Demokratiet er ikke til salgs - nei til TISA

Over 350 000 har til nå besøkt bloggen til Folkeaksjonen mot TISA. Takk til alle som liker og deler! Dere bidrar til å spre informasjon om den udemokratiske TISA-avtalen! Her er de 7 mest leste sakene på bloggen til nå:

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Ulvedebatten raser mens det jobbes i kulissene med å ferdigstille TISA



Ulvedebatten raser. Samtidig jobbes det i kulissene med å ferdigstille den antidemokratiske TISA-avtalen. Selve forhandlingene er utsatt til etter at Trump innsettes som president, men det er stor sannsynlighet for at han vil gå for TISA.

Attac Norge skriver: "TISA-forhandlingene er utsatt til januar. Mens forhandlerne legger en plan for hva de må bli enige om, erklærer Donald Trump sitt nære vennskap med TISA-industrien.

«Dette er virkelig en fantastisk gruppe mennesker».

Slik åpnet Donald Trump møtet med USAs ledende teknologiselskaper i Trump Tower forrige uke. Her var sjefene for Amazon, Apple, Facebook, Alphabet (Google) og Microsoft, melder NY Times.

«Jeg er her for å hjelpe dere», sa USAs neste president.

Presidenten for næringslivsorganisasjonen Coalition of Services Industries (CSI) slo fast til Inside US Trade at de «jobber med den nye Trump-administrasjonen for å diskutere viktigheten av tjenesteindustrien og å fremme amerikansk konkurransedyktighet»."

Det er fare for at Tisa-avtalen blir ferdig forhandla og klar for ratifisering i de aktuelle nasjonalforsamlingene tidlig i 2017. Det er også fare for at til og med Arbeiderpartiet kan komme til å stemme for ei slik ratifisering i Stortinget.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Kunsten å selge et land

Dette er et innlegg av Christian Torseth. Han er mangeårig samfunnsdebattant. Innlegget ble først publisert på Radikal Portal.

Stykkevis og delt. Litt etter litt. I stillhet. På tvers av folkeviljen. Ved å si at ingen alternativer finnes.

Spørsmålet blir: Hvordan selger man et land? Svaret er stykkevis og delt. Litt etter litt, på skiftende områder, tilpasser man lovgivningen til den nye eierens ønsker. Tidligere avtaler blir skrotet, fordi de egentlig var ment å være midlertidige. 

Slik fjernes for eksempel den differensierte arbeidsgiveravgiften som har bidratt til å opprettholde og utvikle næringslivet i distriktene i Norge. Ordningen er nedbygd, og vil snart forsvinne – fordi EU ønsker det, ikke fordi noen på Stortinget har foreslått dette. Distriktspolitikken var en av områdene EØS-avtalen «garanterte» at Norge skulle få bestemme helt selv… helt til EU bestemmer den i stedet.

Hvordan selger man et land? I total stillhet. Man sørger for at forhandlinger om avtaler som TISA er strengt hemmelige, man informerer ikke engang Stortinget. 

Man legger ut til behandling avgivelse av suverenitet på finanssektoren bare uker før vedtaket skal fattes. Opinionen reagerer med en viss treghet, det tar ofte måneder før folkets vilje kommer til uttrykk. Klarer man å vedta ting raskt, kan man i ettertid ikke anklages for å ha ignorert folkets røst.

Hvordan selger man et land? Ved å utsette diskusjonen til det ikke er mer å diskutere. Ved å kaste blår i øynene på velgerne. Ved å trekke oppmerksomheten bort fra det som foregår. Ved å følge sin personlige overbevisning på tvers av folkets uttrykkelige vilje. Over sytti prosent av oss er mot EU, men Norge blir mer og mer integrert i unionen. 

Snart vil AP- og Høyre-politikere riste sorgtungt på hodet, og innrømme at det «eneste fornuftige valget» er å melde seg inn. Et lite land som Norge kan ikke stå alene, derfor må det selges i lønndom. Vannet nærmer seg kokepunktet, og frosken er fortsatt i kjelen.


--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------


La oss vise våre folkevalgte at demokratiet ikke er til salgs!

Folkeaksjonen mot TISA krever at Norge trekker seg fra TISA-forhandlingene og at alle forhandlingsdokumenter offentliggjøres umiddelbart. Videre krever vi at Norge ikke skal slutte seg til liknende avtaler, som TTIP og CETA, og at investor-stat tvisteløsning (ISDS) ikke skal innlemmes i Norges bilaterale investeringsavtaler.

TISA-forhandlingene foregår bak lukkede dører og verken befolkningen, organisasjonene eller Stortinget har innsyn i hva det forhandles om. Det meste vi vet om avtalen, er informasjon vi har fått fra lekkasjer, særlig fra Wikileaks. De store tjenestekonsernene og deres interesseorganisasjoner er imidlertid dypt involvert i prosessen. Langt på vei er forhandlingene en respons på den massive lobbyvirksomheten som drives av grupper som European Services Forum (ESF) og US Coalition of Services Industries (CSI). Disse mektige organisasjonene har utelukkende tanke for selskapenes profittmuligheter.

TISA er utformet som en levende eller dynamisk avtale. Det innebærer at forhandlingene vil fortsette også etter at en avtale er inngått. Forhandlerne vil ha mandat til å utvide og
videreutvikle avtalen, gjennom blant annet å inkludere nye sektorer og regelverk.

Om det bare er én ting du skal huske om TISA, så er det nettopp dette: TISA er en dynamisk avtale uten retrettmuligheter. Det lover ikke godt for demokratiet og det er grunnen til at mange omtaler TISA som en grunnleggende udemokratisk avtale.


----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------  

Politikernes forakt for folket

Dette er et innlegg av Christian Torseth. Han er mangeårig samfunnsdebattant. Innlegget ble først publisert på Radikal portal.

Regjeringa trosser demokratiet ved privatisering, snikinnmelding i EU og TISA. Det er deres forakt for folket som skaper politikerforakt.

Det snakkes ofte om politikerforakt, i betydning folks forakt for politikere. Begrepet kan imidlertid for tiden vel så presist benyttes om om det motsatte: politikernes forakt for folket. Forakt innebærer en mangel på respekt, en følelse av overlegenhet, og inkluderer ofte å se ned på den man forakter. (...)

Mer spesifikt kan vi se på regjeringen Solberg, som har vist en imponerende evne til brutal maktpolitikk som vi knapt har sett maken til i nyere tid. Deres planer skal gjennomføres, helt uavhengig av sedvane, forskning, folkevilje eller ren skjær folkeskikk. Man kan bli litt imponert, på samme måte som blir av hardbarkede kriminelle på film: man står ikke inne for det de gjør, men man fascineres av deres selvtilfredse nådeløshet.

Erna Solberg og hennes consiglieri, Siv Jensen, har nemlig en plan, og ingenting får komme i veien for den. Linda Hofstad Helleland oppsummerte det hele i én setning: «Vi skal klemme så mye tannkrem ut av tuben at de ikke får den tilbake igjen.» Det er en villet, radikal og superrask omlegging av et samfunn det har tatt mange tiår å bygge opp. Men det er ikke der forakten ligger.

Irreversibel, udemokratisk privatisering
Vi er vant til dette fra Frp, men Høyre går sitt semirasistiske venneparti en høy gang. (...) Høyre har i regjeringen fått anledning til å herje fritt med samfunnsstrukturene Frp ikke evner å skaffe seg oversikt over. Det er derfor Høyre leder an i stormløpet mot kommuner og fylkeskommuner. Høyrefolk har selvfølgelig ingenting imot verken Saltdal eller Førde, men de har et predefinert hat mot offentlig sektor.

I Høyres verden er det nemlig ingenting som ikke kan bli bedre av privatisering. Derfor ønsker de store kommuner, slik at det blir størst mulig enheter som kan konkurranseutsettes. Ingen gidder å konkurrere om fire gamle kjerringer med rullator, men stuer man sammen fire hundre av dem i et gammelt skolebygg, da snakker vi kroner.

Storkommuner med store enheter er perfekt som forberedelse til forhandlingene om TISA-avtalen straks er ferdig. Da handler det bare om å få regjeringsmakt én eneste gang til, så avtalen kan signeres, og så er hele offentlig sektor permanent privatisert, og umulig å ta tilbake i offentlig kontroll. TISA-avtalen forbyr nemlig rekommunalisering, eller andre varianter som reduserer det konkurranseutsatte markedets andel av totalen.

Én gang privatisert – alltid privatisert. Til tross for at privatisering i et flertall av tilfellene er både dyrere og dårligere, og i alle fall ikke er noe man kan klage effektivt på. Man kan ikke stemme ut eierne av Oransje Helse. Et sted må dette demokratitullet ta slutt.


----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

TiSAs forhold til Grunnloven og demokratiske verdier

Dette er et innlegg av Espen Busman. Han er utdannet jurist ved UiO, med særlig vekt på menneskerettigheter.

I Grunnloven (1) hører de verdier vi anser for å være fundamentale og som vi ønsker å gi rettsstatens høyeste beskyttelse. Dette gjelder for eksempel demokratiet som styreform, menneskerettigheter og hensynet til miljøet. Grunnloven rager høyest i vårt hierarkisk ordnede rettssystem, ettersom andre lover utleder sin legitimitet fra den. I praksis betyr dette enkelt sagt at intet kan stride mot Grunnloven.

