Sep 24, 2016

Kunsten å selge et land



Dette er et innlegg av Christian Torseth. 
Han er mangeårig samfunnsdebattant.  Innlegget ble først publisert på Radikal Portal.

Stykkevis og delt. Litt etter litt. I stillhet. På tvers av folkeviljen. Ved å si at ingen alternativer finnes.


Det sies at om man slipper en frosk i en kjele med kokende vann, vil den straks hoppe ut, men hvis man derimot skrur på varmen først etter at frosken er i kjelen, vil den ikke merke den gradvise oppvarmingen, og bli kokt før den reagerer. Jeg har vanskelig for å tro at nerveceller fungerer på denne måten, men det er et interessant bilde, spesielt med tanke på Norges forhold til EU.

En ekspansiv EØS-avtale
Folket har to ganger sagt klart og tydelig nei til den Europeiske Union. Stortingsflertallet har derimot alltid vært positive til norsk medlemskap. Så hvordan utøve ens politikergjerning i spennet mellom folkeviljen og personlig vurdering? Ved å legge seg totalt på rygg for alle direktiver og forordninger fra EU. Arbeiderpartiet og Høyre har med vekslende flertall akseptert absolutt alle forslag EU har kommet med. Allegorien med frosken ser ikke helt misvisende ut, for det norske folk har samtidig beholdt sitt positive inntrykk av EØS.

Oppfatningen av at EØS er en ferdigforhandlet avtale er feil. Avtalen er ekspansiv, og leder uvegerlig til medlemskap. Før eller siden må EØS-landenes tilpasning vurderes å være gått så langt at de heller enn suverene stater må regnes for medlemmer av EU. Norge har nylig avgitt suverenitet over finanssektoren, og energi, telekom og data kommer snart. Hvis EU vedtar TTIP, vil den også bli gjort EØS-relevant, og flertallet på Stortinget vil så gjøre avtalen til norsk lov.

Hvordan selge et land?
Spørsmålet blir: Hvordan selger man et land? Svaret er stykkevis og delt. Litt etter litt, på skiftende områder, tilpasser man lovgivningen til den nye eierens ønsker. Tidligere avtaler blir skrotet, fordi de egentlig var ment å være midlertidige. Slik fjernes for eksempel den differensierte arbeidsgiveravgiften som har bidratt til å opprettholde og utvikle næringslivet i distriktene i Norge. Ordningen er nedbygd, og vil snart forsvinne – fordi EU ønsker det, ikke fordi noen på Stortinget har foreslått dette. Distriktspolitikken var en av områdene EØS-avtalen «garanterte» at Norge skulle få bestemme helt selv… helt til EU bestemmer den i stedet.

Hvordan selger man et land? I total stillhet. Man sørger for at forhandlinger om avtaler som TISA er strengt hemmelige, man informerer ikke engang Stortinget. Man legger ut til behandling avgivelse av suverenitet på finanssektoren bare uker før vedtaket skal fattes. Opinionen reagerer med en viss treghet, det tar ofte måneder før folkets vilje kommer til uttrykk. Klarer man å vedta ting raskt, kan man i ettertid ikke anklages for å ha ignorert folkets røst.

EU er målet og middelet
Hvordan selger man et land? Ved å late som om man har en definitiv grense for hva man tåler. Løftene som ble gitt til fagforeningene da EØS ble signert, var at Norge under ingen omstendigheter kom til å tåle et angrep på faglige rettigheter. Tjuefire år etter er norsk arbeidsliv i krise, med sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, og hele bransjer er utradert fordi EU-direktiver og bemanningsselskaper tillater omgåelse av norsk lov. Grensen for hva man tåler fra EU eksisterer ikke. EU er både målet og middelet.

