Demokrati i den digitale økonomien

Hver gang vi bruker sosiale medier, smarttelefoner og de mange fysiske gjenstandene som er koblet til internett, legger vi fra oss enorme mengder personlige data. Stordata utgjør råmaterialet i de nye digitale teknologiene og tjenestene og er derfor den mest verdifulle ressursen i dagens samfunn. Gjennom innsamling og analyse av stordata kan teknologiselskapene ikke bare tilby målrettet markedsføring, men også mye mer sofistikerte tjenester, som førerløse biler og roboter.

Eierskap og kontroll av data og digital teknologi er i dag konsentrert i hendene til noen få store selskaper. Teknologigiganter som Facebook, Google, Amazon, Microsoft og Apple går inn i stadig flere samfunnssektorer, fra helse og utdanning til transport og energi. De blir stadig mektigere fordi de tilbyr tjenester som alle trenger, enten det dreier seg om å kurere kreft, drifte kollektivtransport, beskytte oss mot cyberangrep eller redusere energibruk.

Men hva innebærer dette for oss og for samfunnet? Hvilke muligheter og hvilke farer åpner de nye digitale teknologiene for? Skal den teknologiske utviklingen kontrolleres av private selskaper eller av demokratiet? Hvordan kan vi redusere vår avhengighet av teknologigigantene og utfordre deres makt? Kan vi skape offentlige og demokratiske alternativer til selskapenes plattformer? Hvilke alternativer til dagens regelverk i internasjonale handelsavtaler kan muliggjøre digital industripolitikk som er demokratisk, sosialt rettferdig og økologisk bærekraftig?

Dette er noen av spørsmålene som vil bli diskutert lørdag 13. oktober når Attac, Folkeaksjonen mot TISA og Handelskampanjen inviterer til TELT TALK, en samtale om framtidens maktforhold og muligheter for den digitale økonomien. Møtet er en del av Globaliseringskonferansen 2018.

Til å delta i samtalen kommer Morten Goodwin, førsteamanuensis ved Universitet i Agder og nestleder på senter for forskning på kunstig intelligens, Catharina Nes, fagdirektør i Datatilsynet, og Audun Skeidsvoll, leder av forbrukerpolitisk avdeling i Forbrukerrådet. Leder i Attac Norge, Petter Slaatrem Titland, introduserer panelet og leder samtalen. Men dette blir mer enn en vanlig panelsamtale, vi oppfordrer også deg til å delta i samtalen!

Arrangementet finner sted i det store teltet på plassen mellom kulturkirken Jakob og DOGA kl. 15:45 - 17:45. Inngang er gratis og møtet er åpent for alle.

Den omstridte investor-stat-domstolen (ISDS) strider mot EUs lovgivning

Pressemelding Attac Norge
Petter Slaatrem Titland
Tlf: 950 38 128

Domstolen i EU (European Court of Justice, ECJ) slo i dag fast at den omstridte investor-stat-domstolen strider mot EUs lovgivning.

- Debatten om hvorvidt selskaper skal ha en egen domstol for å saksøke stater har pågått i noen år. I Sentral-Europa har den fått hundretusener ut på gatene. Nå kan vi ha vunnet den kampen, sier Petter Slaatrem Titland, leder i Attac Norge.

Den såkalte «Investor State Dispute Settlement (ISDS)» er en privat domstol som skal løse konflikter når de oppstår mellom et selskap og landet der selskapet investerer. Slike private domstoler er regulert gjennom handels- og investeringsavtaler mellom land.

Dommen fra ECJ kommer etter en konflikt mellom det nederlandske forsikringsselskapet Achmea og Slovakia. En investeringsavtale mellom Nederland og Slovakia inneholdt en slik investordomstol.

Achmea saksøkte Slovakia etter at landet innførte helsereformer som gjorde det vanskeligere for det nederlandske selskapet å selge forsikringer i Slovakia.

Achmea vant saken i investor-stat-domstolen, og Slovakia ble dømt til å betale 25 millioner euro i erstatning. Slovakia nektet derimot å betale. Derfor tok Achmea saken til tysk rett, slik at dommen kunne håndheves. Tysk høyesterett ba Domstolen i EU om å avgjøre om domstolen i investeringsavtalen mellom Slovakia og Nederland var i tråd med EU-traktatene.

I dag har ECJ slått fast at investor-stat-domstolen bryter med EUs traktater.

- Sivilsamfunnet har pekt på urettferdigheten ved at et selskap kan saksøke stater for lover de innfører på demokratisk vis. Nå har vi endelig fått støtte fra EU-domstolen. Vi forventer nå at dette får konsekvenser også for Norges handelspoltikk, sier Titland.

Avgjørelsen setter 200 investeringsavtaler i EU som inneholder en slik domstol i tvil. Mange kontroversielle handels- og investeringsavtaler kan bli stoppet på grunn av dommen fra ECJ. En av dem er CETA-avtalen mellom EU og Canada, som enda ikke er ratifisert i alle EU-landene.

De siste årene har debatten om de private domstolene dratt seg til. I 2015 forsøkt regjeringen å innføre slike domstoler i Norge. Da reagerte både opposisjonen og støttepartiene på Stortinget. For øyeblikket forhandler Norge en handelsavtale med Kina som kan komme til å inneholde en slik investor-stat-domstol.

Attac Østerrike skriver i en pressemelding at de krever at EU-landene stemmer nei til CETA-avtalen, og at EU-kommisjonen trekker seg fra forhandlinger med Japan og Mexico.

Les EU-dommen her:
https://curia.europa.eu/jcms/upload/docs/application/pdf/2018-03/cp180026en.pdf

Hva er ISDS?

Les her: http://attac.no/2016/03/18/investordomstolen-kommer/

Presseoppslag fra Aftenposten om debattene om ISDS-domstoler i Norge:
https://www.aftenposten.no/okonomi/i/pxGR/KrF-Vi-er-skeptiske-til-a-outsource-politisk-makt
https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/8zQd/Regjeringen-vil-innfore-kontroversielle-investoravtaler
https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/6eXQ/Ap-politiker--Norge-gir-fra-seg-kontroll-til-andre
https://www.aftenposten.no/norge/i/5kGK/Flertall-vil-bremse-muligheten-til-a-saksoke-Norge

Klassekampen:
http://www.klassekampen.no/article/20150811/ARTICLE/150819975

Innlegg om handelsavtale med Kina (2017)
https://www.nrk.no/ytring/demokratikonflikten-er-ikke-over-1.13576555

En annen handelspolitikk er mulig

Dette er et artikkel av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA. Hun er også koordinator i handelsgruppa til Attac Norge og er spesielt opptatt av demokrati og handelspolitikk. Artikkelen stod først på trykk i UTVEIER 1 2016

Alternativer til nyliberal handelspolitikk er ikke bare mulig – det finnes. The Alternative Trade Mandate, utformet av over 50 europeiske sivilsamfunnsorganisasjoner, foreslår en helt ny handelspolitikk for EU som setter mennesker og miljø foran profitt.

