Kommentar til ukritisk Civita-forsvar av TiSA-avtalen

Dette er et innlegg av Odd Tarberg. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten.

Civita-notat nr 2 2017 tar mål av seg til å forsvare norsk deltaking i TiSA, handelsavtalen Trade in Services Agreement som 50 land, mellom dei Norge, har forhandla om i over tre år.

Jan Erik Grindheim som har ført dette notatet i pennen, skriv innleiingsvis at han her vil «diskutere hvilke muligheter og utfordringer den skaper for norske bedrifter og arbeidsplasser.» Dessverre gløymer han heilt diskusjonen om utfordringane som TiSA vil skape for norske bedrifter og arbeidsplassar. Derimot er notatet fullt av påstandar om at TiSA vil vere bra for norsk næringsliv (når han eigentleg snakkar om dei fordelane av TiSA som den delen av norsk næringsliv som pt er internasjonalt konkurransedyktig og orientert mot eksport av tenester til utlandet, kan ha). Til liks med andre tilhengarar av TiSA, teier Grindheim om det fleirtalet av norske bedrifter og arbeidsplassar som ikkje opererer i konkurranseutsette sektorar, og som dermed har grunn til å sjå på vidare liberalisering gjennom TiSA som ein trussel.

Grindheim skal ha ros for å vere ærleg nok til også å ta med denne setninga innleiingsvis: «TISA-avtalen er omdiskutert, ikke minst fordi den blir forhandlet utenfor WTO-systemet. Den nettbaserte «Folkeaksjonen mot TISA» mener for eksempel at TISA-avtalen vil «innskrenke det demokratiske handlingsrommet ytterligere og omdanne politikk til handelsjuss». Ei slik setning gir i det minste lesarane eit visst inntrykk av at TiSA ikkje er eit udiskutabalt gode, slik tilhengarane av den elles har for vane å gjere.

Nokre kritiske kommentarar baserte på bruk av andre «briller» enn dei Grindheim ser ut til å ha på:

Grindheim skriv: «Bakgrunnen for at forhandlingene om en internasjonal handelsavtale for tjenester ble satt i gang i mars 2013, var at den eksisterende WTO-avtalen General Agreement on Trade in Services (GATS) ikke var omfattende nok og i tråd med kravene til dagens og fremtidens globale handelsrelasjoner» (mine uthevingar). Dette er ei typisk tilslørande setning som underslår at desse «kravene til dagens og fremtidens globale handelsrelasjoner» IKKJE er krav som alle er samde om. Dei kom slett ikkje frå dei ulanda og andre som har behov for å bygge opp eigne tenestenæringar, og som derfor brukte retten sin i WTO til å seie nei til ei sterk liberalisering av handelen med tenester, øydeleggande for ein slik fornuftig nasjonal politikk. Desse krava kom derimot frå heilt andre hald. Nemleg frå lobbygruppene til dei store internasjonale teneste-konserna som fekk USA og EU til å fronte initiativet om å tromme saman eit femtitals land kalla «Really Good Friends of Services» (!) til forhandlingar om TiSA, «for å etablere et ikke-diskriminerende handelsregime for tjenester seg imellom». (NB: «ikkje-diskriminerende» betyr for ordens skuld at det ikkje vil vere lov å favorisere nasjonale eller lokale bedrifter framfor utanlandske, for eks for å ta vare på eller bygge opp nasjonal kompetanse i ei næring…!)

Grindheim sitt forsøk på å imøtegå kritikken om at TiSA og liknande avtalar er øydeleggande for WTO, er svært lite overtydande. Når han siterer at «The EU will welcome any WTO members which shares the objectives of the agreement to join the negotiations at any time», så viser berre det tydeleg at den integreringa av TiSA i WTO-systemet han snakkar om, berre vil skje dersom dei landa som til no har vegra seg mot denne liberaliseringa, legg seg langflate og gir etter for presset frå dei sterke landa. Grindheim vedgår faktisk med denne setninga det problematiske i det opplegget han forsvarar: «Men hvis en slik integrasjon i flere hastigheter skal lykkes, må det antagelig gjennom WTO på en eller annen måte bygges bro over de store forskjellene som allerede eksisterer mellom medlemsstatene som følge av variasjoner i økonomisk utviklingsnivå, og politisk og administrativ effektivitet». Det er tydeleg at Grindheim heller ikkje så lett ser korleis det kan «bygges bro over de store forskjellene» han her nemner… Og utan det blir i så fall TiSA del av eit brutalt handelsregime som berre dei sterkaste kan profitere på…

Grindheim skriv side 3 i notatet: «Siden norsk tjenesteeksport har økt kraftig de siste 10 årene, må Norge knytte seg til nye avtaler som TISA». Dette er ei underleg setning. For det første: dersom det er slik at norsk tenesteeksport har auka kraftig dei siste 10 år utan ein TiSA-avtale, kvifor skulle vi så trenge TiSA?? Og for det andre: kvifor akkurat TiSA, og ikkje ein annan handelsavtale som faktisk kunne innehalde eit minimum av forsvar for arbeidstakarinteressene og ikkje berre snevert ha vern av dei meir og meir «nasjonslause» storinvestorane sine interesser som hovedfokus??

