De hemmelige avtalene som truer vår framtid

Foto Kristin Brenna

Dette er en gjesteblogg skrevet av Camilla Hansen. Hun er styremedlem i Attac Oslo

Verden over forhandles det nå i hemmelighet om en rekke antidemokratiske avtaler som vil frata oss retten til å påvirke vår egen framtid og overføre makt over våre livsvilkår til store multinasjonale selskaper.

Avtalene det dreier seg om er en ny type internasjonale handels- og investeringsavtaler. Mens handelsavtaler tidligere omhandlet tollavgifter på håndfaste varer, vil de nye avtalene gripe dypt inn i politikk og samfunnsliv og vil berøre så og si alle aspekter av livet. Av disse avtalene er Norge med på å forhandle om TISA, den internasjonale avtalen om handel med tjenester, sammen med 51 andre land, deriblant USA og EU-landene [1]. TTIP, det transatlantiske handels- og investeringspartnerskapet, som forhandles mellom USA og EU, vil også få konsekvenser for Norge dersom den inngås.

Har du ikke hørt om disse avtalene, så er ikke det så rart, for de forhandles nemlig i streng hemmelighet. TISA-forhandlingene har siden 2013 foregått bak lukkede dører, og verken befolkningen eller Stortingspolitikerne har rett til innsyn i forhandlingsprosessen. Faktisk så skulle forhandlingstekstene etter planen forbli hemmelige i hele fem år etter at forhandlingene er avsluttet. Når forhandlerne eventuelt blir enige om en avtale, vil denne bli lagt fram for Stortinget til ratifikasjon. Stortingspolitikerne kan da stemme ja eller nei til avtalen, men vil ikke kunne endre noe som helst av innholdet.

De nye handelsavtalene er ikke noe som har sitt utspring i befolkningene i landene som forhandler om dem, men er politiske prosjekter initiert av de største multinasjonale selskapene og deres mektige lobbygrupper [2]. Det er de som er de største pådriverne for avtalene, og mens sivilsamfunn og de fleste politikere nektes innsyn, nyter selskapenes lobbyister privilegert tilgang [3] og samarbeider tett med forhandlere og beslutningstakere i grupper som TEAM TISA [4].

Takket være lekkasjer, blant annet fra varslernettstedet Wikileaks, som har lekket en rekke tekster, blant annet fra TISA-forhandlingene, vet vi nå en del om hva det forhandles om. Mye er imidlertid fortsatt usikkert, og uten fullt innsyn i de pågående forhandlingene, er en informert offentlig debatt ikke mulig.

Altomfattende
Formålet med TISA-avtalen er å gjøre tjenester til en global handelsvare og å fjerne politiske og sosiale hindringer som står i veien for handel med tjenester. «Tjenester» er en svært vid betegnelse som inkluderer alt som ikke er håndfaste varer, så som sykehus og medisinsk behandling, eldreomsorg, barnehager, skoler og universiteter, drikkevannsforsyning og sanitæranlegg, elektrisitet, kollektivtransport, finanstjenester, TV og radio, drift av nasjonalparker, museer, konserter og kulturarrangementer, og mye mer. TISAs hovedavtaletekst definerer tjenester utelukkende som handelsvarer som skal selges og kjøpes på verdensmarkedet, mens de menneskelige, politiske, sosiale, kulturelle og økologiske formålene og aspektene ved disse ignoreres eller underordnes.

Et viktig prinsipp som ligger til grunn for de nye handelsavtalene er prinsippet om «likebehandling,» eller «ikke-diskriminering» av utenlandske selskaper. Under TISA forplikter dette landene til å åpne opp sine tjenesteområder for utenlandske selskaper som selger tjenester, og forbyr lokale og nasjonale myndigheter i å vedta lover eller gjennomføre politiske tiltak som gir forrang til offentlige virksomheter, ideelle organsiasjoner eller lokale bedrifter som utfører tjenester. Å gi forrang til, eller beskytte, offentlige, ikke-kommersielle eller små lokale aktører gjennom virkemidler som regulering, subisidier og offentlige innkjøp, gjøres ofte for å fremme politiske og sosiale målsetninger, som for eksempel å sikre innbyggerne lik tilgang til essensielle tjenester som helse og utdanning, opprettholde en lokal og kritisk presse og et mangfoldig kulturliv, og styrke lokal økonomi og sysselsetting. Med TISA vil dette bli forbudt.

Det at reglene for «ikke-diskriminering» også gjelder for subsidier, betyr at lokale og nasjonale myndigheter ikke kan subsidiere offentlige tjenester – med mindre de også subsidier de multinasjonale selskapene som har etablert seg innen samme tjenestesektor. Dette vil sterkt begrense staters, og ikke minst kommuners, mulighet til å finansiere offentlige tjenester og kan i ytterste konsekvens resultere i underfinansiering og forvitring av disse og til at myndighetene dermed ser seg nødt til å privatisere dem.

Privatiseringspress
Sivilsamfunnsorganisasjoner og fagforeninger over hele verden advarer om at TISA kan komme til å presse fram kommersialisering og privatisering av offentlige tjenester og dermed true grunnleggende rettigheter som retten til rent drikkevann, nødvendig helsehjelp og utdanning. I møte med kritikken har forhandlerne og regjeringene, Solberg-regjeringen inkludert, kommet med vage forsikringer om at offentlige tjenester er unntatt avtalens regler om konkurranseutsetting og at den ikke forplikter land til å privatisere disse. Men lekkede tekster viser imidlertid at dette ikke stemmer.

Selv om TISA ikke eksplisitt krever at landene skal privatisere offentlige tjenester, inneholder avtalen en rekke mekanismer og klausuler som på en indirekte måte vil drive fram en slik privatisering. For det første, så er TISAs definisjon av «offentlige tjenester» svært snever. I avtalen defineres disse som tjenester der det eksisterer et offentlig monopol, det vil si «som verken tilbys på kommersiell basis eller i konkurranse med en eller flere tjenestetilbydere.» [5] I Norge eksisterer et slikt rent offentlig monopol bare innen politi, forsvar, brannvesen og rettsvesen. Alt annet kan bli omfattet av TISA. De enkelte landene kan i tillegg liste opp tjenester de ønsker å skjerme fra internasjonal konkurranse, men heller ikke dette er noen garanti. TISAs regler om «negativ listing» gjør at tjenestesektorer som ikke listes opp ikke vil kunne skjermes av en annen regjering på et senere tidspunkt.

For det andre, så er handelsforhandlinger en «gi og ta-prosess». Hvert av landene som forhandler om disse avtalene søker å fremme sine «offensive interesser,» og disse ligger i å skaffe det enkelte lands multinasjonale selskaper adgang til andre lands markeder. For at norske selskaper gjennom TISA-avtalen skal, som EU-kommissær Karel de Gucht uttrykker det, «erobre nye markeder» i andre land, må Norge også åpne opp våre hittil skjermede tjenestesektorer, slik at andre lands storselskaper kan erobre dem. Så selv om regjeringen unntok sykehustjenester og drikkevannsforsyningen fra konkurransutsetting i sitt åpningstilbud i 2013, så kan disse likevel bli lagt på bordet senere i forhandlingsprosessen. Og, for det tredje, så er TISA utformet som en «levende avtale.» Det betyr at avtalen kan oppdateres og videreutvikles etter at den er inngått [6]. Den avtalen som Stortinget skal stemme over er altså ikke den endelige avtalen. I lang tid etter at TISA er offisielt ferdigforhandlet og signert, vil den leve sitt eget liv bak lukkede dører, der den uten Stortingets innblanding kan utvides til blant annet å inkludere nye tjenestesektorer.