I 2013 lanserte over 50 europeiske sivilsamfunnsorganisasjoner et forslag til en alternativ handelspolitikk for EU som er demokratisk, respekterer menneskerettighetene og som er økologisk bærekraftig. Forslaget ble lagt fram i form av et 20 siders dokument, The Alternative Trade Mandate, som fremmer konkrete reformer innenfor ti politiske områder som er relatert til eller som berøres av handel, deriblant mat og jordbruk, arbeid, menneskerettigheter, naturressurser, klima, finans og offentlige tjenester.[1] I tillegg til selve hovedteksten, ble det også utformet vedlegg med mer detaljerte forslag innenfor enkelte av disse områdene.[2]

Alliansen bak det alternative handelsmandatet, som inkluderer bønder, fagforeninger, menneskerettighetsforkjempere, miljøvernere, kvinneorganisasjoner, fair trade-aktivister – og flere Attac-nettverk, utviklet forslagene gjennom en fire år lang deltakende prosess med offentlige møter i en rekke europeiske land, samt konsultasjoner på internett. Alliansens medlemmer og støttespillere er ikke nødvendigvis enige om hver eneste detalj i dokumentet, men alle støtter opp om prinsippene og den generelle retningen.

Demokratisk og gjennomsiktig
Nettopp demokrati og åpenhet er et underliggende prinsipp i det alternative handelsmandatet. For å kunne endre EUs handels- og investeringspolitikk, er det nødvendig å endre måten beslutningene tas på. EUs handelsforhandlinger foregår i hemmelighet og er dominert av EU-kommisjonens uvalgte teknokrater og de store selskapenes lobbyister som nyter privilegert tilgang og eksklusivt innsyn i prosessen. The Alternative Trade Mandate setter seg fore å endre denne praksisen og åpner med et konkret og detaljert forslag til en helt ny prosess for initiering, forhandling og fullføring av handelsforhandlinger, med formål om å sikre demokratisk kontroll over EUs handelspolitikk gjennom å styrke parlamentenes og sivilsamfunnets rolle.

Mandatet foreslår blant annet at det er parlamentene, og ikke Kommisjonen, som skal kunne initiere de forberedende prosessene som leder til forhandlinger om en handelsavtale. Parlamentene, både på nasjonalt og på EU-nivå, skal ha rett til å foreslå og kreve endringer i en avtaletekst, også etter at en avtale er inngått. Et forslag er også at en omfattende og gjennomsiktig behovstest skal gjøres i forkant, før eventuelle forhandlinger settes i gang, for å undersøke om en handelsavtale vil være i offentlighetens interesse. En slik behovstest skal gjøres i EUs medlemsland så vel som i partnerland, med bred og meningsfull deltakelse fra sivilsamfunnsorganisasjoner og fagforeninger. Videre skal det holdes regelmessige offentlige høringer i medlemslandene under hele forhandlingsprosessen, og alle forhandlingstekster skal publiseres offentlig.

For å hindre at prosessen overtas og domineres av storselskapenes lobbygrupper, foreslår mandatet at alle møter og all korrespondanse mellom parlamentarikere, byråkrater og lobbyister publiseres online, og at det publiseres «legislative footprint reports» som viser hvilke lobbygrupper som har blitt konsultert, hvilke innspill som har blitt vurdert, og hvorfor.[3]

Selvbestemmelse og økologisk bærekraft
Et utgangspunkt for det alternative handelsmandatet er at land, lokalsamfunn og regioner skal gis politisk handlingsrom og frihet til å selv avgjøre sin handels- og investeringspolitikk. Dette inkluderer frihet til å bestemme egne reguleringer av produksjon, forbruk og distribusjon av varer og tjenester, og til å prioritere lokal og regional handel foran global.

Rett til selvbestemmelse gjelder ikke minst innenfor jordbruk og matproduksjon, der mandatet understreker at land og lokalsamfunn skal ha frihet til å prioritere lokale og regionale matsystemer, og at EU skal fremme prinsippet om matsuverenitet. Som et alternativ til EUs nåværende system for matproduksjon, som er eksportorientert, industrialisert og dominert av store selskaper, anbefales det at EU skal støtte småbrukere, lokale markeder og økologisk bærekraftige jordbrukspraksiser både i Europa og i land i Sør. EU skal ikke tvinge handelspartnere i Sør til å åpne sine markeder for billig import av europeiske produkter, da dette fører til destruksjon av lokale markeder og småskala jordbruk. Videre anbefales det at EU på sikt skal bli mest mulig selvforsynt i varer som kan produseres i Europa. For varer som må importeres, så skal EU bistå eksporterende land i å heve sosiale og økologiske standarder og å sikre matsikkerhet og lokale arbeidsplasser. Mandatet går også inn for at EU skal styrke sin politikk mot genmodifiserte organismer (GMO), og anvende føre-var-prinsippet innen alle reguleringer og innen alle regler for handel og investeringer.

For å oppnå et rettferdig og økologisk bærekraftig ressursforbruk, anbefaler mandatet at EU skal sette klare målsetninger om å redusere sin ressursbruk. EU må ikke bruke handels- og investeringsavtaler til å hindre andre land i å regulere og begrense sin eksport av naturressurser, og unionen må sikre at importerte råvarer ikke bidrar til menneskerettighetsbrudd. Mandatet foreslår også å redusere internasjonal transport, blant annet gjennom differensiert skattelegging av importerte varer. Et annet tiltak som foreslås er å begrense råvareselskapers makt og størrelse og splitte opp store selskaper innen markedene for gruvedrift, energi og jordbruksvarer gjennom antitrustlover.

Det alternative handelsmandatet utfordrer paradigmet om ubegrenset økonomisk vekst, og understreker at for å takle klimakrisen så må EU gå bort fra sitt fokus på «economic growth at all costs» og erstatte det med en ny, ambisiøs og rettferdig lavkarbon-tilnærming.[4] Mandatet foreslår også at EU skal betale sin klimagjeld til land i Sør, blant annet gjennom å støtte lokale produsenter, overføre lavkarbon-teknologier og støtte småbrukeres utvikling av klimavennlige avlinger.

Mennesker og miljø foran profitt
Et kjerneprinsipp i det alternative handelsmandatet er at menneskerettigheter har forrang foran kommersielle interesser. EU skal ikke inngå handelsavtaler som begrenser andre lands politiske handlingsrom til å gjennomføre tiltak som er nødvendige for å realisere menneskerettighetene. Likeledes skal internasjonale konvensjoner og avtaler om menneskerettigheter, miljø og klima settes over handels- og investeringsavtaler.

For å sikre at multinasjonale selskaper gjøres ansvarlige for konsekvensene av sine aktiviteter, foreslår mandatet å innføre bindende forpliktelser og sanksjoner mot selskaper som bryter miljø- og menneskerettighetsforpliktelser, samt full transparens i globale verdikjeder. I tillegg går det inn for at det skal bli mulig for lokalsamfunn å gå til søksmål mot selskaper som bryter lovverket, både gjennom nasjonale og internasjonale domstoler, og foreslår at det etableres en internasjonal straffedomstol for forbrytelser som begås av multinasjonale selskaper. Disse forslagene står i motsetning til dagens praksis, hvor handelsavtaler som oftest beskytter de multinasjonale selskapene, blant annet gjennom investor-stat tvisteløsningsordninger som gir selskaper makt til å saksøke stater i private internasjonale tribunbaler for lover og reguleringer som truer et selskaps framtidige profitt.

Et annet viktig prinsipp som ligger til grunn for mandatet er prinsippet om universell tilgang til offentlige tjenester av høy kvalitet. For å sikre alle lik tilgang til offentlige tjenester, må EU gå bort fra sin offensive liberaliseringsstrategi og beskytte tjenester som vann, energi, helse og utdanning ved å ekskludere dem fra handels- og investeringsavtaler. I tillegg foreslår mandatet å ekskludere finanstjenester fra handels- og investeringsavtaler, og at EU skal gjøre finansiell stabilitet til et offentlig gode, blant annet gjennom tiltak som å innføre skatt på finanstransaksjoner, avskaffe skatteparadiser, og å forby svært kompliserte og risikable finansprodukter. EU skal også sikre at finansinstitusjoner som banker, hekkefond og forsikringsselskaper ikke blir «too big to fail» eller for store til at de kan reguleres og overvåkes.

