Handelselitene samles i Oslo bak lukkede dører – énprosentens ønsker å prioriteres

Denne teksten er en bearbeidet utgave av en appell Joakim Møllersen holdt i forbindelse med demonstrasjonen mot WTO  21. oktober utenfor Næringslivets Hus i Oslo. Møllersen er redaktør for Radikal Portal og 2. nestleder i Attac. Appellen ble først publisert på Radikal Portal

Når énprosenten møtes så vet vi at det ikke er våre interesser, de 99 prosentene, de har i tankene.

Vi samles her ute, i det offentlige rom, på en åpen plass. Der inne i Næringslivets Hus møtes partitopper, næringslivstopper og sjefer i store internasjonale organisasjoner. Det kan virke som om de mener at handelspolitikk ikke angår andre enn dem. At internasjonale avtaler for utforming av offentlige tjenester er en sak for lukkede styrerom. At det er noen få folk i dress som skal bestemme politikken som skal påvirke arbeidsplassene og dagliglivene til folk her hjemme og hundrevis på hundrevis av millioner mennesker rundtom i verden.

Vi sier nei!

To av de som står på talelista på konferansen bak oss er sjefene i to av de mest korrupsjonsbefengte selskapene i Norge, Statoil og Telenor. De to partiene som snakker, Arbeiderpartiet og Høyre, er de to partiene som nesten bare vil åpne munmnen om disse temaene etter at døra er lukka og media, bekymra innbyggere og organisasjoner holdes på utsida. De to internasjonale organisasjonene, EU og WTO, er kjent for alt annet enn sitt demokratiske sinnelag. Cecilia Malmström, EUs handelskommisjonær og deres representant under dagens møter, har sagt det ganske klart selv:“Jeg tar ikke mandatet mitt fra det europeiske folket”.

Smak på den! En politiker som sier rett ut at det ikke er folket hun skal lytte til, at det ikke er innbyggerne hun handler på vegne av, at det vi sier er irrelevant.

Er det noen som lurer på hvor hun tar mandatet sitt fra er det bare å ta en titt på talelista fra det møtet som foregår inne i Næringslivets Hus akkurat nå.

Men en slik uttalelse kan egentlig ikke overraske oss i annet enn at Malmström viser et øyeblikks ærlighet. For er det én ting de har vist oss når det kommer til internasjonale regulerings-, handels- og investeringsavtaler så er det at de bryr seg pent lite om hva folk mener.

Det kom kanskje som en overraskelse på mange da WTO, Verdens Handelsorganisasjon, igjen var relevante. Men når de sliter med å få gjennom TISA, TTIP og andre avtaler, når handelsliberalismen i EU får seg et knekk og møter stadig større motstand, så vender de seg til andre fora, til avtaler man trodde var døde, for å presse gjennom den politikken vi gang på gang har avvist.

Det er ikke bare møteformen som er grunnleggende antidemokratisk. Avtalene de framforhandler tåler ikke dagens lys på grunn av sitt innhold. Det er irreversible liberaliseringer som står på agendaen. Avgjørelser i dag skal frata oss selvråderetten og vår rett til å bestemme over egen politikk i morgen. Det skal frata oss retten til å bestemme over viktige politiske områder resten av våre liv og resten av våre barns liv. Enerådende monarkier ble forkastet i Europa for lenge siden og vi er ikke interessert i et enevelde for storkapitalen i samråd med de politiske elitene.

Det som skjer på møtet bak oss og seinere på WTO-møtet på Voksenkollen er et kaldt gufs fra fortida hvor politikk som kun de som har aller mest fra før av har bedt om. Lyssky samtaler skal presse lite samarbeidsvillige land til å ta avgjørelser på tvers av interessene til egne innbyggere. Arbeiderpartiet og Høyre går sammen om traktater som de vet at de ikke kan gå til valg på, og som de vet at de ikke kan selge til velgere. I Arbeiderpartiets tilfelle er det også klinkende klart at de ikke kan selge det til grasrota i partiet og i hvert fall ikke til fagbevegelsen som de står så nært og er så avhengige av.

Hvis det er noen som lurer på hva The 1 % er, så finner vi de i Næringslivets Hus bak oss. Og når énprosenten møtes så vet vi at det ikke er våre interesser, de 99 prosentene, de har i tankene.

