Podcast: Er fisk den nye oljen for Norge?

Må vi inngå frihandelsavtaler så ikke oppdrettsnæringen blir utkonkurrert i utlandet? Markedsadgang for fisk blir ofte fremma av regjeringen som en prioritering når Norge skal inngå handelsavtaler. I TTIP-debatten ble denne problemstillingen tatt opp hele tiden: fiskerinæringen vil tape på TTIP – altså må vi få en avtale med USA. Men hvor viktig er egentlig tollspørsmålet for fisken? 

I denne episoden av Handelsdebatten skal det handle om tollbarrierer på fisk og hvilke konsekvenser det kan få om Norge inngår handelsavtaler for å redusere toll. Toll har blitt sett på som et hinder for at næringen skal vokse. Noen kaller laksen den nye oljen og statsministeren har kalt næringen Norges IKEA. 

Den norske laksen må gjennom tollen før den selges på det europeiske markedet fordi vi ikke har en avtale med EU på dette området. Men hvor stort er egentlig dette problemet for «Norges IKEA»?

Nupi-forsker Arne Melchior er en av forskerne som har stilt spørsmål ved om fiskeeksporten lider ved at Norge har så høyt importvern på landbruksvarer. Det vil si at Norge beskytter landbruket ved å ha høye tollsatser på importerte landbruksvarer. 

Melchior mener at det ikke er avgjørende, men ganske viktig at Norge får senka tollen på fisk inn til EU. Men betyr det at vi må fjerne vår toll på landbruksvarer inn til Norge. Og må vi gi full tilgang til alle som vil fiske i norske farvann? Hva må Norge ofre for at fiskerinæringa skal få null toll inn til EU? I dag har ikke Norge fri tilgang til EU sitt marked på fisk og EU har ikke fri markedstilgang til å eksportere landbruksvarer inn til Norge. Begge næringene er holdt utenfor EØS-avtalen.

Professor ved Universitet i Tromsø, Peter Ørebech mener tollen ikke gir store grunner til bekymring. Han mener at tollsatsene har blitt en «tonypandy». Det vil si en løgn som blir sagt veldig mange ganger og til slutt blir en sannhet. Man gjør fiksjonen om til virkelighet. Ørebech mener det finnes mange myter om tollbarrierer. 

Når det er snakk om hva som skal være den nye oljen så handler det ikke bare om hva som kommer til å overta som den største eksportnæringa. Det handler også om hva som vil føre til verdiskapning og arbeidsplasser og om hva som kan komme hele Norge til gode. Oppdrettsnæringen har i dag ca. 6700 arbeidsplasser. Det er ikke er så veldig mye hvis du for eksempel sammenligner det med oljebransjen.

Så man kan jo spørre seg om hvor mye denne næringen bidrar til felles velferd. En problemstilling er at den kalles den norske oppdrettsnæringen, men problemstillingen er jo at veldig mye av  oppdrettsnæringen eies av utenlandske eiere. Det betyr at mye av laksen fraktes ut av Norge og at mye av de pengene som tjenes fraktes rett ut av Norge. 

Så da er spørsmålet hvorfor er det så maktpågivende for norske myndigheter å sørge for at disse utenlandske investorene skal få best mulig muligheter til å ta dette overskuddet med seg? Dette er jo et paradoks og vanskelig spørsmål. Det er ingen som bestrider at næringen går godt i dag. 

Denne podcasten er laget i regi av Handelskampanjen. Handelskampanjen arbeider for en verden der hensynet til mennesker, miljø og samfunn ligger til grunn for utvikling, der viktige avgjørelser for samfunnet tas av demokratiske organ og ikke overlates til snevre økonomiske interesser. Folkeaksjonen mot TISA er medlem av Handelskampanjen.

Politikernes forakt for folket

Dette er et innlegg av Christian Torseth. Han er mangeårig samfunnsdebattant. Innlegget ble først publisert på Radikal portal.

Regjeringa trosser demokratiet ved privatisering, snikinnmelding i EU og TISA. Det er deres forakt for folket som skaper politikerforakt.

Det snakkes ofte om politikerforakt, i betydning folks forakt for politikere. Begrepet kan imidlertid for tiden vel så presist benyttes om om det motsatte: politikernes forakt for folket. Forakt innebærer en mangel på respekt, en følelse av overlegenhet, og inkluderer ofte å se ned på den man forakter. Det er nedslående å se på, og skremmende nok virker det som om velgerne ikke ser forskjellen på vanlig, middels fornuftig og lett usammenhengende politisk arbeid, og ideologisk, ensrettet og skruppelløs politikk.


God moral, bare man ikke avsløres
Politikernes egen moral ser ofte ut til å begrenses kun av risikoen for å bli avslørt. Moral kobles vanligvis mot en vurdering av om en handling er god eller dårlig – uavhengig av hvem som utfører handlingen – men ikke i politikkens verden. Der er alt politikeren selv gjør riktig, også når andre kritiseres for samme handling. Én ting er når slikt hykleri rammer andre politikere. Det kan vi nesten leve med. En helt annen ting er det når politikere kritiserer mannen i gata for ting som de selv forventer å slippe unna med. For eksempel når politikere mottar etterlønn etter at de har fått seg ny jobb. Eller når de starter PR-firma og på den måten pådrar seg karantene, slik at etterlønnen blir utvidet. Eller når de ikke betaler skatt fordi de har internasjonale toppjobber. Eller når de opptjener full pensjon på tolv år. Eller når pensjonen blir regulert etter gjeldende Stortingslønn, ikke underregulert slik normalen er. Og ja, noen av disse godene er falt vekk, men de gir et bilde av hva politikere gjør når de tror de kan slippe unna.

