Nov 25, 2016

Alternativet til udemokratiske handelsavtaler er mer demokrati, ikke mindre


Dette er et innlegg av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA. Hun er også koordinator i handelsgruppa til Attac Norge og er spesielt opptatt av demokrati og handelspolitikk. Innlegget er kommet til i samarbeid med Folkeaksjonen mot TISA.

TISA ser ut til å være utsatt enn så lenge. Det samme gjelder to andre, udemokratiske handelsavtaler: TTIP og TPP. Ifølge massemediene er det USAs nyvalgte president Donald Trump som har skrotet disse avtalene, men det stemmer ikke. I virkeligheten er det de sosiale bevegelsene, drevet fram av vanlige folk, som har satt en stopper for avtalene. Vår motstand og våre alternativer er basert på helt andre verdier enn de Trump står for.


Forhandlingene om TTIP-avtalen gikk i baklås lenge før Trump ble valgt. Det var et resultat av enorme demonstrasjoner og utrettelig organisering og informasjonsarbeid gjennom tre år. De som sto bak motstanden var fagforeninger, miljøorganisasjoner, småbønder, forbrukerorganisasjoner, menneskerettighetsaktivister, solidaritetsorganisasjoner og andre sosiale bevegelser i EU og USA. Hva TPP angår, så har aktivister og sosiale bevegelser stukket kjepper i hjulene for forhandlingene helt fra starten av. De første demonstrasjonene mot TPP i USA startet i juni 2010 – fem år før Trump begynte sin valgkamp.

Det er den nyliberale politikken og den konsernstyrte globaliseringen som har skapt grobunn for Trump og høyreradikalismens frammarsj både i USA og i Europa. I USA har dette kommet lengst og har resultert i lange perioder med stor arbeidsledighet. Samtidig har lønnsutviklingen de siste 40 årene stagnert for store grupper av arbeidstakere, slik at folk må ha tre og fire jobber for å klare seg. Middelklassen har blitt stadig mindre og de økonomiske ulikhetene er større enn noen gang siden den store depresjonen på 1930-tallet. Den superrike 0,1 prosenten eier nå like mye som 90 prosent av den amerikanske befolkningen.

Samtidig er det amerikanske politiske systemet dominert av selskapenes lobbygrupper, Wall Street og de superrikes særinteresser. En omfattende studie ved Princeton-universitetet i 2014 dokumenterte at USA ikke lenger er et demokrati, men et oligarki – et fåmannsvelde hvor det er finansnæringene og de store selskapenes lobbyister som kontrollerer politikken, mens vanlige folks innflytelse nærmest er lik null. Da er det ikke rart at mange amerikanere er sinte, desillusjonerte og har mistet tilliten til både det politiske og økonomiske systemet, til elitene, til etablissementet.

Trump utnyttet kynisk denne avmakten, sinnet og desperasjonen. Med god hjelp fra media skapte han et falskt bilde av seg selv under valgkampen som anti-establishment og som et talerør for de glemte og de ignorerte – for de mange millionene som har tapt mest på den konsernstyrte globaliseringen og det nyliberale handelsregimet.

Men Trump har ingen intensjoner om å avvikle de multinasjonale selskapenes makt, for å demokratisere økonomien og det politiske systemet. Tvert i mot: mangemilliardæren og eiendomsmagnaten Donald Trump er en del av den samme eliten som velgerne protesterte mot. Til tross for hans valgløfte om å «drain the swamp» - å tappe det politiske systemet i Washington D.C. for lobbyister og særinteresser, består Trumps team av folk som lobber eller som nylig har lobbet for USAs største selskaper og banker. Det gjelder ikke minst de han har valgt ut til sin egen administrasjon. Dersom det ikke stoppes, tegner det kommende Trump-regimet til å gjøre Wall Streets våteste drømmer til virkelighet. Hans regime vil befeste storselskapenes herredømme – basert på et autoritært og fascistisk styresett preget av hat, rasisme, forfølgelse av minoriteter og angrep på sivile rettigheter.

Trump motsetter seg avtaler som TPP og TTIP fordi de, i følge ham, ikke går langt nok i å fremme storselskapenes interesser. Hans politiske plattform er basert på mange av de samme prinsippene som ligger til grunn for de nyliberale handelsavtalene, som for eksempel privatisering av offentlige tjenester og en omfattende deregulering som vil frigjøre selskapene fra ethvert hensyn til mennesker og miljø.

Vår motstand mot de udemokratiske handelsavtalene springer ut fra helt andre verdier og visjoner enn de Trump står for. Vi motsetter oss avtaler som TISA, TTIP og CETA fordi de vil innskrenke det demokratiske handlingsrommet ytterligere og omdanne politikk til handelsjuss. Vi motsetter oss disse avtalene fordi de vil frata vanlige mennesker enhver makt og innflytelse over de beslutningene som påvirker våre liv, våre lokalsamfunn og de unges framtid. Avtalene vil legge denne makten i hendene på handelsbyråkrater og storselskapenes lobbyister. Det motsetter vi oss.

Våre alternativer er basert på respekt for menneskeverdet, på demokrati og solidaritet. Vi kjemper for et rettferdig og demokratisk handelssystem som beskytter menneskerettighetene, demokratiet og lokalsamfunnenes selvråderett. Et slikt handelssystem skal sørge for trygge jobber og humane arbeidsforhold, offentlige tjenester av høy kvalitet, folkehelse, matsikkerhet, klimarettferdighet og vern av naturen. Vi ønsker beskyttelse av mennesker og miljø, ikke proteksjonisme for mektige selskaper og rike investorer.

Nov 19, 2016

Amerikansk ungdom saksøker USA for ikke å beskytte fremtidige generasjoner mot global oppvarming


Den beryktede investor-stat-tvisteløsningen (ISDS) gir store multinasjonale selskaper makt til å saksøke hele land for milliardbeløp i private tribunaler dersom landets parlament eller kommunestyrer gjør politiske beslutninger som er økonomisk ufordelaktige for selskapene.

Ordningen er totalt udemokratisk og stater og folk kan ikke gå til sak mot selskapene. Den sittende regjeringen ønsker dette særs udemokratiske og urettferdige "rettssystemet" til Norge. Når et land blir idømt å betale erstatning, er det landets skattebetalere som må betale.

Det er gledelig å se at en gruppe amerikanske ungdommer saksøker USAs føderale regjeringen for å kreve at de øker innsatsen mot klimaendringene. De vant en bemerkelsesverdig kamp forrige torsdag da en føderal domstol avviste regjeringens anmodning om å avvise saken.

16-år gamle Xiuhtezcatl Martinez er en av disse ungdommene.
Han tar neste torsdag imot Children´s Climate Prize 2016. Martinez er leder for miljøorganisasjonen Earth Guardians. Til tross for sin unge alder har klimaforkjemperen snakket for FN ved flere anledninger. Han mener den amerikanske staten har feilet i å beskytte fremtidige generasjoner mot global oppvarming.

I vår la han og 20 andre ungdommer i gruppa Our Children's trust inn et søksmål mot president Barack Obama og den amerikanske stat der de anklagde dem for å feile i å beskytte fremtidige generasjoner mot global oppvarming.

Martinez sier at regjeringen og kull- og oljeindustrien gikk sammen for å prøve å stoppe søksmålet, men at anmodningen om å stanse det ble avslått av to dommere.

– Det betyr at en av de mektigste og mest pengesterke industriene i verden har gått sammen med vår egen regjering og sier til ungdommen at våre stemmer ikke betyr noe, fortsetter han.


Vi kjemper for å beskytte alt det vi elsker - jorda, vannet, fjellene, elvene og skogene våre. Dette er øyeblikket hvor vi bestemmer hvilken arv vi skal etterlate til fremtidige generasjoner sier Martinez.

Videon er hentet fra VICE video. Les mer her.






Nov 13, 2016

TiSA-avtalen og problemet Jonas Gahr Støre


Dette er et innlegg av Odd Tarberg. Innlegget ble først publisert av Attac. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten.


Då Jonas Gahr Støre tidlegare i haust var på eit verftsbesøk på Sunnmøre, kom direktøren med ei oppfordring om å opprette eit statleg krisefond som kunne brukast til å hjelpe ei næring over kortvarige, men alvorlege kriser. Støre kunne då ikkje svare anna enn at ei slik favorisering av nasjonale bedrifter vil vere i strid med alt inngåtte avtalar (EØS). Denne hjelpeløysa sentrale politikarar, og ikkje minst Støre sjølv, har sett seg i gjennom alt inngåtte handelsavtalar, vil i alvorleg grad bli forsterka gjennom TiSA-avtalen, som er dikterte av, og til fordel for, internasjonal storkapital. Det at Støre nektar å vere med på ein open debatt om alle sider ved denne avtalen, også dei negative, er hovedgrunnen til at regjeringa og Børge Brende har fått lov til å avfeie alle initiativ til TiSA-debatt som Sp og SV har prøvd å få til i Stortinget.

