TISA: En avtale om å vri samfunnet mot høyre

Dette er et innlegg av Helene Bank. Hun er styreleder i Handelskampanjen. Spesialrådgiver i For Velferdsstaten. Tidligere nestleder og generalsekretær i Naturvernforbundet, tidligere nestleder i Attac. Medlem i Attacs fagråd, og styremedlem i det sør-øst-afrikanske handelsinstituttet SEATINI.

– Betyr denne avtalen at vi ikke kan gjøre om på det dagens politikere bestemmer? spør vantro ungdommer under en markering mot TISA-avtalen i Trondheim. Etter tjue minutters kryssforhør var meldingen klar: – Vi er imot!

TISA er en internasjonal avtale som er under forhandling mellom 50 land. Målet er å fjerne reguleringer på handel med tjenester slik at internasjonale storselskaper kan konkurrere fritt. Dette høres kanskje ikke så viktig ut, men handelspolitikk er ikke lenger for spesielt interesserte. De nye avtalene kan svekke demokratiet, velferdsstaten og våre nasjonale rettssystemer, og få store konsekvenser for norske arbeidstakere – ikke minst i offentlig sektor.

Avtalene skal sikre selskapenes «frie» konkurranse, og begrense mulighetene for å føre en politikk som tar andre hensyn. Dersom TISA-avtalen vedtas og Norge blir med, betyr det at alt annet enn mer høyrepolitikk kan bli umulig eller svært dyrt.

I 2005 samlet vi i Norge brede allianser for å endre Kristin Clemets (H) privatskolelov, som ga frislipp for kommersielle skoler, og mot den brutaliseringen som Bondevik-regjeringen hadde lagt opp til gjennom endringer i arbeidsmiljøloven. Gjennom mobilisering og valg vant vi fram. Den rødgrønne regjeringen endret begge disse lovene.

Ungdommene i Trondheim stilte de rette spørsmålene, og de forsto svarene. Det er en kamp om demokratiet som utspiller seg, på helt nye arenaer og på helt nye måter. Derfor kan det være lurt å vite dette om Tisa:

1) Forhandlingene foregår i hemmelighet
Lekkasjer gjennom Wikileaks har skaffet oss avtale- og forhandlingstekster som gjør at vi kan begynne å sette puslespillet sammen, men mye er usikkert. Regjeringen og stortingsflertallet nekter å utrede realiteten i hva det kommer til å bety for samfunnet vårt.

Den blåblå regjeringen lover å passe på at våre offentlige tjenester er unntatt, men kan vi stole på det? Bør vi ha tillit til det når Siv Jensen fortalte til sitt landsmøte i Frp i 2013 at den norske modellen sto i veien for det norske folket? Hun har lovet å endre det norske samfunnet. Høyres Linda Helleland, som var leder for Samferdselskomiteen, uttalte i forbindelse med utsalg av flytoget, at «vi skal skvise så mye tannkrem ut av tuben at Ap ikke får puttet det tilbake». TISA kan brukes til dette.

I Uruguay derimot, ble alle ministere bedt om å fortelle hvilke konsekvenser TISA-avtalen kunne få for landets offentlige tjenester, matproduksjon og arbeiderrettigheter. Etter denne øvelsen trakk Uruguay seg ut av forhandlingene. En av grunnene var at arbeidsministeren så at TISA ville hindre dem i å oppfylle landets forpliktelser som ILO-konvensjonene om arbeideres rettigheter pålegger dem.

2) Offentlige tjenester ikke unntatt
Den blåblå regjeringen hevder at offentlige tjenester ikke er inkludert i Tisa. Men hva er en offentlig tjeneste, ifølge TISA? Regjeringen skriver selv at det bare er slike tjenester som leveres av det offentlige, som er skattefinansiert og som ikke leveres i konkurranse med noen private aktører.

På så godt som alle velferdsområder i Norge fins det private tilbydere parallelt med de offentlige. Tidligere var dette mest ideelle organisasjoner, men i dag dominerer kommersielle velferdsprofitører.

Regjeringen nevner selv politi, domstoler og militæret som eksempler på offentlige tjenester. I verste fall kan dette bli de eneste unntakene. Resten blir sett på som marked, og kan risikere å bli åpent for fri konkurranse.

3) Enveis kjøring mot høyre
Det dramatisk nye i Tisa-avtalen er de såkalte frys- og skralleklausulene. Frys-klausulen betyr at vi ikke kan endre de reglene som gjelder når TISA vedtas, i retning mindre kommersialisering.