Mens det der inne er et kaldt gufs fra fortida er samlinga av folk her ute en varm påminnelse om den folkelige mobiliseringa som knuste deres forsøk på å tvinge sin agenda på resten av verden. De står for en politikk som har samlet hundretusenvis av mennesker i protest i gatene verden over. Om det var i Seattle, i Gøtenborg, Genova eller Oslo, om det er i de store aksjoner som foregår mot dagens avtaler i Tyskland, Spania eller Belgia. Demonstrasjonene og sivilsamfunnets samarbeid med utviklingsland gjorde at en urettferdig WTO-avtale strandet etter årtusenskiftet. På samme måte skal vi tvinge dem til å legge fra seg dagens forsøk på å snike vedtak inn bakdøra som fratar oss selvråderetten og demokratiet.

Den reelle makta ligger ikke der inne, det er vi som står her på gata som har den om vi bare organiserer oss og bestemmer oss for å ta den. Og nå er det på høy å samle krefter til motstand nok en gang.

TISA: en udemokratisk tvangstrøye

Dette er et artikkel av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA og styremedlem i Attac Oslo. Hun er også aktiv i handelsgruppa til Attac. Artikkelen ble først publisert i Radikal Portal 26.06.16

TISA er en tvangstrøye som vil «modifisere eller eliminere» demokratisk politikk som er mer lydhør overfor vanlige borgere enn de multinasjonale selskapene.

De nye TISA-lekkasjene bekrefter det kritikerne lenge har advart mot og viser at TISA vil drastisk begrense politisk handlefrihet både lokalt og nasjonalt og overføre ytterligere beslutningsmakt fra folkevalgte politikere til handelstribunaler og multinasjonale selskaper.

Markedsprinsipper skal styre

Blant de lekkede dokumentene er et eget kapittel om innenlandske reguleringer. Dette kapitlet har blitt lekket før, men den siste lekkasjen, som er fra oktober 2015, inneholder regler som går enda lenger i å disiplinere – kontrollere og begrense – TISA-landenes rett til å utforme politikk som berører tjenester.

Tjenester, fra sykehus, skoler, barnehager og drikkevannforsyning, til kollektivtransport, elektrisitet, turisme og forsikring er en essensiell del av hverdagen og påvirker de fleste aspekter av livet. I TISA behandles de imidlertid som rent kommersielle transaksjoner, og avtalen vil forplikte landene til å ikke prioritere sosiale, politiske, økologiske eller kulturelle hensyn foran de kommersielle når de skal regulere tjenester.

De lekkede tekstene reflekterer storselskapenes visjon for avtalen: Samuel Di Piazza, formann i den mektige lobbygruppen for de amerikanske selskapene innen tjenestesektoren, Coalition of Service Industries (CSI) har for eksempel sagt at TISA-landene skal «modifisere eller eliminere» innenlandske reguleringer, og at TISA skal utgjøre et rammeverk som skal sørge for at «markedsprinsipper kan styre investering i og levering av tjenester på en transnasjonal skala.»

Bestemmelsene i reguleringskapitlet vil sørge for en slik massiv deregulering og re-regulering basert på markedsprinsipper gjennom å sette opp en lang rekke kriterier for hva som er akseptabel politikk og liste opp grunner til at et politisk tiltak kan utfordres som et brudd på TISA.

Retten til regulering
Alle lover, reguleringer og administrative vedtak som gjelder lisenskrav og prosedyrer, kvalifikasjonskrav og tekniske standarder som påvirker handel med tjenester vil bli omfattet av kapitlets bestemmelser, og disse er svært bredt definert i teksten.

Tekniske standarder for eksempel, defineres som «egenskaper ved selve tjenesten eller hvordan den skal ytes.» Slike brede definisjoner vil naturligvis kunne åpne for brede tolkninger fra handelsekspertene i TISAs tvisteløsningspaneler, som er de som skal ta den endelige avgjørelsen om hvorvidt et lands eller en kommunes lover og regler er akseptable. I følge jusprofessor Jane Kelsey, som har analysert lekkasjene for Wikileaks, vil tekniske standarder kunne omfatte:

«water quality, health and safety, zoning, school examinations, staff to patient ratios, adventure and eco-tourism, shipping lanes, engineering and construction, mining practices (for example, fracking), advertising rules, sales of alcohol and tobacco.»