På side 4 i notatat skriv Grindheim: «Ifølge en rapport fra analysefirmaet Menon Economics, som er basert på deres egen eksportdatabase, osv..» Poenget mitt med dette sitatet, er at det nok ein gong berre er snakk om TiSA sin effekt for eksportbedriftene. Det er i grunnen heilt fantastisk at det frå NHO si side vart bestilt ein konsekvensanalyse for TiSA-avtalen UTEN at analysefirmaet skulle vurdere effekten også av den auka konkurransen FRÅ utlandet! Når Grindheim til og med må vedgå at «I Menons rapport argumenteres det for at TISA-avtalen vil ha en begrenset, men positiv, effekt for norsk tjenesteeksport på kort sikt», så gir det faktisk næring til den uroa mange gir uttrykk for, nemleg at TiSA-tilhengarane ser på avtalen som ein langsiktig reidskap for vidare og irreversibel liberalisering og privatisering av tenestemarknadane..

På side 6 i notatet er Grindheim, til det eksemplariske, tydeleg: «Formålet med TISA-avtalen passer derfor store norske aktører som opptrer i andre land godt, siden den skal sikre utenlandske tjenester ikke-diskriminerende adgang på markeder som er kommersialisert, basert på felles spilleregler». Igjen har Grindheim ingen tanke for andre enn dei store og eksportorienterte, og dei som «ved hjelp av nye elektroniske plattformer kan være like flernasjonale som de tradisjonelle multinasjonale storselskapene»..

På side 7 kjem Grindheim med informasjon som burde vere direkte alarmerande for mange. Han skriv at «tjenestebalansen (differansen mellom eksport og import av tjenester) med EU var negativ med 53 milliarder kroner» (tal for 2015). Det betyr altså at norske tenesteleverandørar er i dag i stand til å levere langt mindre tenester til EU-landa enn EU-bedriftene leverer til Norge! Dersom Grindheim, Civita, den norske regjeringa og andre TiSA-tilhengarar får Norge inn i TiSA, så betyr det at vi vil stå i ein tenestemarknad som er to-tre gongar så stor som EØS! Talet på utanlandske bedrifter som vil selje tenester til Norge blir tilsvarande større! Kvifor skulle tenestebalansen i ein slik situasjon plutseleg bli vesentleg betre?? Er det ikkje grunn til heller å forvente at den kan bli vesentleg verre??

På side 10 har Grindheim gjort meg den ære at han har sitert innleiinga eg hadde på eit innlegg med tittelen «TiSA-avtalen og problemet Jonas Gahr Støre», basert på at Støre er uforståeleg positiv til TiSA, og nektar å vere med på å diskutere dei negative konsekvensane av avtalen. Der skreiv eg ma at «Den informasjonen som har kome frå regjeringshald, har vore bagatelliserande, ubalansert, og grensande til rein feilinformasjon». Grindheim avviser, ikkje uventa, kritikken om at både forhandlingane og sjølve grunnprinsippet i TiSA er sterkt udemokratiske. Men når Grindheim hevder at «det fremdeles være opp til hvert enkelt land selv å bestemme for hvilke sektorer og i hvilket omfang avtalen skal gjelde», så «underkommuniserer» han noko TiSA er sterkt kritisert for: Før var det slik at dei ulike landa aktivt skulle melde inn dei områda som skulle konkurranseutsettast. Viktige deler av TiSA-avtalen brukar no eit nytt prinsipp kalla «negativ listing». Der er ting snudd opp ned, på den måten at prinsippet no er at «alt» skal konkurranseutsettast. Berre det som dei ulike landa IKKJE vil konkurranseutsette, skal førast opp som unnatak. Eit sterkt liberaliseringsdrivande element.. Når dette så blir kopla til sterke element av irreversibilitet (skralleklausular), så blir det meir enn tydeleg at framtidige, og mindre liberaliseringshissige styresmakter vil sjå sitt politiske handlingsrom vesentleg svekka…

Grindheim skriv på side 12:» Ifølge den sittende regjeringen, var det norske åpningstilbudet (i TiSA-forhandlingane) vurdert til å være blant de mest ambisiøse i TISA-gruppen, slik Norges tilbud i Doha-forhandlingene i sin tid var. Grunnen er at Norge allerede i stor grad har et liberalisert tjenestemarked, ikke minst som følge av EØS-avtalen». Dette er truleg korrekt, men det betyr ikkje at det norske opningstilbodet var eit fornuftig tilbod. Fleire land fann som nemnt krava frå dei sterke i-landa under Doha-runden, uakseptable med tanke på behov desse landa har for å utvikle eigne tenestenæringar. I det minste ropar dette temaet etter ein grundig debatt i Stortinget, noko vi slett ikkje har sett spor av.