De overnevnte forslagene er bare et lite knippe av de mange reformene og tiltakene som foreslås i det alternative handelsmandatet og som til sammen vil transformere EUs handelspolitikk The Alternative Trade Mandate dannet grunnlaget for en kampanje i forkant av EUs parlamentsvalg i mai 2014, hvor kandidatene ble oppfordret til å støtte det alternative handelsmandatet. Nesten 200 av kandidatene lovet å støtte mandatet, hvorav 66 ble valgt inn i parlamentet.[5] Kampanjen og prosessen ser ut til å ha blitt avsluttet i 2014.

Det alternative handelsmandatet viser ikke bare hvordan en rettferdig og økologisk bærekraftig handelspolitikk kan se ut, men også at sivilsamfunnsorganisasjoner og sosiale bevegelser som representerer et bredt mangfold av samfunnsgrupper, interesser og perspektiver gjennom en demokratisk og deltakende prosess sammen kan utforme politiske alternativer.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Trade: time for a new vision. The Alternative Trade Mandate kan lastes ned fra nettsidene til Transnational Institute (TNI): https://www.tni.org/files/download/trade-time_for_a_new_vision.pdf

Noen av de tilhørende tekstene kan lastes ned fra Alternative Trade Mandates arkiverte nettsider: https://web.archive.org/web/20150315022506/http://www.alternativetrademandate.org/

[1] Se Trade: time for a new vision. The Alternative Trade Mandate: https://www.tni.org/files/download/trade-time_for_a_new_vision.pdf

[2] Noen av vedleggene kan lastes ned her: http://web.archive.org/web/20140419021341/http://www.alternativetrademandate.org/news/2013/05/atm-democracy-consultation-outcome-paper/

[3] Se The Alternative Trade Mandates vedlegg om demokrati s. 8: http://web.archive.org/web/20140929055304/http://www.alternativetrademandate.org/wp-content/uploads/2013/05/democracy-paper-FINAL.pdf

[4] Trade: time for a new vision. The Alternative Trade Mandate: https://www.tni.org/files/download/trade-time_for_a_new_vision.pdf
[5] I følge en artikkel av NOAH, Friends of the Earth, Danmark. Se: http://noah.dk/det-alternative-handelsmandat-et-alternativ-til-frihandel/

Podcast: Norge foreslår farlig avfall som en miljøtjeneste i TISA

Handel med farlig avfall har blitt big-business! Og regjeringen bidrar til å øke handelen av farlig avfall gjennom TISA og EGA. Selskaper importerer farlig avfall til Norge og tjener gode penger på deponering.

I denne episoden av Handelsdebatten får vi høre om hvordan farlig avfall har blitt en handelsvare som importeres og eksporteres over landegrenser.  Dette er farlig avfall som inneholder stoffer som både kan være farlig for miljøet og folks helse. Vi får høre om hvordan farlig avfall håndteres her til lands men også andre steder i verden.

I TISA-forhandlingene har Norge lagt inn farlig avfall som en miljøtjeneste. Det er en tydelig interesse for å handle mer med farlig avfall. Dette er stikk i strid med Baselkonvensjonen som er en FN avtale som ble opprettet for å redusere frakt av farlig avfall over landgrenser. Konvensjonen ble opprettet spesielt med tanke på å beskytte utviklingsland. 



I Norge planlegges det et avfallsdeponi i Brevik. Brevik er en liten by med omtrent 2500 innbyggere. En gruppe lokale folk jobber for å forhindre at det planlagte avfallsdeponiet blir lagt til noen gamle gruveganger som allerede ligger under fjorden og byen. Det er NOAH AS som er eid av Bjørn Rune Gjelsten som ønsker dette deponiet. NOAH AS tar i mot og behandler det meste av Norges farlige avfall.

Til nå har avfallet blitt lagret på Langøya utenfor Holmestrand men her begynner det å bli fullt. Derfor er NOAH AS på jakt etter et nytt sted å lagre farlig avfall. NOAH AS har forsikret innbyggerne i Brevik om at de ikke har noe å frykte. Men mange er skeptiske. 

Det snakkes om at det kan oppstå lekkasjer ut i fjorden. Det er også fare for lekkasjer over gruvene der gassutslipp kan føre til eksplosjoner. Gassen vil kunne ledes oppover i sprekker i fjellet. Gassen kan faktisk komme inn i folks kjellere og eksplodere. Dette er alvorlig med tanke på at det bor tusenvis av mennesker over gruvene. Det er det som er så spesielt med denne saken.

Når Jan Erik Parr snakker om vern av Brevik og motstanden mot NOAH AS sine planer for lokalområdet så snakker han om en kamp mot kommersielle interesser. Det er masse penger å tjene for de som håndterer avfallet på en enklest mulig måte. Men vi er ikke alene om å være redd for å bli utnytta av noen som på billigst vis vil kvitte seg med avfall. Gjerne ved å plassere det der det finnes et hull i bakken. Noen betaler gode penger for å bli kvitt farlig avfall. Da er det også store muligheter for å tjene gode penger hvis du ikke behandler avfallet ordentlig i sluttenden.

Farlig avfall på avveie er farlig. Det har i stor grad vært befolkning i utviklingsland som har blitt rammet hardest. Baselkonvensjonen er ment å beskytte lokalsamfunn mot store multinasjonale selskaper som leter etter smutthull for å bli kvitt farlig avfall. Det bør ikke bare være pengene som til slutt avgjør hvor det farlige avfallet ender. En fri uregulert handel med farlig avfall fungerer ikke og er livsfarlig for mennesker og miljø.

Denne podcasten er laget i regi av Handelskampanjen. Handelskampanjen arbeider for en verden der hensynet til mennesker, miljø og samfunn ligger til grunn for utvikling, der viktige avgjørelser for samfunnet tas av demokratiske organ og ikke overlates til snevre økonomiske interesser. Folkeaksjonen mot TISA er medlem av Handelskampanjen.

Alternativet til udemokratiske handelsavtaler er mer demokrati, ikke mindre

Dette er et innlegg av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA. Hun er også koordinator i handelsgruppa til Attac Norge og er spesielt opptatt av demokrati og handelspolitikk. Innlegget er kommet til i samarbeid med Folkeaksjonen mot TISA.

TISA ser ut til å være utsatt enn så lenge. Det samme gjelder to andre, udemokratiske handelsavtaler: TTIP og TPP. Ifølge massemediene er det USAs nyvalgte president Donald Trump som har skrotet disse avtalene, men det stemmer ikke. I virkeligheten er det de sosiale bevegelsene, drevet fram av vanlige folk, som har satt en stopper for avtalene. Vår motstand og våre alternativer er basert på helt andre verdier enn de Trump står for.

Forhandlingene om TTIP-avtalen gikk i baklås lenge før Trump ble valgt. Det var et resultat av enorme demonstrasjoner og utrettelig organisering og informasjonsarbeid gjennom tre år. De som sto bak motstanden var fagforeninger, miljøorganisasjoner, småbønder, forbrukerorganisasjoner, menneskerettighetsaktivister, solidaritetsorganisasjoner og andre sosiale bevegelser i EU og USA. Hva TPP angår, så har aktivister og sosiale bevegelser stukket kjepper i hjulene for forhandlingene helt fra starten av. De første demonstrasjonene mot TPP i USA startet i juni 2010 – fem år før Trump begynte sin valgkamp.