Fastlåser samfunnsutviklingen
Som om dette ikke er nok: TISA inneholder også to klausuler, frys- og skralleklausulene, som vil gjøre enhver privatisering og konkurranseutsetting irreversibel, det vil si at de ikke kan omgjores. Når en tjeneste, som for eksempel drikkevannsforsyningen, først er privatisert, vil det i praksis ikke være mulig å ta den tilbake i offentlig drift – uansett hva befolkningen måtte ønske eller hvem de stemmer på ved neste valg. Skralleklausulen vil sørge for at det bare vil være mulig å privatisere og konkurranseutsette mer og mer, ikke mindre. Så dersom Oslo kommune for eksempel privatiserer drikkevannet og selger vannverkene til et globalt vannselskap som Veolia eller Nestlé, så vil vannet forbli privat og i de multinasjonale selskapenes kontroll i all overskuelig framtid, selv om innbyggerne velger et nytt byråd og krever at kommunen tar vannet tilbake. De siste årene har kommuner og lokalsamfunn verden over rekommunalisert, tatt tilbake tjenester som vann og energi til offentlig drift. Med de nye handelsavtalene vil dette ikke lenger være mulig.

En skrallenøkkel er et verktøy som bare kan skru én vei. På samme måte, vil TISA-avtalen sørge for at samfunnsutviklingen bare kan skrus i én retning og i ett bestemt spor. Vi som samfunnsborgere vil fratas den grunnleggende demokratiske retten til å velge en annen retning og til å påvirke vår framtid.

Sentralisering
Mange offentlige tjenester drives av kommunene. TISAs rigide regelverk om «likebehandling» vil binde kommunene på hender og føtter og sterkt innskrenke det politiske handlingsrommet. Kommuner og lokalsamfunn over hele Europa frykter derfor at TISA og de andre nye handelsavtalene i praksis vil avvikle lokaldemokratiet. I Norge har KS, kommunenes og fylkeskommunenes interesseorganisasjon, gått ut og advart mot TISA og TTIPs konsekvenser for det politiske handlingsrommet og for lokale folkevalgte myndigheters rett til «å velge hvordan tjenester som vann- og energiforsyning, renovasjon og avløp, redningstjeneste, de offentlige helse- og sosialtjenester, offentlig transport, boligbygging og tiltak innen byplanlegging, byutvikling og utdanning skal organiseres.»

Flere har pekt på sammenhengen mellom regjeringens Kommunereform og TISA. Sammenslåing av kommuner vil skape større enheter og dermed gjøre kommunale tjenester mer attraktive for store multinasjonale selskaper som ønsker å overta dem. For internasjonal konkurranse fører nesten alltid til at store selskaper overtar. Små lokale tjenestetilbydere vil ikke ha noen sjanse mot de globale gigantene som har betydelige konkurransefortrinn i kraft av sin størrelse, så som tilgang til billige råvarer og billig arbeidskraft, markedsføringsbudsjetter i million- og milliardklassen, mektige lobbygrupper, og betydelig politisk innflytelse. Den tøylesløse globale konkurransen som TISA og de nye handelsavtalene vil lovfeste, vil på sikt føre til en storstilt sentralisering og maktkonsentrasjon der gigantselskaper gis kontroll over så å si alle samfunnsområder.

Kappløp mot bunnen
I tillegg til å forby «diskriminerende» politiske virkemidler som gir forrang til offentlige og lokale tjenesteytere, vil TISA også fjerne og forhindre andre typer lover og reguleringer som setter ikke-kommersielle hensyn først. Dette inkluderer lover og regler som har som formål å beskytte innbyggernes rettigheter og å verne naturen, som for eksempel arbeidstakerrettigheter, forbrukerbeskyttelse, personvernbestemmelser, regulering av finansmarkedet, folkehelsetiltak og miljølovgivning. Lekkede dokumenter viser blant annet at TISA vil frata offentlige myndigheter retten til å regulere flyt av personlige data for å beskytte vår rett til privatliv og til å regulere banker og finansinstitusjoner for å hindre at en ny finanskrise oppstår.

En slik deregulering – fjerning, redusering og forhindring av lover og regler som er i offentlighetens interesse, er også et av hovedmålene for TTIP-avtalen [7]. Dette skal TTIP oppnå gjennom å harmonisere, gjøre lovverket likt i USA og EU. Som kritikerne peker på, vil dette, tatt i betraktning avtalens mål om å fjerne ikke-tollmessige handelshindringer, nødvendigvis føre til at lover og reguleringer og standarder vil senkes ned til laveste nivå, som i «et kappløp mot bunnen». Og når EU senker sitt lovverk, kan Norge også komme til å bli pålagt å gjøre det samme gjennom EØS og EFTA.

Forskjellene mellom lovverkene i USA og EU er store. USA har mye svakere regelverk og lavere produktstandarder enn EU på mange områder, blant annet innen mattrygghet, helse, miljø og arbeidsliv. I amerikanske supermarkeder inneholder for eksempel 70 prosent av den bearbeidede maten genmdifiserte organismer (GMO), 90 prosent av storfekjøttet som selges er produsert med veksthormoner, og kyllingene er fulle i antibiotika og vasket i klorin. Tusener av giftige kjemikalier som er forbudt i Europa, deriblant neonicotinoider, som dreper bier, tillates i USA. Amerikanerne har også færre restriksjoner på kontroversielle og svært miljøskadelige teknologier som fracking.

I EU, og også i Norge, er regulering innen matsikkerhet, helse og miljø basert på føre-var-prinsippet. Det betyr at produkter og produksjonsmetoder forbys dersom det hersker tvil om deres innvirkning på helse og miljø. For at et produkt skal kunne godkjennes, må produsenten først bevise at det er trygt. Dette legger naturligvis en del hindringer i veien for amerikanske storselskaper som ønsker å eksportere uhemmet til Europa, og selskapene ser TTIP som en gyllen mulighet til å få fjernet dette prinsippet og overkjøre de europeiske befolkningenes motstand mot GMO [8].

I sine offisielle uttalelser har EU-kommisjonen, som forhandler om TTIP-avtalen sammen med USAs Handelsrepresentant, kommet med gjentatte forsikringer om at TTIP ikke vil føre til at EUs regler og standarder for mattrygghet, helse og miljø vil bli svekket, og bedyrer at føre-var-prinsippet vil bli opprettholdt. Uttalelser fra amerikanske forhandlere og storselskaper tyder imidlertid på noe helt annet [9]. Shaun Donnelly, tidligere amerikansk handelstjenestemann, sier for eksempel at «TTIP is only worth doing if the regulatory side is covered, such as getting rid of the precautionary principle.»

Selskaper som lovgivere
Amerikanske og europeiske storselskaper har en felles interesse i at lovverket på begge sider av Atlanterhavet svekkes. Selskapene har sammen gjennomgått hvilke lovverk og standarder de ønsker fjernet gjennom TTIP og samarbeider tett om å oppnå dette målet.

Både EU-kommisjonen og selskapene er imidlertid klar over at en TTIP-avtale som inneholder dype kutt i EUs lovverk på politisk sensitive områder som mat, helse og miljø kan bli nedstemt i EU-parlamentet eller i de nasjonale parlamentene. For å unngå dette har de funnet en måte TTIP kan snike reguleingeskuttene inn i ettertid. Gjennom et system for reguleringssamarbeid, Regulatory co-operation, skal man fortsette å harmonisere lovverkene og senke standardene etterat en TTIP-avtale eventuelt er inngått. Dette systemet er basert på en detaljert plan fra lobbygruppene BusinessEurope og US Chamber of Commerce, og vil blant annet opprette et permanent USA-EU organ, Regulatory co-operation Body, med makt til å godkjenne eller legge ned veto mot forslag om nye reguleringer og til å eliminere eller svekke eksisterende regler. I dette organet vil representanter for de store multinasjonale selskapene sitte ved samme bord og «essentially co-write regulation» sammen med USAs og EUs handelsbyråkrater. Som TISA, er også TTIP utformet som en «levende avtale». Intensjonen er at disse avtalene skal være kontinuerlige prosesser: det som legges fram for parlamentene til signering er bare begynnelsen.

Samtidig som lover og regler som beskytter mennesker og naturen skal fjernes og stoppes, vil de nye handelsavtalene også opprette og styrke regelverk som har et helt annet formål – nemlig å beskytte de multinasjonale selskapene og finansinstitusjonene. Dette inkluderer patentregler, copyright og andre former for intellektuelle eiendomsrettigheter (IPR), samt nye mekanismer og institusjoner som skal beskytte selskapenes investeringer.

