskrav til privatklinikker, og bemanningsnormer i helsevesenet. 

På denne måten vil TiSA låse framtidige regjeringer og lokale myndigheter til å føre en politikk som er i tråd med storselskapenes interesser - uansett hvilken politikk de har gått til valg på. 

Liberalisering og deregulering i TiSA vil bidra til en stadig mer brutal internasjonal konkurranse og øke profittkravene innen helse- og omsorgssektoren, Det største innsparingspotensialet for helse- og omsorgstjenester ligger i å kutte i antall ansatte, redusere lønninger og pensjoner, og å gi dårligere arbeidsvilkår. På denne måten kan selskapene underby ideelle og offentlige aktører i anbudskonkurranser og dominere markedet. 

Færre ansatte, lavere lønninger og uverdige arbeidsforhold, kortvarige kontrakter og svakere reguleringer, vil føre til helse- og omsorgstjenester av dårlig kvalitet, ustabile og utrygge institusjoner og true vår grunnleggende rett helse og medisinsk behandling. Ifølge World Medical Association er det «offentlig helse i seg selv og verdiene som helse- og omsorgssystemene baserer seg på, som solidaritet, likhet og rettferdighet, som er under angrep» dersom avtaler som TiSA signeres og vedtas. 

Vil du lære mer om hvordan regelverket i TISA virker og hva som står på spill for helsetjenestene våre? Mandag 28. august kl. 18:00 kommer Rolv Rynning Hanssen, rådgiver i Fagforbundet, til Dattera til Hagen i Oslo for å introdusere TiSA og snakke om hvordan avtalen vil påvirke det offentlige helsevesenet og true menneskeretten til helse. Rolv har jobbet med handelsavtaler siden 1995 og er den i Norge som kan mest om TiSA. 

Møtet er første del i en studiesirkel om TiSA som Handelsgruppa i Attac og Folkeaksjonen mot TiSA arrangerer i høst. Disse møtene vil både gi en innføring i TiSAs regelverk og gå dypere inn på hvilke konsekvenser avtalen vil få for ulike samfunnsområder. 

Det er snart Stortingsvalg og TiSA er den store, usynlige elefanten i stemmelokalet. Faktabasert kunnskap om TiSA-avtalens dramatiske konsekvenser for demokratiet og for våre grunnleggende rettigheter er helt avgjørende for at vi skal kunne gjøre et informert valg i september.

TISA truer menneskeretten til helse

TISA truer det offentlige helsesystemet og menneskeretten til helse!

TISA er en avtale om handel med tjenester som Norge forhandler fram med 50 andre land. Avtalen vil presse fram privatisering og kommersialisering av en lang rekke offentlige velferdstjenester som vi er avhengige av, som sykepleiertjenester, jordmortjenester, gynekologi, psykiatri, og ambulansetjenester. 

Et stadig mer privatisert helsevesen strider mot prinsippet om universelle helsetjenester. Avtalen legger til rette for at store multinasjonale helsekonsern kan overta og profittere på disse tjenestene og gjøre velferd til et privilegium for de rike. 

TISA vil sterkt innskrenke folkevalgtes demokratiske frihet til å regulere og utforme politikk innen helse- og velferd og vil føre til lavere standarder når det gjelder helse, miljø, sikkerhet og arbeidstakerrettigheter. Avtalen vil i praksis gjøre privatisering og liberalisering av tjenester irreversibel. En privatisert jordmortjeneste eller ambulansetjeneste vil ikke kunne tas tilbake og leveres av det offentlige i framtiden. 

Dersom TISA vedtas, vil hele det offentlige helsesystemet og verdiene som helsetjenestene er basert på, som solidaritet, likhet og rettferdighet, komme under angrep. 

I anledning 8. mars: Stopp den udemokratiske TISA-avtalen! Bli medlem av Folkeaksjonen mot TISA!

Podcast: Norge foreslår farlig avfall som en miljøtjeneste i TISA

Handel med farlig avfall har blitt big-business! Og regjeringen bidrar til å øke handelen av farlig avfall gjennom TISA og EGA. Selskaper importerer farlig avfall til Norge og tjener gode penger på deponering.

I denne episoden av Handelsdebatten får vi høre om hvordan farlig avfall har blitt en handelsvare som importeres og eksporteres over landegrenser.  Dette er farlig avfall som inneholder stoffer som både kan være farlig for miljøet og folks helse. Vi får høre om hvordan farlig avfall håndteres her til lands men også andre steder i verden.

I TISA-forhandlingene har Norge lagt inn farlig avfall som en miljøtjeneste. Det er en tydelig interesse for å handle mer med farlig avfall. Dette er stikk i strid med Baselkonvensjonen som er en FN avtale som ble opprettet for å redusere frakt av farlig avfall over landgrenser. Konvensjonen ble opprettet spesielt med tanke på å beskytte utviklingsland. 



I Norge planlegges det et avfallsdeponi i Brevik. Brevik er en liten by med omtrent 2500 innbyggere. En gruppe lokale folk jobber for å forhindre at det planlagte avfallsdeponiet blir lagt til noen gamle gruveganger som allerede ligger under fjorden og byen. Det er NOAH AS som er eid av Bjørn Rune Gjelsten som ønsker dette deponiet. NOAH AS tar i mot og behandler det meste av Norges farlige avfall.

Til nå har avfallet blitt lagret på Langøya utenfor Holmestrand men her begynner det å bli fullt. Derfor er NOAH AS på jakt etter et nytt sted å lagre farlig avfall. NOAH AS har forsikret innbyggerne i Brevik om at de ikke har noe å frykte. Men mange er skeptiske. 

Det snakkes om at det kan oppstå lekkasjer ut i fjorden. Det er også fare for lekkasjer over gruvene der gassutslipp kan føre til eksplosjoner. Gassen vil kunne ledes oppover i sprekker i fjellet. Gassen kan faktisk komme inn i folks kjellere og eksplodere. Dette er alvorlig med tanke på at det bor tusenvis av mennesker over gruvene. Det er det som er så spesielt med denne saken.