En skralle er en pipenøkkel som er laget slik at den kan vri en mutter i én retning, men når vi trekker den tilbake, så glipper den. Skralle-klausulen betyr at vi får lov til å endre vårt lovverk og vår praksis til mer markedsretting, men vi kan ikke endre regler i retning av mindre markedsretting og konkurranse. For eksempel kan en blåblå regjering enkelt gjennomføre et privatskolefrislipp, men det kan bli svært problematisk for et senere Storting å stramme inn igjen på regelverket.

4) Vi kan risikere milliarderstatninger
Næringslivsorganisasjoner i EU og USA, og vårt eget Telenor, ønsker ordninger i Tisa der selskaper kan saksøke stater hvis deres profitt reduseres på grunn av nye lover og regler. Det kalles investor/stat-tvisteløsning (ISDS).

I et land som er bundet til en avtale med ISDS, vil regjeringen kunne bli saksøkt utenfor våre egne domstoler. Hvis vi vedtar bedre arbeidslivsreguleringer, stopp i rett til dumping av gruveavfall i Førdefjorden, endret formueskatt, bedre forbrukerbeskyttelse og får en dom mot oss, kan vi måtte betale milliarderstatning til et selskap.

Vi vet ikke om TISA kommer til å gi utenlandske selskaper slike rettigheter, men vi vet at den blåblå regjeringen ønsker at de skal gjelde i Norge.

Dette er noen av grunnene til at det er viktig å kjempe mot TISA-avtalen. Både i Norge og internasjonalt har slike avtaler blitt forhindret ved flere anledninger tidligere. Uruguay meldte seg ut av forhandlingene. India har sagt at de ikke vil inn. På 1990-tallet havarerte liknende forhandlinger da det ble kjent at byråkratiet (også det norske Utenriksdepartement) forhandlet i all hemmelighet.

KS har uttrykt bekymring for innskrenking av det kommunale folkestyret. Mange fagorganisasjoner – LO, Unio og frivillige organisasjoner – frykter også konsekvensen for demokratiet. Derfor er det god grunn til å engasjere de nye kommunestyrene i spørsmålet om disse avtalene.

Styres fra USA & EU?

Dette er et innlegg av Torgeir Havik. Havik er lokallagsleder for Naturvernforbundet i Steinkjer og Oljefritt LOVESE i Nord-Trøndelag. Han er aktiv i Besteforeldrenes Klimaaksjon og sivilaritekt MMAL.

Norge sa Nei til EU ved folkeavstemninger i 1972 og 1994. Siden har EU-motstanden vokst. Dessverre viser flertallet av stortingspolitikerne liten respekt for folkeviljen. Bare se hvordan EUs lovverk vedtas som norsk politikk.

Annerledeslandet er en illusjon. Schengenavtalen ga oss innvandring som forringer norsk arbeidsmiljø, og åpne grenser kan gi økt kriminalitet. Det er EU som tilrår sammenslåing av fylker og kommuner. Og Høyre, Frp og Ap utfører ivrig EUs ønsker.

Norsk økonomi har likevel klart seg bra takket være høy arbeidsdeltakelse/ høy kvinneandel og inntekter fra olje og gassnæring i 40 år. Det statskontrollerte «pensjonsfondet» vokser ved investeringer i utlandet og gir Norge en foreløpig trygghet for framtida.

Nå foreslår Regjeringen at norsk finanspolitikk skal underordnes EUs finanstopper. Det vil medføre at den europeiske sentralbanksjefen Mario Draghi skal bestemme over norske milliarder. Mario Draghi er en pengetrikser fra Italia og mest en garantist for innføring av føydal vilkårlighet og maktutøvelse i vesle Norge. Som leder for Goldman Sachs Europaavdeling bedrev Draghi innsidehandel og jukset kjempebeløp over til Sachs privatbank. Banken er registrert i et av de mange korrupte skatteparadisene. Mario Draghi huskes i Italia best som direktør for finansdepartementet da de solgte statsbedrifter på billigsalg. At den norske regjering fremmer et forslag som overlater ansvaret for vårt statlige pensjonsfond på 7082 mrd. kr til slike banditter er skremmende, og tyder på at fornuften er fraværende i visse sentrale posisjoner.

Regjeringen driver også forhandlinger med USA om TTIP og TISA. Det er en unødvendig frihandelsavtale mellom USA og EU. Avtalene gir private multinasjonale selskap makt til å saksøke nasjonale myndigheter ved politiske justeringer, og mange land har brent seg på tilsvarende avtaler. Innholdet i de hemmelige forhandlingene ble skikkelig avkledd i et NRK program i forrige uke. Det er grunn til uro over at politikere blir blindet av egne ideologiske briller. Frihandel, privatisering og skattelettelser for de rike er innord som gir aksept for farlige paragrafer. Norske pengeinstitusjoner forvalter på vegne av et helt folk. Det er maktmisbruk av sentrale politikere å overføre nasjonal pengemakt til EUs sentralbank (ECB).

