Demokrati i den digitale økonomien

Hver gang vi bruker sosiale medier, smarttelefoner og de mange fysiske gjenstandene som er koblet til internett, legger vi fra oss enorme mengder personlige data. Stordata utgjør råmaterialet i de nye digitale teknologiene og tjenestene og er derfor den mest verdifulle ressursen i dagens samfunn. Gjennom innsamling og analyse av stordata kan teknologiselskapene ikke bare tilby målrettet markedsføring, men også mye mer sofistikerte tjenester, som førerløse biler og roboter.

Eierskap og kontroll av data og digital teknologi er i dag konsentrert i hendene til noen få store selskaper. Teknologigiganter som Facebook, Google, Amazon, Microsoft og Apple går inn i stadig flere samfunnssektorer, fra helse og utdanning til transport og energi. De blir stadig mektigere fordi de tilbyr tjenester som alle trenger, enten det dreier seg om å kurere kreft, drifte kollektivtransport, beskytte oss mot cyberangrep eller redusere energibruk.

Men hva innebærer dette for oss og for samfunnet? Hvilke muligheter og hvilke farer åpner de nye digitale teknologiene for? Skal den teknologiske utviklingen kontrolleres av private selskaper eller av demokratiet? Hvordan kan vi redusere vår avhengighet av teknologigigantene og utfordre deres makt? Kan vi skape offentlige og demokratiske alternativer til selskapenes plattformer? Hvilke alternativer til dagens regelverk i internasjonale handelsavtaler kan muliggjøre digital industripolitikk som er demokratisk, sosialt rettferdig og økologisk bærekraftig?

Dette er noen av spørsmålene som vil bli diskutert lørdag 13. oktober når Attac, Folkeaksjonen mot TISA og Handelskampanjen inviterer til TELT TALK, en samtale om framtidens maktforhold og muligheter for den digitale økonomien. Møtet er en del av Globaliseringskonferansen 2018.

Til å delta i samtalen kommer Morten Goodwin, førsteamanuensis ved Universitet i Agder og nestleder på senter for forskning på kunstig intelligens, Catharina Nes, fagdirektør i Datatilsynet, og Audun Skeidsvoll, leder av forbrukerpolitisk avdeling i Forbrukerrådet. Leder i Attac Norge, Petter Slaatrem Titland, introduserer panelet og leder samtalen. Men dette blir mer enn en vanlig panelsamtale, vi oppfordrer også deg til å delta i samtalen!

Arrangementet finner sted i det store teltet på plassen mellom kulturkirken Jakob og DOGA kl. 15:45 - 17:45. Inngang er gratis og møtet er åpent for alle.

Når privatisering forhandles i stillhet - om TISA-avtalen

Illustrasjon: Attac Norge

Dette er et innlegg av Håvard Loeng, medlem av Rødt. Han er opptatt av alt som strider mot det grunnleggende i et demokrati herunder TISA og EØS-avtalen.

At private selskaper vil ha en større del av den offentlige kaken er kjent fra tidligere. At private vil tjene penger på barnehager, sykehjem og barnevernsinstitusjoner er også viden kjent, men at Norge er en del av arbeidsgruppen med navnet «Really Good Friends of Services» er vel kanskje ikke så godt kjent. De er ikke gode venner av offentlige tjenester, men av selskapene som vil tjene penger på offentlige tjenester og som i hemmelighet prøver å forhandle fram en avtale som omfatter dette.

Trade in Services Agreement eller TISA som avtalen er bedre kjent som er denne avtalen jeg snakker om. Avtalen omfatter alt som ikke er håndfaste varer. Her finner du helsetjenester, utdanning, elektrisitet, drikkevannsforsyning, kollektivtransport, jernbane, finanstjenester, og mye mer. Avtalen vil derfor gripe dypt inn i politikken og samfunnslivet. Alle tjenester er inkludert i avtalen, både offentlige og private. Og på grunn av dette prøver de å fremforhandle denne avtalen uten at det offentlige får si sin mening om saken.

Men hvorfor må dette foregå i stillet? Det finnes flere gode grunner for dette. Formålet med TISA er å beskytte multinasjonale investorer mot demokrati og nye reguleringen. Gjennom vårt medlemskap i WTO er vi allerede en del av en handelsavtale om tjenestesektoren, bedre kjent som GATS (General Agreement on Trade in Service). TISA vil gå lengre enn denne avtalen gjennom å deregulere, privatisere og konkurranseutsette. At Norge skal være en del av denne forhandlingen strider mot vår offisielle politikk, der vi skal forhandle innenfor WTO, men allikevel velger vi å gå inn i forhandlingene med hevet hode. For å si det enklere. TISA forhandlingene foregår på bakrommet med lukkede dører uten at offentligheten skal få si sin mening. At 50 land skal sitte og forhandle en avtale som de senere skal tvinge gjennom i WTO virker på meg uvirkelig, men en realitet vi bare må forholde oss til.

I 2013 starta forhandlingene om avtalen. Allerede fra starten av ble det ikke delt noen offentlig informasjon om avtalen. Første gang stortinget ble informert om saken var gjennom 3 setninger gjemt på side 32 i statsbudsjettet 2014. Siden da har regjeringen gitt veldig lite informasjon om forhandlingene, og det de har gitt offentlig viser seg å være svært forskjellig i forskjell til det lekkasjene fra forhandlingene viser. Fra disse lekkasjene som har kommet via andre lands regjeringer, Wikileaks m.fl. viser at denne avtalen er noe vi må frykte. Grunnen til det er at avtalen vil inneholde noe som kalles «frys»- og «skralle»- klausul. Frysklausulen sier at man ikke kan endre reglene for tjenester slik de er i dag til ulempe for internasjonale investorer, mens skralleklausulen sier at man ikke kan lage «nye hindre for tjenester». I praksis vil det bety at tjenester som blir privatisert aldri kunne bli offentlig igjen.

Artikkel 1 i den lekkede avtaleteksten slår fast at alle tjenester er underlagt TiSA-avtalen, unntatt de som er et rent offentlig monopol. I Norge gjelder det for eksempel politi og brannvesen. Men hvert land lager en egen liste over sektorer de ikke vil ha med. Norge har unntatt bl.a. grunnskole og videregående utdanning, sykehustjenester, sosiale tjenester, vannforsyning og kloakktjenester. Høyere utdanning og «medisinske tjenester» er derimot med i avtalen. «Medisinske tjenester» er store deler av helsevesenet blant annet fødsel- og svangerskapsomsorg, sykepleiertjenester og en rekke spesialisttjenester som barnemedisin, gynekologi og røntgen. Alt som ikke er spesifikt unntatt avtalen vil være omfattet av avtalen. Avtalen legger opp til såkalte «negative lister», altså at man avtaler hva som ikke skal omfattes av avtalen. Alt annet som kan regnes som tjenester er dermed omfattet. Med den teknologiske utviklingen så blir stadig nye deler av samfunnet gjort om til kommersielle tjenester, gjennom for eksempel streaming-tjenester og såkalt «delingsøkonomi». Siden vi ikke kan liste opp tjenester som ikke finnes ennå, kan vi ikke utelukke dem fra TISA. Ny teknologi med nye tjenester vil derfor alltid være omfattet av TISA.

At vi i Norge nå er med på å fremforhandle en slik avtale som så til de grader går inn på den måte Norge driftes er for meg uvirkelig. At media i Norge ikke omtaler og graver dypere i denne saken er også for meg uvirkelig. At en avtale som griper så hardt inn på våre verdier ikke blir behandlet offentlig er for meg uvirkelig. Det er på tide at regjeringen legger kortene på bordet, informerer sine borgere om hva som foregår i stillet, for så legge hele denne avtalen død. Vi trenger ikke multinasjonale investorer som skal ha sugerørene sine ned i skattekista vår. Vår skatt skal gå direkte tilbake til mennesket, ikke som profitt til de med store tykke pengebøker fra før.

Demokratiet er ikke til salgs - nei til TISA!

Hvordan avvikler man demokratiet? Jo man forhandler udemokratiske avtaler som TISA bak ryggen på befolkning og Storting. Det meste av det vi vet om TISA vet vi fra lekkasjer. 

Hundretusner av mennesker har tatt til gatene og protestert mot udemokratiske avtaler som TTIP, TPP og TISA. Sivilsamfunnsgrupper, fagforeninger og aktivister har sloss sammen for å stoppe disse antidemokratiske avtalene. Folk over hele Europa har mobilisert i store antall for å stoppe dette forsøkt fra multinasjonale selskaper på å kuppe demokratiet. 

Folkeaksjonen mot TISA deltar selvfølgelig i årets 1. mai tog i Oslo. Vi møtes ved fontenen på Youngstorget kl.12.00. I selve toget finner du oss i pulje 12. I fjor var seksjonen som markerte motstand mot TISA en av de lengste i toget i Oslo. La oss vokse oss enda større og sterkere i år!