Norge har i over tre år forhandla om TiSA-avtalen, ein udemokratisk og arbeiderfiendtleg avtale for alle slags tenester, uten at verken Storting eller den offentlege opinionen har fått skikkeleg informasjon om konsekvensane av ein slik avtale. Den informasjonen som har kome frå regjeringshald, har vore bagatelliserande, ubalansert, og grensande til rein feilinformasjon.

TiSA-forhandlingane kom i gang i 2013, utanfor WTO-systemet
og på initiativ frå USA og EU, etter at eit tilsvarande liberalistisk regelverk vart stansa i WTO av ei rekke u-land som såg at slik liberalisering ikkje var i deira interesse. Når regjeringa melde til Stortinget i 2013 at Norge hadde gått inn i forhandlingar om TiSA saman med 50 andre land, vart det likevel misvisande påstått å vere i «i tråd med norsk WTO-politikk». Denne feilinformeringa frå Utenriksdepartementet si side, må vere motivert av håpet om at ingen i Stortinget skulle ane uråd.

Hemmeleghaldet rundt forhandlingane er ekstremt overfor det politiske miljøet i alle landa som er med. På same tid er det dokumentert at lobbykreftene frå storkonserna i tenestesektoren, som European Services Forum og Coalition of Services Industries, rett og slett blir inviterte til å kome med sine forslag og behov overfor forhandlerane, særleg frå EU-kommisjonen og USA. Nasjonalforsamlingspolitikarar, arbeidstakarorganisasjonar, og miljøverninteresser blir derimot haldne på mange armlengders avstand. Dette gir ei ekstrem ubalansert påvirkning av forhandlingsprosessen i favør av investorinteressene.

Det er ikkje overraskande at den blå-blå regjeringa og ei entusiastisk NHO-leiing går inn for denne avtalen. Eit NHO som forresten suverent overser det fleirtalet av medlemsbedriftene sine som TiSA vil true. Desse kreftene har langt på veg lukkast i å legge lokk på alle tilløp til debatt om dei urovekkande lekkasjane frå forhandlingane som særleg Wikileaks har skaffa fram dei siste par åra.

Når det likevel er grunn til å framheve Jonas Gahr Støre som eit problem for oss som vil ha denne avtalen skikkeleg debattert i det politiske og offentlege rom, så er det fordi Arbeiderpartiet og særleg partileiar Støre, er like redde som regjeringa for å gå inn i ein diskusjon om dei opplagte negative konsekvensane av TiSA. Når Jonas Gahr Støre blir utfordra på Ap si vage, til dels positive haldning til TiSA-avtalen, slik han vart det på Postkoms landsmøte tidlegare i haust, då får han seg til å svare at partiet «har en utarbeidet politikk på dette», og at «frykten for avtalene er ubegrunnet». Med andre ord: Dette vil han ikkje at andre lenger ut i partiorganisasjonen (eller fagrørsla for den del) skal blande seg bort i! Med tanke på at det er dei siste par åra det har kome særleg mykje urovekkande informasjon frå forhandlingane, som viser at det ligg ein skremande liberalistisk og udemokratisk ideologi bak denne avtalen, då er det å klamre seg til ein fastlåst «utarbeidd politikk» på dette området heilt frå starten av, berre heilt uforståeleg.

Jonas Gahr Støre kunne, i staden for å blokkere debatten om TiSA, brukt dette til å utfordre regjeringa, og gjort TiSA-motstand til ei svært god valkampsak.
Etter kvart som lekkasjane kom om sjokkerande udemokratiske element i avtalen, skulle det vere rikeleg med ammunisjon å ta av. Det «uheldige» i at Støre sat i posisjon når Norge sa ja til å gå med i TiSA-forhandlingane (etter råd frå kven?), kan han lett forklare med at det meste av dei negative sidene ved denne avtalen, er ting som har kome fram nettopp dei siste to åra, noko som forresten har ført til at regjeringspartnerane SV og Sp har snudd, og no går skarpt ut mot TiSA-avtalen.

I sin tale til Landsstyret i Ap den 5. april 2016, snakka Støre om eit vegvalg: «Et politisk veivalg mellom en retning drevet av FrPs og Høyres kjølige markedsliberalisme – og en annen retning bygget på tillit, solidaritet og rettferdig fordeling, ledet an av Arbeiderpartiet.» Det nifse er at TiSA-avtalen vil vere ei sementering av nettopp dette markedsliberalistiske vegvalget Støre her snakkar om. Avtalen skal innehald ei rekke klausular og innretningar som vil gi ei irreversibel utvikling i ei slik retning. Stikkord her er standstill– og skralleklausulane, og eit nytt «snedig» forhandlingsopplegg, negative listing, som betyr at alt skal konkurranseutsettast internasjonalt dersom nasjonane ikkje uttrykkeleg reserverer seg på konkrete områder.

I ein kronikk i oktober skriv Støre dette: “Få land har så store fordeler av internasjonal handel som Norge. Men det krever at den nasjonale politikken har handlekraft til å sikre trygghet for jobb og trygghet i jobb“. Igjen er det uforståeleg at Støre går inn for TiSA-avtalen, når han bør vite at ideologien bak TiSA går ut på å vingeklippe den nasjonale poltiske handlekrafta så langt som råd. Avtalen styrkar rettane til utanlandske selskap på ein uhøyrt måte. Det er berre å sjekke korleis utanlandske selskap skal ha krav på å sjå politiske styresmakter i korta i deira arbeid med eventuelle lov- og regelendringar som kan påvirke desse selskapa sin forventa gevinst. (ref Transparency Annexe som er å finne på nettet mellom lekkasjane frå Wikileaks).

Dei to regjeringspartia sin politikk på dette området, som ukritiske tilhengarar av den utviklinga TiSA legg opp til, er ikkje overraskande. Det som både er overraskande og uforståeleg, er derimot at Arbeiderpartiet ikkje stiller opp som motkraft mot den farlege styrkinga av finans- og konserngigantane sine interesser som denne TiSA-avtalen så tydeleg vil vere. Gjennom å nekte å vere med på ein debatt om også dei negative sidene av avtalen, er Støre med på å overlate all påvirkning av norske posisjonar under forhandlingane, til dei som tydelegvis er indoktrinerte av nettopp av «FrPs og Høyres kjølige markedsliberalisme», støtta av eit NHO som er ivrig heiagjeng til dette, utan tanke på fleirtalet av sine medlemsbedrifter som denne TiSA-avtale faktisk vil vere ein trussel for.

Personvern til salgs i TISA-avtalen: de vil, de vil, men får det ikke til?


Dette er et innlegg fra Attac Norge. Innlegget er publisert med tillatelse fra Attac.

Strid om personvern kan slå sprekker i TISA-avtalen. EU og USA står på hver sin side.

Poenget med TISA-avtalen er uregulert flyt av tjenester over landegrenser og innenfor TISA-landene. Når du kjøper en privat tjeneste eller bruker en offentlig tjeneste, gir du fra deg informasjon om deg selv. USA krever at denne informasjonen skal kunne kjøpes, selges og sendes fritt over landegrensene.

Dette gjelder ikke bare informasjon du gir til private selskaper, men også til det offentlige. Flere stater gir tillatelse til å selge helseinformasjon du gir til legen og videre, for eksempel til farmasiselskaper.

Personvernlovgivningen varierer stort mellom TISA-landene. USA er ikke kjent som et foregangsland. Dersom Norge går med på dette, godtar regjeringen at svært mye persondata blir flyttet ut av landet og havner i land som har svært dårlige personvernregler.

EU ser problemet og protesterer mot USAs krav.

Problemet er riktignok løsningen EU har valgt. De vil godta regelverket, men skrive inn et unntak for EU. De anerkjenner at reglene truer personvernet, men de vil beholde regelen, og heller lage et unntak for seg selv. Norge vil antageligvis følge samme strategi.

Konsekvens: Et svekket personvern på globalt nivå, halvhjertet reddet av usikre unntak.

Målet er nemlig å bli ferdig med TISA-avtalen i år. Personvern-spørsmålet er aktuelt i det såkalte «E-handel»-kapittelet. USA fikk ikke fjernet personvernhensyn i TPP-avtalen med stillehavslandene, som er ferdigforhandlet. Derfor er personvern-salget topp prioritet for USA, har forhandlere sagt til Attac Norge.