De lukkede forhandlingene rundt TiSA-avtalen går ut på hvilke forutsetninger som skal gjelde for å levere tjenester i de respektive land som er med i forhandlingene, og ca 50 land deltar. Ønsket med forhandlingene er å fjerne hindringer for at utenlandske selskaper skal kunne levere tjenester i Norge, og tilsvarende for norske selskaper i utlandet. Målet er at dette skal medføre økonomisk vekst.

TiSA-avtalen opererer imidlertid med noen spesielle avtalemekanismer. For det første er det slik at man ikke forhandler om hva som skal med i avtalen, men om hva som skal unntas. Det må vitterlig innebære at det som ikke er unntatt når avtalen har blitt bindende heller ikke kan unntas senere. Dette gjelder dermed også eventuelle tjenester som ikke eksisterer i dag. Hvem vet hvilke tjenester vi kommer til å ha i fremtiden og hvordan vi ønsker å råde over disse? 

En annen mekanisme som brukes på deler av avtalen er den såkalte frys-mekanismen, hvilket vil si å fryse de tilstander og forutsetninger som gjelder for markedsaktørene i dag. Disse tilstandene og forutsetningene kan altså ikke senere endres til ulempe for markedsaktørene. 

Til sist kommer skralle-mekanismen, en mekanisme som hindrer at opphevede begrensninger kan gjeninnføres. Her kan en altså heller ikke senere endre forutsetningene til ulempe for markedsaktørene. Samlet sett bærer TiSA-forhandlingene preg av at avtalen vil være irreversibel.

(...)Dersom avtalen blir godtatt har den nåværende sammensetning av Regjering og Storting i realiteten fattet en beslutning som er irreversibel utover den periode de er valgt for, hvilket i seg selv er et ikke ubetydelig demokratisk problem, og utelukker samtidig et politisk syn fra å ha praktisk betydning i fremtiden. Den politiske debatt kan ikke lenger sies å være fri når politikken de facto er avskåret fra å kunne gjenspeile befolkningens ønske, og skiftningene som følger med tiden.

Man har altså kommet i den absurde situasjon at man avdemokratiserer ens eget demokrati, attpåtil gjennom det som tilsynelatende skal være en demokratisk prosess. At demokratiet innsnevrer seg selv slik at det ikke lenger er å betrakte som et fullverdig demokrati, uten en grunnlovsendring som innebærer en annen styreform, kan ikke med rimelighet sies å være i Grunnlovens ånd.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Regjeringa fortsetter å forhandle TISA-avtalen bak lukkede dører

Dette er en artikkel av Rolv Rynning Hanssen. Rynning Hanssen er internasjonal rådgiver i Fagforbundet. Han jobber særlig med handelsavtaler, og har tidligere jobbet i Public Service International (world-psi.org) som er en av drivkteftene mot de nye handelsavtalene. Artikkelen ble først publisert i Tidsskriftet Rødt

Regjeringa fortsetter å forhandle TISA-avtalen bak lukkede dører. Men de er ganske klar på hva de ønsker: – Binde markedsadgang på et betydelig høyere nivå enn GATS, sa statssekretær Tone Skogen i et møte med organisasjonene.

Den tidligere Handelsrepresentanten for Obama, Ron Kirk, sa til NY Times 2.6.2013 om hvorfor han var mot å gjøre tekstene offentlig kjent:

-Ved å gjøre dette, så vil vi reise en så sterk opposisjon at det vil gjøre det umulig å under- tegne avtalen.

Erklær kommunen din TISA-fri
Nå må motstanden bringes ut i hele landet. Et initiativ som er tatt, er å fremme forslag i alle kommunestyrer og erklære kommunen TISA-fri om ikke det skjer endringer. Slike vedtak har ingen lovlig betydning, dessverre kan ikke kommunen selv fri seg fra en slik avtale, men det skaper debatt og det kan synliggjøre motstanden og gjøre det verre for regjeringa å overkjøre folk slik de prøver på. Men det haster, det er ikke lang tid før vi kan øyne et sluttoppgjør.

Som i resten av frihandelsavtalene ser vi hvordan sikring av investorenes profitt trumfer folkehelse, arbeiderrettigheter, klimamål og andre viktige områder. TISA og resten av de nye handelsavtalene har ett formål: å deregulere for å sikre profitt og å fjerne alle hindringer og reguleringer som sikrer folks liv og rettigheter.


---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

TiSA-avtalen og problemet Jonas Gahr Støre

Dette er et innlegg av Odd Tarberg. Innlegget ble først publisert av Attac. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet.

Det at Støre nektar å vere med på ein open debatt om alle sider ved denne avtalen, også dei negative, er hovedgrunnen til at regjeringa og Børge Brende har fått lov til å avfeie alle initiativ til TiSA-debatt som Sp og SV har prøvd å få til i Stortinget.

Norge har i over tre år forhandla om TiSA-avtalen, ein udemokratisk og arbeiderfiendtleg avtale for alle slags tenester, uten at verken Storting eller den offentlege opinionen har fått skikkeleg informasjon om konsekvensane av ein slik avtale. Den informasjonen som har kome frå regjeringshald, har vore bagatelliserande, ubalansert, og grensande til rein feilinformasjon.

Det er ikkje overraskande at den blå-blå regjeringa og ei entusiastisk NHO-leiing går inn for denne avtalen. Eit NHO som forresten suverent overser det fleirtalet av medlemsbedriftene sine som TiSA vil true. Desse kreftene har langt på veg lukkast i å legge lokk på alle tilløp til debatt om dei urovekkande lekkasjane frå forhandlingane som særleg Wikileaks har skaffa fram dei siste par åra.

Når det likevel er grunn til å framheve Jonas Gahr Støre som eit problem for oss som vil ha denne avtalen skikkeleg debattert i det politiske og offentlege rom, så er det fordi Arbeiderpartiet og særleg partileiar Støre, er like redde som regjeringa for å gå inn i ein diskusjon om dei opplagte negative konsekvensane av TiSA. Når Jonas Gahr Støre blir utfordra på Ap si vage, til dels positive haldning til TiSA-avtalen, slik han vart det på Postkoms landsmøte tidlegare i haust, då får han seg til å svare at partiet «har en utarbeidet politikk på dette», og at «frykten for avtalene er ubegrunnet». 

Med andre ord: Dette vil han ikkje at andre lenger ut i partiorganisasjonen (eller fagrørsla for den del) skal blande seg bort i! Med tanke på at det er dei siste par åra det har kome særleg mykje urovekkande informasjon frå forhandlingane, som viser at det ligg ein skremande liberalistisk og udemokratisk ideologi bak denne avtalen, då er det å klamre seg til ein fastlåst «utarbeidd politikk» på dette området heilt frå starten av, berre heilt uforståeleg.

Jonas Gahr Støre kunne, i staden for å blokkere debatten om TiSA, brukt dette til å utfordre regjeringa, og gjort TiSA-motstand til ei svært god valkampsak.


---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------


Bli med å stoppe den antidemokratiske TISA-avtalen. Bli medlem av Folkeaksjonen mot TISA

Les mer om TISA-frie kommuner her.

Handelsavtalar som TTIP og TISA– ikkje til å spøke med

Dette er et innlegg av Odd Tarberg og det ble først publisert av Attac Norge. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten.

I mai i 1998 skreiv eg eit avisinnlegg om globalisering og utrygge arbeidsplassar, som er nifst aktuelt i desse TiSA- og TTIP-tider. Litt seinare det året vart ein TTIP og TiSA-liknande MAI-avtale stansa i tolvte time, men no prøver altså dei same udemokratiske kreftene seg på nytt.

Ved gjennomlesing av dette innlegget i dag, fann eg at det er ytterst illustrerande for den kampen mot dei miljø-, arbeidstakar-, og demokratifiendtlege avtalane vi no står midt oppe i. Derfor publiserer eg det igjen her, snart 19 år seinare…
Innlegget frå 1998 ser altså slik ut:

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Globaliseringa – ikkje til å spøke med.
Røkke og Gjelsten kom med sitt RGI-konsern med eit brak inn i norsk næringsliv. Dei hadde vore ute i verda og lært seg oppskrifter på rask og stor forteneste og har gitt fleire ein leksjon i korleis globaliseringa av økonomien kan utnyttast . Her er eit ferskt og «pedagogisk» eksempel:

I 1995 betalte RGI 125 millionar kroner for 50% av tekstilbedrifta Helly Hansen (Orkla kjøpte andre halvparten). To år seinare selde RGI (no Aker RGI) seg ut att for 430 millionar(!) for den same aksjeposten… Kva slags mirakel hadde skjedd med Helly Hansen på to år??

Forklaringa er like enkel som den er urovekkande:
I 1995 foregår storparten av produksjonen for Helly Hansen i Portugal. Straks RGI får styringa, set dei i gong med «restrukturering» av bedrifta, noko som betyr at dei ca 500 portugisiske arbeidarane mister jobbane sine. Produksjonen blir flytta til Asia, der RGI frå før har erfaring med å bruke svært så billeg arbeidskraft (eksempelvis i Brooks skoproduksjon). Denne ekstremt billege arbeidskrafta gjer at inntjeninga for Helly Hansen på kort tid blir sterkt forbetra. Aksjeverdien stig dermed kraftig, og Aker RGI kan altså, etter to år(!), stikke av med ein bokførd gevinst på 265 millionar kroner! (Frå Aker RGI si eiga pressemelding).