Handelsbyråkrater forhandler på Norges vegne. I tillegg er store private selskaper sterkt involvert i forhandlingene. Det hele foregår i stillhet bak vår rygg. Selv ikke Stortingspolitikerne våre vet hva som skjer. Det forhandles om å privatisere offentlige tjenester. Og ikke minst jobbes det for å innskrenke det politiske handlingsrommet. Med andre ord vil TISA kunne komme til å gi norske politikere og norske velgere mindre innflytelse over Norge. Er det et demokrati verdig?

TISA vil sterkt innskrenke folkevalgtes demokratiske frihet til å regulere og utforme politikk innen helse- og velferd. TISA vil føre til lavere standarder når det gjelder helse, miljø og sikkerhet. Avtalen vil i praksis gjøre privatisering og liberalisering av tjenester irreversibel. En privatisert jordmortjeneste eller ambulansetjeneste vil ikke kunne tas tilbake og leveres av det offentlige i framtiden.

Målet med TISA ser ut til å være at markedskreftene skal være rådende, uten det som anses som plagsom offentlig kontroll. Dersom TISA vedtas, vil hele det offentlige helsesystemet og verdiene som helsetjenestene er basert på, som solidaritet, likhet og rettferdighet, komme under angrep.

Vi må presse på for å gjøre TISA-avtalen til en viktig valgkampsak. Valget i år handler om demokrati, frihet og selvråderett over egne ressurser. Det er grunnleggende verdier for et godt samfunn for alle som står på spill. Vi må vise hvilken kraft som ligger i det demokratiet TISA forsøker å angripe. En mindretallsregjering er i ferd med å innskrenke demokratiet. Norge bør ikke skrive under på en handelsavtale som fratar folk makt over sin egen framtid. Å stoppe TISA-avtalen er en av vår tids viktigste kamper. TISA vil bety at dagens unge ikke kan gjøre om på det nåtidens politikere bestemmer. Det er dypt usolidarisk mot kommende generasjoner.

Til nå har informasjonen som har kommet om TISA fra regjeringen vært bagatelliserende, ubalansert, og på grensen til rein feilinformasjon. Når TISA-avtalen er ferdigforhandlet er det det mest sannsynlig take it or leave it. Å innføre avtaler bak ryggen på folk er det motsatte av demokrati. Grasrota har gjort opprør tidligere så det er ennå håp om å stoppe TISA. Men det haster! Det er fare for at TISA blir ferdigforhandlet i 2017. 




I fjor var seksjonen som markerte motstand mot TISA en av de lengste i toget i Oslo. La oss vokse oss enda større og sterkere i år!

TiSA burde vere det viktigaste temaet på landsmøtet i Arbeiderpartiet.

Dette er et innlegg av Odd Tarberg. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten.

TiSA-avtalen vil vere sterkt negativ for sysselsettinga og arbeidslivet generelt, og likevel held Ap fram med å feilinformere om avtalen med å påstå det motsette. AP-landsmåtet bør rydde opp!

Arbeiderpartiet har denne veka eit viktig landsmøte. Viktig fordi vi står rett framfor ein stortingsvalkamp, og fordi dette kan vere siste sjansen partiet har til å snu i det dramatisk viktige spørsmålet om TiSA-avtalen.

Ting tyder på at partileiinga vil gjere sitt beste for dysse ned den usemja som faktisk også i partiet eksisterer rundt TiSA-avtalen som Norge no har forhandla om utanfor WTO i snart fire år. Denne handelsavtalen for tenester går ut på å fjerne flest mogleg av hindringane som utanlandske selskap møter når dei vil inn og «erobre» fristande godbitar i dei ulike nasjonale marknadane. Det er tydeleg, og oppløftande, at AUF har lest seg opp på denne avtalen og innser at TiSA kan får stygge konsekvensar også for norsk arbeidsliv. AUF skriv ma på sine heimesider at organisasjonen vil «At Norge stanser forhandlingene om TISA-avtalen inntil de eventuelt flyttes tilbake til WTO».

Dette står i sterk kontrast til det Ap-leiinga forfektar når dei i sin omtale av TiSA feilaktig påstår at avtalen vil vere positiv for sysselsettinga: «TISA-avtalens har stor betydning for norsk verdiskaping og sysselsetting.» Dette er altså rein feilinformering, ettersom det blir underslått at dette berre gjeld ein forventa positiv effekt for eksportnæringane. For dei bedriftene som ikkje opererer på eksportmarknadane, vil TiSA-avtalen derimot utgjere ein alvorleg trussel gjennom den auka konkurransen frå utlandet som avtalen uttrykkeleg legg opp til. Alvoret i dette blir tydeleg når vi får vite (av SSB) at 8 av 10 arbeidsplassar i Norge er å finne i ikkje-konkurranseutsette næringar!

Det er tydeleg at Ap-leiinga så langt har lytta meir til NHO og norsk storkapital, enn til AUF og store deler av fagbevegelsen når partiet baserer sitt positive syn på TiSA på det som tener dei store eksportbedriftene: «Det internasjonale tjenestemarkedet er stort, og vi har offensive interesser knyttet til at norske tjenesteprodusenter får økt tilgang til det globale tjenestemarkedet». Dette er pinleg likt den smalspora synsvinkelen Børge Brende også brukar når han reklamerer for TiSA.

Det at NHO ikkje evner å løfte blikket og sjå at TiSA har konsekvensar for andre enn eksportnæringane, seier ganske mykje om den organisasjonen. Men at Arbeiderpartiet risikerer å selje restane av den sosialdemokratiske sjela si ved å akseptere ein så ny-liberalistisk handelsavtale som TiSA, er berre regelrett sjokkerande.

Dersom Ap endar opp med å akseptere ein TiSA-avtalen, vil partiet med det latterleggjere sitt valkamputspel om at partiet denne gongen vil lage «tidenes valgkamp for fagorganiserte».

TiSA vil nemleg i alvorleg grad innsnevre det politiske handlingsromet Ap-leiinga hevdar framleis er stort nok (under EØS) til å drive ein forsvarleg næringslivspolitikk. Det å love å bruke offensivt eit politisk handlingsrom til å styrke arbeidstakarsida, blir heilt meiningslaust dersom partiet evt er villig til å forhandle dette handlingsromet heilt bort gjennom TiSA-avtalen.

En annen handelspolitikk er mulig

Dette er et artikkel av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA. Hun er også koordinator i handelsgruppa til Attac Norge og er spesielt opptatt av demokrati og handelspolitikk. Artikkelen stod først på trykk i UTVEIER 1 2016

Alternativer til nyliberal handelspolitikk er ikke bare mulig – det finnes. The Alternative Trade Mandate, utformet av over 50 europeiske sivilsamfunnsorganisasjoner, foreslår en helt ny handelspolitikk for EU som setter mennesker og miljø foran profitt.

I 2013 lanserte over 50 europeiske sivilsamfunnsorganisasjoner et forslag til en alternativ handelspolitikk for EU som er demokratisk, respekterer menneskerettighetene og som er økologisk bærekraftig. Forslaget ble lagt fram i form av et 20 siders dokument, The Alternative Trade Mandate, som fremmer konkrete reformer innenfor ti politiske områder som er relatert til eller som berøres av handel, deriblant mat og jordbruk, arbeid, menneskerettigheter, naturressurser, klima, finans og offentlige tjenester.[1] I tillegg til selve hovedteksten, ble det også utformet vedlegg med mer detaljerte forslag innenfor enkelte av disse områdene.[2]

Alliansen bak det alternative handelsmandatet, som inkluderer bønder, fagforeninger, menneskerettighetsforkjempere, miljøvernere, kvinneorganisasjoner, fair trade-aktivister – og flere Attac-nettverk, utviklet forslagene gjennom en fire år lang deltakende prosess med offentlige møter i en rekke europeiske land, samt konsultasjoner på internett. Alliansens medlemmer og støttespillere er ikke nødvendigvis enige om hver eneste detalj i dokumentet, men alle støtter opp om prinsippene og den generelle retningen.

Demokratisk og gjennomsiktig
Nettopp demokrati og åpenhet er et underliggende prinsipp i det alternative handelsmandatet. For å kunne endre EUs handels- og investeringspolitikk, er det nødvendig å endre måten beslutningene tas på. EUs handelsforhandlinger foregår i hemmelighet og er dominert av EU-kommisjonens uvalgte teknokrater og de store selskapenes lobbyister som nyter privilegert tilgang og eksklusivt innsyn i prosessen. The Alternative Trade Mandate setter seg fore å endre denne praksisen og åpner med et konkret og detaljert forslag til en helt ny prosess for initiering, forhandling og fullføring av handelsforhandlinger, med formål om å sikre demokratisk kontroll over EUs handelspolitikk gjennom å styrke parlamentenes og sivilsamfunnets rolle.