Politikernes forakt for folket gir seg utslag i at de ignorerer klare beskjeder fra dem som har gitt dem tillit. Da snakker vi ikke om meningsmålinger, men for eksempel om entydige folkeavstemninger der folket har sagt nei til EU. Forakten gir seg også utslag i at politikerne nekter å ta ansvar, selv når det er åpenbart for alle hvem som har skylda. I høyden får vi sterkt utvannet beklagelse av typen «Jeg beklager hvis noen har følt seg støtt av det jeg har gjort.» Denne unnskyldningen er i seg selv en fornærmelse, fordi den innebærer at velgerne ikke skjønner at politikeren slett ikke har beklaget noe som helst. Videre ser vi politikernes forakt i deres feighet. Politikere svarer ikke lenger på spørsmål fra pressen, det har de et rådgiverkorps til å gjøre. Et rådgiverkorps som forøvrig er betalt av deg og meg. Politikerne viser også sin forakt gjennom ren, uforfalsket løgn. De sier ting som helt åpenbart må forstås på én måte, men som er formulert så finurlig at utsagnet rent teoretisk, hvis man er språkforsker, kan forstås på en annen måte. Løgnens intensjon om å villede er til stede, men semantiske teknikaliteter gjør handlingen «skyldfri».

Politikk uten folkeskikk
Politikere lever på vår tillit, men de skifter også lojalitet etter hvilken jobb de har. Mens de representerer partiet kan de si én ting, men straks de kommer i regjering sier de noe annet. Er det så vanskelig å innrømme at jobben avkrever dem en ny mening? For ikke å snakke om hvis de får jobb i det private etter endt opphold på Løvebakken! Da viser en del virkelig hvor totalt prinsippløse de er. Nettverk og kompetanse som er bygd opp i folkets tjeneste, for folkets penger, blir plutselig brukt for å hjelpe kommunikasjons- og rådgivningsbyråer med å motarbeide naturlig meningsdannelse. Politikerne selv later gjennomgående som om ingenting har endret seg, som om de aldri har skiftet mening, som om de mest absurde påstander er like selvfølgelige som at sola står opp om morgenen.

Mer spesifikt kan vi se på regjeringen Solberg, som har vist en imponerende evne til brutal maktpolitikk som vi knapt har sett maken til i nyere tid. Deres planer skal gjennomføres, helt uavhengig av sedvane, forskning, folkevilje eller ren skjær folkeskikk. Man kan bli litt imponert, på samme måte som blir av hardbarkede kriminelle på film: man står ikke inne for det de gjør, men man fascineres av deres selvtilfredse nådeløshet.

Erna Solberg og hennes consiglieri, Siv Jensen, har nemlig en plan, og ingenting får komme i veien for den. Linda Hofstad Helleland oppsummerte det hele i én setning: «Vi skal klemme så mye tannkrem ut av tuben at de ikke får den tilbake igjen.» Det er en villet, radikal og superrask omlegging av et samfunn det har tatt mange tiår å bygge opp. Men det er ikke der forakten ligger.

Forakten for kunnskap
Forakten politikerne i den blåblå regjeringen har for folket, gir seg utslag i to diametralt motsatte handlingsmønstre. For Frp koker det ned til at alle meninger er like gode, uansett, og de som sier noe annet er snobbete forskerjævler som skulle hatt seg en på trynet. Per Sandberg eksemplifiserer godt denne forakten for de som har brukt et helt liv på å forstå. Ekspertene, de som har mer kunnskap enn de noen sinne kan formidle til media eller ministrer, blir avfeid som uinteressante. Deres kunnskap og ekspertise er ikke bare en ulempe, den er selve årsaken til at man ikke kan tro på dem. Forakter man alle som har peiling, kan man mene hva man vil uten å forholde seg til virkeligheten. Det ligger stor glede og frihet i slikt, men mangler man ekspertise bør man ikke oppkaste seg til ekspert likevel. Det er foraktfullt overfor de egentlige fagfolkene, og det er foraktfullt overfor folket, som heller ikke er eksperter, og derfor må stole på at politikerne, med sitt massive statsapparat i ryggen, faktisk vet hva de snakker om.

Frp har aldri vært et parti med tung ideologisk forankring, tvert imot. I jungeltegneserieversjonen av norsk politikk er de åtseleterne som tar alle sjanser som byr seg, og overlever det meste. Frp har intet brennende partihjerte for liberalisme eller sentralisering, de forholder seg ikke prinsipielt til slikt, de tar det dag for dag. Det som engasjerer, det som virkelig tenner ilden i øynene deres er når ekspertveldet kritiserer den såkalt sunne fornuft. Da henter de frem høygaflene og erklærer forståsegpåerne for arrogante og verdensfjerne idealister. At deres egen politikk går mot etablerte sannheter innenfor klimaforskning, økonomi, arbeidslivsstudier og omtrent alt annet det er forsket på bryr de seg ikke en døyt om. Deres forakt for f.eks. det massive flertallet av nordmenn som skjønner at klimaet er på tur å gå til helvete er brennende het. Reis og ryk, her skal det kjøres monstertruck gjennom rødlistet småskog til rovdyra dævver av skrekk. Ryker det med noen sosialister er det forresten helt i orden.

Irreversibel, udemokratisk privatisering
Vi er vant til dette fra Frp, men Høyre går sitt semirasistiske venneparti en høy gang. For Høyre handler det ikke om å dukke bedrevitere med universitetsutdannelse. Høyrefolk er bedrevitende og høyt utdannet. Eller i alle fall rike, som jo kompenserer for ganske mye kunnskap. Høyre har i regjeringen fått anledning til å herje fritt med samfunnsstrukturene Frp ikke evner å skaffe seg oversikt over. Det er derfor Høyre leder an i stormløpet mot kommuner og fylkeskommuner. Høyrefolk har selvfølgelig ingenting imot verken Saltdal eller Førde, men de har et predefinert hat mot offentlig sektor.

I Høyres verden er det nemlig ingenting som ikke kan bli bedre av privatisering. Derfor ønsker de store kommuner, slik at det blir størst mulig enheter som kan konkurranseutsettes. Ingen gidder å konkurrere om fire gamle kjerringer med rullator, men stuer man sammen fire hundre av dem i et gammelt skolebygg, da snakker vi kroner.