TISA vil dermed gripe inn i og legge sterke føringer på muligheten til å regulere innen et utall samfunnsområder – inkludert ikke-diskriminerende reguleringer som gjelder likt for norske og utenlandske tjenesteytere. Bestemmelsene i reguleringskapitlet vil være bindende både på nasjonalt, regionalt og lokalt plan.

Nå inneholder riktignok TISAs kjernetekst en formulering som sier at avtalen «anerkjenner retten til å regulere, og til å introdusere nye reguleringer». Men, og det er et gedigent men: som i GATS-avtalen, som TISA er basert på, kan denne angivelige «retten til å regulere» bare utøves i samsvar med avtalens bestemmelser. [1].

“Mer byrdefullt enn nødvendig”

Et av de mest kontroversielle punktene i denne teksten er den foreslåtte formuleringen som sier at lover og regler og andre politiske tiltak ikke skal være «mer byrdefulle enn nødvendig for å sikre tjenestens kvalitet». Hva som er byrdefullt i denne sammenhengen er det som begrenser handel med tjenester og undergraver fordelene for selskapene. [2].

Denne nødvendighetstesten ble først lagt på bordet i GATS-forhandlingene, men ble avvist på grunn av stor motstand fra mange land. Nå forsøker en rekke delegasjoner å tvinge den gjennom i TISA. De norske forhandlerne ser ikke ut til å gå imot dette forslaget.

Så hva er formålet med en slik nødvendighetstest? Ifølge WTO-sekretariatet er nødvendighetstesting et middel til å finne «a balance between two potentially conflicting priorities: promoting trade expansion versus protecting the regulatory rights of governments».

Det er tvisteløsningsdomstolene som skal gjøre denne avveiningen og vurdere hvorvidt et TISA-lands politiske tiltak er «mer byrdefulle enn nødvendig». Domstolene vil også få makt til å bedømme om myndighetene kunne ha brukt andre alternative tiltak som er mindre byrdefulle for selskapene. Mandatet til panelenes handelseksperter vil da være å fremme TISAs kommersielle formål, ikke å beskytte et lands innbyggere, lokalsamfunn og miljø. Som Jane Kelsey peker på, så viser erfaring fra tvisteløsning i WTO at det under et slikt regime er praktisk talt umulig å innta en tilnærming til regulering som er basert på føre-var prinsippet og som reflekterer lokalsamfunns bekymringer og prioriteringer. [3].

Krav om offentlige høringsprosesser for byutvikling som har som formål å sikre at et byggeprosjekt kan godtas av lokalsamfunnet, er ifølge Kelsey et eksempel på en type regulering som ikke ville ha bestått en nødvendighetstest, da dette kravet er mer «byrdefullt enn nødvendig» for å sikre byggetjenestenes kvalitet.

Nytt i den siste lekkasjen er at New Zealand har foreslått at nødvendighetstesten skal gjelde for absolutt alle tjenester og sektorer – også for de tjenestene som landene ikke har bundet til avtalen. Med et så altomfattende omfang, vil det knapt være grenser for hvilke områder TISA vil underlegge politikken nødvendighetstesting: kvalifikasjoner for helsepersonell og lærere, sykehusstandarder, akkreditering av utdanningsinstitusjoner, kommunale områdeplaner, kvalitetsstandarder for vann, tillatelser til å håndtere giftig avfall…

Forbudt å ta spesielle hensyn
TISAs prioritering av kommersielle hensyn foran alle andre hensyn gjenspeiles også i kravet om at politiske tiltak må være basert på «objektive og transparente kriterier,» som tjenesteyters kompetanse og evne til å levere tjenesten. [4] Et slikt snevert forbruksorientert fokus utelukker bredere sosiale og økologiske hensyn. 

Som Kelsey skriver i sin analyse, så er det «feasible that dispute panels may discount all but exclusively commercial considerations in deciding whether regulatory criteria are objective and transparent.»

Kravet om objektivitet vil dessuten kunne åpne opp for at lover og regler som er basert på kriterier som er vanskelige å kvantifisere kan bli avvist som «subjektive». Dette kan for eksempel gjelde politiske tiltak som tar hensyn til lokalsamfunn og urbefolkninger, eller som er basert på føre-var-prinsippet.