Dei som faktisk tilfører denne enorme verdiauken på aksjane i Helly Hansen, er dei lutfattige asiatiske fabrikkarbeidarane, som syr Helly Hansen produkt for truleg godt under 20 kroner dagen. Dersom det lovpriste frie markedet virkeleg var fritt, ville arbeidarane som faktisk produserer det meste av meirverdien i Helly Hansen, sjølvsagt ikkje vere nøydde til å gi frå seg 265 millionar slik det no skjedde. Men det er som vi ser makta som rår…

Og Helly Hansen-operasjonen har gitt Røkke meirsmak: I mars i år (altså i 1998) kjøpte han det danske investeringsselskapet Gefion for 650 millionar kroner. I ei pressemeldinga går det fram at selskapet nettopp skal drive med kjøp og salg av bedrifter…

RGI sitt Helly Hansen-eventyr er eit av mange eksempel som burde få oss til å våkne. Situasjonen til arbeidslause portogisarar og slavearbeidande asiatar kan virke fjern for kjøpesterke norske lønsmottakarar. Det er likevel nettopp no vi burde ha evne til å løfte blikket og reagere når spelereglane i næringslivet,og dermed maktforholda i samfunnet, på kort tid blir så dramatisk endra. Sjølv om vi her til lands for tida har eit uvanleg stramt arbeidsmarked, kan det som ramma dei portugisiske arbeidarane, fort skje med norske arbeidsplassar. Fordi markedet er gjort globalt, og fordi dei globale konsernleiarane no får boltre seg friare og friare, blir arbeidsplassar verda over sett under eit nådelaust press. All arbeidskraft som på global basis kan erstattast med ein billegare arbeidsstyrke, er truga av globaliseringa. Effekten har for lengst gitt stygge utslag også i fleire industriland: I USA arbeider no ein femdel av alle arbeidstakarar for lønningar som ligg under den offisielle fattigdomsgrensa. Trur vi dei gjer det for moro skuld?

Fordi grensene vart opna for fri kapitalflyt og global konkurranse, kan storkonserna, under trussel om å «flagge ut», drive den reine utpressinga mot regjeringane for å få redusert sine skatteutgifter til fellesskapet. I tillegg er storkonserna ekspertar på å bygge opp «komplekse fleirnasjonale firmakonstruksjonar» som gjer det lett å flytte overskott til firmafilialar der skattenivå og offentleg innsyn ikkje er direkte plagsomt… I Tyskland klarte bilprodusenten BMW å redusere sine skatteutgifter til det tyske samfunnet frå 545 millionar mark i 1988 til null i 1993! Og det trass i auka gevinst og uendra aksjeutbytte i konsernet! Var det nokon som fekk ein assosiasjon til dei nye skattereglane for norske reiarlag?

Der Spiegel-redaktørane Schumann og Martin tar i boka «Globaliseringsfellen» for seg korleis storkonserna, etter at ein uregulert verdsmarknad er etablert på snart alle områder, no trugar både velferd og demokrati verda over. Likevel gir dei hovedansvaret for det som skjer ikkje til storkonser og finansspekulantar, men til regjeringspolitikarane i dei vestlege industrilanda: «Avtale for avtale, lov for lov, var det hele tida regjeringer og parlament som med sine beslutninger fjernet barrierene for den grenseoverskridende flyten av kapital og varer. Fra frigivelse av valutahandelen via det europeiske indre marked til den stadige utvidelsen av verdenshandelsavtalen GATT, har regjeringspolitikere i de vestlige industrilandene systematisk skapt den situasjonen som de ikke lenger er herre over».

Dei har gitt frå seg kontrollen og slept laus ein økonomisk krig. Ei handling som franskmannen Bernard Maris i ei bok kallar «sosialt sjølvmord».

Det neste eksempelet på avtalar som regjeringpolitikarane «er med på», uten å sette seg skikkeleg inn i konsekvensane(?), kan verte den sokalla MAI-avtalen (Multilateral Avtale for Investeringar) som anomyme OECD-ekspertar har forhandla om dei par-tre siste åra. Avtaleutkastet viser tydeleg korleis makta og rettane til dei multinasjonale storselskapa ytterlegare skal styrkast og korleis tradisjonelle politiske styringsreidskap faktisk blir ulovlege! Regjeringane, ja, til og med kommunane, skal t.d. gjerast økonomisk ansvarlege dersom politiske vedtak reduserer fortenesta utanlandske storinvestorar elles ville fått… Leve konsernet – skitt i samfunnet, ser ut til å vere parolen.

Det som har skjedd t.d. i Stortinget når MAI-avtalen så vidt har vore lufta der, tyder på at storparten av det politiske miljøet ikkje har brukt tid på å sette seg inn i kva MAI-avtalen faktisk legg opp til av politisk abdisering… På ein eller annan måte har det festa seg ein livsfarleg myte om at det som er bra for handlefridomen til storkonserna i verda, uten vidare også er til beste for menneska i dei samfunna der slike konsern opererer . Dei portugisiske Helly Hansen-arbeidarane som miste jobbane sine i fjor, har nok si bestemte meining om den saka….

Det er likevel teikn som tyder på at motkreftene til denne ukontrollerte utviklinga så smått er veksande. På internet manglar det ikkje på informasjon om ulike initiativ for å få organisert motstanden mot maktdominansen til storkonserna («End Corporate Governance» o.l.). Den omtala MAI-avtalen ser i første omgang ut til a få seg ein nasestyvar : Til og med EU-parlamentet har no vakna med bakoversveis og krev drastiske endringar i høve til avtaleutkastet, og vidare forhandlingar om avtalen vart i april utsett i eit halvt år.. Den storkonsern-dikterte MAI-avtalen er nemleg så avslørande ille, at dersom/når den kjem skikkeleg fram i lyset, kan den kome til å spele ei viktig rolle for politisk mobilisering i motsett lei av det initiativtakarane til avtalen la opp til… Eit anna spennande initiativ kjem no frå fleire hald samstundes: Innføring av ein sokalla Tobin-skatt på alle kapitaltransaksjonar vil effektivt kunne stanse den uhyre skadelege finansspekulasjonen. Dei globale finanssjonglørane protesterer sjølvsagt vilt, men kanskje ser mange nok sentrale politikarar at slike og liknande tiltak er på høg tid?

Ålesund 1998.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Så langt innlegget frå 1998.

Dei som i dag les om protestane mot TiSA, TTIP, TPP og CETA, vil straks sjå at det er dei same udemokratiske kreftene som i 1998 ville ha MAI-avtalen, som gjennom desse nye avtalane vil ha på plass nifst udemokratiske reglar til fordel for dei fleirnasjonale (altså “nasjonslause”) storkonserna. Konsern som gir blaffen i å ta vare på dei samfunna dei opererer i…

Kommentar til ukritisk Civita-forsvar av TiSA-avtalen

Dette er et innlegg av Odd Tarberg. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten.

Civita-notat nr 2 2017 tar mål av seg til å forsvare norsk deltaking i TiSA, handelsavtalen Trade in Services Agreement som 50 land, mellom dei Norge, har forhandla om i over tre år.

Jan Erik Grindheim som har ført dette notatet i pennen, skriv innleiingsvis at han her vil «diskutere hvilke muligheter og utfordringer den skaper for norske bedrifter og arbeidsplasser.» Dessverre gløymer han heilt diskusjonen om utfordringane som TiSA vil skape for norske bedrifter og arbeidsplassar. Derimot er notatet fullt av påstandar om at TiSA vil vere bra for norsk næringsliv (når han eigentleg snakkar om dei fordelane av TiSA som den delen av norsk næringsliv som pt er internasjonalt konkurransedyktig og orientert mot eksport av tenester til utlandet, kan ha). Til liks med andre tilhengarar av TiSA, teier Grindheim om det fleirtalet av norske bedrifter og arbeidsplassar som ikkje opererer i konkurranseutsette sektorar, og som dermed har grunn til å sjå på vidare liberalisering gjennom TiSA som ein trussel.

Grindheim skal ha ros for å vere ærleg nok til også å ta med denne setninga innleiingsvis: «TISA-avtalen er omdiskutert, ikke minst fordi den blir forhandlet utenfor WTO-systemet. Den nettbaserte «Folkeaksjonen mot TISA» mener for eksempel at TISA-avtalen vil «innskrenke det demokratiske handlingsrommet ytterligere og omdanne politikk til handelsjuss». Ei slik setning gir i det minste lesarane eit visst inntrykk av at TiSA ikkje er eit udiskutabalt gode, slik tilhengarane av den elles har for vane å gjere.