Når Jan Erik Parr snakker om vern av Brevik og motstanden mot NOAH AS sine planer for lokalområdet så snakker han om en kamp mot kommersielle interesser. Det er masse penger å tjene for de som håndterer avfallet på en enklest mulig måte. Men vi er ikke alene om å være redd for å bli utnytta av noen som på billigst vis vil kvitte seg med avfall. Gjerne ved å plassere det der det finnes et hull i bakken. Noen betaler gode penger for å bli kvitt farlig avfall. Da er det også store muligheter for å tjene gode penger hvis du ikke behandler avfallet ordentlig i sluttenden.

Farlig avfall på avveie er farlig. Det har i stor grad vært befolkning i utviklingsland som har blitt rammet hardest. Baselkonvensjonen er ment å beskytte lokalsamfunn mot store multinasjonale selskaper som leter etter smutthull for å bli kvitt farlig avfall. Det bør ikke bare være pengene som til slutt avgjør hvor det farlige avfallet ender. En fri uregulert handel med farlig avfall fungerer ikke og er livsfarlig for mennesker og miljø.

Denne podcasten er laget i regi av Handelskampanjen. Handelskampanjen arbeider for en verden der hensynet til mennesker, miljø og samfunn ligger til grunn for utvikling, der viktige avgjørelser for samfunnet tas av demokratiske organ og ikke overlates til snevre økonomiske interesser. Folkeaksjonen mot TISA er medlem av Handelskampanjen.

Kvinnefiendtlig handel?

Alle foto: Kristin Brenna

Dette er et innlegg av Lise Rødland, organisasjonssekretær i Attac. Hun er tidligere nestleder for Attac Norge. Innlegget ble først publisert Manifest tidsskrift og i Fett 1/2016 med tema arbeidsliv. 

TiSA – hvaforno? For mange utgjør disse fire bokstavene fortsatt et ukjent univers, og handelspolitikk høres fremmed, komplisert og uinteressant ut. Prinsippet med handelsavtaler er egentlig ganske enkelt. Hensikten er å begrense myndighetenes maktutøvelse for å sikre forutsigbare handels- og investeringsvilkår. Tradisjonelt har internasjonal handel dreid seg om varer, og handelsavtaler har blitt brukt til å sette tak på tollsatser.

I dag handler vi stadig mer med tjenester – alt du ikke kan slippe på foten. Toll blir derfor et mindre relevant virkemiddel, og viktigere blir utenlandske selskapers rett til å etablere seg og tilby tjenester i Norge samt reguleringer av den norske tjenestesektoren. Derunder hvor vi skal slippe til private tilbydere gjennom privatisering og konkurranseutsetting, og til hvilke vilkår.

Om Norge i TiSA forplikter seg til å tillate utenlandske tjenesteleverandører å drive barnehage, bank, oljeutvinning eller sykehjem er det usikkert hvorvidt en kan gå tilbake på dette. Kritikerne frykter derfor for statens handlingsrom i møte med klimakriser, matkriser, økonomiske kriser, offentlige tjenester og likestillingspolitikk.

Er offentlig eierskap en handelshindring?
«Vi skal skvise så mye tannkrem ut av tuben at Ap ikke får puttet det tilbake», sa daværende leder av transportkomiteen Linda Helleland (Høyre) til VG i 2014.[i] Temaet var konkurranseutsetting av NSB: Til tross for dårlige erfaringer i andre land vedvarer høyresidas privatiseringsiver.[ii]

I Sundvold-erklæringen fra 2013 skriver regjeringen at produksjon av velferdstjenester i utgangspunktet skiller seg lite fra produksjon av andre tjenester. Som et resultat er det «helt nødvendig at konkurranse blir et gjennomgående element i offentlig virksomhet»[iii]. Gjennom TiSA får Solberg-regjeringen mulighet til å sikre at privatisering og konkurranseutsetting ikke kan omgjøres av fremtidige regjeringer.

“ Når barnehager og sykehjem settes ut på anbud, er det hovedsakelig kvinner som betaler prisen gjennom tap av pensjonsrettigheter og arbeidsvilkår.

Regjeringen har lenge hevdet at offentlige tjenester ikke omfattes av TiSA. For at noe skal regnes som en offentlig tjeneste innen TiSAs rammeverk, stilles to krav. Tjenesten skal ikke tilbys på kommersiell basis, eller være i konkurranse med én eller flere tjenesteleverandører. Forhandlingspartene bak TiSA sin definisjon av offentlig sektor sikrer dermed bare politi, brannvesen, forsvar og domstoler, ettersom tjenester relatert til blant annet helse, omsorg, rusfeltet og utdanning er gjenstand for konkurranseutsetting i tråd med Sundvold-erklæringen.

Kvinner betaler prisen
Innen offentlig sektor utgjør kvinner 70 prosent av de ansatte.[iv] Når barnehager og sykehjem settes ut på anbud, er det hovedsakelig kvinner som betaler prisen gjennom tap av pensjonsrettigheter og arbeidsvilkår.

I driften av offentlige tjenester er lønn og pensjon de største utgiftene. For at privatisering skal lønne seg, er det ofte disse utgiftene som reduseres. Et nylig eksempel på konsekvensene av privatisering finnes på Romsås sykehjem: Da firmaet Attendo vant anbudsrunden og overtok driften av sykehjemmet, tapte hjelpepleier Rita Rønning 800 000 kroner i pensjon. Etter over 30 år i jobben mistet hun også muligheten til å gå av med pensjon ved 62 år og fikk redusert flere av tilleggene sine.[v]

“ Da firmaet Attendo vant anbudsrunden og overtok driften av sykehjemmet, tapte hjelpepleier Rita Rønning 800.000 kroner i pensjon.

Ved å gjenoppta driften av velferdstjenester kan offentlige arbeidsplasser sikre lønns-, pensjons- og arbeidsvilkår for sine ansatte. Ni fagforbund, deriblant Fagforbundet, Norsk Sykepleierforbund og Skolenes Landsforbund, frykter TiSA vil stå i veien for slike tiltak.[vi] TiSA fremstår dermed som virkemiddelet regjeringen trenger for å sikre at tannkremen de presser ut av tuben, aldri kan klemmes inn igjen – i hvert fall ikke uten dyre søksmål og erstatningssaker.

Selvoppofrende kvinnfolk i krisetider
TiSA vil ha konsekvenser langt ut over det offentlige tjenestetilbudet, blant annet i finanssektoren. Handelsavtaler som TiSA traktatfester nemlig en deregulering av finanssektoren, som om finanskrisa i 2008 aldri fant sted.