Det er den nyliberale politikken og den konsernstyrte globaliseringen som har skapt grobunn for Trump og høyreradikalismens frammarsj både i USA og i Europa. I USA har dette kommet lengst og har resultert i lange perioder med stor arbeidsledighet. Samtidig har lønnsutviklingen de siste 40 årene stagnert for store grupper av arbeidstakere, slik at folk må ha tre og fire jobber for å klare seg. Middelklassen har blitt stadig mindre og de økonomiske ulikhetene er større enn noen gang siden den store depresjonen på 1930-tallet. Den superrike 0,1 prosenten eier nå like mye som 90 prosent av den amerikanske befolkningen.

Samtidig er det amerikanske politiske systemet dominert av selskapenes lobbygrupper, Wall Street og de superrikes særinteresser. En omfattende studie ved Princeton-universitetet i 2014 dokumenterte at USA ikke lenger er et demokrati, men et oligarki – et fåmannsvelde hvor det er finansnæringene og de store selskapenes lobbyister som kontrollerer politikken, mens vanlige folks innflytelse nærmest er lik null. Da er det ikke rart at mange amerikanere er sinte, desillusjonerte og har mistet tilliten til både det politiske og økonomiske systemet, til elitene, til etablissementet.

Trump utnyttet kynisk denne avmakten, sinnet og desperasjonen. Med god hjelp fra media skapte han et falskt bilde av seg selv under valgkampen som anti-establishment og som et talerør for de glemte og de ignorerte – for de mange millionene som har tapt mest på den konsernstyrte globaliseringen og det nyliberale handelsregimet.

Men Trump har ingen intensjoner om å avvikle de multinasjonale selskapenes makt, for å demokratisere økonomien og det politiske systemet. Tvert i mot: mangemilliardæren og eiendomsmagnaten Donald Trump er en del av den samme eliten som velgerne protesterte mot. Til tross for hans valgløfte om å «drain the swamp» - å tappe det politiske systemet i Washington D.C. for lobbyister og særinteresser, består Trumps team av folk som lobber eller som nylig har lobbet for USAs største selskaper og banker. Det gjelder ikke minst de han har valgt ut til sin egen administrasjon. Dersom det ikke stoppes, tegner det kommende Trump-regimet til å gjøre Wall Streets våteste drømmer til virkelighet. Hans regime vil befeste storselskapenes herredømme – basert på et autoritært og fascistisk styresett preget av hat, rasisme, forfølgelse av minoriteter og angrep på sivile rettigheter.

Trump motsetter seg avtaler som TPP og TTIP fordi de, i følge ham, ikke går langt nok i å fremme storselskapenes interesser. Hans politiske plattform er basert på mange av de samme prinsippene som ligger til grunn for de nyliberale handelsavtalene, som for eksempel privatisering av offentlige tjenester og en omfattende deregulering som vil frigjøre selskapene fra ethvert hensyn til mennesker og miljø.

Vår motstand mot de udemokratiske handelsavtalene springer ut fra helt andre verdier og visjoner enn de Trump står for. Vi motsetter oss avtaler som TISA, TTIP og CETA fordi de vil innskrenke det demokratiske handlingsrommet ytterligere og omdanne politikk til handelsjuss. Vi motsetter oss disse avtalene fordi de vil frata vanlige mennesker enhver makt og innflytelse over de beslutningene som påvirker våre liv, våre lokalsamfunn og de unges framtid. Avtalene vil legge denne makten i hendene på handelsbyråkrater og storselskapenes lobbyister. Det motsetter vi oss.

Våre alternativer er basert på respekt for menneskeverdet, på demokrati og solidaritet. Vi kjemper for et rettferdig og demokratisk handelssystem som beskytter menneskerettighetene, demokratiet og lokalsamfunnenes selvråderett. Et slikt handelssystem skal sørge for trygge jobber og humane arbeidsforhold, offentlige tjenester av høy kvalitet, folkehelse, matsikkerhet, klimarettferdighet og vern av naturen. Vi ønsker beskyttelse av mennesker og miljø, ikke proteksjonisme for mektige selskaper og rike investorer.

Amerikansk ungdom saksøker USA for ikke å beskytte fremtidige generasjoner mot global oppvarming

Den beryktede investor-stat-tvisteløsningen (ISDS) gir store multinasjonale selskaper makt til å saksøke hele land for milliardbeløp i private tribunaler dersom landets parlament eller kommunestyrer gjør politiske beslutninger som er økonomisk ufordelaktige for selskapene.

Ordningen er totalt udemokratisk og stater og folk kan ikke gå til sak mot selskapene. Den sittende regjeringen ønsker dette særs udemokratiske og urettferdige "rettssystemet" til Norge. Når et land blir idømt å betale erstatning, er det landets skattebetalere som må betale.

Det er gledelig å se at en gruppe amerikanske ungdommer saksøker USAs føderale regjeringen for å kreve at de øker innsatsen mot klimaendringene. De vant en bemerkelsesverdig kamp forrige torsdag da en føderal domstol avviste regjeringens anmodning om å avvise saken.

16-år gamle Xiuhtezcatl Martinez er en av disse ungdommene. Han tar neste torsdag imot Children´s Climate Prize 2016. Martinez er leder for miljøorganisasjonen Earth Guardians. Til tross for sin unge alder har klimaforkjemperen snakket for FN ved flere anledninger. Han mener den amerikanske staten har feilet i å beskytte fremtidige generasjoner mot global oppvarming.

I vår la han og 20 andre ungdommer i gruppa Our Children's trust inn et søksmål mot president Barack Obama og den amerikanske stat der de anklagde dem for å feile i å beskytte fremtidige generasjoner mot global oppvarming.

Martinez sier at regjeringen og kull- og oljeindustrien gikk sammen for å prøve å stoppe søksmålet, men at anmodningen om å stanse det ble avslått av to dommere.

– Det betyr at en av de mektigste og mest pengesterke industriene i verden har gått sammen med vår egen regjering og sier til ungdommen at våre stemmer ikke betyr noe, fortsetter han.

Vi kjemper for å beskytte alt det vi elsker - jorda, vannet, fjellene, elvene og skogene våre. Dette er øyeblikket hvor vi bestemmer hvilken arv vi skal etterlate til fremtidige generasjoner sier Martinez.

Videon er hentet fra VICE video. Les mer her.

Vil du selge demokratiet for 2236 kroner?

Dette er en pressemelding Attac Norge slapp den 2. november 2016

Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) overleverte den 2. november en konsekvensutredning av TTIP-avtalen til næringsminister Monica Mæland.

Ved hjelp av økonomiske modeller har NUPI konkludert med at Norges BNP kan øke med 0,37 prosent. NUPI kaller dette en “betydelig gevinst”.

Makroutregningene viser at hver innbygger i Norge kan tjene 2236 kroner i året dersom Norge blir med i TTIP-avtalen.

– Vil du selge demokratiet for 2236 kroner? Det er spørsmålet vi må stille hverandre nå, sier Petter Slaatrem Titland, leder i Attac Norge.

Det avgjørende er om regjeringen nå vil bruke NUPI-beregningene, mener Attac Norge.

NUPI har beregnet en økning i BNP, som måler økonomisk vekst for et land. Men de har omregnet dette til inntekt per person.

– Det mest interessante nå er å se om Monica Mæland vil argumentere med 2236 kroner per innbygger. For demokratiet er det uredelig å blande uklar vekst for et land med konkret inntektsøkning for en innbygger, sier Titland.

Tjenestenæringen og fiskenæringen vil tjene mest i følge NUPI. Landbruket vil tape stort.
Matproduksjonen i Norge kan synke med opptil 30 prosent, avhengig av hvor mye staten kompanserer med ekstra utgifter til landbruket.