Mandatet foreslår blant annet at det er parlamentene, og ikke Kommisjonen, som skal kunne initiere de forberedende prosessene som leder til forhandlinger om en handelsavtale. Parlamentene, både på nasjonalt og på EU-nivå, skal ha rett til å foreslå og kreve endringer i en avtaletekst, også etter at en avtale er inngått. Et forslag er også at en omfattende og gjennomsiktig behovstest skal gjøres i forkant, før eventuelle forhandlinger settes i gang, for å undersøke om en handelsavtale vil være i offentlighetens interesse. En slik behovstest skal gjøres i EUs medlemsland så vel som i partnerland, med bred og meningsfull deltakelse fra sivilsamfunnsorganisasjoner og fagforeninger. Videre skal det holdes regelmessige offentlige høringer i medlemslandene under hele forhandlingsprosessen, og alle forhandlingstekster skal publiseres offentlig.

For å hindre at prosessen overtas og domineres av storselskapenes lobbygrupper, foreslår mandatet at alle møter og all korrespondanse mellom parlamentarikere, byråkrater og lobbyister publiseres online, og at det publiseres «legislative footprint reports» som viser hvilke lobbygrupper som har blitt konsultert, hvilke innspill som har blitt vurdert, og hvorfor.[3]

Selvbestemmelse og økologisk bærekraft
Et utgangspunkt for det alternative handelsmandatet er at land, lokalsamfunn og regioner skal gis politisk handlingsrom og frihet til å selv avgjøre sin handels- og investeringspolitikk. Dette inkluderer frihet til å bestemme egne reguleringer av produksjon, forbruk og distribusjon av varer og tjenester, og til å prioritere lokal og regional handel foran global.

Rett til selvbestemmelse gjelder ikke minst innenfor jordbruk og matproduksjon, der mandatet understreker at land og lokalsamfunn skal ha frihet til å prioritere lokale og regionale matsystemer, og at EU skal fremme prinsippet om matsuverenitet. Som et alternativ til EUs nåværende system for matproduksjon, som er eksportorientert, industrialisert og dominert av store selskaper, anbefales det at EU skal støtte småbrukere, lokale markeder og økologisk bærekraftige jordbrukspraksiser både i Europa og i land i Sør. EU skal ikke tvinge handelspartnere i Sør til å åpne sine markeder for billig import av europeiske produkter, da dette fører til destruksjon av lokale markeder og småskala jordbruk. Videre anbefales det at EU på sikt skal bli mest mulig selvforsynt i varer som kan produseres i Europa. For varer som må importeres, så skal EU bistå eksporterende land i å heve sosiale og økologiske standarder og å sikre matsikkerhet og lokale arbeidsplasser. Mandatet går også inn for at EU skal styrke sin politikk mot genmodifiserte organismer (GMO), og anvende føre-var-prinsippet innen alle reguleringer og innen alle regler for handel og investeringer.

For å oppnå et rettferdig og økologisk bærekraftig ressursforbruk, anbefaler mandatet at EU skal sette klare målsetninger om å redusere sin ressursbruk. EU må ikke bruke handels- og investeringsavtaler til å hindre andre land i å regulere og begrense sin eksport av naturressurser, og unionen må sikre at importerte råvarer ikke bidrar til menneskerettighetsbrudd. Mandatet foreslår også å redusere internasjonal transport, blant annet gjennom differensiert skattelegging av importerte varer. Et annet tiltak som foreslås er å begrense råvareselskapers makt og størrelse og splitte opp store selskaper innen markedene for gruvedrift, energi og jordbruksvarer gjennom antitrustlover.

Det alternative handelsmandatet utfordrer paradigmet om ubegrenset økonomisk vekst, og understreker at for å takle klimakrisen så må EU gå bort fra sitt fokus på «economic growth at all costs» og erstatte det med en ny, ambisiøs og rettferdig lavkarbon-tilnærming.[4] Mandatet foreslår også at EU skal betale sin klimagjeld til land i Sør, blant annet gjennom å støtte lokale produsenter, overføre lavkarbon-teknologier og støtte småbrukeres utvikling av klimavennlige avlinger.

Mennesker og miljø foran profitt
Et kjerneprinsipp i det alternative handelsmandatet er at menneskerettigheter har forrang foran kommersielle interesser. EU skal ikke inngå handelsavtaler som begrenser andre lands politiske handlingsrom til å gjennomføre tiltak som er nødvendige for å realisere menneskerettighetene. Likeledes skal internasjonale konvensjoner og avtaler om menneskerettigheter, miljø og klima settes over handels- og investeringsavtaler.

For å sikre at multinasjonale selskaper gjøres ansvarlige for konsekvensene av sine aktiviteter, foreslår mandatet å innføre bindende forpliktelser og sanksjoner mot selskaper som bryter miljø- og menneskerettighetsforpliktelser, samt full transparens i globale verdikjeder. I tillegg går det inn for at det skal bli mulig for lokalsamfunn å gå til søksmål mot selskaper som bryter lovverket, både gjennom nasjonale og internasjonale domstoler, og foreslår at det etableres en internasjonal straffedomstol for forbrytelser som begås av multinasjonale selskaper. Disse forslagene står i motsetning til dagens praksis, hvor handelsavtaler som oftest beskytter de multinasjonale selskapene, blant annet gjennom investor-stat tvisteløsningsordninger som gir selskaper makt til å saksøke stater i private internasjonale tribunbaler for lover og reguleringer som truer et selskaps framtidige profitt.

Et annet viktig prinsipp som ligger til grunn for mandatet er prinsippet om universell tilgang til offentlige tjenester av høy kvalitet. For å sikre alle lik tilgang til offentlige tjenester, må EU gå bort fra sin offensive liberaliseringsstrategi og beskytte tjenester som vann, energi, helse og utdanning ved å ekskludere dem fra handels- og investeringsavtaler. I tillegg foreslår mandatet å ekskludere finanstjenester fra handels- og investeringsavtaler, og at EU skal gjøre finansiell stabilitet til et offentlig gode, blant annet gjennom tiltak som å innføre skatt på finanstransaksjoner, avskaffe skatteparadiser, og å forby svært kompliserte og risikable finansprodukter. EU skal også sikre at finansinstitusjoner som banker, hekkefond og forsikringsselskaper ikke blir «too big to fail» eller for store til at de kan reguleres og overvåkes.

De overnevnte forslagene er bare et lite knippe av de mange reformene og tiltakene som foreslås i det alternative handelsmandatet og som til sammen vil transformere EUs handelspolitikk The Alternative Trade Mandate dannet grunnlaget for en kampanje i forkant av EUs parlamentsvalg i mai 2014, hvor kandidatene ble oppfordret til å støtte det alternative handelsmandatet. Nesten 200 av kandidatene lovet å støtte mandatet, hvorav 66 ble valgt inn i parlamentet.[5] Kampanjen og prosessen ser ut til å ha blitt avsluttet i 2014.

Det alternative handelsmandatet viser ikke bare hvordan en rettferdig og økologisk bærekraftig handelspolitikk kan se ut, men også at sivilsamfunnsorganisasjoner og sosiale bevegelser som representerer et bredt mangfold av samfunnsgrupper, interesser og perspektiver gjennom en demokratisk og deltakende prosess sammen kan utforme politiske alternativer.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Trade: time for a new vision. The Alternative Trade Mandate kan lastes ned fra nettsidene til Transnational Institute (TNI): https://www.tni.org/files/download/trade-time_for_a_new_vision.pdf

Noen av de tilhørende tekstene kan lastes ned fra Alternative Trade Mandates arkiverte nettsider: https://web.archive.org/web/20150315022506/http://www.alternativetrademandate.org/

[1] Se Trade: time for a new vision. The Alternative Trade Mandate: https://www.tni.org/files/download/trade-time_for_a_new_vision.pdf

[2] Noen av vedleggene kan lastes ned her: http://web.archive.org/web/20140419021341/http://www.alternativetrademandate.org/news/2013/05/atm-democracy-consultation-outcome-paper/

[3] Se The Alternative Trade Mandates vedlegg om demokrati s. 8: http://web.archive.org/web/20140929055304/http://www.alternativetrademandate.org/wp-content/uploads/2013/05/democracy-paper-FINAL.pdf

[4] Trade: time for a new vision. The Alternative Trade Mandate: https://www.tni.org/files/download/trade-time_for_a_new_vision.pdf
[5] I følge en artikkel av NOAH, Friends of the Earth, Danmark. Se: http://noah.dk/det-alternative-handelsmandat-et-alternativ-til-frihandel/

TISA truer menneskeretten til helse

TISA truer det offentlige helsesystemet og menneskeretten til helse!

TISA er en avtale om handel med tjenester som Norge forhandler fram med 50 andre land. Avtalen vil presse fram privatisering og kommersialisering av en lang rekke offentlige velferdstjenester som vi er avhengige av, som sykepleiertjenester, jordmortjenester, gynekologi, psykiatri, og ambulansetjenester. 

Et stadig mer privatisert helsevesen strider mot prinsippet om universelle helsetjenester. Avtalen legger til rette for at store multinasjonale helsekonsern kan overta og profittere på disse tjenestene og gjøre velferd til et privilegium for de rike. 

TISA vil sterkt innskrenke folkevalgtes demokratiske frihet til å regulere og utforme politikk innen helse- og velferd og vil føre til lavere standarder når det gjelder helse, miljø, sikkerhet og arbeidstakerrettigheter. Avtalen vil i praksis gjøre privatisering og liberalisering av tjenester irreversibel. En privatisert jordmortjeneste eller ambulansetjeneste vil ikke kunne tas tilbake og leveres av det offentlige i framtiden. 

