Når demokratisk politikk anses som handelshindringer

Foto. Kristin Brenna

Dette er et innlegg skrevet av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA og styremedlem i Attac Oslo. Hun er også aktiv i handelsgruppa til Attac. Dette innlegget er et tilsvar til et innlegg Nikolai Fjågesund, leder i Europeisk Ungdom hadde på trykk i Klassekampen 29.01.16

Du kan lese hele innlegget hans her.

I sitt tilsvar til Tarberg og Kleveland den 29. januar, fremstiller leder i Europeisk Ungdom, Nikolai Fjågesund, TISA og TTIP som avtaler som har som formål å regulere store multinasjonale selskaper, og hevder at de som står bak disse avtalene «hegner om menneskerettigheter og bedring av standarder».

Det er en forbløffende påstand, da TISA og TTIP jo dreier seg om det stikk motsatte, nemlig om å senke standarder innen blant annet miljø, matsikkerhet, arbeitstakerrettigheter, folkehelse og forbrukerrettigheter for å frigjøre globale selskaper fra de handelshindringene som slike lover og regler utgjør.

At store multinasjonale selskaper søker å fri seg fra «uakseptable handelsbarrierer» som føre-var-prinsippet, forbud mot kreftfremkallende kjemikalier, begrensninger på bankers størrelse, regulering av butikkers åpningstider eller brysomme arbeidsmiljølover, er ikke en konspirasjonsteori slik Fjågesund hevder; men går klart fram fra selskapenes egne krav til avtalene og interne referater fra lobbymøter, så vel som offisielle rapporter fra EU-kommisjonen og USAs handelsdepartement. Til og med den amerikanske finansministeren har sagt at i denne typen handelsavtaler er det vanligvis press for «å senke standarder for ting som finansregulering eller miljøreguleringer eller arbeidsregler».

Det er også veldokumentert at det er storselskapenes lobbygrupper som har presset på og vært pådrivere for avtaler som TISA og TTIP. Corporate Europe Observatory (CEO) har for eksempel lagt fram omfattende dokumentasjon på at selskapenes lobbyister helt fra starten av har fått priviligert tilgang og har vært med på å forme TTIP-forhandlingene i hundrevis av lukkede lobbymøter med EUs handelsforhandlere. Og i USA har The New York Times dokumentert at flere hundre industrilobbyister har fått eksklusivt innsyn i de strengt hemmelige TTIP-tekstene.

I tillegg går det fram av referater som EU-kommisjonen offentliggjorde i november i fjor at de store tjenestekonsernenes lobbyister har vært dypt involvert i TISA-prosessen, helt siden de første forberedende forhandlingene begynte tidlig i 2012. Global Services Coalition, en koalisjon bestående av en rekke mektige lobbygrupper innen tjenestesektoren, har dessuten åpent erklært at TISA-forhandlingene er et resultat av forhandlernes forsøk på å «roe ned næringslivets frustrasjon» over stillstanden i WTO.

For de globale storselskapene medfører demokratisk vedtatte reguleringer som har som hensikt å beskytte mennesker og miljø økte omkostninger, og avtaler som TISA og TTIP er perfekte verktøy for å svekke slike reguleringer og underordne land og lokalsamfunn selskapenes kommersielle interesser.

Vi trenger internasjonalt samarbeid, men ikke udemokratiske avtaler som TISA og TTIP. I stede trenger vi internasjonale regler som setter menneskerettigheter, miljø og demokrati foran kommersielle interesser, og ikke omvendt.

Industriens lobbyister har privilegert tilgang til forhandlerne av TISA- og TTIP-avtalene

Demonstrasjonen mot TISA i Oslo 10. oktober. Foto: Kristin Brenna

Dette er et innlegg skrevet av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA og styremedlem i Attac Oslo. Hun er også aktiv i handelsgruppa til Attac. Innlegget er tidligere blitt publisert i Radikal Portal og Attac Norge.

Lørdag 10. oktober tok hundretusener til gatene i over hundre europeiske byer, Oslo inkludert, i protest mot de nye kontroversielle handelsavtalene som forhandles fram i hemmelighet. Demonstrasjonene ble ikke dekket av NRK, men temaet ble tatt opp i P2s Søndagsavisa hvor Attac gjestet og på nett, i form av en kronikk av Andreas Moxnes på NRK Ytring 11. oktober.

Moxnes sin kronikk er imidlertid full av feil, ubegrunnede påstander og antydninger, og gir en særs forvrengt framstilling av hva disse avtalene dreier seg om. Her er det mye å gripe tak i, men av plasshensyn vil mitt tilsvar fokusere på Moxnes sin påstand om at hemmeligholdet i forhandlingene angivelig skal bidra til å redusere industriens lobbymakt.

Men først en oppklaring. Moxnes skriver at det er TTIP-avtalen mellom USA og EU som er mest relevant for situasjonen i Europa og Norge. Det er riktig at TTIP kan få store konsekvenser for Norge dersom den blir inngått, men TISA-avtalen, som Norge er direkte med og forhandler sammen med 49 andre land, er minst like relevant.