Man raserer landets viktigste industri med 90 000 ansatte, samtidig som man øker utgiftene til staten.

– Færre arbeidsplasser og økte skatter er ikke noe du vinner valg på noe sted i verden, sier Titland.

Titland råder Mæland til å ikke bruke beregningene til NUPI, fordi de er basert på svært tvilsomme modeller.

– For tre år siden prøvde EU å selge inn TTIP-avtalen ved å si at hver familie ville tjene 545 euro. De fikk så mye kritikk for tallene at de måtte trekke tallene tilbake og beklage at de hadde beregnet feil, sier Titland.

Les om EUs feilgrep her.

En annen del av NUPI-studiet øker “inntekten” til hver innbygger til 6772 kroner. Her har NUPI gjort enkeltstudier av noen eksempler og overført gevinsten til samfunnsnivå.

Men hvem tjener? Hvordan er omfordelingen?

– Dette er enda mer problematisk. Ikke bare fordi man antar at et eksempel er gyldig for hele samfunnet og overdriver massivt. Hva som er lønnsomt for noen få kan du ikke bare dele på en hel befolkning, sier Titland.

Gevinsten på 6772 har NUPI beregnet på følgende måte:

“”Bottom-up”-tilnærmingen innebærer innsamling av informasjon fra bedrifter og andre kilder med formål om å kvantifisere handelskostnader på sektornivå, og deretter spesifisere liberaliseringsscenarioer og plassere parameterne inn i en passende modell”

Les mer om landbruk og TTIP-analysen her.

Kontakt: Petter Slaatrem Titland, leder i Attac, tlf: 950 38 128

Solidaritet med Standing Rock

Samiske artister, folk og organisasjoner, miljøorganisasjoner og andre markerte sin solidaritet med StandingRock i Oslo i går! Standing Rock Sioux-indianerne trenger internasjonal støtte i kampen mot den sorte slangen (Dakota Access Pipeline).

"For halvannen uke siden kunne Aftenposten fortelle at den delvis statseide banken DNB bidrar med milliarder i lån til selskaper som bygger oljerørledningen Dakota Access.

Prosjektet er svært omstridt, fordi oljerørledningen skal legges under Standing Rock Sioux-indianernes hovedkilde til rent drikkevann. Urfolket frykter fremtidige oljelekkasjer vil forurense vannet deres og mener hellige områder vil bli ødelagt under utbyggingen."

DNB må trekke ut pengene umiddelbart og volden mot Standing Rock Sioux Nation og deres støttespillere må stanses.

Den økologiske krisen rammer hele kloden. Det er en krise som er et resultat av store selskapenes forurensing, utvinning og forbruk av fossilt drivstoff, utvinning av naturressurser, ran av matjord fra bønder og lokalsamfunn og rasering av lokale økonomier.

Vi ser også hvordan "verdens ledere" vil bidra til å videreføre og intensivere miljøødeleggelser og klimaendringer gjennom antidemokratiske handels- og investeringsavtaler som TTIP, TPP og TISA. Dette er avtaler som setter de multinasjonale selskapenes kommersielle interesser foran alt annet.

Les mer her og her

Foto: Martin Johannessen

MDG mener TISA og TTIP utgjør en trussel mot demokratiet

Dette er et innlegg av Benedicte Lund bystyremedlem og varaordfører (MDG) i Moss. Innlegget ble først publisert i Moss Avis 23.08.16

MDG advarer mot effekten av TISA (Trade in Services Agreement). TISA er en frihandelsavtale mellom 51 rike land (blant andre EU ogUSA, og Norge). Avtalen handler om å sikre internasjonale aktører adgang til å drive fri konkurranse på viktige tjenestetilbud som f.eks helse, omsorg og kultur, bl.a gjennom å hindre at de ulike nasjonenes myndigheters mulighet til å regulere nasjonale betingelser for slike aktørers handel med tjenester.

TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership) er en annen frihandelsavtale det er mye snakk om for tiden. Denne handler om handel med varer, og skal dessuten sikre de ulike selskaper i EU og USA sine investeringer innen deres felles indre marked.

I forhandlingene om denne avtalen har Norge ingen stemme. Vi blir imidlertid sterkt berørt av en eventuell avtale siden mesteparten av vår handel er med EU. Det kan hende vi kan tilslutte oss den senere men har ingen forhandlingsrett nå. Avtalen, dersom den blir inngått, skal gi alle aktører lik tilgang til dette nye indre markedet, og de enkelte land får svært begrensede muligheter for å stille krav til hvordan slike internasjonale selskap skal drive sin produksjon.

Særlig er dette problemet fremtredende innen matproduksjon og landbruk, da de enkelte land med en slik avtale ikke lenger kan regulere forhold som krav til miljøutslipp, bruk av GMO, sprøyting, medisinbruk, dyrevelferd og mattrygghet. EU har svært mye strengere regler innen landbrukssektoren enn det USA har, men vil ikke kunne stille samme strenge krav til varer fra USA.

Et annet aspekt med TTIP er at avtalen gir sterk beskyttelse av investeringer. Det betyr at om et utenlandsk selskap har investert i et land for å produsere noe, og dette vertskapslandet i ettertid innfører strengere krav til for eksempel miljøutslipp eller arbeidsmiljø, så vil det selskapet kunne kreve erstatning for ALLE FREMTIGE tap de mener å måtte få som følge av at strengere krav gir dyrere produksjon. Dette åpner for at store internasjonale selskap får vokse seg enda større og sterkere på bekostning av nasjonalstatenes styringsmuligheter og demokratiske prinsipper.

MDG mener altså at vi står ovenfor en rekke negative effekter på Norges mulighet for å bestemme hvordan varer og tjenester skal produseres og handles med i vårt eget land. Mange mener det vil være umulig å opprettholde noe norsk landbruk dersom avtalen inngås. I tillegg er selve forhandlingsprosessene rundt disse avtalene svært lukkede. Det er svært få personer som har innsyn i forhandlingsdokumentene.

Til slutt legger vi til at motivet for å få til disse avtalene handler om å sikre de rike vestlige lands fortsatte dominans i verdenshandelen, i en tid der forhandlingene i WTO (World Trade Organisation) går svært sakte, og betydningen av store land som Kina, India og Brasil sin økonomiske vekst øker fort. Ønsket om å sikre fortsatt vestlig dominans er i seg selv svært kritikkverdig etter MDG sitt syn, da skjevfordeling av de ulike lands faktiske handelsadgang er viktige årsaker til fattigdomsproblematikk i verden. EU og USA har til sammen 835 millioner innbyggere. Det betyr at det er over 6 milliarder mennesker utenfor dette handelsregimet. Disse vil miste adgangen til å handle med verdens mest kjøpesterke marked.

MDG håper regjeringen holder seg godt orientert, og ber EU om å avstå fra å inngå en slik avtale.

TISA-oppspinn og realiteter

Dette er et innlegg av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA og styremedlem i Attac Oslo. Hun er også koordinator for handelsgruppa til Attac. 

I et debattinnlegg i Namdalsavisa 19. juli kommer Høyrepolitiker Elin Agdestein med en rekke udokumenterte og feilaktige påstander om TISA-avtalen. Innlegget hennes er en reaksjon på Grong kommunestyres uttalelse om TISA og kommunens krav om at Norge må trekke seg fra forhandlingene.