Hvem presser på EU for å svekke personvernet? Det er NHO Service sin europeiske paraplyorganisasjon. “Hvis TISA faller sammen på grunn av denne saken, er det EUs feil. Hele verden kommer til å beskylde EU for å være dataproteksjonistiske”, sier Pascal Kerneis, direktør i European Services Forum, til EurActive. Han representerer tjenesteselskaper innenfor telecom, internett og forsikring.

“Persondata skal ikke være en del av en handelsavtale”, svarer Maryant Fernández Pérez fra organisasjonen European Digital Rights. Fokuset for handelsavtaler er ikke å beskytte menneskerettighetene, men å beskytte handel”, sier hun til EurActive.

Attac-leder Petter Slaatrem Titland møtte USAs forhandlere i Géneve i September, sammen med et dusin representanter fra Attacs samarbeidspartnere i USA, Europa, Asia og Latin-Amerika.

USAs forhandlere ble stilt kritiske spørsmål om personvern blant annet fra Forbrukerrådets europeiske paraply, BEUC. «Vi har forhandlet i tre år. Hvor mye tror dere at dere kan klare å forandre på de neste tre månedene?», var svaret fra sjefsforhandler Chris Melly.

Etter flere kritiske bemerkninger fra organisasjonen Public Citizen og BEUC, viste det seg at USA var langt fra skråsikre på å lande TISA-avtalen med USAs krav om svekket personvern. Uklare svar fra USA viste tydelige tegn på uenigheter de sliter med å finne løsninger på.

Hva skjer nå? Enten må USA gi seg, eller så må EU gi seg. Kompromisset fra EU om et unntak for dem er mest sannsynlig. Men en TISA-avtale som sikrer kjøp og salg av personopplysninger, uten EU, har lite verdi for USA.

TISA-avtalen kommer i alle tilfeller til å sette en ny standard for personvernregler i alle framtidige avtaler. Dette gjelder ikke bare handelsavtaler, men andre regelverk innenfor G20 og OECD. Derfor blir EU presset til å stå på kravene. I Norge må vi gjøre det samme.

TISA-avtalen kan falle sammen på grunn av denne striden. Men landene kan alltids bli enige seg i mellom. Vanskeligere blir det for TISA-myndighetene å bli enige med sine egne innbyggere.

Les mer om personvernstriden her.

Les hva den europeiske paraplyorganisasjonen for Forbrukerrådene mener om TISA her.

Nov 11, 2016

Vil du selge demokratiet for 2236 kroner?



Dette er en pressemelding Attac Norge slapp den 2. november 2016


Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) overleverte den 2. november en konsekvensutredning av TTIP-avtalen til næringsminister Monica Mæland.

Ved hjelp av økonomiske modeller har NUPI konkludert med at Norges BNP kan øke med 0,37 prosent. NUPI kaller dette en “betydelig gevinst”.

Makroutregningene viser at hver innbygger i Norge kan tjene 2236 kroner i året dersom Norge blir med i TTIP-avtalen.

– Vil du selge demokratiet for 2236 kroner? Det er spørsmålet vi må stille hverandre nå, sier Petter Slaatrem Titland, leder i Attac Norge.

Det avgjørende er om regjeringen nå vil bruke NUPI-beregningene, mener Attac Norge.

NUPI har beregnet en økning i BNP, som måler økonomisk vekst for et land. Men de har omregnet dette til inntekt per person.

– Det mest interessante nå er å se om Monica Mæland vil argumentere med 2236 kroner per innbygger. For demokratiet er det uredelig å blande uklar vekst for et land med konkret inntektsøkning for en innbygger, sier Titland.

Tjenestenæringen og fiskenæringen vil tjene mest i følge NUPI. Landbruket vil tape stort.
Matproduksjonen i Norge kan synke med opptil 30 prosent, avhengig av hvor mye staten kompanserer med ekstra utgifter til landbruket.

Man raserer landets viktigste industri med 90 000 ansatte, samtidig som man øker utgiftene til staten.

– Færre arbeidsplasser og økte skatter er ikke noe du vinner valg på noe sted i verden, sier Titland.


Titland råder Mæland til å ikke bruke beregningene til NUPI, fordi de er basert på svært tvilsomme modeller.

– For tre år siden prøvde EU å selge inn TTIP-avtalen ved å si at hver familie ville tjene 545 euro. De fikk så mye kritikk for tallene at de måtte trekke tallene tilbake og beklage at de hadde beregnet feil, sier Titland.

Les om EUs feilgrep her.

En annen del av NUPI-studiet øker “inntekten” til hver innbygger til 6772 kroner. Her har NUPI gjort enkeltstudier av noen eksempler og overført gevinsten til samfunnsnivå.

Men hvem tjener? Hvordan er omfordelingen?

– Dette er enda mer problematisk. Ikke bare fordi man antar at et eksempel er gyldig for hele samfunnet og overdriver massivt. Hva som er lønnsomt for noen få kan du ikke bare dele på en hel befolkning, sier Titland.

Gevinsten på 6772 har NUPI beregnet på følgende måte:

“”Bottom-up”-tilnærmingen innebærer innsamling av informasjon fra bedrifter og andre kilder med formål om å kvantifisere handelskostnader på sektornivå, og deretter spesifisere liberaliseringsscenarioer og plassere parameterne inn i en passende modell”

Les mer om landbruk og TTIP-analysen her.

Kontakt: Petter Slaatrem Titland, leder i Attac, tlf: 950 38 128

Nov 7, 2016

Solidaritet med Standing Rock




Samiske artister, folk og organisasjoner, miljøorganisasjoner og andre markerte sin solidaritet med 
StandingRock i Oslo i går! Standing Rock Sioux-indianerne trenger internasjonal støtte i kampen mot den sorte slangen (Dakota Access Pipeline).






"For halvannen uke siden kunne Aftenposten fortelle at den delvis statseide banken DNB bidrar med milliarder i lån til selskaper som bygger oljerørledningen Dakota Access.

Prosjektet er svært omstridt, fordi oljerørledningen skal legges under Standing Rock Sioux-indianernes hovedkilde til rent drikkevann. Urfolket frykter fremtidige oljelekkasjer vil forurense vannet deres og mener hellige områder vil bli ødelagt under utbyggingen."



DNB må trekke ut pengene umiddelbart og volden mot Standing Rock Sioux Nation og deres støttespillere må stanses.

Den økologiske krisen rammer hele kloden. Det er en krise som er et resultat av store selskapenes forurensing, utvinning og forbruk av fossilt drivstoff, utvinning av naturressurser, ran av matjord fra bønder og lokalsamfunn og rasering av lokale økonomier.







Vi ser også hvordan "verdens ledere" vil bidra til å videreføre og intensivere miljøødeleggelser og klimaendringer gjennom antidemokratiske handels- og investeringsavtaler som TTIP, TPP og TISA. Dette er avtaler som setter de multinasjonale selskapenes kommersielle interesser foran alt annet.

Foto: Martin Johannessen

Nov 5, 2016

TISA,TTIP, CETA og TPP: Skal «frihandel» trumfa folkestyret?


Dette er et innlegg av 
nestleder i SV, 
Oddny Miljeteig. Hun er utdannet sosionom, og har mange års erfaring som aktivist bak seg, både i lokalpolitikken, arbeiderbevegelsen og målrørsla. Innlegget ble først publisert i Bergensavisen 2. november 2016.

CETA. TTIP. TISA. TPP. Vakre vene. Dette er meiningslause bokstavsamanstillingar. Dei fortel ingenting om kva dei faktisk står for. Ikkje har dei norsk omsetjing, heller. Difor krevst det ekstra arbeid for å trengja inn bak bokstavane. Vi kan godt ta med EØS i same slengen. Men der ser du i det minste ein norsk bokstav, ø-en. Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, tyder det, EØS. Og det er eit samarbeid, såkalla, mellom EU og EFTA-landa Noreg, Island og Liechtenstein. Kor Storbritannia vil hamna etter Brexit, sjå det veit vi ikkje enno.

Men attende til desse bokstavsamanstillingane. CETA er ein frihandelsavtale mellom EU og Canada – som dei vart samde om torsdag i veka som gjekk. EU og USA forhandlar om den nye frihandelsavtalen TTIP. I tillegg vert det forhandla innan Verdas handelsorganisasjon (WTO – ei bokstavsamanstilling til!) om friandelsavtalen for tenester, TISA. TISA-forhandlingane er Noreg ein direkte del av, TTIP er vi ikkje ein direkte del av. Men TTIP-avtalen kan koma og ta oss gjennom EØS-avtalen. Amerikanske og asiatiske statar forhandlar om frihandelsavtalen TPP for stillehavsland.