Nokre kritiske kommentarar baserte på bruk av andre «briller» enn dei Grindheim ser ut til å ha på:

Grindheim skriv: «Bakgrunnen for at forhandlingene om en internasjonal handelsavtale for tjenester ble satt i gang i mars 2013, var at den eksisterende WTO-avtalen General Agreement on Trade in Services (GATS) ikke var omfattende nok og i tråd med kravene til dagens og fremtidens globale handelsrelasjoner» (mine uthevingar). Dette er ei typisk tilslørande setning som underslår at desse «kravene til dagens og fremtidens globale handelsrelasjoner» IKKJE er krav som alle er samde om. Dei kom slett ikkje frå dei ulanda og andre som har behov for å bygge opp eigne tenestenæringar, og som derfor brukte retten sin i WTO til å seie nei til ei sterk liberalisering av handelen med tenester, øydeleggande for ein slik fornuftig nasjonal politikk. Desse krava kom derimot frå heilt andre hald. Nemleg frå lobbygruppene til dei store internasjonale teneste-konserna som fekk USA og EU til å fronte initiativet om å tromme saman eit femtitals land kalla «Really Good Friends of Services» (!) til forhandlingar om TiSA, «for å etablere et ikke-diskriminerende handelsregime for tjenester seg imellom». (NB: «ikkje-diskriminerende» betyr for ordens skuld at det ikkje vil vere lov å favorisere nasjonale eller lokale bedrifter framfor utanlandske, for eks for å ta vare på eller bygge opp nasjonal kompetanse i ei næring…!)

Grindheim sitt forsøk på å imøtegå kritikken om at TiSA og liknande avtalar er øydeleggande for WTO, er svært lite overtydande. Når han siterer at «The EU will welcome any WTO members which shares the objectives of the agreement to join the negotiations at any time», så viser berre det tydeleg at den integreringa av TiSA i WTO-systemet han snakkar om, berre vil skje dersom dei landa som til no har vegra seg mot denne liberaliseringa, legg seg langflate og gir etter for presset frå dei sterke landa. Grindheim vedgår faktisk med denne setninga det problematiske i det opplegget han forsvarar: «Men hvis en slik integrasjon i flere hastigheter skal lykkes, må det antagelig gjennom WTO på en eller annen måte bygges bro over de store forskjellene som allerede eksisterer mellom medlemsstatene som følge av variasjoner i økonomisk utviklingsnivå, og politisk og administrativ effektivitet». Det er tydeleg at Grindheim heller ikkje så lett ser korleis det kan «bygges bro over de store forskjellene» han her nemner… Og utan det blir i så fall TiSA del av eit brutalt handelsregime som berre dei sterkaste kan profitere på…

Grindheim skriv side 3 i notatet: «Siden norsk tjenesteeksport har økt kraftig de siste 10 årene, må Norge knytte seg til nye avtaler som TISA». Dette er ei underleg setning. For det første: dersom det er slik at norsk tenesteeksport har auka kraftig dei siste 10 år utan ein TiSA-avtale, kvifor skulle vi så trenge TiSA?? Og for det andre: kvifor akkurat TiSA, og ikkje ein annan handelsavtale som faktisk kunne innehalde eit minimum av forsvar for arbeidstakarinteressene og ikkje berre snevert ha vern av dei meir og meir «nasjonslause» storinvestorane sine interesser som hovedfokus??

På side 4 i notatat skriv Grindheim: «Ifølge en rapport fra analysefirmaet Menon Economics, som er basert på deres egen eksportdatabase, osv..» Poenget mitt med dette sitatet, er at det nok ein gong berre er snakk om TiSA sin effekt for eksportbedriftene. Det er i grunnen heilt fantastisk at det frå NHO si side vart bestilt ein konsekvensanalyse for TiSA-avtalen UTEN at analysefirmaet skulle vurdere effekten også av den auka konkurransen FRÅ utlandet! Når Grindheim til og med må vedgå at «I Menons rapport argumenteres det for at TISA-avtalen vil ha en begrenset, men positiv, effekt for norsk tjenesteeksport på kort sikt», så gir det faktisk næring til den uroa mange gir uttrykk for, nemleg at TiSA-tilhengarane ser på avtalen som ein langsiktig reidskap for vidare og irreversibel liberalisering og privatisering av tenestemarknadane..

På side 6 i notatet er Grindheim, til det eksemplariske, tydeleg: «Formålet med TISA-avtalen passer derfor store norske aktører som opptrer i andre land godt, siden den skal sikre utenlandske tjenester ikke-diskriminerende adgang på markeder som er kommersialisert, basert på felles spilleregler». Igjen har Grindheim ingen tanke for andre enn dei store og eksportorienterte, og dei som «ved hjelp av nye elektroniske plattformer kan være like flernasjonale som de tradisjonelle multinasjonale storselskapene»..

På side 7 kjem Grindheim med informasjon som burde vere direkte alarmerande for mange. Han skriv at «tjenestebalansen (differansen mellom eksport og import av tjenester) med EU var negativ med 53 milliarder kroner» (tal for 2015). Det betyr altså at norske tenesteleverandørar er i dag i stand til å levere langt mindre tenester til EU-landa enn EU-bedriftene leverer til Norge! Dersom Grindheim, Civita, den norske regjeringa og andre TiSA-tilhengarar får Norge inn i TiSA, så betyr det at vi vil stå i ein tenestemarknad som er to-tre gongar så stor som EØS! Talet på utanlandske bedrifter som vil selje tenester til Norge blir tilsvarande større! Kvifor skulle tenestebalansen i ein slik situasjon plutseleg bli vesentleg betre?? Er det ikkje grunn til heller å forvente at den kan bli vesentleg verre??

På side 10 har Grindheim gjort meg den ære at han har sitert innleiinga eg hadde på eit innlegg med tittelen «TiSA-avtalen og problemet Jonas Gahr Støre», basert på at Støre er uforståeleg positiv til TiSA, og nektar å vere med på å diskutere dei negative konsekvensane av avtalen. Der skreiv eg ma at «Den informasjonen som har kome frå regjeringshald, har vore bagatelliserande, ubalansert, og grensande til rein feilinformasjon». Grindheim avviser, ikkje uventa, kritikken om at både forhandlingane og sjølve grunnprinsippet i TiSA er sterkt udemokratiske. Men når Grindheim hevder at «det fremdeles være opp til hvert enkelt land selv å bestemme for hvilke sektorer og i hvilket omfang avtalen skal gjelde», så «underkommuniserer» han noko TiSA er sterkt kritisert for: Før var det slik at dei ulike landa aktivt skulle melde inn dei områda som skulle konkurranseutsettast. Viktige deler av TiSA-avtalen brukar no eit nytt prinsipp kalla «negativ listing». Der er ting snudd opp ned, på den måten at prinsippet no er at «alt» skal konkurranseutsettast. Berre det som dei ulike landa IKKJE vil konkurranseutsette, skal førast opp som unnatak. Eit sterkt liberaliseringsdrivande element.. Når dette så blir kopla til sterke element av irreversibilitet (skralleklausular), så blir det meir enn tydeleg at framtidige, og mindre liberaliseringshissige styresmakter vil sjå sitt politiske handlingsrom vesentleg svekka…

Grindheim skriv på side 12:» Ifølge den sittende regjeringen, var det norske åpningstilbudet (i TiSA-forhandlingane) vurdert til å være blant de mest ambisiøse i TISA-gruppen, slik Norges tilbud i Doha-forhandlingene i sin tid var. Grunnen er at Norge allerede i stor grad har et liberalisert tjenestemarked, ikke minst som følge av EØS-avtalen». Dette er truleg korrekt, men det betyr ikkje at det norske opningstilbodet var eit fornuftig tilbod. Fleire land fann som nemnt krava frå dei sterke i-landa under Doha-runden, uakseptable med tanke på behov desse landa har for å utvikle eigne tenestenæringar. I det minste ropar dette temaet etter ein grundig debatt i Stortinget, noko vi slett ikkje har sett spor av.

«Med en svært åpen økonomi har Norge åpenbare og klare interesser av mest mulig forutsigbare rammebetingelser og åpne markeder for tjenestehandel.» Dette er ei klassisk setning som heller ikkje Grindheim kan dy seg for å bruke. Dette med «mest mulig forutsigbare rammebetingelser» er innlysande korrekt. Men påstanden om at Norge skulle ha «åpenbare og klare interesser av mest mulig åpne markeder for tjenestehandel», heng derimot i lause lufta. For deler av næringslivet er det rett, for andre slett ikkje. Det er berre å minne om «krangelen» nyleg mellom to NHO-toppar: På den eine sida Stein Lier-Hansen i Norsk Industri, som tydelegvis er for opne grenser (fri bevegelse for arbeidskraft uten fordyrande kompensasjon knytta til reise-, kost og losji), og på den andre Jon Sandnes i Byggenæringens Landsforening, som ser at dette medfører konkurransefordelar for utenlandske bedrifter og dermed blir ein trussel mot norske bedrifter i hans bransje.

Grindheim har så på side 13 og 14 ei lengre bagatelliserande utlegging om klausulane frys og skralle. Klausular som er knytta til det sterkt kritiserte elementet av irreversibilitet i TiSA. Berre det faktum at prinsipp som frys og skralle er foreslått i TiSA-avtalen for å hindre at framtidige politiske fleirtal i eit land eksempelvis skal kunne rekommunalisere ei privatisert og konkurranseutsett teneste, er i seg sjølv kritikkverdig med tanke på det politiske handlingsromet mange av oss framleis meiner vi skal forsvare. Det ligg til og med på bordet eit framlegg til eit Annex on Transparency i TiSA, som skal forplikte politiske styresmakter til å halde utanlandske bedrifter løpande orienterte straks det kjem på tale å endre lover og reglar som kan påvirke profitten til slike bedrifter. Som vi ser er det heile tida snakk om innskrenkande krav til nasjonale styresmakter, men vanskeleg å sjå krav til dei internasjonale konserna.