Patenter og intellektuelle eiendomsrettigheter gir selskaper monoplrettigheter på alt fra frø og planter [10] til medisiner og programvare. I USA gir patentregler store farmasiselskaper monopol på medisiner, og konsekvensen av dette er at medisiner der koster dobbelt så mye som i Europa. Multinasjonale farmasiselskaper lobber for at et lignende regelverk skal innføres i Europa gjennom TTIP. Samtidig advarer borgerrettighetsaktivister på begge kontinenter om at både ytringsfriheten og vår rett til privatliv vil bli innskrenket dersom multinasjonale selskaper gis monopolrettigheter på internett. Selskapene vil at TTIP skal etablere og håndheve et strengt globalt IPR-system

Hemmelige domstoler
Et kjerneprinsipp i TTIP er investorbeskyttelse. Det går ut på at multinasjonale selskapers investeringer skal beskyttes mot politiske endringer som kan ha negativ innvirkning på disse og føre til reduksjon i selskapenes profitt. Slik det ligger an til, vil selskapenes rett til et stabilt og forutsigbart investeringsklima i TTIP gis forrang foran alle andre hensyn. Pascal Kerneis, fra lobbygruppen for europeiske storselskaper innen tjenester, European Services Forum, legger ikke skjul på at investorbeskyttelse skal være førsteprioritet i en TTIP-avtale. For, som han sier, vil selskapene «oppose any deal in which investment protection is traded off against public policy objectives, including human and labour rights.»

En svært omstridt mekanisme som sikrer stabilitet og forutsigbarhet for selskaper som investerer i utlandet, er investor-stat-tvisteløsning (ISDS). Ordningen gir utenlandske selskaper makt til å saksøke stater og kreve milliardbeløp i erstatning dersom myndighetene vedtar lover eller gjennomfører politiske tiltak som kan føre til tap av framtidig profitt for selskapene. Det forhandles om ISDS i TTIP, og mye tyder på at ordningen også kan komme til å gjelde for TISA.

ISDS er et parallelt rettssystem av private tribunaler som ligger utenfor og står over både det nasjonale og det internasjonale offentlige rettsapparatet. Tribunalene består ikke av vanlige dommere og en sivil jury, men av tre voldgiftsdommere som er forretningsadvokater fra verdens mektigste advokatfirmaer. Det er bare utenlandske investorer (som regel multinasjonale selskaper) som kan gå til søksmål, ikke stater eller lokalsamfunn som berøres av et selskaps aktiviteter. Rettsakene er tunge og dyre; bare saksomkostningene ligger i gjennomsnitt på 60 millioner kroner. Prosessene er som oftest hemmelige, og tribunalets avgjørelser kan ikke ankes. Voldgiftsdommeren Juan Fernández-Armesto beskriver systemet slik:

«When I wake up at night and think about arbitration, it never ceases to amaze me that sovereign states have agreed to investment arbitration at all (…) Three private individuals are entrusted with the power to review, without any restriction or appeal procedure, all actions of the government, all decisions of the courts, and all laws and regulations emanating from parliament.»

Søksmål mot demokrati
Dette høres utrolig ut, men slike investor-stat-tvisteløsingsmekanismer eksisterer faktisk allerede, som en del av de mange bilaterale (tosidige) investeringsavtalene (BITs) verden over. Ordningen ble første gang opprettet på slutten av 1950-tallet, men det var svært få søksmål som ble reist før slutten av 90-årene, da de store multinasjonale selskapene virkelig fikk øynene opp for hvilke muligheter som ligger for dem i dette systemet. Siden da har antall søksmål økt eksponentielt, og mange av disse viser at det ofte er lover og politiske tiltak som har som formål å beskytte miljø, folkehelse og menneskerettigheter som blir angrepet.

Det kanadiske gruveselskapet Gabriel Resources’ søksmål mot Romania er et nylig eksempel. I juli gikk Gabriel Resources til søksmål mot Romania fordi landets nasjonalforsamling hadde trukket tilbake selskapets tillatelse til å utvikle Europas største gull- og sølvgruve i Rosia Montana-området som følge av flere år med massive protester mot prosjektet. Dersom gruven hadde blitt utviklet ville det ha forurenset det historisk verneverdige og økologisk sårbare området med tonnevis av giften cyanid, ødelagt fire fjell og utslettet tre landsbyer. Det at politikerne omsider tok en demokratisk avgjørelse i befolkningens og samfunnets interesse, resulterte i at Gabriel Resources nå krever en erstatning på fire milliarder euro av Romania og landets befolkning – en sum som tilsvarer hele det rumenske utdanningsbudsjettet.

Søksmålet mot Romania er bare ett av mange. Her følger noen flere eksempler:

•  2012 gikk det svenske atomenergiselskapet Vattenfall til sak mot Tyskland og krevde 3,7 milliardIer euro i erstatning fordi den tyske regjeringen hadde vedtatt å fase ut landets atomkraftverk etter Fukushimakatastrofen.
• Det franske vannselskapet Suez saksøkte Argentina etter at regjeringen i 2006 vedtok å ta tilbake den privatiserte drikkevannsforsyningen i Buenos Aires til offentlig drift. Voldgiftsdommerne slo fast at menneskeretten til rent drikkevann ikke kunne settes over Suez’ investeringsrettigheter og dømte Argentina til å betale 405 millioner dollar i erstatning til selskapet.
• Det amerikanske selskapet Lone Pine har saksøkt Canada for 250 millioner dollar fordi den kanadiske provinsen Quebec har innført et midlertidig forbud mot fracking.
• Den amerikanske tobakksgiganten Phillip Morris har saksøkt både Australia og Uruguay på grunn av at landene har innført lover om at sigarettpakker skal merkes med helseadvarsler.
• Det nederlandske forsikringsselskapet Achmea saksøkte Slovakia fordi regjeringen i 2012 reverserte privatisering og kommersialisering av helseforsikringer vedtatt av en tidligere regjering. Slovakia ble dømt til å betale 22 millioner euro i erstatning til Achmea.

Ofte er det imidlertid nok for et selskap å bare true med å anlegge et søksmål mot et land for å få stoppet nye lover og vedtak det ikke liker. ISDS har på denne måten en avkjølende effekt. Nasjonale og lokale myndigheter kan droppe eller la være å innføre lover og gjennomføre tiltak som er i offentlighetens interesse dersom de frykter at det kan resultere i et søksmål.

Også i Norge
I et forslag om modell for bilaterale investeringsavtaler lagt ut den 13. mai i år går regjeringen inn for at en slik investor-stat-tvisteløsningsordning også skal bli en del av de bilaterale investeringsavtalene Norge inngår i.

Avtalemodellen som regjeringen foreslår, vil innebære en enorm overføring av makt over landets politikk, samfunn og økonomi til multinasjonale selskaper og anonyme forretningsadvokater. På samme måte som utenlandske selskaper gis rett til å gå til søksmål mot Norge, vil også norske storselskaper kunne saksøke land de etablerer seg i. Vi kan dermed ende opp med situasjoner der befolkninger i fattige utviklingsland må betale milliarder i erstatning til selskaper som Statoil og Telenor fordi landenes myndigheter har tatt politiske beslutninger som setter menneskerettigheter og miljø foran beskyttelse av selskapenes investeringer. At regjeringen går inn for denne typen investeringsavtaler, som også FN-eksperter nå har gått ut og sagt at er en trussel mot menneskerettighetene, er skremmende og mildt sagt bekymringsfullt.

Voksende motstand
Etter hvert som mer informasjon om de nye handels- og investeringsavtalene har lekket ut, øker motstanden. I EU har over 2,6 millioner mennesker nå skrevet under på et borgerinitiativ mot TTIP. I Norge er avtalene fortsatt ukjent blant folk flest, men en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner og aksjonsgrupper jobber nå for å endre på det.

I Oslo vil det derfor bli arrangert en stor demonstrasjon mot TISA den 10. oktober. Samme dag vil det også arrangeres demonstrasjoner og aksjoner i flere land der titusener av mennesker vil ta til gatene for å stoppe de antidemokratiske avtalene som truer vår framtid.


[1]TISA skal etter planen utvides til å gjelde for alle de 160 landene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) når den er ferdigforhandlet og vil da bli en global avtale.