FN satt i 2008 ned et ekspertutvalg ledet av Nobelprisvinner i økonomi Joseph Stiglitz. Utvalget undersøkte årsakene til finanskrisa og dens spredning samt hva som må rettes opp i for å unngå lignende kriser i fremtiden. Rapporten de kom med i 2009, var ikke nådig mot finansiell liberalising i handels- og investeringsavtaler og dens rolle i finanskrisen.

Utvalgets rapport konkluderer med at alle handelsavtaler må evalueres. Dette begrunner ekspertutvalget blant annet med at flere av avtalene hindrer nødvendig regulering av finanssektoren og dermed forhindrer både forebygging og håndtering av finanskriser.[vii]



FNs organisasjon for kvinners rettigheter og likestilling ga i 2014 ut en rapport om konsekvenser av finanskrisa for likestilling verden over.[viii]Innstrammingspolitikken som blir presentert som en løsning på krisa, har ført til nedskjæringer i offentlig sektor i form av oppsigelser og dårligere lønns- og arbeidsvilkår. At flertallet av de ansatte i offentlig sektor er kvinner, er ikke et særnorsk fenomen, og innstrammingen rammer derfor kvinner spesielt.

En annen konsekvens av innstrammingspolitikk rapporten tar opp, er at tjenestetilbud, subsidier og stønader reduseres. Studier fra Tyrkia viser at den totale arbeidsmengden, altså summen av lønnet og ulønnet arbeid, har økt med 12,5 prosent for kvinner, men bare 1,7 prosent for menn, etter finanskrisa.

“ Kvinner er overrepresentert i det uformelle arbeidsmarkedet, samtidig som de gjerne har hovedansvar for ulønnet hus- og omsorgsarbeid hjemme.

Tidligere brukte kvinner 47 minutter mer enn menn på omsorgsarbeid. Dette tallet har mer enn doblet seg til 98 minutter. I krisetid kombineres den økte innsatsen hjemme med mer lønnet arbeid for å få endene til å møtes. Stillingene er ofte prekære og lavtlønnede noe som gjør at kvinnene må jobbe flere timer.

Kvinner er overrepresentert i det uformelle arbeidsmarkedet, samtidig som de gjerne har hovedansvar for ulønnet hus- og omsorgsarbeid hjemme. Den totale arbeidsmengden blir større, og tiden til hvile og utdanning reduseres tilsvarende. Forskning på tidligere økonomiske kriser viser også at kvinner ved behov reduserer eget forbruk og matinntak for å sikre at det er nok til resten av familien.

Gir hemmelighold en rettferdig avtale?
TiSA forhandles frem i hemmelighold. Først når avtalen er ferdigforhandlet skal den presenteres for Stortinget, som deretter får valget mellom å godta eller avslå. Et av argumentene for hemmeligholdet av TiSA er at dersom det blir kjent at en interessegruppe står i fare for å miste et privilegium så vil den med en gang starte politisk lobbyvirksomhet for å unngå dette. [ix]

“ For hvert eneste møte kommisjonen hadde med en fagforening eller en forbrukerbeskyttelsesorganisasjon hadde de ti møter med representanter for selskaper og næringslivsorganisasjoner.

Dette argumentet møter raskt seg selv i døra. EU og USA forhandler om en egen handelsavtale seg imellom: TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership). EU-kommisjonen hadde mellom januar 2012 og februar 2014 nesten 600 møter med ulike lobbygrupper om denne avtalen.

For hvert eneste møte kommisjonen hadde med en fagforening eller en forbrukerbeskyttelsesorganisasjon, hadde de ti møter med representanter for selskaper og næringslivsorganisasjoner.[x] Det er ikke uten grunn at det brukes milliarder av kroner på lobbyvirksomhet også når det gjelder hemmelige forhandlinger.

For TiSA finnes det foreløpig ikke egne statistikker over lobbyvirksomhet, men heiagjengen går under navnet Team TiSA. Blant de 59 bedriftsmedlemmene i alliansen finner du storselskaper som Visa, Microsoft, 21st Century Fox og Google. Målet er å få andre selskaper, amerikanske og utenlandske myndigheter og opinionen til å støtte opp om en ambisiøs tjenesteliberalisering gjennom TiSA.[xi]

“ Gjennom disse avtalene ønsker den vestlige verden å sette nye globale standarder uten å ta med flertallet av utviklingsland på høringen.

Innsatsen til Team TiSA og dets medlemmer gir avkastning. Da lekkasjen av finansvedlegget kom, ble det klart at Team TiSA-medlemmet US Coalition of Service Industries hadde fått omtrent alt de ba om i møter med amerikanske myndigheter i 2013.[xii]

En rapport fra FNs spesialrapportør for å fremme en demokratisk og rettferdig verdensorden, Alfred de Zayas, slår fast at handelsavtaler som forhandles i hemmelighet og ekskluderer relevante aktører, bryter med FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.[xiii] Også han krever en gjennomgang av eksisterende avtaler for å sikre at de ikke bryter med menneskerettighetene. Til nå er det ingen statsledere som har tatt til orde for tiltak.



Utviklingsland på sidelinja
Ifølge FNs Human Development Index har alle landene i TiSA-forhandlingene høy eller veldig høy utviklingsgrad, med unntak av ett land – Pakistan. Bare ett afrikansk land tar del i forhandlingene, nemlig øystaten og skatteparadiset Mauritius.

Singapore, Uruguay og Paraguay har alle trukket seg fra forhandlingene etter at det ble klart for dem hvilken vei forhandlingene tok: TiSA ville for eksempel være uforenlig med nasjonale politiske mål innenfor blant annet helse og infrastruktur. I Uruguay pekte Arbeids- og sosialdepartementet på at TiSA ville kreve at Uruguay brøt med flere av forpliktelsene de har påtatt seg under International Labour Organization.[xiv]

TiSA er ikke den eneste megaavtalen som er under forhandling. TTIP, CETA og TPP er handelsavtaler mellom henholdsvis EU og USA, EU og Canada, og USA og elleve Stillehavsland. Gjennom disse avtalene ønsker den vestlige verden å sette nye globale standarder uten å ta med flertallet av utviklingsland på høringen, slik de er tvunget til i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Dette gjør kampen mot TiSA til en kamp mot globale strukturer som bidrar til å opprettholde en skjevfordeling av makt, ressurser og frihet.