Om 14 dager skal Stortinget stemme over å gi EUs finanstilsyn makt over norsk bank, forsikring, pensjon og verdipapirhandel. Det er ikke noe småtteri av verdioverføringer som det plutselig haster med å vedta. Dette skjer samtidig som England vurderer å gå ut av EU, Hellas er i knestående, og få år etter at Kypros og Irland ble forsøkt robbet av EUs finansinstitusjoner. Alle ser at EU skaker i hele sitt byggverk. Da er det gal kvinnes verk å overlate makta over Norges sunne finanser til et slikt makkverk.

Demokratiet under angrep fra TISA og TTIP

Denne gjestebloggen er en uttalelse fra Finnmark Nei til EU ført i pennen av fylkesleder Synnøve Thomassen.

To hemmeligholdte avtaler angriper demokratiet: TISA og TTIP er to store handels- og investeringsavtaler som kan få langsiktige konsekvenser også for Norge.

Trade in Services Agreement (TISA) er en avtale om handel med tjenester. Formålet med avtalen er å liberalisere tjenestehandelen. Forhandlingene omfatter i utgangspunktet de aller fleste tjenestesektorer, med unntak av luftfartsrettigheter og ikke-kommersielle offentlige tjenester som rettsvesen, forsvar og trygdetjenester.

TISA-forhandlingene har pågått siden våren 2013. 50 stater deltar i forhandlingene, inkludert Norge. Hovedvekten av landene som deltar, er rike land, og disse står for om lag 70 prosent av all handel med tjenester i verden. Forhandlingene foregår utenfor WTO-systemet, og Norge har vært en pådriver.

Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP) er en frihandels- og investeringsavtale som forhandles mellom EU og USA. Formålet med forhandlingene er å stimulere handel og økonomisk vekst ved å fjerne tollbarrierer og gjøre regelverket i USA og EU likere. Siden tollbarrierene mellom EU og USA allerede er lave, vil forhandlingene i hovedsak dreie seg om harmonisering av regelverk, patenter og investorrettigheter.

Norge er ikke part i forhandlingene, men vil – både fordi EU og USA er Norges to viktigste handelspartnere, og gjennom vår tilknytning til EU via EØS-avtalen – indirekte kunne bli berørt av en slik avtale.

Forhandlinger bak lukkede dører: Ingen av avtalene er ferdigforhandla, og det er stort hemmelighold rundt forhandlingene. Det lille vi vet, vet vi gjennom lekkasjer. Nettopp dette hemmeligholdet utgjør i seg sjøl en trussel mot en demokratisk prosess. Faren for at det overføres stor makt fra politikere og folkevalgte organer til næringsliv og multinasjonale storkonserner er overhengende.

Hvem tjener på TISA og TTIP? Via lekkasjene vet vi at globale selskaper forsøker å etablere irreversible ordninger; alt for å sikre selskapenes profitt. Får de gjennomslag, vil det framtidige mulighetsrommet for politikk bli dramatisk redusert, om ikke totalt borte.

TISA-avtalen vil for eksempel tvinge fram konkurranseutsetting og privatisering av offentlige tjenester, og kan komme til å binde opp privatisering for all framtid idet den inneholder såkalte frys- og skralleklausuler som sier at man ikke kan lage «nye hindre for tjenester». Det betyr i praksis at det kan bli umulig å «ta» privatiserte tjenester tilbake til offentlig styring og kontroll. Med TISA vil multinasjonale selskaper ikke bare kunne kreve samme regler som nasjonale selskaper, men også kunne angripe enhver regulering som gjelder tjenesten de selger.

Handels- og investeringsavtalen TTIP inneholder blant annet en listig klausul, ISDS, som står for Investor State Dispute Settlement. Kort sagt innebærer ISDS-klausulen at multinasjonale selskaper gis rett til å stevne et vertsland dersom landet vedtar lover eller reguleringer som gjør at selskapenes (framtidige) profitt trues eller uteblir. Slike tvister skal imidlertid ikke avgjøres i en regulær nasjonal eller overnasjonal domstol; derimot i en privat: ISDS har en egen voldgiftsdomstol som består av to oppnevnte jurister og en domsmann. Allmenheten vil ikke få innsyn i prosessene i denne domstolen, og domstolens beslutninger vil være ugjenkallelige. Fordi ISDS har fått en så dårlig klang, har forøvrig EU-kommisjonen nå endra navnet fra ISDS til ICS - Investment Court System. Det dreier seg imidlertid om samme udemokratiske ordning, bare i ny forpakning.