[2] I følge rapporten TISA versus Public Services fra Public Services International (PSI), er det mye som tyder på at TISA er et politisk prosjekt som først ble uttenkt og initiert av US Coalition of Service Industries, en lobbygruppe bestående av multinasjonale tjenestekonsern som inkluderer selskaper som AIG, AT&T, IBM, Google, Microsoft, Walmart, Walt Disney, JPMorgan og CitiGroup: http://www.world-psi.org/en/psi-special-report-tisa-versus-public-services. Og Transatlantic Business Dialogue (TABD), en lobbygruppe av direktørene for USAs og EUs største selskaper, har lenge lobbet etablering av en transatlantisk handelsavtale. Se Lori Wallach, ”The corporate invasion” i Le Monde Diplomatique: http://mondediplo.com/2013/12/02tafta#nb2

[3] Corporate Europe Observatory har for eksempel dokumentert at 88 prosent av de lukkede møtene EU-kommisjonen har hatt om TTIP, vært med lobbygrupper som representerer multinasjonale selskaper: http://corporateeurope.org/revolving-doors/2015/07/revolving-door-greasing-wheels-ttip-lobby

[4] Et eksempel er TEAM TISA, en gruppe av amerikanske selskaper i tjenestesektoren som har et nært samarbeid med amerikanske forhandlere, politikere og diplomater. Teamets stiftelsesmøte ble ledet av USAs handelsrepresentant Michael Froman: http://teamtisa.org.

[5] Dette er basert på definisjonen av offentlige tjenester i tjenesteavtalen GATS i WTO. Se Helene Bank, ”Seks ting du bør vite om TISA/TTIP: http://www.velferdsstaten.no/Forsiden/?article_id=128373.

[6] I følge TISA versus Public Services, er TISA “explicitly designed as a “livingagreement” that will mandate trade negotiators to develop new regulatory templates foradditional sectors far into the future.”

[7] Et av hovedmålene som ligger i EUs mandat for TTIP-forhandlingene er ”the elimination of unnecessary regulatory obstacles to trade.” Sehttp://ttip2015.eu/files/content/docs/Full%20documents/Mandate%20Council.pdf.

[8] Lobbyist og leder for det mektige lobbyselskapet Geiger and Alber, Andreas Geiger, uttaler for eksempel at ”The TTIP offers the perfect vehicle to overcome the overwhelming opposition to GMOs in the EU.” Se: http://thehill.com/blogs/congress-blog/economy-a-budget/329375-american-agriculture-gmos-and-europe.

Brev som Friends of the Earth Europe har fått tilgang til viser at EU-kommisjonen allerede er i ferd med å senke helse- og sikkerhetskrav til importerte varer som inneholder GMO som følge av press i TTIP-forhandlingene: http://stopthecrop.org/EU-US-trade-deals-pushing-GM-crops-270815.

[9] I en rapport fra USAs Handelsrepresentant står det for eksempel at “The United States continues to press the EU for fundamental improvements in its regulatory system with the goal of normalizing trade in agricultural products derived from modern biotechnology”:https://ustr.gov/sites/default/files/FINAL-2014-SPS-Report-Compiled_0.pdf.

[10] Det er fortsatt uklart hvorvidt TTIP vil omfatte patenter på livsformer (gener, frø, plante- og dyrearter) siden forhandlingene er hemmelige og det ennå ikke har kommet noen lekkasjer på dette området. Men siden slike patentregler er inkludert i flere av de andre nye handelsavtalene under forhandling, deriblant TPP, er det grunn til å tro at de også vil komme med i TTIP. Se Grain, “Trade deals criminalise farmers’ seeds”: https://www.grain.org/article/entries/5070-trade-deals-criminalise-farmers-seeds.

Slå ring om folkestyret - Stopp TISA

Foto Johanna Engen

Dette er et innlegg skrevet av Martin Austad som er styremedlem i Folkeaksjonen mot TISA. Innlegget ble først publisert i Dagbladet 12.09.2015 og Dagsavisen 14.09 2015.

Kommunestyret står for fall. En TlSA-avtale vil på dramatisk vis forandre Kommune-Norge hvis den blir gjennomført. Bruk stemmen din i lokalvalget til å stemme mot en avtale som vil være ødeleggende for lokaldemokratiet.

Bruk den lille politiske innflytelsen du har ved kommunevalg så lenge du har den. Det kan snart være slutt. Neste gang du kan stemme ved et kommunevalg, i 2019, kan kommunestyrenes makt allerede være vesentlig redusert, om det går som regjeringa vil. I dypeste hemmelighet fører regjeringa forhandlinger om en internasjonal avtale som på dramatisk vis vil forandre Kommune-Norge for all framtid, dersom den blir gjennomført. Forhandlingene er så hemmelige at det eneste vi får vite, er det som lekker ut på WikiLeaks. Planen er å frata kommunene all makt og innflytelse over organiseringa av tjenestetilbudet til innbyggerne. Enn så lenge skal kommunene få lov til å bestille og betale, men der stopper det.

Avtalen som det forhandles om, går under navnet TISA eller Trade In Services Agreement. Sagt med politikernes egne ord går avtalen ut på å «liberalisere handelen med tjenester». I klarspråk betyr det at alle offentlige tjenester skal kommersialiseres, dersom det er mulig for private aktører å tjene penger på dem. Så lenge det er det offentlige som skal betale private selskaper for å utføre tjenester som i dag er offentlige, kan man godt si at det hele er en listig plan for å lose skattebetalernes penger ned i lomma på private investorer.

Offentlige tjenester drives i dag i stor grad av kommunene. Om disse tjenestene kommersialiseres, vil det få vidtrekkende følger, både for innbyggerne som bruker tjenestene og for de som arbeider i kommunene. Kommersialisering av offentlige tjenester er svært omstridt og ikke uten grunn. Det finnes en rekke eksempler på at kommersialisering har ført til så stor misnøye at offentlige tjenester som først har vært kommersialisert, etter hvert blir overtatt av kommunen igjen. Om TISA blir gjennomført, vil en slik tilbakeføring ikke lenger være mulig. TISA er en enveiskjøring uten avkjørsler. Etter det vi vet, vil avtalen være utformet slik at utviklinga bare kan gå én vei: mot mer kommersialisering. Noen angremulighet finnes ikke; om en tjeneste først er kommersialisert, kan det offentlige aldri overta drifta igjen. Avtalen sikrer dette gjennom noen klausuler som gjerne omtales som «frys» og «skralle». Frys innebærer at alle tjenester som drives av kommersielle aktører på det tidspunktet avtalen inngås, for all framtid skal drives på denne måten. Skralle er et bilde på at tjenester som kommersialiseres etter at avtalen er inngått, aldri seinere kan overtas av det offentlige igjen.

Det sier seg sjøl at dette vil være helt ødeleggende for lokaldemokratiet. Om det politiske flertallet i en kommune skifter, kan ikke det nye flertallet vedta å reversere kommersialisering som et tidligere flertall har gjennomført. KS, kommunenes egen interesseorganisasjon, har i et hovedstyrevedtak 22. juni i år kommet med klare krav til regjeringas innsats i forhandlingene. I vedtaket står det blant annet at KS anmoder regjeringa om å arbeide for å sikre den lokale og regionale handlefriheten. Det gjelder særlig: «Retten til å velge hvordan tjenester som vann- og energiforsyning, renovasjon og avløp, redningstjeneste, de offentlige helse- og sosialtjenester, offentlig transport, boligbygging og tiltak innen byplanlegging, byutvikling og utdanning skal organiseres. Det omfatter lokale og regionale myndigheters mulighet til å reversere en markedsåpning av lokale og regionale offentlige tjenester. » Det vi så langt har hørt om innholdet i forhandlingene, gir dessverre ingen grunn til å tro at slike hensyn vil bli ivaretatt. Tvert imot; forhandlingene handler nettopp om å fjerne den typen begrensninger som disse kravene representerer. Det er akkurat det som ligger i begrepet «liberalisering».