Motstanden vokser
Den nye generasjonen av handelsavtaler gir grobunn for en ny motstand, og verden over ser vi opprøret mot frihandelsparadigmet reise seg. Attac har vært en av organisasjonene som har stått bak flere aksjoner mot avtaler som TiSA og TTIP. Flere av aksjonene skjedde i forbindelse med internasjonale aksjonsdager, hvor flere hundre møter og marsjer har blitt arrangert verden over.

Ved å søke informasjon hos blant andre Attac, Handelskampanjen og Fagforbundet kan du bli med i kampen for global rettferdighet. Still spørsmål til lokalpolitikere og hør hvorvidt de har blitt spurt – hva syns de om at regjeringen forhandler bort deres politiske handlingsrom? Del kunnskap og bidra til å knuse antakelsen om at handelspolitikk ikke angår folk flest. Bare slik kan vi bryte de globale strukturene som skaper og opprettholder ulikhet og diskriminering.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Hentet fra Fett 1/2016 med tema arbeidsliv  fett.no

[i] Lastet ned fra http://www.vg.no/nyheter/innenriks/solberg-regjeringen/slik-vil-hoeyre-knuse-nsbs-togmonopol/a/23288131/

[ii] Lastet ned fra http://frifagbevegelse.no/?app=NeoDirect&com=6/158/170509/c319e18426

[iii] S. 36. Lastet ned fra https://www.regjeringen.no/contentassets/a93b067d9b604c5a82bd3b5590096f74/plattform.pdf
[iv] Lastet ned fra https://www.ssb.no/befolkning/nokkeltall/likestilling

[v] Lastet ned fra http://frifagbevegelse.no/?app=NeoDirect&com=6/158/279828/ceb9a4ca2a

Lastet ned fra http://frifagbevegelse.no/?app=NeoDirect&com=6/158/281223/eceaceeaae

[vi] Lastet ned fra http://www.fagforbundet.no/tema/TISA/?article_id=129786

[vii] Lastet ned fra http://www.un.org/ga/econcrisissummit/docs/FinalReport_CoE.pdf 

[viii] Lastet ned fra http://www2.unwomen.org/~/media/headquarters/attachments/sections/library/publications/2014/theglobaleconomiccrisisandgenderequality-en%20pdf.ashx?v=1&d=20141013T121829

[ix] Andres Moxnes: Globalisering Versjon 2.0, lastet ned fra http://www.nrk.no/ytring/globalisering-versjon-2.0-1.12595353

[x] Lastet ned fra http://corporateeurope.org/international-trade/2015/07/ttip-corporate-lobbying-paradise

[xi] Lastet ned fra http://www.teamtisa.org/about-the-coalition/about-team-tisa

[xii] Lastet ned fra https://wikileaks.org/tisa-financial/analysis.html


[xiii] Lastet ned fra http://www.handelskampanjen.no/nyhetsarkiv/fns-spesialrapportr-stater-ma-avslutte-avtaler-som-bryter-med-menneskerettighetene

[xiv] Lastet ned fra http://www.handelskampanjen.no/nyhetsarkiv/uruguay-abandons-tisa

Regjeringa fortsetter å forhandle TISA-avtalen bak lukkede dører

Dette er en artikkel av Rolv Rynning Hanssen og den gjengis her på bloggen med hans tillatelse. Rynning Hanssen er internasjonal rådgiver i Fagforbundet. Han jobber særlig med handelsavtaler, og har tidligere jobbet i Public Service International (world-psi.org) som er en av drivkteftene mot de nye handelsavtalene. Artikkelen ble først publisert i Tidsskriftet Rødt

Regjeringa fortsetter å forhandle TISA-avtalen bak lukkede dører. Men de er ganske klar på hva de ønsker: – Binde markedsadgang på et betydelig høyere nivå enn GATS, sa statssekretær Tone Skogen i et møte med organisasjonene.

Tone Skogen er ansvarlig for TISA- forhandlingene i Utenriksdepartementet. Videre hører vi at: 

Partene skal i størst mulig grad forplikte seg til å videreføre eksisterende åpenhet for handel med tjenester som er oppnådd gjennom reformer og bilaterale handelsavtaler, og vurdere muligheter for ytterligere ny markedsadgang. 

Og:

Vi har en godt samarbeid med alle berørte departementer for å identifisere mulig for- handlingskapital fra norsk side.

Med andre ord, den 20 år gamle GATS- avtalen om handel med tjenester innen WTO-systemet er på langt nær liberal nok. Man skal nå åpne for fullt for utenlandske storselskaper i Norge, og til og med identifisere ny forhandlingskapital, dvs mer liberalisering på alle områder av tjeneste- sektoren.

Forhandlingene foregår i all stillhet og utilgjengelig for folk flest og for organisasjonene. Den norske regjering har offentliggjort tre dokumenter, to «tilbudsdokumenter» og et norsk–islandsk forslag til engergitjenesteanneks (mer om det seinere).

Samtidig forsøker de å berolige oss med at det kontroversielle som vi vet er i avtalene, ikke skal ramme oss. Bestemmelsene om frys og skralle er helt uvesentlige for Norge, samtidig er offentlig sektor skjerma. Dette sier de samtidig som de har programfesta mer konkurranse og private inn på offentlig tjenesteområde. Det kan være flere grunner til manglende åpenhet ut over generelle politiske deklarasjoner og intensjoner vi finner på regjeringen.no. 

Den tidligere Handelsrepresentanten for Obama, Ron Kirk, sa til NY Times 2.6.2013 om hvorfor han var mot å gjøre tekstene offentlig kjent: 

Ved å gjøre dette, så vil vi reise en så sterk opposisjon at det vil gjøre det umulig å under- tegne avtalen. 

Ron Kirk har inntil nylig vært Obamas topp når det gjelder særlig TPP-forhandlingene inntil han forlot posisjonen for å jobbe for et lobbyistselskap som representerer internasjonale storselskap.

Hemmelighetskremmeriet
Derfor er det helt naturlig at den norske regjeringa fortsatt er hemmelighetsfull. Den 9. mai 2016 la de fram et revidert tilbud». Det er like uleselig som det tidligere, med CPC-koder og komplisert tekst. Man referer til hovedrammeverket i TISA- forhandlingene, men dette rammeverket blir holdt hemmelig. Dermed er det umulig å sjekke ut realiteten i endringene. 