Når Grindheim i sin konklusjon klarer å påstå at «TISA-forhandlingene er solid forankret i Stortinget», då har han ei forståing av uttrykket «solid forankring» som eg trur skiller seg ein god del frå den vanlege. Den passiviteten vi har sett frå dei aller fleste stortingsrepresentantane si side når det gjeld TiSA-avtalen, skuldast heilt tydeleg altfor dårleg informasjon. Først og fremst rundt dei negative konsekvensane avtalen opplagt vil ha for svært mange norske bedrifter og arbeidsplassar. Dette er dennegative medaljebaksida ved TiSA som Regjeringa og dei andre tilhengarane av avtalen gjer sitt ytterste for å feie under teppet. Ettersom Grindheim også no har gløymt å diskutere dei «utfordringer den skaper for norske bedrifter og arbeidsplasser», slik han lova innleiingsvis, så har heller ikkje dette notatet gitt eit særleg godt bidrag i så måte.

Les Civita notatet her.

Alternativet til udemokratiske handelsavtaler er mer demokrati, ikke mindre

Dette er et innlegg av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA. Hun er også koordinator i handelsgruppa til Attac Norge og er spesielt opptatt av demokrati og handelspolitikk. Innlegget er kommet til i samarbeid med Folkeaksjonen mot TISA.

TISA ser ut til å være utsatt enn så lenge. Det samme gjelder to andre, udemokratiske handelsavtaler: TTIP og TPP. Ifølge massemediene er det USAs nyvalgte president Donald Trump som har skrotet disse avtalene, men det stemmer ikke. I virkeligheten er det de sosiale bevegelsene, drevet fram av vanlige folk, som har satt en stopper for avtalene. Vår motstand og våre alternativer er basert på helt andre verdier enn de Trump står for.

Forhandlingene om TTIP-avtalen gikk i baklås lenge før Trump ble valgt. Det var et resultat av enorme demonstrasjoner og utrettelig organisering og informasjonsarbeid gjennom tre år. De som sto bak motstanden var fagforeninger, miljøorganisasjoner, småbønder, forbrukerorganisasjoner, menneskerettighetsaktivister, solidaritetsorganisasjoner og andre sosiale bevegelser i EU og USA. Hva TPP angår, så har aktivister og sosiale bevegelser stukket kjepper i hjulene for forhandlingene helt fra starten av. De første demonstrasjonene mot TPP i USA startet i juni 2010 – fem år før Trump begynte sin valgkamp.

Det er den nyliberale politikken og den konsernstyrte globaliseringen som har skapt grobunn for Trump og høyreradikalismens frammarsj både i USA og i Europa. I USA har dette kommet lengst og har resultert i lange perioder med stor arbeidsledighet. Samtidig har lønnsutviklingen de siste 40 årene stagnert for store grupper av arbeidstakere, slik at folk må ha tre og fire jobber for å klare seg. Middelklassen har blitt stadig mindre og de økonomiske ulikhetene er større enn noen gang siden den store depresjonen på 1930-tallet. Den superrike 0,1 prosenten eier nå like mye som 90 prosent av den amerikanske befolkningen.

Samtidig er det amerikanske politiske systemet dominert av selskapenes lobbygrupper, Wall Street og de superrikes særinteresser. En omfattende studie ved Princeton-universitetet i 2014 dokumenterte at USA ikke lenger er et demokrati, men et oligarki – et fåmannsvelde hvor det er finansnæringene og de store selskapenes lobbyister som kontrollerer politikken, mens vanlige folks innflytelse nærmest er lik null. Da er det ikke rart at mange amerikanere er sinte, desillusjonerte og har mistet tilliten til både det politiske og økonomiske systemet, til elitene, til etablissementet.

Trump utnyttet kynisk denne avmakten, sinnet og desperasjonen. Med god hjelp fra media skapte han et falskt bilde av seg selv under valgkampen som anti-establishment og som et talerør for de glemte og de ignorerte – for de mange millionene som har tapt mest på den konsernstyrte globaliseringen og det nyliberale handelsregimet.

Men Trump har ingen intensjoner om å avvikle de multinasjonale selskapenes makt, for å demokratisere økonomien og det politiske systemet. Tvert i mot: mangemilliardæren og eiendomsmagnaten Donald Trump er en del av den samme eliten som velgerne protesterte mot. Til tross for hans valgløfte om å «drain the swamp» - å tappe det politiske systemet i Washington D.C. for lobbyister og særinteresser, består Trumps team av folk som lobber eller som nylig har lobbet for USAs største selskaper og banker. Det gjelder ikke minst de han har valgt ut til sin egen administrasjon. Dersom det ikke stoppes, tegner det kommende Trump-regimet til å gjøre Wall Streets våteste drømmer til virkelighet. Hans regime vil befeste storselskapenes herredømme – basert på et autoritært og fascistisk styresett preget av hat, rasisme, forfølgelse av minoriteter og angrep på sivile rettigheter.

Trump motsetter seg avtaler som TPP og TTIP fordi de, i følge ham, ikke går langt nok i å fremme storselskapenes interesser. Hans politiske plattform er basert på mange av de samme prinsippene som ligger til grunn for de nyliberale handelsavtalene, som for eksempel privatisering av offentlige tjenester og en omfattende deregulering som vil frigjøre selskapene fra ethvert hensyn til mennesker og miljø.

Vår motstand mot de udemokratiske handelsavtalene springer ut fra helt andre verdier og visjoner enn de Trump står for. Vi motsetter oss avtaler som TISA, TTIP og CETA fordi de vil innskrenke det demokratiske handlingsrommet ytterligere og omdanne politikk til handelsjuss. Vi motsetter oss disse avtalene fordi de vil frata vanlige mennesker enhver makt og innflytelse over de beslutningene som påvirker våre liv, våre lokalsamfunn og de unges framtid. Avtalene vil legge denne makten i hendene på handelsbyråkrater og storselskapenes lobbyister. Det motsetter vi oss.

Våre alternativer er basert på respekt for menneskeverdet, på demokrati og solidaritet. Vi kjemper for et rettferdig og demokratisk handelssystem som beskytter menneskerettighetene, demokratiet og lokalsamfunnenes selvråderett. Et slikt handelssystem skal sørge for trygge jobber og humane arbeidsforhold, offentlige tjenester av høy kvalitet, folkehelse, matsikkerhet, klimarettferdighet og vern av naturen. Vi ønsker beskyttelse av mennesker og miljø, ikke proteksjonisme for mektige selskaper og rike investorer.

Solidaritet med Standing Rock

Samiske artister, folk og organisasjoner, miljøorganisasjoner og andre markerte sin solidaritet med StandingRock i Oslo i går! Standing Rock Sioux-indianerne trenger internasjonal støtte i kampen mot den sorte slangen (Dakota Access Pipeline).

"For halvannen uke siden kunne Aftenposten fortelle at den delvis statseide banken DNB bidrar med milliarder i lån til selskaper som bygger oljerørledningen Dakota Access.

Prosjektet er svært omstridt, fordi oljerørledningen skal legges under Standing Rock Sioux-indianernes hovedkilde til rent drikkevann. Urfolket frykter fremtidige oljelekkasjer vil forurense vannet deres og mener hellige områder vil bli ødelagt under utbyggingen."

DNB må trekke ut pengene umiddelbart og volden mot Standing Rock Sioux Nation og deres støttespillere må stanses.

Den økologiske krisen rammer hele kloden. Det er en krise som er et resultat av store selskapenes forurensing, utvinning og forbruk av fossilt drivstoff, utvinning av naturressurser, ran av matjord fra bønder og lokalsamfunn og rasering av lokale økonomier.

Vi ser også hvordan "verdens ledere" vil bidra til å videreføre og intensivere miljøødeleggelser og klimaendringer gjennom antidemokratiske handels- og investeringsavtaler som TTIP, TPP og TISA. Dette er avtaler som setter de multinasjonale selskapenes kommersielle interesser foran alt annet.

Les mer her og her

Foto: Martin Johannessen

TISA-avtalen presses fram på bekostning av menneskerettigheter og demokrati

Dette er et innlegg av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA og styremedlem i Attac Oslo.

Storselskapenes lobbyister har fra første stund vært dypt involvert i TISA-forhandlingene. Hovedformålet med avtalen er å avvikle demokratisk politikk og svekke vanlige folks rettigheter.

Et av dokumentene fra Wikileaks sin siste TISA-lekkasje i oktober, viser EUs krav til en rekke land om markedsadgang for sine selskaper innen alle mulige samfunnsområder, deriblant kloakk og sanitæranlegg, naturvern, gruvedrift, byplanlegging, TV og radio, forsikring og postvesen. Dokumentet er smekkfullt av krav om at landene må «fjerne», «eliminere» og «redusere» politisk handlingsrom, det vil si, fjerne og redusere innbyggernes mulighet og rett til å velge en annen politikk enn den TISA foreskriver.