TTIP-avtalen vert det forhandla om i løynd. Ja, i løynd. Mellom land som kallar seg demokrati. Lekkasjar frå forhandlingane viser at avtalen kan koma til å innehalda paragrafar som gjev private bedrifter rett til å saksøkja statar dersom dei gjennomfører politikk som fører til at bedriftene sine investeringar misser verdi. Dette betyr at nasjonale reglar og lovverk misser verdi. Det igjen betyr at har ei regjering/Storting privatisert og konkurranseutsett ei teneste eller eit tenesteområde, ja, så kan i neste omgang eit nytt fleirtal ikkje få sett i verk ein annan politikk. Til dømes: Er jarnbanen eller barnevernet privatisert/konkurranseutsett, kan dei kommersielle investorane saksøkja Noreg viss Stortinget seinare skulle ta til vit og ta attende tenestene til offentleg drift og verksemd. Altså: ei djup, djup innskrenking av folket sine rettar ved val. Kva var det ho sa, kulturminister Linda Hofstad Helleland – jo, at det var om å gjera å få klemt så mykje tannkrem ut av tuben at seinare regjeringar med annan politikk ikkje kunne få tannkremen innatt. Altså: Her er det om å gjera å smi medan jarnet er varmt - og nytta fleirtalet medan ein har det slik at eit anna fleirtal ikkje kan få folkeviljen sin. Det må ein seia er litt av eit udemokratisk sinnelag. Ho sa det beint ut, kulturministeren – og det før ho hadde vore på ein einaste kommersiell boksekamp i Noreg!

Harvard-professor Dani Rodrik, som nyleg vitja Noreg, meiner TTIP-utkastet bør forkastast. Han har i fleire år åtvara mot at det vil koma ein politisk motreaksjon dersom ikkje globaliseringa sine gevinstar vert jamanare fordelte. Frihandelsavtalar som aukar sosiale og økonomiske skilnader og svekkar demokratiet, vil føra til ein politisk motreaksjon, har professoren i internasjonal poltisk økonomi åtvara mot i ei årrekkje. Ein høgrepopulisme på frammarsj i Europa, brexit-røystinga i Storbritannia og Donald Trump som presidentkandidat er teikn på at Rodrik sine spådommar er i ferd med å oppfyllast, meiner han: «Vi er vitne til en hevnaksjon mot mainstream politikere og en teknokratisk elite som oversolgte globaliseringens fordeler og ikke tok på alvor de reelle bekymringene for at enkelte grupper vil tape på utviklingen. Populistene profitterer på at folk har følt seg utelatt i prosessen, og disse strømmingene vil fortsette å vokse dersom ikke det politiske sentrum kommer opp med svar,» sa professor Rodrik i avisa Klassekampen måndag. Rodrik meiner at til dømes TTIP-avtalen er ein avtale «med betydelige ulemper i form av å utfordre nasjonal integritet, reguleringer og lovverk. Man bør gå tilbake til tegnebrettet og lage en ny avtale.» Skrota heile skiten, altså. Professoren, som ikkje er motstandar av frihandel, meiner at middelklassens og den lågare middelklassens interesser for ei ujamn fordeling må takast på alvor. Prisen har vore høg å betala for dei som har sett jobbane sine forsvinna på grunn av konkurranse med lågkostland. Og difor må den nasjonale sjølvråderetten «rebalanserast» mot ein globalisert og open økonomi. Seier den amerikanske professoren. Så spørst det då, om det finst politisk vilje – og vilje nok til å «rebalansera» den nasjonale sjølvråderetten.

Ser vi på EU, ser det ikkje slik ut. Overvakingsorganet Esa, som passar på at EØS-avtalen vert fylgd, opnar no sak mot Noreg for å få slutt på at arbeidsgjevarane må betala reise, kost og losji for utstasjonerte EØS-arbeidarar. Ordninga er svært viktig for å hindra sosial dumping og forverring av løns- og arbeidsvilkår. I 2009 gjekk ei gruppe verft, i samarbeid med NHO, til søksmål mot den norske stat for å få fjerna den allmenngjorde tariffavtalen som sikra reglane om betaling av reise, kost og losji. Dei tapte så det song, fyrst i tingretten, så i lagmannsretten og til slutt samrøystes i sjølvaste Høgsterett. NHOs advokat argumenterte for at den norske modellen var robust nok til å tola innføringa av ei eiga låglønsgruppe av utanlandske arbeidarar. Dette vart bestemt avvist av Høgsterett, som i høgsterettslege ord og vendingar slo fast at dette ville vera å innføra sosial dumping. Men det tek ikkje NHO og dei for god fisk. For NHO er sjølvsagt ikkje mot sosial dumping. Dei kan halda så fine festtalar dei berre vil. Og no har dei altså fått EU og Esa på lag. Vinn dei fram, råkar dei både utanlandske og norske arbeidarar – og dei vil svekka fagrørsla. Det har NHO sjølvsagt ingenting imot. Uansett festtalar om den norske modellen og eit organisert og regulert arbeidsliv.

Når det gjeld NHO og EU, kjenner vi lusa på gangen. Handel utan hindringar og reguleringar er både mål og middel. Då vert folkestyret og rettsstellet hår i suppa, for ikkje å snakka om ei sterk fagrørsle. Og bak festtalane står hemmelege forhandlingar om avtalar som set stadig meir av folkestyret til sides. Det er det dei handlar om, dei uskjønelege bokstavsamanstillingane. Når alt kjem til alt.

Foto: Martin Johannessen

Oct 31, 2016

Børge Brende inviterer til WTO-møte, men undergrev WTO gjennom norsk deltaking i TiSA-forhandlingane.



Dette er et innlegg av Odd Tarberg. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten.


Det er liten grunn til å rekne med at dette WTO-møtet vil foregå i respekt for interessene til dei landa som i WTO med god grunn stemde nei til vidare liberalisering av handel med tenester.

Børge Brende har invitert ei lang rekke ministrar til Oslo til eit sokalla WTO-møte no den 21. og 22. oktober, og UD presenterer formålet med møtet slik: «Ved å invitere til et WTO-ministermøte i Oslo i høst ønsker utenriksministeren å skape en ny dynamikk som kan bidra til å bringe WTO-forhandlingene fremover og å styrke det multilaterale byggverket som betyr så mye både for norsk og global økonomi».

Børge Brende burde ha tenkt på dette før, dersom hensikta var å «styrke det multilaterale byggverket», altså WTO. I staden har Brende vore svært så ivrig på å undergrave WTO gjennom norsk deltaking i forhandlingane om handelsavtalen TiSA. Desse forhandlingane, om ein avtale om handel med tenester, skjer utanfor og i brot med WTO, og som blir sett på som ein trussel nettopp mot autoriteten til denne organisasjonen.

Det er derfor liten grunn til å rekne med at dette WTO-møtet vil foregå i respekt for interessene til dei landa som i WTO med god grunn stemde nei til vidare liberalisering av handel med tenester. Avtalar som TiSA, som Børge Brende er ivrig pådrivar for, blir brukte som brekkstang for å tvinge svakare land til å akseptere ei liberalisering dei slett ikkje er tente med. Ei rekke uland er urolege for at dei får redusert sitt politiske handlingsrom, også gjennom nye WTO-reglar som dei blir tvinga til å akseptere. Dette bør store deler av norsk næringsliv også vere uroleg for.

Når formålet med dette WTO-møtet blir sagt å vere «å bringe WTO-forhandlingene fremover», så peikar dessverre dette «fremover» i FEIL retning. Nemleg mot ei negativ utvikling både for politisk handlingrom, og for forholda i arbeidslivet både her til lands og elles. Det er ingen tvil om at det her er snakk om ei utvikling i tråd med ideologien bak avtalar som TiSA, TTIP, CETA og TPP, som mange med god grunn protesterer mot.

I over tre år har Norge vore i forhandlingar om TiSA-avtalen.Ein avtale med konsekvensar hinsides EØS-avtalen, men likevel heilt utan ein seriøs politisk debatt. Stortinget blir halde på mange armlengders avstand frå det som foregår i forhandlingane, og alle forsøk på debatt om dei urovekkande konsekvensane av avtalen som har dukka opp dei siste par åra, blir effektivt dyssa ned. Dette får regjeringa god hjelp til av Jonas Gahr Støre, som konsekvent nektar å delta i ein debatt om TiSA i sitt parti…

Regjeringa har til å med direkte feilinformert Stortinget når den for eks har påstått at TiSA vil vere i tråd med norsk WTO-politikk. Når faktum er at dei femti TiSA-landa forhandlar utanfor, og i klart brot med WTO, og blir sett på som ein trussel mot autoriteten til dette forumet for internasjonale handelsreglar. Påstandane frå TiSA-tilhengarane om at avtalen vil vere «bra for Norge» er også direkte feil. Det rette er at nokre store og konkurransedyktige bedrifter kan tene på avtalen. Andre, som i dag opererer på den norske heimemarknaden, under ein overkomeleg konkurranse, vil bli trua av eit vesentleg verre trykk frå utanlandske aktørar som vil få kraftig styrka sine rettar gjennom TiSA. Konkurransetrykket frå utlandet gjennom EØS-avtalen, er alt i dag såpass stort at riksrevisor Per Kristian Foss kritiserer styresmaktene for å handtere for eks problemet vil alt har med sosial dumping for dårleg.