Enda verre er det når regjeringa skifter posisjon slik at man ikke lenger baserer seg på dagens tilstand når det gjelder finansielle tjenester (slik det eksisterer i GATS og var referert til i det opprinnelige tilbudet fra regjeringa). Nå slutter regjeringa seg til TISA-annekset om finansielle tjenester slik det eksisterte når revisjonen av tilbudet ble skrevet. Dette annekset er hemmelig. Strengt hemmelig, men det er jo lekket av Wikileaks.

Finanssektoren er et område som trenger sterkere reguleringer. Etter finanskrisa i 2008 så til og med EU og USA de store negative konsekvensene for økonomien og samfunnet som helhet av det avregulert finansmarked. De ble enig om at sterkere regulering trengtes. Resultatet ble en rekke finansielle reformer. Men TISA støtter ikke slike reformer, tvert om så fortsetter de taktikken med å «disiplinere» og begrense hvordan lovgiverne, finanstilsyn og andre kan regulere sektoren, de går til og med lenger enn GATS-reglene gjorde før finanskrisa i henhold til det lekkede dokumentet.

I følge lekkasjene ser det altså ut som et enormt håndslag til spekulasjonsøkonomien i de store finansinstitusjonene, men regjeringa velger altså bare å si at de endrer politikken, ikke til hva. Dette er nok et eksempel på den udemokratiske framferda. 

Men vi ser også på andre områder at man er på glid. Unntaket fra likebehandling på utdanningstjenester gjaldt i det første tilbudet alle former for levering av utdanning, mens nå gjelder det bare på grunnskole og videregående skole.

Alvorligst: offentlig sektor
Allikevel er det største ankepunktet offentlige tjenester. Vi har lenge fått høre at det følger GATS-regelverket, dvs. en offentlig tjeneste er en tjeneste som verken er kommersiell (tar betalt) eller er i konkurranse med andre tjenesteleverandører. Det er svært få offentlige tjenester i Norge i dag som oppfyller en slik definisjon, men regjeringa sier nå at den kan definere offentlige tjenester som den vil. Det bringer tanken hen på EØS-avtalen hvor man forsikret at norske arbeidslivsregler ikke skulle trues. Men uansett om intensjonen med forsikringene kunne vært gode, så slo domstolene i EØS-systemet fast at det var EUs fire friheter som gjaldt. Nå, i TISA, vet vi ikke engang hvilken domstol som skal brukes. Mange frykter at vi får inn ISDS i TISA, men det er lite trulig. Men uansett vil det være tvisteløsningsdomstolen som definerer offentlige tjenester, og da er det svært lite trolig at denne definisjonen vil skille seg fra GATS-definisjonen.

Dermed kan man ønske så mye man vil at Norges rikholdige offentlige tjenestetilbud skal være unntatt i TISA, men det vil avgjøres i domstolen. I TISA vil, akkurat som i regjeringens program, offentlige og private tjenester være tjenester uten særstatus for offentlige tjenester. Om du driver et hotell eller et sjukehjem vil være tjenesteyting, og avtalen vil her ta sikte på å sikre fortjeneste for den som investerer i tjenesten. 

Tvisteløsningsmekanismen vil være avgjørende for å se i hvilken grad Norge kan holde på retten til å opprette ny, holde vedlike og utøve nasjonal lovgivning for å oppnå legitime mål innen f.eks. forbrukervern, helse, utdanning og miljø.

En gris er en gris
I TTIP-avtalen mellom USA og EU er tvisteløsningsmekanismen blitt et kjernepunkt. Det har vært massive demonstrasjoner mot denne løsningen som gir investorer rett til direkte å saksøke stater, og EU-kommisjonen har blitt drevet fra skanse til skanse. Nå har de vedtatt å foreslå en ny mekanisme som kalles Investor Court System, som ikke skiller seg særlig fra Investor State Dispute Settlement, men her må man velge dommere (advokater fra et fastsatt utvalg), man kan anke sakene og det skal være offentlig innsyn i dokumentene. Men som demonstrantene har sagt: En gris er en gris uansett hvor mye du sminker den. Denne løsningen vil også ha en nedkjølende effekt, dvs at regjeringene kvier seg for å innføre nye reguleringer da disse kan bli tatt til retten av de utenlandske storselskapene (for innenlandske selskap kan ikke bruke domstolen). 

Den 2. mai lekket Greenpeace 13 av 17 kapitler i TTIP-avtalen. Det var en ekstremt kontroversiell tekst. Den viser hvordan EU ser ut til å være villig til å gi opp sitt førevar-prinsipp til fordel USAs prinsipper som sier at et produkt må være vitenskapelig bevist skadelig før det kan forbys. En enorm trussel for folkehelse og matvarestandarder.

Samtidig viser lekkasjen hvordan EU gir amerikanske storselskap stor makt til å påvirke europeisk lovgivning gjennom retten til å bli konsultert før nye regler innføres og dermed føre inn argumentene om at de vil tape profitt på nye lover til og med før de foreslås for parlamentene. Sammen med en slik konsultasjonsbrems, vil ideen om gjensidig godkjenning av standarder på begge sider av Atlanteren føre til store fordeler for USA. De har gjennomgående lavere standarder på matsikkerhet og kjemikalier. For eksempel har EU forbud mot 1300 stoffer til bruk i kosmetikk, mens USA kun forbyr 13 stoffer. Hvor ender en samordning av disse standardene? USA har kun godkjent 2 av 8 kjernekonvensjoner i ILO, den internasjonale arbeidsorganisasjonen i FN. De fleste europeiske land har godkjent alle. F.eks. har ikke USA godkjent retten til å organisere seg og drive kollektive forhandlinger, herunder retten til streik (ILO- konvensjon 98). Dette vil ikke bli enkelt for europeisk fagbevegelse å leve med.