Hvordan selger man et land? Ved å skape et inntrykk av at ingen alternativer finnes. Norge klarer seg ikke uten EØS. Norge vil ikke få solgt sine varer uten EØS. Norge lever på EUs velvilje. Løgn, løgn og atter løgn. Norge har mange alternativer, som Alternativutredningen fra 2010 demonstrerte definitivt. Sannheten er at Høyre og Arbeiderpartiet ikke ønsker alternativer. Monica Mæland avviste et utspill i EFTA om å tilby Storbritannia EFTA-medlemskap. «Det som er viktig no, er at vi sikrar interessene våre inn mot Storbritannia, ikkje at vi startar ein heilt ny debatt om EØS-avtalen,» sa Mæland. «Vi er en liten, åpen eksportorientert økonomi. Vi har ingen andre intensjoner enn å forsvare norske interesser,» sa Mæland. Samtidig signaliserte Siv Jensen at hun er blitt motstander av norsk EU-medlemskap. Man skal være bevisst ignorant for å ikke stemple regjeringens EU-holdning som spill for galleriet. Hør hva vi sier, ignorer hva vi gjør, er mantraet.

På tvers av folkeviljen

Hvordan selger man et land? Ved å utsette diskusjonen til det ikke er mer å diskutere. Ved å kaste blår i øynene på velgerne. Ved å trekke oppmerksomheten bort fra det som foregår. Ved å følge sin personlige overbevisning på tvers av folkets uttrykkelige vilje. Over sytti prosent av oss er mot EU, men Norge blir mer og mer integrert i unionen. Snart vil AP- og Høyre-politikere riste sorgtungt på hodet, og innrømme at det «eneste fornuftige valget» er å melde seg inn. Et lite land som Norge kan ikke stå alene, derfor må det selges i løndom. Vannet nærmer seg kokepunktet, og frosken er fortsatt i kjelen.

Sep 3, 2016

Afrika under brutalt liberaliseringspress


Dette er et innlegg av Odd Tarberg. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten.

I desse tider når vi er vitne til ein enorme og brutal liberaliseringsprosess gjennom avtalar som TiSA, TTIP, TPP og CETA, må vi ta innover oss at det skjer svært mykje på dette området som vi normalt ikkje får kjennskap til.


Eit fransk tidsskrift som eg abonnerer på, Politis, har i siste nummeret (2. okt) eit temaoppslag om frihandelsavtalar som EU-kommisjonen prøver å presse ei rekke afrikanske land til å godta. Avtalane møter motstand fordi dei legg opp til reglar som mellom anna gjer at Afrika kan miste opp mot 75 % av sine toll-inntekter.

I ingressen til temaartiklane i Politis, skriv journalisten Erwan Manac’h dette:

"Afrika er under press.

Med bruk av utpressing og truslar vil EU presse på dei afrikanske landa frihandelsavtalar som vekker stor uro. EU-landa vil «skrive i marmor» førsteretten dei meiner å ha til handel i Arfika, i ein rettlinja ny-kolonialistisk tradisjon.

Frå starten av forhandlingane i 2003, har dei fleste afrikanske statsleiarane motsett seg desse avtalane som legg opp til i stor grad å oppheve retten til å legg toll på importen til desse afrikanske landa. Men Europa har sin agenda. Den går ut på at skaffe seg innpass i nye marknader over alt på kloden for å få fart på sin økonomi. Og EU-kommisjonen er no tydelegvis bestemt på også å bruke truslar for å kome vidare i denne offensiven på det afrikanske kontinentet. Dei som vegrar seg mot dette, blir bedne om ikkje å stå i vegen for «den vegen historia no går».

På same måte som med frihandelsavtalen med USA (TTIP), som den med Canada (CETA), eller myriaden av bilaterale avtalar som Europa signerer (Mercosur, Vietnam, Philipinane), blir heller ikkje avtalane med Afrika gjort til gjenstand for ein demokratisk prosess som alvoret i dette skulle tilseie.

Det er teikn på at ei mobilisering er veksande i Afrika, støtta av europeiske NGO-ar (ikkjestatlege organisasjonar), mot dette «dødskysset» frå dei gamle kolonimaktene. Men den har dårleg tid på seg".


Av Erwan Manac’h


"Med ei blanding av truslar og utpressing, vil EU presse på det afrikanske kontinentet ei liberalisering som kan kome til å koste Afrika dyrt."