Truleg er det også direkte feilinformering frå regjeringa si side når den nyleg kom med ein budsjettlekkasje om at den vil reservere bygging av nye kystvaktskip for norske verft. For om lag ti år sidan vart nye fregattar til Marinen bygde i Spania fordi Norge var forplikta til å lyse ut dette oppdraget i EØS-området. Ingen ting tyder på at forpliktingane Norge har i denne samanheng, har blitt mindre. Tvert i mot. Og hovedprinsippet i TiSA-avtalen, er også definitivt i strid med slik favorisering av nasjonalt næringsliv. Så dersom regjeringa i framtida meiner at den bør kunne skjerme ei norsk næring som måtte få problem, så er TiSA-avtalen så avgjort det siste den bør gå inn for. Det utrulege er at statsminister og TiSA-tilhengar Solberg ser ut til å tru at ho framleis kan skjerme norsk næringsliv når ho finn det for godt – som om vi ikkje alt har inngått forpliktande handelsavtalar, og faktisk er på veg inn i det som verre er. Det er derfor grunn til å stille spørsmål ved om statsministeren også er for dårleg orientert om kva som skjer på handelsavtalefronten.

Forhandlingane om TiSA burde aldri finne stad. Men når dei kom i gang, så var det fordi ei rekke land ville halde på retten til også i framtida å gjere det Erna Solberg nyleg foreslo i sin budsjettlekkasje: Altså gi deler av næringslivet eit visst vern mot konkurranse frå utlandet, for å bygge opp eller halde på innenlands kompetanse og arbeidsplassar. Desse landa blokkerte derfor, med god grunn, vidare liberalisering av handel med tenester under WTO-forhandlingane om dette. Dette vil Børge Brende og dei andre som står bak dette WTO-møtet ikkje akseptere.

Oct 28, 2016

TiSAs forhold til Grunnloven og demokratiske verdier



    Espen Busman (34) er utdannet jurist ved UiO, med særlig vekt på menneskerettigheter. Espen har i mange år lurt på hvorfor verden er som den er og skriver for øyeblikket sin debutroman om de store spørsmålene innen demokrati, økonomi og filosofi. Espen har tidligere jobbet innen diplomati og samfunnssikkerhet, både nasjonalt og internasjonalt.

    Ettersom jordens ressurser er ulikt fordelt, er det i utgangspunktet fornuftig at stater tilrettelegger for handel med hverandre. Det er imidlertid spesielle trekk ved forhandlingene om en “Trade in Services Agreement” (heretter kalt TiSA eller TiSA-avtalen) og deres forhold til Grunnloven som er verdt å undersøke nærmere. 

    Generelt om Grunnloven og generelt om TiSA
    I Grunnloven (1) hører de verdier vi anser for å være fundamentale og som vi ønsker å gi rettsstatens høyeste beskyttelse. Dette gjelder for eksempel demokratiet som styreform, menneskerettigheter og hensynet til miljøet. Grunnloven rager høyest i vårt hierarkisk ordnede rettssystem, ettersom andre lover utleder sin legitimitet fra den. I praksis betyr dette enkelt sagt at intet kan stride mot Grunnloven. 

    De lukkede forhandlingene rundt TiSA-avtalen går ut på hvilke forutsetninger som skal gjelde for å levere tjenester i de respektive land som er med i forhandlingene, og ca 50 land deltar. Ønsket med forhandlingene er å fjerne hindringer for at utenlandske selskaper skal kunne levere tjenester i Norge, og tilsvarende for norske selskaper i utlandet. Målet er at dette skal medføre økonomisk vekst.

    TiSA-avtalen opererer imidlertid med noen spesielle avtalemekanismer. For det første er det slik at man ikke forhandler om hva som skal med i avtalen, men om hva som skal unntas. Det må vitterlig innebære at det som ikke er unntatt når avtalen har blitt bindende heller ikke kan unntas senere. Dette gjelder dermed også eventuelle tjenester som ikke eksisterer i dag. Hvem vet hvilke tjenester vi kommer til å ha i fremtiden og hvordan vi ønsker å råde over disse? En annen mekanisme som brukes på deler av avtalen er den såkalte frys-mekanismen, hvilket vil si å fryse de tilstander og forutsetninger som gjelder for markedsaktørene i dag. Disse tilstandene og forutsetningene kan altså ikke senere endres til ulempe for markedsaktørene. Til sist kommer skralle-mekanismen, en mekanisme som hindrer at opphevede begrensninger kan gjeninnføres. Her kan en altså heller ikke senere endre forutsetningene til ulempe for markedsaktørene. Samlet sett bærer TiSA-forhandlingene preg av at avtalen vil være irreversibel.

    Vi er nå i den merkverdige situasjon at informasjonen om TiSA som Regjeringen har lagt ut på sine hjemmesider synes aldeles tilforlatelig, det leser som om det ikke praktisk betydning for annet enn økonomisk vekst og økt sysselsetting, mens organisasjoner som Folkeaksjonen mot TiSA (2), Greenpeace (3), Global Justice Now (4), til og med anerkjente samfunnskommentatorer påpeker at det dreier seg om et evig veiskille mellom demokrati og økonomi (5). Ettersom det ikke er helhetlig informasjon å få, fordi forhandlingene ikke er åpne, forblir dette dessverre i stor grad en rettsfilosofisk betraktning. Markedsliberalister og andre kritikere får kappes i å kalle dette upresis spekulasjon, men de får huske å skylde seg selv, det er jo deres fortjeneste at jeg ikke har noe substansielt å gå ut fra. 

    Om forhandingene
    Etter Grunnlovens §26 er det Regjeringens oppgave å “…inngå og oppheve forbund…”, hvilket er et av Regjeringens såkalte “prerogativer”. I tråd med dette er det Regjeringen ved Utenriksdepartementet som deltar i forhandlingene på vegne av Norge. Dersom Regjeringen er i forhandlinger som må sies å være av “særlig stor viktighet”, eller som etter Grunnloven krever “ny lov eller stortingsbeslutning” blir slike avtaler først bindende etter at Stortinget har samtykket. TiSA-avtalen vil med all rimelighet måtte sies å være en avtale av “særlig stor viktighet”, og Regjeringen har derfor gjort det klart at avtalen forelegges Stortinget til godkjenning etter at forhandlingene er sluttført. Det er likevel ikke slik at Regjeringen kan bli for egenrådig underveis, Stortinget kan og skal føre demokratisk kontroll med Regjeringen. Bruker Stortinget de virkemidler som er tilgjengelige? Svarer Regjeringen tilstrekkelig godt for seg? Er Stortinget eventuelt villig til å stille et mistillitsvotum? 

    At Norge er et demokrati fremgår av Grunnlovens §2, som postulerer at Grunnloven “skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.” Det kan derfor stilles spørsmål ved om det hører til demokratiet at internasjonale forhandlinger som griper inn i den enkelte nasjons statsliv skjer i lukkethet. Et demokrati er et folkestyre, det vil si at landet skal styres på et vis som gjenspeiler ønsket hos befolkningen. I et representativt demokrati uttrykker vi dette ønsket gjennom valg, og det er en grunnleggende forutsetning at den faktiske politikk står i et rimelig forhold til valgresultatet. En tør her altså minne politikerene om at i et representativt demokrati, slik som i Norge, er politikernes legitimitet utledet fra velgerne. Det er derfor begrenset hvilke hensyn som kan sies å rettferdiggjøre et hemmelighold overfor de samme velgerne, ettersom en ikke med sikkerhet kan vite om eller hvordan tilgangen på slik informasjon ville ha endret valgresultatet. Dersom velgerne ikke tillates innblikk i hvilke hensyn og vurderinger de folkevalgte gjør seg i forhandlinger eller der beslutninger fattes, har man ved valget i realiteten ikke oppnådd annet enn å legitimere at en gruppe personer styrer etter eget forgodtbefinnende. Til tross for at det finnes områder der hemmelighold kan være berettiget, så som i saker angående rikets sikkerhet, skal man i et demokrati derfor være meget skeptisk overfor elementer som skjer i lukkethet. Hertil kommer også at selve avgjørelsen om at TiSA-forhandlingene skal foregå i lukkethet, skjedde i lukkethet. Ikke bare må folket stole blindt på at deres egne interesser ivaretas på egnet måte, folket tillates altså heller innblikk i hensynene som taler for lukketheten. På et gitt punkt vil manglende åpenhet gå på bekostning av politikkens legitimitet, det er altså et uomtvistelig faktum at åpenhet er en nødvendig forutsetning for demokratiet.