Årsmøtet i Finnmark Nei til EU slutter seg til den internasjonale demokratibevegelsen og krever:

• Full åpenhet om forhandlingene om TISA og TTIP
• Den norske regjeringa må snarest klargjøre sitt ståsted i forhandlingene
• Konsekvensutredning og offentlig høring før eventuelle avtaleinngåelser
• Ingen handelsliberalisering som svekker faglige rettigheter, miljøstandarder, folkehelse eller forbrukerrettigheter
• Avvisning av enhver klausul som vil binde framtidige regjeringer til handelsliberalisering
• Avvisning av tvistesystem der investorer kan kreve erstatning for tapt profitt på basis av demokratisk vedtatte lover

Årsmøtet oppfordrer Finnmark fylkesting og kommunene i fylket til å sette disse omfattende handelsavtalene på dagsorden. Flere kommuner i landet har allerede fatta vedtak der de erklærer seg som TISA-frie soner. Finnmarkskommunene må nå følge etter.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
P.S: Etter årsmøtet er vi gjort kjent med at Sør-Varanger kommune i kommunestyremøte 26. april fatta enstemmig vedtak der man erklærer kommunen som TISA-fri sone. Finnmark Nei til EU gratulerer Sør-Varanger kommune, og oppfordrer resten av fylket til å ta opp stafettpinnen!

Foto: Nei til EU

Motstanden øker: Over 20 000 følger Folkeaksjonen mot TISA på Facebook

I løpet av det siste døgnet har Folkeaksjonen mot TISA rundet over 20 000 følgere på Facebook. Det er utrolig bra. Vi ser at hver gang mediene tar tak i TISA-forhandlingene på en ordentlig måte øker tilstrømmingen.





I starten handlet Folkeaksjonen om å sette TISA på dagsordenen hver eneste dag. Det var et stort behov for å rette søkelyset mot TISA-forhandlingene. Norges deltagelse i TISA kom i stand uten debatt på Stortinget. Det var lite å finne i norske medier om saken. Attac, Handelskampanjen og Fagforbundet var tidlig ute med å sette TISA på dagsorden. Og Nei til EU har sågar vedtatt at Norge må trekke seg fra TISA-forhandlingene. Når det gjelder medier må vi nevne Klassekampen og Nationen som har gått foran og uredd tatt tak i TISA da nesten ingen andre gjorde det.

Samtidig med TISA-forhandlingene forhandles også TTIP-avtalen. TTIP er en handels- og investeringsavtale mellom EU og USA. Den forhandles fram med en stor grad av hemmelighold bak lukkede dører.

Derfor er det veldig bra når NRK Urix nå retter søkelyset mot den udemokratiske TTIP-avtalen ved å sende dokumentaren TTIP: Might is Right 19. mai 2016.

Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) har på oppdrag fra regjeringen fått jobben med å lage en ny utredning om konsekvensene for Norge av TTIP. Norges forhold til EU er regulert av EØS-avtalen. Om TTIP får konsekvenser for Norge gjennom EØS skal NUPI-utredningen avklare. Men samtidig har regjeringen sagt at de ikke vil utrede TISA. Noe som etter Folkeaksjonens mening fremstår som underlig all den tid Norge er med å forhandle fram TISA. Er de redde for å komme til samme konklusjon som Uruguay som etter grundige utredninger trakk seg fra TISA?

Det var gjennom fagforeningene at uvitende politikere fra Uruguay fikk greie på TISA.forhandlingene, De har sagt at når du forhandler om en sånn avtale uten å fortelle om det, så står du med ryggen mot folket ditt. Det er rett og slett anti-demokratisk. Vi kjenner igjen den samme udemokratiske fremgangsmåten fra vår egen regjeringen her hjemme. Et demokrati kjennetegnes ved en åpen og opplyst debatt der viktig informasjon sirkulerer fritt og drøftes offentlig. Det er foreløpig ikke tilfelle med TISA i Norge, der selv Stortinget ikke har innsyn.

Det gjenstår ennå mye arbeid før folk flest har hørt om udemokratiske "handelsavtaler" som TISA og TTIP. Derfor er det flott å se at stadig flere engasjerer seg og er kritiske til disse forhandlingene som foregår bak ryggen på oss. Til slutt oppfordrer vi folk til å bli medlem i Folkeaksjonen mot TISA. Meld deg inn her.

La oss vise våre folkevalgte at demokratiet ikke er til salgs!