Både her hjemme og internasjonalt blir det stadig flere som ønsker å bevare lokaldemokratiet og stoppe dette vanviddet. Mange kommer til å bruke stemmeseddelen ved årets kommunevalg og ved stortingsvalget i 2017 for å markere motstand mot TISA. Hittil er det fire partier som har sagt klart og tydelig nei til TISA. Det er Senterpartiet, Miljøpartiet de Grønne, SV og Rødt. Den 10. oktober er blinket ut som internasjonal aksjonsdag mot TISA og andre udemokratiske «handelsavtaler». Denne dagen blir det også arrangert en større demonstrasjon i Oslo, med hovedparolen: Slå ring om folkestyret - Stopp TISA. Mer informasjon om dette finner du blant annet på Facebooksidene til Folkeaksjonen mot TISA.

Over hele verden protesterer nå folk mot de nye handelsavtalene TISA/TTIP. I Norge vil TISA-avtalen bety at alle offentlige tjenester skal kommersialiseres, dersom det er mulig for private aktører å tjene penger på dem. Om TISA blir gjennomført, vil en tilbakeføring ikke lenger være mulig.

Skrallebank

Dette er et innlegg forfattet av journalist Stein Sneve, E-post: sts@an.no. Innlegget ble publisert i Avisa Nordland 02.09.2015 og gjengis her på bloggen etter tillatelse fra forfatteren.

SKAL DU gjøre godt arbeid er det viktig med gode redskaper. Utstyr som er enkelt å bruke, og effektivt. Skrallen er et slikt redskap. Pipenøkkelen som bare går én vei, uansett i hvilken retning du selv vrir handa. Det gjør alt av montering lett og behagelig. Inntil du plutselig ønsker å få skrallen til å gå motsatt vei. Og skjønner at det simpelthen ikke går an. Uansett hvor mye du banner og banker.

OG BANNER og banker gjør de, motstanderne av TISA. TISA står for «Trade in Services Agreement», og har som mål å regulere den internasjonale handelen med tjenester. Forhandlingene er nå inne i sin sluttfase, og Norge er en av pådriverne for å få til en avtale som sikrer likebehandling av internasjonale og nasjonale leverandører av tjenester. En i og for seg god målsetting, men så er det skrallen kommer inn. For avtalen inneholder en såkalt skralle-klausul: Har man først gjort et vedtak kan man ikke tilbakestille det. For også denne skrallen går bare en vei.

En avtale LA OSS ta et eksempel: Dagens blåblå regjering beslutter å åpne en offentlig tjenestessektor - det være seg pleie eller attføring - for privat konkurranse. Skulle så en senere rødgrønn regjering ønske å gjøre om på denne privatiseringen - få skrullen til å gå en annen vei - vil det stride mot TISA. Og de private tjenesteleverandørene kan trekke regjeringen inn for en internasjonal domstol og få vedtaket erklært ugyldig.

UANSETT HVA man måtte mene om TISA er det ingen tvil om at avtalens mål nettopp er å frata nasjonale politikere makt. Det sies da også rett ut. Primært rettet mot politikerne i mindre demokratiske land, som gjennom TISA skal tvinges til å følge internasjonal rett. Men avtalen fratar i like stor grad norske politikere makt. Og dermed også de som velger politikerne; folket, demos, demokratiet. Slik sett vil TISA utvilsomt svekke folkestyret.

OG TISA er ikke alene. Det skjer en stadig sterkere rettsliggjøring av politikken. Gjennom blant annet internasjonale avtaler og lovfestede rettigheter, flyttes mer og mer makt ut av politikken og inn i rettsvesenet. Det siste tiåret har det skjedd en kraftig forskyvning av maktbalansen i samfunnet, fra den første og andre til den tredje statsmakt. Noe som har gjort våre dommere til vel så mye politiske som juridiske aktører.

DETTE ER en internasjonal trend, og signaliserer elitenes sviktende tillit til folk flest og deres dømmekraft. Slik snus en flere hundreårig trend mot økt folkelig innflytelse. Tilbake mot den gamle embetsmannsstaten, der sorenskriver og prest bestemte det meste. Utviklingen bidrar til å delegitimere det politiske systemet, med økende populistisk uro som resultat. For noen skraller lar seg åpenbart vri tilbake. Når de som kontrollerer dem er blitt sterke nok. Og motkreftene svake nok.

"Isolert sett er det ingen tvil om at TISA vil svekke det norske folkestyret."

© Avisa Nordland

Utfordring til lokalpartiene

 Foto: Kristin Brenna

Dette er en gjesteblogg skrevet av Hildur Straume - Fylkesleder Hordaland Nei til EU og Toril Mongstad - Nestleder/styresekretær Hordaland Nei til EU. Innlegget sto første gang på trykk i Bergensavisen 24.08.2015. Folkeaksjonen mot TISA oppfordrer folk landet rundt til å ta lignende initiativ i sine kommuner!

Utfordring til lokalpartiene - Ta opp i kommunestyrene forslag som kritiserer regjeringas arbeid med TISA (Trade in Services Agreement) og forslaget til bilaterale investeringsavtaler (BITs),

Regjeringa forhandler nå om en avtale for handel med tjenester, TISA (Trade in Services Agreement). Tidligere ble slike forhandlinger ført innafor WTO, men flertallet av U-land satte en stopper for de mest ytterliggående liberaliseringstiltakene. Nå føres forhandlingene mellom 50 av de rikeste landenei verden, bl.a. alle EU-landene, USA, Japan, Canada og Australia. De vil prøve å få til en avtale som ikke tar hensyn til interessene til de fleste u-landene, og heller ikke til folk flest i de rike landene. Resultatene av forhandlingene om TISA kan overstyre norske helse- og sosialtjenester, miljø og ressurspolitikken, kulturpolitikken, utdanningspolitikken, barnehagepolitikk, ja så godt som alle områder der tjenester etterspørres. Det som er vedtatt konkurranseutsatt, skal aldri kunne reverseres.

Forhandlingene om TISA er hemmelige for folk flest, mens lobbyister og næringsinteresser har fullt innsyn i og stor innvirkning på avtalene. Det omfattende hemmeligholdet er en stor trussel for demokratiet. Regjeringa har også fremmet forslag om å inngå bilaterale investeringsavtaler (BITs), der de går inn forsåkalte Investor-stat tvisteløsninger (ISDS) som vil gjøre det mulig for transnasjonale selskap å saksøke Norge eller andre stater internasjonalt - hvis de finner at politiske vedtak endrer betingelsene for avkastning på investeringer. Det kan f.eks. være kommunale vedtak knyttet til miljøet. Høringsfristen er satt til 13. august noe som vil gjøre det vanskelig for mange kommuner å behandle forslaget politisk innen fristen. (Fristen er utsatt til 14. september, min kommentar)

Høringen er åpen og du kan sende inn høringssvar ved å følge denne lenken.

Det vil også få stor betydning for oss at EU og USA forhandler om en handels- og investeringsavtale TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership). Denne avtalen vil langt på vei innføres i Norge siden vi er medlem i EØS, uten at vi har innvirkning på innholdet.Også disse forhandlingene er i all hovedsak hemmelige, men fra lekkasjer vet vi at krav til produkter og retningslinjer for produksjon skal harmoniseres. Da skal det svakeste lovverket danne grunnlaget. Det blir også lagt opp til en investor-stat-tvisteløsningsmekanisme av samme type som den regjeringen vil ha i de bilaterale avtalene. Det er vanskelig å se at TTIP vil gi vekst og nye arbeidsplasser.

Alle disse sakene har stor betydning for lokaldemokratiet. De vil berøre og styre mange innenrikspolitiske saker der kommunene i dag har handlefrihet.

Nei til EU i Hordaland er kjent med at det i noen kommunestyrer er fremmet forslag som kritiserer og stiller spørsmål ved regjeringas arbeid med TISA og BITs. Vi syns det ville være flott om slike forslag blir fremmet i mange kommuner. Vi utfordrer derfor lokalpartier som deler denne oppfatningen om så snart som mulig å fremme slike forslag i sin kommune eller fylkeskommune, gjerne som felles forslag fra flere parti.

Hildur Straume - Fylkesleder Hordaland Nei til EU og Toril Mongstad - Nestleder/ styresekretær Hordaland Nei til EU.