    Regjeringen hevder på sine nettsider at det er “umulig å ivareta nasjonale interesser på en effektiv måte…. gjennom fullstendig åpenhet” (6), men redegjør ikke for hvilke interesser det er eller hvorfor så er tilfellet. Tidligere forhandlinger har vist at åpenhet og debatt bremser slike avtaler, fordi elementene et demokrati ikke kan være bekjent av kommer frem. Hvorfor skulle man tro at det er annerledes denne gang?

    Regjeringen nevner videre at selv om TiSA-forhandlingene ikke foregår i det åpne rom, er ikke dette “ensbetydende med at de er hemmelige.” Det er nokså utydelig hva Regjeringen her mener å uttrykke, ettersom det i praksis er uten betydning for den jevne borger hvorvidt en forhandling foregår i lukkede rom eller er hemmelig på annen måte. Det er mulig at Regjeringen med “hemmelig” her mener HEMMELIG i sikkerhetslovens forstand, hvilket er et uttrykk for hvem som ikke skal ha tilgang til informasjon av hensyn til rikets og de alliertes sikkerhet. Regjeringen vil altså kunne gradere TiSA-relaterte dokumenter både BEGRENSET og KONFIDENSIELT, som krever sikkerhetsklarering og/eller autorisasjon, og ha sine ord på nettsiden i behold (7). 

    Regjeringen hevder til sist å jobbe for åpenhet rundt forhandlingene, og viser til å ha offentliggjort både åpningstilbud og et forslag på energirelaterte tjenester. Det er til og med publisert en veileder. En iherdig leser vil kanskje kunne makte å etablere en viss forståelse av hva de offentliggjorte dokumenter innebærer. Det er likevel ikke noe som tyder på at det er spesielt nyttig, ettersom det begrenser seg til åpningstilbud og ikke inkluderer senere forhandlinger. Regjeringen forsøker å imøtekomme dette ved at det legges ut oppsummeringer fra forhandlingsrundene. Disse må i alle tilfeller sies å være særdeles magre, blottet for et håndgripelig innhold, og gir naturligvis ikke noe reelt inntrykk av forhandlingene (8). Det kan de ikke, forhandlingene er jo ikke åpne. 

    Den manglende åpenheten skal naturligvis beskytte enkelte interesser. Spørsmålet er så hvilke det er og hvorfor de mener seg berettiget til dette hemmeligholdet. Alminnelig logikk tilsier at å hemmeligholde forhandlinger som ivaretar allmenhetens interesser fra allmenheten selv er en absurditet. Det er derfor naturlig å anta at de interesser som beskyttes av lukketheten rundt TiSA er den andre part i en utveksling av tjenester, altså tjenesteleverandørene. Forhandlerne kaller seg da også “The Really Good Friends of Services”, og inkluderer verdens største selskaper. Det er en pussig trend i vår tid at store selskapers interesser skal hensyntas så meget. De er da vitterlig ikke en ressurssvak gruppe som behøver særskilt omsorg, når de på den annen side uten blygsel hevder sin egen fortreffelighet i det de påstår er et marked der den sterkeste vinner. 

    Finanskrisen i 2008 er et godt eksempel. Krisen kom som et resultat av at finansaktører, som til stadighet hevder å ansette klodens smarteste hoder, spilte seg selv utover sidelinjen. Alle de kompliserte finansproduktene kan sammenlignes med stolleken, det er om å gjøre å ha et sted å sitte når musikken stopper. Ironien er selvfølgelig at disse aktørene, samtidig som de anser seg selv som voktere av den rene kapitalisme, ba om hjelp til å overleve. I følge deres egen ideologi hadde de jo akkurat vist seg å ikke være overlevelsesdyktige. Det krevdes ikke engang en motstander. Deregulering av markedet, som de selv lobbyerte for, var tilstrekkelig. Hvorfor aksepterer vi dette? Hva taler for ytterligere deregulering? Den anerkjente økonomen og forfatteren Ha-Joon Chang (9), fra universitetet i Cambridge, sammenligner finanssektoren med prestene i middelalderen, som ved å unnlate å oversette Bibelen til lokalspråket beholdt makten til å lese og fortolke. Han forklarer til danske Politiken at “Samme magtgreb ser vi hos økonomerne i dag, der insisterer på, at økonomi er så kompliceret, at almindelige mennesker ikke kan følge med.” (10)

    Vi har de senere år hatt mange anledninger til å erfare hva manglende åpenhet betyr når store selskaper og myndigheter møtes bak lukkede dører, hvilket gir liten grunn til å tro at de er noe annet enn “The Really Good Friends of Making Money”. “Big business” har hittil båret preg av “small ethics”. En skal være temmelig bedøvet for å ikke bli opprørt etter å ha lest Naomi Kleins “This changes everything” (11), sett en dokumentar eller to om nevnte finanskrise (12) eller om de store aktørene i hvilken som helst industri, den siste tids avsløring av skatteparadiser, eller for å ikke forundre seg over hvordan et medlem av FNs Sikkerhetsråd kan nekte å etterkomme en uttalelse fra FNs arbeidsgruppe mot vilkårlig fengsling (13). Varslere som Wikileaks og Edward Snowden viser hvor asymmetrisk retten til overvåkning er blitt. Staten og selskaper har rett til å overvåke folket, være seg av sikkerhetshensyn eller målrettet reklame, men folket har ingen rett til å føre kontroll med stat eller selskap på en måte som ikke de selv har godkjent. Den som avfeier dette som overdrivelse og konspirasjonsteorier får ta i betraktning at FN formelt har anklaget USA for nedverdigende og inhuman behandling i saken mot Bradley Manning (14), at man gikk til krig mot Irak på et syltynt folkerettslig grunnlag (15), og at det bolivianske presidentflyet ble tvunget ned og inspisert i strid bestemmelser om diplomatisk immunitet fordi man trodde Snowden befant seg ombord (16). Man vil kanskje påstå at alt dette ikke har noe med TiSA å gjøre. Det er for så vidt riktig, men det har til felles at det foregikk, og kunne foregå, som følge av manglende åpenhet. Samlet sett er det intet grunnlag for å anta at manglende åpenhet skjer til fordel for demokratiske verdier. Det er da også derfor at hundretusener tar til gatene i Europa og demonstrerer mot slike avtaler som TiSA, TTIP og CETA. 

    Folkets tillit til politikere, finansinstitusjoner og store selskaper er tynnslitt i mange land. Lukkethet rundt forhandlinger som vil få betydning for den vanlige borgers liv skaper frykt. I et demokrati, som skal voktes av en gravende presse, er det naturligvis prinsipielt sett særdeles betenkelig at folkets primære kilde til informasjon er lekkasjer. Videre er det et stort problem at informasjonen som er tilgjengelig på Regjeringens nettsider ikke samsvarer spesielt godt med det som kommer frem i lekkasjene. Dette forklaringsproblemet må selvfølgelig ligge på Regjeringen. Er det ikke politikernes ansvar å skape en atmosfære der folket ikke skal behøve å frykte hva de driver med? I Norge harmonerer den manglende åpenheten rundt TiSA-forhandlingene uansett fryktelig dårlig med mottoet “mer åpenhet, mer demokrati”, som vi trykket til vårt bryst etter 22. juli. 

    Som nevnt hevder Regjeringen at de demokratiske hensyn ivaretas ved at avtalen forelegges Stortinget til godkjenning. At avtalen offentliggjøres ved forhandlingenes slutt kan neppe sies å være en garanti for at de som ikke deltok i forhandlingene forstår avtalens virkelige omfang. Slike avtaler er vanligvis ikke skrevet på et språk som den jevne borger kan kjenne seg igjen i. En må gå ut fra at spørsmål om hvordan avtalen skal tolkes også utgjør en del av de lukkede forhandlingene, og derfor ikke nødvendigvis kommer Stortinget til kjenne. Stortinget kan heller ikke be om endringer på enkelte punkter. Det er dermed ikke utenkelig at Stortinget kan oppleve et press for å godkjenne avtalen. Videre betyr jo ikke et flertall i Stortinget nødvendigvis at det er et flertall i folket. Stortinget kan naturligvis be om en rådgivende folkeavstemning, men kommer Stortinget til å gjøre det?

    Til syvende og sist dreier TiSA-forhandlingene seg om balansen mellom staten og det såkalte frie markedet. I en tid der grådighet i stor grad er blitt institusjonalisert ville man i et demokrati forventet at noe av slikt kaliber ble diskutert i åpenhet. Det faktum at det eksisterer lekkasjer beviser at noen på innsiden er enige i den vurderingen. 