Agdestein hevder – i fullt alvor – at TISA-forhandlingene «er ikke preget av hemmelighold». Dette er en forbløffende påstand, all den tid forhandlingene foregår bak lukkede dører og både befolkningen og folkevalgte på Stortinget og i kommunene nektes innsyn i de aller fleste tekstene som det forhandles om. Forhandlingsutkastene, som viser hva forhandlerne legger på bordet på våre vegne, skal dessuten holdes hemmelige i inntil fire år etter at forhandlingene er avsluttet.

Det meste vi vet om innholdet i TISA-forhandlingene er informasjon som vi har fått fra lekkasjer, ikke fra regjeringen. Fra regjeringshold får vi stort sett spinn.

Som et argument for at TISA angivelig ikke vil true offentlige tjenester og velferdstilbud, skriver Agdestein at regjeringen har unntatt såkalte sykehustjenester, samt utdanning, fra TISAs bestemmelser. Men det hun ikke nevner, er at de faktisk har bundet en lang rekke helsetjenester til avtalen, deriblant konsultasjoner innen barnemedisin, gynekologi, nevrologi og psykriatri, kirurgiske konsultasjoner, strålebehandling, cellegift, røntgen, EKG og endoskopi, samt svangerskapsomsorg, sykepleietjenester, fysioterapi og ambulansetjenester.

Når det gjelder utdanning, så har regjeringen (foreløpig) unntatt grunnskole og videregående, men høyere utdanning har de derimot bundet til TISA.

Videre fastslår Agdestein at det ikke er noe som tilsier at det blir aktuelt å gi avkall på politisk handlingsrom innen velferdstjenester i TISA-forhandlingene. Dette er feil. TISA skal på sikt omfatte nesten alle tjenestesektorer, med unntak av en håndfull tjenester som politi, forsvar og rettsvesen. Når landene på nåværende tidspunkt gjør unntak for enkelte velferdstjenester, så er dette bare midlertidig.

I likhet med lignende avtaler som TTIP og TPP, er TISA en «levende» avtale, noe som blant annet vil innebære kontinuerlige forhandlinger, også etter at avtalen er vedtatt. Forhandlerne vil da ha mandat til å videreutvikle avtalens regelverk, samt legge til nye sektorer. Det betyr at tjenester som i første omgang ble unntatt fra avtalen kan bli bundet til den på et senere tidspunkt – uten at Stortinget skal stemme over dette.

En annen påstand som Agdestein kommer med, er at TISA ikke handler om deregulering, og at avtalen ikke vil berøre politikernes mulighet til å regulere. Dette er usant. Selve formålet med TISA er nettopp å fjerne regulering (politikk) som begrenser handel med tjenester.

TISA-lekkasjer fra Wikileaks viser at det forhandles om et eget kapittel om innenlandske reguleringer som vil legge en lang rekke restriksjoner på nasjonale og lokale myndigheters rett til å regulere når det gjelder kvalifikasjonskrav, lisensekrav og –prosedyrer, samt tekniske standarder for tjenester. Disse defineres svært bredt i teksten, noe som dermed vil åpne opp for brede tolkninger.

Jussprofessor Jane Kelsey, som har analysert lekkasjene, gir flere eksempler på poltiiske tiltak som kan bli begrenset av TISAs bestemmelser, deriblant kvalitetsstandarder for vann, kvalifikasjoner for helsepersonell og lærere, bemanningsnormer i helsevesenet, kommunale områdeplaner, akkreditering av utdanningsinstitusjoner, standarder for skoleeksamener, regler for reklame og for salg av alkohol og tobakk, standarder for gruvedrift, og tillatelser til å håndtere giftig avfall.

Uvalgte handelsbyråkrater i TISAs tvisteløsningsdomstol vil bli de som i siste instans skal avgjøre hvorvidt et lands eller en kommunes politiske tiltak innen tjenestesektoren er «nødvendige», «objektive», «upartiske» og «fornuftige» og hvorvidt de kan godkjennes. Erfaring fra WTO med denne typen tvisteløsning viser at kommersielle hensyn nesten alltid gis forrang foran andre hensyn som helse, miljø eller forbrukervern.

Lekkasjene fra Wikileaks viser også at det er foreslått at restriksjonene i kapitlet om innenlandske reguleringer skal gjelde for absolutt alle tjenestesektorer, inkludert de som landene har unntatt fra TISAs regler om markedsadgang og nasjonal behandling.

I tillegg, og i motsetning til hva Agdestein hevder, så forhandles det om bestemmelser som vil presse TISA-landene til å harmonisere sine regelverk innen tjenestesektoren. I likhet med TTIP, vil TISA bidra til å senke standarder for helse, miljø, sikkerhet, forbrukervern og arbeidstakerrettigheter ned til minste felles multiplum.

Agdestein bruker mesteparten av sitt innlegg på å beskrive fordelene av TISA for norske selskaper som eksporterer tjenester utenlands. For henne og for regjeringen er «norske interesser» synonymt med interessene til de største selskapene, ikke vanlige folk og lokalsamfunn. Spørsmålet om TISA dreier seg i bunn og grunn om prioritering av verdier. Er vi virkelig villige til å ofre demokrati, miljø og sosiale rettigheter for at Statoil og Telenor skal erobre nye markeder?

Innlegget stod på trykk i Namdalsavisa 25. juli 2016 som et svar på Elin Agdestein sitt innlegg 19. juli.

TISA: en udemokratisk tvangstrøye

Dette er et artikkel av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA og styremedlem i Attac Oslo. Hun er også aktiv i handelsgruppa til Attac. Artikkelen ble først publisert i Radikal Portal 26.06.16

TISA er en tvangstrøye som vil «modifisere eller eliminere» demokratisk politikk som er mer lydhør overfor vanlige borgere enn de multinasjonale selskapene.

De nye TISA-lekkasjene bekrefter det kritikerne lenge har advart mot og viser at TISA vil drastisk begrense politisk handlefrihet både lokalt og nasjonalt og overføre ytterligere beslutningsmakt fra folkevalgte politikere til handelstribunaler og multinasjonale selskaper.

Markedsprinsipper skal styre

Blant de lekkede dokumentene er et eget kapittel om innenlandske reguleringer. Dette kapitlet har blitt lekket før, men den siste lekkasjen, som er fra oktober 2015, inneholder regler som går enda lenger i å disiplinere – kontrollere og begrense – TISA-landenes rett til å utforme politikk som berører tjenester.

Tjenester, fra sykehus, skoler, barnehager og drikkevannforsyning, til kollektivtransport, elektrisitet, turisme og forsikring er en essensiell del av hverdagen og påvirker de fleste aspekter av livet. I TISA behandles de imidlertid som rent kommersielle transaksjoner, og avtalen vil forplikte landene til å ikke prioritere sosiale, politiske, økologiske eller kulturelle hensyn foran de kommersielle når de skal regulere tjenester.

De lekkede tekstene reflekterer storselskapenes visjon for avtalen: Samuel Di Piazza, formann i den mektige lobbygruppen for de amerikanske selskapene innen tjenestesektoren, Coalition of Service Industries (CSI) har for eksempel sagt at TISA-landene skal «modifisere eller eliminere» innenlandske reguleringer, og at TISA skal utgjøre et rammeverk som skal sørge for at «markedsprinsipper kan styre investering i og levering av tjenester på en transnasjonal skala.»

Bestemmelsene i reguleringskapitlet vil sørge for en slik massiv deregulering og re-regulering basert på markedsprinsipper gjennom å sette opp en lang rekke kriterier for hva som er akseptabel politikk og liste opp grunner til at et politisk tiltak kan utfordres som et brudd på TISA.