Dersom TISA vedtas, vil hele det offentlige helsesystemet og verdiene som helsetjenestene er basert på, som solidaritet, likhet og rettferdighet, komme under angrep. 

I anledning 8. mars: Stopp den udemokratiske TISA-avtalen! Bli medlem av Folkeaksjonen mot TISA!

Kommentar til ukritisk Civita-forsvar av TiSA-avtalen

Dette er et innlegg av Odd Tarberg. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten.

Civita-notat nr 2 2017 tar mål av seg til å forsvare norsk deltaking i TiSA, handelsavtalen Trade in Services Agreement som 50 land, mellom dei Norge, har forhandla om i over tre år.

Jan Erik Grindheim som har ført dette notatet i pennen, skriv innleiingsvis at han her vil «diskutere hvilke muligheter og utfordringer den skaper for norske bedrifter og arbeidsplasser.» Dessverre gløymer han heilt diskusjonen om utfordringane som TiSA vil skape for norske bedrifter og arbeidsplassar. Derimot er notatet fullt av påstandar om at TiSA vil vere bra for norsk næringsliv (når han eigentleg snakkar om dei fordelane av TiSA som den delen av norsk næringsliv som pt er internasjonalt konkurransedyktig og orientert mot eksport av tenester til utlandet, kan ha). Til liks med andre tilhengarar av TiSA, teier Grindheim om det fleirtalet av norske bedrifter og arbeidsplassar som ikkje opererer i konkurranseutsette sektorar, og som dermed har grunn til å sjå på vidare liberalisering gjennom TiSA som ein trussel.

Grindheim skal ha ros for å vere ærleg nok til også å ta med denne setninga innleiingsvis: «TISA-avtalen er omdiskutert, ikke minst fordi den blir forhandlet utenfor WTO-systemet. Den nettbaserte «Folkeaksjonen mot TISA» mener for eksempel at TISA-avtalen vil «innskrenke det demokratiske handlingsrommet ytterligere og omdanne politikk til handelsjuss». Ei slik setning gir i det minste lesarane eit visst inntrykk av at TiSA ikkje er eit udiskutabalt gode, slik tilhengarane av den elles har for vane å gjere.

Nokre kritiske kommentarar baserte på bruk av andre «briller» enn dei Grindheim ser ut til å ha på:

Grindheim skriv: «Bakgrunnen for at forhandlingene om en internasjonal handelsavtale for tjenester ble satt i gang i mars 2013, var at den eksisterende WTO-avtalen General Agreement on Trade in Services (GATS) ikke var omfattende nok og i tråd med kravene til dagens og fremtidens globale handelsrelasjoner» (mine uthevingar). Dette er ei typisk tilslørande setning som underslår at desse «kravene til dagens og fremtidens globale handelsrelasjoner» IKKJE er krav som alle er samde om. Dei kom slett ikkje frå dei ulanda og andre som har behov for å bygge opp eigne tenestenæringar, og som derfor brukte retten sin i WTO til å seie nei til ei sterk liberalisering av handelen med tenester, øydeleggande for ein slik fornuftig nasjonal politikk. Desse krava kom derimot frå heilt andre hald. Nemleg frå lobbygruppene til dei store internasjonale teneste-konserna som fekk USA og EU til å fronte initiativet om å tromme saman eit femtitals land kalla «Really Good Friends of Services» (!) til forhandlingar om TiSA, «for å etablere et ikke-diskriminerende handelsregime for tjenester seg imellom». (NB: «ikkje-diskriminerende» betyr for ordens skuld at det ikkje vil vere lov å favorisere nasjonale eller lokale bedrifter framfor utanlandske, for eks for å ta vare på eller bygge opp nasjonal kompetanse i ei næring…!)

Grindheim sitt forsøk på å imøtegå kritikken om at TiSA og liknande avtalar er øydeleggande for WTO, er svært lite overtydande. Når han siterer at «The EU will welcome any WTO members which shares the objectives of the agreement to join the negotiations at any time», så viser berre det tydeleg at den integreringa av TiSA i WTO-systemet han snakkar om, berre vil skje dersom dei landa som til no har vegra seg mot denne liberaliseringa, legg seg langflate og gir etter for presset frå dei sterke landa. Grindheim vedgår faktisk med denne setninga det problematiske i det opplegget han forsvarar: «Men hvis en slik integrasjon i flere hastigheter skal lykkes, må det antagelig gjennom WTO på en eller annen måte bygges bro over de store forskjellene som allerede eksisterer mellom medlemsstatene som følge av variasjoner i økonomisk utviklingsnivå, og politisk og administrativ effektivitet». Det er tydeleg at Grindheim heller ikkje så lett ser korleis det kan «bygges bro over de store forskjellene» han her nemner… Og utan det blir i så fall TiSA del av eit brutalt handelsregime som berre dei sterkaste kan profitere på…

Grindheim skriv side 3 i notatet: «Siden norsk tjenesteeksport har økt kraftig de siste 10 årene, må Norge knytte seg til nye avtaler som TISA». Dette er ei underleg setning. For det første: dersom det er slik at norsk tenesteeksport har auka kraftig dei siste 10 år utan ein TiSA-avtale, kvifor skulle vi så trenge TiSA?? Og for det andre: kvifor akkurat TiSA, og ikkje ein annan handelsavtale som faktisk kunne innehalde eit minimum av forsvar for arbeidstakarinteressene og ikkje berre snevert ha vern av dei meir og meir «nasjonslause» storinvestorane sine interesser som hovedfokus??

På side 4 i notatat skriv Grindheim: «Ifølge en rapport fra analysefirmaet Menon Economics, som er basert på deres egen eksportdatabase, osv..» Poenget mitt med dette sitatet, er at det nok ein gong berre er snakk om TiSA sin effekt for eksportbedriftene. Det er i grunnen heilt fantastisk at det frå NHO si side vart bestilt ein konsekvensanalyse for TiSA-avtalen UTEN at analysefirmaet skulle vurdere effekten også av den auka konkurransen FRÅ utlandet! Når Grindheim til og med må vedgå at «I Menons rapport argumenteres det for at TISA-avtalen vil ha en begrenset, men positiv, effekt for norsk tjenesteeksport på kort sikt», så gir det faktisk næring til den uroa mange gir uttrykk for, nemleg at TiSA-tilhengarane ser på avtalen som ein langsiktig reidskap for vidare og irreversibel liberalisering og privatisering av tenestemarknadane..

På side 6 i notatet er Grindheim, til det eksemplariske, tydeleg: «Formålet med TISA-avtalen passer derfor store norske aktører som opptrer i andre land godt, siden den skal sikre utenlandske tjenester ikke-diskriminerende adgang på markeder som er kommersialisert, basert på felles spilleregler». Igjen har Grindheim ingen tanke for andre enn dei store og eksportorienterte, og dei som «ved hjelp av nye elektroniske plattformer kan være like flernasjonale som de tradisjonelle multinasjonale storselskapene»..

På side 7 kjem Grindheim med informasjon som burde vere direkte alarmerande for mange. Han skriv at «tjenestebalansen (differansen mellom eksport og import av tjenester) med EU var negativ med 53 milliarder kroner» (tal for 2015). Det betyr altså at norske tenesteleverandørar er i dag i stand til å levere langt mindre tenester til EU-landa enn EU-bedriftene leverer til Norge! Dersom Grindheim, Civita, den norske regjeringa og andre TiSA-tilhengarar får Norge inn i TiSA, så betyr det at vi vil stå i ein tenestemarknad som er to-tre gongar så stor som EØS! Talet på utanlandske bedrifter som vil selje tenester til Norge blir tilsvarande større! Kvifor skulle tenestebalansen i ein slik situasjon plutseleg bli vesentleg betre?? Er det ikkje grunn til heller å forvente at den kan bli vesentleg verre??