Norge utafor, en stund
Norge er ikke med i TTIP-forhandlingene, i og med at vi er utenfor EU. Men den norske regjeringa er desperat for å få til flere liberaliseringer og flere angrep på arbeidsfolk. Derfor ønsker de å bli med i avtalen. I møte med Europaminister Elisabeth Alsaker får vi bekreftet at man nå kan få åpning for at EFTA-landene (Norge, Island og Lichtenstein) kan få slutte seg til avtalen samla eller enkeltvis ETTER at avtalen er ferdigforhandlet. Altså fullstendig uten innflytelse på resultatet, og den norske befolkninga er fullstendig uten mulighet til å påvirke forhandlerne. Dette er den ekstreme mangel på demokrati. 

Dette blir enda verre når skralleklausulen nå innføres i TTIP-avtalen. I lekkasjene leser vi:

[EU: 3. Article X (Market Access) does not apply to: 

(a) any existing measure that is maintained by a Party at the level of a local government; (1) the continuation or prompt renewal of such a non-conforming measure; (2) or an amendment to such a measure to the extent that the amendment does not decrease the conformity of the measure, as it existed immediately before the amendment with Article X (Market Access).

(b) any measure that a Party adopts or main- tains with respect to committed sectors or subsectors as set out in its Annex III.]

Dette er et godt eksempel på det ugjennomtrengelige språket i forhandlingsdokumentene, men det betyr i følge professor Peter Ørbech:

Iht. vanlig EU/WTO domspraksis vil ISDS (Investor State Dispute Settlement Body) forstå denne slik at hovedregel om markedsadgang tolkes utvidende mens unntak tolkes innskren- kende. Dvs. at den part som mener seg ikke omfattet av en «skralle-klausul» må si klart ifra. Gjør en ikke det, «fanger bordet». Nye og skjerpede bestemmelser som har virkning for salget av et produkt, rammes da av artikkel X og blir ugyldig og grunnlag for erstatning for utenlandske selskap med salg i Norge.

Dette er et eksempel på hvor kynisk disse handelsavtalene er, og hvor ivrig storkapitalen er for å lage irreversible ordninger som fratar framtidige politikere manøvreringsmuligheter.

På et kasino
Like kynisk er nyliberalistene i TPP-avtalen som nå er ferdigforhandla, undertegna i et kasino i New Zealand og ute til ratifisering hos medlemslandene rundt Stillehavet. 

På områder fra klimaendring til matsikkerhet, fra åpent internett til tilgang til medisiner, så er TPP en katastrofe sier Nick Dearden fra den store NGOen Global Justice Now. 

TPP gir de store farmasøytiske firmaene nye rettigheter og makt til å øke medisinprisene og begrense forbrukernes tilgang til billige generiske medisiner. Dette skjer særlig gjennom å utvide den tida selskapene har monopol på patentene, og til og med gjennom å tillate monopolrettigheter til kirurgiske prosedyrer. For folk i utviklingsland som blir involvert i TPP vil disse reglene bli dødelige da de praksis nekter forbrukerne adgang til HIV/AIDS-, tuberkulose- og kreftmedisiner.

TPP har avskaffet en del fleksible ordninger som fantes under TIPS-avtalen og i Doha Declaration on Public Health. Disse ordningene gjorde det mulig å produsere generiske medisiner raskere. Avtalen lar de store farmasøytiske selskapene få rett til å definere ny «patentable» kriterier, og de har fått rett til å ta nye patenter på nye bruksområder for kjente produkter, ny metoder for å bruke et kjent produkt eller nye prosesser hvor de bruker et kjent produkt. Dette gir selskapene retten til «eviggrønne» patenter og utvider den gjennomsnittlige patenttida betydelig.

Økte medisinpriser
Organisasjonen Leger uten Grenser sier at bestemmelsene om intellektuell eiendom i Trans-Pacific Partneravtalen vil drive opp globale legemiddelpriser og gjøre det vanskeligere å behandle sykdommer i utviklingsland. For generiske legemiddelprodusenter vil TPP skape legale barrierer som kommer i veien for å starte produksjon av nye produkter. TPP vil øke medisinprisene, spesielt i utviklingsland, og dette vil påvirke vår kapasitet til å hjelpe men også kapasiteten til helsedepartementene vi arbeider sammen med: Det vil ikke være mulig å øke kapasiteten på behandlingsprogrammene eller nå så mange folk vi trenger.

Dette er den ytterste kynisme. For å sikre profitten for den farmasøytiske industrien, gjennomfører man en politikk som vil koste kanskje millioner av mennesker livet. Dette er nyliberal politikk i et nøtteskall, man går bokstavelig talt over lik.

Avtalene angriper alt som progressive krefter har slåss for lenge. Kynismen over er bare ett eksempel, men et mer nærliggende eksempel er når Norge foreslår tiltak som vil forverre klimakrisa og gjøre miljøtiltak veldig vanskelig.

TISA-avtalen har i tillegg til en kjernetekst, ni annekser. Disse forhandles det fortsatt om, og som nevnt foran vil annekset om finansielle tjenester forrykke maktbalansen på finansområdet. Norge og Island har sammen foreslått et anneks på energirelaterte tjenester. Samtidig som man på COP21 i Paris forhandlet om å redusere klimautslippene, ble dette annekset kjent gjennom lekkasjer. Seinere har den norske regjeringen offentliggjort annekset, noe som for øvrig viser hvor korrekte lekkasjene fra Wikileaks er.

WTO og GATS-avtalen behandler ikke energi spesifikt og få medlemmer av WTO har påtatt seg noen forpliktelser. Selv om olje er verdens mest omsatte vare, har energispørsmål historisk sett blitt ignorert av de som lager handelsavtaler. GATS-avtalens artikkel XIV (som er det stedet stater blir tillatt å gjøre tiltak som å beskytte seg mot ekstreme situasjoner) tillater ikke tiltak som tar vare på naturressursene.

Den norske regjeringa ønsker derfor at TISA skal ha en bred tilnærming til energi på alle tjenesteområder, slik som konsekvensanalyser, utforskning, utvinning, utforming, bygging, utvikling, produksjon, lagring, transport, distribusjon, markedsføring, forbruk, utslipp og energi effektivisering. 

Altså, totalt alt som handler om energirelaterte tjenester, ingenting utelatt. Men det viktigste er det Norge og Island sier om energinøytralitet. Forslaget gjelder energirelaterte tjenester, uansett energikilde, hvilken teknologi som brukes, om det onshore eller offshore og om det er fornybar eller ikke-fornybar energi.