Å fjerne demokratisk handlefrihet er hovedformålet med avtaler som TISA, iallefall når denne handlefriheten kan resultere i politikk som er «belastende» for storselskapene. På lukkede lobbymøter og i interne rapporter legger selskapenes lobbyister liten skjul på hva de vil. «Industrien vil motsette seg enhver avtale der investeringsbeskyttelse er forhandlet bort til fordel for offentlige politiske mål. inkludert menneskerettigheter og

arbeidstakerrettigheter,» har Pascal Kerneis, direktør for de europeiske tjenesteselskapenes lobbygruppe og NHO Service sin paraplyorganisasjon, European Services Forum (ESF), sagt. Han sier her rett ut at når demokratisk politikk, menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter kommer i konflikt med selskapenes ønske om å investere hvor de vil og hvordan de vil, så skal våre rettigheter ofres. 

Blant de mange rettighetene som ESF presser på for at TISA skal svekke, er personvern på internett og den grunnleggende menneskeretten til privatliv. Kerneis kritiserte nylig EU for å være «dataproteksjonistisk» fordi unionen har bedt om et unntak fra TISAs regler om e-handel og frie datastrømmer. Disse reglene går ut på at persondata skal kunne kjøpes, selges og flyte fritt mellom TISA-landene.

ESF og selskapenes lobbyister krever at persondata, inkludert svært sensitiv informasjon, som for eksempel din medisinske journal, skal kunne kjøpes, selges og flyte fritt mellom TISA-landene, Blir dine persondata sendt til et annet TISA-land med svakere personvernlovgivning, så vil denne informasjonen kunne selges videre. Dette gjelder ikke bare informasjon som du gir til private selskaper - noen land tillater også at helseinformasjon du gir til legen og til det offentlige helsevesenet kan selges til blant annet farmasiselskaper.

En kort rapport fra et seminar arrangert av ESF og den nyliberale tenketanken ECIPE i 2014 gir et innblikk i hvilken visjon lobbygruppen og dens støttespillere har for personvernet i Europa. Deres målsetning er nemlig at Europa skal følge den amerikanske modellen og at personvern skal omdannes fra å være en grunnleggende rettighet garantert av staten til kun å være en tjeneste som et selskap kan velge om de vil tilby. Får ESFs lobbyister det som de vil, så vil ikke personvern lenger være en menneskerett, men en salgsvare som selskapene kan velge om de vil tilby eller ei – en salgsvare som kun vil være tilgjengelig for de som har råd til å betale for den.

Det er all grunn til å ta slike uttalelser alvorlig, da det meste som kommer fra ESF og tjenesteselskapenes lobbyister har en tendens til å havne på forhandlingsbordet. ESF, som ble opprettet i 1999 etter initaitiv fra tidligere handelskommissær Leon Brittan, skryter av at de har «et eksellent forhold» til EUs handelsforhandlere. Ledende handelsforhandlere deltar regelmessig på ESFs møter, hvor de gir selskapenes lobbyister «oppriktige» orienteringer om EUs handelsforhandlinger, og hvor de etterspør ESFs ønsker og krav, før de «forhandler på deres vegne». Så nær er relasjonen mellom ESF og EU-kommisjonens handelsforhandlere at tidligere forhandlingsleder Michel Servoz har sagt at for Kommisjonen så er ESFs bidrag «absolutt avgjørende», de kan rett og slett ikke forhandle uten dem: «Vi fikk forhandlingsposisjonene vi inntok bekreftet av ESF, slik at vi kunne være sikre på at de tilfreds-stilte deres behov.»

ESF har sammen med en rekke andre lobbygrupper for selskaper innen tjenestesektoren dannet den globale koalisjonen Global Services Coalition (GSC). I følge WTOs internasjonale handelssenter (ITC), var det nettopp lobbygruppene i Global Services Coalition som i 2011 «initierte ideen» om TISA, og GSC og dens medlemslobbyer har helt siden de forberedende forhandlingene om avtalen startet i januar 2012 vært dypt involvert i utformingen av dens struktur og prinsipper. Lenge før sivilsamfunnet og folkevalgte i TISA-landene i det hele tatt visste om forhandlingene.

GSC sender hvert år en egen delegasjon til Geneve som har møter med handelsforhandlere, ambassadører og WTO-sekretariatet under TISA-forhandlingene. Programmet for GSCs delegasjon til Geneve i mars 2013 viser at selskapslobbyistene hadde eksklusive, bilaterale (tosidige) møter med forhandlerne fra flere av nøkkellandene i TISA-forhandlingene, deriblant de norske forhandlerne.

GSC og flere av dens medlemslobbyer, inkludert ESF og de amerikanske tjenesteselskapenes lobbygruppe, CSI, publiserer jevnlig uttalelser og programerklæringer hvor de kommer med krav til hva de vil ha inn i TISA-avtalen. Sammenligner vi disse med dokumentene som har blitt lekket fra TISA-forhandlingene, så ser vi at selskapene har fått gjennomslag for nesten alle sine krav. Det levner liten tvil om at TISA er en avtale av og for de store tjenesteselskapene.

Finner du deg ikke i at grunnleggende menneskerettigheter svekkes, demokratiet avvikles og at makten over samfunnsutviklingen og stadig flere aspekter av livet overføres til gigantiske selskaper? Da oppfordrer vi deg til å melde deg inn i Folkeaksjonen mot TISA og bli med oss og stoppe denne antidemokratiske avtalen.

TISA fratar oss selvråderetten og vår rett til å bestemme over framtidens politikk

Dette er et innlegg av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA og styremedlem i Attac Oslo.

"Jeg tar ikke mitt mandat fra det europeiske folket", har EUs handelskommissær Cecilia Malmström svart John Hillary, daglig leder av War on Want, på spørsmål om hvorfor hun fortsetter å presse gjennom TTIP, til tross for den massive folkelige motstanden mot avtalen over hele Europa.

Så hvem er det Malmström tar sitt mandat fra? Jo, det er direktørene og lobbyistene for de største europeiske selskapene. Disse selskapene har priviligert adgang til EU-kommisjonens handelsforandlere på hundresvis av lukkede lobbymøter, hvor de mottar detaljert og eksklusiv informasjon og samarbeider tett med forhandlerne om å utforme handelsavtalenes prinsipper og regelverk. Tidligere EU-kommissær Pierre Defraigne har kalt denne intime relasjonen mellom EU-kommisjonen og selskapenes lobbyister for "a de facto systemic collusion between the Commission and business circles”.

I TISA-forhandlingene, så er det særlig European Services Forum (ESF), de europeiske tjenestekonsernenes lobbykoalisjon og NHO Service sin paraplyorganisasjon, som Cecilia Malmström og Kommisjonens handelsforhandlere lytter til og samarbeider med. Allerede høsten 2011 begynte EU-kommisjonen og ESF å diskutere prinsipper og strategier for TISA på lukkede lobbymøter. Malmström og hennes forhandlere har gang på gang forsikret ESFs lobbyister om at de tar deres krav og prioriteringer på alvor, at de deler deres målsetninger for TISA, og at "business support to such an initiative would be crucial for its success".

I november i fjor offentliggjorde EU-kommisjonen interne møtereferater fra møter de har hatt med eksterne parter om TISA fra mars 2012 til mars 2015  Referatene viser at 90 prosent av møtene var med multinasjonale selskaper og deres lobbygrupper, mens bare syv prosent var med representanter fra sivilsamfunnsorganisasjoner og fagforeninger. Dette viser med all klarhet hvem Malmström og hennes forhandlere tar sitt mandat fra.

Sosial dumping og TiSA

Dette er et innlegg av Odd Tarberg. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten. Inlegget ble først publisert i Klassekampen 27.07.16 

Det vil kanskje vere i overkant å påstå at riksrevisor Per Kristian Foss må vere motstandar av TiSA-avtalen, men kritikken hans av styresmaktene si manglande evne til å hindre sosial dumping gir faktisk grunn til å tenke i dei baner.

I samband med ein nyleg framlagt rapport frå Riksrevisjonen, uttaler Foss mellom anna dette: “Med utvidelsen av EU og Schengen-samarbeidet har antall utenlandske aktører i det norske markedet økt, noe som har ført til stadig grovere arbeidslivskriminalitet. – Sosial dumping er én av hovedutfordringene i arbeidslivet. Vi risikerer å få en dårligere standard for arbeidsmiljø der kriminelle aktører også kan utkonkurrere lovlig drevne virksomheter”.

Når riksrevisoren er uroa over effekten av utvidinga av EU og Schengen-samarbeidet, er det svært så nærliggande å spørje kvifor det politiske miljøet i Norge ikkje er meir kritiske til at Norge no er på veg inn i TiSA-avtalen. Ein avtale som definitivt vil forsterke nettopp dette trykket frå ”utanlandske aktører i det norske markedet”. Dersom Foss og andre søker på nettet og finn det som står der om Transparency Annexe i TiSA, så vil dei sjå at utanlandske bedrifter gjennom den avtalen får styrka sin ”forhandlingsposisjon” overfor norske styresmakter på ein hittil uhøyrt måte. Heile hovedformålet med TiSA er heilt tydeleg å sikre utanlandske bedrifter sine økonomiske interesser.