Storkommuner med store enheter er perfekt som forberedelse til forhandlingene om TISA-avtalen straks er ferdig. Da handler det bare om å få regjeringsmakt én eneste gang til, så avtalen kan signeres, og så er hele offentlig sektor permanent privatisert, og umulig å ta tilbake i offentlig kontroll. TISA-avtalen forbyr nemlig rekommunalisering, eller andre varianter som reduserer det konkurranseutsatte markedets andel av totalen. Én gang privatisert – alltid privatisert. Til tross for at privatisering i et flertall av tilfellene er både dyrere og dårligere, og i alle fall ikke er noe man kan klage effektivt på. Man kan ikke stemme ut eierne av Oransje Helse. Et sted må dette demokratitullet ta slutt.

Les også: Kunsten å selge et land

Hør på rikfolket!
Forakten for alt det fagforeningene og trepartssamarbeidet har gitt oss er også nærmest total i Høyre. Arbeiderne burde hute seg tilbake i fyrstikkfabrikken, og slutte å plage de bemidlede klasser. Å, det er ingen som ønsker noen noe vondt, men det er blitt så forbasket vanskelig å tjene penger her til lands. Det som trengs er fleksibilitet! Høyres forakt for forskningen som viser at Norge er et av de absolutt beste landene i verden å bli rik i, er total. Man skal ikke komme trekkende med slikt, for hvem er det som har tjent penger, og dermed har den praktiske erfaringen? Nettopp, det er Høyre-folk. Hvis de sier det er vanskelig, ja, så er det vanskelig. På den måten får de jo også ekstra skrytepoeng for å ha klart det.

Selv om Høyre normalt setter forskning ganske høyt, har de en forbløffende diger blindsone når det gjelder økonomi. De tror fortsatt at formueskatten rammer norsk næringsliv, til tross for at dette er tilbakevist. De tror at skatteletter til de rikeste gir hauger av arbeidsplasser, til tross for utvetydig forskning som konkluderer motsatt. De tror at svekkede arbeidslivsrettigheter og fagforeninger gir fleksibilitet uten kostnader, og at økte forskjeller ikke koster noe i produktivitetsvekst, trygghet, stabilitet og så videre. Høyre er rett og slett uten gangsyn når de fokuserer på privat rikdom.

Denne forakten for forskning som Høyre og Frp har til felles overgås bare av én ting, nemlig forakten for begrensninger som hindrer dem i å gjøre det de vil. Jan Tore Sanner er det beste eksempelet. I stedet for å gjennomføre en utredning, legge frem en sak for Stortinget, og foreslå sammenslåing av kommuner, forsøkte han å innbille alle at sammenslåing var det utvilsomt beste. Logikken var så klokkeren i Sanners hode, at det ikke falt ham inn at folk flest ikke liker forandringer, og derfor kom til å forsøke å sabotere drømmescenariet om mindre enn hundre kommuner. Da kommunalministeren skjønte det, oppfordret han Høyre-ordførerne i et hemmelig brev om å jobbe mot folkeavstemminger. Ikke at dét hjalp, for folkeavstemninger ble det likevel. Derfor måtte han i neste omgang undergrave avstemningenes legitimitet. Alt dette etter først å ha skrudd og banket på finansieringsordningene til kommunene slik at det i et revisorhjerte bare var en eneste farbar vei – den ministeren ønsket seg. Ingenting av dette hjalp den verdensfjerne Sanners korstog, og nå er han tilbake der han burde begynt: Hvis han skal ha sammenslåinger får han ta den politiske kostnaden ved å legge det fram som en sak i Stortinget. Sanner får hundrevis av poeng på skalaen for forakt for måten han har ignorert folks følelser, deres tilknytning og tilhørighet, og ikke minst folks motvilje mot å bli dyttet rundt av politikere.

Grunnloven er underordna
Forakten for folket stikker dessverre enda dypere enn som så. Regjeringen har banket gjennom suverenitetsavståelse av finanstilsynet til EU. Grunnlovens paragraf 115 er soleklar på at man kun kan avstå suverenitet til organisasjoner Norge er medlem av, så når regjeringen har fremforhandlet en avtale der reglene for finanssektoren utformes ene og alene av EU, er det en klokkeklar omgåelse av grunnloven, selve fundamentet for vår rettsstat. Her skal det nevnes at de fikk støtte fra både AP og Venstre i dette. Forakt? Regjeringen m.fl. har forlengst nådd elitenivå i øvelsen. De er så innbitte at Siv Jensens utvetydige løfte for bare to år siden om at det aldri kom på tale å avgi suverenitet, nå forklares av Jensen med at Norge slett ikke skal avgi suverenitet. Det at saken behandles etter Grunnlovens paragraf om nettopp suverenitetsavståelse er en ren tilfeldighet. Hadde Jensen vært en magiker ville hun nå introdusert sin lettkledde assistent så vi ikke fulgte med på hendene hennes. Regjeringens neste triks blir suverenitetsavståelse av energisektoren til Eus energibyrå ACER. Regn med samme behandling der.

Forakten for det norske folk går enda lengre. Det er nemlig regjeringens gjennomgående ønske å flytte makta lenger fra folk. EU-direktiver skal innføres raskere enn noe EU-land. EØS-avtalen er hellig, og må forsvares uansett om den overstyrer tariffavtaler, arbeidslivslovgivning, ILO-konvensjoner eller til og med Grunnloven. Høyestrettsdommen i Havnearbeidersaken, verftssaken som er gått til ESA, Helikoptersaken, der EU skal regulere persontransport til våre plattformer, det faktum at EØS-regler nå krever at luftfartssikkerhet i Norge skal kontrolleres av det land der selskapet er registrert, Snøkrabbesaken, som kan ende med norsk tap av sokkelsuverenitet… Det ruller så mange saker i systemet for øyeblikket at ingen har oversikt. Fellestrekket er imidlertid regjeringens ønske om å flytte makta til EU, så Norge er garantert permanent liberalistisk politikk! TTIP ser foreløpig ut til å være skrotet, men TISA ruller ufortrødent videre, med norske forhandlere som ivrig heiagjeng. TISA er en vanvittig konstruksjon som vil medføre privatisering av alle offentlige tjeneste «med innslag av private tilbydere». De eneste offentlige tjenestene uten slikt innslag er Politiet, Forsvaret, domstolene og Brannvesenet. Alt annet vil regjeringen har privatisert. Og er først eldrehjemmet privatisert, kan kommunen aldri ta tilbake driften, uansett hvor mange som klager. TISA fratar altså folk muligheten til å velge. Fjern vår selvråderett og vårt demokrati, det kan hende noen blir rike av det!