I tillegg til innlegget sendte de ut en interpellasjon til utvalgte lokale partilag i samtlige kommuner i Hordaland. Der skrev de blant annet om TISA (Trade in Services Agreement):

Sjølv om forhandlingane er hemmelege, veit me nok frå lekkasjar og enkelte ytringar som har kome fram, at denne avtalen vil slå beina under mykje av det handlingsrommet som kommune/fylkeskommune har i dag. Og det vil ikkje berre leggja styringa av nær sagt alle tenester, til nasjonalt hald, men endå verre, til internasjonalt hald.

Dette meinar me er eit svært viktig tema å diskutera både no i valkampen og ikkje minst vidare utover 2015 og 2016. Saka er ei hastesak, me veit at det som kjem inn i TISA aldri kan takast ut derfrå seinare.

Me tillet oss derfor å senda vedlagt oppmoding til aktuelle parti i Hordaland, og vonar inderleg at dette vert teke vidare til dei respektive styringsorgana. Idèen har me teke frå Rødt og SV i Nøtterøy kommune og sendt med deira interpellasjon som eit forslag det går an å ta utgangspunkt i.

Folkeaksjonen mot TISA oppfordrer andre kommuner i Norge til å ta lignende initiativ!

Dei nasjonslause storkonserna og dei nye frihandelsavtalane

Foto: Johanna Engen

Dette er en gjesteblogg skrevet av Odd Tarberg. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten. Innlegget ble opprinnelig publisert i Sunnmørsposten 17.08.2015

Regjeringa sitt forslag om å gi utanlandske konsern rett til å saksøke Norge for milliardbeløp dersom norske regelendringar gjer at konserna meiner dei vil tape forteneste på dette, har skapt ein del rabalder i media. Det er den såkalla investor-stat tvisteløysingsordninga, ISDS, som er tenkt å vere med i den nye generasjonen handelsavtalar, som møter motstand både her til lands og i utlandet. Både i bilaterale avtalar mellom to land, og i forhandlingane om megaavtalar av typen TTIP og TISA, er ISDS eit konflikttema.

Det har vist seg at slike ordningar lett kan misbrukast av mektige konsern, som er i stand til å presse særleg svake nasjonar til å droppe fornuftige lovendringar som for eks skal verne helse og miljø. Det klassiske eksempelet er tobakksgiganten Philip Morris som "kjeppjagar" Australia og andre land i slike utenomrettslege tribunal fordi landa vil innføre tiltak som reduserer tobakksrøyking. Eit anna grotesk eksempel er det Canada-baserte gruveselskapet Gabriel Resources som no saksøker Romania på liknande vis for å presse landet til, mot si vilje, å opne gullgruvedrift i eit sårbart natur- og jordbruksområde.

Risiko. Korleis kan den norske regjeringa gå inn for ei slik ordning som verkar så hinsides? Forklaringa ser ut til å ligge i at regjeringa berre vel å sjå på dei positive konsekvensane slike avtalar kan ha for den delen av norsk næringsliv som opererer i utlandet. Det er berre dette som er framheva i regjeringa sin argumentasjon for å ta med ei slik ISDS-ordning i den nye malen for bilaterale handelsavtalar som no er ute på høyring i nokre få veker midt på sommaren ... Ikkje eitt ord er nemnt frå regjeringa si side om at denne ordninga altså vil føre til at Norge vil stå overfor risikoen for å bli saksøkt av utanlandske konsern.

Konsern. Vi har ei regjering som er ekstremt pro-liberalistisk og oppteken av å lette forholda for dei store konserna som opererer i utlandet. Det faktum at slike konsern som for lengst er på børsen, etter kvart har ein «eigarstruktur» som gjer at dei har blitt nasjonslause, gjer at ein slik argumentasjon blir ganske så meiningslaus. Slike konsern manglar ofte totalt ein lojalitet som knyter dei til det landet der aktiviteten starta - lojaliteten ligg til dei ansiktslause aksjonærane.... Utallige eksempel viser korleis mange slike konsern for eks utnytter bruken av stråselskap og liknande for å lure seg unna skattlegging til sine tidlegare “heimland” og til dei landa der dei fortida har økonomisk aktivitet. "

TiSA-avtalen. Den pro-liberalistiske ideologien som regjeringa styrer etter, gjer at den kan prestere å komme med slike forslag som dei om nye bilaterale handelsavtalar. Dette er også grunnen til at den gjer sitt yttarste for å få Norge inn i den enorme frihandelsavtalen for tenester TISA, som no er under forhandling mellom femti land. Dersom vanleg folk visste kva konsekvensar denne politikken vil få, så ville aldri eit fleirtal i Stortinget kunne ratifisere TiSA-avtalen, og det aktuelle forslaget til bilaterale avtalar ville definitivt også blitt skrota. I skrivande stund er det no tre av partia på Stortinget som har sagt eit forpliktande nei til TiSA-avtalen. Det er SV, Sp og MDG. Det er merkeleg nok enno usikkert om Arbeidarpartiet bestemmer seg for å seie nei, og heller ikkje KrF og Venstre har tona flagg i denne ekstremt viktige saka. Rabalderet i media om denne politikken vil forhåpentlegvis berre vekse.

Folket protesterer

Synes du det drøyt at ikke loven skal være lik for alle? Synes du det er urettferdig at investeringsavtaler mellom stater gir utenlandske selskaper mye sterkere rettsvern enn norske? Og mener du at det er et grunnleggende prinsipp at det er likhet for loven uansett nasjonalitet og lommebok? Da har du mange meningsfeller!

Folket protesterer mot regjeringens forslag til BITs og investor-stat- tvisteløsning (ISDS). Antallet høringssvar som har kommet inn til nå er imponerende. Folkeaksjonen mot TISAs forslag til høringssvar, som er skrevet av Martin Austad, har til nå blitt lest over 2000 ganger! Høringsfristen er forlenget med en måned, til 14. september! Det gir oss tid til å mobilisere enda flere til å sende inn svar. Send inn høringssvar her!

Som nevnt ønsker regjeringen å innføre investor-stat-tvisteløsning (ISDS) i sitt nye forslag til BITs. I den anledning sendte de sitt forslag ut på høring den 13. mai 2015. Dette gjorde de vel vitende om at mange, inkludert politikerne på Stortinget, snart gikk ut i ferie. Fristen for høringen var satt til 13. august. Tidspunktet for høringen vakte oppsikt og flere påpekte at det kunne virke som regjeringen ønsket å få forslaget igjennom med minst mulig oppmerksomhet.

Nå har regjeringen gitt etter for press og utsatt høringsfristen. Ny frist er 14. september. Det gir rom for et offentlig ordskifte, og ikke minst gir det organisasjoner og sivilsamfunn tid til å reagere. La oss håpe at flest mulig benytter denne anledningen til å å si sin mening!  Forslaget er kontroversielt og eksperter i FN peker på at ISDS truer grunnleggende menneskerettigheter. 

Den store majoriteten har aldri hørt om ISDS og BITs. Så hvis du er du blant disse er du ikke alene. BIT står for "bilaterale investeringsavtaler", det vil si handelsavtaler mellom land.  Med investor-stat-tvisteløsning (ISDS) kan selskapene saksøke land som truer et selskapets framtidige profitt og kommersielle interesser. Det kan være interessant å spørre seg om hvem som tjener på ISDS? Multinasjonale selskaper selvsagt, men ISDS er også "big business" og "urettens profitører", ekspertene, dommerne og advokatene tjener grovt på disse rettsakene uansett utfall.

Det er til nå sendt inn et stort antall høringssvar. Dette har nå blitt fanget opp av mediene. Saken omtales både av Bondebladet og Vårt Land. Vårt Land skriver i dagens papirutgave (15.08.2015):

"Svært mange av høringssvarene som hittil har blitt levert med merknader til regjeringens forslag om nye investeringsavtaler, kommer fra privatpersoner. En opptelling Vårt Land gjorde i går, viste at 300 høringssvar med merknader hittil har kommet inn.

Et klart flertall var levert av privatpersoner, flesteparten sterkt kritiske. Flere høringssvar er levert med kun fornavn. Også anonyme signaturer av typen «Meg selv» og «Skattebetaler i Norges land» går igjen. ­Mange av høringssvarene er også levert med likt innhold, sannsynligvis generert av et opprop på Folkeaksjonen mot TISA sine nettsider. Aksjonen har lagt ut et ferdigskrevet høringssvar, tilrettelagt med lenke dit høringssvaret kan sendes inn. Høringsfristen ble tirsdag forlenget, etter sterkt press. Ny frist er 14. september."

