Jul 12, 2016

Når politikk blir spill


Dette er en kronikk av Erling Laugsand
leder i Senterungdommen og Ada Johanna Arnstad politisk nestleder i Senterungdommen. Kronikken ble først publisert på NRK Ytring.

Hemmeligheter. Konkurranse. Penger. Maktspill. Nei, det er ikke Paradise Hotel det er snakk om, men TISA-avtalen. 


De fleste av oss har hørt om realityserien Paradise Hotel, hvor en rekke deltagere tilbringer noen måneder sammen på et hotell. Deltagerne går sammen i par, flytter inn på samme soverom og kjemper om å komme til finalen hvor man kan vinne en pengepremie. Noen ender opp alene på solorommet og må kjempe om å finne en partner, siden den som står alene i en parseremoni ryker ut.

For øyeblikket finnes det skremmende likhetstrekk mellom verdenspolitikken og den beryktede TV-serien.

TISA endrer spillereglene
Se for dere at vi ankommer hotellet. I dag er spillereglene slik at nesten alle verdens land er deltagere og de kan bestemme selv hvilken strategi som passer best for dem. For en deltager som Norge betyr det at alle med stemmerett er med å bestemme strategien gjennom å gi vår stemme i hvert valg.

TISA-avtalen kan forandre dagens spilleregler drastisk. Kort fortalt står TISA for Trade in Services Agreement, og er en frihandelsavtale om tjenester som forhandles frem mellom EUs 28 medlemsland og 23 andre land, inkludert Norge.

Avtalen forhandles frem under radaren til folk flest, fordi forhandlingene er strengt hemmelige.

Ved forhandlingsbordet sitter også multinasjonale selskap som Google, Apple og Walmart og velferdsprofitører som tjener penger på for eksempel sykehjem, skoler og asylmottak. Målet er å fjerne regler og lover som gjør det vanskeligere for selskap å operere på tvers av landegrensene.

Avtalen forhandles frem under radaren til folk flest, fordi forhandlingene er strengt hemmelige. Lite av innholdet i avtalen er offentlig kjent. Men, det vi vet er at den kan få stor innvirkning på norsk politikk og norske velferdstjenester i fremtiden.

Ingen fordeler uten gjenytelser
Hvis man vedtar nye spilleregler med TISA-avtalen medfører det endringer for alle deltagerne, både fordeler og ulemper. Først og fremst vil det bety at de store selskapene, som Google og Apple, får mer makt på hotellet, mens resten av deltagerne får mindre.

For Norge kan fordelen bli at vi får henge mer med de rike og kule selskapene. Men, som i realityserien får man ikke fordeler uten å risikere å bli backstabbet i runde to. For å få lov til å henge med den rike og kule gjengen med mest makt må Norge ofre det norske folks forbrukerrettigheter. Vi må også godta begrensninger for hvor mye folket skal få bestemme i sitt eget demokrati.

Det påstås at avtalen ikke skal gå på bekostning av offentlige tjenester. Men i likhet med Paradise Hotel er spillereglene mer kompliserte og utspekulerte enn som så.

Ved å bruke en smal definisjon på hva offentlige tjenester er – nemlig at offentlige tjenester kun er tjenester hvor staten har monopol og hvor det ikke finnes private aktører – så betyr det at norske innbyggere kun får lov til å bestemme over hvordan brannvesenet, politiet og fengsler skal styres. TISA vil bestemme spillereglene for sykehusene, skolene, eldreomsorgen og barnevernet, slik at norske innbyggere får mindre og si for hvordan disse samfunnstjenestene skal styres.

Spiller spillet for å vinne
Formålet med TISA er å fjerne reguleringer – som i praksis er en annen måte å si at man vil fjerne politikk, og vår mulighet til å bestemme hvordan politikken skal utformes.

Det betyr at man risikerer å bli henvist til et postkasseselskap i Mexico når man vil klage på behandlingen bestefar får på sykehjemmet, i stedet for å kunne gå til rådhuset. Det betyr at man må få overtalt et selskap – som, i likhet med alle selskaper, har som hovedoppgave å holde sine aksjonærer fornøyde – for at lillesøster skal få bedre luft i klasserommet, i stedet for å stemme ved kommunevalget. Det blir som å gå i parseremoni med Walmart og håpe at de tar ansvar for norske interesser, selv om vi vet at de bare spiller spillet for å vinne.

TISA-tilhengerne sier vi kan stole 110 prosent på at vi skal få beholde like mye makt som før. Men vi har sett for mange slu spillere i Paradise Hotel til å la oss lure. Vi vil ikke våkne opp med tidenes fylleangst for hva vi har gjort.






Demokratiet må ikke bli som Paradise Hotel
Vi vil ikke at Norge blir låst inn på rom sammen med Google, uten mulighet til å bytte partner. Noen vil kanskje påstå at det er bedre å være innelåst med Google enn å være alene på det triste solorommet, men det er en høy pris å betale om vi ikke kan bestemme noe selv resten av sesongen.

Senterungdommen mener Norge ikke skal gi bort muligheten til å avgjøre hvilken politikk som skal føres for viktige velferdstjenester. Vi mener Norge ikke bør skrive under på en handelsavtale som tar makt fra det norske folk.

Basert på det vi vet via lekkasjer fra Wikileaks om forhandlingene så langt, mener vi det allerede nå er klart at Norge må trekke seg fra avtalen.

Demokratiet vårt kan ikke bli som Paradise Hotel, det norske folk skal ikke kunne låses inne i et dårlig parforhold. Vi vil ikke la rike selskap slippe kula mot folket i finalen, for å stikke av med premien selv.


Erling Laugsand @erlinglaugsand
Ada Johanna Arnstad @adaarnstad

Foto: Johanna Engen


No comments:

Post a Comment