Folkeaksjonen mot TISA deltar i årets 1. mai tog i Oslo. Vi møtes ved fontenen på Youngstorget kl.12.00 I selve toget finner du oss i pulje seks. Vi oppfordrer folk landet rundt til å kontakte oss på Facebook dersom TISA og TTIP står på plakaten den 1. mai.

I Arendal kan folk gå bak parolen: «Trekk Norge ut av TISA-forhandlingene» og på Bryne lyder parolen: «Nei til TISA/TTIP». Vi håper motstanden mot «handelsavtalen» TISA blir fargerik og synlig! TISA-avtalen er grunnleggende udemokratisk. La oss vise våre folkevalgte at demokratiet ikke er til salgs!

Folkeaksjonen mot TISA krever at Norge trekker seg fra TISA-forhandlingene og at alle forhandlingsdokumenter offentliggjøres umiddelbart. Videre krever vi at Norge ikke skal slutte seg til liknende avtaler, som TTIP og CETA, og at investor-stat tvisteløsning (ISDS) ikke skal innlemmes i Norges bilaterale investeringsavtaler. 

Hva er TISA?
TISA omtales gjerne som en handelsavtale, men er i virkeligheten en avtale for å beskytte flernasjonale selskapers økonomiske interesser. Avtalen forhandles i hemmelighet mellom 50 land, deriblant USA, EU-landene og Norge. Formålet med avtalen er å gjøre tjenester til en global handelsvare og liberalisere handelen med tjenester. Det skal skje gjennom å åpne markeder for flernasjonale selskaper som driver med handel innen tjenestesektoren og fjerne politiske og sosiale begrensninger mot slik handel. «Tjenester» er en svært vid betegnelse som inkluderer alt som ikke er håndfaste varer. Det som omfattes er blant annet helsetjenester, utdanning, kollektivtransport, elektrisitet, vannforsyning, renovasjon, finans og forsikring, kultur og medier. Avtalen vil med andre ord omfatte mye mer enn det vi vanligvis anser som handel og vil gripe dypt inn i politikk og samfunnsliv.

TISA-forhandlingene foregår bak lukkede dører og verken befolkningen, organisasjonene eller Stortinget har innsyn i hva det forhandles om. Det meste vi vet om avtalen, er informasjon vi har fått fra lekkasjer, særlig fra Wikileaks. De store tjenestekonsernene og deres interesseorganisasjoner er imidlertid dypt involvert i prosessen. Langt på vei er forhandlingene en respons på den massive lobbyvirksomheten som drives av grupper som European Services Forum (ESF) og US Coalition of Services Industries (CSI). Disse mektige organisasjonene har utelukkende tanke for selskapenes profittmuligheter.

TISA vil presse fram kommersialisering, konkurranseutsetting og privatisering av offentlige tjenester. Avtalen vil innskrenke det politiske handlingsrommet og retten til å regulere områder som arbeidstakerrettigheter, forbrukerbeskyttelse, helse, miljø og sikkerhet. På mange viktige samfunnsområder vil beslutningene bli overført fra folkevalgte, lokale og nasjonale myndigheter til administrasjonen og styremøtene i de store selskapene. Eventuelle tvister skal ikke avgjøres i det vanlige rettssystemet, men i lukkede, internasjonale tribunaler.

TISA vil være bindende på både nasjonalt, regionalt og lokalt plan. Avtalen utgjør en trussel mot lokaldemokratiet fordi den vil frata kommunene og fylkeskommunene retten til å velge hvordan tjenester til befolkninga skal organiseres. Vann- og energiforsyning, renovasjon og avløp, redningstjeneste, helse- og sosialtjenester, offentlig transport, boligbygging, byutvikling og utdanning er eksempler på tjenester som i dag er offentlige.

TISAs regelverk inneholder to klausuler, de såkalte frys- og skralleklausulene, som i praksis vil gjøre det umulig å reversere liberalisering og deregulering etter at den er gjennomført. Når en tjeneste først er deregulert, vil det være slik så lenge avtalen eksisterer. En regjering eller et kommunestyre kan ikke på et senere tidspunkt vedta å regulere denne tjenesten igjen. Med TISA vil det bare være mulig å gå i én politisk retning: i retning av mer og mer kommersialisering, ikke mindre. Avtalen vil på denne måten låse samfunnsutviklingen fast i ett bestemt spor og framtidige generasjoner vil miste den demokratiske friheten til å velge en annen politikk.

TISA-forhandlingene foregår utenfor Verdens handelsorganisasjon (WTO), men tanken er at avtalen skal gjøres til en del av WTO-regelverket etter at den er ferdigforhandlet. Det store flertallet av landene i WTO har ikke deltatt i forhandlingene, men skal likevel tvinges til å godta avtalen.