På side 10 har Grindheim gjort meg den ære at han har sitert innleiinga eg hadde på eit innlegg med tittelen «TiSA-avtalen og problemet Jonas Gahr Støre», basert på at Støre er uforståeleg positiv til TiSA, og nektar å vere med på å diskutere dei negative konsekvensane av avtalen. Der skreiv eg ma at «Den informasjonen som har kome frå regjeringshald, har vore bagatelliserande, ubalansert, og grensande til rein feilinformasjon». Grindheim avviser, ikkje uventa, kritikken om at både forhandlingane og sjølve grunnprinsippet i TiSA er sterkt udemokratiske. Men når Grindheim hevder at «det fremdeles være opp til hvert enkelt land selv å bestemme for hvilke sektorer og i hvilket omfang avtalen skal gjelde», så «underkommuniserer» han noko TiSA er sterkt kritisert for: Før var det slik at dei ulike landa aktivt skulle melde inn dei områda som skulle konkurranseutsettast. Viktige deler av TiSA-avtalen brukar no eit nytt prinsipp kalla «negativ listing». Der er ting snudd opp ned, på den måten at prinsippet no er at «alt» skal konkurranseutsettast. Berre det som dei ulike landa IKKJE vil konkurranseutsette, skal førast opp som unnatak. Eit sterkt liberaliseringsdrivande element.. Når dette så blir kopla til sterke element av irreversibilitet (skralleklausular), så blir det meir enn tydeleg at framtidige, og mindre liberaliseringshissige styresmakter vil sjå sitt politiske handlingsrom vesentleg svekka…

Grindheim skriv på side 12:» Ifølge den sittende regjeringen, var det norske åpningstilbudet (i TiSA-forhandlingane) vurdert til å være blant de mest ambisiøse i TISA-gruppen, slik Norges tilbud i Doha-forhandlingene i sin tid var. Grunnen er at Norge allerede i stor grad har et liberalisert tjenestemarked, ikke minst som følge av EØS-avtalen». Dette er truleg korrekt, men det betyr ikkje at det norske opningstilbodet var eit fornuftig tilbod. Fleire land fann som nemnt krava frå dei sterke i-landa under Doha-runden, uakseptable med tanke på behov desse landa har for å utvikle eigne tenestenæringar. I det minste ropar dette temaet etter ein grundig debatt i Stortinget, noko vi slett ikkje har sett spor av.

«Med en svært åpen økonomi har Norge åpenbare og klare interesser av mest mulig forutsigbare rammebetingelser og åpne markeder for tjenestehandel.» Dette er ei klassisk setning som heller ikkje Grindheim kan dy seg for å bruke. Dette med «mest mulig forutsigbare rammebetingelser» er innlysande korrekt. Men påstanden om at Norge skulle ha «åpenbare og klare interesser av mest mulig åpne markeder for tjenestehandel», heng derimot i lause lufta. For deler av næringslivet er det rett, for andre slett ikkje. Det er berre å minne om «krangelen» nyleg mellom to NHO-toppar: På den eine sida Stein Lier-Hansen i Norsk Industri, som tydelegvis er for opne grenser (fri bevegelse for arbeidskraft uten fordyrande kompensasjon knytta til reise-, kost og losji), og på den andre Jon Sandnes i Byggenæringens Landsforening, som ser at dette medfører konkurransefordelar for utenlandske bedrifter og dermed blir ein trussel mot norske bedrifter i hans bransje.

Grindheim har så på side 13 og 14 ei lengre bagatelliserande utlegging om klausulane frys og skralle. Klausular som er knytta til det sterkt kritiserte elementet av irreversibilitet i TiSA. Berre det faktum at prinsipp som frys og skralle er foreslått i TiSA-avtalen for å hindre at framtidige politiske fleirtal i eit land eksempelvis skal kunne rekommunalisere ei privatisert og konkurranseutsett teneste, er i seg sjølv kritikkverdig med tanke på det politiske handlingsromet mange av oss framleis meiner vi skal forsvare. Det ligg til og med på bordet eit framlegg til eit Annex on Transparency i TiSA, som skal forplikte politiske styresmakter til å halde utanlandske bedrifter løpande orienterte straks det kjem på tale å endre lover og reglar som kan påvirke profitten til slike bedrifter. Som vi ser er det heile tida snakk om innskrenkande krav til nasjonale styresmakter, men vanskeleg å sjå krav til dei internasjonale konserna.

Når Grindheim i sin konklusjon klarer å påstå at «TISA-forhandlingene er solid forankret i Stortinget», då har han ei forståing av uttrykket «solid forankring» som eg trur skiller seg ein god del frå den vanlege. Den passiviteten vi har sett frå dei aller fleste stortingsrepresentantane si side når det gjeld TiSA-avtalen, skuldast heilt tydeleg altfor dårleg informasjon. Først og fremst rundt dei negative konsekvensane avtalen opplagt vil ha for svært mange norske bedrifter og arbeidsplassar. Dette er dennegative medaljebaksida ved TiSA som Regjeringa og dei andre tilhengarane av avtalen gjer sitt ytterste for å feie under teppet. Ettersom Grindheim også no har gløymt å diskutere dei «utfordringer den skaper for norske bedrifter og arbeidsplasser», slik han lova innleiingsvis, så har heller ikkje dette notatet gitt eit særleg godt bidrag i så måte.

Les Civita notatet her.

Børge Brende inviterer til WTO-møte, men undergrev WTO gjennom norsk deltaking i TiSA-forhandlingane.

Dette er et innlegg av Odd Tarberg. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten.

Det er liten grunn til å rekne med at dette WTO-møtet vil foregå i respekt for interessene til dei landa som i WTO med god grunn stemde nei til vidare liberalisering av handel med tenester.

Børge Brende har invitert ei lang rekke ministrar til Oslo til eit sokalla WTO-møte no den 21. og 22. oktober, og UD presenterer formålet med møtet slik: «Ved å invitere til et WTO-ministermøte i Oslo i høst ønsker utenriksministeren å skape en ny dynamikk som kan bidra til å bringe WTO-forhandlingene fremover og å styrke det multilaterale byggverket som betyr så mye både for norsk og global økonomi».

Børge Brende burde ha tenkt på dette før, dersom hensikta var å «styrke det multilaterale byggverket», altså WTO. I staden har Brende vore svært så ivrig på å undergrave WTO gjennom norsk deltaking i forhandlingane om handelsavtalen TiSA. Desse forhandlingane, om ein avtale om handel med tenester, skjer utanfor og i brot med WTO, og som blir sett på som ein trussel nettopp mot autoriteten til denne organisasjonen.

Det er derfor liten grunn til å rekne med at dette WTO-møtet vil foregå i respekt for interessene til dei landa som i WTO med god grunn stemde nei til vidare liberalisering av handel med tenester. Avtalar som TiSA, som Børge Brende er ivrig pådrivar for, blir brukte som brekkstang for å tvinge svakare land til å akseptere ei liberalisering dei slett ikkje er tente med. Ei rekke uland er urolege for at dei får redusert sitt politiske handlingsrom, også gjennom nye WTO-reglar som dei blir tvinga til å akseptere. Dette bør store deler av norsk næringsliv også vere uroleg for.

Når formålet med dette WTO-møtet blir sagt å vere «å bringe WTO-forhandlingene fremover», så peikar dessverre dette «fremover» i FEIL retning. Nemleg mot ei negativ utvikling både for politisk handlingrom, og for forholda i arbeidslivet både her til lands og elles. Det er ingen tvil om at det her er snakk om ei utvikling i tråd med ideologien bak avtalar som TiSA, TTIP, CETA og TPP, som mange med god grunn protesterer mot.

I over tre år har Norge vore i forhandlingar om TiSA-avtalen.Ein avtale med konsekvensar hinsides EØS-avtalen, men likevel heilt utan ein seriøs politisk debatt. Stortinget blir halde på mange armlengders avstand frå det som foregår i forhandlingane, og alle forsøk på debatt om dei urovekkande konsekvensane av avtalen som har dukka opp dei siste par åra, blir effektivt dyssa ned. Dette får regjeringa god hjelp til av Jonas Gahr Støre, som konsekvent nektar å delta i ein debatt om TiSA i sitt parti…

Regjeringa har til å med direkte feilinformert Stortinget når den for eks har påstått at TiSA vil vere i tråd med norsk WTO-politikk. Når faktum er at dei femti TiSA-landa forhandlar utanfor, og i klart brot med WTO, og blir sett på som ein trussel mot autoriteten til dette forumet for internasjonale handelsreglar. Påstandane frå TiSA-tilhengarane om at avtalen vil vere «bra for Norge» er også direkte feil. Det rette er at nokre store og konkurransedyktige bedrifter kan tene på avtalen. Andre, som i dag opererer på den norske heimemarknaden, under ein overkomeleg konkurranse, vil bli trua av eit vesentleg verre trykk frå utanlandske aktørar som vil få kraftig styrka sine rettar gjennom TiSA. Konkurransetrykket frå utlandet gjennom EØS-avtalen, er alt i dag såpass stort at riksrevisor Per Kristian Foss kritiserer styresmaktene for å handtere for eks problemet vil alt har med sosial dumping for dårleg.

Truleg er det også direkte feilinformering frå regjeringa si side når den nyleg kom med ein budsjettlekkasje om at den vil reservere bygging av nye kystvaktskip for norske verft. For om lag ti år sidan vart nye fregattar til Marinen bygde i Spania fordi Norge var forplikta til å lyse ut dette oppdraget i EØS-området. Ingen ting tyder på at forpliktingane Norge har i denne samanheng, har blitt mindre. Tvert i mot. Og hovedprinsippet i TiSA-avtalen, er også definitivt i strid med slik favorisering av nasjonalt næringsliv. Så dersom regjeringa i framtida meiner at den bør kunne skjerme ei norsk næring som måtte få problem, så er TiSA-avtalen så avgjort det siste den bør gå inn for. Det utrulege er at statsminister og TiSA-tilhengar Solberg ser ut til å tru at ho framleis kan skjerme norsk næringsliv når ho finn det for godt – som om vi ikkje alt har inngått forpliktande handelsavtalar, og faktisk er på veg inn i det som verre er. Det er derfor grunn til å stille spørsmål ved om statsministeren også er for dårleg orientert om kva som skjer på handelsavtalefronten.