«Med en svært åpen økonomi har Norge åpenbare og klare interesser av mest mulig forutsigbare rammebetingelser og åpne markeder for tjenestehandel.» Dette er ei klassisk setning som heller ikkje Grindheim kan dy seg for å bruke. Dette med «mest mulig forutsigbare rammebetingelser» er innlysande korrekt. Men påstanden om at Norge skulle ha «åpenbare og klare interesser av mest mulig åpne markeder for tjenestehandel», heng derimot i lause lufta. For deler av næringslivet er det rett, for andre slett ikkje. Det er berre å minne om «krangelen» nyleg mellom to NHO-toppar: På den eine sida Stein Lier-Hansen i Norsk Industri, som tydelegvis er for opne grenser (fri bevegelse for arbeidskraft uten fordyrande kompensasjon knytta til reise-, kost og losji), og på den andre Jon Sandnes i Byggenæringens Landsforening, som ser at dette medfører konkurransefordelar for utenlandske bedrifter og dermed blir ein trussel mot norske bedrifter i hans bransje.

Grindheim har så på side 13 og 14 ei lengre bagatelliserande utlegging om klausulane frys og skralle. Klausular som er knytta til det sterkt kritiserte elementet av irreversibilitet i TiSA. Berre det faktum at prinsipp som frys og skralle er foreslått i TiSA-avtalen for å hindre at framtidige politiske fleirtal i eit land eksempelvis skal kunne rekommunalisere ei privatisert og konkurranseutsett teneste, er i seg sjølv kritikkverdig med tanke på det politiske handlingsromet mange av oss framleis meiner vi skal forsvare. Det ligg til og med på bordet eit framlegg til eit Annex on Transparency i TiSA, som skal forplikte politiske styresmakter til å halde utanlandske bedrifter løpande orienterte straks det kjem på tale å endre lover og reglar som kan påvirke profitten til slike bedrifter. Som vi ser er det heile tida snakk om innskrenkande krav til nasjonale styresmakter, men vanskeleg å sjå krav til dei internasjonale konserna.

Når Grindheim i sin konklusjon klarer å påstå at «TISA-forhandlingene er solid forankret i Stortinget», då har han ei forståing av uttrykket «solid forankring» som eg trur skiller seg ein god del frå den vanlege. Den passiviteten vi har sett frå dei aller fleste stortingsrepresentantane si side når det gjeld TiSA-avtalen, skuldast heilt tydeleg altfor dårleg informasjon. Først og fremst rundt dei negative konsekvensane avtalen opplagt vil ha for svært mange norske bedrifter og arbeidsplassar. Dette er dennegative medaljebaksida ved TiSA som Regjeringa og dei andre tilhengarane av avtalen gjer sitt ytterste for å feie under teppet. Ettersom Grindheim også no har gløymt å diskutere dei «utfordringer den skaper for norske bedrifter og arbeidsplasser», slik han lova innleiingsvis, så har heller ikkje dette notatet gitt eit særleg godt bidrag i så måte.

Les Civita notatet her.

TISA-avtalen viser gapet mellom den politiske eliten og folkeviljen

Det er stortingsvalg i år. Folkeaksjonen oppfordrer folk til å stemme på et nei til TISA-parti. Senterpartiet, SV - Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt er alle i mot den udemokratiske TISA-avtalen. Vi kan også nevne Feministiskt initiativ og Kystpartiet.

"Valget i år handler om demokrati, frihet og selvråderett over egne ressurser. Om ikke majoriteten av folket forstår at det er grunnleggende verdier for et godt samfunn for alle som står på spill, er jeg redd vi får noen alvorlig tøffe utfordringer framover. Vi må vise med hjertet at Norge og nordmenn ikke er objekter og slaver for den globale politiske og økonomiske eliten!" Skriver Britt Bjørgård i en kommentar på Facebooksiden til Folkeaksjonen.

Til nå har informasjonen som har kommet om TISA fra regjeringen vært bagatelliserende, ubalansert, og på grensen til rein feilinformasjon. I tillegg forhandles avtalen fram med stor grad av hemmelighold bak ryggen på folk. Det provoserer mange.

Motstand mot TISA burde kunne bli en god valgkampsak. Dessverre blokkerer Norges største opposisjonsparti Arbeiderpartiet for debatten om TISA på Stortinget. Jonas Gahr Støre er like redd som regjeringen for å gå inn i en diskusjon om konsekvensene av TISA. AP bør bidra til en opplysende debatt om TISA. Fram til nå har ledelsen i AP blokkert debatten!

Det store flertallet av våre politikere kan ikke svare på spørsmål om TISA og de er heller ikke villig til å stille til debatt. Noen modige folkevalgte har tatt opp kampen for å vite mer, men debatten om TISA er fraværende på Stortinget. Dette til tross for forsøk fra SV og Senterpartiet på å reise debatten.