Målet er at TISA skal omfatte alle tjenestesektorer. Det eneste unntaket er tjenester der det er offentlig monopol og det omfatter kun noen svært få tjenester som politi, forsvar og
brannvesen. Forhandlingspartene kan i tillegg unnta sensitive tjenestesektorer fra TISAs
regelverk. Norge har for eksempel unntatt grunnskole og videregående skole, samt enkelte helsetjenester (såkalte sykehustjenester). Disse unntakene er vel å merke bare midlertidige.

TISA er utformet som en levende eller dynamisk avtale. Det innebærer at forhandlingene vil fortsette også etter at en avtale er inngått. Forhandlerne vil ha mandat til å utvide og
videreutvikle avtalen, gjennom blant annet å inkludere nye sektorer og regelverk.
Om det bare er én ting du skal huske om TISA, så er det nettopp dette: TISA er en dynamisk avtale uten retrettmuligheter. Det lover ikke godt for demokratiet og det er grunnen til at mange omtaler TISA som en grunnleggende udemokratisk avtale.

Norges deltakelse i TISA-forhandlingene kom i stand uten debatt på Stortinget. Når avtalen er ferdigforhandlet, vil den bli lagt fram for Stortinget til godkjenning. Da får Stortinget bare anledning til å stemme ja eller nei til avtalen. Om vi kommer så langt, er det for sent å endre innholdet.

TiSA-avtalen sitt sanne - og grimme - ansikt.

Foto: Johanna Engen

Dette er en gjesteblogg skrevet av Odd Tarberg. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten. 


“Sjølve kjerna i dette er å overføre nasjonal sjølvråderett til eit verdensomspennande diktatur av internasjonale storselskap.”

“Sjølve kjerna i dette er å overføre nasjonal sjølvråderett til eit verdensomspennande diktatur av internasjonale storselskap.” Kven i alle dagar er det som brukar så store ord, og kva er det han snakkar om?!

Ja, eg skal meir enn gjerne gjere desse orda til mine, men det er faktisk parlamentsmedlem og tidlegare handels- og industriminister både under Margaret Thatcher og John Major, briten Peter Liley, som på denne måten no i april, omtala TTIP, handelsavtalen som EU og USA no forhandlar om.

Det som gjer at dette bør uroe også oss her i landet like sterkt som det uroar Peter Liley, er at denne demonteringa av politisk og demokratisk autoritet, også vil treffe oss. Både gjennom det faktum av Norge også vil merke effekten av TTIP sjølv om vi ikkje er med i forhandlingane om den avtalen, men først og fremst fordi “regjeringa har bestemt” at Norge skal forhandle om TiSA, ein avtale for handel med tenester, som er “kliss lik” TTIP, bortsett frå at TiSA gjeld eit vesentleg større område, og at den avtalen gjeld spesielt for alle former for tenester.

Også TiSA er uhyggeleg udemokratisk, både på måten avtalen blir framforhandla på mellom dei femti landa som er med, men også i si ekstreme målsetting om å sikre storinvestorane sine interesser gjennom vingeklipping av politiske styresmakter.

Dersom du ikkje trur at verken Peter Liley eller eg har grunn til å bruke så store ord om ein “skarve avtale om tenestehandel”, så kan eg vise kvifor dersom du brukar fem minutt på å lese resten av dette innlegget.

Det er ein del bråk i media om korrupsjon og skatteparadis-svindel. Dette er svært så TiSA-relevant fordi bank- og finanssektoren er slikt som TiSA skal omfatte. Mange har høyrt om at det i mange tiår har blitt jobba for å få til meir innsyn, transparency, i finanstransaksjonane til dei store internasjonale konserna, for ikkje minst å kome plyndringa av uland, t.d. gjennom bruk av skatteparadis, til livs. Organisasjonar som Transparency International, Publish What You Pay, og Attac, har internasjonalt jobba med dette i mange år.

Ikkje uventa har også TiSA-avtalen sitt avsnitt om “transparency”, altså innsyn. Det som er ekstremt avslørande for “kva slags folk det er” som skriv denne avtalen, er at det i det avsnittet IKKJE er snakk om å stille krav om innsyn i det storselskapa foretar seg. DERIMOT blir det kravd at storselskapa skal ha innsyn i det som politiske styresmakter har planar om når de gjeld lovreguleringar som kan påvirke profitten til desse utanlandske konserna. Det ligg også forslag om at styresmaktene skal måtte bevise at slike tiltak og reguleringar er nødvendige (“necessity test“), og at formålet ikkje kan oppnåast på andre måtar osv, osv. (TiSA sitt Transparency Annexe er å finne gjennom eit søk på nettet).