Teksten som Island og Norge har foreslått, har fått sterk støtte fra de store amerikanske energiserviceselskapene. Norge med sin olje og Island med sin geotermiske energi har blitt topp talsmenn for liberaliseringa av energitjenestene. I motsetning til GATS, er ikke noe OPEC-land med i TISA. Russland er heller ikke med. Men andre store land som produserer skitten energi er med, slik som Canada (oljesand) Australia (kull) og USA med alle former. 

TISA-strategien 

Etter at forhandlingene om handelsavtalen med tjenester i WTO, GATS, gikk i stå, fant USA 23 allierte (EU er en) de trodde de kunne oppnå enighet med om en ny tjenesteavtale. Når avtalen her er ratifisert og i kraft, skal man invitere flere land til å slutte seg til (uten å delta i forhandlingene), og når man har fått nok nye medlemmer, skal man få dette inn som WTOs nye tjenesteavtale i stedet for dagens GATS- avtale. Da unngår man alle de problematiske u-landene og BRICS-landene (Brasil, Russland, India, China og Sør-Afrika). De vil måtte akseptere avtalen som WTO- medlemmer uten å ha deltatt i forhandlingene. TISA har derfor også et mål om å bryte opp makta til de store statseide oljeselskapene i OPEC-landa gjennom å ekskludere dem fra forhandlingene, men inkludere dem når avtalen blir gjort til gjeldende WTO-avtale. 

I likhet med resten av TISA-avtalen er det prinsippet om negative lister som gjelder. Alle tjenester er liberalisert, om man ikke uttrykkelig reserverer seg mot det. Det betyr at nye energityper/tjenester også vil være dekket, ettersom ingen kan reservere seg mot man ikke kjenner.

Hovedproblemet er at regjeringa med applaus fra energiselskapene snakker om energinøytralitet. Det spiller ingen rolle om det er fornybar energi eller ikke. Dette vil stoppe folkevalgte fra å oppmuntre til bruk av fornybar energi, og lokalt produserte tjenester framfor importerte tjenester. Teknologinøytralitet er et godt etablert WTO-prinsipp fra avtalen som likestilte telekommunikasjonstjenester f.eks. levering via kabel og satellitt. 

Selv om man i teksten anerkjenner eierskapet til energiressursene, så vil den foreslåtte teksten kreve at landene etablerer uregulerte tjenestemarkeder for utenlandske leverandører og dermed kreve ubegrenset tilgang for private aktører uansett nasjonalitet. 

TISA-landenes forpliktelse er enten «uten begrensninger» eller «i tråd med avtalen» hvor unntak, betingelser og begrensninger ikke er tillatt. Dermed kan man ikke pålegge utenlandske energibedrifter å ta i bruk lokal teknologi, forskning, arbeidere eller andre leveranser, slik man har gjort til nå. 

Det åpner også for kommersiell tilstedeværelse for utenlandske investorer i alle TISA-land. Det vil si at uansett energiform, er investorene velkomne og myndighetene vil ikke kunne stille spesielle betingelser pga energinøytraliteten. Slik sett åpnes Norge for bedrifter som f.eks. vil drive fracking her, om det skulle være økonomisk grunnlag for det. En hel del av tiltakene som i dag gjøres for å få til det grønne skiftet, bl.a. gjennom diskriminering av fossilt brennstoff, vil kunne bli mye vanskeligere ved teknologinøytralitet.

Suverenitetsbløff
En overskrift i dokumentet heter Suverenitet over energiressursene, mens teksten her legger opp til mange unntak. Suvereniteten er imidlertid begrenset da den må utøves i samsvar med og underlagt internasjonal lov. Det vil si at suvereniteten ikke må utøves i strid med den internasjonale TISA-avtalen. 

Avtalene er initiert av Obama-administrasjonen, og man håper å sluttføre de før hans president tid er ute i januar 2017. Det skal holde hardt, og alle de andre presidentkandidatene har uttrykt skepsis til avtalene. Særlig Trumph og Sanders, men også Clinton har vært skeptisk – sannsynligvis presset av den amerikanske fagbevegelsen. Men Clinton forventes uansett å gå tilbake, støtte sine millionsponsorer og sikre avtalene. 

Motstanderne mot avtalene jobber hardt over hele verden. Fagbevegelsen, miljøbevegelsen og forbrukerorganisasjonene er sterkt imot. I Norge og Norden er et en kamp innad i fagbevegelsen om avtalene, men det er spesielt for Norden. Alle de yrkesfaglige internasjonalene som er involvert har satt kampen mot megaavtalene høyt på prioriteringslista. Motstanden vokser i Norge også, se på 1. maimarkeringene, der var TISA dominerende sammen med streikestøtte. 

Erklær kommunen din TISA-fri 

Nå må motstanden bringes ut i hele landet. Et initiativ som er tatt, er å fremme forslag i alle kommunestyrer og erklære kommunen TISA-fri om ikke det skjer endringer. Slike vedtak har ingen lovlig betydning, dessverre kan ikke kommunen selv fri seg fra en slik avtale, men det skaper debatt og det kan synliggjøre motstanden og gjøre det verre for regjeringa å overkjøre folk slik de prøver på. Men det haster, det er ikke lang tid før vi kan øyne et sluttoppgjør. 

Som i resten av frihandelsavtalene ser vi hvordan sikring av investorenes profitt trumfer folkehelse, arbeiderrettigheter, klimamål og andre viktige områder. TISA og resten av de nye handelsavtalene har ett formål: å deregulere for å sikre profitt og å fjerne alle hindringer og reguleringer som sikrer folks liv og rettigheter.


Fakta om de ulike handelsavtalene:

Hva er alle handelsavtalene?
WTO – World Trade Organisation, Verdens Handelsorganisasjon Etablert 1995, har ca 160 medlemsland. Norge er medlem. Forhandler fram avtaler på flere områder, for eksempel på tjenester:

GATS – General Agreement on Trade in Services, i kraft fra 1995. Norge er medlem.

TISA – Trade in Services Agrement. Forhandles mellom 23 partnere hvor EU er en part, altså mellom 50 land. Norge er aktivt medlem i forhandlingene. Starta i 2011. Omfatter kun tjenester.

TTIP – Transatlantic Trade and Investment Partnership Handelsavtalen som forhandles mellom EU og USA. Startet i 2011.