Regjeringens politikerforakt for folket er svimlende dyp og omfattende. Regjeringen er som en guttunge som er blitt bitter og hatsk over å ha vært på det tapende fotballaget gjennom hele barneskolen. Etter et par år med karatetrening er tiden inne for hevn. Motstanderne på fotballbanen skal få såpass med juling at de går hinkende rundt i all fremtid, og når motstanderne har fått sitt, skal målene brennes og banen få seg en omgang med jordfreseren. Her skal det faen ikke tapes en eneste kamp noensinne igjen, og hvordan sikrer man det? Ved å forby omkamper.

Politikeres forakt skaper politikerforakt
Politikerforakt, i betydningen forakt for politikere, har i løpet av de siste tre årene blitt langt mer begrunnet. Det er lite av det regjeringen driver med som vil stå seg femten, tredve og femti år fra nå. Det er nok å nevne klimapolitikken, der ingenting har skjedd, eller Stortingets vedtak om at Norge skal jobbe for en fjerning av atomvåpen, som regjeringen aktivt har motarbeidet i FN. Utfra et rent demokratisk perspektiv er det mange problematiske elementer i regjeringens politikk. Det kanskje verste er likevel effekten det vil ha på folks oppfatning av politikk at en regjering tror alt er kosher fordi den klarer å skrape sammen et flertall på Stortinget. At politikere tidligere har forstått at det finnes grenser har vi sett i utenrikspolitikken, der ingen partier tidligere har brutt med hovedlinjene. Det har ikke vært enighet som har avfødt en slik stabilitet, det har vært forståelsen for at ingen har rett til å skrote sytti års utvikling. Innenrikspolitisk har det eksistert en lignende begrensning, men borgfreden er nå definitivt brutt – på tvers av folkets vilje. Vi har grunn til å frykte at norske valg vil begynne å ligne på en turboladet versjon av krigen mellom demokratene og republikanerne. Årene mellom valg vil opposisjonen fylle med ren sabotasje, posisjonen vil forsøke å nagle fast politikk slik at demokratiet kan oppheves til neste gang de er i regjering. Spørsmålet er hvor lang tid det da går før den klassiske forakten for politikere får selskap av noe som er enda verre: politikerhat. Når dét brer om seg er det duket for en norsk Donald Trump, for hva vil vi ha å tape?

Det kanskje aller mest foraktfulle politikerne regelmessig innlater seg på, er å late som om de skjønner «folk flest». Vi vet jo alle sammen at de har langt over gjennomsnittlig lønn, har langt bedre kontaktnett og dermed mer direkte innflytelse på saker der de er engasjert, og langt høyere status enn Jørgen Hattemaker. Det er et velkjent og udiskutabelt faktum at mennesker med stor makt har en tendens til å leve i en boble. De innbiller seg at de skjønner folks hverdag, men har flyttet seg så langt fra normalen at de ikke er i nærheten. Se bare på de uføre, for eksempel. Det finnes ingen uføre på Stortinget, og det har det heller aldri gjort. Det er heller ingen uføre involvert når lovgivning som berører uføre skal diskuteres eller vedtas. Det motsatte er tilfelle når lovgivning om f.eks. fiskeri skal vedtas: De største eierne blir umiddelbart kalt inn til diskusjoner og høringer. Det samme gjelder alle næringer, milliardærer, kjendiser osv. Påfallende nok er «folk flest» er aldri invitert. Det er en ekstrem form for forakt når politikerne later som de skjønner, eller endatil selv er folk flest. Til politikerne vil jeg si følgende: Dere skal ikke tro dere er noe, bare fordi dere blir servert kaker og festtaler overalt hvor dere kommer. Det er makten vi bøyer nakken for, ikke dere som mennesker.

TISA-avtalen viser gapet mellom den politiske eliten og folkeviljen

Det er stortingsvalg i år. Folkeaksjonen oppfordrer folk til å stemme på et nei til TISA-parti. Senterpartiet, SV - Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt er alle i mot den udemokratiske TISA-avtalen. Vi kan også nevne Feministiskt initiativ og Kystpartiet.

"Valget i år handler om demokrati, frihet og selvråderett over egne ressurser. Om ikke majoriteten av folket forstår at det er grunnleggende verdier for et godt samfunn for alle som står på spill, er jeg redd vi får noen alvorlig tøffe utfordringer framover. Vi må vise med hjertet at Norge og nordmenn ikke er objekter og slaver for den globale politiske og økonomiske eliten!" Skriver Britt Bjørgård i en kommentar på Facebooksiden til Folkeaksjonen.

Til nå har informasjonen som har kommet om TISA fra regjeringen vært bagatelliserende, ubalansert, og på grensen til rein feilinformasjon. I tillegg forhandles avtalen fram med stor grad av hemmelighold bak ryggen på folk. Det provoserer mange.

Motstand mot TISA burde kunne bli en god valgkampsak. Dessverre blokkerer Norges største opposisjonsparti Arbeiderpartiet for debatten om TISA på Stortinget. Jonas Gahr Støre er like redd som regjeringen for å gå inn i en diskusjon om konsekvensene av TISA. AP bør bidra til en opplysende debatt om TISA. Fram til nå har ledelsen i AP blokkert debatten!

Det store flertallet av våre politikere kan ikke svare på spørsmål om TISA og de er heller ikke villig til å stille til debatt. Noen modige folkevalgte har tatt opp kampen for å vite mer, men debatten om TISA er fraværende på Stortinget. Dette til tross for forsøk fra SV og Senterpartiet på å reise debatten.

"Partistrateger i Ap, Høyre, Frp, Venstre og KrF frykter Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum mest i årets valgkamp. VG har gjort en intervjurunde blant flere av de fremste strategene i partiene, og konklusjonen er entydig: Vedum blir den farligste konkurrenten.