"Partistrateger i Ap, Høyre, Frp, Venstre og KrF frykter Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum mest i årets valgkamp. VG har gjort en intervjurunde blant flere av de fremste strategene i partiene, og konklusjonen er entydig: Vedum blir den farligste konkurrenten.

Det vises til at Vedum har stor troverdighet i en rekke politiske saker som strategene tror er viktige for folk: Han er mot kommunesammenslåinger, mot ulv, mot EU og EØS, mot sentralisering av politi og Nav og ligningskontor, for en strengere innvandringspolitikk.

– Den eneste partilederen jeg allerede nå med sikkerhet kan si vil smile på valgnatten, er Trygve. Vi andre må nøye oss med å være sterke i troen, sier KrFs leder Knut Arild Hareide."

Mange opplever et stort gap mellom den politiske eliten og folkeviljen. Ved valget i høst bør vi gi vår tillit til politikere som verner om folkestyret. Det bør være en selvfølge å jobbe for demokrati og selvråderett.

Vi må presse på for å gjøre TISA-avtalen til en viktig valgkampsak. La oss vende alle partier som ikke har tatt et klart standpunkt mot avtalen ryggen. Ledelsen i AP bør frykte at de taper dersom de ikke snur og går inn for å stoppe TISA. Men det haster. Det er fare for at TISA blir ferdigforhandlet tidlig i 2017! 

Bli med å stoppe den udemokratiske TISA-avtalen. Bli medlem av Folkeaksjonen mot TISA

Ulvedebatten raser mens det jobbes i kulissene med å ferdigstille TISA

Ulvedebatten raser. Samtidig jobbes det i kulissene med å ferdigstille den antidemokratiske TISA-avtalen. Selve forhandlingene er utsatt til etter at Trump innsettes som president, men det er stor sannsynlighet for at han vil gå for TISA.

Attac Norge skriver: "TISA-forhandlingene er utsatt til januar. Mens forhandlerne legger en plan for hva de må bli enige om, erklærer Donald Trump sitt nære vennskap med TISA-industrien.

«Dette er virkelig en fantastisk gruppe mennesker».

Slik åpnet Donald Trump møtet med USAs ledende teknologiselskaper i Trump Tower forrige uke. Her var sjefene for Amazon, Apple, Facebook, Alphabet (Google) og Microsoft, melder NY Times.

«Jeg er her for å hjelpe dere», sa USAs neste president.

Presidenten for næringslivsorganisasjonen Coalition of Services Industries (CSI) slo fast til Inside US Trade at de «jobber med den nye Trump-administrasjonen for å diskutere viktigheten av tjenesteindustrien og å fremme amerikansk konkurransedyktighet»."

TISA vil begrense det politiske handlingsrommet til våre egne folkevalgte. Det forhandles uten at våre politikere har et ord med i laget. Forhandlingsdokumentene er hemmelige. En mindretallsregjering er i ferd med å endre spillereglene for hele Stortinget, mens de nekter oss innsyn.

Petter Slaatrem Titland leder i Attac skriver: "Sivilsamfunnet måtte nærmest avdekke at Norge var med i TISA-forhandlingene i 2013. Myndighetene har motvillig begynt å dele informasjon. Folkevalgte politikere har innrømmet at de ikke visste om avtalen i det hele tatt. Det meste politikerne vet om TISA-avtalen har kommet fra Attac, Handelskampanjen eller Fagforbundet. Noen modige folkevalgte har tatt opp kampen for å vite mer.

Det virker nesten som om avtalen er ført an av en autonom enhet i Utenriksdepartementet. Vi er overrasket over hvor lite kontroll politikerne har. De kan ikke svare på spørsmål, og de nekter å stille i debatt. (...)"

Hvorfor utløste ikke avsløringer om TISA-avtalen en regjeringskrise? TISA forhandles i hemmelighet bak vår rygg! Debatten om TISA er fraværende på Stortinget til tross for forsøk fra SV og Senterpartiet på å reise debatten. Å stoppe TISA-avtalen er en av vår tids viktigste kamper!

La oss presse på for å gjøre TISA-avtalen til en viktig valgkampsak. For å stoppe avtalen må vi få med oss Arbeiderpartiet. Ledelsen i AP bør frykte at de taper dersom de ikke tar et standpunkt mot TISA.

"Det er fare for at Tisa-avtalen blir ferdig forhandla og klar for ratifisering i dei aktuelle nasjonalforsamlingane tidleg i 2017. Det er også fare for at til og med Ap kan kome til å stemme for ei slik ratifisering i Stortinget. (...)

(...) Særleg ille er det at leiinga i Ap konsekvent har nekta å gå inn i ein skikkeleg debatt om konsekvensane av Tisa-avtalen. Partiet har på den måten støtta strategien til regjeringa om å unngå ein reell debatt, og bagatellisere alle kritiske synspunkt rundt avtalen." Skriver Odd Tarberg.