En annen bestemmelse som kan få vidttrekkende konsekvenser for folkevalgtes mulighet til å utforme politikk i allmennhetens interesse og ta hensyn til lokalsamfunn og innbyggere når de skal regulere tjenester, er kravet om at regulerende myndigheter må benytte prosedyrer som er «upartiske med hensyn til alle søkere» og at beslutninger må tas på en «uavhengig måte».

En konsekvens av denne bestemmelsen er at det kan bli avtalestridig for lokale og nasjonale myndigheter å prioritere enkelte grupper, som for eksempel ikke-kommersielle organisasjoner, lokale småbedrifter eller marginaliserte grupper, når de skal innvilge søknader og gi lisenstillatelser til å yte tjenester, da dette er «partisk».

Blant de mange bestemmelsene i reguleringskapitlet finner vi også en rekke forpliktelser som skal sørge for å skru opp tempoet i landenes reguleringsprosesser. Selskaper som ønsker å selge sine tjenester i et annet TISA-land har interesse i raske lisenstillatelser, mens befolkningen har interesse i grundige prosedyrer som ofte tar lenger tid.

Fra et rent kommersielt perspektiv kan offentlige høringer, grundige konsekvensanalyser og midlertidige forbud (moratoria) utgjøre urimelige og forpurrende handelsbarrierer. Et moratorium mot fracking for eksempel, kan derfor bedømmes av et tvisteløsningspanel som et klart brudd på avtalen, blant annet fordi det «forhindrer» reguleringsprosessen på «urimelig vis,» forårsaker «upassende forsinkelser,» og innebærer at beslutninger ikke tas innenfor en «fornuftig tidsramme»

Minste felles multiplum
TISA kan ikke sees isolert fra de andre handels- og investeringsavtalene som er under forhandling. Alle inneholder de bestemmelser og mekanismer som skal bidra til å utjevne forskjeller mellom landenes regelverk for «å disiplinere medlemslandenes rett til å regulere» og gjøre regelverkene «mer lydhøre overfor markedets behov»[5]. TTIP går lengst i retning av en slik harmonisering av regelverk, men også i TISA forhandles det om forpliktelser som vil kunne presse fram harmonisering.

Et eksempel på dette er en formulering i reguleringskapitlet som sier at når tvisteløsningspanelene skal avgjøre hvorvidt et TISA-lands politiske tiltak er akseptable og nødvendige, så skal de ta i betraktning «internasjonale standarder satt av relevante internasjonale organisasjoner.» Referanser til internasjonale standarder er også innlemmet i flere andre TISA-kapitler, blant annet i kapitlene om finanstjenester, maritim transport, telekommunikasjon og e-kommers.

I praksis betyr harmonisering at standarder senkes til det minste felles multiplum, slik vi ser i TTIP-forhandlingene. Ikke overraskende, så har de store tjenestekonsernenes lobbygrupper det som et sentralt krav at også TISA skal harmonisere. Global Services Coalition, en koalisjon av verdens største lobbygrupper innen tjenestesektoren, skriver for eksempel i sitt posisjonspapir om TISA at «det er essensielt at TISA-partenes regjeringer arbeider for å minimere forskjeller i regulering av tjenester», og krever at landenes «reguleringer og tekniske standarder generelt sett skal være kompatible med internasjonale standarder.» Som i TTIP, vil dette kunne åpne opp for et «kappløp mot bunnen» for standarder innen helse, miljø, sikkerhet, arbeidstakerrettigheter og forburkervern.

TISA kan bringe oss nærmere en uregulert finansbransje
I tillegg til kapitlet om innenlandske reguleringer, inneholder også flere av de sektorspesifikke kapitlene en rekke bestemmelser og restriksjoner som ligner de i reguleringskapitlet, men som er skreddersydde for de enkelte sektorene. I finanskapitlet for eksempel, finner vi bestemmelser som vil sterkt innskrenke myndighetenes handlingsrom til å regulere og utforme politiske tiltak for å forhindre nye finanskriser og bekjempe skatteparadiser; mens regler i energikapitlet vil gjøre det avtalestridig for et land å prioritere fornybar energi foran olje, kull og gass. I tillegg forhandles det om mekanismer i det såkalte gjennomsiktighetskapitlet som vil gi de multinasjonale selskapene rett til å intervenere i et lands politiske prosesser og å lobbe for eller i mot nye foreslag om lovendringer og andre politiske tiltak før de i det hele tatt har blitt debattert offentlig.