Forhandlingane om TiSA burde aldri finne stad. Men når dei kom i gang, så var det fordi ei rekke land ville halde på retten til også i framtida å gjere det Erna Solberg nyleg foreslo i sin budsjettlekkasje: Altså gi deler av næringslivet eit visst vern mot konkurranse frå utlandet, for å bygge opp eller halde på innenlands kompetanse og arbeidsplassar. Desse landa blokkerte derfor, med god grunn, vidare liberalisering av handel med tenester under WTO-forhandlingane om dette. Dette vil Børge Brende og dei andre som står bak dette WTO-møtet ikkje akseptere.

Kunsten å selge et land

Dette er et innlegg av Christian Torseth. Han er mangeårig samfunnsdebattant.  Innlegget ble først publisert på Radikal Portal.

Stykkevis og delt. Litt etter litt. I stillhet. På tvers av folkeviljen. Ved å si at ingen alternativer finnes.

Det sies at om man slipper en frosk i en kjele med kokende vann, vil den straks hoppe ut, men hvis man derimot skrur på varmen først etter at frosken er i kjelen, vil den ikke merke den gradvise oppvarmingen, og bli kokt før den reagerer. Jeg har vanskelig for å tro at nerveceller fungerer på denne måten, men det er et interessant bilde, spesielt med tanke på Norges forhold til EU.

En ekspansiv EØS-avtale
Folket har to ganger sagt klart og tydelig nei til den Europeiske Union. Stortingsflertallet har derimot alltid vært positive til norsk medlemskap. Så hvordan utøve ens politikergjerning i spennet mellom folkeviljen og personlig vurdering? Ved å legge seg totalt på rygg for alle direktiver og forordninger fra EU. Arbeiderpartiet og Høyre har med vekslende flertall akseptert absolutt alle forslag EU har kommet med. Allegorien med frosken ser ikke helt misvisende ut, for det norske folk har samtidig beholdt sitt positive inntrykk av EØS.

Oppfatningen av at EØS er en ferdigforhandlet avtale er feil. Avtalen er ekspansiv, og leder uvegerlig til medlemskap. Før eller siden må EØS-landenes tilpasning vurderes å være gått så langt at de heller enn suverene stater må regnes for medlemmer av EU. Norge har nylig avgitt suverenitet over finanssektoren, og energi, telekom og data kommer snart. Hvis EU vedtar TTIP, vil den også bli gjort EØS-relevant, og flertallet på Stortinget vil så gjøre avtalen til norsk lov.

Hvordan selge et land?
Spørsmålet blir: Hvordan selger man et land? Svaret er stykkevis og delt. Litt etter litt, på skiftende områder, tilpasser man lovgivningen til den nye eierens ønsker. Tidligere avtaler blir skrotet, fordi de egentlig var ment å være midlertidige. Slik fjernes for eksempel den differensierte arbeidsgiveravgiften som har bidratt til å opprettholde og utvikle næringslivet i distriktene i Norge. Ordningen er nedbygd, og vil snart forsvinne – fordi EU ønsker det, ikke fordi noen på Stortinget har foreslått dette. Distriktspolitikken var en av områdene EØS-avtalen «garanterte» at Norge skulle få bestemme helt selv… helt til EU bestemmer den i stedet.

Hvordan selger man et land? I total stillhet. Man sørger for at forhandlinger om avtaler som TISA er strengt hemmelige, man informerer ikke engang Stortinget. Man legger ut til behandling avgivelse av suverenitet på finanssektoren bare uker før vedtaket skal fattes. Opinionen reagerer med en viss treghet, det tar ofte måneder før folkets vilje kommer til uttrykk. Klarer man å vedta ting raskt, kan man i ettertid ikke anklages for å ha ignorert folkets røst.

EU er målet og middelet
Hvordan selger man et land? Ved å late som om man har en definitiv grense for hva man tåler. Løftene som ble gitt til fagforeningene da EØS ble signert, var at Norge under ingen omstendigheter kom til å tåle et angrep på faglige rettigheter. Tjuefire år etter er norsk arbeidsliv i krise, med sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, og hele bransjer er utradert fordi EU-direktiver og bemanningsselskaper tillater omgåelse av norsk lov. Grensen for hva man tåler fra EU eksisterer ikke. EU er både målet og middelet.

Hvordan selger man et land? Ved å skape et inntrykk av at ingen alternativer finnes. Norge klarer seg ikke uten EØS. Norge vil ikke få solgt sine varer uten EØS. Norge lever på EUs velvilje. Løgn, løgn og atter løgn. Norge har mange alternativer, som Alternativutredningen fra 2010 demonstrerte definitivt. Sannheten er at Høyre og Arbeiderpartiet ikke ønsker alternativer. Monica Mæland avviste et utspill i EFTA om å tilby Storbritannia EFTA-medlemskap. «Det som er viktig no, er at vi sikrar interessene våre inn mot Storbritannia, ikkje at vi startar ein heilt ny debatt om EØS-avtalen,» sa Mæland. «Vi er en liten, åpen eksportorientert økonomi. Vi har ingen andre intensjoner enn å forsvare norske interesser,» sa Mæland. Samtidig signaliserte Siv Jensen at hun er blitt motstander av norsk EU-medlemskap. Man skal være bevisst ignorant for å ikke stemple regjeringens EU-holdning som spill for galleriet. Hør hva vi sier, ignorer hva vi gjør, er mantraet.

På tvers av folkeviljen
Hvordan selger man et land? Ved å utsette diskusjonen til det ikke er mer å diskutere. Ved å kaste blår i øynene på velgerne. Ved å trekke oppmerksomheten bort fra det som foregår. Ved å følge sin personlige overbevisning på tvers av folkets uttrykkelige vilje. Over sytti prosent av oss er mot EU, men Norge blir mer og mer integrert i unionen. Snart vil AP- og Høyre-politikere riste sorgtungt på hodet, og innrømme at det «eneste fornuftige valget» er å melde seg inn. Et lite land som Norge kan ikke stå alene, derfor må det selges i løndom. Vannet nærmer seg kokepunktet, og frosken er fortsatt i kjelen.

Sosial dumping og TiSA

Dette er et innlegg av Odd Tarberg. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten. Inlegget ble først publisert i Klassekampen 27.07.16 

Det vil kanskje vere i overkant å påstå at riksrevisor Per Kristian Foss må vere motstandar av TiSA-avtalen, men kritikken hans av styresmaktene si manglande evne til å hindre sosial dumping gir faktisk grunn til å tenke i dei baner.

I samband med ein nyleg framlagt rapport frå Riksrevisjonen, uttaler Foss mellom anna dette: “Med utvidelsen av EU og Schengen-samarbeidet har antall utenlandske aktører i det norske markedet økt, noe som har ført til stadig grovere arbeidslivskriminalitet. – Sosial dumping er én av hovedutfordringene i arbeidslivet. Vi risikerer å få en dårligere standard for arbeidsmiljø der kriminelle aktører også kan utkonkurrere lovlig drevne virksomheter”.

Når riksrevisoren er uroa over effekten av utvidinga av EU og Schengen-samarbeidet, er det svært så nærliggande å spørje kvifor det politiske miljøet i Norge ikkje er meir kritiske til at Norge no er på veg inn i TiSA-avtalen. Ein avtale som definitivt vil forsterke nettopp dette trykket frå ”utanlandske aktører i det norske markedet”. Dersom Foss og andre søker på nettet og finn det som står der om Transparency Annexe i TiSA, så vil dei sjå at utanlandske bedrifter gjennom den avtalen får styrka sin ”forhandlingsposisjon” overfor norske styresmakter på ein hittil uhøyrt måte. Heile hovedformålet med TiSA er heilt tydeleg å sikre utanlandske bedrifter sine økonomiske interesser.

Den politiske prosessen rundt TiSA-forhandlingane, som no har pågått i tre år, kvalifiserer godt til å bli kalla skandaløs. Denne dereguleringsavtalen som dekker alt av tenester, og eit geografisk og økonomisk område som er tre gongar så stort som EØS (50 land!), blir bagatelliserande framstilt av styresmaktene som einsidig positiv for Norge. Realiteten er at den negative utviklinga som Riksrevisjonen no finn grunn til å påpeike, vil berre vere ein forsmak på dei problema det norske arbeidslivet vil stå overfor dersom TiSA blir ein realitet.

Å stoppe TISA-avtalen er vår tids viktigste kamp

Folkeaksjonen mot TISA oppfordrer alle dere som er opptatt av folkestyre, demokrati og sjølråderett til å bidra til at den udemokratiske TISA-avtalen stoppes. Vi ber dere bidra til at det er LOs viktigste krav til politikerne!

I samarbeid med forbundene og LO Media sendes det derfor i disse dager ut 420.000 eposter til LO-medlemmer over hele landet. Det betyr at nærmere halvparten av medlemmene vil bli kontaktet direkte. 