Bli med å stoppe den antidemokratiske TISA-avtalen. Bli medlem av Folkeaksjonen mot TISA

Alternativet til udemokratiske handelsavtaler er mer demokrati, ikke mindre

Dette er et innlegg av Camilla Hansen, styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA. Hun er også koordinator i handelsgruppa til Attac Norge og er spesielt opptatt av demokrati og handelspolitikk. Innlegget er kommet til i samarbeid med Folkeaksjonen mot TISA.

TISA ser ut til å være utsatt enn så lenge. Det samme gjelder to andre, udemokratiske handelsavtaler: TTIP og TPP. Ifølge massemediene er det USAs nyvalgte president Donald Trump som har skrotet disse avtalene, men det stemmer ikke. I virkeligheten er det de sosiale bevegelsene, drevet fram av vanlige folk, som har satt en stopper for avtalene. Vår motstand og våre alternativer er basert på helt andre verdier enn de Trump står for.

Forhandlingene om TTIP-avtalen gikk i baklås lenge før Trump ble valgt. Det var et resultat av enorme demonstrasjoner og utrettelig organisering og informasjonsarbeid gjennom tre år. De som sto bak motstanden var fagforeninger, miljøorganisasjoner, småbønder, forbrukerorganisasjoner, menneskerettighetsaktivister, solidaritetsorganisasjoner og andre sosiale bevegelser i EU og USA. Hva TPP angår, så har aktivister og sosiale bevegelser stukket kjepper i hjulene for forhandlingene helt fra starten av. De første demonstrasjonene mot TPP i USA startet i juni 2010 – fem år før Trump begynte sin valgkamp.

Det er den nyliberale politikken og den konsernstyrte globaliseringen som har skapt grobunn for Trump og høyreradikalismens frammarsj både i USA og i Europa. I USA har dette kommet lengst og har resultert i lange perioder med stor arbeidsledighet. Samtidig har lønnsutviklingen de siste 40 årene stagnert for store grupper av arbeidstakere, slik at folk må ha tre og fire jobber for å klare seg. Middelklassen har blitt stadig mindre og de økonomiske ulikhetene er større enn noen gang siden den store depresjonen på 1930-tallet. Den superrike 0,1 prosenten eier nå like mye som 90 prosent av den amerikanske befolkningen.

Samtidig er det amerikanske politiske systemet dominert av selskapenes lobbygrupper, Wall Street og de superrikes særinteresser. En omfattende studie ved Princeton-universitetet i 2014 dokumenterte at USA ikke lenger er et demokrati, men et oligarki – et fåmannsvelde hvor det er finansnæringene og de store selskapenes lobbyister som kontrollerer politikken, mens vanlige folks innflytelse nærmest er lik null. Da er det ikke rart at mange amerikanere er sinte, desillusjonerte og har mistet tilliten til både det politiske og økonomiske systemet, til elitene, til etablissementet.

Trump utnyttet kynisk denne avmakten, sinnet og desperasjonen. Med god hjelp fra media skapte han et falskt bilde av seg selv under valgkampen som anti-establishment og som et talerør for de glemte og de ignorerte – for de mange millionene som har tapt mest på den konsernstyrte globaliseringen og det nyliberale handelsregimet.

Men Trump har ingen intensjoner om å avvikle de multinasjonale selskapenes makt, for å demokratisere økonomien og det politiske systemet. Tvert i mot: mangemilliardæren og eiendomsmagnaten Donald Trump er en del av den samme eliten som velgerne protesterte mot. Til tross for hans valgløfte om å «drain the swamp» - å tappe det politiske systemet i Washington D.C. for lobbyister og særinteresser, består Trumps team av folk som lobber eller som nylig har lobbet for USAs største selskaper og banker. Det gjelder ikke minst de han har valgt ut til sin egen administrasjon. Dersom det ikke stoppes, tegner det kommende Trump-regimet til å gjøre Wall Streets våteste drømmer til virkelighet. Hans regime vil befeste storselskapenes herredømme – basert på et autoritært og fascistisk styresett preget av hat, rasisme, forfølgelse av minoriteter og angrep på sivile rettigheter.

Trump motsetter seg avtaler som TPP og TTIP fordi de, i følge ham, ikke går langt nok i å fremme storselskapenes interesser. Hans politiske plattform er basert på mange av de samme prinsippene som ligger til grunn for de nyliberale handelsavtalene, som for eksempel privatisering av offentlige tjenester og en omfattende deregulering som vil frigjøre selskapene fra ethvert hensyn til mennesker og miljø.

Vår motstand mot de udemokratiske handelsavtalene springer ut fra helt andre verdier og visjoner enn de Trump står for. Vi motsetter oss avtaler som TISA, TTIP og CETA fordi de vil innskrenke det demokratiske handlingsrommet ytterligere og omdanne politikk til handelsjuss. Vi motsetter oss disse avtalene fordi de vil frata vanlige mennesker enhver makt og innflytelse over de beslutningene som påvirker våre liv, våre lokalsamfunn og de unges framtid. Avtalene vil legge denne makten i hendene på handelsbyråkrater og storselskapenes lobbyister. Det motsetter vi oss.