Alle disse «disiplinene» i TISA virker sammen og forsterker hverandre. Til sammen vil de danne en stram tvangstrøye som vil «modifisere eller eliminere» demokratisk politikk som er mer lydhør overfor lokalsamfunn og vanlige borgere enn de multinasjonale selskapenes interesser.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

1. Dette ble slått fast av WTOs tvisteløsningspanel i saken USA-Gambling 2004: ‘Members’ regulatory sovereignty is an essential pillar of the progressive liberalization of trade in services, but this sovereignty ends whenever rights of other Members under the GATS are impaired.”“United States—Measures Affecting the Cross-border Supply of Gambling and Betting Services.” Report of the Panel, WT/D285/R.

2. Den australske regjeringen er åpen om dette når de skriver på sine nettsider at TISA vil “set standards or improve trade rules to ensure the benefits to business are not undermined by overly burdensome regulatory barriers” (min uth.). Se: http://dfat.gov.au/trade/agreements/trade-in-services-agreement/Pages/trade-in-services-agreement-frequently-asked-questions.aspx

3. Se Jane Kelseys analyse: https://wikileaks.org/tisa/domestic/analysis/Analysis-TiSA-Domestic-Regulation-Annex.pdf

4. Denne er basert på GATS Artikkel VI:4: “based on objective and transparent criteria, such as competence and the ability to supply the service”

5. World Economic Forum og International Centre on Trade and Sustainable Developments “E15 Initiative” beskriver formålet med internasjonale standarder for regulering slik: “it makes sense to give international standards greater influence in disciplining Members’ right to regulate. It allows to tap into flourishing alternative regulatory machinery that can deliver regulatory outputs more responsive to market needs, adapt quicker to market changes and, ultimately, deal more efficiently and effectively with the regulatory challenges arising from the internationalisation of services transactions.” Se: http://e15initiative.org/blogs/what-can-international-standards-on-services-do-for-gats/.

TISA Hotell – et hjem for «oss», et helvete for deg

Dette er en gjesteblogg skrevet av Svein Kåre Takle. Han er fra Bergen, har to barn og er helsefagarbeider. Innlegget ble opprinnelig publisert på Radikal Portal 30.07.2015.

Følg Folkeaksjonen mot TISA på facebook

Kelneren rydder bordet for mat og gir deg så den skjebnesvangre beskjeden at det er slutt på all servering. Kelneren er TISA.

Nå for tiden liker jeg å sammenligne folks politiske engasjement med et fint middagsselskap, og her er hvorfor: Du sitter rundt bordet med dine venner, du har forsynt deg med begge hendene av hors-d’oeuvre, forrett, hovedrett, dessert og snacks. Ettersom det ikke var så rent lite mat tilgjengelig for deg og dine venner har du ikke akkurat vært sjenert når du har forsynt deg, og nå er du mett. Stappmett. Men hva gjør du når du er stappmett? Ser du på maten? Tenker du på den? Betrakter du den der den ligger på bordet foran deg? Det er jo mer igjen, og du ser det. Nei, du gjør selvfølgelig ikke det med mindre du har en slags kronisk lidelse. Du sitter med albuene på bordet og nipper til vinen mens du snakker med de rundt deg om løst og fast. Maten ligger der, den er et faktum, men du tar ikke inn inntrykk fra den, for du er ferdig. Du er stappmett.

Men hva hvis du fikk vite at dette var siste måltid? Hva da? Hva hvis kelnerne kom inn og ryddet rent bord med den skjebnesvangre beskjeden om at fra nå av er det slutt på all servering? Ville du da tenkt på all den maten som står foran deg? Ville du reagert? Ja det ville du, men da er det jo for sent. Kelneren og hans medarbeidere ventet med å gi den beskjeden til etter de hadde ryddet bordet. Du kan protestere, trygle, gråte, hisse deg opp eller legge deg ned på gulvet å skrike, men ingenting nytter nå lenger. Det er nemlig allerede bestemt at du fra nå av ikke får mer å spise.