Retten til regulering
Alle lover, reguleringer og administrative vedtak som gjelder lisenskrav og prosedyrer, kvalifikasjonskrav og tekniske standarder som påvirker handel med tjenester vil bli omfattet av kapitlets bestemmelser, og disse er svært bredt definert i teksten.

Tekniske standarder for eksempel, defineres som «egenskaper ved selve tjenesten eller hvordan den skal ytes.» Slike brede definisjoner vil naturligvis kunne åpne for brede tolkninger fra handelsekspertene i TISAs tvisteløsningspaneler, som er de som skal ta den endelige avgjørelsen om hvorvidt et lands eller en kommunes lover og regler er akseptable. I følge jusprofessor Jane Kelsey, som har analysert lekkasjene for Wikileaks, vil tekniske standarder kunne omfatte:

«water quality, health and safety, zoning, school examinations, staff to patient ratios, adventure and eco-tourism, shipping lanes, engineering and construction, mining practices (for example, fracking), advertising rules, sales of alcohol and tobacco.»

TISA vil dermed gripe inn i og legge sterke føringer på muligheten til å regulere innen et utall samfunnsområder – inkludert ikke-diskriminerende reguleringer som gjelder likt for norske og utenlandske tjenesteytere. Bestemmelsene i reguleringskapitlet vil være bindende både på nasjonalt, regionalt og lokalt plan.

Nå inneholder riktignok TISAs kjernetekst en formulering som sier at avtalen «anerkjenner retten til å regulere, og til å introdusere nye reguleringer». Men, og det er et gedigent men: som i GATS-avtalen, som TISA er basert på, kan denne angivelige «retten til å regulere» bare utøves i samsvar med avtalens bestemmelser. [1].

“Mer byrdefullt enn nødvendig”

Et av de mest kontroversielle punktene i denne teksten er den foreslåtte formuleringen som sier at lover og regler og andre politiske tiltak ikke skal være «mer byrdefulle enn nødvendig for å sikre tjenestens kvalitet». Hva som er byrdefullt i denne sammenhengen er det som begrenser handel med tjenester og undergraver fordelene for selskapene. [2].

Denne nødvendighetstesten ble først lagt på bordet i GATS-forhandlingene, men ble avvist på grunn av stor motstand fra mange land. Nå forsøker en rekke delegasjoner å tvinge den gjennom i TISA. De norske forhandlerne ser ikke ut til å gå imot dette forslaget.

Så hva er formålet med en slik nødvendighetstest? Ifølge WTO-sekretariatet er nødvendighetstesting et middel til å finne «a balance between two potentially conflicting priorities: promoting trade expansion versus protecting the regulatory rights of governments».

Det er tvisteløsningsdomstolene som skal gjøre denne avveiningen og vurdere hvorvidt et TISA-lands politiske tiltak er «mer byrdefulle enn nødvendig». Domstolene vil også få makt til å bedømme om myndighetene kunne ha brukt andre alternative tiltak som er mindre byrdefulle for selskapene. Mandatet til panelenes handelseksperter vil da være å fremme TISAs kommersielle formål, ikke å beskytte et lands innbyggere, lokalsamfunn og miljø. Som Jane Kelsey peker på, så viser erfaring fra tvisteløsning i WTO at det under et slikt regime er praktisk talt umulig å innta en tilnærming til regulering som er basert på føre-var prinsippet og som reflekterer lokalsamfunns bekymringer og prioriteringer. [3].

Krav om offentlige høringsprosesser for byutvikling som har som formål å sikre at et byggeprosjekt kan godtas av lokalsamfunnet, er ifølge Kelsey et eksempel på en type regulering som ikke ville ha bestått en nødvendighetstest, da dette kravet er mer «byrdefullt enn nødvendig» for å sikre byggetjenestenes kvalitet.

Nytt i den siste lekkasjen er at New Zealand har foreslått at nødvendighetstesten skal gjelde for absolutt alle tjenester og sektorer – også for de tjenestene som landene ikke har bundet til avtalen. Med et så altomfattende omfang, vil det knapt være grenser for hvilke områder TISA vil underlegge politikken nødvendighetstesting: kvalifikasjoner for helsepersonell og lærere, sykehusstandarder, akkreditering av utdanningsinstitusjoner, kommunale områdeplaner, kvalitetsstandarder for vann, tillatelser til å håndtere giftig avfall…

Forbudt å ta spesielle hensyn
TISAs prioritering av kommersielle hensyn foran alle andre hensyn gjenspeiles også i kravet om at politiske tiltak må være basert på «objektive og transparente kriterier,» som tjenesteyters kompetanse og evne til å levere tjenesten. [4] Et slikt snevert forbruksorientert fokus utelukker bredere sosiale og økologiske hensyn. 

Som Kelsey skriver i sin analyse, så er det «feasible that dispute panels may discount all but exclusively commercial considerations in deciding whether regulatory criteria are objective and transparent.»

Kravet om objektivitet vil dessuten kunne åpne opp for at lover og regler som er basert på kriterier som er vanskelige å kvantifisere kan bli avvist som «subjektive». Dette kan for eksempel gjelde politiske tiltak som tar hensyn til lokalsamfunn og urbefolkninger, eller som er basert på føre-var-prinsippet.

En annen bestemmelse som kan få vidttrekkende konsekvenser for folkevalgtes mulighet til å utforme politikk i allmennhetens interesse og ta hensyn til lokalsamfunn og innbyggere når de skal regulere tjenester, er kravet om at regulerende myndigheter må benytte prosedyrer som er «upartiske med hensyn til alle søkere» og at beslutninger må tas på en «uavhengig måte».

En konsekvens av denne bestemmelsen er at det kan bli avtalestridig for lokale og nasjonale myndigheter å prioritere enkelte grupper, som for eksempel ikke-kommersielle organisasjoner, lokale småbedrifter eller marginaliserte grupper, når de skal innvilge søknader og gi lisenstillatelser til å yte tjenester, da dette er «partisk».

Blant de mange bestemmelsene i reguleringskapitlet finner vi også en rekke forpliktelser som skal sørge for å skru opp tempoet i landenes reguleringsprosesser. Selskaper som ønsker å selge sine tjenester i et annet TISA-land har interesse i raske lisenstillatelser, mens befolkningen har interesse i grundige prosedyrer som ofte tar lenger tid.

Fra et rent kommersielt perspektiv kan offentlige høringer, grundige konsekvensanalyser og midlertidige forbud (moratoria) utgjøre urimelige og forpurrende handelsbarrierer. Et moratorium mot fracking for eksempel, kan derfor bedømmes av et tvisteløsningspanel som et klart brudd på avtalen, blant annet fordi det «forhindrer» reguleringsprosessen på «urimelig vis,» forårsaker «upassende forsinkelser,» og innebærer at beslutninger ikke tas innenfor en «fornuftig tidsramme»

Minste felles multiplum
TISA kan ikke sees isolert fra de andre handels- og investeringsavtalene som er under forhandling. Alle inneholder de bestemmelser og mekanismer som skal bidra til å utjevne forskjeller mellom landenes regelverk for «å disiplinere medlemslandenes rett til å regulere» og gjøre regelverkene «mer lydhøre overfor markedets behov»[5]. TTIP går lengst i retning av en slik harmonisering av regelverk, men også i TISA forhandles det om forpliktelser som vil kunne presse fram harmonisering.

Et eksempel på dette er en formulering i reguleringskapitlet som sier at når tvisteløsningspanelene skal avgjøre hvorvidt et TISA-lands politiske tiltak er akseptable og nødvendige, så skal de ta i betraktning «internasjonale standarder satt av relevante internasjonale organisasjoner.» Referanser til internasjonale standarder er også innlemmet i flere andre TISA-kapitler, blant annet i kapitlene om finanstjenester, maritim transport, telekommunikasjon og e-kommers.