Det finns fleire eksempel som dette, men dette åleine børe vere tilstrekkeleg til å vise kva slags folk det er som står bak TiSA-avtalen. Kor uhyggeleg udemokratiske dei er. Norge bør derfor straks må kome seg ut av forhandlingane om denne avtalen (slik Uruguay og Paraguay gjorde i fjor). Påstandane frå “vente-å-sjå”-tilhengarane av avtalen, dei som hevdar at vi må vente på detaljane i ein ferdigforhandla avtale før vi tar debatten om avtalen, blir i alle fall for meg hengande i si eiga meiningsløyse. Vel vitande om at det då vil vere for seint å stanse dette udemokratiske svineriet.

Ikke i mitt navn

Dette er et innlegg skrevet av Petter Slaatrem Titland leder i Attac Norge. Innlegget ble først publisert i Attacs magasin Utveier. Innlegget publiseres her på bloggen med hans tillatelse.

Hvor lenge skal vi tillate regjeringen å definere hva som er våre interesser?

Til nå har TiSA-debatten handlet om vårt eget, enten det er «norske interesser» eller beskyttelse av offentlig sektor. Men dersom vi virkelig vil riste i grunnmuren til TiSA-avtalen, trengs et større internasjonalt perspektiv.

Da Norge satt i gang TiSA-avtalen i 2013, visste Utenriksdepartementet at de var innblandet i noe kontroversielt. Strategien fra første dag har hatt to fundament: Forhandlingene er en forlengelse av WTO, og at avtalen sikrer norske interesser.

Ordet eksport er faktisk første ordet i setningen som svarer på spørsmålet «Hvorfor er TiSA viktig for Norge?» på regjeringen.no: «Eksport av tjenester er viktig for norsk økonomi og sysselsetting».

Er dette norske interesser? Det er i så fall en svært snever definisjon, fordi den kun handler om norske eksportbedrifter som har interesse av større markeder eller norske bedrifter i utlandet. Andre bedrifter i Norge er nedprioritert i denne forståelsen. En sterk offentlig sektor, som også bør anses som en norsk interesse, er utelatt.

Regjeringen har ikke invitert til en debatt om hva politikere skal legge i begrepet «norske interesser». Det har de ingen grunn til heller – i forbindelse med TiSA-avtalen har de ikke blitt utfordret på dette spørsmålet.

I debatten om TiSA har vi en glimrende mulighet til å slå fast hva vi mener ligger i «norske interesser». Dersom vi bare protesterer mot TiSA-avtalen fordi den truer norske offentlige tjenester, mister vi denne muligheten. Regjeringen vil fortsatt lage handelsavtaler som ikke ødelegger norsk velferd, men som øker makt og spillerom til norske selskaper i utlandet, og gjør at livet blir dyrere og mer usikkert for folk i Latin-Amerika, Asia eller Afrika. Om du ikke er rik, selvsagt.

Stortingsmelding med konsekvenser
I Norge er det ikke tradisjon for å avgjøre handelspolitikk i Stortinget. Det har vært regjeringens bord. Selv med en mindretallsregjering tillater opposisjonen at regjeringen gjør som de vil i handelspolitikken. Arbeiderpartiet vet at de snart kan havne i regjering, og vil ikke gjøre endringer i spilleregler som vil gi dem trøbbel senere. Stortingsmeldingen «Globalisering og handel» ble vedtatt den 19. januar. Men den vedtok Stortinget begrunnelsen for å fullføre TiSA-avtalen. Kun norske eksportbehov og norsk næringsliv i utlandet som er nevnt som viktig for Norge og TiSA i stortingsmeldingen.

Dagen før vedtok EU-parlamentet noen nokså kritiske føringer når EU skal sluttføre forhandlingene. De vedtok å kreve «klare og eksplisitte unntak» for alle offentlige tjenester, som utdanning, helse, sosiale tjenester, trygdesystem og audiovisuelle tjenester, slik som for eksempel TV og radio. De vedtok et ønske om fullt politisk handlingsrom for EUs nasjonale og lokale styringsmakter.

Selv om vedtaket i EU-parlamentet er bra, gjør det ingenting med de største problemene med TiSA-avtalen. For det første skal alt gjøres om til en handelsvare, fordi handel er det viktigste virkemiddelet for utvikling. For det andre, og som en forlengelse av dette, vil presset mot mindre mektige land bare øke, mens sterke land kan beskytte sine egne interesser som det passer dem. Beskyttelsen av egne offentlige tjenester er helt i tråd med å samtidig ha sterke interesser i å ta over markeder i utlandet.