Det vises til at Vedum har stor troverdighet i en rekke politiske saker som strategene tror er viktige for folk: Han er mot kommunesammenslåinger, mot ulv, mot EU og EØS, mot sentralisering av politi og Nav og ligningskontor, for en strengere innvandringspolitikk.

– Den eneste partilederen jeg allerede nå med sikkerhet kan si vil smile på valgnatten, er Trygve. Vi andre må nøye oss med å være sterke i troen, sier KrFs leder Knut Arild Hareide."

Mange opplever et stort gap mellom den politiske eliten og folkeviljen. Ved valget i høst bør vi gi vår tillit til politikere som verner om folkestyret. Det bør være en selvfølge å jobbe for demokrati og selvråderett.

Vi må presse på for å gjøre TISA-avtalen til en viktig valgkampsak. La oss vende alle partier som ikke har tatt et klart standpunkt mot avtalen ryggen. Ledelsen i AP bør frykte at de taper dersom de ikke snur og går inn for å stoppe TISA. Men det haster. Det er fare for at TISA blir ferdigforhandlet tidlig i 2017! 

Bli med å stoppe den udemokratiske TISA-avtalen. Bli medlem av Folkeaksjonen mot TISA

Er statministeren uvitande om TiSA og andre handelsavtalar?

Dette er et innlegg av Odd Tarberg. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten.

Statsministeren vil spesialbehandle norsk næringsliv - stikk i strid med hovedprinsippa i handelsavtalar som Norge har inngått og som vi er på veg inn i (TiSA)

Som ledd i ein tidleg start på valkampen for det komande stortingsvalet, kom regjeringa nettopp med ein budsjettlekkasje om at den vil framskunde bygginga av nye kystvaktskip. Vi kan lese dette på NRK sine nettsider om kvar regjeringa vil at desse skipa skal byggast:

"– Dette skal gå til norske verft, fordi vi trenger den maritime kompetansen på skip til marinen i Norge også", sier statsminister Erna Solberg (H).

Dette utsagnet frå statsministeren kan tyde på at ho ikkje er særleg godt informert verken om konsekvensane av TiSA-avtalen som Norge no forhandlar om, eller om dei forpliktingane ma EØS-avtalen inneber. Det ville vere tilrådeleg at både statministeren og finansministeren fekk ei lita innføring frå UD sine TiSA-forhandlarar om kva "national treatment" i for eks TiSA-avtalen kan få å seie. For eksempel om den favoriseringa av norske verft som dei her foreslår vil vere i samsvar med TiSA-avtalen som regjeringa vil ha oss inn i...

Om TiSA-avtalen står det for eks: "National Treatment commitments will be scheduled on a ‘negative list’ basis:  for any area where a party does not commit to apply full National Treatment, a reservation must be listed in the National Treatment column; any limitation on National Treatment that is not listed cannot be maintained; "

National treatment-regelen tilseier altså at utanlandske bedrifter skal ha den same tilgongen på nasjonale marknader som dei nasjonale, dersom uttrykkelege reservasjonar ikkje er opplista.

Når statsministeren grunngir intensjonen om å gi byggeoppdraga av kystvaktskipa til norske verft med at Norge treng slik kompetanse, så vil dette på ingen måte vere ei akseptert grunngjeving verken overfor TiSA slik den framstår, eller overfor EØS. Det er nettopp slike argument for å verne dei ulike landa sine nasjonale næringsliv, som desse avtalane er til for å hindre. Høyrt om frikonkurranse, eller??

Når Norge for eit par ti-år sidan måtte bygge fregattar til marinen i Spania pga EØS-avtalen, trass i at det då også var tome ordrebøker for norske verft, er det heller ikkje grunn til å stole på at eit forsvarsrelatert argument denne gongen skal halde når nokre kystvaktskip skal byggast.

Vi risikerer at dette utspelet frå regjeringa vil fungere godt som valgflesk, med at realiteten blir at det meste også av kystvaktskipsbygginga vil gå til utanlandske verft på grunn av handelsavtalar som regjeringa er ivrig tilhengar av...

Eg vil prøve å utfordre UD på å gi ein kommentar til dette, sjølv om det er svært lite sannsynleg at dei eventuelt vil vere med på å kle av resten av regjeringa i denne saka..

Les brevet til UD her.

Kunsten å selge et land

Dette er et innlegg av Christian Torseth. Han er mangeårig samfunnsdebattant.  Innlegget ble først publisert på Radikal Portal.

Stykkevis og delt. Litt etter litt. I stillhet. På tvers av folkeviljen. Ved å si at ingen alternativer finnes.

Det sies at om man slipper en frosk i en kjele med kokende vann, vil den straks hoppe ut, men hvis man derimot skrur på varmen først etter at frosken er i kjelen, vil den ikke merke den gradvise oppvarmingen, og bli kokt før den reagerer. Jeg har vanskelig for å tro at nerveceller fungerer på denne måten, men det er et interessant bilde, spesielt med tanke på Norges forhold til EU.

En ekspansiv EØS-avtale
Folket har to ganger sagt klart og tydelig nei til den Europeiske Union. Stortingsflertallet har derimot alltid vært positive til norsk medlemskap. Så hvordan utøve ens politikergjerning i spennet mellom folkeviljen og personlig vurdering? Ved å legge seg totalt på rygg for alle direktiver og forordninger fra EU. Arbeiderpartiet og Høyre har med vekslende flertall akseptert absolutt alle forslag EU har kommet med. Allegorien med frosken ser ikke helt misvisende ut, for det norske folk har samtidig beholdt sitt positive inntrykk av EØS.

Oppfatningen av at EØS er en ferdigforhandlet avtale er feil. Avtalen er ekspansiv, og leder uvegerlig til medlemskap. Før eller siden må EØS-landenes tilpasning vurderes å være gått så langt at de heller enn suverene stater må regnes for medlemmer av EU. Norge har nylig avgitt suverenitet over finanssektoren, og energi, telekom og data kommer snart. Hvis EU vedtar TTIP, vil den også bli gjort EØS-relevant, og flertallet på Stortinget vil så gjøre avtalen til norsk lov.