I praksis betyr harmonisering at standarder senkes til det minste felles multiplum, slik vi ser i TTIP-forhandlingene. Ikke overraskende, så har de store tjenestekonsernenes lobbygrupper det som et sentralt krav at også TISA skal harmonisere. Global Services Coalition, en koalisjon av verdens største lobbygrupper innen tjenestesektoren, skriver for eksempel i sitt posisjonspapir om TISA at «det er essensielt at TISA-partenes regjeringer arbeider for å minimere forskjeller i regulering av tjenester», og krever at landenes «reguleringer og tekniske standarder generelt sett skal være kompatible med internasjonale standarder.» Som i TTIP, vil dette kunne åpne opp for et «kappløp mot bunnen» for standarder innen helse, miljø, sikkerhet, arbeidstakerrettigheter og forburkervern.

TISA kan bringe oss nærmere en uregulert finansbransje
I tillegg til kapitlet om innenlandske reguleringer, inneholder også flere av de sektorspesifikke kapitlene en rekke bestemmelser og restriksjoner som ligner de i reguleringskapitlet, men som er skreddersydde for de enkelte sektorene. I finanskapitlet for eksempel, finner vi bestemmelser som vil sterkt innskrenke myndighetenes handlingsrom til å regulere og utforme politiske tiltak for å forhindre nye finanskriser og bekjempe skatteparadiser; mens regler i energikapitlet vil gjøre det avtalestridig for et land å prioritere fornybar energi foran olje, kull og gass. I tillegg forhandles det om mekanismer i det såkalte gjennomsiktighetskapitlet som vil gi de multinasjonale selskapene rett til å intervenere i et lands politiske prosesser og å lobbe for eller i mot nye foreslag om lovendringer og andre politiske tiltak før de i det hele tatt har blitt debattert offentlig.

Alle disse «disiplinene» i TISA virker sammen og forsterker hverandre. Til sammen vil de danne en stram tvangstrøye som vil «modifisere eller eliminere» demokratisk politikk som er mer lydhør overfor lokalsamfunn og vanlige borgere enn de multinasjonale selskapenes interesser.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

1. Dette ble slått fast av WTOs tvisteløsningspanel i saken USA-Gambling 2004: ‘Members’ regulatory sovereignty is an essential pillar of the progressive liberalization of trade in services, but this sovereignty ends whenever rights of other Members under the GATS are impaired.”“United States—Measures Affecting the Cross-border Supply of Gambling and Betting Services.” Report of the Panel, WT/D285/R.

2. Den australske regjeringen er åpen om dette når de skriver på sine nettsider at TISA vil “set standards or improve trade rules to ensure the benefits to business are not undermined by overly burdensome regulatory barriers” (min uth.). Se: http://dfat.gov.au/trade/agreements/trade-in-services-agreement/Pages/trade-in-services-agreement-frequently-asked-questions.aspx

3. Se Jane Kelseys analyse: https://wikileaks.org/tisa/domestic/analysis/Analysis-TiSA-Domestic-Regulation-Annex.pdf

4. Denne er basert på GATS Artikkel VI:4: “based on objective and transparent criteria, such as competence and the ability to supply the service”

5. World Economic Forum og International Centre on Trade and Sustainable Developments “E15 Initiative” beskriver formålet med internasjonale standarder for regulering slik: “it makes sense to give international standards greater influence in disciplining Members’ right to regulate. It allows to tap into flourishing alternative regulatory machinery that can deliver regulatory outputs more responsive to market needs, adapt quicker to market changes and, ultimately, deal more efficiently and effectively with the regulatory challenges arising from the internationalisation of services transactions.” Se: http://e15initiative.org/blogs/what-can-international-standards-on-services-do-for-gats/.

TISA setter kvinners jobber ut på anbud

Folkeaksjonen mot TISA deltok i  8. marstoget 2016. Vi stillte med nymalt banner. Vår parole lød slik: "TISA SETTER KVINNERS JOBBER UT PÅ ANBUD!"

Handelsavtaler burde være til for å nå mål som er til det beste for mennesker og klode. Menneskerettigheter, økologisk bærekraft, likestilling, sosial og global rettferdighet bør gå foran økonomiske interesser.

Hvordan rammer TISA kvinner? TISA-avtalen legger tilrette for multinasjonale selskaper og privatisering av offentlig sektor. TISA omfatter i utgangspunktet ikke offentlige tjenester. Men definisjonen på hva som er offentlige tjenester bygger på GATS. GATS definerer offentlige tjenester som tjenester som tilbys uten konkurranse eller supplement av private tilbydere. I Norge er det veldig få sektorer uten private tilbydere. Og dermed kan nesten hele velferden vår bli konkurranseutsatt dersom vi får en TISA-avtale.

Nei til EU skriver: " Velferdsordninger som er tilgjengelige for alle bidrar til likestilling mellom kjønnene og reduserer kvinners gratisarbeid i hjemmene. Barnehager, utdanning, helse og sosiale tjenester er blant de områder som åpnes for vanlig forretningsdrift. Vi har etter hvert fått ganske mye erfaring med privatisering og konkurranseutsetting: Det gir hverken billigere eller bedre tjenester. Byråkratiet vokser, uten at vi får bedre kontroll med virksomhetene. Lønn og pensjonsforhold svekkes for mange kvinner.

Ofte leder konkurranseutsetting til dårligere arbeidsvilkår. Mange ansatte i helse- og omsorgssektoren har fått merke dette. Dette er sektorer der et flertall er kvinner. Konkurranseutsetting baner vei for lavere lønn og pensjon og lengre arbeidstider. Internasjonal handel bør utvikles i en rettferdig retning. Med TISA er det er kvinnene som blir hardest rammet. Det er de som er i flertall blant arbeidstagerne innen helse og skole."

Lise Rødland, nestleder i Attac skriver: "Handelspolitikk er definitivt kvinnesak. TiSA-avtalen vil ramme kvinner så hardt at den er en av de viktigste kampsakene i dag.

Videre skriver hun: "Om Norge i TiSA forplikter seg til å tillate utenlandske tjenesteleverandører å drive barnehage, bank, oljeutvinning eller sykehjem er det usikkert hvorvidt en kan gå tilbake på dette. Kritikerne frykter derfor for statens handlingsrom i møte med klimakriser, matkriser, økonomiske kriser, offentlige tjenester og likestillingspolitikk.

Innen offentlig sektor utgjør kvinner 70 prosent av de ansatte. Når barnehager og sykehjem settes ut på anbud, er det hovedsakelig kvinner som betaler prisen gjennom tap av pensjonsrettigheter og arbeidsvilkår.

TiSA er ikke den eneste megaavtalen som er under forhandling. TTIP, CETA og TPP er handelsavtaler mellom henholdsvis EU og USA, EU og Canada, og USA og elleve Stillehavsland. Gjennom disse avtalene ønsker den vestlige verden å sette nye globale standarder uten å ta med flertallet av utviklingsland på høringen, slik de er tvunget til i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Dette gjør kampen mot TiSA til en kamp mot globale strukturer som bidrar til å opprettholde en skjevfordeling av makt, ressurser og frihet."

Kvinnekamp handler om menneskerettigheter. Kvinners rettigheter angår også menn. Kvinners rettigheter har også direkte innvirkning på livene til deres barn. Handelsavtaler som TISA og TTIP kan komme til å ofre fundamentale menneskerettigheter til fordel for økonomiske og strategiske hensyn. Det er ikke en utvikling vi ønsker velkommen!