    På bakgrunn av argumentene ovenfor kan lukkede forhandlinger, altså en bevisst unnlatelse av å opplyse folket om forhold som angår dem mens disse forholdene utformes, vanskelig sies å være i tråd med demokratiske verdier. Dersom ikke grensen allerede er overskredet, befinner vi oss her i det absolutte ytterpunkt av hva som er demokratisk akseptabelt. 

    Om avtalemekanismene og deres forhold til Grunnloven
    En naturlig forståelse av demokratiet som styresett har hittil vært at den politiske debatt er fri, med unntak av det som er å betrakte som hatefulle ytringer, og at valget faller på den eller de politiske alternativer som oppnår flest stemmer.

    Det er vanskelig å se hvordan avtalemekanismene i TiSA, slik de er redegjort for ovenfor, ikke får som følge at de låser tjenesteområdene som omfattes av avtalen fra politisk endring. Det er jo nettopp dette som er hensikten, her nevnes forutsigbarhet for selskaper som et hensyn. Spørsmålet blir dermed om slik låsing av statslivet kan tillates i et demokrati. En slik låsing hindrer i praksis fremtidige politikere i å gjenspeile et eventuelt ønske om endring i befolkningen. Dersom avtalen blir godtatt har den nåværende sammensetning av Regjering og Storting i realiteten fattet en beslutning som er irreversibel utover den periode de er valgt for, hvilket i seg selv er et ikke ubetydelig demokratisk problem, og utelukker samtidig et politisk syn fra å ha praktisk betydning i fremtiden. Den politiske debatt kan ikke lenger sies å være fri når politikken de facto er avskåret fra å kunne gjenspeile befolkningens ønske, og skiftningene som følger med tiden.

    Man har altså kommet i den absurde situasjon at man avdemokratiserer ens eget demokrati, attpåtil gjennom det som tilsynelatende skal være en demokratisk prosess. At demokratiet innsnevrer seg selv slik at det ikke lenger er å betrakte som et fullverdig demokrati, uten en grunnlovsendring som innebærer en annen styreform, kan ikke med rimelighet sies å være i Grunnlovens ånd. 

    Om enkelte punkter vedrørende TiSA-avtalens innhold og deres forhold til Grunnloven 
    Den manglende åpenheten rundt TiSA-forhandlingene umuliggjør å si noe konkret om avtalens innhold og dens forhold til Grunnloven. Dette er naturligvis betenkelig i seg selv, da Grunnloven er et forpliktende dokument og ikke noe som kun foranlediger en årlig feiring i gatene.

    Etter Grunnlovens §1 er Norge “et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike.” Det kan muligvis herske forskjellige oppfatninger om hva et “rike” egentlig er, men det synes naturlig at det er noe mer enn bare landegrenser på et kart. Eksempelvis vil naturressurser innenfor landegrensene, samt forvaltningene av disse, kunne sees på som en del av riket. Dersom TiSA-avtalen i praksis medfører en privatisering av naturressurser til utenlandske selskaper, vil ikke dette være å anse som en deling og avhending av riket i Grunnlovens forstand? 

    Som et konkret eksempel på hva som unntas fra TiSA-avtalen nevner Regjeringen utdanning, til og med videregående. En rimelig forståelse av dette vil da være at universitetsutdannelse kan reguleres gjennom TiSA-avtalen. Dette vil kunne tenkes å stride mot Grunnlovens §109, der “Statens myndigheter skal sikre adgang til videregående opplæring og like muligheter til høyere utdannelse på grunnlag av kvalifikasjoner.” Dersom TiSA-avtalen innebærer en privatisering av utdannelse på universitetsnivå, hvilket må antas betyr å betale en vesentlig sum for adgang til å studere, er ikke mulighetene lenger like “på grunnlag av kvalifikasjoner”.

    Greenpeace Nederland har publisert lekkasjer fra TiSA-forhandlingene som etter deres analyse truer klimamålene inntatt i Paris-avtalen fra 2015 (17). Kort oppsummert baserer deres konklusjon seg på at staten må ha alle virkemidler tilgjengelig, til enhver tid, dersom klimamålene skal kunne nås. Greenpeace Nederland uttrykker også bekymring for at TiSA-dokumentene ikke ser ut til å nevne hverken bærekraftig utvikling eller Paris-avtalen.

    Grunnlovens §112 forsikrer oss om at “Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.” At myndighetene har en aktiv plikt til å ivareta miljøet kommer også frem i bestemmelsen, siden “Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.” Hvordan kan den minste forpliktelse som hindrer norske politikere i å takle klimautfordringene på det som til enhver tid anses som beste måte, være i tråd med Grunnloven?

    Det har vært mye snakk om hva slags mekanismer for tvisteløsning som gjelder i slike avtaler. Den mest omtalte er antagelig investor-stat-tvisteløsningen. Denne løsningen ser ut til å gi utenlandske selskaper mulighet til å saksøke norske myndigheter om de mener sine inntjeningsmuligheter i Norge vanskeliggjort av norsk politikk. Professor Eivind Smith har tidligere uttalt at dette står i et kontroversielt og uavklart forhold til Grunnloven (18). 

    Regjeringen hevder at det ikke er snakk om en slik ordning i TiSA-avtalen (19). Dette stemmer imidlertid ikke med lekkasjene fra Greenpeace Nederland (20), hvilket i grunn illustrerer hele problemet.

    Prinsippene forankret i Grunnloven vernes om av domstolene. Det er alminnelig akseptert at domstolene har rett til prøve hvorvidt lover eller vedtak strider mot Grunnlovens bestemmelser. Dette ble tatt inn i Grunnloven, i §89, i 2015. 
    Skulle en ha utforsket denne muligheten? 

    ---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------



    Oct 27, 2016

    TISA-avtalen presses fram på bekostning av menneskerettigheter og demokrati


    Dette er et innlegg av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA og styremedlem i Attac Oslo.


    Storselskapenes lobbyister har fra første stund vært dypt involvert i TISA-forhandlingene. Hovedformålet med avtalen er å avvikle demokratisk politikk og svekke vanlige folks rettigheter.

    Et av dokumentene fra Wikileaks sin siste TISA-lekkasje i oktober, viser EUs krav til en rekke land om markedsadgang for sine selskaper innen alle mulige samfunnsområder, deriblant kloakk og sanitæranlegg, naturvern, gruvedrift, byplanlegging, TV og radio, forsikring og postvesen. Dokumentet er smekkfullt av krav om at landene må «fjerne», «eliminere» og «redusere» politisk handlingsrom, det vil si, fjerne og redusere innbyggernes mulighet og rett til å velge en annen politikk enn den TISA foreskriver.

    Å fjerne demokratisk handlefrihet er hovedformålet med avtaler som TISA, iallefall når denne handlefriheten kan resultere i politikk som er «belastende» for storselskapene. På lukkede lobbymøter og i interne rapporter legger selskapenes lobbyister liten skjul på hva de vil. «Industrien vil motsette seg enhver avtale der investeringsbeskyttelse er forhandlet bort til fordel for offentlige politiske mål. inkludert menneskerettigheter og

    arbeidstakerrettigheter,» har Pascal Kerneis, direktør for de europeiske tjenesteselskapenes lobbygruppe og NHO Service sin paraplyorganisasjon, European Services Forum (ESF), sagt. Han sier her rett ut at når demokratisk politikk, menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter kommer i konflikt med selskapenes ønske om å investere hvor de vil og hvordan de vil, så skal våre rettigheter ofres. 

    Blant de mange rettighetene som ESF presser på for at TISA skal svekke, er personvern på internett og den grunnleggende menneskeretten til privatliv. Kerneis kritiserte nylig EU for å være «dataproteksjonistisk» fordi unionen har bedt om et unntak fra TISAs regler om e-handel og frie datastrømmer. Disse reglene går ut på at persondata skal kunne kjøpes, selges og flyte fritt mellom TISA-landene.

    ESF og selskapenes lobbyister krever at persondata, inkludert svært sensitiv informasjon, som for eksempel din medisinske journal, skal kunne kjøpes, selges og flyte fritt mellom TISA-landene, Blir dine persondata sendt til et annet TISA-land med svakere personvernlovgivning, så vil denne informasjonen kunne selges videre. Dette gjelder ikke bare informasjon som du gir til private selskaper - noen land tillater også at helseinformasjon du gir til legen og til det offentlige helsevesenet kan selges til blant annet farmasiselskaper.