Hvordan selge et land?
Spørsmålet blir: Hvordan selger man et land? Svaret er stykkevis og delt. Litt etter litt, på skiftende områder, tilpasser man lovgivningen til den nye eierens ønsker. Tidligere avtaler blir skrotet, fordi de egentlig var ment å være midlertidige. Slik fjernes for eksempel den differensierte arbeidsgiveravgiften som har bidratt til å opprettholde og utvikle næringslivet i distriktene i Norge. Ordningen er nedbygd, og vil snart forsvinne – fordi EU ønsker det, ikke fordi noen på Stortinget har foreslått dette. Distriktspolitikken var en av områdene EØS-avtalen «garanterte» at Norge skulle få bestemme helt selv… helt til EU bestemmer den i stedet.

Hvordan selger man et land? I total stillhet. Man sørger for at forhandlinger om avtaler som TISA er strengt hemmelige, man informerer ikke engang Stortinget. Man legger ut til behandling avgivelse av suverenitet på finanssektoren bare uker før vedtaket skal fattes. Opinionen reagerer med en viss treghet, det tar ofte måneder før folkets vilje kommer til uttrykk. Klarer man å vedta ting raskt, kan man i ettertid ikke anklages for å ha ignorert folkets røst.

EU er målet og middelet
Hvordan selger man et land? Ved å late som om man har en definitiv grense for hva man tåler. Løftene som ble gitt til fagforeningene da EØS ble signert, var at Norge under ingen omstendigheter kom til å tåle et angrep på faglige rettigheter. Tjuefire år etter er norsk arbeidsliv i krise, med sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, og hele bransjer er utradert fordi EU-direktiver og bemanningsselskaper tillater omgåelse av norsk lov. Grensen for hva man tåler fra EU eksisterer ikke. EU er både målet og middelet.

Hvordan selger man et land? Ved å skape et inntrykk av at ingen alternativer finnes. Norge klarer seg ikke uten EØS. Norge vil ikke få solgt sine varer uten EØS. Norge lever på EUs velvilje. Løgn, løgn og atter løgn. Norge har mange alternativer, som Alternativutredningen fra 2010 demonstrerte definitivt. Sannheten er at Høyre og Arbeiderpartiet ikke ønsker alternativer. Monica Mæland avviste et utspill i EFTA om å tilby Storbritannia EFTA-medlemskap. «Det som er viktig no, er at vi sikrar interessene våre inn mot Storbritannia, ikkje at vi startar ein heilt ny debatt om EØS-avtalen,» sa Mæland. «Vi er en liten, åpen eksportorientert økonomi. Vi har ingen andre intensjoner enn å forsvare norske interesser,» sa Mæland. Samtidig signaliserte Siv Jensen at hun er blitt motstander av norsk EU-medlemskap. Man skal være bevisst ignorant for å ikke stemple regjeringens EU-holdning som spill for galleriet. Hør hva vi sier, ignorer hva vi gjør, er mantraet.

På tvers av folkeviljen
Hvordan selger man et land? Ved å utsette diskusjonen til det ikke er mer å diskutere. Ved å kaste blår i øynene på velgerne. Ved å trekke oppmerksomheten bort fra det som foregår. Ved å følge sin personlige overbevisning på tvers av folkets uttrykkelige vilje. Over sytti prosent av oss er mot EU, men Norge blir mer og mer integrert i unionen. Snart vil AP- og Høyre-politikere riste sorgtungt på hodet, og innrømme at det «eneste fornuftige valget» er å melde seg inn. Et lite land som Norge kan ikke stå alene, derfor må det selges i løndom. Vannet nærmer seg kokepunktet, og frosken er fortsatt i kjelen.

EU avviser brudd i TTIP-forhandlingene

I går var det mange som gledet seg over nyheten om at TTIP-forhandlingene hadde brutt sammen. Men mange mottok også nyheten med sunn skepsis. I dag kommer det motstridende informasjon.

NRK melder at: "EU-kommisjonens talsmann Margaritis Schinas avviser at forhandlingene med USA om frihandelsavtalen TTIP i realiteten har brutt sammen. Schinas sier kommisjonen fikk fornyet mandat til å fortsette forhandlingene under siste EU-toppmøte i juni."

Også Abc Nyheter skriver at: EU-kommisjonen avviser at forhandlingene med USA om handelsavtalen TTIP i praksis har brutt sammen.

– Vi har fått mandat til å avslutte disse forhandlingene. Samtalene er nå på vei inn i en avgjørende fase, ettersom det foreligger tekstforslag til nesten alle deler av avtalen, sier EU-kommisjonens talsmann Margaritis Schinas.

I slutten av september skal handelsministrene i EU gjøre opp status i forbindelse med et uformelt ministermøte i Bratislava. Målet er offisielt å komme i mål med forhandlingene innen utgangen av året.

I følge The Guardian avdramatiserer EUs forhandlingsleder Ignacio Garcia Bercero påstanden fra den tyske økonomi-ministeren om at forhandlingene om TTIP har mislyktes.

Når han nå  på mandag blir spurt om påstandene er sanne svarer han:  Nei, nei. Husk hva Mark Twain sa. Twain skal en gang ha sagt at ryktet om hans død var en betydelig overdrivelse.

Den tyske økonomien ministeren, Sigmar Gabriel , som også er visekansler, sa på søndag: "Etter min mening, har forhandlingene med USA per definisjon mislyktes, selv om ingen våger å innrømme det."

Sigmar Gabriel har bemerket at etter 14 runder med forhandlinger har ikke de to partene blitt enige om et eneste av de  27 kapitlene som har blir diskutert.

Washington og Brussel har presset på for en avtale innen utgangen av året, til tross for sterke motforestillinger i enkelte EU-land mot TTIP .

Også Frankrikes utenriksminister Matthias Fekl har påpekt at det er alvorlige problemer i forhandlingene. I følge han er USA uvillige til å imøtegå EU i forhandlingene om TTIP. Se nyhetsinnslaget her.