At multinasjonale selskap skal kunne gå til sak mot Norge for å føre menneskevennlig og klok miljøpolitikk opprører mange. Det vekker også reaksjoner at selskaper skal kunne gå til sak når vi ivaretar arbeidstageres rettigheter.og opprettholder et anstendig arbeidsliv.

Det finnes mange grelle eksempler på rettsaker der ISDS ordningen beskytter investor ved å true folks grunnleggende rettigheter. Et eksempel er det multinasjonale selskapet Veolia. Det er et fransk industrikonsern med hovedvirksomhet innen vannforsyning, avfallshåndtering, energi og transport. Selskapet gikk til angrep på Egypt da de økte minstelønnen fra 328 til 576 kroner. Dette gjorde at de gikk til sak 25. juni 2012. Argumentet var at dette ville skade selskapets fremtidige profitt. Dermed trakk de Egypt inn for Verdensbankens voldgiftsdomstol, ICSID. Saken er ennå ikke avgjort.

Folket protesterer. I høringssvarene gir privatpersoner blant annet uttrykk for at de anser forslaget for å være "udemokratisk", og at det "undergraver vår egen grunnlov",Det nevnes også at "Det rokker ved prinsippet om nasjonal sjølråderett i grunnloven". Også en rekke eksperter på juss er kritiske. Flere eksperter uttaler seg i Klassekampen den 14. august. De reagerer på høringen og sier blant annet at forslaget er "misvisende", "uforsvarlig" og "uten substans." Dette er deres dom over regjeringens begrunnelse for å avgi makt til investeringsdom­stoler.

Klassekampen skriver: "Norge har ikke siden midten av 1990-tallet inngått investeringsavtaler som gir utenlandske selskaper rett til å saksøke den norske stat ved en internasjonal voldgiftstribunal dersom politiske reguleringer innskrenker deres profittmuligheter, fordi en slik myndighetsoverføring har vært ansett som grunnlovsstridig."

Jussprofessor Eivind Smith sier at: "Det er oppsiktsvekkende at regjeringen systematisk unnlater å si noe om grunnlovsspørsmålet. Dette kan antakelig bare skyldes at de ønsker å unngå en mer grunnleggende debatt."

Handelskampanjen skriver: Stater blir dømt for å vedta reguleringer som skal beskytte miljøet, matsikkerhet, tilgang på generisk og livsviktig medisin, redusere røyking, eller øke minimumslønna. Dette fører til en "chilling effect" ved at stater ikke vil gjennomføre reguleringer som kan få et søksmål mot seg. Investor-stat tvisteløsning (ISDS) avviker fra vanlig praksis ved at det bare er selskapene som kan saksøke staten, ikke omvendt.

Nå må vi alle kjenne vår besøkelsestid og sende inn høringsuttalelser. Kommunene må komme på banen. Regjeringens modellavtale til BITs begrenser kommunenes autonomi. Denne avtalen vil ha stor innvirkning på kommunenes framtid. Følg denne lenken for å sende inn høringssvar.  Nå handler ikke forslaget til BITs direkte om TISA, men la oss helt avslutningsvis ta med TISA-avtalen i betraktningen.

De tre kommunene Grane, Hattfjelldal og Vefsn samarbeider om en informasjonskampanje om TISA-avtalen. I dag 15. august klokken 14.00 holder de appeller. De deler også ut informasjon om avtalen. Det er flott å se at tre kommuner samarbeider på den måten. Det er å håpe at dette får en smitteeffekt som gjør at flere kommuner bringer TISA-avtalen inn i valgkampen.

Kun tjenester det finnes monopol på er unntatt TISA. Her hjemme gjelder det politi, fengsel, brann- og rettsvesen. Alt annet ser ut til å liberaliseres under TISA. Regjeringen planlegger å sende norske fanger til Nederland. Betyr det at fengselsvesenet med en TISA-avtale blir big buisiness? For å sette det på spissen, jo mer fanger dess mer penger i lomma på noen få?

TISA omfatter alt av tjenester, som utgjør 70 % av verdensøkonomien. Avtalen blir dermed en betydelig del av verdensøkonomien. Dette dreier seg om den delen av vårt samfunn som vi kaller velferdsstaten. Om skole, sykehus, vann, energi – alle tjenester som gjør at samfunnet tar ansvar for fellesskapet

Og for alle de som ønsker TISA inn i valgkampen. Jonas Gahr Støre kommer med argumentene. Det er nettopp den norske velferden som står på spill med en TISA-avtale. Hvis Støre mener det han sier her må en eventuell TISA-avtale barberes kraftig.

Jonas Gahr Støre sier i Dagbladet den 1. august: Det er kommunene som leverer velferd. De ordner barnehager, de ordner omsorg, skoler og veier. Vi må ikke gjennomføre en politikk som truer dette. (...)

Norge skal ha verdens beste offentlige sektor. regjeringen vil slippe til kommersielle selskaper innenfor disse sektorene. Det mener jeg er en dårlig oppskrift (...)

Hvis Støre står for det han sier her må vi kunne forvente en helt annen prosess rundt TISA-avtalen. Folkeaksjonen mot TISA mener man må kunne forvente grundige konsekvensanalyser, full åpenhet og en folkeavstemning om TISA. Vi må rett og slett kunne forvente en demokratisk prosess!

Send inn ditt høringssvar ved å klikke på denne lenken!

TISA Hotell – et hjem for «oss», et helvete for deg

Dette er en gjesteblogg skrevet av Svein Kåre Takle. Han er fra Bergen, har to barn og er helsefagarbeider. Innlegget ble opprinnelig publisert på Radikal Portal 30.07.2015.

Følg Folkeaksjonen mot TISA på facebook

Kelneren rydder bordet for mat og gir deg så den skjebnesvangre beskjeden at det er slutt på all servering. Kelneren er TISA.

Nå for tiden liker jeg å sammenligne folks politiske engasjement med et fint middagsselskap, og her er hvorfor: Du sitter rundt bordet med dine venner, du har forsynt deg med begge hendene av hors-d’oeuvre, forrett, hovedrett, dessert og snacks. Ettersom det ikke var så rent lite mat tilgjengelig for deg og dine venner har du ikke akkurat vært sjenert når du har forsynt deg, og nå er du mett. Stappmett. Men hva gjør du når du er stappmett? Ser du på maten? Tenker du på den? Betrakter du den der den ligger på bordet foran deg? Det er jo mer igjen, og du ser det. Nei, du gjør selvfølgelig ikke det med mindre du har en slags kronisk lidelse. Du sitter med albuene på bordet og nipper til vinen mens du snakker med de rundt deg om løst og fast. Maten ligger der, den er et faktum, men du tar ikke inn inntrykk fra den, for du er ferdig. Du er stappmett.

Men hva hvis du fikk vite at dette var siste måltid? Hva da? Hva hvis kelnerne kom inn og ryddet rent bord med den skjebnesvangre beskjeden om at fra nå av er det slutt på all servering? Ville du da tenkt på all den maten som står foran deg? Ville du reagert? Ja det ville du, men da er det jo for sent. Kelneren og hans medarbeidere ventet med å gi den beskjeden til etter de hadde ryddet bordet. Du kan protestere, trygle, gråte, hisse deg opp eller legge deg ned på gulvet å skrike, men ingenting nytter nå lenger. Det er nemlig allerede bestemt at du fra nå av ikke får mer å spise.

Kelneren er TISA
Jeg snakker om TISA avtalen, og det faktum at Norge per i dag er farlig nært å skrive under på den, og alt dette skjer mens du sitter med albuene på bordet og nipper til vinen mens du snakker med de andre gjestene om løst og fast. Kelneren som nettopp kom inn og hentet all maten rett foran nesen på deg er nettopp TISA, det er hans navn. Han raner deg ikke, han begår ingen lovbrudd av noe slag. Nei, tvert imot, han gjør nøyaktig det han har rett til å gjøre mot deg, for hans kolleger i Really Good Friends of Services (RGFoS), altså de politikerne du stoler på når du stemmer, har nemlig sagt at han bare kan forsyne seg.