Kelneren er TISA
Jeg snakker om TISA avtalen, og det faktum at Norge per i dag er farlig nært å skrive under på den, og alt dette skjer mens du sitter med albuene på bordet og nipper til vinen mens du snakker med de andre gjestene om løst og fast. Kelneren som nettopp kom inn og hentet all maten rett foran nesen på deg er nettopp TISA, det er hans navn. Han raner deg ikke, han begår ingen lovbrudd av noe slag. Nei, tvert imot, han gjør nøyaktig det han har rett til å gjøre mot deg, for hans kolleger i Really Good Friends of Services (RGFoS), altså de politikerne du stoler på når du stemmer, har nemlig sagt at han bare kan forsyne seg.

Du synes kanskje jeg rører fælt nå? Kanskje, men jeg liker å trekke paralleller. Selve TISA-avtalen skal ikke jeg gå så veldig dypt inn på, for hensikten med denne artikkelen er å vekke så mange som mulig til å navigere seg inn på de sidene som fronter underskriftskampanjer mot hele prosjektet. Slike avtaler har blitt stoppet før, blant annet i 1998, MAI (Multilateral Avtale om Investering), og den må stoppes nå igjen, vi må kjempe hardere enn de gjorde i 1998, for det gjelder hele vår fremtid og fremtidige generasjoners fremtid.

Outsourcing og lavere lønn
TISA er forkortelsen for Trade In Services Agreement, og har til hensikt å konkurranseutsette nesten alle offentlige tjenester. I et nøtteskall betyr dette at helse, omsorg, utdanning og en rekke andre tjenester skal legges ut på anbud for en hel verden, og staten vil ikke lenger kunne hente tilbake tjenestene til seg selv. For denne avtalen gir nemlig alle involverte land og selskaper full rett til å saksøke Norge om selv mener de taper profitt. I praksis betyr dette at norsk arbeidskraft blir outsourcet og erstattet med billig arbeidskraft fra andre land. Lurer du på om jeg kødder nå? Om jeg svartmaler en gullkantet avtale som egentlig bare kommer til å gjøre deg og meg rikere?

I så tilfelle kan du sette deg inn i sjømennenes historie. Hvor mange tidligere sjømenn kjenner du? Alle familier har minst en gammel slektning som er pensjonert sjømann. Men hvor mange norske familier har sønner eller døtre som i dag jobber på sjøen? Jeg kjenner ingen, for jeg kjenner ingen kapteiner. Tre måneder av og tre måneder på, avmønstret rundt i hele verden, sett mye og opplevd mye i tillegg til å tjene gode penger. Historiene til sjømenn er mange og interessante, det er et helt yrkesliv til folk som nå er på sykehjem, men de historiene dør med pasienten på sykehjemmet, for det finnes ikke norske sjømenn i dag, bortsett fra ansatte på lokale ferger. Den gangen falt det ikke noen inn at sjøfartsnasjonen Norge skulle bli outsourcet av utenlandsk arbeidskraft, for de var flinke i jobben sin. Men det skjedde altså, tro det eller ei. Nå er historien i ferd med å gjenta seg. Det har blitt gjort forsøk før som tidligere nevnt har blitt stoppet, og nå er det altså på tide å stoppe det igjen.

Coca Cola eier og driver kantinen på sykehuset, McDonald’s eier og driver kantinene på alle grunnskoler, ISS står for renhold på samtlige offentlige institusjoner, en brasiliansk eiendomsmagnat eier alle sykehjemmene, et filipinsk helseforetak har ansvaret for all daglig drift av sykehjemmene med sine underbetalte sykepleiere uten tilstrekkelige språkkunnskaper, det polske entreprenørselskapet forhandler med det russiske eiendomsselskapet om din og min lønn. Uten å ta hensyn til våre lover, regler og rettigheter. Våre fagforeninger er for lengst lammet, og velferdssystemet et totalt ute av drift. Oljepengene som i generasjoner har blitt saltet ned til fremtidige generasjoner og utvikling av vårt land, ligger nå i trygt i baklommen på gjestene som inntok TISA Hotell med vår velsignelse. Da er det for seint å si at vi ikke ville ha det sånn.