CETA – Comprehensive Economic and Trade Agreement Handelsavtalen mellom Kanada og EU. Er ferdigforhandlet, ligger til politisk godkjennelse. Innholdet likner på TTIP.

TPP – Trans-Pacific Partnership Handelsavtale mellom tolv land på begge sider av Stillehavet. Forhandlingene startet i 2008. Ble ferdigforhandlet i februar 2016. Venter på politisk godkjennelse. Likner på TTIP.

Foto: Kristin Brenna

Regjeringen vil la selskaper saksøke land i beryktede private domstoler

Dette er et innlegg skrevet av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA og styremedlem i Attac Oslo. Hun er også aktiv i handelsgruppa til Attac.

Solberg-regjeringen vil innføre den beryktede ISDS-ordningen som vil gi store multinasjonale selskaper makt til å saksøke hele land for milliardbeløp i private tribunaler dersom landets parlament eller kommunestyrer gjør politiske beslutninger som er økonomisk ufordelaktige for selskapene.

ISDS - investor-stat tvisteløsning - er et parallelt rettssystem av private tribunaler som ligger utenfor og står over det offentlige rettsapparatet. Disse tribunalene består ikke av vanlige dommere og en sivil jury, men av tre såkalte voldgiftsdommere som er forretningsadvokater fra verdens mektigste advokatfirmaer. Tribunalene er spesialdesignet for å tjene storselskapenes interesser, og det er derfor bare selskaper som kan gå til søksmål. Rettssakene er svært dyre; bare saksomkostningene ligger i gjennomsnitt på 60 millioner kr. Prosessene er ofte hemmelige, og tribunalets avgjørelser kan ikke ankes.

Dette høres vanvittig ut, men slike ISDS-tribunaler eksisterer faktisk allerede, som en del av de mange investeringsavtalene verden over. Erfaring viser at det ofte er lover og politiske tiltak som har som formål å beskytte miljø, folkehelse og menneskerettigheter som blir angrepet. De siste årene har multinasjonale selskaper gått til søksmål og angrepet blant annet miljølovgivning, reguleringer innen helse og sikkerhet, og arbeidstakerrettigheter.

Det kanadiske gruveselskapet Gabriel Resources sitt søksmål mot Romania er et eksempel. I juli 2015 gikk Gabriel Resources til søksmål mot Romania fordi landets nasjonalforsamling hadde trukket tilbake selskapets tillatelse til å utvikle Europas største gull- og sølvgruve i Rosia Montana-området etter flere år med massive folkelige protester mot prosjektet. Dersom gruven hadde blitt utviklet, ville det ha forurenset det historisk verneverdige og økologisk sårbare området med tonnevis av giften cyanid, ødelagt fire fjell og utslettet tre landsbyer. Gabriel Resources har sagt at selskapet vil kreve en kompesasjon på fire milliarder euro fra Romania - en sum som tilsvarer hele tre rumenske helsebudsjetter.

Andre eksempler på slike ISDS-søksmål inkluderer det svenske atomselskapet Vattenfalls søksmål mot Tyskland som følge av den tyske regjeringens vedtak om å fase ut landets atomkraftverk etter Fukushimakatastrofen; Det franske vannselskapet Suez sitt søksmål mot Argentina etter at regjeringen vedtok å ta tilbake den privatiserte drikkevannsforsyningen i Buenos Aires til offentlig drift; gruveselskapet Lone Pines søksmål mot Canada som følge av delstaten Quebecs innføring av et forbud mot fracking; tobakksgiganten Phillip Morris sitt søksmål mot både Australia og Uruguay på grunn av landenes røykelover; og forsikringsselskapet Achmeas søksmål mot Slovakia for regjeringens reverserering av en tidligere regjerings helseprivatisering.

Nå kommer altså dette særs udemokratiske og urettferdige "rettssystemet" til Norge. Neste gang Norge inngår en investeringsavtale med et annet land, vil denne inneholde en ISDS-ordning. Dette vil innebære at Norge kan bli saksøkt og måtte betale enorme erstatningssummer til et stort utenlandsk selskap dersom Stortinget eller en kommune vedtar en lov eller et politisk tiltak som selskapet ikke liker. Det vil også innebære at norske storselskaper som f.eks. Statoil, Telenor, Hydro eller Yara vil kunne saksøke andre land, inkludert fattige utviklingsland.

Når et land blir idømt å betale erstatning, er det landets skattebetalere som må betale. Særlig for utviklingsland kan dette få fatale konsekvenser. Hvert år må utviklingsland betale gigantbeløp til multinasjonale selskaper etter å ha blitt saksøkt i slike tvisteløsningstribunaler. Dette er penger som isteden kunne ha gått til befolkningen. Det tyske selskapet Fraports søksmål mot Fillipinene f.eks., kostet landets befolkning 58 millioner dollar, som isteden kunne ha dekket årslønnen til 12.500 lærere og vaksiner mot stivkrampe, polio, difteri og tuberkulose for 3,8 millioner barn.

På grunn av de enorme erstatningssummene, er trusselen om søksmål - og til og med bare eksistensen av ISDS - ofte nok til å avskrekke politikere og offentlige myndigheter fra å gjøre politiske beslutninger som setter mennesker og miljø over selskapenes kommersielle interesser. ISDS er et system som sørger for at selskapers interesser og "rettigheter" må prioriteres foran menneskerettigheter og som innskrenker land og lokalsamfunns demokratiske handlingsrom. Lobbyistene for de store selskapene som tjener på dette systemet har gjort det klart hva som er hensikten: Pascal Kerneis, fra den mektige lobbygruppen European Services Forum, har f.eks. sagt at selskapene vil «oppose any deal in which investment protection is traded off against public policy objectives, including human and labour rights.»

ISDS har møtt stor motstand fra sivilsamfunnsorganisasjoner og menneskerettighetsforkjempere over hele verden. Til og med FN-eksperter har advart om at disse private tribunalene er en trussel mot menneskerettighetene. Dette bryr imidlertid ikke den blåblå regjeringen seg om. Til tross for protester, underskriftskampanjer og en mengde kritiske høringssvar, vil regjeringen likevel ha med ISDS i norske bilaterale investeringsavtaler. For dem er big business og kommersielle verdier viktigere enn mennesker, miljø og demokrati.