Den politiske prosessen rundt TiSA-forhandlingane, som no har pågått i tre år, kvalifiserer godt til å bli kalla skandaløs. Denne dereguleringsavtalen som dekker alt av tenester, og eit geografisk og økonomisk område som er tre gongar så stort som EØS (50 land!), blir bagatelliserande framstilt av styresmaktene som einsidig positiv for Norge. Realiteten er at den negative utviklinga som Riksrevisjonen no finn grunn til å påpeike, vil berre vere ein forsmak på dei problema det norske arbeidslivet vil stå overfor dersom TiSA blir ein realitet.

MDG mener TISA og TTIP utgjør en trussel mot demokratiet

Dette er et innlegg av Benedicte Lund bystyremedlem og varaordfører (MDG) i Moss. Innlegget ble først publisert i Moss Avis 23.08.16

MDG advarer mot effekten av TISA (Trade in Services Agreement). TISA er en frihandelsavtale mellom 51 rike land (blant andre EU ogUSA, og Norge). Avtalen handler om å sikre internasjonale aktører adgang til å drive fri konkurranse på viktige tjenestetilbud som f.eks helse, omsorg og kultur, bl.a gjennom å hindre at de ulike nasjonenes myndigheters mulighet til å regulere nasjonale betingelser for slike aktørers handel med tjenester.

TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership) er en annen frihandelsavtale det er mye snakk om for tiden. Denne handler om handel med varer, og skal dessuten sikre de ulike selskaper i EU og USA sine investeringer innen deres felles indre marked.

I forhandlingene om denne avtalen har Norge ingen stemme. Vi blir imidlertid sterkt berørt av en eventuell avtale siden mesteparten av vår handel er med EU. Det kan hende vi kan tilslutte oss den senere men har ingen forhandlingsrett nå. Avtalen, dersom den blir inngått, skal gi alle aktører lik tilgang til dette nye indre markedet, og de enkelte land får svært begrensede muligheter for å stille krav til hvordan slike internasjonale selskap skal drive sin produksjon.

Særlig er dette problemet fremtredende innen matproduksjon og landbruk, da de enkelte land med en slik avtale ikke lenger kan regulere forhold som krav til miljøutslipp, bruk av GMO, sprøyting, medisinbruk, dyrevelferd og mattrygghet. EU har svært mye strengere regler innen landbrukssektoren enn det USA har, men vil ikke kunne stille samme strenge krav til varer fra USA.

Et annet aspekt med TTIP er at avtalen gir sterk beskyttelse av investeringer. Det betyr at om et utenlandsk selskap har investert i et land for å produsere noe, og dette vertskapslandet i ettertid innfører strengere krav til for eksempel miljøutslipp eller arbeidsmiljø, så vil det selskapet kunne kreve erstatning for ALLE FREMTIGE tap de mener å måtte få som følge av at strengere krav gir dyrere produksjon. Dette åpner for at store internasjonale selskap får vokse seg enda større og sterkere på bekostning av nasjonalstatenes styringsmuligheter og demokratiske prinsipper.

MDG mener altså at vi står ovenfor en rekke negative effekter på Norges mulighet for å bestemme hvordan varer og tjenester skal produseres og handles med i vårt eget land. Mange mener det vil være umulig å opprettholde noe norsk landbruk dersom avtalen inngås. I tillegg er selve forhandlingsprosessene rundt disse avtalene svært lukkede. Det er svært få personer som har innsyn i forhandlingsdokumentene.

Til slutt legger vi til at motivet for å få til disse avtalene handler om å sikre de rike vestlige lands fortsatte dominans i verdenshandelen, i en tid der forhandlingene i WTO (World Trade Organisation) går svært sakte, og betydningen av store land som Kina, India og Brasil sin økonomiske vekst øker fort. Ønsket om å sikre fortsatt vestlig dominans er i seg selv svært kritikkverdig etter MDG sitt syn, da skjevfordeling av de ulike lands faktiske handelsadgang er viktige årsaker til fattigdomsproblematikk i verden. EU og USA har til sammen 835 millioner innbyggere. Det betyr at det er over 6 milliarder mennesker utenfor dette handelsregimet. Disse vil miste adgangen til å handle med verdens mest kjøpesterke marked.

MDG håper regjeringen holder seg godt orientert, og ber EU om å avstå fra å inngå en slik avtale.

Kvinnefiendtlig handel?

Alle foto: Kristin Brenna

Dette er et innlegg av Lise Rødland, organisasjonssekretær i Attac. Hun er tidligere nestleder for Attac Norge. Innlegget ble først publisert Manifest tidsskrift og i Fett 1/2016 med tema arbeidsliv. 

TiSA – hvaforno? For mange utgjør disse fire bokstavene fortsatt et ukjent univers, og handelspolitikk høres fremmed, komplisert og uinteressant ut. Prinsippet med handelsavtaler er egentlig ganske enkelt. Hensikten er å begrense myndighetenes maktutøvelse for å sikre forutsigbare handels- og investeringsvilkår. Tradisjonelt har internasjonal handel dreid seg om varer, og handelsavtaler har blitt brukt til å sette tak på tollsatser.

I dag handler vi stadig mer med tjenester – alt du ikke kan slippe på foten. Toll blir derfor et mindre relevant virkemiddel, og viktigere blir utenlandske selskapers rett til å etablere seg og tilby tjenester i Norge samt reguleringer av den norske tjenestesektoren. Derunder hvor vi skal slippe til private tilbydere gjennom privatisering og konkurranseutsetting, og til hvilke vilkår.

Om Norge i TiSA forplikter seg til å tillate utenlandske tjenesteleverandører å drive barnehage, bank, oljeutvinning eller sykehjem er det usikkert hvorvidt en kan gå tilbake på dette. Kritikerne frykter derfor for statens handlingsrom i møte med klimakriser, matkriser, økonomiske kriser, offentlige tjenester og likestillingspolitikk.

Er offentlig eierskap en handelshindring?
«Vi skal skvise så mye tannkrem ut av tuben at Ap ikke får puttet det tilbake», sa daværende leder av transportkomiteen Linda Helleland (Høyre) til VG i 2014.[i] Temaet var konkurranseutsetting av NSB: Til tross for dårlige erfaringer i andre land vedvarer høyresidas privatiseringsiver.[ii]

I Sundvold-erklæringen fra 2013 skriver regjeringen at produksjon av velferdstjenester i utgangspunktet skiller seg lite fra produksjon av andre tjenester. Som et resultat er det «helt nødvendig at konkurranse blir et gjennomgående element i offentlig virksomhet»[iii]. Gjennom TiSA får Solberg-regjeringen mulighet til å sikre at privatisering og konkurranseutsetting ikke kan omgjøres av fremtidige regjeringer.

“ Når barnehager og sykehjem settes ut på anbud, er det hovedsakelig kvinner som betaler prisen gjennom tap av pensjonsrettigheter og arbeidsvilkår.

Regjeringen har lenge hevdet at offentlige tjenester ikke omfattes av TiSA. For at noe skal regnes som en offentlig tjeneste innen TiSAs rammeverk, stilles to krav. Tjenesten skal ikke tilbys på kommersiell basis, eller være i konkurranse med én eller flere tjenesteleverandører. Forhandlingspartene bak TiSA sin definisjon av offentlig sektor sikrer dermed bare politi, brannvesen, forsvar og domstoler, ettersom tjenester relatert til blant annet helse, omsorg, rusfeltet og utdanning er gjenstand for konkurranseutsetting i tråd med Sundvold-erklæringen.

Kvinner betaler prisen
Innen offentlig sektor utgjør kvinner 70 prosent av de ansatte.[iv] Når barnehager og sykehjem settes ut på anbud, er det hovedsakelig kvinner som betaler prisen gjennom tap av pensjonsrettigheter og arbeidsvilkår.

I driften av offentlige tjenester er lønn og pensjon de største utgiftene. For at privatisering skal lønne seg, er det ofte disse utgiftene som reduseres. Et nylig eksempel på konsekvensene av privatisering finnes på Romsås sykehjem: Da firmaet Attendo vant anbudsrunden og overtok driften av sykehjemmet, tapte hjelpepleier Rita Rønning 800 000 kroner i pensjon. Etter over 30 år i jobben mistet hun også muligheten til å gå av med pensjon ved 62 år og fikk redusert flere av tilleggene sine.[v]

“ Da firmaet Attendo vant anbudsrunden og overtok driften av sykehjemmet, tapte hjelpepleier Rita Rønning 800.000 kroner i pensjon.

Ved å gjenoppta driften av velferdstjenester kan offentlige arbeidsplasser sikre lønns-, pensjons- og arbeidsvilkår for sine ansatte. Ni fagforbund, deriblant Fagforbundet, Norsk Sykepleierforbund og Skolenes Landsforbund, frykter TiSA vil stå i veien for slike tiltak.[vi] TiSA fremstår dermed som virkemiddelet regjeringen trenger for å sikre at tannkremen de presser ut av tuben, aldri kan klemmes inn igjen – i hvert fall ikke uten dyre søksmål og erstatningssaker.

Selvoppofrende kvinnfolk i krisetider
TiSA vil ha konsekvenser langt ut over det offentlige tjenestetilbudet, blant annet i finanssektoren. Handelsavtaler som TiSA traktatfester nemlig en deregulering av finanssektoren, som om finanskrisa i 2008 aldri fant sted.