Dersom TTIP-forhandlingene har brutt sammen er det gode nyheter! Men samtidig som EU forhandler TTIP går TISA for det meste under radaren både i Europa og USA. Dette til tross for at EU og USA også forhandler om TISA. Støyen rundt TTIP gjør at den udemokratiske TISA-avtalen får lite oppmerksomhet. Dermed blir motstanden vi viser her hjemme et viktig signal også utenfor Norge!

What is TTIP and why should we be angry about it? Les mer om det her.

Motstanden øker: Over 20 000 følger Folkeaksjonen mot TISA på Facebook

I løpet av det siste døgnet har Folkeaksjonen mot TISA rundet over 20 000 følgere på Facebook. Det er utrolig bra. Vi ser at hver gang mediene tar tak i TISA-forhandlingene på en ordentlig måte øker tilstrømmingen.





I starten handlet Folkeaksjonen om å sette TISA på dagsordenen hver eneste dag. Det var et stort behov for å rette søkelyset mot TISA-forhandlingene. Norges deltagelse i TISA kom i stand uten debatt på Stortinget. Det var lite å finne i norske medier om saken. Attac, Handelskampanjen og Fagforbundet var tidlig ute med å sette TISA på dagsorden. Og Nei til EU har sågar vedtatt at Norge må trekke seg fra TISA-forhandlingene. Når det gjelder medier må vi nevne Klassekampen og Nationen som har gått foran og uredd tatt tak i TISA da nesten ingen andre gjorde det.

Samtidig med TISA-forhandlingene forhandles også TTIP-avtalen. TTIP er en handels- og investeringsavtale mellom EU og USA. Den forhandles fram med en stor grad av hemmelighold bak lukkede dører.

Derfor er det veldig bra når NRK Urix nå retter søkelyset mot den udemokratiske TTIP-avtalen ved å sende dokumentaren TTIP: Might is Right 19. mai 2016.

Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) har på oppdrag fra regjeringen fått jobben med å lage en ny utredning om konsekvensene for Norge av TTIP. Norges forhold til EU er regulert av EØS-avtalen. Om TTIP får konsekvenser for Norge gjennom EØS skal NUPI-utredningen avklare. Men samtidig har regjeringen sagt at de ikke vil utrede TISA. Noe som etter Folkeaksjonens mening fremstår som underlig all den tid Norge er med å forhandle fram TISA. Er de redde for å komme til samme konklusjon som Uruguay som etter grundige utredninger trakk seg fra TISA?

Det var gjennom fagforeningene at uvitende politikere fra Uruguay fikk greie på TISA.forhandlingene, De har sagt at når du forhandler om en sånn avtale uten å fortelle om det, så står du med ryggen mot folket ditt. Det er rett og slett anti-demokratisk. Vi kjenner igjen den samme udemokratiske fremgangsmåten fra vår egen regjeringen her hjemme. Et demokrati kjennetegnes ved en åpen og opplyst debatt der viktig informasjon sirkulerer fritt og drøftes offentlig. Det er foreløpig ikke tilfelle med TISA i Norge, der selv Stortinget ikke har innsyn.

Det gjenstår ennå mye arbeid før folk flest har hørt om udemokratiske "handelsavtaler" som TISA og TTIP. Derfor er det flott å se at stadig flere engasjerer seg og er kritiske til disse forhandlingene som foregår bak ryggen på oss. Til slutt oppfordrer vi folk til å bli medlem i Folkeaksjonen mot TISA. Meld deg inn her.

TiSA-avtalen og dei små og mellomstore bedriftene.

Foto Johanna Engen

Dette er en gjesteblogg skrevet av Odd Tarberg. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten. Innlegget ble først publisert i gratisavisa Nytt i Uka.    

I avisa Nytt i Uka den 2. mars kan vi lese at tre av fire bedrifter i Ålesund kommune
har fire tilsette eller færre. Informasjonen er basert på ei oversikt over storleiken på
norske bedrifter som Statistisk Sentralbyrå, SSB, nettopp har publisert.
Kjedeleg stoff? Det kan sjå slik ut, men faktisk er dette kriminelt viktig, når vi ser det
i samanheng med den politikken som regjeringa fører når det gjeld dei aktuelle
handelsavtalane av typen TiSA. Du kan vere ein av dei som mister jobben om nokre
få år pga effekten av TiSA-avtalen, ein avtale om alle slags tenester (transport,
byggebransje, helse, osv) som Norge forhandlar om med femti andre land, dvs eit
område som altså er langt større enn det dobbelte av EØS.

Korleis? Fordi TiSA-avtalen legg opp til sterkt å favorisere konkurransekraftige
utanlandske bedrifter - norske i utlandet, og utanlandske i Norge. Dette vil gi ei
kraftig skjerping av konkurransen frå utlandet for dei bedriftene som hittil har operert
på sin eigen nasjonale heimemarknad, og som hittil har hatt nok å stri med frå til dels
ufin konkurranse frå EØS-land (jfr sosial dumping i bygge- og transportnæringa for
eks).

Det ferske oppslaget i Nytt i Uka, er i tråd med ein annan rapport som Statistisk
Sentralbyrå kom med i 2013 (SSB Rapporter 58/2013), som viser at omlag 8 av 10
arbeidsplassar i Norge er å finne i ikkje-konkurranseutsette bedrifter (tal frå 2012).
Mange har derfor grunn til å vere urolege over at både regjeringa og NHO, i sine
handelspolitiske posisjonar, så sanselaust einsidig bryr seg om bedrifter som opererer
på utanlandsmarknaden, og som altså sysselset eit klart mindretal av norske
arbeidstakarar .