Det strenge hemmeligholdet rundt forhandlingene om de nye regionale handelsavtalene har blitt sterkt kritisert. Kritikken kommer ikke bare fra en lang rekke sivilsamfunnsorganisasjoner og fagforeninger, men også fra hundrevis av kommunestyrer i Europa og USA som har vedtatt resolusjoner mot disse avtalene, samt fra paraplyorganisasjonen for de europeiske kommunenes interesseorganisasjoner, CEMR, der norske KS er medlem.

Moxnes skriver riktignok at hemmeligholdet har bidratt til å øke motstanden mot avtalene, men mener likevel at det er nødvendig. Grunnen til dette, hevder han, er at uten hemmelighold, så ville «særinteresser til enhver tid vite hva som skjedde i forhandlingene» og industriens lobbyister ville dermed «forsøkt å motarbeide forhandlerne.»

Dette er feil. For det første, så er industriens lobbyister, og da særlig de som representerer de store multinasjonale selskapene, grundig oppdatert om hva som skjer i forhandlingene fordi de har privilegert tilgang til forhandlerne og gis eksklusivt innsyn i prosessen.

Organisasjonen Corporate Europe Observatory (CEO) har for eksempel dokumentert at 88 prosent av alle de lukkede møtene EU-kommisjonen har hatt om TTIP, har vært med de store selskapenes lobbygrupper. Bare ni prosent av møtene har vært med sivilsamfunnsorganisasjoner og grupper som representerer offentlige interesser.

Dokumenter som CEO har fått tilgang til, viser dessuten at i den forberedende fasen før TTIP-forhandlingene startet, hadde EU-kommisjonen 119 lukkede møter med industrilobbyister. Mens sivilsamfunnsorganisasjoner kun har blitt invitert til generelle infomøter som har funnet sted etter at forhandlingene kom i gang, har altså selskapene blitt trukket inn i prosessen helt fra starten av.

For det andre: Industrilobbyistene behøver ikke å motarbeide forhandlerne, fordi disse spiller på samme lag som dem. Selskapenes forslag og innspill ønskes ikke bare velkommen, men forhandlerne samarbeider tett med lobbygruppene om å viderutvikle deres forslag, og lobbyistene får eksklusive invitasjoner til å være med å utforme forhandlingsposisjoner.

Dette samarbeidet gir resultater. Når innholdet i lekkede avtaletekster sammenlignes med industriens ønskelister, er likhetene påfallende. Et eksempel er det lekkede vedlegget om finanstjenester fra TISA-forhandlingene, som viser at den amerikanske finansindustrien har fått gjennomslag for nesten alt de har bedt om.

Et annet eksempel er et forslag om reguleringssamarbeid som diskuteres i TTIP-forhandlingene. Et lekket forhandlingsdokument viser at EU-kommisjonens posisjon er svært lik et forslag lagt fram av de mektige lobbygruppene BusinessEurope og US Chamber of Commerce.

Relasjonen mellom EU-kommisjonen og lobbygruppen for europeiske tjenestekonsern, European Services Forum (ESF), gir et godt bilde av hvordan det nære samkvemmet mellom forhandlere og industrilobbyister fungerer.

ESF, som består av en rekke storselskaper og industrilobbyer, deriblant Telenor og BusinessEurope, hvor NHO er medlem, ble dannet etter oppfordring fra tidligere EU-kommissær Leon Brittan. Lobbygruppen jobber aktivt for et ambisiøst resultat i TISA-forhandlingene, og presser blant annet på for at avtalen skal inneholde den omstridte investor-stat-tvisteløsningsordningen (ISDS).

EU-kommisjonen og ESF samarbeider på mange måter. Kommisjonen deltar blant annet jevnlig på Forumets møter, ofte med ledende forhandlere. På disse møtene gis selskapene «oppriktige» og detaljerte orienteringer om EUs handelsforhandlinger. I tillegg er det dokumentert at ESF har fått tilgang til hemmelige forhandlingsdokumenter.

I følge EUs sjefsforhandler Michel Servoz, er ESFs bidrag absolutt avgjørende for Kommisjonen. De kan rett og slett ikke forhandle uten dem. Som Servoz har uttalt: «Vi fikk forhandlingsposisjonene vi inntok bekreftet av ESF, slik at vi kunne være sikre på at de tilfredsstilte deres behov.»

Storselskapenes sentrale rolle i forhandlingene viser tydelig at det ikke er industriens lobbymakt, slik Moxnes hevder, som hemmeligholdet er ment å redusere. Tvert imot så har hemmeligholdet bidratt til at konsernmakten har nådd nye høyder i disse forhandlingene.

«Uten hemmelighold ville vi ikke fått globalisering,» skriver Moxnes. Akkurat det har han helt rett i. For den formen for konsernstyrt globalisering som de nye handelsavtalene vil akselerere, er nemlig et politisk prosjekt som ikke har støtte i befolkningen, og som derfor ikke er mulig å gjennomføre uten hemmelighold.

Det antidemokratiske ved de nye regionale handelsavtalene kom klart fram i en nylig uttalelse fra EUs handelskommissær Cecilia Malmström. I en diskusjon om TTIP med John Hilary fra den britiske bistands- og solidaritetsorganisasjonen War on Want, medga Malmström at aldri før har en handelsavtale vakt så sterk og så omfattende motstand. Men da Hilary spurte henne om hvordan hun likevel kunne fortsette å promotere avtalen, til tross for motstanden, svarte hun: «Jeg tar ikke mitt mandat fra det europeiske folket».