Rettferdig klimapolitikk må bestå av mer enn fagre løfter

Lørdag deltok mer enn 3600 mennesker i “Folkets klimamarsj" i Oslo. Like før verdens ledere samles om en ny klimaavtale i Paris, stilte et bredt spekter av mer enn 70 organisasjoner seg bak en mobilisering med klare krav til klimatoppmøtet. Vi krever at politikerne må bli enige om en global klima-avtale. Med over 2000 arrangementer i mer enn 150 land vil millioner av mennesker gå for klimarettferdighet. Vi er mange som vil ha en rettferdig politikk der klima settes foran profitt. 

I Norge er markeringen koordinert av klimavalgalliansen, som er et samarbeid mellom miljøbevegelsen, fagbevegelsen og kirka.

Parolene og kravene til til norske myndigheter under markeringen var:

1. Norge må bidra – kutt norske utslipp!
2. Klimaendringer sender folk på flukt – vi vil ha klimarettferdighet!
3. Grip muligheten – grønne jobber nå!

Appeller ble holdt av Victor (Miljøagentene), Trine Lise Sundnes (Handel og Kontor), Helga Byfuglien (Bispemøtet), Børge Brende (utenriksminister) og Marjorie Pamintuan (Asia Pacific Research Network). 

Det er verdt å reflektere over hva andre deler av internasjonal politikk kan ha å si for styrken til klimaavtalen i Paris? Kan internasjonale handelsavtaler være et middel for å gjennomføre klimapolitikk, eller vil de stikke kjepper i hjulene for en ambisiøs nasjonal og internasjonal miljøpolitikk? Må det systemendring og nytenking rundt handel til for å hanskes med miljøproblemene vi står overfor?

Marjorie Pamintuan (Asia Pacific Research Network) fra Filippinene holdt en appell hvor hun satte miljø og klima i sammenheng med handelsavtaler som TISA, TTIP og TPP. Vi ser en utvikling der store selskaper undergraver demokratiet på bekosting av de folkevalgte og befolkningen. Når profitt blir det altoverskyggende målet, blir menneskerettigheter og miljøet taperne. Hun fortalte også om hvordan klimaendringene rammer land som eksempelvis Filippinene og de fattige spesielt. 

Marjorie Pamintuan var den eneste av appellantene på gårsdagens klimamarsj i Oslo som våget å snakke om de virkelige årsakene til den globale oppvarmingen og den økologiske krisen: nemlig de store selskapenes forurensing, utvinning og forbruk av fossilt drivstoff, utvinning av naturressurser, ran av matjord fra bønder og lokalsamfunn og rasering av lokale økonomier - og hvordan "verdens ledere" vil bidra til å videreføre og intensivere miljøødeleggelser og klimaendringer gjennom antidemokratiske handels- og investeringsavtaler som TTIP, TPP og TISA som setter de multinasjonale selskapenes kommersielle interesser foran alt annet. 

Hvorfor nevnte ingen av de norske appellantene på Folkets klimamarsj det åpenbare: at storselskapenes makt, hemmelige og konserndrevne handelsavtaler, og mangel på ekte demokrati, er de største barrierene mot klimahandling?




- Det må arbeides for at menneskerettighetsperspektivet blir innlemmet i selve avtaleteksten. Ord er ikke nok. Vi har snakket om grønn omstilling i en årrekke. Klimaendringene er fysiske og lar seg ikke løse med retorikk. Vi trenger politiske grep som skaper endring, sa Helga Haugland Byfuglien (Bispemøtet) i sin appell.

Folkeaksjonen mot TISA mener at vi må jobbe for handel som setter samarbeid foran konkurranse. Handel er bra, men kan ikke være et mål i seg selv. I stedet må handel hjelpe oss til å nå mål som er til det beste kloden og for folk. For å oppnå det må stater ha mulighet til å regulere handel og ikke, som det legges opp til i disse avtalene der selskaper sitter i førersetet. Høyinntektsland har et særlig ansvar fordi vårt levesett eksporterer klimaproblemer til fattigere regioner. Vi kan ikke ha en handelspolitikk som hindrer klimapolitikk. Vi kan ikke ha en politikk som setter vern av investor høyere en vanlige folk og klima.