    En kort rapport fra et seminar arrangert av ESF og den nyliberale tenketanken ECIPE i 2014 gir et innblikk i hvilken visjon lobbygruppen og dens støttespillere har for personvernet i Europa. Deres målsetning er nemlig at Europa skal følge den amerikanske modellen og at personvern skal omdannes fra å være en grunnleggende rettighet garantert av staten til kun å være en tjeneste som et selskap kan velge om de vil tilby. Får ESFs lobbyister det som de vil, så vil ikke personvern lenger være en menneskerett, men en salgsvare som selskapene kan velge om de vil tilby eller ei – en salgsvare som kun vil være tilgjengelig for de som har råd til å betale for den.

    Det er all grunn til å ta slike uttalelser alvorlig, da det meste som kommer fra ESF og tjenesteselskapenes lobbyister har en tendens til å havne på forhandlingsbordet. ESF, som ble opprettet i 1999 etter initaitiv fra tidligere handelskommissær Leon Brittan, skryter av at de har «et eksellent forhold» til EUs handelsforhandlere. Ledende handelsforhandlere deltar regelmessig på ESFs møter, hvor de gir selskapenes lobbyister «oppriktige» orienteringer om EUs handelsforhandlinger, og hvor de etterspør ESFs ønsker og krav, før de «forhandler på deres vegne». Så nær er relasjonen mellom ESF og EU-kommisjonens handelsforhandlere at tidligere forhandlingsleder Michel Servoz har sagt at for Kommisjonen så er ESFs bidrag «absolutt avgjørende», de kan rett og slett ikke forhandle uten dem: «Vi fikk forhandlingsposisjonene vi inntok bekreftet av ESF, slik at vi kunne være sikre på at de tilfreds-stilte deres behov.»

    ESF har sammen med en rekke andre lobbygrupper for selskaper innen tjenestesektoren dannet den globale koalisjonen Global Services Coalition (GSC). I følge WTOs internasjonale handelssenter (ITC), var det nettopp lobbygruppene i Global Services Coalition som i 2011 «initierte ideen» om TISA, og GSC og dens medlemslobbyer har helt siden de forberedende forhandlingene om avtalen startet i januar 2012 vært dypt involvert i utformingen av dens struktur og prinsipper. Lenge før sivilsamfunnet og folkevalgte i TISA-landene i det hele tatt visste om forhandlingene.

    GSC sender hvert år en egen delegasjon til Geneve som har møter med handelsforhandlere, ambassadører og WTO-sekretariatet under TISA-forhandlingene. Programmet for GSCs delegasjon til Geneve i mars 2013 viser at selskapslobbyistene hadde eksklusive, bilaterale (tosidige) møter med forhandlerne fra flere av nøkkellandene i TISA-forhandlingene, deriblant de norske forhandlerne.

    GSC og flere av dens medlemslobbyer, inkludert ESF og de amerikanske tjenesteselskapenes lobbygruppe, CSI, publiserer jevnlig uttalelser og programerklæringer hvor de kommer med krav til hva de vil ha inn i TISA-avtalen. Sammenligner vi disse med dokumentene som har blitt lekket fra TISA-forhandlingene, så ser vi at selskapene har fått gjennomslag for nesten alle sine krav. 
    Det levner liten tvil om at TISA er en avtale av og for de store tjenesteselskapene.

    Finner du deg ikke i at grunnleggende menneskerettigheter svekkes, demokratiet avvikles og at makten over samfunnsutviklingen og stadig flere aspekter av livet overføres til gigantiske selskaper? Da oppfordrer vi deg til å melde deg inn i Folkeaksjonen mot TISA og bli med oss og stoppe denne antidemokratiske avtalen.

    Oct 26, 2016

    Handelselitene samles i Oslo bak lukkede dører – énprosentens ønsker å prioriteres



    Denne teksten er en bearbeidet utgave av en appell Joakim Møllersen holdt i forbindelse med demonstrasjonen mot WTO  21. oktober utenfor Næringslivets Hus i Oslo. Møllersen er redaktør for Radikal Portal og 2. nestleder i Attac. Appellen ble først publisert på Radikal Portal


    Når énprosenten møtes så vet vi at det ikke er våre interesser, de 99 prosentene, de har i tankene.

    Vi samles her ute, i det offentlige rom, på en åpen plass. Der inne i Næringslivets Hus møtes partitopper, næringslivstopper og sjefer i store internasjonale organisasjoner. Det kan virke som om de mener at handelspolitikk ikke angår andre enn dem. At internasjonale avtaler for utforming av offentlige tjenester er en sak for lukkede styrerom. At det er noen få folk i dress som skal bestemme politikken som skal påvirke arbeidsplassene og dagliglivene til folk her hjemme og hundrevis på hundrevis av millioner mennesker rundtom i verden.

    Vi sier nei!

    To av de som står på talelista på konferansen bak oss er sjefene i to av de mest korrupsjonsbefengte selskapene i Norge, Statoil og Telenor. De to partiene som snakker, Arbeiderpartiet og Høyre, er de to partiene som nesten bare vil åpne munmnen om disse temaene etter at døra er lukka og media, bekymra innbyggere og organisasjoner holdes på utsida. De to internasjonale organisasjonene, EU og WTO, er kjent for alt annet enn sitt demokratiske sinnelag. Cecilia Malmström, EUs handelskommisjonær og deres representant under dagens møter, har sagt det ganske klart selv:Jeg tar ikke mandatet mitt fra det europeiske folket”.

    Smak på den! En politiker som sier rett ut at det ikke er folket hun skal lytte til, at det ikke er innbyggerne hun handler på vegne av, at det vi sier er irrelevant.

    Er det noen som lurer på hvor hun tar mandatet sitt fra er det bare å ta en titt på talelista fra det møtet som foregår inne i Næringslivets Hus akkurat nå.

    Men en slik uttalelse kan egentlig ikke overraske oss i annet enn at Malmström viser et øyeblikks ærlighet. For er det én ting de har vist oss når det kommer til internasjonale regulerings-, handels- og investeringsavtaler så er det at de bryr seg pent lite om hva folk mener.

    Det kom kanskje som en overraskelse på mange da WTO, Verdens Handelsorganisasjon, igjen var relevante. Men når de sliter med å få gjennom TISA, TTIP og andre avtaler, når handelsliberalismen i EU får seg et knekk og møter stadig større motstand, så vender de seg til andre fora, til avtaler man trodde var døde, for å presse gjennom den politikken vi gang på gang har avvist.

    Det er ikke bare møteformen som er grunnleggende antidemokratisk. Avtalene de framforhandler tåler ikke dagens lys på grunn av sitt innhold. Det er irreversible liberaliseringer som står på agendaen. Avgjørelser i dag skal frata oss selvråderetten og vår rett til å bestemme over egen politikk i morgen. Det skal frata oss retten til å bestemme over viktige politiske områder resten av våre liv og resten av våre barns liv. Enerådende monarkier ble forkastet i Europa for lenge siden og vi er ikke interessert i et enevelde for storkapitalen i samråd med de politiske elitene.

    Det som skjer på møtet bak oss og seinere på WTO-møtet på Voksenkollen er et kaldt gufs fra fortida hvor politikk som kun de som har aller mest fra før av har bedt om. Lyssky samtaler skal presse lite samarbeidsvillige land til å ta avgjørelser på tvers av interessene til egne innbyggere. Arbeiderpartiet og Høyre går sammen om traktater som de vet at de ikke kan gå til valg på, og som de vet at de ikke kan selge til velgere. I Arbeiderpartiets tilfelle er det også klinkende klart at de ikke kan selge det til grasrota i partiet og i hvert fall ikke til fagbevegelsen som de står så nært og er så avhengige av.

    Hvis det er noen som lurer på hva The 1 % er, så finner vi de i Næringslivets Hus bak oss. Og når énprosenten møtes så vet vi at det ikke er våre interesser, de 99 prosentene, de har i tankene.

    Mens det der inne er et kaldt gufs fra fortida er samlinga av folk her ute en varm påminnelse om den folkelige mobiliseringa som knuste deres forsøk på å tvinge sin agenda på resten av verden. De står for en politikk som har samlet hundretusenvis av mennesker i protest i gatene verden over. Om det var i Seattle, i Gøtenborg, Genova eller Oslo, om det er i de store aksjoner som foregår mot dagens avtaler i Tyskland, Spania eller Belgia. Demonstrasjonene og sivilsamfunnets samarbeid med utviklingsland gjorde at en urettferdig WTO-avtale strandet etter årtusenskiftet. På samme måte skal vi tvinge dem til å legge fra seg dagens forsøk på å snike vedtak inn bakdøra som fratar oss selvråderetten og demokratiet.

    Den reelle makta ligger ikke der inne, det er vi som står her på gata som har den om vi bare organiserer oss og bestemmer oss for å ta den. Og nå er det på høy å samle krefter til motstand nok en gang.