FN satt i 2008 ned et ekspertutvalg ledet av Nobelprisvinner i økonomi Joseph Stiglitz. Utvalget undersøkte årsakene til finanskrisa og dens spredning samt hva som må rettes opp i for å unngå lignende kriser i fremtiden. Rapporten de kom med i 2009, var ikke nådig mot finansiell liberalising i handels- og investeringsavtaler og dens rolle i finanskrisen.

Utvalgets rapport konkluderer med at alle handelsavtaler må evalueres. Dette begrunner ekspertutvalget blant annet med at flere av avtalene hindrer nødvendig regulering av finanssektoren og dermed forhindrer både forebygging og håndtering av finanskriser.[vii]



FNs organisasjon for kvinners rettigheter og likestilling ga i 2014 ut en rapport om konsekvenser av finanskrisa for likestilling verden over.[viii]Innstrammingspolitikken som blir presentert som en løsning på krisa, har ført til nedskjæringer i offentlig sektor i form av oppsigelser og dårligere lønns- og arbeidsvilkår. At flertallet av de ansatte i offentlig sektor er kvinner, er ikke et særnorsk fenomen, og innstrammingen rammer derfor kvinner spesielt.

En annen konsekvens av innstrammingspolitikk rapporten tar opp, er at tjenestetilbud, subsidier og stønader reduseres. Studier fra Tyrkia viser at den totale arbeidsmengden, altså summen av lønnet og ulønnet arbeid, har økt med 12,5 prosent for kvinner, men bare 1,7 prosent for menn, etter finanskrisa.

“ Kvinner er overrepresentert i det uformelle arbeidsmarkedet, samtidig som de gjerne har hovedansvar for ulønnet hus- og omsorgsarbeid hjemme.

Tidligere brukte kvinner 47 minutter mer enn menn på omsorgsarbeid. Dette tallet har mer enn doblet seg til 98 minutter. I krisetid kombineres den økte innsatsen hjemme med mer lønnet arbeid for å få endene til å møtes. Stillingene er ofte prekære og lavtlønnede noe som gjør at kvinnene må jobbe flere timer.

Kvinner er overrepresentert i det uformelle arbeidsmarkedet, samtidig som de gjerne har hovedansvar for ulønnet hus- og omsorgsarbeid hjemme. Den totale arbeidsmengden blir større, og tiden til hvile og utdanning reduseres tilsvarende. Forskning på tidligere økonomiske kriser viser også at kvinner ved behov reduserer eget forbruk og matinntak for å sikre at det er nok til resten av familien.

Gir hemmelighold en rettferdig avtale?
TiSA forhandles frem i hemmelighold. Først når avtalen er ferdigforhandlet skal den presenteres for Stortinget, som deretter får valget mellom å godta eller avslå. Et av argumentene for hemmeligholdet av TiSA er at dersom det blir kjent at en interessegruppe står i fare for å miste et privilegium så vil den med en gang starte politisk lobbyvirksomhet for å unngå dette. [ix]

“ For hvert eneste møte kommisjonen hadde med en fagforening eller en forbrukerbeskyttelsesorganisasjon hadde de ti møter med representanter for selskaper og næringslivsorganisasjoner.

Dette argumentet møter raskt seg selv i døra. EU og USA forhandler om en egen handelsavtale seg imellom: TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership). EU-kommisjonen hadde mellom januar 2012 og februar 2014 nesten 600 møter med ulike lobbygrupper om denne avtalen.

For hvert eneste møte kommisjonen hadde med en fagforening eller en forbrukerbeskyttelsesorganisasjon, hadde de ti møter med representanter for selskaper og næringslivsorganisasjoner.[x] Det er ikke uten grunn at det brukes milliarder av kroner på lobbyvirksomhet også når det gjelder hemmelige forhandlinger.

For TiSA finnes det foreløpig ikke egne statistikker over lobbyvirksomhet, men heiagjengen går under navnet Team TiSA. Blant de 59 bedriftsmedlemmene i alliansen finner du storselskaper som Visa, Microsoft, 21st Century Fox og Google. Målet er å få andre selskaper, amerikanske og utenlandske myndigheter og opinionen til å støtte opp om en ambisiøs tjenesteliberalisering gjennom TiSA.[xi]

“ Gjennom disse avtalene ønsker den vestlige verden å sette nye globale standarder uten å ta med flertallet av utviklingsland på høringen.

Innsatsen til Team TiSA og dets medlemmer gir avkastning. Da lekkasjen av finansvedlegget kom, ble det klart at Team TiSA-medlemmet US Coalition of Service Industries hadde fått omtrent alt de ba om i møter med amerikanske myndigheter i 2013.[xii]

En rapport fra FNs spesialrapportør for å fremme en demokratisk og rettferdig verdensorden, Alfred de Zayas, slår fast at handelsavtaler som forhandles i hemmelighet og ekskluderer relevante aktører, bryter med FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.[xiii] Også han krever en gjennomgang av eksisterende avtaler for å sikre at de ikke bryter med menneskerettighetene. Til nå er det ingen statsledere som har tatt til orde for tiltak.



Utviklingsland på sidelinja
Ifølge FNs Human Development Index har alle landene i TiSA-forhandlingene høy eller veldig høy utviklingsgrad, med unntak av ett land – Pakistan. Bare ett afrikansk land tar del i forhandlingene, nemlig øystaten og skatteparadiset Mauritius.

Singapore, Uruguay og Paraguay har alle trukket seg fra forhandlingene etter at det ble klart for dem hvilken vei forhandlingene tok: TiSA ville for eksempel være uforenlig med nasjonale politiske mål innenfor blant annet helse og infrastruktur. I Uruguay pekte Arbeids- og sosialdepartementet på at TiSA ville kreve at Uruguay brøt med flere av forpliktelsene de har påtatt seg under International Labour Organization.[xiv]

TiSA er ikke den eneste megaavtalen som er under forhandling. TTIP, CETA og TPP er handelsavtaler mellom henholdsvis EU og USA, EU og Canada, og USA og elleve Stillehavsland. Gjennom disse avtalene ønsker den vestlige verden å sette nye globale standarder uten å ta med flertallet av utviklingsland på høringen, slik de er tvunget til i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Dette gjør kampen mot TiSA til en kamp mot globale strukturer som bidrar til å opprettholde en skjevfordeling av makt, ressurser og frihet.

Motstanden vokser
Den nye generasjonen av handelsavtaler gir grobunn for en ny motstand, og verden over ser vi opprøret mot frihandelsparadigmet reise seg. Attac har vært en av organisasjonene som har stått bak flere aksjoner mot avtaler som TiSA og TTIP. Flere av aksjonene skjedde i forbindelse med internasjonale aksjonsdager, hvor flere hundre møter og marsjer har blitt arrangert verden over.

Ved å søke informasjon hos blant andre Attac, Handelskampanjen og Fagforbundet kan du bli med i kampen for global rettferdighet. Still spørsmål til lokalpolitikere og hør hvorvidt de har blitt spurt – hva syns de om at regjeringen forhandler bort deres politiske handlingsrom? Del kunnskap og bidra til å knuse antakelsen om at handelspolitikk ikke angår folk flest. Bare slik kan vi bryte de globale strukturene som skaper og opprettholder ulikhet og diskriminering.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Hentet fra Fett 1/2016 med tema arbeidsliv  fett.no

[i] Lastet ned fra http://www.vg.no/nyheter/innenriks/solberg-regjeringen/slik-vil-hoeyre-knuse-nsbs-togmonopol/a/23288131/

[ii] Lastet ned fra http://frifagbevegelse.no/?app=NeoDirect&com=6/158/170509/c319e18426

[iii] S. 36. Lastet ned fra https://www.regjeringen.no/contentassets/a93b067d9b604c5a82bd3b5590096f74/plattform.pdf
[iv] Lastet ned fra https://www.ssb.no/befolkning/nokkeltall/likestilling

[v] Lastet ned fra http://frifagbevegelse.no/?app=NeoDirect&com=6/158/279828/ceb9a4ca2a

Lastet ned fra http://frifagbevegelse.no/?app=NeoDirect&com=6/158/281223/eceaceeaae

[vi] Lastet ned fra http://www.fagforbundet.no/tema/TISA/?article_id=129786

[vii] Lastet ned fra http://www.un.org/ga/econcrisissummit/docs/FinalReport_CoE.pdf 

[viii] Lastet ned fra http://www2.unwomen.org/~/media/headquarters/attachments/sections/library/publications/2014/theglobaleconomiccrisisandgenderequality-en%20pdf.ashx?v=1&d=20141013T121829

[ix] Andres Moxnes: Globalisering Versjon 2.0, lastet ned fra http://www.nrk.no/ytring/globalisering-versjon-2.0-1.12595353

[x] Lastet ned fra http://corporateeurope.org/international-trade/2015/07/ttip-corporate-lobbying-paradise

[xi] Lastet ned fra http://www.teamtisa.org/about-the-coalition/about-team-tisa

[xii] Lastet ned fra https://wikileaks.org/tisa-financial/analysis.html


[xiii] Lastet ned fra http://www.handelskampanjen.no/nyhetsarkiv/fns-spesialrapportr-stater-ma-avslutte-avtaler-som-bryter-med-menneskerettighetene

[xiv] Lastet ned fra http://www.handelskampanjen.no/nyhetsarkiv/uruguay-abandons-tisa