LOs medlemsdebatt er en oponionskampanje der medlemmer i LO-forbundene inviteres til å si sin mening om hva som bør være LOs viktigste krav til politikerne. Ditt svar vil derfor kunne påvirke hvilke krav LO skal stille til partiene foran stortingsvalget i 2017. 

I eposten finnes det et avkrysningsskjema der du blir bedt om å krysse av for de fem viktigste kravene du mener LO bør stille til politikerne. Du kan også sende inn din mening til epostaddressen debatt@lo.no eller på SMS til 2030.

Folkeaksjonen ber sivilsamfunnet å bidra til å sette TISA på dagsorden i valgkampen i 2017. Når selv ikke stortingspolitikere vet hvilke konsekvenser avtalen om handel med tjenester (TISA) får for demokratiet vårt, må vi alle presse på!

TISA-avtalen ble nærmest lurt inn bakveien. Den første gangen Stortinget ble orientert om TISA var i Statsbudsjettet for 2014, hvor avtalen blir nevnt med tre setninger.

TISA-forhandlingene foregår bak lukkede dører og verken befolkningen, organisasjonene eller Stortinget har innsyn i hva det forhandles om. Det meste vi vet om avtalen, er informasjon vi har fått fra lekkasjer, særlig fra Wikileaks.

Dette har bidratt til at store deler av befolkningen ikke har hørt om TISA. Norske medier har et samfunnsoppdrag, men vi kan bare konstatere at hemmeligholdet virker. TISA belyses i svært liten grad i mediene. På den måte hindres en opplyst offentlig debatt!

De store tjenestekonsernene og deres interesseorganisasjoner er imidlertid dypt involvert i prosessen. Langt på vei er forhandlingene en respons på den massive lobbyvirksomheten som drives av grupper som European Services Forum (ESF) og US Coalition of Services Industries (CSI). Disse mektige organisasjonene har utelukkende tanke for selskapenes profittmuligheter.

På mange viktige samfunnsområder vil beslutningene bli overført fra folkevalgte, lokale og nasjonale myndigheter til administrasjonen og styremøtene i de store selskapene. 

Å stoppe den antidemokratiske "handelsavtalen" TISA er vår tids viktigste kamp! TISA er en avtale uten angrerett. TISA handler om multinasjonale selskaper som ønsker å regulere loven for å gjøre det ulovlig å lage reguleringer som rammer dem!

På den måten vil de "forby" politikk og dermed innskrenke det politiske handlingsrommet. Målet med avtalene ser ut til å være at markedskreftene skal være rådende, uten det som anses som plagsom offentlig kontroll.

Med andre ord vil avtalene kunne komme til å gi politikere og velgere mindre innflytelse over egen nasjon og politikk. Vi er ikke tjent med at multinasjonale selskap og markedskrefter skal bestemme stadig mer over våre livsvilkår.

Vi kan ikke godta avtaler som vil presse fram kommersialisering, konkurranseutsetting og privatisering av offentlige tjenester. Avtalen vil innskrenke det politiske handlingsrommet og retten til å regulere områder som arbeidstakerrettigheter, forbrukerbeskyttelse, helse, miljø og sikkerhet. 

Folkeaksjonen mener handel må forgå på en måte som styrker arbeiderrettigheter og ikke minst beskytter klima og miljø. Handel må organiseres på en måte som sikrer bærekraftig vekst og sosial rettferdighet. Det gjør ikke TISA-avtalen! Permanent innstramming av demokratiets handlingsrom er usolidarisk mot fremtidige generasjoner. Det er ikke et demokrati verdig!

Bli med å forsvar folkestyre og demokrati. Meld deg inn Folkeaksjonen mot TISA her. 

Kvinnefiendtlig handel?

Alle foto: Kristin Brenna

Dette er et innlegg av Lise Rødland, organisasjonssekretær i Attac. Hun er tidligere nestleder for Attac Norge. Innlegget ble først publisert Manifest tidsskrift og i Fett 1/2016 med tema arbeidsliv. 

TiSA – hvaforno? For mange utgjør disse fire bokstavene fortsatt et ukjent univers, og handelspolitikk høres fremmed, komplisert og uinteressant ut. Prinsippet med handelsavtaler er egentlig ganske enkelt. Hensikten er å begrense myndighetenes maktutøvelse for å sikre forutsigbare handels- og investeringsvilkår. Tradisjonelt har internasjonal handel dreid seg om varer, og handelsavtaler har blitt brukt til å sette tak på tollsatser.

I dag handler vi stadig mer med tjenester – alt du ikke kan slippe på foten. Toll blir derfor et mindre relevant virkemiddel, og viktigere blir utenlandske selskapers rett til å etablere seg og tilby tjenester i Norge samt reguleringer av den norske tjenestesektoren. Derunder hvor vi skal slippe til private tilbydere gjennom privatisering og konkurranseutsetting, og til hvilke vilkår.

Om Norge i TiSA forplikter seg til å tillate utenlandske tjenesteleverandører å drive barnehage, bank, oljeutvinning eller sykehjem er det usikkert hvorvidt en kan gå tilbake på dette. Kritikerne frykter derfor for statens handlingsrom i møte med klimakriser, matkriser, økonomiske kriser, offentlige tjenester og likestillingspolitikk.

Er offentlig eierskap en handelshindring?
«Vi skal skvise så mye tannkrem ut av tuben at Ap ikke får puttet det tilbake», sa daværende leder av transportkomiteen Linda Helleland (Høyre) til VG i 2014.[i] Temaet var konkurranseutsetting av NSB: Til tross for dårlige erfaringer i andre land vedvarer høyresidas privatiseringsiver.[ii]

I Sundvold-erklæringen fra 2013 skriver regjeringen at produksjon av velferdstjenester i utgangspunktet skiller seg lite fra produksjon av andre tjenester. Som et resultat er det «helt nødvendig at konkurranse blir et gjennomgående element i offentlig virksomhet»[iii]. Gjennom TiSA får Solberg-regjeringen mulighet til å sikre at privatisering og konkurranseutsetting ikke kan omgjøres av fremtidige regjeringer.

“ Når barnehager og sykehjem settes ut på anbud, er det hovedsakelig kvinner som betaler prisen gjennom tap av pensjonsrettigheter og arbeidsvilkår.

Regjeringen har lenge hevdet at offentlige tjenester ikke omfattes av TiSA. For at noe skal regnes som en offentlig tjeneste innen TiSAs rammeverk, stilles to krav. Tjenesten skal ikke tilbys på kommersiell basis, eller være i konkurranse med én eller flere tjenesteleverandører. Forhandlingspartene bak TiSA sin definisjon av offentlig sektor sikrer dermed bare politi, brannvesen, forsvar og domstoler, ettersom tjenester relatert til blant annet helse, omsorg, rusfeltet og utdanning er gjenstand for konkurranseutsetting i tråd med Sundvold-erklæringen.

Kvinner betaler prisen
Innen offentlig sektor utgjør kvinner 70 prosent av de ansatte.[iv] Når barnehager og sykehjem settes ut på anbud, er det hovedsakelig kvinner som betaler prisen gjennom tap av pensjonsrettigheter og arbeidsvilkår.

I driften av offentlige tjenester er lønn og pensjon de største utgiftene. For at privatisering skal lønne seg, er det ofte disse utgiftene som reduseres. Et nylig eksempel på konsekvensene av privatisering finnes på Romsås sykehjem: Da firmaet Attendo vant anbudsrunden og overtok driften av sykehjemmet, tapte hjelpepleier Rita Rønning 800 000 kroner i pensjon. Etter over 30 år i jobben mistet hun også muligheten til å gå av med pensjon ved 62 år og fikk redusert flere av tilleggene sine.[v]

“ Da firmaet Attendo vant anbudsrunden og overtok driften av sykehjemmet, tapte hjelpepleier Rita Rønning 800.000 kroner i pensjon.

Ved å gjenoppta driften av velferdstjenester kan offentlige arbeidsplasser sikre lønns-, pensjons- og arbeidsvilkår for sine ansatte. Ni fagforbund, deriblant Fagforbundet, Norsk Sykepleierforbund og Skolenes Landsforbund, frykter TiSA vil stå i veien for slike tiltak.[vi] TiSA fremstår dermed som virkemiddelet regjeringen trenger for å sikre at tannkremen de presser ut av tuben, aldri kan klemmes inn igjen – i hvert fall ikke uten dyre søksmål og erstatningssaker.

Selvoppofrende kvinnfolk i krisetider
TiSA vil ha konsekvenser langt ut over det offentlige tjenestetilbudet, blant annet i finanssektoren. Handelsavtaler som TiSA traktatfester nemlig en deregulering av finanssektoren, som om finanskrisa i 2008 aldri fant sted.

FN satt i 2008 ned et ekspertutvalg ledet av Nobelprisvinner i økonomi Joseph Stiglitz. Utvalget undersøkte årsakene til finanskrisa og dens spredning samt hva som må rettes opp i for å unngå lignende kriser i fremtiden. Rapporten de kom med i 2009, var ikke nådig mot finansiell liberalising i handels- og investeringsavtaler og dens rolle i finanskrisen.