Våre alternativer er basert på respekt for menneskeverdet, på demokrati og solidaritet. Vi kjemper for et rettferdig og demokratisk handelssystem som beskytter menneskerettighetene, demokratiet og lokalsamfunnenes selvråderett. Et slikt handelssystem skal sørge for trygge jobber og humane arbeidsforhold, offentlige tjenester av høy kvalitet, folkehelse, matsikkerhet, klimarettferdighet og vern av naturen. Vi ønsker beskyttelse av mennesker og miljø, ikke proteksjonisme for mektige selskaper og rike investorer.

Amerikansk ungdom saksøker USA for ikke å beskytte fremtidige generasjoner mot global oppvarming

Den beryktede investor-stat-tvisteløsningen (ISDS) gir store multinasjonale selskaper makt til å saksøke hele land for milliardbeløp i private tribunaler dersom landets parlament eller kommunestyrer gjør politiske beslutninger som er økonomisk ufordelaktige for selskapene.

Ordningen er totalt udemokratisk og stater og folk kan ikke gå til sak mot selskapene. Den sittende regjeringen ønsker dette særs udemokratiske og urettferdige "rettssystemet" til Norge. Når et land blir idømt å betale erstatning, er det landets skattebetalere som må betale.

Det er gledelig å se at en gruppe amerikanske ungdommer saksøker USAs føderale regjeringen for å kreve at de øker innsatsen mot klimaendringene. De vant en bemerkelsesverdig kamp forrige torsdag da en føderal domstol avviste regjeringens anmodning om å avvise saken.

16-år gamle Xiuhtezcatl Martinez er en av disse ungdommene. Han tar neste torsdag imot Children´s Climate Prize 2016. Martinez er leder for miljøorganisasjonen Earth Guardians. Til tross for sin unge alder har klimaforkjemperen snakket for FN ved flere anledninger. Han mener den amerikanske staten har feilet i å beskytte fremtidige generasjoner mot global oppvarming.

I vår la han og 20 andre ungdommer i gruppa Our Children's trust inn et søksmål mot president Barack Obama og den amerikanske stat der de anklagde dem for å feile i å beskytte fremtidige generasjoner mot global oppvarming.

Martinez sier at regjeringen og kull- og oljeindustrien gikk sammen for å prøve å stoppe søksmålet, men at anmodningen om å stanse det ble avslått av to dommere.

– Det betyr at en av de mektigste og mest pengesterke industriene i verden har gått sammen med vår egen regjering og sier til ungdommen at våre stemmer ikke betyr noe, fortsetter han.

Vi kjemper for å beskytte alt det vi elsker - jorda, vannet, fjellene, elvene og skogene våre. Dette er øyeblikket hvor vi bestemmer hvilken arv vi skal etterlate til fremtidige generasjoner sier Martinez.

Videon er hentet fra VICE video. Les mer her.

TiSA-avtalen og problemet Jonas Gahr Støre

Dette er et innlegg av Odd Tarberg. Innlegget ble først publisert av Attac. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten.

Då Jonas Gahr Støre tidlegare i haust var på eit verftsbesøk på Sunnmøre, kom direktøren med ei oppfordring om å opprette eit statleg krisefond som kunne brukast til å hjelpe ei næring over kortvarige, men alvorlege kriser. Støre kunne då ikkje svare anna enn at ei slik favorisering av nasjonale bedrifter vil vere i strid med alt inngåtte avtalar (EØS). Denne hjelpeløysa sentrale politikarar, og ikkje minst Støre sjølv, har sett seg i gjennom alt inngåtte handelsavtalar, vil i alvorleg grad bli forsterka gjennom TiSA-avtalen, som er dikterte av, og til fordel for, internasjonal storkapital. Det at Støre nektar å vere med på ein open debatt om alle sider ved denne avtalen, også dei negative, er hovedgrunnen til at regjeringa og Børge Brende har fått lov til å avfeie alle initiativ til TiSA-debatt som Sp og SV har prøvd å få til i Stortinget.

Norge har i over tre år forhandla om TiSA-avtalen, ein udemokratisk og arbeiderfiendtleg avtale for alle slags tenester, uten at verken Storting eller den offentlege opinionen har fått skikkeleg informasjon om konsekvensane av ein slik avtale. Den informasjonen som har kome frå regjeringshald, har vore bagatelliserande, ubalansert, og grensande til rein feilinformasjon.

TiSA-forhandlingane kom i gang i 2013, utanfor WTO-systemet og på initiativ frå USA og EU, etter at eit tilsvarande liberalistisk regelverk vart stansa i WTO av ei rekke u-land som såg at slik liberalisering ikkje var i deira interesse. Når regjeringa melde til Stortinget i 2013 at Norge hadde gått inn i forhandlingar om TiSA saman med 50 andre land, vart det likevel misvisande påstått å vere i «i tråd med norsk WTO-politikk». Denne feilinformeringa frå Utenriksdepartementet si side, må vere motivert av håpet om at ingen i Stortinget skulle ane uråd.