Ny sveis mest interessant
Google bringer hele verden inn i din stue hver dag, og når jeg googler saker finner jeg fort ut hvor mye vi bryr oss om hva som skjer i landet vårt, hva politikerne planlegger å gjøre, og hva som faktisk blir gjort. Facebook er også en arena som gir en god pekepinn på hva som opptar oss og hva vi simpelthen driter i. Eksempelvis kan jeg nevne at når jeg for en tid tilbake skiftet profilbilde etter å ha fjernet alt håret på hodet mitt fikk jeg 61 liker, men når jeg delte attac.no sin facebook side med underskriftskampanje mot inverstor-stat-søksmål fikk jeg 1 liker. Profilbilde av meg uten hår er altså mer interessant enn spørsmålet om vår fremtid og eksistens. Når jeg googler TISA Norge kommer det opp 62.400 treff, når jeg googler innvandrere i Norge kommer det opp 458.000 treff, på NAV får jeg 1.350.000 treff (veldig mange av treffene er opplysninger og spørsmål om rettigheter), på flyktninger i Norge får jeg 496.000 treff. Googler jeg kjendiser får jeg 707.000 treff, Paradise Hotel Norge gir 524.000 treff, hadde sex gir 566.000 treff, trening gir 44.300.000 treff, hår extensions gir 217.000 treff, bompenger gir 415.000 treff. Jeg kunne skrevet en hel trilogi om treff på google, men du skjønner tegningen?

Vi tente alle lys og gikk i tog for lille Mehmet med den arvelige og meget sjeldne blodsykdommen Thalassemi, men du er Mehmet du og. Vi ble mildt sagt provosert når det i 2012 kom frem at veivesenet leide inn utenlandske entreprenørfirmaer til å bygge broer og veier i Norge, når det bare tre år tidligere var helt andre realiteter. Enda mer provosert ble vi når det kom frem at utenlandsk arbeidskraft med lavere lønn enn norske lærlinger jobbet på disse prosjektene på bekostning av norsk faglært arbeidskraft, for dette gikk ut over fremtidige norske jobber. Vi fikk hakeslepp når yrkesskoler kunne meddele radikal nedgang i antall søkere, og derfor fryktet fremtiden til norsk arbeidsliv. Hvem skulle drive landet videre? Du jobber for det utenlandske entreprenørselskapet, du blir tilbudt den lønnen du ikke skjønner at noen kan godta uten protester. Du er heldig hvis du kommer inn på den yrkesskolen, enda heldigere om du får jobb etter endt utdanning. For TISA sørger for beinhard internasjonal konkurranse, ikke bare om arbeideres velferd og rettigheter, men i hvilken retning våre nedsaltede oljepenger skal ta.

Ikke godt nok å være flink
Det nytter ikke å hvile på den tro om at vi er så flinke i jobbene våre. Det gjorde sjømennene, om de i det hele tatt tenkte tanken at de kunne bli skvist ut til fordel for billigere arbeidskraft. Jeg er også flink i jobben min, har godt rykte på meg, grundig, hyggelig mot kollegene mine, hyggelig mot brukere og pasienter, faglært hele to ganger så langt. Men hvis det plutselig skulle bli lovlig for min arbeidsgiver å ansette en polsk helsefagarbeider med 80 kroner i timen ville jeg fått et aldri så lite problem. Slik sjømennene fikk. De norske tømrerne er suverene, jeg har en del av dem i familien og vennekretsen min, men det hjelper ikke å være suveren om det plutselig viser at billigere aktører får fritt spillerom uten å ta hensyn til norsk lovgivning.

England fraråder våre politikere på det sterkeste å gjennomføre privatisering av jernbanen, de vet nemlig hva de snakker om. George W. Bush frarådet sine velgere på det sterkeste å stemme på sosialistene. «just ask a canadian», sa han, men kanaderne svarte at de hadde det helt topp. Norge er ikke ene og alene grunnen til at TISA har kommet på bordet, men vi er en av de største grunnene til at den er blitt en realitet igjen. Bare fordi vi ikke er medlem av EU betyr ikke det at vi er et land ingen andre tenker på der ute, for vi er attraktive. Som verdens rikeste land vet alle hvem vi er, og det går historier om hvor mye penger vi har. Da er det vel ikke unormalt å tenke seg frem til at denne TISA-avtalen er en måte for andre å tjene seg rik på vel? Og at minst 49 land har nettopp Norge som sitt hovedmål? På 1. mai kan fagforeningsmotstandere påstå at ikke det finnes noe å kjempe for lenger, men i år var det endringen i arbeidsmiljøloven. Ved stortingsvalg tror vi at det kun blir gjort små endringer fra regjering til regjering fordi partiene er så make, og det er så lite de kan gjøre på så kort tid. Er det virkelig sant?