Utvalgets rapport konkluderer med at alle handelsavtaler må evalueres. Dette begrunner ekspertutvalget blant annet med at flere av avtalene hindrer nødvendig regulering av finanssektoren og dermed forhindrer både forebygging og håndtering av finanskriser.[vii]



FNs organisasjon for kvinners rettigheter og likestilling ga i 2014 ut en rapport om konsekvenser av finanskrisa for likestilling verden over.[viii]Innstrammingspolitikken som blir presentert som en løsning på krisa, har ført til nedskjæringer i offentlig sektor i form av oppsigelser og dårligere lønns- og arbeidsvilkår. At flertallet av de ansatte i offentlig sektor er kvinner, er ikke et særnorsk fenomen, og innstrammingen rammer derfor kvinner spesielt.

En annen konsekvens av innstrammingspolitikk rapporten tar opp, er at tjenestetilbud, subsidier og stønader reduseres. Studier fra Tyrkia viser at den totale arbeidsmengden, altså summen av lønnet og ulønnet arbeid, har økt med 12,5 prosent for kvinner, men bare 1,7 prosent for menn, etter finanskrisa.

“ Kvinner er overrepresentert i det uformelle arbeidsmarkedet, samtidig som de gjerne har hovedansvar for ulønnet hus- og omsorgsarbeid hjemme.

Tidligere brukte kvinner 47 minutter mer enn menn på omsorgsarbeid. Dette tallet har mer enn doblet seg til 98 minutter. I krisetid kombineres den økte innsatsen hjemme med mer lønnet arbeid for å få endene til å møtes. Stillingene er ofte prekære og lavtlønnede noe som gjør at kvinnene må jobbe flere timer.

Kvinner er overrepresentert i det uformelle arbeidsmarkedet, samtidig som de gjerne har hovedansvar for ulønnet hus- og omsorgsarbeid hjemme. Den totale arbeidsmengden blir større, og tiden til hvile og utdanning reduseres tilsvarende. Forskning på tidligere økonomiske kriser viser også at kvinner ved behov reduserer eget forbruk og matinntak for å sikre at det er nok til resten av familien.

Gir hemmelighold en rettferdig avtale?
TiSA forhandles frem i hemmelighold. Først når avtalen er ferdigforhandlet skal den presenteres for Stortinget, som deretter får valget mellom å godta eller avslå. Et av argumentene for hemmeligholdet av TiSA er at dersom det blir kjent at en interessegruppe står i fare for å miste et privilegium så vil den med en gang starte politisk lobbyvirksomhet for å unngå dette. [ix]

“ For hvert eneste møte kommisjonen hadde med en fagforening eller en forbrukerbeskyttelsesorganisasjon hadde de ti møter med representanter for selskaper og næringslivsorganisasjoner.

Dette argumentet møter raskt seg selv i døra. EU og USA forhandler om en egen handelsavtale seg imellom: TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership). EU-kommisjonen hadde mellom januar 2012 og februar 2014 nesten 600 møter med ulike lobbygrupper om denne avtalen.

For hvert eneste møte kommisjonen hadde med en fagforening eller en forbrukerbeskyttelsesorganisasjon, hadde de ti møter med representanter for selskaper og næringslivsorganisasjoner.[x] Det er ikke uten grunn at det brukes milliarder av kroner på lobbyvirksomhet også når det gjelder hemmelige forhandlinger.

For TiSA finnes det foreløpig ikke egne statistikker over lobbyvirksomhet, men heiagjengen går under navnet Team TiSA. Blant de 59 bedriftsmedlemmene i alliansen finner du storselskaper som Visa, Microsoft, 21st Century Fox og Google. Målet er å få andre selskaper, amerikanske og utenlandske myndigheter og opinionen til å støtte opp om en ambisiøs tjenesteliberalisering gjennom TiSA.[xi]

“ Gjennom disse avtalene ønsker den vestlige verden å sette nye globale standarder uten å ta med flertallet av utviklingsland på høringen.

Innsatsen til Team TiSA og dets medlemmer gir avkastning. Da lekkasjen av finansvedlegget kom, ble det klart at Team TiSA-medlemmet US Coalition of Service Industries hadde fått omtrent alt de ba om i møter med amerikanske myndigheter i 2013.[xii]

En rapport fra FNs spesialrapportør for å fremme en demokratisk og rettferdig verdensorden, Alfred de Zayas, slår fast at handelsavtaler som forhandles i hemmelighet og ekskluderer relevante aktører, bryter med FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.[xiii] Også han krever en gjennomgang av eksisterende avtaler for å sikre at de ikke bryter med menneskerettighetene. Til nå er det ingen statsledere som har tatt til orde for tiltak.



Utviklingsland på sidelinja
Ifølge FNs Human Development Index har alle landene i TiSA-forhandlingene høy eller veldig høy utviklingsgrad, med unntak av ett land – Pakistan. Bare ett afrikansk land tar del i forhandlingene, nemlig øystaten og skatteparadiset Mauritius.

Singapore, Uruguay og Paraguay har alle trukket seg fra forhandlingene etter at det ble klart for dem hvilken vei forhandlingene tok: TiSA ville for eksempel være uforenlig med nasjonale politiske mål innenfor blant annet helse og infrastruktur. I Uruguay pekte Arbeids- og sosialdepartementet på at TiSA ville kreve at Uruguay brøt med flere av forpliktelsene de har påtatt seg under International Labour Organization.[xiv]

TiSA er ikke den eneste megaavtalen som er under forhandling. TTIP, CETA og TPP er handelsavtaler mellom henholdsvis EU og USA, EU og Canada, og USA og elleve Stillehavsland. Gjennom disse avtalene ønsker den vestlige verden å sette nye globale standarder uten å ta med flertallet av utviklingsland på høringen, slik de er tvunget til i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Dette gjør kampen mot TiSA til en kamp mot globale strukturer som bidrar til å opprettholde en skjevfordeling av makt, ressurser og frihet.

Motstanden vokser
Den nye generasjonen av handelsavtaler gir grobunn for en ny motstand, og verden over ser vi opprøret mot frihandelsparadigmet reise seg. Attac har vært en av organisasjonene som har stått bak flere aksjoner mot avtaler som TiSA og TTIP. Flere av aksjonene skjedde i forbindelse med internasjonale aksjonsdager, hvor flere hundre møter og marsjer har blitt arrangert verden over.

Ved å søke informasjon hos blant andre Attac, Handelskampanjen og Fagforbundet kan du bli med i kampen for global rettferdighet. Still spørsmål til lokalpolitikere og hør hvorvidt de har blitt spurt – hva syns de om at regjeringen forhandler bort deres politiske handlingsrom? Del kunnskap og bidra til å knuse antakelsen om at handelspolitikk ikke angår folk flest. Bare slik kan vi bryte de globale strukturene som skaper og opprettholder ulikhet og diskriminering.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Hentet fra Fett 1/2016 med tema arbeidsliv  fett.no

[i] Lastet ned fra http://www.vg.no/nyheter/innenriks/solberg-regjeringen/slik-vil-hoeyre-knuse-nsbs-togmonopol/a/23288131/

[ii] Lastet ned fra http://frifagbevegelse.no/?app=NeoDirect&com=6/158/170509/c319e18426

[iii] S. 36. Lastet ned fra https://www.regjeringen.no/contentassets/a93b067d9b604c5a82bd3b5590096f74/plattform.pdf
[iv] Lastet ned fra https://www.ssb.no/befolkning/nokkeltall/likestilling

[v] Lastet ned fra http://frifagbevegelse.no/?app=NeoDirect&com=6/158/279828/ceb9a4ca2a

Lastet ned fra http://frifagbevegelse.no/?app=NeoDirect&com=6/158/281223/eceaceeaae

[vi] Lastet ned fra http://www.fagforbundet.no/tema/TISA/?article_id=129786

[vii] Lastet ned fra http://www.un.org/ga/econcrisissummit/docs/FinalReport_CoE.pdf 

[viii] Lastet ned fra http://www2.unwomen.org/~/media/headquarters/attachments/sections/library/publications/2014/theglobaleconomiccrisisandgenderequality-en%20pdf.ashx?v=1&d=20141013T121829

[ix] Andres Moxnes: Globalisering Versjon 2.0, lastet ned fra http://www.nrk.no/ytring/globalisering-versjon-2.0-1.12595353

[x] Lastet ned fra http://corporateeurope.org/international-trade/2015/07/ttip-corporate-lobbying-paradise

[xi] Lastet ned fra http://www.teamtisa.org/about-the-coalition/about-team-tisa

[xii] Lastet ned fra https://wikileaks.org/tisa-financial/analysis.html


[xiii] Lastet ned fra http://www.handelskampanjen.no/nyhetsarkiv/fns-spesialrapportr-stater-ma-avslutte-avtaler-som-bryter-med-menneskerettighetene

[xiv] Lastet ned fra http://www.handelskampanjen.no/nyhetsarkiv/uruguay-abandons-tisa