Hemmeleghaldet rundt forhandlingane er ekstremt overfor det politiske miljøet i alle landa som er med. På same tid er det dokumentert at lobbykreftene frå storkonserna i tenestesektoren, som European Services Forum og Coalition of Services Industries, rett og slett blir inviterte til å kome med sine forslag og behov overfor forhandlerane, særleg frå EU-kommisjonen og USA. Nasjonalforsamlingspolitikarar, arbeidstakarorganisasjonar, og miljøverninteresser blir derimot haldne på mange armlengders avstand. Dette gir ei ekstrem ubalansert påvirkning av forhandlingsprosessen i favør av investorinteressene.

Det er ikkje overraskande at den blå-blå regjeringa og ei entusiastisk NHO-leiing går inn for denne avtalen. Eit NHO som forresten suverent overser det fleirtalet av medlemsbedriftene sine som TiSA vil true. Desse kreftene har langt på veg lukkast i å legge lokk på alle tilløp til debatt om dei urovekkande lekkasjane frå forhandlingane som særleg Wikileaks har skaffa fram dei siste par åra.

Når det likevel er grunn til å framheve Jonas Gahr Støre som eit problem for oss som vil ha denne avtalen skikkeleg debattert i det politiske og offentlege rom, så er det fordi Arbeiderpartiet og særleg partileiar Støre, er like redde som regjeringa for å gå inn i ein diskusjon om dei opplagte negative konsekvensane av TiSA. Når Jonas Gahr Støre blir utfordra på Ap si vage, til dels positive haldning til TiSA-avtalen, slik han vart det på Postkoms landsmøte tidlegare i haust, då får han seg til å svare at partiet «har en utarbeidet politikk på dette», og at «frykten for avtalene er ubegrunnet». Med andre ord: Dette vil han ikkje at andre lenger ut i partiorganisasjonen (eller fagrørsla for den del) skal blande seg bort i! Med tanke på at det er dei siste par åra det har kome særleg mykje urovekkande informasjon frå forhandlingane, som viser at det ligg ein skremande liberalistisk og udemokratisk ideologi bak denne avtalen, då er det å klamre seg til ein fastlåst «utarbeidd politikk» på dette området heilt frå starten av, berre heilt uforståeleg.

Jonas Gahr Støre kunne, i staden for å blokkere debatten om TiSA, brukt dette til å utfordre regjeringa, og gjort TiSA-motstand til ei svært god valkampsak. Etter kvart som lekkasjane kom om sjokkerande udemokratiske element i avtalen, skulle det vere rikeleg med ammunisjon å ta av. Det «uheldige» i at Støre sat i posisjon når Norge sa ja til å gå med i TiSA-forhandlingane (etter råd frå kven?), kan han lett forklare med at det meste av dei negative sidene ved denne avtalen, er ting som har kome fram nettopp dei siste to åra, noko som forresten har ført til at regjeringspartnerane SV og Sp har snudd, og no går skarpt ut mot TiSA-avtalen.

I sin tale til Landsstyret i Ap den 5. april 2016, snakka Støre om eit vegvalg: «Et politisk veivalg mellom en retning drevet av FrPs og Høyres kjølige markedsliberalisme – og en annen retning bygget på tillit, solidaritet og rettferdig fordeling, ledet an av Arbeiderpartiet.» Det nifse er at TiSA-avtalen vil vere ei sementering av nettopp dette markedsliberalistiske vegvalget Støre her snakkar om. Avtalen skal innehald ei rekke klausular og innretningar som vil gi ei irreversibel utvikling i ei slik retning. Stikkord her er standstill– og skralleklausulane, og eit nytt «snedig» forhandlingsopplegg, negative listing, som betyr at alt skal konkurranseutsettast internasjonalt dersom nasjonane ikkje uttrykkeleg reserverer seg på konkrete områder.

I ein kronikk i oktober skriv Støre dette: “Få land har så store fordeler av internasjonal handel som Norge. Men det krever at den nasjonale politikken har handlekraft til å sikre trygghet for jobb og trygghet i jobb“. Igjen er det uforståeleg at Støre går inn for TiSA-avtalen, når han bør vite at ideologien bak TiSA går ut på å vingeklippe den nasjonale poltiske handlekrafta så langt som råd. Avtalen styrkar rettane til utanlandske selskap på ein uhøyrt måte. Det er berre å sjekke korleis utanlandske selskap skal ha krav på å sjå politiske styresmakter i korta i deira arbeid med eventuelle lov- og regelendringar som kan påvirke desse selskapa sin forventa gevinst. (ref Transparency Annexe som er å finne på nettet mellom lekkasjane frå Wikileaks).