Du synes kanskje jeg rører fælt nå? Kanskje, men jeg liker å trekke paralleller. Selve TISA-avtalen skal ikke jeg gå så veldig dypt inn på, for hensikten med denne artikkelen er å vekke så mange som mulig til å navigere seg inn på de sidene som fronter underskriftskampanjer mot hele prosjektet. Slike avtaler har blitt stoppet før, blant annet i 1998, MAI (Multilateral Avtale om Investering), og den må stoppes nå igjen, vi må kjempe hardere enn de gjorde i 1998, for det gjelder hele vår fremtid og fremtidige generasjoners fremtid.

Outsourcing og lavere lønn
TISA er forkortelsen for Trade In Services Agreement, og har til hensikt å konkurranseutsette nesten alle offentlige tjenester. I et nøtteskall betyr dette at helse, omsorg, utdanning og en rekke andre tjenester skal legges ut på anbud for en hel verden, og staten vil ikke lenger kunne hente tilbake tjenestene til seg selv. For denne avtalen gir nemlig alle involverte land og selskaper full rett til å saksøke Norge om selv mener de taper profitt. I praksis betyr dette at norsk arbeidskraft blir outsourcet og erstattet med billig arbeidskraft fra andre land. Lurer du på om jeg kødder nå? Om jeg svartmaler en gullkantet avtale som egentlig bare kommer til å gjøre deg og meg rikere?

I så tilfelle kan du sette deg inn i sjømennenes historie. Hvor mange tidligere sjømenn kjenner du? Alle familier har minst en gammel slektning som er pensjonert sjømann. Men hvor mange norske familier har sønner eller døtre som i dag jobber på sjøen? Jeg kjenner ingen, for jeg kjenner ingen kapteiner. Tre måneder av og tre måneder på, avmønstret rundt i hele verden, sett mye og opplevd mye i tillegg til å tjene gode penger. Historiene til sjømenn er mange og interessante, det er et helt yrkesliv til folk som nå er på sykehjem, men de historiene dør med pasienten på sykehjemmet, for det finnes ikke norske sjømenn i dag, bortsett fra ansatte på lokale ferger. Den gangen falt det ikke noen inn at sjøfartsnasjonen Norge skulle bli outsourcet av utenlandsk arbeidskraft, for de var flinke i jobben sin. Men det skjedde altså, tro det eller ei. Nå er historien i ferd med å gjenta seg. Det har blitt gjort forsøk før som tidligere nevnt har blitt stoppet, og nå er det altså på tide å stoppe det igjen.

Coca Cola eier og driver kantinen på sykehuset, McDonald’s eier og driver kantinene på alle grunnskoler, ISS står for renhold på samtlige offentlige institusjoner, en brasiliansk eiendomsmagnat eier alle sykehjemmene, et filipinsk helseforetak har ansvaret for all daglig drift av sykehjemmene med sine underbetalte sykepleiere uten tilstrekkelige språkkunnskaper, det polske entreprenørselskapet forhandler med det russiske eiendomsselskapet om din og min lønn. Uten å ta hensyn til våre lover, regler og rettigheter. Våre fagforeninger er for lengst lammet, og velferdssystemet et totalt ute av drift. Oljepengene som i generasjoner har blitt saltet ned til fremtidige generasjoner og utvikling av vårt land, ligger nå i trygt i baklommen på gjestene som inntok TISA Hotell med vår velsignelse. Da er det for seint å si at vi ikke ville ha det sånn.

Ny sveis mest interessant
Google bringer hele verden inn i din stue hver dag, og når jeg googler saker finner jeg fort ut hvor mye vi bryr oss om hva som skjer i landet vårt, hva politikerne planlegger å gjøre, og hva som faktisk blir gjort. Facebook er også en arena som gir en god pekepinn på hva som opptar oss og hva vi simpelthen driter i. Eksempelvis kan jeg nevne at når jeg for en tid tilbake skiftet profilbilde etter å ha fjernet alt håret på hodet mitt fikk jeg 61 liker, men når jeg delte attac.no sin facebook side med underskriftskampanje mot inverstor-stat-søksmål fikk jeg 1 liker. Profilbilde av meg uten hår er altså mer interessant enn spørsmålet om vår fremtid og eksistens. Når jeg googler TISA Norge kommer det opp 62.400 treff, når jeg googler innvandrere i Norge kommer det opp 458.000 treff, på NAV får jeg 1.350.000 treff (veldig mange av treffene er opplysninger og spørsmål om rettigheter), på flyktninger i Norge får jeg 496.000 treff. Googler jeg kjendiser får jeg 707.000 treff, Paradise Hotel Norge gir 524.000 treff, hadde sex gir 566.000 treff, trening gir 44.300.000 treff, hår extensions gir 217.000 treff, bompenger gir 415.000 treff. Jeg kunne skrevet en hel trilogi om treff på google, men du skjønner tegningen?

Vi tente alle lys og gikk i tog for lille Mehmet med den arvelige og meget sjeldne blodsykdommen Thalassemi, men du er Mehmet du og. Vi ble mildt sagt provosert når det i 2012 kom frem at veivesenet leide inn utenlandske entreprenørfirmaer til å bygge broer og veier i Norge, når det bare tre år tidligere var helt andre realiteter. Enda mer provosert ble vi når det kom frem at utenlandsk arbeidskraft med lavere lønn enn norske lærlinger jobbet på disse prosjektene på bekostning av norsk faglært arbeidskraft, for dette gikk ut over fremtidige norske jobber. Vi fikk hakeslepp når yrkesskoler kunne meddele radikal nedgang i antall søkere, og derfor fryktet fremtiden til norsk arbeidsliv. Hvem skulle drive landet videre? Du jobber for det utenlandske entreprenørselskapet, du blir tilbudt den lønnen du ikke skjønner at noen kan godta uten protester. Du er heldig hvis du kommer inn på den yrkesskolen, enda heldigere om du får jobb etter endt utdanning. For TISA sørger for beinhard internasjonal konkurranse, ikke bare om arbeideres velferd og rettigheter, men i hvilken retning våre nedsaltede oljepenger skal ta.

Ikke godt nok å være flink
Det nytter ikke å hvile på den tro om at vi er så flinke i jobbene våre. Det gjorde sjømennene, om de i det hele tatt tenkte tanken at de kunne bli skvist ut til fordel for billigere arbeidskraft. Jeg er også flink i jobben min, har godt rykte på meg, grundig, hyggelig mot kollegene mine, hyggelig mot brukere og pasienter, faglært hele to ganger så langt. Men hvis det plutselig skulle bli lovlig for min arbeidsgiver å ansette en polsk helsefagarbeider med 80 kroner i timen ville jeg fått et aldri så lite problem. Slik sjømennene fikk. De norske tømrerne er suverene, jeg har en del av dem i familien og vennekretsen min, men det hjelper ikke å være suveren om det plutselig viser at billigere aktører får fritt spillerom uten å ta hensyn til norsk lovgivning.

England fraråder våre politikere på det sterkeste å gjennomføre privatisering av jernbanen, de vet nemlig hva de snakker om. George W. Bush frarådet sine velgere på det sterkeste å stemme på sosialistene. «just ask a canadian», sa han, men kanaderne svarte at de hadde det helt topp. Norge er ikke ene og alene grunnen til at TISA har kommet på bordet, men vi er en av de største grunnene til at den er blitt en realitet igjen. Bare fordi vi ikke er medlem av EU betyr ikke det at vi er et land ingen andre tenker på der ute, for vi er attraktive. Som verdens rikeste land vet alle hvem vi er, og det går historier om hvor mye penger vi har. Da er det vel ikke unormalt å tenke seg frem til at denne TISA-avtalen er en måte for andre å tjene seg rik på vel? Og at minst 49 land har nettopp Norge som sitt hovedmål? På 1. mai kan fagforeningsmotstandere påstå at ikke det finnes noe å kjempe for lenger, men i år var det endringen i arbeidsmiljøloven. Ved stortingsvalg tror vi at det kun blir gjort små endringer fra regjering til regjering fordi partiene er så make, og det er så lite de kan gjøre på så kort tid. Er det virkelig sant?