I Europa er det eit veksande rabalder rundt effekten av handelsavtalar av typen TTIP
og TiSA. I Tyskland hadde pr nov 2015 rundt 1700 små og mellomstore bedrifter
signert ein protest mot TTIP-avtalen som EU og USA forhandlar om. Ein kritikk som
også omfattar TiSA: "Bedriftene går først og fremst ut mot TTIP, men skriv også at
„Vår kritikk omfattar også liknande avtalar, for eksempel CETA, handels- og
investeringsavtalen med Kanada, og TISA, ein avtale om liberalisering av tenester”.
(Meir stoff om små og mellomstore bedrifter sin motstand mot TTIP i Tyskland og
Austerrike her: http://www.kmu-gegen-ttip.de/ )

Dei som måtte vere aldri så lite opptekne av den kategorien bedrifter som faktisk
sysselset eit klart fleirtal av norske arbeidstakarar, vil også kunne få tankevekkande
informasjon i ein publikasjon som Veblen Institute for Economic Reforms i Paris kom
ut med nyleg om effekten av TTIP på lokale økonomiar og små og mellomstore
bedrifter. ( “The potential effects of the United States / Europe free trade agreement
(ttip) on local economies and SMEs”). Denne rapporten etterlyser ikkje minst
grundige konsekvensanalyser av slike handelsavtalar, noko vi heller ikkje har sett
snurten av når det gjeld den avtalen som Norge faktisk forhandlar om, nemleg TiSA.
Det kan sjå ut som om Norge skal fortsette å forhandle “i blinde” om denne avtalen.


Det som lenge har forundra meg spesielt, er at så mange små og mellomstore bedrifter
i Norge, mange av dei medlemer i NHO, tillet denne organisasjonen å ivre så snevert
og einsidig for TiSA-avtalen, når denne avtalen så avgjort er i strid med desse
bedriftene sine interesser. Ein handelsavtale som er spesiallaga for at Statoil og
liknande selskap skal få endå friare spelerom til å boltre seg i utlandet, er slett ikkje
ein avtale som tar omsyn til dei legitime defensive interessene som små og
melomstore bedrifter har, verken i Norge eller i andre land som også har behov for
trygge og stabile arbeidsplassar. For å illustrere kor illojale og ”nasjonslause” slike
selskap har blitt, er det no meldt at Statoil vil flytte 1700 arbeidsplassar frå Norge til
eit lavkostland og dermed forsterke krisa i oljenæringa! Trusselen frå TiSA-avtalen
kan neppe gjerast tydelegare.

Berre så det er sagt.

Odd Tarberg,
otarberg@mimer.no
Ålesund

Velferd og trusselen fra TISA

Dette er et innlegg skrevet av ChristianTorseth styremedlem i Nordland Nei til EU. Innlegget publiseres her på bloggen med hans tillatelse.

TISA-avtalen (Trade in Services Agreement) er den største trusselen det norske velferdssamfunnet står overfor i årene som kommer. Forhandlingene er så hemmelige at bare Wikileaks, internetts svar på Robin Hood, har offentliggjort noe av avtalen. Hva de norske forhandlerne ønsker å oppnå er uklart, men vi vet at TISAs grunnprinsipp er at alle sektorer med innslag av private tilbydere i prinsippet skal konkurranseutsettes.

Noen vil kommentere dette med at vi har private tilbydere mange steder, og at dette er uproblematisk. Forskjellen er imidlertid som forskjellen på å stusse sitt skulderlange år, og å barbere seg på hele kroppen. For å sette det inn i en sammenheng, kan man se for seg at landet vårt er en familie, en husholdning som i dag bestemmer selv hva familien skal ta seg av, og hva den skal betale andre for å gjøre.

Per i dag er det slik at når huset skal males, kan det hende man bestemmer seg for å gjøre det selv. Man kunne leid noen, men vil gjøre det selv. Bilen skal kanskje vaskes, eller dekkene skiftes, men det fikser man på egen hånd. Kanskje oljeskiftet også går greit, og husvasken er ren rutine. Slik det er i dag kan man velge dette fritt i ulike familier (fylker, kommuner, land), men dette kan forandre seg.

Alternativet er nemlig at man bestemmer seg for å betale noen for å skifte dekkene, male huset eller vaske bilen. I dag kan man velge å gjøre det den ene gangen, for så å gjøre det selv neste gang. Med TISA faller valgfriheten bort. Hvis man først har valgt å betale noen for å utføre en tjeneste, har man ikke lenger lov å gjøre det selv. En familie (fylke, kommune, nasjon) som lar private utføre en tjeneste, mister deretter retten til å bestemme. Vaskehjelpen kan med loven i hånd nekte deg å tørke støv. Du SKAL betale ham for å gjøre det. TISA krever at man for all framtid leier noen til å gjøre det man tidligere gjorde selv.

I Norge er det kun fire sektorer som anses å være uten private tilbydere: politiet, rettsvesenet, forsvaret og brannvesenet. Alle andre sektorer har innslag av private, og skal dermed i prinsippet konkurranseutsettes. Med TISA kan ikke lenger en kommune selv drive sykehjem, barnehager, havn, avfallshåndtering, skole osv. Egentlig er det vanskeligere å finne noe man har lov til å gjøre under TISA, enn hva man ikke får lov til, for tjenester er absolutt alt som ikke er en vare.

Europaminister Helgesen har prøvd å dempe kritikken ved å si at Norge vil kreve unntak for enkelte sektorer, som f.eks. skole. Da er det verdt å merke seg at Norge også i EØS-avtalen forhandlet fram såkalte varige unntak for enkelte politikkområder. Fiske og landbruk skulle unntas, det samme skulle arbeidsmarkedspolitikk og alt som hadde med alkohol og likestilling å gjøre. Alle disse områdene omfattes i dag av EØS-avtalen i større eller mindre grad. Unntakene var ikke varige, de var høyst midlertidige. Slik fungerer også TISA.

TISA vil dermed medføre en altomfattende privatisering av offentlige tjenester. Erfaringen fra de fleste tjenesteområder er at privatisering ikke bedrer kvaliteten, ikke blir billigere, men derimot blir langt vanskeligere å kontrollere, og ofte skaper store problemer for den som kjøper tjenesten. De ansatte taper lønn og pensjon og får dårligere arbeidsforhold. Fellesskapets ressurser går til overskudd for private bedrifter, til rettssaker og til å utforme og krangle om kompliserte anbud. TISA er en massiv pengeoverføring fra skattebetalerne til private bedrifter, og vi kan aldri melde oss ut. Derfor er TISA den største trusselen mot norsk velferd vi noensinne har sett.