Disse to elementene settes pent sammen i argumentasjonen for TiSA-avtalen. Den er helt i tråd med den svært ideologisk påstanden om at handel har skapt velstanden vår. Her er to eksempler på denne påstanden fra den norske debatten:

«(…) hvem andre er det som tror at den norske velferden ville vært så god som den er i dag om det ikke hadde vært for vår utstrakte handel med omverdenen?», skriver Høyres Gunnar Gundersen i Nationen i oktober i fjor, som et svar på Nei til EUs kritikk av TiSA-avtalen.

«Import, eksport og grensekryssende investeringer bidrar til å øke levestandarden vår, påvirker næringsstrukturen og skaper arbeidsplasser. Derfor er Norge avhengig av handel, men også av en aktiv, strategisk handelspolitikk som vektlegger norske interesser», sier Høyres Elin Rodum Agdestein i debatten om Globaliseringsmeldingen på Stortinget.

Politikk, ikke marked
Borte er beskyttelse av små og nye bedrifter, før de ble store; konsensjonskrav til investorer; hjemfallsretten; råfiskeloven som sikret av norske fiskere tjente på å fiske; sterk fagbevegelse som har sikret fordeling. Særlig gjaldt dette naturressursene våre, fordi vi var et fattig land med lite makt overfor sterke kolonimakter. Industrispionasje har til og med vært et verktøy for å få tilgang til kunnskap og teknologi.[1] Legg til velferdsstaten som sikret en bred forståelse av det offentlige og offentlig infrastruktur. Når du har fortalt om alt dette, kan du begynne å snakke om handel, vekst og velstand. Dessverre hopper norske politikere over alle politiske virkemidlene, og gir markedet all æren.

I TiSA-avtalen skal markedet erstatte mange av de politiske virkemidlene vi har brukt til å bygge opp vår egen tjenestesektor. Det blir ekstra ubekvemt å tenke på at utviklingsland fikk stoppet tjenesteavtalen i WTO, og at Norge ble med utbrytergruppen i WTO for å lage TiSA på tross av utviklingslandenes seier.

Et større bilde
På WTOs ministermøte i Hong Kong i 2005 førte Norge imidlertid en annen linje. På et plenumsmøte trakk vi alle krav om markedsretting av tjenester til de minst utviklede landene og alle krav til utviklingsland innen sentrale offentlige tjenester som vann, utdanning og strømnett.[2]

Kanskje fordi vi ville bremse markedsrettingen av samfunnet? Fordi vi mente at utviklingsland skal ta i bruk de samme virkemidlene som oss, som det har stått i regjeringserklæringen både til Ap, Sv, Sp, Frp og Høyre? Eller er det fordi vi innså at vi ikke kan klare å opprettholde en skjermet offentlig sektor i Norge, hvis vi krevde at alle land rundt oss markedsretter den? Et politisk system overlever som kjent aldri alene.

KrF-leder Knut Arild Hareide sier det svært treffende i debatten om den nevnte stortingsmeldingen:

«Internasjonale regelverk bør ta vare på viktige verdiar og omsyn som gjeld meir enn våre nasjonale eigeninteresser. Omsyn til demokrati og menneskerettar samt vilkåra til arbeidstakarar er eksempel på det – omsyn til klima og natur òg. Me har ikkje berre interesse av ein open økonomi, men òg av ein rettferdig og berekraftig økonomi.»

Norges oppsiktsvekkende avgjørelse i Hong Kong i 2005 framstår som bemerkelsesverdig global, fordi vi ønsker andre land et politisk handlingsrom. Det er langt mer progressivt enn den nasjonale vinklingen TiSA-debatten har hatt i Norge, som Attac også har vært medskyldig i. Framover bør vi gjøre en innsats for å gjøre TiSA-avtalen til noe mer enn et nasjonalt spørsmål – selv om det internasjonale ikke engasjerer like mye. Ikke fordi det nasjonale ikke er viktig, men fordi vi glemmer den mest grunnleggende kritikken av denne type avtaler.

Bare fra et globalt perspektiv kan vi vise TiSA-tilhengerne at de er de som er nasjonalt orienterte, mens det er vi som anerkjenner at vi lever i et globalisert og internasjonalt samfunn, med alt det fører med seg. Fordi det også er i Norges interesse å ha en rettferdig og bærekraftig økonomi.

[1] Helene Bank, Interessekonflikter mellom Norge og Latin-Amerika, i Latin-Amerikaboken 2010, Solidaritet Forlag.

[2] Helene Bank, Til tjeneste for hvem? Attac Norge og Stiftelsen IGNIS, 2003.