Dei to regjeringspartia sin politikk på dette området, som ukritiske tilhengarar av den utviklinga TiSA legg opp til, er ikkje overraskande. Det som både er overraskande og uforståeleg, er derimot at Arbeiderpartiet ikkje stiller opp som motkraft mot den farlege styrkinga av finans- og konserngigantane sine interesser som denne TiSA-avtalen så tydeleg vil vere. Gjennom å nekte å vere med på ein debatt om også dei negative sidene av avtalen, er Støre med på å overlate all påvirkning av norske posisjonar under forhandlingane, til dei som tydelegvis er indoktrinerte av nettopp av «FrPs og Høyres kjølige markedsliberalisme», støtta av eit NHO som er ivrig heiagjeng til dette, utan tanke på fleirtalet av sine medlemsbedrifter som denne TiSA-avtale faktisk vil vere ein trussel for.

Personvern til salgs i TISA-avtalen: de vil, de vil, men får det ikke til?

Dette er et innlegg fra Attac Norge. Innlegget er publisert med tillatelse fra Attac.

Strid om personvern kan slå sprekker i TISA-avtalen. EU og USA står på hver sin side.

Poenget med TISA-avtalen er uregulert flyt av tjenester over landegrenser og innenfor TISA-landene. Når du kjøper en privat tjeneste eller bruker en offentlig tjeneste, gir du fra deg informasjon om deg selv. USA krever at denne informasjonen skal kunne kjøpes, selges og sendes fritt over landegrensene.

Dette gjelder ikke bare informasjon du gir til private selskaper, men også til det offentlige. Flere stater gir tillatelse til å selge helseinformasjon du gir til legen og videre, for eksempel til farmasiselskaper.

Personvernlovgivningen varierer stort mellom TISA-landene. USA er ikke kjent som et foregangsland. Dersom Norge går med på dette, godtar regjeringen at svært mye persondata blir flyttet ut av landet og havner i land som har svært dårlige personvernregler.

EU ser problemet og protesterer mot USAs krav.

Problemet er riktignok løsningen EU har valgt. De vil godta regelverket, men skrive inn et unntak for EU. De anerkjenner at reglene truer personvernet, men de vil beholde regelen, og heller lage et unntak for seg selv. Norge vil antageligvis følge samme strategi.

Konsekvens: Et svekket personvern på globalt nivå, halvhjertet reddet av usikre unntak.

Målet er nemlig å bli ferdig med TISA-avtalen i år. Personvern-spørsmålet er aktuelt i det såkalte «E-handel»-kapittelet. USA fikk ikke fjernet personvernhensyn i TPP-avtalen med stillehavslandene, som er ferdigforhandlet. Derfor er personvern-salget topp prioritet for USA, har forhandlere sagt til Attac Norge.

Hvem presser på EU for å svekke personvernet? Det er NHO Service sin europeiske paraplyorganisasjon. “Hvis TISA faller sammen på grunn av denne saken, er det EUs feil. Hele verden kommer til å beskylde EU for å være dataproteksjonistiske”, sier Pascal Kerneis, direktør i European Services Forum, til EurActive. Han representerer tjenesteselskaper innenfor telecom, internett og forsikring.

“Persondata skal ikke være en del av en handelsavtale”, svarer Maryant Fernández Pérez fra organisasjonen European Digital Rights. Fokuset for handelsavtaler er ikke å beskytte menneskerettighetene, men å beskytte handel”, sier hun til EurActive.

Attac-leder Petter Slaatrem Titland møtte USAs forhandlere i Géneve i September, sammen med et dusin representanter fra Attacs samarbeidspartnere i USA, Europa, Asia og Latin-Amerika.

USAs forhandlere ble stilt kritiske spørsmål om personvern blant annet fra Forbrukerrådets europeiske paraply, BEUC. «Vi har forhandlet i tre år. Hvor mye tror dere at dere kan klare å forandre på de neste tre månedene?», var svaret fra sjefsforhandler Chris Melly.

Etter flere kritiske bemerkninger fra organisasjonen Public Citizen og BEUC, viste det seg at USA var langt fra skråsikre på å lande TISA-avtalen med USAs krav om svekket personvern. Uklare svar fra USA viste tydelige tegn på uenigheter de sliter med å finne løsninger på.

Hva skjer nå? Enten må USA gi seg, eller så må EU gi seg. Kompromisset fra EU om et unntak for dem er mest sannsynlig. Men en TISA-avtale som sikrer kjøp og salg av personopplysninger, uten EU, har lite verdi for USA.

TISA-avtalen kommer i alle tilfeller til å sette en ny standard for personvernregler i alle framtidige avtaler. Dette gjelder ikke bare handelsavtaler, men andre regelverk innenfor G20 og OECD. Derfor blir EU presset til å stå på kravene. I Norge må vi gjøre det samme.

TISA-avtalen kan falle sammen på grunn av denne striden. Men landene kan alltids bli enige seg i mellom. Vanskeligere blir det for TISA-myndighetene å bli enige med sine egne innbyggere.

Les mer om personvernstriden her.

Les hva den europeiske paraplyorganisasjonen for Forbrukerrådene mener om TISA her.